Han står der, med ryggen til.

Helt foran i klasserommet, mens alle ser på.
Elever, foreldre, lærer og rektor.

Alle andre har stått der foran, men ingen med den angsten som han har.
Alle har de trippet ned igjen fornøyd ned med et tannløst smil om munnen.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Han har stått der lenge, stillheten fyller klasserommet.
Foran han på tavlen er det bokstaver, store sjarmerende bokstaver skrevet av små barnehender.

Bokstavene former navn, navn til alle i klassen, og nå venter alle på at han også skal skrive sitt.
Jeg kjenner hjerte hamre og klumpen i halsen vokse. Jeg blir klam i hendene på hans vegne.

Ingen visste at han ikke kunne skrive, nå vet alle det.

Han snur seg ikke, bare står der med krittet i hånda.
Rektor som står ved siden av sender meg et blikk.

Jeg rister på hodet og kjenner jeg taper kampen mot en tåre. Den triller raskt ned kinnet og treffer munnviken. Jeg tørker den bort så ingen skal se.

Hun bøyer seg ned å hvisker til gutten som nå har klart å
skrive noe som ser ut som en M og litt skrukkete A.

Det er lov å skrive på hemmelig skrift også, hvis du har lyst til det.

Han titter opp på henne, ser tilbake på tavlen, står stille en stund og så lager han noen enkle krusseduller.
Legger krittet på plass og tusler tilbake på plassen sin.

Stillheten blir brutt av at læreren klapper sammen henda.
Rekk opp hånda den som vil ha friminutt.

Han er først ut døren, ENDELIG skal han få prøve balløkka.

Jeg blir stående igjen med læreren.

Det går fint dette, sier hun og ser på meg.
Legger hånda på skuldra og rister litt betryggende i meg.

Vi ser på en glad og lykkelig gutt som løper rundt i ballbingen.
Allerede har han fått seg nye venner, noen kanskje for livet.

Hita, hiiiit sier han og løfter armen, han får ballen og retter blikket mot mål.

Jeg beklager, sier hun og ser på meg.

Se på han, sier jeg. Dette går helt fint.

Det som skjedde i klasserommet, var i grunnen helt fint.

Det var ingen som pekte, ingen som lo, ingen som hvisket elle tisket.
Det var mange store og små sjeler som ventet med tålmodighet (og en dråpe saltvann på mammas kinn)

Jeg gråt ikke fordi jeg var trist, lei meg eller sint.
Jeg gråt fordi jeg var rørt og veldig veldig stolt.

De lot han få prøve, de gav han tid.
Og han beviste at vi alle er forskjellige, at ikke alle må eller skal kunne alt.

Han jobbet litt, og klarte litt mer enn han hadde klart før.
Han trosset en frykt,  han utfordret seg selv, og det foran alle andre.

Han beviste at man ikke skal gi opp, ikke være redd for å prøve eller feile.

Så ble det en M, og det ble en A, resten ble hemmelig skrift etter et betryggende blikk.

Men det viktigste er, at ned fra tavlen gikk en VELDIG stolt gutt.
Og bak han, satt et klasserom fult av forståelse og forskjeller.