Sommerferien i år har vært innholdsrik.

Eller, vi kaller det strengt tatt ikke ferie lengre, vi kaller det opplevelse.
Med tre barn utenpå og ett i magen er det langt ifra lange late dager med stråhatt og longdrinks vi snakker om når sommerferien melder seg.

Men fint har vi hatt det, så fint at jeg er helt utslitt 😉

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er gøy å oppleve nye steder, attraksjoner, severdigheter, plasser og arrangementer sammen.
Det gir oss påfyll, vi lærer, opplever, skaper minner og har mye å snakke om sammen etterpå.

Men vi er ikke de eneste som liker å tilbringe sommeren i feks parker og byer.
Er det noe vi har vært mye med i sommer, så er det folk.

Noen parker har vært som maurtuer, og kombinasjonen å være med mange, når man selv er mange er neimen ikke bare bare.

Er alle med?

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger mannen har sagt det i sommer.
Mens han tar et raskt overblikk på flokken.

Jeg selv, har ikke telling på hvor mange ganger jeg teller barna iløpet av en dag i parken.

Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg rekker å få småpanikk fordi jeg tenker jeg mangler noen, og 5 sekunder etterpå innser det er minstemann i magen jeg mangler.

Det er en av mine største frykter.
Å miste syne eller glemme et av barna.

Det er ikke ofte jeg uttaler meg om skriverier på nett om andre foreldre.
Om feil, om tabber og hendelser foreldre har gjort som skaper reaksjoner.

Men etter jeg har lest saken hos nettavisen om den franske familien som nylig har vært gjennom det jeg frykter aller mest og casa kaos sitt innlegg følte jeg også for å dele mine tanker.

De er en familie med tre barn, slik som oss. Og kort fortalt, glemte de den minste av de, en tre år gammel jente på en rasteplass, hva som skjedde vet ingen, men 15 mil senere, hørte de på radioen om et barn som hadde blitt forlatt på en rasteplass, og innser da at de mangler et barn i baksete.

De hadde glemt et barn. I minst to timer har de vært på veien, uten å innse at de manglet et av sine familiemedlemmer i baksete 30 cm bak de.

Jeg sier ikke det er fort gjort, og historien til den franske familien er kanskje noe for seg selv.
Men rett som det er, hører vi på høytaleren på kjøpesenter og i parker;

Kan mamman og pappan til Erik fire år komme til resepsjon, kan mamman og pappan til Erik, fire år komme til resepsjonen.

Det vi ikke vet, er om mamman og eller pappaen er klar over at Erik er borte?

For jeg tror, at dette ja bortsett fra sykdom og andre ulykker må da være enhvers foreldres største frykt.Og vi frykter jo det kun av en grunn…. Vi VET at det KAN skje.

Jeg teller og teller, og mannen kontrollerer.

Det er ikke lett å ha oversikt hele tiden.
Jeg vet ikke om han har kontroll og han aner ikke om jeg har tellingen…

Men jeg gjør alt i min makt for at en glipp aldri skal skje.
Jeg VET hvordan det føles å plutselig innse at mamma ikke er bak den reolen du trodde.
Hvordan det føles når en fremmed voksen sier at dette går fint, mens de roper etter mamman din i en mikrofon.

Jeg var borte fra mamman min på et kjent kjøpesenter, i kanskje 30 minutter.

Denne jenta var borte på et vilt fremmed sted, så bilen med de kjæreste hun visste kjøre fra henne.
Og hun var uten mamma og pappa i over 4 timer.

Vi alle vet, at det må ha vært både skremmende og traumatisk for jenta.
Men vi alle vet og, at det kan skje, for det har jo skjedd.

Burde det skje? Nei det er vi vel alle enige om at det ikke burde, men den KAN skje.

Jeg åpner munnen og tankene mine nå til denne saken for å komme med en oppfordring.
Som jeg skrev innledningsvis, det dukker rett som det er opp slike saker, om foreldre som gjør feil og tabber.

La oss, i stede for å vifte med den giftige pekefingeren, istede for å rope høyt hvor elendige de er som foreldre og omsorgspersoner. For kommentarfeltet koker, vi har null filter.

Istede for å glefse hvor forferdelige de er som mennesker fordi de har gjort en feil.
Ja for det gjør vi jo ikke selv…?

La oss istede lære, la oss ta slike hendelser som tankevekkere.
La dems historie bli noe vi tar med oss, noe vi lærer av.

Slike historier stikker i oss, rører ved oss og treffer oss.
La oss også lære av de.

Tell barna en ekstra gang, neste gang dere er på tur.

Enig?

Mamma, itte sånn bøøøfisheeee

Ikke sånn brødskive?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg ser ned på minsta som henger i benet mitt, hun har snust at jeg driver med matpakkesmøring for morgendagen.

Itte sååååånnn….

Hva mener du nå vesla? Vil du ha på noe annet? Rødpølse? Leverpostei.

NNeeeeei, itte sånn. Hun skriker så hun blir rød i ansiktet.

Men kjære vennen min, hva er det du vil da.

Jeg løfter frøkena opp på benken…

eehhm eeehmm fisk! sier hun med begge hendene i luften og et forventningsfult blikk.

Vil du ha fisk på brødskiven sier jeg og nikker ivrig.

neeiiiii!!!
Denne gangen er rødfagen iferd med å gå over til lett blålig.

Hva skjer a mamma?
Mellomst har hørt oppstandelsen og kommer til kjøkkenet for å se.

jej vi ha fiiiisk bøøøfishe..

Ja det vil jeg og, jeg og vil ha fiskebrødskive.

Men hva er det da Markus? Hva er fiskebrødskive?

Sånn som Sebastian har, brødskive som ser ut som sånn fisssk..
Jaaaa , jah jah, vesla klapper i hendene, nikker ivrig så museflettene rister..

Nå er vi visst inne på det hun mener.

Æsj, jeg hadde håpet vi skulle unngå dette.
Nå var det altså i gang…

Matpakkepresset.

Derfor vil jeg benytte anledningen til å sende
En stor takk til  den mamman som synes det var en god ide at hele matpakken skull være fargerik og minne om et lite karnival.

En stor takk til den mamman som mente det var moro at hele matpakken skulle være kuleformet, matche i farger og form og ha et utvalg som en tapasbuffet.

Og en ekstra takk til den mamman som fant ut at man kunne bruke pepperkakeformer på alt.

Misforstå meg rett her, dere er dyktige for all del, og kreativiteten skorter det heller ikke på, Men hva med å sende oss stressa småbarnsmødre en liten tanke?

Hvordan denne trenden oppstod har jeg undret meg over mang en gang. Var det kanskje en desperat mamma som svært gjerne skulle fått minstemann til å spise? Startet det kanskje med en liten kreativitet som å tre maten på pinner også eskalerte det hele, slik det ofte gjør. Eskalerte det til bjørneost, matchende former, bentobokser og fiskebrødskiver?

Eller ble det en intern krig mellom andre matpakkesmører slik som meg..  Fikk en mamma høre om en annens matpakke og skulle toppe den? Utviklet det seg en matpakkekrig som bare spredde seg?

Nå ber de om fiskebrødskiver, hva blir det neste?
Brødskive som smiler mot de når de åpner matpakken? Matchende former og farge?
Nei jeg velger å stå i det, jeg skal vinne kampen.

De får vanlig brødskive, det lengste jeg strekker meg er å gi de en hjemmelaget appelsinhavrekjeks og noen friske bær eller frukt.
Funnet ut at en litt annerledes matboks kan og gjøre susen for de småspiste, så den bentoboksen er kanskje ikke så dum alikevell 🙂

ja jeg tok meg faktisk selv i å strø tuttifrutti strø over jordbærne.. iiiik er jeg smittet?

///Lik om du også slår et slag for å bekjempe matpakkekrigen som er i gang

Vil legget til at innlegget er skrevet med en smule ironi 😉

FREDAG! Velkommen skal du være med dine deilige frukter!

Jeg vet ikke helt hvor uttrykket “fruity friday” har oppstått, men som en “5 om dagen-forkjemper” er det et slagord jeg velvillig tar til mitt hjerte.

Fredag er en typisk dag hvor man starter helgen og unner seg noe ekstra godt. Helgen og dens helgekos er ikke bare forbeholdt lørdagsgodtet slik det var før. Ofte starter helgen fredag til lunsjtider, og varer godt og vel utover søndagen. Plutselig er nesten halve uken preget av helgekos og gode unnskyldinger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

MEN, jeg har da aldri sagt at man ikke skal kose seg! Nei, snarere tvert imot! Det å kose seg er viktig. Man skal finne glede i maten, og man skal nyte det man putter i munn. Dette synes jeg er en viktig lekse å lære barna våre også – at mat er godt og næringsrikt.

Og kanskje nettopp av denne grunnen roper jeg altså HURRA for Fruity Friday. En super måte å kose seg litt ekstra, men med noe så deilig og nydelig som frukt. Gjør litt ekstra ut av det, så skal jeg love dere at dette blir en del av helgekosen fremover!

Gjør brødskivene deres litt ekstra spennende med disse fristende fruktige brødskivene

Eller lag noen litt annerledes fruktfat til hele familien, eller til den neste venninnekvelden:

Vannmelonfruktfat

Ananasfruktfat

Fruktfat i rødt, hvitt og blått

Når det kommer til de barna som kanskje ikke er overbegeistret for frukt og grønnsaker kan det være andre hjelpemidler som skal til.

For noen kan det funke godt bare det å ha frukten lett tilgjengelig. Da er det lettere å gå og småknaske litt her og der, uten at man tenker over det. (Funker godt for oss voksne også!)

Eller kanskje det er det ekstra kreative som må frem?

Hva med dette flotte pinnsvin-fruktfatet?

Men noen ganger skal fredagskos være fredagskos. Og spesielt nå om sommeren er det ikke til å komme unna noen is her og der. Har du noen gang prøvd å lage is hjemme? Det er veldig enkelt, og disse oppskriftene krever kun noen få ingredienser:

Jordbær- og banan Popstickles

Vannmelon-is (som virkelig er verdens enkleste is)

Tropisk sorbét

Jeg håper dere finner frem til noen av deres nye Fruity Friday- favoritter!

Har dere selv noen fristende frukt- og bær tips dere har lyst til å dele med oss, skriv gjerne i kommentarfeltet 🙂

å var den jammen over, ferien som vi hadde gledet oss til så lenge.
Hverdagens kjas og mas hadde omringet oss fullstendig og vi lengtet etter rolige dager.

Sommerferie.

Deilige morninger hvor vi alle kunne slumre litt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lange og sene frokoster med rykende kaffe og ferske scones.

Herlige dager på stranden, med sand mellom tærne som resulterte i et lite skille og fregner på nesa
Smågrå dager med pysj i sofaen og smågodt.

Spennende nye steder,  familiekvelder med brettspill,
mye tid med familie og lange kvelder sammen ute i sommervarmen.

Tid sammen.
Masse tid, sammen.
Mye tid, sammen

Uendelig mye tid sammen.

Uutholdelig tid, sammen

For kjære venn, misforstå meg riktig nå når jeg sier dette, for tro du meg jeg har gledet meg…
og tro du meg jeg har kost meg..

Men du og jeg, vi er nok ikke enige i hva slumring under dyna innebærer.
Det er ikke alltid like koselig at små barneføtter tasser inn på iskaldt soveromsgulv, du gløtter på klokken og ser den lyser 04.59

Det er blir ikke mye slumring av iskalde barneføtter på rygg, mage, lår og nakke mens du hører på
sporadisk nynning av Branmann Sam og God morgen alle sammen.

Det blir heller ikke mye slumring av en frøken kanin slengt i ansiktet med et påfølgende

jeg er suuuuuulteeeeen.

Lang og sen frokost lille venn, det er lengre enn 10 minutter og starter ikke 07.00
Og de levende lysene kan godt brenne mer en 15 sekunder før du blåser de ut.

Rykende fersk kaffe ble det, men jeg drakk den kald.
Og scones, det bakte vi.. med stor suksess. Bare så kjedelig at det er
jeg som må rydde kjøkkenet etter dere 😉

Lange dager på stranda med sand mellom tærne, vell den skal jeg ta på min kappe.
Jeg glemte visst i mine drømmer at vi bor i kalde nord.

Mye regn, lite sommer vær byr på innestunder, og innstunder byr på
sjonglering av søskekrangling, søskenkrangling og la oss ikke glemme søskenkrangling.

Inne i 2 timer i strekk, og dere blir som apekatter.
Godt vi har regntøy hele gjengen.

Idyllen om filmer og godis i sofaen klarte vi jo å gjennomføre, iallefalle en halv film, men jeg skal
ærlig innrømme at jeg har sett nok Karsten og Petra for en stund nå.

Familiekvelder med spill ble det, og koselig hadde vi det, men jammen var det godt å få dere i seng også.

Det har vært godt, å ikke stresse, ha god tid og nyte tiden sammen.
Men lille venn, nå gleder jeg meg jammen til hverdagen kommer å omfavner oss igjen.

Jeg gleder meg til den omfavner oss så hardt og intenst at vi gleder oss til ferie igjen.
Til Lange frokoster og hele dager i pysj…

Lik og del om du også gleder deg til hverdagen igjen… og til ferie ?

Jeg er mamma, til tre nydelige små, mine tre hjertestener, stoltheter og en skjult skatt i magen.

Jeg elsker å være mamma, jeg elsker det barna har gitt meg, og egenskapene som har vokst hos meg.
De har gjort meg sterkere, stoltere og mer takknemlig enn jeg noen sinne trodde var mulig.

Dagene med barnelatter, mysterier, nærhet, kos, eventyr, lek og sang er hva jeg lever for.
De dagene fyller livet mitt med glede, minner og stolthet.

Men akkurat nå…
Sitter jeg alene i sofaen, hører klokkene i stua tikker for første gang i dag,
og hører tårene som renner…

Jeg gråter..

La meg få snakke litt om de dagene man ikke snakker om…

Jeg røsker plasteret av, hardt og brutalt.
Jeg vet jeg ikke er alene… og det vil jeg at du også skal vite.

For de dagene kommer, ja er du mamma eller pappa vet du det godt.
For noen kommer de hardt og brutalt, kanskje allerede timer etter barnet er født.

For andre litt senere.

Det er de dagene du ikke ser komme før du har surret deg inn i de.
Enten er det dager med store planer og forventninger, eller dager hvor planen var å bare være.

Du skjønner du har en slik dag, når du føler du har gjentatt deg selv flere ganger enn du trodde var mulig, og alikevell ikke oppnådd det du ønsker. De dagene hvor du hører din egen mamma eller pappa komme ut av munnen din mens du står der med pekefingeren.

Dager fylt med NEI! Hører du hva jeg sier? og fulle navn sagt klarere enn vanlig.

Eller for deg med mindre barn, dager med byssing, rugging og bæring til krampen står i begge armene og ryggen værker så du nesten kan høre den skrike.

Dagene hvor du ikke fatter hva du tenkte på når du tenkte at en til var en god ide, eller barn i det heletatt.

De dagene hvor de små enten krangler så busta fyker, eller rotter seg sammen og sprenger grenser.

De dagene hvor mini har mistet ørene og skrudd opp volumet.
Dagene da snørr og tårer sitt løst for hver eneste lille årsak og ved hver mulighet.
Når maten er for varm eller for kald, melkeglassene veltes, grøten spyttes, bleiene lekker, snørra renner, oppkasten spruter, feberen stiger, sokkene strammer,smokken sitter, kammen lugger, tannkosten har blitt et monster og senga stikker.

Det er da det ikke er så moro,

Det er da du kanskje sitter som meg,
alene i sofaen, hører på klokkene i stua som tikker mens dine tårene triller.

De dagene man ikke snakker om, er de dagene man føler seg udugelig.
Maktesløs og fæl, rett og slett fæl.

De dagene, orker jeg knapt å se meg i speilet når jeg går tidligere til sengs enn jeg hadde tenkt.
Det er de dagene hvor leggetid er noe jeg ser frem til, men føles grusom når den er der…

Det er da samvittigheten kommer.
Hva slags minner har jeg gitt denne dagen?

Hvorfor ropte jeg?
Hele tiden….

Fant vi på for lite? For mye?
Forventet jeg for mye?

Skatten i magen romsterer rundt, mens de tre andre sover.
Jeg legger hånda på magen, jammen er du høyt ønsket lille venn, men akkurat nå er jeg evig takknemlig for at et svangerskap varer 40 uker.

Det er helt stille i huset, om noen måneder vil disse stundene være fylt med byssing og gråt.

Vil jeg orke det?

Å være mamma er fantastisk.
og fantastisk slitsomt.

Det er lærerikt, og tungt.
Det er glede og det er strev.

Det er lykke og det er bekymringer.

Å være mamma er ALT.

La oss rope ut om de gode dagene, og snakke sammen om de tøffe.
La oss skryte til vi blir blå, og la tårene komme også.

La oss snakke om de dagene vi ikke snakker om, for de er der, og forsvinner igjen.

For i morgen, skal bli en dag vil rope om…
for de kommer også, før man aner surret inn i kvalmende lykke, stolthet og øyeblikk.

//skrevet i samarbeid med dansommer.

Årets ferie ble en uke i Danmark. Sammen med våre tre barn og en familie til med ett barn skulle vi bo og leve i Danmark og nyte den deilige tilværelsen der.

Med god hjelp fra Dansommer fikk vi booket et ferihus som skulle romme alle oss.
Vi så for oss at hus var det som skulle være ypperlig, og jammen skulle det vise seg at vi hadde klekkelig rett.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Turen ned til det flate land gikk med Stena Line, en liten lugar med fire senger skulle romme oss fem (seks om du teller med kompisen i magen) Jeg grudde meg 😉
Men dette gikk som en drøm. Faktisk, hadde vi det igrunnen ganske så hyggelig på båten i den lille lugaren vår. Solen viste seg idet båten la fra kai og vi nøt en deilig stund oppe på dekk.

Inne var det show for barna, men våre var slitne etter en dag full med sommerfugler så vi tok med oss kveldsmaten på lugaren. Litt mat i magen, høytlesing fra en bok var vi alle klare for å lukke øynene rundt 22.30.  Man kan velge å spise i buffeten som visstnok skal være super, men så sen mat passer våre mager svært dårlig. Så et stalltips er å ha med kveldsmat i kjølebag eller lignende for å spise i lugaren dersom mat i buffeen ikke er booket. Alternativet i båtens resturant er ikke å anbefale. Skikkelig kro mat.

07.05 BRÅ våknet jeg, båten var fremme! Jeg river frem informasjonen vi fikk ved innsjekk, vi skulle være ute 07.15. OOOOPPP alle sammen, OOOOPP.

07.14 sitter alle i bilen med mårraånde og sovesveis.
Barna har sovet som tre steiner, litt værre med oss voksne som merket litt til sjø og lyder.

Vi var i DANMARK!

På veien til huset vi leide, som lå ved flotte Limfjorden stoppet vi Aalborg by, her tuslet vi rundt og brukte litt tid siden vi ikke kunne hente nøkkelen før kl 15.

Etter noen nydelige timer i den fantastiske byen satte vi snuten mot henting av nøkkel og så endelig huset.

Og kort oppsummert, aldri hotell igjen. Vel, man skal aldri si aldri lært min bestefar meg, men jeg kan iallefall si at det er en eeeevighet til vi tar oss en ferie på hotell igjen.

For et hus, ikke bare var det PERFEKT for oss med sine fire soverrom og hems.
Store luftige stue, herlige private uteområde med huskestativ, sandkasse, stor gressplen og platting.
Aktivitetsrom med biljard, bordtennis og leker, to store bad hvor ett hadde badstu og boblebad.

men det var også heeelt strøkent og rent.
Det føltes ut som om vi kom inn i et splitter nytt hus.

Barna fant seg fort tilrette, og kunne helt fritt være seg selv og leke, herje og bruke seg.
En velkomstkurv med lokale råvarer stod klar og informasjon fra husets eier.

Her skulle vi virkelig kose oss en uke.

Selv om Danmark ikke er et veldig stort land, er det litt avstander til de ulike parkene og attraksjonene. Men med de flotte veiene spiser man km vesentlig raskere enn vi er vant med.

Huset lå i flott avstand for flere små byer og Legoland som var vårt hovedmål denne ferien lå ca 1,5 time unna. (ps, anbefaler IKKE Legoland i 2 midtukene i juli, fullstendig maurtue, eventuelt reis på en gråværsdag)

Å ha hus var en veldig god opplevelse. Ikke følte man at man forstyrret noen, man kunne fullt og helt være seg selv, og det var godt å ikke være omringet av mennesker hele tiden

.

Å kunne lage maten selv var veldig kjekt, andre med barn regner jeg med kjenner seg igjen når jeg sier at det både kan være utfordrende og dyrt å spise på restaurant med tre små.

Kjøkkenet i huset hadde det vi trengte og enda litt til, vi kunne lage mat som alle likte uten sure miner pga venting eller “feil” mat som ikke smakte slik de trodde.

Å ha hus gjorde ferien for meg mer avslappet, man hadde rom for å trekke seg tilbake, mulighet til å se en film i sofakroken på kveldstid etter barna var i seng og man slapp å ha over skuldrene at barna forstyrret andre.

Allerede dag to følte jeg at jeg kom “hjem” etter en utflukt.
Flere av husene hos Dansommer har “goder” som rabatter og gratis inngang ulike steder.
Vårt hadde gratis inngang til det lokale badelandet. Perfekt en gråværsdag.

Uken i Danmark fløy avgårde.
Og iløpet av en uke hadde vi fylt huset med barnelatter og gråt, filmkvelder og nypoppet popkorn, duften av nytraktet kaffe og ferske fullkornsboller, hjemmelaget pizza, utallige rundet yatzy og raffle, kjærestetid i sofakroken, netter med god søvn, knising fra hemsen, vannkrig, tidlige morgener, boblebad i bøtter og lass, lyden av tre fornøyde barn som slurper i seg saftis fra fryseren, konkurranseinstinkt over bordtennis og biljardbordet, sandslott i sandkassen, skjell fra stranden rett ved og Danske suvenirer.

Jeg hadde ikke lyst å reise i det vi vridde om nøkkelen for siste gang.

Vi sees igjen sa barna i det vi vinket huset farvel.

Vi er enstemmig hele gjengen.

Vi ANBEFALER Danmark og vi anbefaler feriehus.

Jeg sitter på kanten av plattingen i vårt feriehus.

Allere halveis i ferien for denne gang.
Ungene leker og jeg nyter noen minutter med fred og ro til en fersk kaffekopp.

Det er ikke ofte jeg kan få sitte å observere de slik i fred og ro.
Det er herlig å se at de alle leker sammen for en gang skyld.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke lenge av gangen de går sammen alle tre, de små øyeblikkene av samspill nytes kan man trygt si 😉

Øyeblikket er tydeligvis over alt, for vesla kommer løpende med krokkodilletårer nå, mellomste står med et halvskjevt smil og et lekesverd i hånda. Storesøster kommer sporenstreks og forklarer mellombror at sånn kan man ikke gjøre…

Han sloooo meg roper hun mens hun kommer løpende.
Tårene spruter idet hun lander hodet i fanget mitt.

usj da sier jeg og skjønner at gråten er større en skaden.
En nuss og bort med tårene sier jeg. Bedre nå?

Etter et par restetårer nikker hun og tusler tilbake til sandkassa.
Fortsetter der hun slapp i fantasien sin blandt sandslott og sandmuffins.
Jeg hører hun synger litt mens hun klapper videre med spaden i sanden.

mellombror løper rundt med sverdet svinges fra side til side. PææW Svooosj, KKÆææ, lydeffektene kommer på rams.

storesøster, sitter å skriver i ferieboken sin i solsengen. Med bena i kryss og med solbriller på ser jeg hun driller blyanten mellom pekefinger og tommel.

Her skrives alle minnene ned, lurer på hva hun ønsker å huske.
Antall is kanskje? Eller alle karusellene hun har tatt?

Det er utrolig, både rart merkelig og fasinerende hvor forskjellig de er.
Selv om de er støpt i akkurat samme form.

Ingen av de er de like hverandre, kun seg selv.
En er sårbar, sensitiv og veldig empatisk, en er bestemt og har visst hva hun vil fra det sekundet hun kom ut av magen, og en er superhelt den ene timen, og en liten pingle den neste.

De har alle fantastiske, flotte, utfordrende og gode egenskaper.
Iløpet av tiden som har gått og årene de har fått, har noen egenskaper blitt mer tydelig og vokst frem, andre har de vokst av seg.

Hver og en gir de oss utfordringer.
Hver og en gir de oss gleder,
Hver og en gir de oss stolte øyeblikk.

Hver og en gir de oss en god latter.

Hver og en gjør de familien komplett på sin måte.
Hver og en så forskjellige, men alikevell støpt i samme form.

I magen venter en ny soldat, ruger og vokser seg sterkere for hver dag som går.
Jeg lurer på hvordan han vil gjøre familien komplett.

På sin måte.

Nå er det sommerferie over det ganske land.

Om få uker setter fellesferien i gang og det er tiden for ferie og kos.

I disse dager har det vært et veldig fokus på barn og sommerferie.
At situasjonen er blitt slik at barna ikke får snakke om sommerferien på skolen, i frykt for å sette lys på det som journalistene kaller en dårlig, kjedelig, kjip, mindre bra ferie.
Det finnes mange meninger rundt dette, hva som er rett eller galt vet igrunnen ingen.

Sitter du der med dårlig samvittighet i år? Skal dere «bare på hytta ?
Eller besøke familie, eller på telttur, eller bli hjemme?

Da har jeg noen ord til deg.

Det er ironisk nok Ibiza jeg sitter å skriver dette, vi er for første gang hele familien på tur til et sydligere strøk. De tankene jeg skriver nå, de har ikke dukket opp under turen, de har vært der hele tiden, men forsterket har de uten tvil blitt mens jeg har vært her.

En god ferie, kan overhode ikke måles ved å se antall km man har reist, steder man har sett eller hvor mange stjerner hotellet har.

At vi skal skjerme barna som ikke har hatt en så god ferie, er en god tanke. Men da er det viktig at vi alle er enige hva som ikke er en god ferie, og det er her jeg mener vi har mistet fokus.

En god ferie kan være hjemme, eller på hytta, eller i Danmark, Sverige, Tyrkia, ja eller her i Spania.

Det kan være allinclusive med dessertbord som er over km lange, det kan være pannekaker på bål, det kan være bestemors ferske brød med brunost på, piknikmiddag ute i hagen.

Det spiller ingen rolle hvor man er når målet er en god ferie for barna,

Det viktigste er at de får ferien med DEG.
Som nevnt så har dette vært tanker og meninger jeg tenkt hele tiden, men her nede i Ibiza, på et firestjernes all inclusive annlegg med gudene veit hvor mange bassengområder, deilig mat, finkornet strand har disse tankene bare blitt enda sterkere og ikke minst bekreftet.

Her vi er nå, tenker jeg ganske mange, ja kanskje alle ville konkludert med at man hadde hatt en god ferie. Men dessverre ser jeg flere barn som så absolutt ikke har en god ferie.

Det er barn så oppmerksomhetssugne her at de faktisk har satt seg på fanget mitt mens jeg har lekt med mine barn i barnebassenget.  Alt de har fått ifra sin egen mamma og pappa er kjeft, for at de plager andre. Jeg ser familier som har med nettbrett og telefoner til middagen, familier som spiser middag rundt samme bord men som ikke veklser et ord med hverandre.

De reiser sammen, men ER ikke sammen.

Jeg er ikke ute etter å sette meg selv i et godt lys her, men å sette lys på hva en god ferie VIRKELIG er..
Det er ikke det morsomste jeg gjør, det å sitte å plaske i barnebassenget,

Så satt vi her da veslemor.. du og jeg…

Det er ikke min favorittaktivitet å bli med på barnedisco og sitte nærmest kidscorneren til middag eller lage sandslott hele dagen.

Men så deilig det kjennes, i det jeg får litt stillestund på kvelden, og barna er lagt fornøyde med koppen full av minner og opplevelser.

Jeg vil sørge for at mine barn får en god ferie, en ferie med MEG, med OSS, sammen.

Det er ikke lenge igjen, fellesferien er rett rundt hjørne.

Uansett hvor og hva du skal,

Ikke glem at det er DU som setter holdningene på hva en god ferie er.

Og for all del, ta deg tid til deg selv også. Lad, kos deg, ha egen tid, ta et glass vin i kveldssolen, nyt en god film i sofakroken, ha en kveld eller fem  barnefri.

//Trykk LIKE dersom du har planer om en god sommerferie i år

Svenskene KAN bilsikring.

Ikke bare er de gode på å sikre barna godt i bil ved å ha de bakovervendt så lenge som mulig.
Bilene de lager er også ess innen sikkerhet.

Det sier seg selv når målet til Volvo er at INGEN skal bli hardt skadd i deres biler innen 2020.

Jeg selv er opptatt av bilsikring, det er mitt/vårt ansvar at våre barn sitter trygt og godt i bilen når vi er ute å kjører.
Barna skjønner ikke konsekvensene ved å ikke bruke bilbeltet eller at jeg snur sete når kroppene fortsatt er små og skjøre.

Hadde det ikke vært for våre restriksjoner i bilen, hadde de helst vært fri som ville apekatter og danset der bak.

Vi har dyrebar last, hele tre barn i bilen, vår 3,5 åring sitter trygt og godt bakovervendt, vår snart 5 åring i isofix beltestol og vår store snart 9 åring sitter nå uten stol da hun har nådd maksvekt og lengde for sete sitt. (ææ skummelt)
Vi har mye å lære av svenskene, kun halvparten av alle barn opp til fire år sitter trygt og godt bakovervendt, kun halvparten.

Men, som sagt nå gjør altså svenskene det igjen.

I mitt søk rundt omkring på nett for å se hva som beveger seg i bilsikringsverden.
Nyheten er altså ikke i produksjon enda, men tanken er at volvo skal tilby dette i fremtiden
Kom jeg over denne nytenkende videoen fra volvo.

Altså, et pasasjersete i front som kan taes ut til fordel for et barnesete som rommet et barn til ca 4 års alder.
Ikke bare gir det mer luft i bilen, men barnet har full kontakt med mamma eller pappa i baksete.

Man slipper forankringseler, støtteben og liten plass.

Det er enklere å ta barnet inn og ut da sete kan dreies mot åpningen.

Jeg synes dette ser GENIALT ut.

Synes du?

Ja dere får nyte det mens dere kan, sier han og klapper seg på låret.

Han begynner å le før han sier noe mer.

Jeg ser spørrende på han, mens han titter rundt seg for å se om han har med seg resten.

Hmm sier jeg? Han ler enda litt til.
Vi sitter rundt middagsbordet, mange er samlet, jeg har akkurat takket for maten.

Ja du får nyte det mens du kan sier han igjen og ler godt.
Jeg skjønner fortsatt ikke.

Ja for når denna kommer vettu, sier han og gløtter ned på magen min.
Er det ingen som orker å ha dere på middag.
Han ler igjen, noen andre ler med.
Jeg vet ikke om jeg skal le med eller svare.

nei vi får se da vettu sier jeg, prøver å smile litt og gir magen en klapp.

Samtalen fortsetter rundt bordet, hva han har sagt har alle glemt,
alle bortsett fra meg.

Blir det virkelig slik?
Blir vi for mange for de rundt oss, nå som fjerde mann overrasket oss med sin ankomst.
Blir vi familien alle frykter fordi vi har med oss fire sjarmtroll på slep?

Det er jo ikke første kommentaren vi har fått, jeg kunne vel skrevet en bok.
Vet dere ikke hva prevensjon er? Planer om å lage eget fotballlag?
Har dere ikke andre ting å drive med? Er dere medlem av en sekt?
Dere vet at det er flere som skal befolke verden, dere trenger ikke gjøre det alene.

Gratulere derimot, kommer sjelden.

Jeg skal være ærlig, fire barn, det stod vel aldri i boken.
Hverken til meg eller mannen.

Vi ble begge overrasket når vi fant ut hva som var årsaken til at jeg aldri ble frisk av influensa.
Men planlagt eller ei, når noen bestemmer seg for å bære et barn frem er det første barnet like velkomment og ønsket som det 2, 3, 4 eller ja 5.?
Vi har kanskje aldri følt oss rikere…

Og godt er det, når man møter slike kommentarer når man forteller om nyheten.
Og nærmest må forsvare det de aller fleste ser på som en galskap.

Jeg har jo erfart før, det er ikke lett å skille seg ut, ta andre valg en “normalen”.
Gå andre veier, ikke følge den opptråkkede stien men lage sin egen.

Fire barn, er utenfor boksen for de fleste, ja for oss også.
Jeg skjønner at folk spør, undrer og lurer.

Men undrer de så, at de glemmer at vi kanskje er glade?
At vi er lykkelige, spente og forventningsfulle?

Jeg får ikke med meg praten som har gått, men jeg ser han har snudd seg igjen.
I mot meg og han har det ekle smilet sitt igjen.

Ja dere må vel bytte?
Hmmm sier jeg igjen.

Ja dere må ha kassebil dere nå, minibuss som det drøsser unger ut av.
Der kom latter igjen, han ler så magen rister.

Bil ja, selvfølgelig.

Nei du vi klarer oss vi sier jeg, er sju seter i bilen vår…så vi har jo plass til enda en.
Sier jeg og smiler.

Han blir rar, ser rundt seg og legger ut, ja for dere har vell ikke lært enda dere.

Jeg bare smiler tilbake, kjenner jeg sliter med å få det til å se ekte ut.
Glemmer det hele fort da jeg plutselig hører lyden av latter, hvin og fryd.
Jeg gløtter over verandaen, titter ut på fotballbanen rett ved huset.

og der, er flokken min og midt inni den mest fantastiske mannen jeg vet om.
de løper etter en grønn ball mens musefletter spretter og joggesko løper så fort som de bare kan.
Røde i kinna og de tre største smilene tre små barn kan ha.

Pappan brøler som en bjørn, minsta hyyyyler og løper raskere enn bena kan bære henne.

Jeg smiler, skikkelig, ikke bare på liksom.
Herregud så glad jeg er i gjengen min.
Flokken min.

Den herlige buketten med de forskjellige personlighetene.

De alle tre, ja og pappan da har formet meg til den jeg er.
De har gjort meg hel.

Og selv med dette kaoset og galskapen de lager, har de gjort meg roligere, mindre stresset og ikke minst sterkere. Pga de har jeg gjennomført ting jeg aldri trodde jeg var i stand til.
Sammen med de føler jeg at jeg kan stå imot alt.

Mange skal mene noe om denne galskapen vi lager.
Uansett om de skjønner det eller ei, det kommer et barn til i denne flokken.
Og vi gleder oss.

Lenge leve galskapen,

galskapen vår.
Vi kan ikke vente til fjerde mann kommer og gjør familien vår komplett….
Kanskje 😉