Ensom, sårbar og nybakt i et lite gult rom

Kjære du med voksende spire i magen.
Du som sørger for at landet går opp og frem selv om pandemien hamrer løs på verden.

Du som bringer nytt liv, nytt håp og glede inn i en tid hvor alt bare er snudd på hodet.

Det er ikke rart du er redd.
Det er ikke rart du er bekymret
Det er ikke rart du er stresset.

Forventningene vokser, i takt med barnet i magen.
En ny tid er i vente, en rolle blir en tildelt.
Plutselig, er du mamma. Plutselig er dere foreldre.

Øyeblikket som venter er stort, skrives inn i boken med alt du aldri kommer til å glemme.

Det er klart du ønsker å dele.
Det er klart du ønsker støtte
Det er klart du ønsker noen nær.

Det er klart du ønsker en hånd å holde i.

Denne dagen skal du ikke tvinges til å fullføre alene dersom du ønsker noe annet.
Denne dagen skal du ikke føle deg ensom og redd.

Denne dagen skal du føle deg trygg, elsket, og uovervinnelig.

Pandemi eller ikke.

Vi må kunne bedre enn som så.
Vi, er klokere enn et virus, vi ser lengre enn en pågående pandemi.

Ett år er snart gått siden pandemien gav Norge restriksjoner.
Nye kjøreregler i en krig og kamp mot et usynlig virus som slo knockout på verden.

12. mars. Erna leste opp kjøreregler jeg aldri hadde vært i nærheten av å engang skulle tro jeg måtte innfinne meg. Nå var det alvor. Noen fikk panikk, hamstret over en lav sko,  noen dro til hytter vi ikke fikk lov å være i fordi det var jo tross alt ferie. Jeg satt i en sykeseng med forkjølelsessymptomer med en 36 uker gammel baby rugende i magen.

Ingen kan besøke pasienter på sykehus.

Det gikk kaldt nedover ryggen.

Skulle vi være alene?

De neste ukene blir en berg og dalbane av følelser.
Ulike retningslinjer blir kastet mot oss. Alene, ikke alene, barsel ikke barsel.
Hjem så raskt som mulig, bli så lenge du må.

7. april kom, dagen jeg skulle føde.

Jeg hadde sagt klart ifra.

Jeg føder ikke alene.

Jeg gjorde ikke det heller.
Han fikk lov, til tross for herjende pandemi å stå ved min side.
Men retningslinjene var klare.

2 timer etter fødsel, skulle far hjem.

Jeg og den lille ble kjørt inn på et lite gult rom, der skulle vi være, til vi skulle hjem.
Alene.

Alene, ensom, utrygg, engstelig og full av savn.

Sårbar og nybakt i et gult rom med barnepleiere som gjorde så godt de kunne.

Men de, var ikke han.

Undersøkelser sier, bare basert på de to første månedene i pandemi hadde vi en økning på 20%.
Jeg snakker selvsagt om barseldepresjon.

Jeg tørr ikke tenke på de neste månedene. De mørke tallene som gjemmer seg godt men samtidig er synlig.
Det har krevd sin kvinne, å føde og ikke minst være barselkvinne under en pandemi.

Jeg var godt rustet, proppfull av erfaring på den grusomme psykiske sykdommen visste jeg hva jeg skulle følge med på, gjøre for å forebygge, ta vare på meg selv.

Jeg satt der med syvende barn på brystet, jeg viste i stor grad hva som ventet meg.
Lite var nytt, heldigvis. Alt bortsett fra ensomheten.

Det er ikke rart, at barn født det siste året har en sliten mamma som kjenner på alt annet enn lykke.
At barn født i det siste året har en mamma som synes barsel ble alt annet enn slik den skulle.
At barn født under pandemien har en mamma som er sliten av av frykt, ensomhet og isolasjon.

En barselkvinne skal ikke være ensom, men omringet.
En nybakt mamma skal ikke sitte alene i et gult rom.

En nybakt mamma, med en nybakt bylt på brystet bringer håp og glede.
La oss gi henne det tilbake.

La de slippe å føde alene og kanskje viktigst av alt,
være barselkvinne alene.

Slipper vi pappa eller medmor inn,
Kan vi liksågodt la de bli til de går ut som en familie.

 

Dersom du tenker kvinner skal slippe å føde alene,
kan du signere HER

Jeg mister

Jeg mister

Det var alt jeg skrev.
Jeg var helt sikker i det jeg så blod på papiret.
Merket det egentlig fra jeg våknet, alt for tidlig. Jeg var urolig og merkelig i hele kroppen.
Rastløs og urolig, ulmende ubehag nederst i magen.

Rundt lunsjtider kom de første dråpene.
Det grusomme rød mot det lyse dopapiret.

Jeg kjente det gikk kaldt nedover hele kroppen.
Så stoppet tiden.

alt ble stille..

Jeg mistet pusten, måtte hige etter den.
Dro luft inn som om jeg akkurat hadde fått hodet over overflaten etter en dukkert.

Jeg mister.

Løpet av noen timer var det ikke noen dråper lengre, det rant.
Friskt, grusomt rødt.

Fylte papiret, doskålen.
Tappet hjerte mitt,

Tappet magen min.

Jeg mister.

Dagen før, fortalte jeg det. Endelig var jeg klar nok.
Et overraskende svangerskap hadde tatt oss litt på sengen.

Jeg ble ikke glad, når to streker lyste mot meg.
Jeg gikk i sjokk.

Vi måtte bare konkludere med at prevensjon ikke spilte på lag med kroppen min.

Baby nummer seks, hvordan i alle dager skulle vi klare det.
Vi holdt det hemmelig, fortalte det ikke til noen.
Orket ikke forholde oss til mer enn å fordøye det selv.

Hadde vi hjerterom til enda et barn?

Det tok ikke mange dagene, før vi så det tydelig.
Det er klart vi hadde det.

Klart vi hadde rom for en liten skatt til.

Dagene gikk, ukene gikk.
hjertene våre vokste i takt med magehulen.
Og etterhvert, ble vi klare for å fortelle resten av verden det glade budskap.

Jeg er gravid,

Det var alt jeg skrev.
Hun var den første som fikk vite.
Første jeg visste ville glede seg med meg. Ikke stille undrene spørsmål, være kritisk og negativ i en stund hvor jeg trengte heiarop og klapp på skuldra.

For en rikdom, du er ufattelig heldig.
Skrev hun.

Jeg smilte, sånn ordentlig, for første gang på lenge.
Hun hadde helt rett.

Jeg er ufattelig heldig.

Så snakket vi om formen, jeg viste bilde av den voksende kulen, og fortalte om ultralyd jeg utålmodig ventet på.

24 timer etterpå, stod jeg med en liten sjel i hånden.
En hel kropp, armer, ben, mage, rygg, hode, ørliten nese og øyne sorte som kull.
Små nydelige perfekte fingre. Syltynne ribbein som syntes godt på den spinkle kroppen.

Så perfekt, så liten og så livløs.

Utenfor spant verden slik den pleier. Små barneføtter løp frem og tilbake i gangen.
Lo, hylte og løp.

jeg gråt.

Jeg mistet
skrev jeg.

Uff, skrev hun.

Jeg har aldri følt meg så hul.
Så tom.
Så ensom.

Som blodet rant, forsvant også drømmene, planene, fremtiden.
Det vi hadde snakket om, planlagt og holdt hemmelig ukene som var.

Det lille hjerte gav opp, aldri hadde jeg trodd,
at en så liten kropp skulle ta så stor plass i hjerte

 

 

 

 

  • Spontanaborten skjedde sted for 3 år siden, men sorgen bærer jeg med meg evig.

Hvilken forskjell gjør 4 cm?

Jeg fødte under en pandemi.


Jeg fikk mitt syvende og siste barn da verden stod på hodet og på vent.
Jeg snur meg tilbake og tenker på det får jeg frysninger.

Ventetiden jeg i utgangspunktet synes er tøff og lang ble verre. Usikker, utrygg og uviss.

Jordmortimene ble færre, og på de få timene jeg fikk, ble jeg forberedt på å måtte gå inn på fødeavdelingen alene, kun i følge med min altoppslukende fødselsangst, og uten min trygge klippe, barnets far. det måtte jeg bare forstå, det var tross alt en pandemi.

Men jeg skulle jo tross alt føde et barn?

Jeg fødte, 7. april. en liten måned etter verden gikk i lockdown.
Jeg var heldig, mannen min var heldig, han fikk være med.

De gjorde unntak bare for meg, for oss. Med klippekort på fødeavdelingen kjente de meg godt.
Jeg hadde en fordel siden jeg hadde vært på samme avdeling 5 ganger før.
De snek mannen inn, før de fire obligatoriske centimeterne.

Jeg prøvde lenge å forstå, med voksende kul på magen hvorfor det var slik.
Hvilken forskjell gjør fire cm?

Og for hvem?

I etterkant har henvendelsene fra nervøse og ikke minst redde blivende mødre tikket inn.
De spises opp av usikkerheten og ikke minst skuffelsen over at fødselen ikke blir med de rammene de hadde sett for seg.

Å føde under en pandemi krever sitt, å gå inn i fødsel med frykt for å føde alene krever enda mer.

Og da spør jeg høyt igjen, hvilken forskjell gjør 4 cm?
Jeg prøver å forstå, har lest og lett, men finner ingen gode svar.

Når fødselspartner uansett må ta samme heis, gå gjennom samme gang og inn på samme rom.

Jeg forstår det ikke, uansett hvor mye jeg vrir og vender.
La meg først si, jeg har ingen problemer med å forstå at man må ta hensyn.
Værne om de sårbare gruppene, skjerme de som kan få alvorlige konsekvenser av dette grusomme viruset.
Håndvask, 1 meter avstand, ingen klem eller håndavtrykk.

Det er slik hverdagen har blitt nå i kampens hete.
Vi står midt i krigen, forsøker iherdig å riste av oss det lille viruset som har bitt seg fast uansett hvor mye vi spriter og står av klemmer og nærhet.

Vi som bærer barn og føder, sørger for at verden går videre.
Den stopper ikke opp.

Den snurrer rundt minst like fort som før.

Men hva er konsekvensene av dette?
Skal vi glemme at det også er en tid etter Covid? Hva er konsekvensene av alle disse tiltakene?

For noen, kanskje ingenting.
Slik ble det og det gikk fint.

For andre, blir prøvelsen for stor.
Frykten for å føde alene, og alene på barsel uten trygge, kjente mennesker rundt seg.
En kvinne på sitt mest sårbare, helt alene, uten mulighet for en klem, en trygg arm rundt skuldrene og nærhet av sine nærmeste.

Jeg selv opplevde å måtte se min nyfødte trilles ut av rommet bare få timer etter han ble født.
Uten mulighet for følge etter.
Slik var reglene.

Heldigvis ikke noe alvorlig, han var bare litt kald.
men klart jeg ville være med han.

Î et lite rom, med grusomt gule vegger lå jeg å ventet på at den vesle kroppen som for ikke lenge siden lå inne meg, skulle komme tilbake til meg.

Far fikk dele noen timer med oss etter fødsel, han så ikke sin nyfødte sønn igjen før vi møttes i døren utenfor sykehuset 4 dager etterpå.

Det gikk fint, ikke bra, men fint.

For andre, gikk det ikke engang fint.
Påkjennelsen ble for stor.

Listen er dessverre lang på kvinner som kjenner på konsekvenser av tiltakene.
En trygg og god fødsel ble istede traumatisk og ensom.

Og da blir spørsmålet,
er de fire cm verdt det?

Veier det mer, enn konsekvensene i etterkant?

En fødsel er et vendepunkt for en kvinne, inn som seg selv, ut som en mor.
En god start er ikke bare viktig for den fødende, men barnet og ikke minst resten av familien.

Og da blir spørsmålet?
Står vi klare, for å ta imot de som knekker?
Fordi starten ble for tøff?

Er det verdt fire cm?

 

Jeg og flere 100, ja nå 1000 kvinner ønsker svar.
Hvilken forskjell utgjør fire cm?

Og er det verdt det?

 

Er det virkelig verdt det?

 

Håpløst forelsket

Det er noe med det, en blivende storesøster på snart 3 er på mange måter en tikkende bombe.
Du vet det vil være en en reaksjon, og i hennes tilfelle en eksplosjon.

Oda er nemlig mye.
Mye av alt.

ingen er så glad som Oda, men ingen er så sint som Oda heller.
Hun er et fyrverkeri av følelser.

De er så tydelige at de er smittsomme.
Er Oda glad, er alle glad, er Oda lei seg, blir vi også triste, er Oda sint, er det temmelig dårlig stemning i heimen.

Hva hun forstod mens han var inne i magen var jeg litt usikker på.
Hun hadde jo tross alt gjort dette før, men hva husket hun egentlig av det?

Daniel, ble født for 15 mnd siden, da var Oda 1,5 år.
Hun forstod ikke stort i forkant da, men tok han likevel veldig godt imot.

Ville hun gjøre det samme igjen.

Jeg ble litt skeptisk, da jeg i lang tid måtte overbevise henne om hvorfor mammas mage var stor.

Baby sa jeg når hun dultet borti.

neeeei sa hun og rynket lurt på nesen.

Da kjønn og navn ble klart, snakket vi mye om Tobias, hun var med å vasket tøyet, gjorde i stand sengen og pakket bagen min til sykehuset. At mamma måtte på sykehus forstod hun, men rynket fortsatt på nesen når vi fortalte at det skulle komme ut en baby.

Vi så på bilder av alle barna som baby, og linket det regelmessig til at det i magen også lå en slik, Oda derimot, var litt usikker.

Helt til vi nærmet oss med stormskritt.
Mamman var inn i fødeboblen, ute av stand til å være med alle og hadde etablert meg en hule på soverommet.

Oda besøkte meg regelmessig, sørget for at jeg fikk en kos og selskap rett som det var.
Og nå, nå var det baby i magen, og den skulle ut, helst nå.

Hver eneste morgen kom hun inn på rommet, løftet optimistisk på dyna og like skuffet hver gang over å se magen.

Skulle ikke du på sykehuset mamma?

På null komma niks gikk fornektelsen bort og hun ble utålmodig som en blivende bestemor for første gang.

Reaksjonen hennes når hun fikk se lillebror på facetime kommer jeg aldri til å glemme.
Mer tydelig kjærlighet ved første blikk skal man lete lenge etter.

Hun ble tvers igjen myk og mør og kunne ikke annet enn å si ååååååå.

Hun er håpløst forelsket i lillebror.
Første dag i barnehagen ble vanskelig, ikke fordi hun skulle være i barnehagen, men fordi hun ikke skulle være med lillebror.

Hun må ha en god dose med kos, snus og beundring før hun er klar til å forlate han for noen timer.
Hun har knapt tid til å vaske henda når hun kommer hjem før hun må se han igjen.

Hun koser, nusser, synger, duller og prater med han så mykt en treåring bare kan.

Hun beundrer han, sukker, og passer på han.

Jeg har, helt ærlig, aldri sett et menneske så betatt av en annen.

Man kan ikke fortelle en treåring at nå kommer det en bror og han skal du være glad i.
Man kan ikke styre en reaksjon, og det er lov å reagere på alle slags vis.

Men jeg skal være ærlig, jeg er svært svært takknemlig for at hun har reagert på dette viset.
Det gjør selvsagt hverdagen som nybakt syvbarnsmor hakke enklere.

 

Da Tobias ble født- Til syvende og siste del 2

Det er fire cm sier hun og smiler.

Jeg kjenner jeg blir varm nedover bena, der var vi i gang sier hun og storsmiler.

Jeg kjenner jeg umiddelbart blir uhell.
Hjerte hamrer så raskt og hardt at jeg kan høre mine egne hjerteslag i ørene og føle de helt ut i fingerspissene.

Jeg blir kvalm, skikkelig kvalm.
Svimmel og kjenner jeg blir rød og varm i toppen.

Jeg legger meg over på siden i fosterstilling mens jeg kjenner vannet sildre.
Har du en kald klut?
får jeg stotret frem.

Mannen spretter opp og ordner saken.

Jeg får den og legger den over HELE ansiktet.
I et desperat forsøk i å prøve å lukke omverden utenfor og stenge panikktankene utenfor.

Det er et salig kaos i hodet, og tankene veksler mellom å være spent, redd, lykkelig på et vis, engstelig.

Men jeg orker ikke si noe.

Jeg ligger slik, med håndkle mellom bena og klut over ansiktet en god stund.
Jeg gjentar lydfilen fra positivfodsel.no i hodet mitt, sier det jeg vet har funket å lytte til, til meg selv.

Også, er det som å det som å skru av en bryter.
Svimmelheten forsvinner, kvalmen fordufter, hjerte roer seg ned og susingen i ørene falmer.

Puh sier jeg og fjerner kluten fra ansiktet.

Det der var heftige greier.

Ja jeg så det, sa mannen, du er temmelig rød i toppen.
Går det bedre nå?

Ja, mye bedre.

Ikke lenge etterpå, kjenner jeg første murring.
Ikke vondt, nesten ikke ubehagelig en gang, selv om jeg merker jeg spenner meg litt.
Nå er vi igang.

Jeg legger meg på siden.
Gløtter på mannen min et par ganger mens jeg bare klemmer hånda hans ekstra hardt.
Han ser på meg også.

Vi sier ingenting, trenger det ikke.

En ny murring kommer.

Ikke vond den heller.
Men må puste ørlitt ekstra for å ikke anspenne meg.

Så blir det rolig igjen.

Jeg ber mannen sette på litt musikk, så lukker jeg øynene.
Tror jeg dupper litt innimellom, mens jeg småvåkner når murringene stikker innom.

Jordmor som har tuslet med sitt i bakgrunnen titter regelmessig innom.
Gir meg positive ord som jeg trenger og høre, og passer på minstemann i magen som også har roet seg ned.

Det tusler innom, rett som det er.
Jordmor sier det aldri, men i ettertid får jeg vite at hun vil kategorisere murringene som dårlige rier.
Jeg må si meg enig, i den grad at jeg ikke vil kategorisere de som vonde.

For gode rier, er vel vonde?

Jeg vet at dette er bare begynnelsen, men klarer på en helt ny og annerledes måte å beholde roen, ikke fokusere så mye på hva som kommer, men hvordan ting er nå.

Etterhvert tørr jeg til og med å flytte litt på meg, setter meg litt opp i skredder stilling og merker takene endrer seg litt.
Fortsatt ikke vonde, men med mer kraft.

Jeg tusler til og med en tur på toalettet, og selv helt alene, er jeg rolig, veldig rolig.

Jeg opplever å endelig få være tilstede.
Vi ler, prater, jeg klarer å kommunisere mer enn korte ja og nei.
Jeg har dialog med jordmor, som forteller om hennes spennende måte å jobbe på.
Hun reiser rundt i landet og hjelper til på ulike fødeavdelinger.

Jeg merker jeg blir glad av å høre det, flere fødekvinner fortjener en jordmor som henne.

Jeg merker etterhvert at hun ser på klokken.
Jordmor altså.

Vi har et skjema vi må følge Nina, og om ting ikke tar seg opp må vi vurdere drypp.
Jeg er glad jeg er tilstede, og får forklart min engstelse for drypp.
Hvordan jeg har hørt dårlige erfaringer om heftige stormrier og ukontrollerte smerter.

Hun betrygger meg om at vi skal ta det forsiktig.

Men du har jo hatt litt murringer Nina, skal vi se om du gjør noe?

Jeg har mine tvil, men siden ting er såpass rolig lar jeg henne undersøke.

Hun smiler enda bredere.
det er 6 cm her altså sier hun.
Så her skjer det noe.

Jeg må innrømme jeg ble overrasket. En slik fremgang har jeg aldri opplevd.
Hos meg har det sagt pang. Fra knapt åpning til barnet ute.

Jeg hadde jo ikke hatt vondt enda?

Jeg tusler en ny runde på do.

Merker at det blir en helt annen stemning i fødestuen så fort jeg ikke er der.
Litt lettere på et vis.

Da snakker de sammen, mannen min og jordmor.
Ler og kniser.

Jeg blir litt ekstra lenge inne på doen.. bare for å få litt tid helt for meg selv, og la de le litt uten meg.

Herremin, i dag kommer du sier jeg høyt.
I dag, i dag er mitt gravid kapitel i livet over, og snart, får jeg se deg.
Det blir både rart og godt å si takk og farvel til denne gravide kroppen.

Jeg kjenner det kiler i magen, ikke babyen, men sommerfugler, og kan nesten ikke tro det.
Jeg kjenner gode følelser i kroppen, og jeg er i fødsel??

Jeg tusler ut igjen.
Smiler til både jordmor og mannen.
Han smiler tilbake.

Og uten og si noe ser jeg at han tenker at det er godt å se meg slik.

Nina, sier jordmor og bryter den gode stillheten.

Nå må vi faktisk hente drypp.
Prøv å stå litt imens også ser vi hva som skjer.

Jeg stiller meg opp på prekestolen, liker den ikke.
Jeg føler meg liksom så fødende da, om du skjønner.

Men kjenner den virker.

Fortsatt ikke smertefulle rier, men kraftfulle.
Jeg må konsentrere meg mer for å ta de imot med en avslappet kropp.
Men det går.

Jeg konsentrerer meg, tillater meg å gå litt inn i boblen mens jeg hører jordmor styrer med drypp i bakhånd.
Jeg later som jeg ikke ser eller hører henne.

Nå er det meg, kroppen og den fine mannen min som sørger for at prekestolen ikke forsvinner hver gang jeg får en ri.

Etter å ha stått en liten stund, slenger jeg meg opp i sengen igjen.
Riene kommer og går, men jeg håndterer de fint.
Benytter meg godt av pausene.

På et tidspunkt ber jeg om lystgassen, ikke for smertene, men jeg merker jeg sliter litt med å slappe av.
Jeg får den aldri til å fungere helt, men å puste i masken hjelper meg å finne roen igjen.

Så merker jeg at det skjer noe.
Jordmor skal sette på en overvåkning på lillebrors hode, og i det hun driver med sitt, merker jeg at lillebror er ferdig med å vente.

Oj, sier jordmor, hun kjenner det også.
Nå tror jeg du bare skal følge kroppen din jeg.
For nå er det en baby som vil ut herifra.

NEI er min første tanke, ikke søttan.
Det er dette jeg gruer meg til.

Jeg kjenner metallsmaken i munnen (slik som jeg alltid gjør før pressetrangen kommer)
Og med ett kjenner jeg at det blir vanskeligere å jobbe med kroppen.

Mannen flytter seg, til “plassen” sin.
Bak hodet mitt, så jeg kan holde i hans hender over hode mitt og bruke som motvekt.

Men jeg merker at jeg spenner meg, livredd for den overveldende pressetrangen som bare overtar kroppen fullstendig.

Følg etter kroppen din nå Nina, slik du har gjort hele veien.
Jeg prøver alt jeg kan å slappe av, venter på neste rie som skal overmanne meg.

Men det skjer ikke.

Pressetrangen er der, men den er kontrollerbar.
Ikke overveldende, ikke voldsom, men tydelig.

Jeg velger å følge etter kroppen.
Presser litt, men ikke voldsomt.

Jeg får en pause, pressetrangen tar en pause.
Også kommer det en ny en.

Dette er en helt ny opplevelse.
Jeg får til å snakke mellom pressingen.
Planlegge hva vi skal gjøre på neste rie, og forberede meg litt.

Jeg merker lillebror sklir lengre og lengre ned, og tilslutt står han der, like ved utgangen.

Jeg merker adrenalinet tar over, kroppen begynner å riste og for første gang under hele fødselen kjenner jeg på smerter.
Det er noe med anatomien her, stort hode, liten åpning, det må jo kjennes på et vis.

Se ned nå, se ned nå sier jordmor i det jeg kjenner neste rie komme over meg.
Jeg klemmer alt jeg klarer i mannens hender og gir lillebror et siste dytt ut av kroppen min.

Jeg ser ned, og ser en baby, hel, rosa og fin komme ut av meg.

fyyyyyy faaaaen jeg klarte det roper jeg og strekker armene i været.

Fyyyyy faen!

Han, i likhet med sin minste storebror gråter litt før han tisser en god stråle utover rommet.
Skjorten min blir knappet opp og en stor liten bylt blir lagt oppå meg.

Jeg gråter ikke.

Jeg jubler.
Og er så ufattelig stolt og ikke minst uendelig overrasket over hvordan denne fødselen ble.
Ikke en eneste smertefull rie? er det virkelig mulig.

For en drømmefødsel!

Vannet tok de 11.00

Murringene kom ganske umiddelbart

kl 15 setter hun igang drypp

kl 16.15 begynner trykketrangen

og kl 16.25 ble lillebror født.

 

 

4170 gr, 53 cm lang og 37,5 rundt hodet

Langt ifra liten, tatt i betrakning at han faktisk ble hentet ut i uke 38.

Vi nyter de to timene vi får sammen, spiser godt, både liten og stor.


Og bare fryder oss over, å ha lagt angsten bak oss, og vet så inderlig godt at vi har fremtiden foran oss.

Og nå, begynner reisen vår, som komplett familie.

Da Tobias ble født – til syvende og sist del 1

Det begynner nesten å bli så jeg kan si at det var i tradisjonens tro..

Fødselsangsten overrumplet meg sakte men sikkert, og tilslutt hadde den et godt grep.
Et slik et som gjør at jeg kryper inn i en hule bare jeg har plass.

Soverommet, gjerne litt mørkt og kjølig er min favorittplass, der både vil og kan jeg ligge hele dagen, og natten.
Jeg prøver, så godt jeg kan, å komme ut innimellom. For å få litt luft, se dagslys og ikke minst være med mann og barn.
I korte stunder, gikk det, før jeg måtte tilbake igjen til hula. Slik kunne jeg ikke ha det, det var fortsatt flere uker igjen.

Jeg hadde et inderlig ønske denne fødselen.
Å få lov til å være tilstede.

Altså, for all del, jeg er der jeg, men ikke i mine fulle fem.
Pga ekstremt hurtige fødsler (0 rier til barn ute på under 1 time) mister jeg fullstendig kontroll og evne til å kommunisere.
Har mer enn nok med å henge med kroppen, holde meg i ro og holde angste unna.

Jeg visste dato denne gangen, hvilken dag jeg skulle bli sjubarnsmor.
Og det gjorde kanskje angsten ørlitt sterkere, samtidig gav den meg all mulighet til å forberede meg så godt jeg kunne.

Angsten gav samme symptomer som gangene før, en rastløshet, svimmelhet, kvalme, hjertebank og ikke minst følelsen av å ikke få puste. Og alt dette kjente jeg på, flere uker før datoen nærmet seg.

Jeg ORKET ikke å ha det slik i mange uker. Orket ikke.

Fra tidligere hadde jeg prøvd ulike ting for å jage vekk angsten.
Nettkurset til engodfødsel.no hjalp meg masse til å etablere meg ny kunnskap rundt fødselen og en lydfil der gav meg mental trening. Det hjalp, roet meg ned. Men jeg kjente på trangen til å prøve noe nytt, noe mer.

Jeg testet dermed kurset til positivfodsel.no, basert på hypnobirthing prinsippet.
Kan tro jeg var skeptisk. Jeg begynte på kurset flere ganger, men merket at skeptikeren satt på skuldra mi og hvisket meg i øret til en hver tid. “dette kommer ikke til å hjelpe, dette kommer ikke til å hjelpe”

Men så, kom det en kveld to uker før fødsel ca hvor jeg kjente det toppet seg.
Nesten så hjerte snurpet seg sammen.

I nærmest ren desperasjon fant jeg frem en lydfil fra kurset(som jeg tidligere hadde valgt å hoppe over pga skeptikeren i meg)
La meg godt tilrette, og fokuserte på den lille damens stemme.

Også skjer det noe, på kort tid, kortere enn før, blir jeg helt rolig, sånn på ordentlig.
Ingen trange lunger, eller sammensnurpet hjerte.
Ingen makspuls eller kvalme.

men en rolig kropp, med rolig puls.

Jeg sovner før filen er over.
Og våkner som nærmest et nytt menneske.

Det er helt rart, kan ikke forklares, og jeg tørr nesten ikke si noe mer en dette.
For det hele kan nærmest virke litt to good to be true.

Hva det var, vet jeg ikke, men lydfilene fortsatte jeg med.
Hver dag og enkelte dager flere ganger.

Dagene fløy, og jeg ble mot alle odds roligere og roligere. Fortsatt engstelig, men på en annen måte.
Mest engstelig for at min siste fødsel skulle bli en utavdegsjæl opplevelse slik de andre hadde vært.
Ikke angst, men en redsel mer, for at ting ikke skulle bli slik jeg håpet.

Men så kom dagen.

07.04 2020.

Dagen jeg skulle bli 7 barns mamma.

Vi var godt forberedt på at ting ville bli annerledes uansett. Pga restriksjoner på sykehuset.

Jeg måtte tusle inn på sykehuset alene, men jeg visste at i 3. etasje ventet et jordmor som jeg kjente godt.
Som hjalp meg rundt fødselen til Daniel, og som hadde fulgt meg hele dette svangerskapet.

“Jeg har så lyst til å gi deg en klem” sa hun med verdens varmeste smil.
Nærmest lyste opp gangen jeg gikk nedover.

Men klemme kunne vi ikke.
Selv om jeg også kjente, at en klem var nok akkurat det jeg trengte.

Inn på mottaksrommet først.
Jordmora hadde en tydelig og klar plan.

Slik og slik skulle det gjøres, enklest mulig, minst mulig undersøkelser og rett på sak.

Først en ctg, Båndene ble festet rundt den store magen til en ørlitt stressa mamma.
Og inne i magen viste det seg å være en ørlitt stressa baby.

Vi satt en god stund, så vi fikk ned pulsen, han og jeg.

Når CTG var godkjent, fikk jeg vite at legenvisiten slapp jeg, nå var neste stopp fødestuen.

Hvilepulsen ble umiddelbart borte.

Si ifra til mannen du Nina, sa jordmor, så skal jeg fikse siste rest.

Vi møtes i gangen, han og jeg.
Møter blikkene kort.

Vi vet begge at om kort tid, vil livet bli annerledes.

Inne på fødestuen er det en magisk stemning.
Dempet belysning, noen stearinlys brenner her og der og alt er rolig.

Likevel blir jeg uvell i det sekundet jeg trer inn.
Jeg ber om å få lov til å legge meg litt ned da kjenner at hode svimler.

Jordmor er smart, og får meg elegant i fødesengen.

Legg deg her du.

Jeg følger ordre og legger meg i fødesengen, nok en gang overrasket over at den er så myk som den er.

Nå gir jeg dere litt tid for dere selv, så du får hentet deg litt inn.
også kommer jeg inn og vi tar vannet.

Hun sier det som om det er et spm,selv om det ikke er det.
Hun vet godt at noen bare må hjelpe meg å ta styring.

Så går hun ut.

Jeg bruker ikke lang tid før jeg kjenner meg overraskende rolig.
Jeg orker å sette meg opp igjen, tusle noen turer på do, tulle litt med mannen og får av meg klærne og hopper inn i sykehusskjorta.

Når Jordmor kommer inn igjen, sitter jeg klar.

Så fint, sier hun.

Da tar vi vannet.

Og vi er komplett…

Uken som har vært, kan oppsummeres med ett ord.

HEFTIG.

En allerede ganske så intens periode gikk inn i en overveldende periode.

07.april kl 16.25 ble familien vår komplett, og Tobias entret verden med brask og bram.
Mer om fødselen kommer.

Iløpet av en uke har jeg kjent på alle følelsene i boka tror jeg.
Hvor rå kvinnekroppen er, hvor uovervinnelig man føler seg etterpå,
hvor sårbar og ensom man føler seg i en annerledes tid, innestengt og ensom.

Takknemligheten som flommer over når man for syvende gang får et friskt og velskapt barn i armene,  utmattelsen som tar overhånd i det piffen av adrenalin eter fødsel går ut av kroppen blir paff.

Søskenkjærligheten som gjør deg mør i hjerte og stoltere enn du kunne ane.

Forelskelse det er umulig å forklare,

Fortvilelse, engstelse og en uendelig trøtthet som gjør hjernen treg og uopplagt.

Men vi er i gang, i gang med livet slik det skal bli.
Vi er komplette, jeg, den fineste mannen i verden og 7(!!) vakre skatter, laget av ren kjærlighet.
Barselopphold ble det to ganger denne gangen.. håper det stopper der.
Inn og ut av Barsel to ganger holder pr baby er min konklusjon. Selv om de er helt fantastiske der, er hjemme best.

Tiden fremover blir tøff.
Vi er i en annerledes tid, alle sammen.
Og lillebror Tobias har vist oss at verden går videre, til tross.

Nå må vi over barselkneik, knekke ammekode (eller ikke) og finne ut av en ny rytme.
Så annerledes hadde det blitt, uansett.

Vi er i bobla nå, alle sammen.
Det krangles om å få holde den lille kroppen, vi snuser, koser og beundrer alle sammen.
Noen, skjønner mer enn andre.

Minste storebror, som mange av dere har lurt på hvordan reagerer.
Merker nok aller mest at mamma endelig kan løfte igjen, hun har til og med vært med på gulvet og lekt.

Den lille bråkebøtta med de rare lydene bryr han seg ikke stort om enda.

Det er mye som skal skje for oss fremover, mye vi ikke har delt enda som vi både gruer oss og gleder oss til å dele med dere.
Men mest av alt gleder vi oss veldig til å ta dere med på reisen, for det er helt sikkert.

Vi har litt av en reise foran oss.

 

should I stay or should I go…

At ting blir annerledes rundt denne fødselen og tiden etter har jeg fått godt forklart og er for såvidt til den grad det er mulig forberedt på nå. Det må jo bare bli slik det blir.

Vi har lagt tilrette for at det skal bli best mulig ut ifra situasjonen.
Barna får et kjent menneske hjem til oss.

Mannen får være med på fødsel og 2 timer etterpå.
Så må han hjem.

Og det er her, jeg kjenner at jeg vingler noe veldig på hva som vil være riktig for meg å gjøre.

For jeg er nok en av de som har synes det har vært helt innafor å være litt på barsel og med glede tatt en ekstra dag egentlig.
For å være sikker på at maten kommer i gang, at ammingen er på plass og ikke minst formen min.


Det ble i det lengste laget med Daniel, men ni dager er vel i overkant mange dager på sykehus for de aller fleste.

Men, jeg liker å kunne klare meg selv.
Å ikke være til bry for de som jobber der på en måte.
Selv om jeg vet så inderlig godt at de er jo der av en grunn.

Men siden jeg er frisk og rask, liker jeg å kunne hente min egen mat, et glass vann når jeg er tørst og genrelt bare ta en rusletur i gangen for å få igang kroppen.

Synes det er hyggelig å ta i mot besøk, for så å sende de hjem.
Godt med selskap, godt med alenetid.

Nå er barsel en litt annen opplevelse.
Man blir trillet inn på rommet, og der må man bli til man reiser hjem.
Glass vann, mat osv må det draes i snora for.

Ingen tusling i gangene og ei heller besøk.

Kan jeg dra litt paralleller til fengsel her?
Jeg føler iallfall på det.

Jeg vingler veldig, en del av meg merker at jeg trolig trenger ro.
Samtidig vet jeg at det får jeg i stor grad her hjemme også, på godt og vondt er ungene vant med at jeg er på rommet.

At de kan komme på “besøk” for så å tusle ut igjen.

Men jeg, jeg hører derimot alle lyder, kjenner på samvittigheten når jeg hører to små gråter og en pappa som ikke klarer å være både her og der, unger som krangler, bråker og ikke hører.

Men her hjemme kan jeg gå ut av rommet, fikse meg selv, tusle i gangene, få besøk og sende de ut igjen.

Men så vet jeg og, at etter 48 timer må vi ut av huset igjen, for å ta alle obligatoriske tester.
For så å hjem igjen.

Det er ikke langt fra oss til sykehuset, men med alle hjemme krever det en del å organisere ut og innfart.

Og fullstendig stillhet, ro og hvile når jeg måtte ønske, det må jeg innrømme høres veldig fristende ut etter disse intense ukene.
Kanskje det blir så godt at jeg glemmer at jeg ikke kan gå ut?

Bare meg, og han karen inni utenpå, brystet, slumre meg gjennom noen døgn.

Should I stay or should I go?

Jeg tror jeg pakker bagen så jeg kan bli, også får jeg ta det litt deretter.

Håper ikke jeg skremmer deg.

Uten filter er mitt mantra.

Vise ting akkurat slik det er og hvordan det føles.
Verden trenger åpenhet, ærlighet og ektehet (?) og er det noe jeg tørr, så er det å vise det.

Men det ekte kan være brutalt.
Brutalt og kanskje til og med skummelt.

Voldsomt rett og slett.

Jeg er vrengt for tiden, følelsene er bokstavelig talt til å ta og føle på.
Det hele svinger noe enormt.

Advarsel brå høyresving, med en kraftig venstre rett etterpå.

Og jeg har bestemt meg for å dele de.
For andre, men kanskje aller mest for meg selv.

Det er godt, å ikke være alene, dele, få støtte, råd og bekreftelser på at dette er noe andre kjenner seg igjen i, og kanskje til og med høre at de har vært gjennom det.
Og står støtt på andre siden.

Men så dukket hun opp.

“jeg heier så inderlig på deg, du er så tøff! Jeg venter med deg, termin på samme dag, første fødte. Og ved å følge deg, forstår jeg på mange måter virkeligheten rundt dette”

Jeg fikk umiddelbart en klump i magen (ved siden av babyen…)
Tenk om jeg skremmer henne, tenk om jeg har gjort hennes fryd og glede om til frykt.
Fordi omtrent alt jeg deler er angst og frykt og tårer?

Jeg VET at det å dele angsten og frykten jeg har, gir jeg mange, veldig mange en meget etterlengtet bekreftelse på at de ikke er alene. Og det TRENGER man. Det siste man trenger når man er redd og trist er å føle seg ensom.

Men hva gjør jeg med de som ikke gruer seg? Som skal gjennom dette første gang?
Bare skremmer jeg? Skaper jeg frykt?
Eller viser jeg mangfold?

Jeg merker jeg er redd for at det første alternativ.
Og det siste jeg ønsker er å skremme.

Så kjære du, som skal føde for første gang, som følger meg.
Som ser meg miste meg selv mot hver eneste fødsel, som ser meg felle tårer, kjøre emosjonell berg og dalbane og bli nærmest tullerusk.

Vit, kjære du, at selv dette til tross.

Det er så inderlig verdt det.

Så inderlig, inderlig inderlig verdt det.

All angsten, frykten, uroligheten, søvnløsheten,

er så inderlig verdt det.

Alt sammen.

For all “elendighet” til tross, dette er magisk, unikt og enormt kraftfult.
Ingen annen opplevelse du skal gjennom i livet vil kunne måle seg med den reisen du tar nå.

Og husk, at fødsel er ikke slutten, det er begynnelsen.

På et helt nytt liv, sett fra en helt annen side.

Det er klisje og si, jeg vet, men det er helt sant.
Ingenting vil bli som før etter dette.

Og det også, på godt og vondt.

Jeg håper ikke jeg skremmer deg, jeg håper heller du kan ta med deg mine erfaringer.
Vite og huske at alle følelser er lov.

Og du,

om du ikke kjenner på et snev av angst eller skrekk, så er det også helt helt innafor.

Hvordan vet vi at dette er siste.

Jeg forstår egentlig hvorfor spørsmålet har dukket opp så ofte det siste.
Fordi det er ikke første gang jeg sier det, det er jeg klekkelig klar over.

Jeg var sikker allerede etter Markus jeg, altså nummer 2 om du har mistet tellingen 😉
Vi var komplette, og familien vår var en perfekt a4 familie, to barn med 3,5 år mellom, en jente og en gutt, stasjonsvogn og passe stor enebolig. Det var klart vi skulle stoppe her.

Så, som lyn fra klar himmel stod jeg plutselig med to streker i hånda igjen.

Og denne gangen med en baby på 8 mnd på hoften.

Hvordan var det mulig?

Amalie ble til etter over 1 års prøving, og null prevensjon mellom søsknene og jeg fullammet nå?

Følelsen av at alt ble ødelagt og ingenting gikk som planlagt spiste meg opp, men etterhvert falt valget på å beholde, heldigvis.
For i magen gjemte Matilde seg, det herligste, skjønneste, ærligste vesene jeg vet om.

Hun, gjorde familien komplett, følte vi.

Og satte strek.

Men… da er vi jo så vidt halvveis i ungeflokken, tenker du kanskje?

Jo da det stemmer.

Jeg ønsker ikke å lage dette til et problem, jeg ønsker bare å sette lys på det slik at man kanskje kan forstå.
Det er litt fokus på ufrivillig barnløshet, vi snakker om de som har vanskeligheter med å få barn.

Men svært svært sjeldent, snakkes det om de som, til tross for tiltak og prevensjon ender opp med å bli gravide.

Luksusproblem tenker du kanskje?
Eller kanskje du lurer på om jeg vet hva abort er?

Kan se tanken, samtidig er det langt ifra en enkel løsning hverken det ene eller det andre.
Det kan vi vel også være enig i ?

Vi har en flokk med medisinske mirakler.

Spiralbabyer, sex en gang i måneden baby, pille baby, jeg nevner I fleng 😉

Og resultatet eller enden på visa om du vil, er en xxl familie og en berikelse av syv barn.

Jeg hadde ALDRI et brennende ønske om en storfamilie,
I dag elsker jeg det.

Jeg er så stolt.
Så uendelig stolt over hva jeg og min fine fine mann har sammen.
Jeg føler meg ufattelig rik. Og i vår situasjon er det godt å vite at vi har en liten flokk rundt oss til tross for at situasjonen er slik den er.

 

Men nå holder det.

For oss, for kroppen og psyken min og ikke minst vårt forhold.
Jeg vil beholde vettet oppi det hele.
Jeg vil bevare parforholdet oppi det hele.

Og jeg har på mange måter fått dosen min når det gjelder småbarnslivet.
vi snakker 15-16 år i konstant småbarnsrus.
16 år med konstant bleieskift

16 år sammenhengende uten sammenhengende søvn.

Men hvordan kan jeg vite, at dette er siste mann ut.

Kan man egentlig vite?

Nei man kan vel aldri forsikre seg 100%, iallfall ikke om man foretrekker å ha sex en gang i blant.
Og jeg kan vel være såpass ærlig og si vi er av den sorten.

MEN, i sommer, gikk mannen drastisk til verks, og gjorde et ingrep på kroppen.
Som skal være en av de sikreste formene for prevensjon.

Jepp, han er snappet og snippet.
Soldatene svømmer ei lengre
Og pungen er full av løskrutt.

(det er vi sikre på)

Så om mine ord er feil, og han som ligger i sparker ut ribbeina mine nå ikke blir den siste,

Ja da vet jeg sannelig ikke…