Hun ble ikke inne til evig tid, hun kom ut.
Jeg ble ikke den første evige gravide. Jeg ble ikke spist opp og revet i filler av fødselsangsten.
jeg sitter her like hel, enda mer stolt, en smule sliten, trøtt og veldig veldig forelsket.
Det hele er klissete og romantisk.
Nesten litt too good to be true.
Vi er hjemme på tredje dag, og vet dere hva. Det går så fint.
Altså, la meg få legge trykk på at jeg går som ei høne, har såre pupper, barseltårer i kø og lengter etter en dusj. Men etter forholdene.. går det altså sååå fint.
Her er hun altså, familiens lille punktum (tror vi)
Vår evige lillesøster (tror vi)
Familiens veslemor.
Oda Maaø-Ruden.

 
Født i rakettfart (og da mener jeg rakettfart..men det kan vi snakke mer om senere) den 06 mai 2017.
Solrik, vakker og varm dag. Akkurat slik hun har vist seg å være frem til nå iallefall.
Hun er minst av alle, hun var 3800 gr ved fødsel og rundt 3500 når vi forlot sykehuset.
. Etter 3 gode dager på barsel tok jeg med meg frøkena og reiste hjem til resten av gjengen.

 
Hun spiser pupp som en proff,

og gjør det temmelig regelmessig, akkurat slik ei frøken på noen dager skal.
Smiler når hun sover, og sover gjerne så ofte hun kan

Hun liker nærhet og støy, men ligger også gjerne litt for seg selv så lenge det er noen rundt henne.
Hun er derimot titt og ofte i et fant, litt luksus får man jo når man blir født inn i en familie med seks ledige armer.
Storesøsken har tatt henne imot med en unik søskenkjærlighet.
Og det er vel her jeg får lyst til å klype meg i armen.

Tenk, at vi er så heldige å ha fire barn som velger å ta imot det femte med åpne armer og hjerter.
De koser, nusser og forguder. Hun er den første de tenker på om morgenen, og den siste de sender en tanke før de sovner.
Selv minstemann, som vi igrunnen ikke forventet stort av, viser både kjærlighet og omsorg for den sovende lille dukka som alltid henger på mamma.
Det er travelt, det er hektisk og det er annerledes.
Men fy søren så fint det er og.
Jeg er inn i ei boble, ei barselboble jeg håper er seig og sterk så den varer en stund.
For dette er (kanskje) siste gangen jeg opplever en nyfødt skatt sovende på brystet.

 
Vil du se mer av vår barselhverdag kan du følge oss på snapchat ved å trykke HER (om du er på mobil) eller legge meg til: Idebankmamma

“Kvinner er som skapt for å føde.”
“Å føde er det mest naturlige vi kan gjøre.”
“Kroppen er skapt til å føde.”
“Det er jo bare smerte.”
” Mange har gjort det før deg, og enda flere kommer til å gjøre det etter deg”
 
 
Hørt det før?
Jeg og, mange mange ganger.
Gjerne i forbindelse med at jeg prøver å fortelle at jeg er engstelig og redd.
Ja ikke bare engstelig og redd, men søvnløs, uvell og ødelagt.
Umenneskelig og utenfor meg selv.
Jeg har røsket opp mange tabudører, bare ved å være ærlig.
Lite visste jeg at fødselsangst også skulle gjemme seg bak en slik dør.
Min første tanke, når to blå lyste mot meg denne gangen var hard og brutal.

SHIT jeg skal føde igjen.
Knapt noen uker på vei, flere 100 dager unna fødsel, alikevell det første jeg tenker på.
Så fikk jeg ristet det av meg litt, det skjer så mye annet, mye i magen, mye utenfor.
Jeg var i relativt god form og hang med som vanlig.
Men så, begynte bekkenet å skrante, regelmessige kynnere ble premature rier og jeg og kula fikk beskjed om å ta det med ro. Plutselig hadde jeg tid til å tenke.
En rask titt på kalenderen kunne fortelle meg at svangerskapet hadde blåst avgårde.
Jeg måtte begynne å ta det med ro fra uke 30, jeg følte jeg knapt hadde kommet over sjokket med positiv test.Ukene som fulgte gikk de og, temmelig fort.
Fødselsangsten pirket meg på skuldra, rett som det var, men jeg klarte å riste den av meg.
Jeg bestemte meg for å kjempe imot.
Ha fokuset på prisen (eyes on the price) og finne ut enkle tiltak, enkle våpen jeg kunne ta i bruk.
Det finnes 1000 bøker osv, men jeg trengte noe enkelt…Jeg fant engodfødsel.no. En lydfil på 10 minutter, som gir deg mental trening mot fødselen.
Avspenning, og mentalt fokus på det en skal igjennom, uten skremselspropaganda og fakta. Rent fokus på hvordan fokusere og takle.Jeg har brukt filen regelmessig, ikke bare får den meg mer fokusert men gjør det også lettere å sove. Den hjalp godt, og hjelper enda.
Men nå, godt på vei inn i siste uke mot termin, er angsten i ferd med å ta sitt siste og største jafs.
Jeg har klart å holde den i sjakk til en hvis grad, ikke latt den bli altoppslukende.

Men nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å tape.
Ikke tapt enda, jeg nekter å gi meg.
For det jeg vet, er jo at det er værst nå….mens vi venter.
Jeg er klekkelig klar over at kroppen min har klart dette før.
Men jeg har aldri født for femte gang før, jeg har aldri presset denne frøkena ut.
Jeg har aldri måtte kjøre så langt til sykehuset før som nå.
Jeg har valgt å snakke litt om angsten, åpne opp og være ærlig, ikke bare med helsepersonell men alle rundt meg, inkludert mine fantastiske følgere på snap. (følg meg gjerne Idebankmamma)
Og det viser seg, som ved det meste annet…
Jeg er ikke alene.

Flere kunne fortelle meg at de kjente seg igjen, i følelser, tanker og ikke minst hvordan man følte seg.
Jeg beskrev hvordan jeg hadde det en tårevåt kveld, rett etter et anfall hvor jeg satt å gispet etter luft.
Jeg kom meg til hektene, tuslet i seng og skrev ned.
Meldingene rant inn, heiarop, trøsteste ord, noen kritiske og andre også røsket opp tabudøren og fortalte meg at dette var jeg så absolutt ikke alene om.
Men det skulle vise seg at vi hadde mer til felles, bortsett fra angst…
Og det er opplevelsen av reaksjonen og forståelsen rundt oss.

Dette har du gjort før, vi er som skapt til å føde.
Du vet, det jeg innledet det hele med.
10 av 10 kunne fortelle at de opplevde nærmest å bli hånet, om ikke hånet iallefall bagatelisert over fødselsangsten sin. Ikke bare fra helsepersonell, men også de nærmeste rundt seg.
Og det er vel også motivasjonen min bak innlegget.
Jeg ønsker ikke forsvare, men forklare.
En tilsynelatende felles oppfatning, er at de som selv ikke har erfart fødselsangst, tenker at det er smertene man er redd for. Og for all del, det er så absolutt ikke noe jeg ser frem mot, og for noen ligger kanskje mest av angsten her. Men angsten kan bunne mye dypere enn som så.
En historie fra fortiden, overgrep, dødsangst, frykten for at “drømmen skal ryke”, ikke å mestre, det ukontrollerte, ikke kjenne morsfølelsen, miste kontrollen. Noe skal skje med barn eller mor.
Eller noe helt annet som gjør at man ser på fødsel med angst i kropp og sjel.
Jeg føler jeg sitter på venterommet uten å vite når det er min tur.
Titt og ofte kommer det en dame i luken, roper et navn og jeg holder pusten for å høre om det er meg hun roper på….
Jeg skal være ærlig, jeg har det ikke godt.
Jeg har mest lyst til å dra puta over hode, lukke øya ekstra hardt og åpne de igjen etter alt er overstått.
Men jeg vet, vet så inderlig godt at dette må jeg gjennom.
Takle på min måte.
Det er tiden før som er den værste.
Og vær så snill… ikke gjør den værre.
Ikke for meg, eller de andre som er redde.
Har du ikke et godt råd, en god klem eller litt forståelse.
Hold munn og prøv å forstå.

Denne måneden vil bli en måned jeg vil huske resten av livet.
Det vet jeg.
En måned jeg forhåpentligvis vil se tilbake på mens jeg sukker litt og blir fylt med gode følelser.
Og om en stund, vil jeg kanskje også være glad jeg er ferdig med denne måneden.
Planene er ikke mange, men store.
De er unike, store og difuse men veldig klare.
En lett blanding mellom oppussing og…. familieforøkelse.

I mai skal jeg føde.
Mest sannsynlig mitt siste barn.
For siste gang skal jeg bringe et nytt liv til verden, se en nyfødt, bare noen sekunder gammel sjel inn i øynene mens hun smaker på luft for første gang.

Mai er i utgangspunktet en fin måned i seg selv, måneden hvor alt snur, månenden hvor man går barfot i gresset for første gang dette året, månenden hvor blomstrene titter frem og vi blir minnet på hvor usannsynlig deilig det er med varme i luften og fuglekvitter.
Det er vårt femte barn, men første vårbarn.
I mitt hodet må det være den beste måneden å få barn, iallefall når du har en liten barnehage fra før.
Vi er velsignet med aktive barn, barn som liker å være ute, utforske, klatre, leke og røre seg.

Som foreldre er vår og sommer den enkleste tiden å være foreldre til nettopp slike barn.
Kanskje en assistanse med en glidelås, en borrelåsretting og lue på de kjølige dagene.
Men ingen vinterdress, votter med umulige tomler, 3 lag med tøy eller snø overalt.
Iløpet av en hjemmedag har jeg ikke telling på hvor mange ganger barna veksler på å være inne eller ute. Det er herlig å se de samle seg i sofaen etter en lang dag ute med ferske fregner i kinna og grønnske på knærne.
Så da kommer våren, livet blir snudd på hodet de neste dagene, det er helt sikkert.
Jeg har begynt å legge planer, prøver å planlegge litt middager
 
og føre opp alle avtaler så ingenting skal drukne i ammetåken.
Jeg sender en stille takk til meg selv for å ha laget kalenderboken for 2017 også.. i år trenger jeg den virkelig.
Og du… om du også har lyst på en.. (egenreklame) får du den til hele 60% rabatt akkurat nå.
Sjekk ut kos med kaos her.

I bilen skjedde det, som en kald vind kom den snikende.
Åpenbaringen kom som kastet over meg.
Herregud, snart er jeg fembarnsmamma.
Snart, som i veldig snart.
Vi var på vei til sykehuset, fødeavdelingen var målet. I dette svangerskapet har jeg vært ut og inn her litt oftere enn normalen. Premature rier, knall og fall og blødninger. Svangerskapet har vært fint, men tøft. Nå er det siste innspurt.
Men med mange baller i luften, mange prosjekter og mye å gjøre.. så ender svangerskapet opp med å bli en tilstand.
Noe man bare er. Det fakta at man bygger et lite menneske til, en uklekket sjel som skal komplementere familien..det glemmer man. Iallefall har jeg gjort det.
Men nå var vi iallefall på vei til føden, ikke for å føde, men for å få litt hjelp. For en time siden hadde jeg ringt med desperat stemme. Kan dere være så snill å hjelpe meg?
Maserier. Ikke første svangerskap jeg har de, men denne gangen har de virkelig vært intense.
Årsaken er nok mange, men det fakta at jeg fortsatt jobber, har en liten en på 16 mnd rundt bena når jeg ikke jobber og er i uke 39 er nok noen av forklaringene 😉
Hun hørte nok desperasjonen min, den vakre jordmoren den torsdags morgenen. Kom du, sa hun. Så skal vi se hva vi får gjort.
Mannen tok med bagen. Jeg ristet på hodet.
Slapp no av tenkte jeg. Her har vi god tid.
Men så kom det altså, det kalde gufset i bilen.
Jeg skal jo faktisk bli fembarnsmamma snart.
Hun turnet rundt i magen i tenkende stund.
Akkurat som om det var for å forsterke det hele.
Tar et godt tak rundt blæra så jeg må knipe.

Et hei mamma, snart skal vi se hverandre i øynene for første gang.
Jeg mistet pusten, måtte liksom trekke ekstra inn og konsentrere meg etter å hige etter oksygen.
Så kom tårene. De trillet ustoppelig, helt stille, mens hånden på magen mottok krumspring fra en ferdigruget baby på innsiden.
Her har jeg bygd et menneske i snart 40 uker, og i grunnen ikke tenkt så mye på det.
Det trolig siste svangerskap, min siste voksende mage og en av de siste sparkene jeg kjenner i magen.
Og snart er vi i mål og ved startstreken.
Ved veis ende og begynnelsen på det hele.
Vi ankom sykehuset, og etter alle tårene så jeg nok værre ut enn noen sinne, fem timer søvn på tre netter og mye vondt gjør sitt, legg på noen tårer og hulketårer så blir det jo enda værre.
Full sjekk med ctg og det hele.
Hun har det strålende, jeg er en reser til å ruge.
Så var det dommen, hva gjorde disse maseriene.
litt moden og 2 cm.
Nå er det snart dags sier jordmor, med sitt jordmorglis.
Ja du vet, du har sett det.. du som har født før. Det gliset en jordmor setter opp når det står på som værst og hun skjønner det snart kommer baby, mens du føler du snart skal dø.
Du må hvile mens du kan, sier hun mens hun tar av seg hanskene og jeg på meg buksa.
Det er fult i herberget, men du skal få med noe å sove på.
Så lover du meg å hvile, når du kan, og så fort du har mulighet.
Sov, spis og kos deg.
Dette er siste innspurt.
Hun forsterket det hele.
NÅ skjer det virkelig snart.
Snart blir jeg fembarnsmamma.
 
Følg gjerne siste innspurt på snapchat: Idebankmamma

Jeg har akkurat trådd forsiktig inn i uke 39.
Inn i tiden hvor det kan skje når som helst.
Alt er så nære at det nærmest lukter fødsel av meg.
Jeg er som en magnet, for de nære, kjente og ukjente.
Har det skjedd noe nå? hva med nå? Eller kanskje nå? Enn nå da?
Det er hyggelig, og godt å vite at noen tenker på oss i denne tiden. Tiden er alt på en gang.
Skummel, spennende, magisk, slitsom, givende, uforglemmelig og uendelig lang.

Ventetiden har jo vært lang, vi har visst lenge om familieforøkelsen, lengre enn alle andre.
I den siste tiden, har i grunnen det meste vi har gjort vært med tanke på det store som snart skal skje.
De kommende storesøsken venter, mannen venter og jeg venter. Vi alle sammen venter…venter og venter…Det har sin sjarm, når femåringen tusler like ivrig inn på soverommet til meg hver morgen og løfter forventningsfult opp dyna.
Hvordan hun like bekymret spurte om lillesøster falt ut hver gang jeg kommer fra toalettet (jepp akkurat skjønt hvor de kommer ut) og ikke minst hvordan storebror må nusse magen så fort muligheten byr seg.
Det er en tid jeg kommer til å se tilbake på å smile godt, morgenstund med sparkende baby i magen og en trygg og god hånd fra min tapre mann som med trykk og klem kommuniserer godt med siste tilskudd i familien før de har sett hverandre.
Jeg kommer til å sukke når jeg ser bildene, tenke for en magisk tid.
Men det er mye jeg ikke kommer til å huske.
Jeg kommer nok ikke til å huske hvor uendelig sliten jeg er, akkurat nå.
Hvor mye jeg lengter etter en natt med god søvn, eller bare det å føle at jeg hviler ordentlig når jeg legger meg i sengen.

Jeg kommer nok ikke til å huske hvor vond kroppen føles, hvor mye jeg lengter etter å holde barna mine tett inntill meg eller kose ordentlig med min tapre mann.
Jeg kommer ikke til å huske hvor hardt han står på nå, hvor mye han gjør nå fordi kroppen min ikke vil, kan eller orker.
Hvor mye han ofrer, han også.
Jeg kommer ikke til å huske hvor mye jeg gråter, både gode, triste og vonde tårer.
Vi har hatt en turbulent tid, mye vondt har skjedd rundt oss. Vi har mistet viktige mennesker i livet vårt.
I tillegg har vi stått veldig alene, i alt.
Og det er nå min bønn kommer.
Til deg, som kjenner noen som er i vår situasjon, som er i venteboblen.
Det skjer noe med en i venteboblen. Man klarer det du må, og enda litt til.
Selv om man er sliten, slutter man ikke å stille krav, igrunnen er det det motsatte som skjer, man øker de.
Man tråkker på seg selv, klasker seg i kinna foran speilet, dette burde du klare. Skjerp deg.
Er tross alt du selv som har satt deg i denne situasjonen.

Å be om hjelp er vanskelig, men enda vanskeligere når man er i venteboblen.
En selvforskyldt situasjon, en lykke og en glede, man vil ikke virke utakknemlig eller uforberedt.
Dette vil man ha kontroll på.
Man glemmer at det er menneskelig å være sliten, sårbar og redd.
Man lukker venteboblen helt og lang der inne, sitter man å venter, håper og ber om at kanskje noen vil se ekstra godt.
For kjære du, som kjenner noen som er i venteboblen, hør min lille bønn.
Bry deg om, ikke bare med.
og om du kan, strekk ut en hånd.
Det er så ufattelig lite som skal til, for å hjelpe ufattelig mye.
Inviter storesøsken over en ettermiddag etter skole/barnehage. Tilby deg å kjøre barna til trening eller hjem eller kanskje begge dele? Kjenner du de ekstra god, kanskje du kan invitere barna på overnatting?
Inviter på middag, eller enda bedre, dukk opp med middag på døren?
Gjør et ærend, ta med pappan på luftetur, gi den kommende mamman litt luksus, støvsug stua, bak boller eller inviter på lunsj.
Her er mulighetene uendelige, alt avhengig av hvor godt du kjenner familien i venteboblen og ikke minst ditt budsjett, både økonomisk og tid.
Jeg lover deg, det er ingen i venteboblen som forventer noe av deg, de har nok klasket seg hardt i kinna og tatt peptalken. Dette skal de klare, selv. Men tro du meg når jeg sier at du skal lete lengre etter mer takknemlige mennesker enn akkurat de.
Du har kanskje hørt utrykket alle monner drar?
For de i venteboblen stemmer dette mer enn du tror.
Noen minutter barnefri, en middag de slipper å lage, en fotmassasje eller fotballkamp med en god kompis.
Eller bare en god klem og en ekstra god kaffekopp.
Noen minutter med en god samtale og litt latter.
Det er en ekstrem tid, ut av deg selv opplevelse som krever ufattelig mye både for liten og stor, far ogm
Skal du bry deg ekstra om noen, er venteboblen det perfekte tidspunkt.
Og for all del, fortsett gjerne den gode trenden i barsel også.
Men det kan vi snakke om senere.
 

Det er nesten så jeg ikke rekker bort til tastaturet her jeg sitter.
I skrivende stund hikker du (igjen) i magen mens du turner rundt og gjør kveldstrimmen.
Jeg kan nesten stille klokka etter deg, du har dine faste tider hvor du gjør magen min både firkantet, rundt og spiss på en og samme tid. Du utnytter plassen godt, det skal du ha. Klarer de utroligste krumspring der inne selv om plassen er begrenset.
Vi er ved veis ende på denne reisen, du og jeg. Eller oppvarmingen kanskje vi skal kalle det.
For tro meg, det er dagen vi møtes det hele begynner.
Jeg er sliten nå, skal være såpass ærlig å si det. Reisen med deg i magen har vært alt og ingenting på en gang.
Lite plager i begynnelsen, mye rart på slutten.
Du har allerede laget litt smådrama rundt deg med blødninger, premature rier og fallende dører.
Men nå ligger du der altså, fullbåren i magen min og venter.
Venter ja, det er akkurat det vi gjør. Ikke bare jeg og du, men også alle andre.
Du er heldig du, minstemor. Det er mange som venter på deg. Fire spente søsken venter utålmodig på deg.
Bare gled deg, du blir familiens superstjerne og midtpunkt.
De spør hver kveld, når du har planer om å titte ut, og de sjekker hver morgen ved å løfte på dynen for å ta en titt. Akkurat som om de tror at du bare plutselig kan falle ut en natt og være der.
Selv om du er femte vidunder jeg bærer frem, er det like uforståelig for meg at det snart kommer ut en ny sjel som skal berike vår familie. En ny soldat i hæren vår, et nytt bidrag som skal snu dagene på hode, gjøre nettene lengre enn dagene og vise oss at det er de små tingene i livet som  er det viktigste.
Jeg både gruer meg og gleder meg, jeg vet at siste innspurt blir tøff. Det er mye følelser, både gode og vonde. Jeg er redd og jeg gleder meg. En ekte skrekkblandet fryd. Du gir meg mitt livs viktigste rolle, æren av å få være også din mamma fyller meg allerede. Tenk at jeg skulle få være så heldig.
På en måte er du med oss allerede, dine søsken inkluderer deg i alle fremtidsplaner. De har bestemt hvor du skal sitte ved bordet og de har sørget for at du har din egen skål til lørdagsgodt når den tid kommer.
Du er med de i tankene hele tiden. De kan knapt vente.
Du har mye å glede deg til, vesle venn. Du er rik, det skal du vite.
Ikke på penger, gull og diamanter, men kjærlighet.
En trygg eldstesøster, dreven i faget som størst. Kan mye allerede og har mye hun vil vise deg.
En modig men myk eldstebror, som kan vise deg verden, ta deg med for å utforske men samtidig vise deg at man må være redd for å være modig. Ei fantasifull storesøster, som er mer kreativ enn de fleste og en fantasi som er magisk. Å leke med henne vil være som et eventyr hver eneste gang.
Minstemann er nok ikke klar over hva han har i vente. At i den store runde magen til mamman ligger det en ny bestevenn. Jeg sikker på at dere vil finne på mye sprell sammen. Gjøre oss grå i håret og gi oss dypere smilerynker.
Klare som egg alle fire.
Ikke bare har jeg sørget for at du har en flokk med søsken, men jeg har også fått fisket tak i verdens beste pappa til deg.
Tro du meg, jeg har sett han utføre magi i 10 år nå og han overrasker stadig.
Han er tilstede, han er trygg, han er sterk og han er fantastisk.
Han er leken, tullete, rar og morsom.
Han er til å stole på, flink til å lytte og uendelig tålmodig.
Han er litt av en fangst skal jeg si deg, og du er en av de heldige små som skal få akkurat han som pappa.
Kjære lillesøster, familiens lille punktum.
Snart er du her, før vi aner det er venteboblen sprukket og vi ligger der plutselig å beundrer deg for første gang.
Vi er spente på hvem du og dine krumspring er. Hvordan du ser ut, om du blir mørk som din eldstesøster eller lys som den minste? Om du blir proppet med temperament eller tålmodig av natur. Om du har dobbelthake og potetnese, eller alveører og rynke i pannen.
Verden er iskald, men vi skal gjøre den så varm vi bare kan for deg.
Vi har ikke alt på stell, vi har ikke alt klart.
Men VI er klare for å ta deg i mot.
Seks åpne armer, trygge, gode og tålmodige.
 
 
Følg gjerne siste innspurt på snapchat: Idebankmamma

Hun er her snart, familiens punktum.
Vi er i venteboblen og går til sengs hver kveld med lette sommerfugler i magen. Er det i natt familien blir komplett?
Jeg er (som alltid) ute i siste liten, og driver i disse dager å gjør i stand til henne.
Det er mye man trenger (og overhode ikke trenger) til babyen som kommer.
Mange av dere spør meg, om jeg har tips i erme av gull produkter som er superpraktisk til baby.
Jeg skal være ærlig, å si at jeg har prøvd mye, mye har jeg digga, andre ting…ehhh not so much.
Men det er altså et par ting, jeg har lagt min elsk på, som jeg virkelig ikke får anbefalt nok til andre blivende foreldre.
Jeg har kuttet ned den listen til 5 ting, det er så absolutt ikke alt du trenger, her snakker vi ikke basics, men ting som kan bidra til å gjøre den unike babytiden hakke mer behagelig. Ikke er det sikkert at alle disse tingene er noe for dere heller.
Meeeen jeg kan iallefall trygt anbefale de 🙂
Så her har du:

5 ting jeg MÅ ha i hus til babyen.

1. Next2me babyseng.
Denne altså, den kom første gang i hus når fjerde baby meldte sin ankomst, jeg kvittet meg med den da vi trodde han var punktumet og nå.. står det jammen meg en splitter ny en helt lik å venter på denne frøkena.
En lett seng, som lett slåes opp og ned (kan taes med om man skal ut å reise) kan brukes inntil seng eller for seg selv. Hodeenden kan enkelt heves og den kan vugges lett. Du finner den i flere farger hos mimmis.no blant annet.

2. BBhugme.
Er du gravid nå, sier jeg bare løp å kjøp! Jo tidligere du kjøper den jo mere utbytte. Jeg skal være ærlig å si at jeg tenkte at dette var en unødvendig kostbar ammepute, MEN dette er ikke bare en ammepute, dette er puten med stor P, puten du og alle andre i huset kommer til å elske. Inkludert storesøsken, pappan og baby.
Og ikke minst din gravide slitne kropp.
Vi har hatt vår pute i hus nå siden svangerskapet med Jonatan i 2014/15 og den har vært i KONSTANT bruk. Rett som det er krangles det over den. Jeg har den siste tiden sneket den med meg i senga og gjemmer den godt når jeg tusler opp, fra nå og noen månender frem er den min og bare min… ooog babyen sin da.
BBhugme finnes i flere farger, alle trekk er i bambus, usannsynlig mykt og deilig og VASKBART.

3. Close Caboo 
Hørt om denne? Det hadde ikke jeg heller, helt til jeg en dag i 2012 satt gråtende med en gråtende baby som helst ville være klistret til mamman sin hele tiden. Hun lot meg ikke en gang gå på do før hun satte igang hylekoret.
Jeg hadde begynt å komme meg ovenpå, lyst til å gjøre litt, men det var umulig.
Jeg har testet mye bæreanrettninger til baby, har mine favoritter til de er større, men som absolutt ikke er særlig komfortable når de er pittesmå geleklumper uten hold i. Jeg har prøvd sjal, både vevd og elastisk, men 5 meter stoff på et særdeles varmt og klamt menneske gjør seg ikke, uansett hvor luftig det skal være. Ringslynge får jeg heller ikke til, til de minste. Så der satt jeg å googlet med tårer i øynene og kom over denne fantastiske herligheten av en sak. Caboo close – En hybrid bæresele, en krysning mellom elastisk sjal og ringslynge. Ingen nødvendig knyting, ingen avanserte brettinger og teknikker. Du tar den på deg nærmest som en tskjorte, den er myk, enkelt, kompakt og meget behagelig. Som bonus er den økologisk og temmelig kjønnsnøytral, dette er faktisk en sele pappan i hus liker godt også.

 
4. Vippestol.
Jeg har rett og slett ikke telling på hvor mange vippestoler vi har prøvd, blinkende, ristende, gyngende, vippende, og nærmest svevende.  Men det er kun en som vi virkelig er fornøyd med. Babybjørn vippestol.
Kompakt, enkel, med en magisk vippefunksjon som gjør en hver baby uansett modus temmelig søvning (iallefall de tre som har fått æren av å teste den hos oss) Vi har en gammel en fra 1900 tallet, men den fungerer supert. Men utstyrsgazillaen i meg er meget fristet til å kjøpe en ny. De er jammen meg fine altså. Babybjørn balance finnes i flere farger og modeller. Og alle rengjøres de enkelt ved å dra av hele trekket.

5. Babycall.
En god babycall, jeg har brukt ååår på å finne en. Her er det nok smak og behag på hva som er godt og ikke, men for meg har det nærmest vært mission impossible. For all del, de fleste har funket greit. Men alle har de hatt ett eller annet jeg ikke har vært fornøyd med, for dårlig batteritid, dårlige signaler, støy, ustabil, for avansert og innviklet eller rett og slett ikke til å stole på.
Så jeg spurte, mitt kartotek av mødre på facebooksiden min og usedvanlig mange anbefalte Neonate babycall, et merke vi ikke hadde testet.  Jeg tok deres råd, og jammen hadde deres erfaringer rett. ENDELIG var den her, babycallen vi letet etter.
Vi har to modeller, en med og en uten kamera. Som bonus er også kamera oppladbart og kan feks brukes i vogn om du føler behov for det. Fordelen med å bruke en call uten kamera i vogn er jo at den har vesentlig lengre batteritid. Vi snakker 70-90 timer brukstid! Perfekt for meg som glemmer å lade rett som det er.

Kamera fungerer supert, og om man tusler ut en tur feks på kvelden for å sitte ute, fungerer lyd selv om kamera ikke har rekkevidde. Enkel i bruk, ingen innviklet oppkobling og det beste er at man kan koble på flere babyenheter på samme voksen enhet. OM jeg vil anbefale en,så er det den med kamera. Det er superpraktisk å faktisk kunne se barnet.  Både når det er baby og du bare vil ta en titt innimellom og når de er større og du kan ta en gløtt på skjermen om du må inn eller om du bare forstyrrer ved å gå inn. (noen ganger kan et besøk av mamma gjøre mini usedvanlig kvikk nemlig 😉 )

Men kamera er altså ikke noe du MÅ ha, det er bare en ekstra luksus, de med kun audio fungerer helt supert de også og er litt mer budsjettvennlig. Men mitt tips er å ha babycall i hus til babyen kommer, for selv om dere skal dele rom i begynnelsen vil det alikevell dukke opp overraskende mange situasjoner hvor du kommer til å takke meg for at du hørte på mitt råd og hadde call i hus fra begynnelsen av 😉 (spesielt om du er pittelitt hønemor slik som meg)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi er straks i gang med å telle dager… ikke måneder, ikke uker… men dager.
Dager til den kula jeg har på magen kun er løsskinn og bollete, tom og slaskete.
Og i armene har vi livets gave.
Snart er hun her.
Og DET merkes.
Ikke bare på kula, slarkete bekken og dårlig nattesøvn.
Men også på redebyggingsmoduset.
 
Det er ikke første gang det skjer, det har igrunnen skjedd med alle fem.
Det kommer snikende innpå meg, og plutselig står jeg der, midt oppi mitt eget kaos.
men en To-Do liste som er lengre enn en man kunne tenke seg.

Her snakker vi ikke bare vasking av små søte sokker og ordning av sprinkelseng.
Nei et ekstremt behov for å rydde OVERALT dukker opp, og det er temmelig uvanlig for et rotehode som meg.
For fakta er at jeg tåler det meste av rot, så lenge det er fremkommelig og et nogenlunde kos med kaoset.
Heldigvis vil jeg si, da jeg tross alt har fylt huset med fire rotesoldater (snart fem)
Hadde jeg vært slik jeg er nå hele tiden hadde jeg hatt kronisk magesår.
For det er ikke bare mitt rot som opptar meg. Alt og alle rot irriterer meg.
Ting, det er ting over alt.

Plutselig blir det særdeles viktig for meg at alle bruker skohyllen.
Klærne skal henges opp på faste kroker og ikke tilfeldige slik vi ellers har det.
I tillegg setter jeg i sving store prosjekter.
Prosjekter jeg igrunnen er klekkelig klar over at jeg ikke klarer å gjennomføre selv, men sta som et esel setter i gang så det ikke er noe vei til tilbake, slik at alle må bidra, enten de vil eller ei.
Jeg ommøblerer stua, stokker om på rom og eiere, pusser opp et annet og gjør om på et annet.
Jeg vil ha ting i system, orden og alt skal i tillegg se temmelig alrigth ut.
Listen vokser, selv om ting blir gjort.
Stadig kommer jeg på noe nytt som vi burde burde.Helst i dag. Gjerne både påbegynt og ferdig.. i dag.

Jeg har holdt det gående en stund nå.. men i påsken nådde det en topp.
Null ro i stumpen, ingen egenpleiefokus her i gården, nei her skulle rom tømmes, sorteres og ryddes.
Det gikk jo slik det måtte gå,
Galt.
En real arbeidsulykke inntraff. Med alt for mye i hodet, og lite fokus på det jeg faktisk drev med.
Plutselig veltet en dør (jepp du leste riktig, en dør) over meg, og med alle mine tanker i hode var det for liten plass til reaksjonsevnen. Jeg rakk ikke å ta den imot med armene, i stede tok jeg den imot med magen.
jepp, kula som bærer noe av det dyrebareste jeg har ble truffet, hardt av en dør i fri fart.
AU.
Inn for en sjekk, en natt på sykehus for overvåkning og jeg fikk 24 timer på å tenke litt.
Forberedt og erfaren som jeg er, så hadde jeg med meg INGENTING til føden for den sjekken.
Og endte opp med å ikke ha annet å gjøre enn å stirre i veggen de neste 24 timene.
Hva er det jeg driver med?
Nok en gang, sliter jeg ut alt og alle rundt meg.. siste innspurt.
Alle artikler, apper og bøker anbefaler meg å hvile.
Og jeg, jo jeg ommøblerer stua.
Jeg trengte den smekken fra døra, og de 24 timene med ingenting som den gav meg.
Det er dager igjen… ikke måneder…
 
Rom får være rom, klær får være klær.
Nå er det på tide å være rugemaskin..og gjøre redbyggingsting.. sånn skikkelig gravid redebyggingting.
Som å vaske babytøy, pakke fødebag og sove.

Men skohylla, den skal de jammen meg få bruke ja 😉
 
 
Psst og du: vil du følge siste innspurt, følg meg gjerne på snapchat.
Du finner meg ved å trykke her, eller legge meg til: Idebankmamma
 

/// innlegg skrevet i samarbeid med Medela

Nå er det ikke lenge igjen til jeg igjen skal slenge ut puppen og være melkeku for en stund.
Hvor lenge vet jeg ikke, vi får ta det slik det kommer, men mitt ønske og mål er å klare å fullamme minst fire månender gjerne lengre.

Jeg har klart det med de fire andre, men det har vært en heftig ammekneik å komme over på alle sammen.
Såre brystvorter, treg melk og kløning. Babyer som bare vil amme i sengen osv osv.
(nettopp en av grunnene til at jeg valgte å bli ammehjelper denne våren)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og nå er det altså dags igjen.
Jeg innser jo at jeg kanskje ikke alltid har forberedt meg godt nok, og ofte har det endt med at jeg må karre meg ut med såre pupper, kråkete gange og sulten baby. Desperat på jakt etter noe som kan hjelpe. Om det er krem, pumpe, bedre innlegg eller hva det nå enn måtte være.

Denne gangen skal jeg IKKE gå i samme sti, jeg skal forberede meg, ha i hus det jeg trenger.
For her skal vi sikre oss en så god barseltid som det er mulig. Og heller litt unødvendig utstyr i skapet enn å panikkfarte rundt i barseltilstand.

Det er mange som spør meg om råd ang amming, gjerne førstegangsmødre som er spente på hvordan dette vil bli. Man skal ikke se lett på amming tenker jeg, for det er ikke enkelt for de fleste. For noen er det lett som en plett, men det er ren og skjær flaks vil jeg tørre å påstå, de fleste får noen humper og dumper i veien som de kanskje ikke helt hadde forestilt seg.
Derfor kommer jeg nå med en liten liste med ting som er kjekt å ha i hus til ammingen begynner.
og for all del, det er ikke sikkert du trenger ALT på denne listen, disse produktene er basert på mine fire erfaringer. Jeg har ikke hatt like stort behov for alle produktene hver eneste ammerunde men fy søren så kjekt å ha i hus. Flere av produktene på listen er fra Medela, produkter jeg selv har veldig god erfaring med og virkelig kan anbefale men heldigvis finnes det mange varianter der ute 🙂

La oss begynne:

1. En god brystpumpe.
   Vet du hva som er skikkelig vondt og ubehagelig? Sprengfulle pupper. Og konsekvensene kan også være temmelig ubehagelig. I begynnelsen av ammingen vil de fleste oppleve brystspreng. Alle kjertler hovner opp og gjør seg klare til dyst, men melkespreng er noe annet. Plutselig sover mini noen timer ekstra en natt og den ene puppen er kjempe full. Håndmelke går selvsagt, men en god pumpe er det ofte mer tak i. I tillegg er det kjekt å ha en pumpe tilgjengelig om man feks må pumpe fordi man skal være borte fra baby en liten stund, begynner tidligere i jobb feks eller skal på vift en kveld når man er klar for det. Denne gangen har jeg rustet meg skikkelig opp, en dobbel pumpe, Swing maxi slik at jeg kan pumpe fra begge bryst samtidig. Man må ikke pumpe dobbelt, men det å gjøre det gir mange fordeler. Blant annet opplever flere at det er enklere å få ut mer melk på kortere tid, og dermed også bedre tømming av brystene også, noe som er viktig for å motvirke brystbetennelser og tette melkeganger. Skal du pumpe mye, finnes det også løsninger som gjør at du kan gjøre det “handsfree”. Medela sin Easy expression ammetopp har rom for brysttraktene og du har to hender fri

• Flasker og oppbevaring
  Ironisk nok så står flasker høyt oppe på listen til ammeinnkjøp. De er kjekke å ha i hus før babyen kommer ikke bare til mating men også til oppbevaring av melk. Medela sine Calma flasker har en unik ventil, slik at man slipper å bytte smokker ettersom barnet vokser. Det kommer kun melk når barnet skaper vakum, akkurat slik som når det spiser fra brystet.
  Det kan være kjekt å ha ekstra oppbevaring til melken. Det er også kjekt å ha om du er så heldig å få pumpet ut noen gyldne dråper. Du kan oppbevare melken i flaskene med lokk, eller feks melkeposer som tåler fryseren. Minimalt med plass og rommer nok melk til et måltid.
• Sårpleie.
  Uff, det er så synd å måtte si dette, men mange opplever å bli såre på brystvortene i etableringen av ammingen. Det er viktig for meg å presisere at det ikke er godt nok og kun behandle sårene, man må også sørge for at ammeteknikken er optimal da dette ofte er årsaken til sårheten i utgangspunktet.
  Et godt tak fra barnet med mest mulig bryst i munnen, tett inntil mamma er viktige faktorer.
  Er du usikker, be om hjelp, få noen på sykehuset til å hjelpe deg eller ta kontakt med en ammehjelper feks. puppene til lufttørking er effektfult, gjerne ved en dråpe morsmelk som tørker som en hinne utenpå. Men av erfaring, trenger man ofte noe ekstra for å hjelpe sårhelingen.
  En god salve, purelan 100% har jeg meget god erfaring med, denne må ikke tørkes av før barnet dier og krever dermed lite av deg som mamma.
  Brystskjold gir “rom” til brystvorten mellom ammingene, at den får være i fred, med luft rundt seg uten direkte kontakt med stoff eller innlegg er godt om de er ekstra såre.
  Hydrogeninnlegg er nesten et musthave, blir du  sår kan disse gjøre underverker. Ikke bare er det gode å ha ved synlige sprekker men lindrer godt om man bare er øm og sår i starten også.
  Ammeskjold: blir man riktig så ille så kan ammeskjold være kjekt å ha. Dette krever litt ekstra av deg som mor og ikke minst barnet da det må brukes under amming. Her kan det være lurt med veiledning før man eventuelt velger å begynne.
  Et godt ammeinnlegg: Er det et sted jeg anbefaler å IKKE spare penger, så er det på ammeinnlegg, iallefall i starten. Det som skiller et godt og mindre godt ammeinnlegg er ofte hvor snille de er mot hud og brystvorter når de ligger tett inntill. jeg skal love deg, å rive et ammeinnlegg som har satt seg fast av en sår brystvorte er ikke noe å juble hurra for. Medela sine kan jeg anbefale, jeg har kun testet engangs men de har også et alternativ som kan vaskes.

• Behagelig amming.
  En god ammepute er alfa omega for meg, det er ikke alle som har like god erfaring med ammepute og smaken er som baken. En erfaringer jeg har gjort meg er at man betaler for det man får her også. Min invistering har vært bbhugme puten som også er godt brukt under svangerskapet og ikke minst god å bruke for alle i familien i sofaen, i lesekroken osv. Og skulle man ikke foretrekke ammepute er den fortsatt fin å bruke som beskyttelse i sengen eller til å slappe av på feks.

• Ha puppene på plass.
  Ammebh, det er så viktig med en god ammebh. Av erfaring forandrer puppene seg en del gjennom svangerskapet og også i begynnelsen av ammingen, derfor velger jeg alltid å starte ammekarrieren min med elastiske bh som har rom til sprengte pupper og holder på plass litt smådvasne.
  Om natten derimot er behovet litt annereldes, jeg har fått teste en ny bh fra Medela som er PERFEKT til natte, superelastisk, liten hold men kan bidra til at feks innlegg holder seg på plass, uten å mose puppene. Neeesten som å sove uten. Perfekt for natten eller late dager.

 
Og selvfølgelig, foretrekker du å sove uten, gjør du det, bare husk at du kan lekke litt i starten.
 
Så, en “liten” liste der altså, om jeg kan komme med en bonusanbefaling, så er det Starterkit til Medela.
Her får du flere av produktene jeg har nevnt til en VELDIG god pris.
Her er det med 1 Calma smokk,  2 flasker, 5 fryseposer, 12 ammeinnlegg (lurt å ha liiitt flere i hus) 1 purelan salve og en rengjøringspose til å sterilisere utstyr i micro (genialt)

Hvor du får kjøpt Medela sine produkter nær deg finner du på nettsiden.

Tenkte å ha en liten livesending på fb med litt ammeprat, hvor jeg viser litt av dette også..
Trykk liker dersom du synes vi bør ha en livesending hvor vi snakker om amming 🙂
Og kanskje har en liten giveaway 🙂

Å herregud, nå kommer det jammen meg en til.
Det er av en eller annen grunn spesielt under middagen de kommer.
Kynnere på rekke og rad, tettere og tettere for hver dag.
Magen blir hard som en murstein og det kjennes ut som om det er en vannmelon på vei ut av…

kremt ja… du skjønner.
 
Jeg må stoppe å spise, fokusere på å puste. Kanskje ikke direkte vondt (jeg vet jo det blir værre) men ubehagelig og anstrengende uten tvil. Rød i kinna og lett svett i pannen fortsettes middagen.
Så har jeg spist, uhei som kroppen anstrenger seg for å fordøye det itsy bitsy måltidet.
Jeg sulten som ulv, men spiser som en maur.Alt av tarmer og fordøyelsessystem er trykket opp i mellomgulv, bak i ryggen og opp i halsen (føles det ut som)
Etterhvert måltid må kroppen ligge vannrett, både for å takle fordøying, døyve voksende kvalme og takle økende puls.
Jeg priser hustegnerene for at de valgte trapp med platå, da kan jeg ta en liten pust i bakken på vei opp fra soverommet til frokost.
Lungekapasiteten er ca 20%, ikke redusert, men 20% eksisterende.
Jeg hiver etter pusten bare ved tanken på å gå på do.
Nattesøvn, hah!
Doturer ohyes

Hovne ben, så ille at man igrunnen ikke skjer forskjell på lår, kne og ankel.
Kropsvesker du ikke visste du hadde ifra en kropp du ikke har sett navlen og ned på noen månender.
Fødselsangst som pirker deg på skuldra rett som det er.
Redebyggemodus på høygir kombinert med en kropp som knapt er i stand til å ta en klesvask ut av vaskemaskinen er heller ikke til å kimse av.
Jeg er sliten, lei, redd, oppgitt og hormonell.
Jeg er sårbar og spent.
Jeg er takknemlig og temmelig utmattet.
Jeg er lei av å ikke få på meg sokkene, men langt ifra klar til å bli kvitt denne kula.
Tiden går alt for fort og for sakte på en gang.
Det er en berg og dalbane som gjør meg både kvalm og giret på en og samme tid.
Vektløs derimot.. not so much 😉