Håpløst forelsket

Det er noe med det, en blivende storesøster på snart 3 er på mange måter en tikkende bombe.
Du vet det vil være en en reaksjon, og i hennes tilfelle en eksplosjon.

Oda er nemlig mye.
Mye av alt.

ingen er så glad som Oda, men ingen er så sint som Oda heller.
Hun er et fyrverkeri av følelser.

De er så tydelige at de er smittsomme.
Er Oda glad, er alle glad, er Oda lei seg, blir vi også triste, er Oda sint, er det temmelig dårlig stemning i heimen.

Hva hun forstod mens han var inne i magen var jeg litt usikker på.
Hun hadde jo tross alt gjort dette før, men hva husket hun egentlig av det?

Daniel, ble født for 15 mnd siden, da var Oda 1,5 år.
Hun forstod ikke stort i forkant da, men tok han likevel veldig godt imot.

Ville hun gjøre det samme igjen.

Jeg ble litt skeptisk, da jeg i lang tid måtte overbevise henne om hvorfor mammas mage var stor.

Baby sa jeg når hun dultet borti.

neeeei sa hun og rynket lurt på nesen.

Da kjønn og navn ble klart, snakket vi mye om Tobias, hun var med å vasket tøyet, gjorde i stand sengen og pakket bagen min til sykehuset. At mamma måtte på sykehus forstod hun, men rynket fortsatt på nesen når vi fortalte at det skulle komme ut en baby.

Vi så på bilder av alle barna som baby, og linket det regelmessig til at det i magen også lå en slik, Oda derimot, var litt usikker.

Helt til vi nærmet oss med stormskritt.
Mamman var inn i fødeboblen, ute av stand til å være med alle og hadde etablert meg en hule på soverommet.

Oda besøkte meg regelmessig, sørget for at jeg fikk en kos og selskap rett som det var.
Og nå, nå var det baby i magen, og den skulle ut, helst nå.

Hver eneste morgen kom hun inn på rommet, løftet optimistisk på dyna og like skuffet hver gang over å se magen.

Skulle ikke du på sykehuset mamma?

På null komma niks gikk fornektelsen bort og hun ble utålmodig som en blivende bestemor for første gang.

Reaksjonen hennes når hun fikk se lillebror på facetime kommer jeg aldri til å glemme.
Mer tydelig kjærlighet ved første blikk skal man lete lenge etter.

Hun ble tvers igjen myk og mør og kunne ikke annet enn å si ååååååå.

Hun er håpløst forelsket i lillebror.
Første dag i barnehagen ble vanskelig, ikke fordi hun skulle være i barnehagen, men fordi hun ikke skulle være med lillebror.

Hun må ha en god dose med kos, snus og beundring før hun er klar til å forlate han for noen timer.
Hun har knapt tid til å vaske henda når hun kommer hjem før hun må se han igjen.

Hun koser, nusser, synger, duller og prater med han så mykt en treåring bare kan.

Hun beundrer han, sukker, og passer på han.

Jeg har, helt ærlig, aldri sett et menneske så betatt av en annen.

Man kan ikke fortelle en treåring at nå kommer det en bror og han skal du være glad i.
Man kan ikke styre en reaksjon, og det er lov å reagere på alle slags vis.

Men jeg skal være ærlig, jeg er svært svært takknemlig for at hun har reagert på dette viset.
Det gjør selvsagt hverdagen som nybakt syvbarnsmor hakke enklere.

 

Da Tobias ble født- Til syvende og siste del 2

Det er fire cm sier hun og smiler.

Jeg kjenner jeg blir varm nedover bena, der var vi i gang sier hun og storsmiler.

Jeg kjenner jeg umiddelbart blir uhell.
Hjerte hamrer så raskt og hardt at jeg kan høre mine egne hjerteslag i ørene og føle de helt ut i fingerspissene.

Jeg blir kvalm, skikkelig kvalm.
Svimmel og kjenner jeg blir rød og varm i toppen.

Jeg legger meg over på siden i fosterstilling mens jeg kjenner vannet sildre.
Har du en kald klut?
får jeg stotret frem.

Mannen spretter opp og ordner saken.

Jeg får den og legger den over HELE ansiktet.
I et desperat forsøk i å prøve å lukke omverden utenfor og stenge panikktankene utenfor.

Det er et salig kaos i hodet, og tankene veksler mellom å være spent, redd, lykkelig på et vis, engstelig.

Men jeg orker ikke si noe.

Jeg ligger slik, med håndkle mellom bena og klut over ansiktet en god stund.
Jeg gjentar lydfilen fra positivfodsel.no i hodet mitt, sier det jeg vet har funket å lytte til, til meg selv.

Også, er det som å det som å skru av en bryter.
Svimmelheten forsvinner, kvalmen fordufter, hjerte roer seg ned og susingen i ørene falmer.

Puh sier jeg og fjerner kluten fra ansiktet.

Det der var heftige greier.

Ja jeg så det, sa mannen, du er temmelig rød i toppen.
Går det bedre nå?

Ja, mye bedre.

Ikke lenge etterpå, kjenner jeg første murring.
Ikke vondt, nesten ikke ubehagelig en gang, selv om jeg merker jeg spenner meg litt.
Nå er vi igang.

Jeg legger meg på siden.
Gløtter på mannen min et par ganger mens jeg bare klemmer hånda hans ekstra hardt.
Han ser på meg også.

Vi sier ingenting, trenger det ikke.

En ny murring kommer.

Ikke vond den heller.
Men må puste ørlitt ekstra for å ikke anspenne meg.

Så blir det rolig igjen.

Jeg ber mannen sette på litt musikk, så lukker jeg øynene.
Tror jeg dupper litt innimellom, mens jeg småvåkner når murringene stikker innom.

Jordmor som har tuslet med sitt i bakgrunnen titter regelmessig innom.
Gir meg positive ord som jeg trenger og høre, og passer på minstemann i magen som også har roet seg ned.

Det tusler innom, rett som det er.
Jordmor sier det aldri, men i ettertid får jeg vite at hun vil kategorisere murringene som dårlige rier.
Jeg må si meg enig, i den grad at jeg ikke vil kategorisere de som vonde.

For gode rier, er vel vonde?

Jeg vet at dette er bare begynnelsen, men klarer på en helt ny og annerledes måte å beholde roen, ikke fokusere så mye på hva som kommer, men hvordan ting er nå.

Etterhvert tørr jeg til og med å flytte litt på meg, setter meg litt opp i skredder stilling og merker takene endrer seg litt.
Fortsatt ikke vonde, men med mer kraft.

Jeg tusler til og med en tur på toalettet, og selv helt alene, er jeg rolig, veldig rolig.

Jeg opplever å endelig få være tilstede.
Vi ler, prater, jeg klarer å kommunisere mer enn korte ja og nei.
Jeg har dialog med jordmor, som forteller om hennes spennende måte å jobbe på.
Hun reiser rundt i landet og hjelper til på ulike fødeavdelinger.

Jeg merker jeg blir glad av å høre det, flere fødekvinner fortjener en jordmor som henne.

Jeg merker etterhvert at hun ser på klokken.
Jordmor altså.

Vi har et skjema vi må følge Nina, og om ting ikke tar seg opp må vi vurdere drypp.
Jeg er glad jeg er tilstede, og får forklart min engstelse for drypp.
Hvordan jeg har hørt dårlige erfaringer om heftige stormrier og ukontrollerte smerter.

Hun betrygger meg om at vi skal ta det forsiktig.

Men du har jo hatt litt murringer Nina, skal vi se om du gjør noe?

Jeg har mine tvil, men siden ting er såpass rolig lar jeg henne undersøke.

Hun smiler enda bredere.
det er 6 cm her altså sier hun.
Så her skjer det noe.

Jeg må innrømme jeg ble overrasket. En slik fremgang har jeg aldri opplevd.
Hos meg har det sagt pang. Fra knapt åpning til barnet ute.

Jeg hadde jo ikke hatt vondt enda?

Jeg tusler en ny runde på do.

Merker at det blir en helt annen stemning i fødestuen så fort jeg ikke er der.
Litt lettere på et vis.

Da snakker de sammen, mannen min og jordmor.
Ler og kniser.

Jeg blir litt ekstra lenge inne på doen.. bare for å få litt tid helt for meg selv, og la de le litt uten meg.

Herremin, i dag kommer du sier jeg høyt.
I dag, i dag er mitt gravid kapitel i livet over, og snart, får jeg se deg.
Det blir både rart og godt å si takk og farvel til denne gravide kroppen.

Jeg kjenner det kiler i magen, ikke babyen, men sommerfugler, og kan nesten ikke tro det.
Jeg kjenner gode følelser i kroppen, og jeg er i fødsel??

Jeg tusler ut igjen.
Smiler til både jordmor og mannen.
Han smiler tilbake.

Og uten og si noe ser jeg at han tenker at det er godt å se meg slik.

Nina, sier jordmor og bryter den gode stillheten.

Nå må vi faktisk hente drypp.
Prøv å stå litt imens også ser vi hva som skjer.

Jeg stiller meg opp på prekestolen, liker den ikke.
Jeg føler meg liksom så fødende da, om du skjønner.

Men kjenner den virker.

Fortsatt ikke smertefulle rier, men kraftfulle.
Jeg må konsentrere meg mer for å ta de imot med en avslappet kropp.
Men det går.

Jeg konsentrerer meg, tillater meg å gå litt inn i boblen mens jeg hører jordmor styrer med drypp i bakhånd.
Jeg later som jeg ikke ser eller hører henne.

Nå er det meg, kroppen og den fine mannen min som sørger for at prekestolen ikke forsvinner hver gang jeg får en ri.

Etter å ha stått en liten stund, slenger jeg meg opp i sengen igjen.
Riene kommer og går, men jeg håndterer de fint.
Benytter meg godt av pausene.

På et tidspunkt ber jeg om lystgassen, ikke for smertene, men jeg merker jeg sliter litt med å slappe av.
Jeg får den aldri til å fungere helt, men å puste i masken hjelper meg å finne roen igjen.

Så merker jeg at det skjer noe.
Jordmor skal sette på en overvåkning på lillebrors hode, og i det hun driver med sitt, merker jeg at lillebror er ferdig med å vente.

Oj, sier jordmor, hun kjenner det også.
Nå tror jeg du bare skal følge kroppen din jeg.
For nå er det en baby som vil ut herifra.

NEI er min første tanke, ikke søttan.
Det er dette jeg gruer meg til.

Jeg kjenner metallsmaken i munnen (slik som jeg alltid gjør før pressetrangen kommer)
Og med ett kjenner jeg at det blir vanskeligere å jobbe med kroppen.

Mannen flytter seg, til “plassen” sin.
Bak hodet mitt, så jeg kan holde i hans hender over hode mitt og bruke som motvekt.

Men jeg merker at jeg spenner meg, livredd for den overveldende pressetrangen som bare overtar kroppen fullstendig.

Følg etter kroppen din nå Nina, slik du har gjort hele veien.
Jeg prøver alt jeg kan å slappe av, venter på neste rie som skal overmanne meg.

Men det skjer ikke.

Pressetrangen er der, men den er kontrollerbar.
Ikke overveldende, ikke voldsom, men tydelig.

Jeg velger å følge etter kroppen.
Presser litt, men ikke voldsomt.

Jeg får en pause, pressetrangen tar en pause.
Også kommer det en ny en.

Dette er en helt ny opplevelse.
Jeg får til å snakke mellom pressingen.
Planlegge hva vi skal gjøre på neste rie, og forberede meg litt.

Jeg merker lillebror sklir lengre og lengre ned, og tilslutt står han der, like ved utgangen.

Jeg merker adrenalinet tar over, kroppen begynner å riste og for første gang under hele fødselen kjenner jeg på smerter.
Det er noe med anatomien her, stort hode, liten åpning, det må jo kjennes på et vis.

Se ned nå, se ned nå sier jordmor i det jeg kjenner neste rie komme over meg.
Jeg klemmer alt jeg klarer i mannens hender og gir lillebror et siste dytt ut av kroppen min.

Jeg ser ned, og ser en baby, hel, rosa og fin komme ut av meg.

fyyyyyy faaaaen jeg klarte det roper jeg og strekker armene i været.

Fyyyyy faen!

Han, i likhet med sin minste storebror gråter litt før han tisser en god stråle utover rommet.
Skjorten min blir knappet opp og en stor liten bylt blir lagt oppå meg.

Jeg gråter ikke.

Jeg jubler.
Og er så ufattelig stolt og ikke minst uendelig overrasket over hvordan denne fødselen ble.
Ikke en eneste smertefull rie? er det virkelig mulig.

For en drømmefødsel!

Vannet tok de 11.00

Murringene kom ganske umiddelbart

kl 15 setter hun igang drypp

kl 16.15 begynner trykketrangen

og kl 16.25 ble lillebror født.

 

 

4170 gr, 53 cm lang og 37,5 rundt hodet

Langt ifra liten, tatt i betrakning at han faktisk ble hentet ut i uke 38.

Vi nyter de to timene vi får sammen, spiser godt, både liten og stor.


Og bare fryder oss over, å ha lagt angsten bak oss, og vet så inderlig godt at vi har fremtiden foran oss.

Og nå, begynner reisen vår, som komplett familie.

Da Tobias ble født – til syvende og sist del 1

Det begynner nesten å bli så jeg kan si at det var i tradisjonens tro..

Fødselsangsten overrumplet meg sakte men sikkert, og tilslutt hadde den et godt grep.
Et slik et som gjør at jeg kryper inn i en hule bare jeg har plass.

Soverommet, gjerne litt mørkt og kjølig er min favorittplass, der både vil og kan jeg ligge hele dagen, og natten.
Jeg prøver, så godt jeg kan, å komme ut innimellom. For å få litt luft, se dagslys og ikke minst være med mann og barn.
I korte stunder, gikk det, før jeg måtte tilbake igjen til hula. Slik kunne jeg ikke ha det, det var fortsatt flere uker igjen.

Jeg hadde et inderlig ønske denne fødselen.
Å få lov til å være tilstede.

Altså, for all del, jeg er der jeg, men ikke i mine fulle fem.
Pga ekstremt hurtige fødsler (0 rier til barn ute på under 1 time) mister jeg fullstendig kontroll og evne til å kommunisere.
Har mer enn nok med å henge med kroppen, holde meg i ro og holde angste unna.

Jeg visste dato denne gangen, hvilken dag jeg skulle bli sjubarnsmor.
Og det gjorde kanskje angsten ørlitt sterkere, samtidig gav den meg all mulighet til å forberede meg så godt jeg kunne.

Angsten gav samme symptomer som gangene før, en rastløshet, svimmelhet, kvalme, hjertebank og ikke minst følelsen av å ikke få puste. Og alt dette kjente jeg på, flere uker før datoen nærmet seg.

Jeg ORKET ikke å ha det slik i mange uker. Orket ikke.

Fra tidligere hadde jeg prøvd ulike ting for å jage vekk angsten.
Nettkurset til engodfødsel.no hjalp meg masse til å etablere meg ny kunnskap rundt fødselen og en lydfil der gav meg mental trening. Det hjalp, roet meg ned. Men jeg kjente på trangen til å prøve noe nytt, noe mer.

Jeg testet dermed kurset til positivfodsel.no, basert på hypnobirthing prinsippet.
Kan tro jeg var skeptisk. Jeg begynte på kurset flere ganger, men merket at skeptikeren satt på skuldra mi og hvisket meg i øret til en hver tid. “dette kommer ikke til å hjelpe, dette kommer ikke til å hjelpe”

Men så, kom det en kveld to uker før fødsel ca hvor jeg kjente det toppet seg.
Nesten så hjerte snurpet seg sammen.

I nærmest ren desperasjon fant jeg frem en lydfil fra kurset(som jeg tidligere hadde valgt å hoppe over pga skeptikeren i meg)
La meg godt tilrette, og fokuserte på den lille damens stemme.

Også skjer det noe, på kort tid, kortere enn før, blir jeg helt rolig, sånn på ordentlig.
Ingen trange lunger, eller sammensnurpet hjerte.
Ingen makspuls eller kvalme.

men en rolig kropp, med rolig puls.

Jeg sovner før filen er over.
Og våkner som nærmest et nytt menneske.

Det er helt rart, kan ikke forklares, og jeg tørr nesten ikke si noe mer en dette.
For det hele kan nærmest virke litt to good to be true.

Hva det var, vet jeg ikke, men lydfilene fortsatte jeg med.
Hver dag og enkelte dager flere ganger.

Dagene fløy, og jeg ble mot alle odds roligere og roligere. Fortsatt engstelig, men på en annen måte.
Mest engstelig for at min siste fødsel skulle bli en utavdegsjæl opplevelse slik de andre hadde vært.
Ikke angst, men en redsel mer, for at ting ikke skulle bli slik jeg håpet.

Men så kom dagen.

07.04 2020.

Dagen jeg skulle bli 7 barns mamma.

Vi var godt forberedt på at ting ville bli annerledes uansett. Pga restriksjoner på sykehuset.

Jeg måtte tusle inn på sykehuset alene, men jeg visste at i 3. etasje ventet et jordmor som jeg kjente godt.
Som hjalp meg rundt fødselen til Daniel, og som hadde fulgt meg hele dette svangerskapet.

“Jeg har så lyst til å gi deg en klem” sa hun med verdens varmeste smil.
Nærmest lyste opp gangen jeg gikk nedover.

Men klemme kunne vi ikke.
Selv om jeg også kjente, at en klem var nok akkurat det jeg trengte.

Inn på mottaksrommet først.
Jordmora hadde en tydelig og klar plan.

Slik og slik skulle det gjøres, enklest mulig, minst mulig undersøkelser og rett på sak.

Først en ctg, Båndene ble festet rundt den store magen til en ørlitt stressa mamma.
Og inne i magen viste det seg å være en ørlitt stressa baby.

Vi satt en god stund, så vi fikk ned pulsen, han og jeg.

Når CTG var godkjent, fikk jeg vite at legenvisiten slapp jeg, nå var neste stopp fødestuen.

Hvilepulsen ble umiddelbart borte.

Si ifra til mannen du Nina, sa jordmor, så skal jeg fikse siste rest.

Vi møtes i gangen, han og jeg.
Møter blikkene kort.

Vi vet begge at om kort tid, vil livet bli annerledes.

Inne på fødestuen er det en magisk stemning.
Dempet belysning, noen stearinlys brenner her og der og alt er rolig.

Likevel blir jeg uvell i det sekundet jeg trer inn.
Jeg ber om å få lov til å legge meg litt ned da kjenner at hode svimler.

Jordmor er smart, og får meg elegant i fødesengen.

Legg deg her du.

Jeg følger ordre og legger meg i fødesengen, nok en gang overrasket over at den er så myk som den er.

Nå gir jeg dere litt tid for dere selv, så du får hentet deg litt inn.
også kommer jeg inn og vi tar vannet.

Hun sier det som om det er et spm,selv om det ikke er det.
Hun vet godt at noen bare må hjelpe meg å ta styring.

Så går hun ut.

Jeg bruker ikke lang tid før jeg kjenner meg overraskende rolig.
Jeg orker å sette meg opp igjen, tusle noen turer på do, tulle litt med mannen og får av meg klærne og hopper inn i sykehusskjorta.

Når Jordmor kommer inn igjen, sitter jeg klar.

Så fint, sier hun.

Da tar vi vannet.

Og vi er komplett…

Uken som har vært, kan oppsummeres med ett ord.

HEFTIG.

En allerede ganske så intens periode gikk inn i en overveldende periode.

07.april kl 16.25 ble familien vår komplett, og Tobias entret verden med brask og bram.
Mer om fødselen kommer.

Iløpet av en uke har jeg kjent på alle følelsene i boka tror jeg.
Hvor rå kvinnekroppen er, hvor uovervinnelig man føler seg etterpå,
hvor sårbar og ensom man føler seg i en annerledes tid, innestengt og ensom.

Takknemligheten som flommer over når man for syvende gang får et friskt og velskapt barn i armene,  utmattelsen som tar overhånd i det piffen av adrenalin eter fødsel går ut av kroppen blir paff.

Søskenkjærligheten som gjør deg mør i hjerte og stoltere enn du kunne ane.

Forelskelse det er umulig å forklare,

Fortvilelse, engstelse og en uendelig trøtthet som gjør hjernen treg og uopplagt.

Men vi er i gang, i gang med livet slik det skal bli.
Vi er komplette, jeg, den fineste mannen i verden og 7(!!) vakre skatter, laget av ren kjærlighet.
Barselopphold ble det to ganger denne gangen.. håper det stopper der.
Inn og ut av Barsel to ganger holder pr baby er min konklusjon. Selv om de er helt fantastiske der, er hjemme best.

Tiden fremover blir tøff.
Vi er i en annerledes tid, alle sammen.
Og lillebror Tobias har vist oss at verden går videre, til tross.

Nå må vi over barselkneik, knekke ammekode (eller ikke) og finne ut av en ny rytme.
Så annerledes hadde det blitt, uansett.

Vi er i bobla nå, alle sammen.
Det krangles om å få holde den lille kroppen, vi snuser, koser og beundrer alle sammen.
Noen, skjønner mer enn andre.

Minste storebror, som mange av dere har lurt på hvordan reagerer.
Merker nok aller mest at mamma endelig kan løfte igjen, hun har til og med vært med på gulvet og lekt.

Den lille bråkebøtta med de rare lydene bryr han seg ikke stort om enda.

Det er mye som skal skje for oss fremover, mye vi ikke har delt enda som vi både gruer oss og gleder oss til å dele med dere.
Men mest av alt gleder vi oss veldig til å ta dere med på reisen, for det er helt sikkert.

Vi har litt av en reise foran oss.

 

should I stay or should I go…

At ting blir annerledes rundt denne fødselen og tiden etter har jeg fått godt forklart og er for såvidt til den grad det er mulig forberedt på nå. Det må jo bare bli slik det blir.

Vi har lagt tilrette for at det skal bli best mulig ut ifra situasjonen.
Barna får et kjent menneske hjem til oss.

Mannen får være med på fødsel og 2 timer etterpå.
Så må han hjem.

Og det er her, jeg kjenner at jeg vingler noe veldig på hva som vil være riktig for meg å gjøre.

For jeg er nok en av de som har synes det har vært helt innafor å være litt på barsel og med glede tatt en ekstra dag egentlig.
For å være sikker på at maten kommer i gang, at ammingen er på plass og ikke minst formen min.


Det ble i det lengste laget med Daniel, men ni dager er vel i overkant mange dager på sykehus for de aller fleste.

Men, jeg liker å kunne klare meg selv.
Å ikke være til bry for de som jobber der på en måte.
Selv om jeg vet så inderlig godt at de er jo der av en grunn.

Men siden jeg er frisk og rask, liker jeg å kunne hente min egen mat, et glass vann når jeg er tørst og genrelt bare ta en rusletur i gangen for å få igang kroppen.

Synes det er hyggelig å ta i mot besøk, for så å sende de hjem.
Godt med selskap, godt med alenetid.

Nå er barsel en litt annen opplevelse.
Man blir trillet inn på rommet, og der må man bli til man reiser hjem.
Glass vann, mat osv må det draes i snora for.

Ingen tusling i gangene og ei heller besøk.

Kan jeg dra litt paralleller til fengsel her?
Jeg føler iallfall på det.

Jeg vingler veldig, en del av meg merker at jeg trolig trenger ro.
Samtidig vet jeg at det får jeg i stor grad her hjemme også, på godt og vondt er ungene vant med at jeg er på rommet.

At de kan komme på “besøk” for så å tusle ut igjen.

Men jeg, jeg hører derimot alle lyder, kjenner på samvittigheten når jeg hører to små gråter og en pappa som ikke klarer å være både her og der, unger som krangler, bråker og ikke hører.

Men her hjemme kan jeg gå ut av rommet, fikse meg selv, tusle i gangene, få besøk og sende de ut igjen.

Men så vet jeg og, at etter 48 timer må vi ut av huset igjen, for å ta alle obligatoriske tester.
For så å hjem igjen.

Det er ikke langt fra oss til sykehuset, men med alle hjemme krever det en del å organisere ut og innfart.

Og fullstendig stillhet, ro og hvile når jeg måtte ønske, det må jeg innrømme høres veldig fristende ut etter disse intense ukene.
Kanskje det blir så godt at jeg glemmer at jeg ikke kan gå ut?

Bare meg, og han karen inni utenpå, brystet, slumre meg gjennom noen døgn.

Should I stay or should I go?

Jeg tror jeg pakker bagen så jeg kan bli, også får jeg ta det litt deretter.

Håper ikke jeg skremmer deg.

Uten filter er mitt mantra.

Vise ting akkurat slik det er og hvordan det føles.
Verden trenger åpenhet, ærlighet og ektehet (?) og er det noe jeg tørr, så er det å vise det.

Men det ekte kan være brutalt.
Brutalt og kanskje til og med skummelt.

Voldsomt rett og slett.

Jeg er vrengt for tiden, følelsene er bokstavelig talt til å ta og føle på.
Det hele svinger noe enormt.

Advarsel brå høyresving, med en kraftig venstre rett etterpå.

Og jeg har bestemt meg for å dele de.
For andre, men kanskje aller mest for meg selv.

Det er godt, å ikke være alene, dele, få støtte, råd og bekreftelser på at dette er noe andre kjenner seg igjen i, og kanskje til og med høre at de har vært gjennom det.
Og står støtt på andre siden.

Men så dukket hun opp.

“jeg heier så inderlig på deg, du er så tøff! Jeg venter med deg, termin på samme dag, første fødte. Og ved å følge deg, forstår jeg på mange måter virkeligheten rundt dette”

Jeg fikk umiddelbart en klump i magen (ved siden av babyen…)
Tenk om jeg skremmer henne, tenk om jeg har gjort hennes fryd og glede om til frykt.
Fordi omtrent alt jeg deler er angst og frykt og tårer?

Jeg VET at det å dele angsten og frykten jeg har, gir jeg mange, veldig mange en meget etterlengtet bekreftelse på at de ikke er alene. Og det TRENGER man. Det siste man trenger når man er redd og trist er å føle seg ensom.

Men hva gjør jeg med de som ikke gruer seg? Som skal gjennom dette første gang?
Bare skremmer jeg? Skaper jeg frykt?
Eller viser jeg mangfold?

Jeg merker jeg er redd for at det første alternativ.
Og det siste jeg ønsker er å skremme.

Så kjære du, som skal føde for første gang, som følger meg.
Som ser meg miste meg selv mot hver eneste fødsel, som ser meg felle tårer, kjøre emosjonell berg og dalbane og bli nærmest tullerusk.

Vit, kjære du, at selv dette til tross.

Det er så inderlig verdt det.

Så inderlig, inderlig inderlig verdt det.

All angsten, frykten, uroligheten, søvnløsheten,

er så inderlig verdt det.

Alt sammen.

For all “elendighet” til tross, dette er magisk, unikt og enormt kraftfult.
Ingen annen opplevelse du skal gjennom i livet vil kunne måle seg med den reisen du tar nå.

Og husk, at fødsel er ikke slutten, det er begynnelsen.

På et helt nytt liv, sett fra en helt annen side.

Det er klisje og si, jeg vet, men det er helt sant.
Ingenting vil bli som før etter dette.

Og det også, på godt og vondt.

Jeg håper ikke jeg skremmer deg, jeg håper heller du kan ta med deg mine erfaringer.
Vite og huske at alle følelser er lov.

Og du,

om du ikke kjenner på et snev av angst eller skrekk, så er det også helt helt innafor.

Hvordan vet vi at dette er siste.

Jeg forstår egentlig hvorfor spørsmålet har dukket opp så ofte det siste.
Fordi det er ikke første gang jeg sier det, det er jeg klekkelig klar over.

Jeg var sikker allerede etter Markus jeg, altså nummer 2 om du har mistet tellingen 😉
Vi var komplette, og familien vår var en perfekt a4 familie, to barn med 3,5 år mellom, en jente og en gutt, stasjonsvogn og passe stor enebolig. Det var klart vi skulle stoppe her.

Så, som lyn fra klar himmel stod jeg plutselig med to streker i hånda igjen.

Og denne gangen med en baby på 8 mnd på hoften.

Hvordan var det mulig?

Amalie ble til etter over 1 års prøving, og null prevensjon mellom søsknene og jeg fullammet nå?

Følelsen av at alt ble ødelagt og ingenting gikk som planlagt spiste meg opp, men etterhvert falt valget på å beholde, heldigvis.
For i magen gjemte Matilde seg, det herligste, skjønneste, ærligste vesene jeg vet om.

Hun, gjorde familien komplett, følte vi.

Og satte strek.

Men… da er vi jo så vidt halvveis i ungeflokken, tenker du kanskje?

Jo da det stemmer.

Jeg ønsker ikke å lage dette til et problem, jeg ønsker bare å sette lys på det slik at man kanskje kan forstå.
Det er litt fokus på ufrivillig barnløshet, vi snakker om de som har vanskeligheter med å få barn.

Men svært svært sjeldent, snakkes det om de som, til tross for tiltak og prevensjon ender opp med å bli gravide.

Luksusproblem tenker du kanskje?
Eller kanskje du lurer på om jeg vet hva abort er?

Kan se tanken, samtidig er det langt ifra en enkel løsning hverken det ene eller det andre.
Det kan vi vel også være enig i ?

Vi har en flokk med medisinske mirakler.

Spiralbabyer, sex en gang i måneden baby, pille baby, jeg nevner I fleng 😉

Og resultatet eller enden på visa om du vil, er en xxl familie og en berikelse av syv barn.

Jeg hadde ALDRI et brennende ønske om en storfamilie,
I dag elsker jeg det.

Jeg er så stolt.
Så uendelig stolt over hva jeg og min fine fine mann har sammen.
Jeg føler meg ufattelig rik. Og i vår situasjon er det godt å vite at vi har en liten flokk rundt oss til tross for at situasjonen er slik den er.

 

Men nå holder det.

For oss, for kroppen og psyken min og ikke minst vårt forhold.
Jeg vil beholde vettet oppi det hele.
Jeg vil bevare parforholdet oppi det hele.

Og jeg har på mange måter fått dosen min når det gjelder småbarnslivet.
vi snakker 15-16 år i konstant småbarnsrus.
16 år med konstant bleieskift

16 år sammenhengende uten sammenhengende søvn.

Men hvordan kan jeg vite, at dette er siste mann ut.

Kan man egentlig vite?

Nei man kan vel aldri forsikre seg 100%, iallfall ikke om man foretrekker å ha sex en gang i blant.
Og jeg kan vel være såpass ærlig og si vi er av den sorten.

MEN, i sommer, gikk mannen drastisk til verks, og gjorde et ingrep på kroppen.
Som skal være en av de sikreste formene for prevensjon.

Jepp, han er snappet og snippet.
Soldatene svømmer ei lengre
Og pungen er full av løskrutt.

(det er vi sikre på)

Så om mine ord er feil, og han som ligger i sparker ut ribbeina mine nå ikke blir den siste,

Ja da vet jeg sannelig ikke…

Snart fødsel – det vil bli annerledes denne gangen.

I dag var en vemodig dag på mange måter.
Min aller aller siste jordmortime i livet.

Min siste svangerskapskontroll.

Min siste sjekk av sinn og kropp med en på innsiden med på slep.
I dag la vi en plan, i den grad den kan legges.

Nesten gang jeg ser henne, skal jeg føde.

I dag, ble ikke en jordmortime lik den andre, i dag snakket vi ikke bare om meg, om babyen og angsten min.
Men om hvordan ting kommer til å bli annerledes, veldig annerledes.

Alt pga et hersens virus.

Å føde, er mye.
Det er skummelt, spennende, krevende, givende, magisk, unikt, men aller mest endrende.
Altså, alt endres etter en fødsel.

Mange tenker på fødsel som et endepunkt før den kommer, men innser fort at det er et startpunkt.

Et øyeblikk man på mange måter alltid vil huske, på godt, eller vondt.

Det er et første møte, mellom to, som har kjent hverandre lenge men ikke kunne hatt blikk kontakt.

Det er to, som blir tre, en familie.

Jeg har hatt min mann, og far til alle barna med meg, på hver eneste fødsel.
Min viktigste trygghet, smertelindring og tolk.

Han kjenner meg, kan svare for meg, hjelpe meg, nesten utføre magi, bare ved å være der.
Støtte, trøste, motivere.

Etter hver eneste fødsel har jeg tenkt det sammen, jeg hadde ikke klart det uten han.

Mest trolig hadde nok barnet kommet ut, uansett om han hadde vært der eller ei, men min opplevelse derimot.
Ville mest sannsynlig vært en annen.

Og ikke minst, er det verdigfullt for partner å være med.
På startskuddet.

Og nå satt jeg der, og fikk fortalt at mye av etappen må gjøres uten han.
Og i mitt tilfelle kan jeg risikere å gjøre alt alene.
Da ting skjer, i et forrykende tempo når det først skjer.

Det er nettopp derfor vi velger igangsettelse, for et så kontrollert tilløp som mulig i alt kaoset.

Jeg har vært gjennom det før, men med mannen trygt ved min side, slik blir det ikke denne gangen.

jeg må møte opp alene, gjennomføre igangsettelse alene, (altså uten han)
Han får komme, men først når jeg er i aktiv fødsel.

Noe jeg er i, i meget kort tid.
Så sjansen er stor for at han aldri rekker det.

Så får han bli, i 2 timer, før han må reise.
2 timer er maks tid, da må han forlate fødestue og mor og barn.

Så skal mor og barn over til barsel.
Her får de et enerom, og det må de bli på, til de velger å reise.
Ikke engang ut for å hente et glass vann.
Ikke en fot utenfor rommet.

Og kun helsepersonell inn.
Ingen besøk, hverken far eller søsken.

La meg si at jeg har forståelse, for situasjonen og tiltak, men det betyr ikke at jeg synes det er en seig kamel å svelge.
Dette er siste gang, vi hadde lagt så mye som mulig til rette, vi hadde en plan, så skjedde dette,

så skjedde Korona.

Jeg har alltid tilbakelagt noen gode dager på barsel. Nytt tiden for meg selv med baby, samtidig som jeg har kost meg med besøk av mann og nybakt søsken hver dag.

Fått ammingen på plass, mye hvile, mye kos, mye stillhet.
Men med døren oppe, både så jeg kan gå ut når jeg vil, og besøk kan komme om de vil.

Med støtte og kunnskap fra helsepersonell, roen fra barsel og lysglimt av besøk har barseldagene blitt veldig gode.

Det jeg fikk beskrevet nå, hørtes nærmest ut som et fengsel.

Lukket dør, både for meg og besøkende,
men med kunnskap tilgjengelig fra et fantastisk personell selvfølgelig.

Jeg vet ikke om det er “nok” for en god barselopplevelse for meg.

Jeg kjenner på hele meg at det blir for begrenset og låst.
Selvfølgelig kan jeg ringe han, men hva om jeg trenger en klem?
Hva om jeg trenger å ha han nær meg, en skulder å gråte på.

Alt blir annerledes denne gangen.
Jeg innser det.

Så nå er fokus å løse det på best mulig måte utifra situasjonen vi har fått servert.

Jeg er ikke alene i denne situasjonen, jeg vet det så inderlig godt.
og det gjør meg kanskje enda mer bekymret.

Dette er ikke en god start for de fleste.
Jeg forstår fysisk helse er viktig, smittevern, en dugnad vi alle er i.

Men er vi klare for konsekvensene?
Er vi rustet for å ta imot alle som får følger av dette.

Psykisk.

Fødsel og barseldepresjon.
Hvordan fanges det opp, ser vi alle godt nok?

Hjemmebesøk utgår, kun nødvendig helsestasjonstimer gjennomført.
Og de gjør så godt de kan, helsestasjon og sykehus.

Virkelig.

jeg opplever ikke noe annet.

men de har restriksjoner, og de må de forholde seg, vi og de.

Pokkers virus.

Søskenvognen vi har valgt til lillebror.

//inneholder  link til egen nettbutikk

Aller helst skulle jeg nok hatt vogn til 4.
Jonatan er fire år, men synes det er kjekt å kunne hvile bena rett som det er, Oda er bare 2,5 og bruker vogn ofte (til å sove i og avlastning) og Daniel på 1 år bruker selvsagt vogn, og nå kommer det jammen meg en til som vil ha en plass på trillen.

Vi har en trallevogn som vi kan ha med oss når vi skal på utflukt hele gjengen, og den kan også romme to barn, så den er perfekt til de to største dersom avlastningsbehovet skulle dukke opp.

Men disse to knoll og tott på slutten her, de må ha en skikkelig vogn.
Og i dag, er det masse ulike søskenvogner å velge i.

Valget vi har gjort oss er basert utifra ulike kriterier, våre kriterier. Og listen med ønsker så slik ut:

-Mulighet for å enkelt veksle mellom ett og to barn,
-helst ikke være veldig bred
-Liten sammenlagt
-Lett å trille
-Romslig bag
-Stor og god sittedel
-Mulighet for hvilestilling på sittedel når bag er på.
-Mulighet for for hvilestilling på begge sittedelene når bag er på.
-God kalesje på sittedel.
-Teleskop håndtak (håndtak som forhøyes ved å draes opp, ikke vippes)
-Stooooooor handlekurv
-Gode punkteringsfrie hjul.

Jeg vet jo etter å ha jobbet lenge med barneutstyr og ikke minst trillet på en utallig vogner at det er usannsynlig stor forskjell på vognene. Og et problem på søskenvognene som har dukket opp som er ved siden av hverandre er at de skal være så smale at det går utover bagene. De aller fleste er så smale at det å få feks en god pose oppi er mission impossible, iallfall tatt i betraktning at vi får ganske store barn.

I tillegg vet jeg at jeg ikke kommer til å trille på to stk hele tiden, og da er det ingen vits med en dobbeltdekker, men heller en vogn hvor de sitter etterhverandre.

 

Det finnes flere slike på markedet.
Og vi har testet en frem til i dag, Babyjogger City Select Lux, dette er kanskje den vognen på markedet i denne varianten med flest muligheter. hele 22 ulike kombinasjoner. Man kan variere mellom sittedel, bag, sittebenk og bilstol.
Bag kan være både på topp og bunn, man kan ha opptil tre barn med ståbrett, man kan bare ha ett barn, og man har også sittebenken som ble vår favoritt, som kan gjemmes under sittedelen.

MEN, det var også en del med denne vognen som ikke passet oss helt, den er ganske stiv og tung å manøvrere , sikkert perfekt i byen, men der bor ikke vi 😉 Bag er bred nok, men litt kort, sittedelen var snau og kalesjen ble veldig snau spesielt når sittedelen ble lagt bakover. Og siden vi er ute i all slags vær gav den ikke nok le for vind og vær.

Vi kunne klart oss med denne, men om vi skal få trillet der vi vil trille så er vi avhengig av en vogn som ikke er fult så stiv og tung.

Jeg trodde etter å ha testet litt at vi MÅTTE over på dobbeltdekker for å få trillekomforten vi ønsket.
Men så dukket det opp en nyhet som har nesten alt vi ønsker oss.

Uppababy Vista V2

 

Den kan krysse av så og si alle punkter på lista, og som en bonus er den en DRØM å trille i litt terreng.

Hvorfor vi valgte Uppababy Vista V2

Stor og god bag med ekstra god kalesje

Liten og kompakt sammenlagt.

Stor handlekurv (rommer hele 30 kilo) og mulighet til å kombinere med to barn både med bag og sittedel, sittedel og bilstol (suppa sin klikkes rett på uten adaptere) og to sittedeler.

 

Har enn så lenge kun brukt den til den kommende minste storebroren i sittedel
og trillet på mye ulikt underlag og det går som en drøm.

Daniel er stor, og har god plass i sittedelen, Oda har også testet den og sitter fint.
Måtte hoppe oppi det jeg pakket den opp he he.

Må også skryte over hvordan vognen var pakket inn, den var rett og slett en fryd å pakke opp.
Jeg har pakket opp MANGE vogner og dette er første gang jeg opplever noen som har tenkt på hvordan vognen er i emballasjen.

Alle esker merket tydelig med innhold, og med vognen følger også myggnett og regntrekk til både bag og sportsdel.

Så nå er det snakk om dager før vi kan teste bagen.

Temmelig uvirkelig.

 

Når kommer lillebror?

Mamma, når kommer lillebror?

Jeg vet ikke om du har koblet det, der inne.
Men pulsen min stiger, hver eneste gang jeg får spørsmålet.

Og spørsmålet får jeg ofte.

Sannheten er jo at på mange måter vet det, om ikke du vil komme før.
Og helt ærlig, vil jeg forholde meg minst mulig til datoen før den plutselig er der.

Leve litt i fornektelse, frem til da.

men så kommer de, disse små og store utålmodige søsknene dine, og spør, nærmest hver eneste dag.

Når kommer babyen?

Vesla starter dagen med å løfte på dyna, og like skuffet hver gang over at du fortsatt har plass i hulen.
9 åringen gjetter en ny dato flere ganger daglig, til tross for at han vet at jeg ikke kommer til å svare.
Eldste smiler lurt og sier hun vet når hun kommer (hun bare vet sånt)
Storebror midt i mellom prøver å rope det ut hver eneste dag ved å rope navnet ditt og lage prompelyder på magen så vi begge merker du skvetter litt.

Og midterste søster er tydelig preget av sommerfugler i magen regelmessig.

Og pappan din, får håp, og ørlitt panikk i blikket i det han ser at takene jeg har i magen plager meg såpass at de setter meg litt ut.

For du skjønner det lillebror, at denne fine gjenge, de gleder seg skikkelig til du kommer.

 

 

Og gjett om du er heldig, du har litt av hvert å velge i. En herlig buffe mennesker.
En sammensveiset gjeng med helt unike personligheter, jeg er helt sikker på at hver og en av de vil spille en viktig rolle i ditt liv.
Og det er ikke mange forundt, å ha en så stor fangruppe allerede før du har tatt ditt første åndedrag.

De holder meg på bena nå lillebror, passer på at jeg ikke knekker totalt.
For forstå meg rett, jeg gleder meg til å få holde deg, se deg, kysse deg.

Men det er den siste delen av reisen som plager meg, setter meg ut av spill, og røver fra meg gleden, og spenningen.
Istede er det nå frykt, angst og en klump i magen (som jeg håper du ikke legger stort merke til, selv om det er trangt der nå)

Men dems glede, spenning og forundring holder meg oppe.
Gir meg trøst, og avlastning.

For det er ingen god følelse, å ikke klare å kjenne på gleden.
Jeg vet den er der, og vil komme krypende frem, men akkurat nå, drukner den litt.

Men da kan jeg snu meg vekk ifra eget speilbilde, gløtte over skuldra og se på flokken min.

Som gleder seg så inderlig.
De kan nesten ikke vente

Det er ikke lenge igjen lillebror, til du er her.
Og om jeg klarer å rette fokus mot øyeblikket for fødselen er over, og bare se dit, kan jeg kjenne den så vidt, den følelsen resten av gjengen sitter på. og fy søren, det skal bli så godt.

Du er den siste,

Du er til syvende og sist blir vårt punktum.

Svangerskapet ditt har vært en unik reise, i likhet med dine søskens selvsagt. Men det er alt som har skjedd rundt oss i den tiden jeg har ruget på deg som har gjort denne reisen ekstra unik. Og hva dette svangerskapet har gjort med min kropp har fortalt meg mye. Kroppen min er sliten, men fy søren så rå den er.

Reisen har gitt oss nye relasjoner, nytt kunnskap, mange tanker, nye erfaringer, liv og død.

Det er mange brikker som har falt på plass, mens du har tatt plass i magehulen min.
Det har vært tøft, magisk, moro, lærerik og minnerikt.

På mange måter tror jeg at du måtte til, for at vi virkelig skulle se, hva som var riktig for oss.
Jeg har lært ufattelig mye om meg selv, og ikke minst vi, jeg og resten av gjengen har sett oss fra nye sider.

Kjære lillebror.

Jeg er så lei meg, for at hjerte mitt ikke er fylt med forundring og glede akkurat nå.
At ikke tankene mine svever og hjerte er fylt med sommerfugler.

Men tro meg når jeg sier, at jeg ønsker deg.

Og skulle jeg knekke, har du syv andre som står klare til å holde deg trygg og varm til jeg har reist meg igjen.

Sammen er vi sterke sier vi, og det gjelder alltid.
Og selv om vi er mange, har vi alle laget en plass til deg.

Kjære lillebror, vi venter på deg.

Du er så inderlig velkommen.

Kyss fra mamma
Og en gigantisk klem ifra resten av gjenge.