2017 – total fiasko?

Jeg innledet året 2017 her på bloggen med noen mål for året.
5 små mål som jeg virkelig hadde tenkt å ha fokus på iløpet av 2017.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg ser målene for her er det tydelig mye jeg har glemt på veien.
Selvfølgelig skal man sitte optimistisk når man planlegger året som kommer (slik jeg kommer til å gjøre neste innlegg) men det er viktig å ha med seg realiteten også.
Midt i målsettingen tror jeg jammen at jeg glemte at jeg var gravid og at vi skulle pusse opp store deler av huset.

Så hvordan gikk det egentlig?
La oss oppsummere:
1.Bli kvitt middagsmonsteret.
jeg ønsket at vi skulle planlegge middagene bli flinkere til å storhandle og ikke minst slippe å tenke på hva man skal ha til middag hver eneste dag. Vell, dette gikk ikke helt etter planen.
Vi har handlet ofte, alt for ofte og planlagt svææært lite.
Ingen unnskyldning her altså, bare ikke nok fokus, bedre lykke neste gang?
2. Spare.
Vi hadde et ønske og mål om å spar 10% av alt innkommende. Vell dette er et resultat av VELDIG dårlig planlegging. For i år har vi helt ærlig spart svært svært lite. Vi har derimot pusset opp et kjøkken, et bad og toalett, lagt nytt gulv på stue og kjøkken og laget oss et enormt fint uteområde.
Vi har brukt, ikke spart… gjett hva vi skal gjøre i 2018 😉
3. Slutt på skippertak.
Der har jeg en ting å si… ha-ha-ha -ha – HA.
Dette året har vært en eviglang unntakstilstand med graviditet, fødsel, babytid uten permisjon og to bedrifter i voksende fase. Det er klart det har blitt skippertak. helt ærlig så sitter jeg med en hel haug med skippertak rundt meg som burde bli gjort.
 
4. Gi barna flere oppgaver.
YES, denne er vi godt i gang med. De to eldste har faste oppgaver de gjør. Såpass faste at vi ikke må krangle og diskutere i evigheter for at de skal gjennomføres. Hovedoppgaven er å tømme hver sin oppvaskmaskin.
Jeg kan nesten ikke husk sist jeg tømte en oppvaksmaskin.. deiiilig 🙂
Nå gjelder det bare å få med alle og kanskje også få enda flere oppgaver fordelt.
 
5. Tydeligere skille mellom arbeid og privatliv.
Tja, her kan jeg vel si at det har blitt litt mer kontroll over arbeidstiden, men at jeg fortsatt er på jobb konstant.
Men samtidig er det blitt min livsstil.
Trikset mitt for å koble helt av, er rett og slett å sette telefonen på flymodus.
Så, 1 av 5 mål (nesten) oppnådd.
Kan vell ikke kalle det en knaksuksess?
Jeg liker å sette meg mål, og det er fantastisk gøy å se når man faktisk oppnår noe ved å faktisk ha planlagt og tenkt igjennom noe.
Nå er det på tide å sette seg mål for 2018. Noe sier meg at noen av disse målene kommer på repeat.
Så får vi se, om 2018 blir året hvor de fullføres.

Vårt kjøkken – ENDELIG.

//annonse

Å dette er tidenes seneste etterbilder, jeg vet jeg vet.
Flere av dere har spurt, da vi delte prossesen med dere når vi rev kjøkkenet.
Men så..ble det plutselig stille..
Årsaken? Kjøkkenet er KONSTANT i bruk med sju mennesker i hus… og når jeg ser rundt meg på ulike blogger så må jo kjøkkenet være “picture perfect” for å vises frem.
Nå har vi hatt nytt kjøkken i over et halvt år.
Og vettu hva.. jeg er SÅ fornøyd med kjøkkenet og ELSKER det så høyt at jeg trosser picture perfect, for vårt kjøkken ER perfekt til det man skal bruke kjøkken til..nettopp BRUKE det.

Det er IKEA kjøkken, med masse masse skuffer. Oversiktlig for alle og ikke minst tilgjengelig for alle i huset slik at alle kan bidra til feks å dekke på, rydde ut av oppvaskmaskinene (yes har TO) Og en stor vask isteden for todelt som rommer alt etter en travel middag feks.

Det gamle kjøkkenet var preget av mye skap både over og under.
Vi slo ned veggen for å få mere luft, og jeg ønsket meg slette vegger og endeveggen ønsket jeg meg stor og åpen med med mulighet for å henge noe på om vi skulle om bestemme oss underveis.

Valget falt på walls2paint, slette, skrufaste veggplater som er enkle å montere og gir slette flater som ikke krever sparkling osv. Disse har vi enkelt malt over etterpå. Siden de har tapetserte overflater er de også veldig enkle å male. Vi har valgt å male våre men de finnes også ferdige med unike design. Utvalget av veggplater finner du her

Vi måtte hverken slipe, sparkle eller pusse. Vi sparte både tid og penger på dette og ikke minst fikk vi et slett og fint resultat veldig enkelt. Platene klikkes i hverandre og monteres raskt og enkelt.Disse er tykkere enn feks gips som gjør at man kan skru hvor som helst på veggen og forvente at skruen sitter.
 
Det er vår første jul på kjøkkenet og den store øya midt i rommet kommer til å bli flittig brukt.
Jeg har snikinnflyttet små juledetaljer allerede

og her om dagen hadde vi vår første pepperkakebakerunde. Jeg måtte knipse noen bilder, for her er jeg sikre på at vi kommer til å ha masse øyeblikk vi kommer til å sukke oss tilbake til.
 
Vi bruker kjøkkenet mye, men det er ingen tvil om at det blir ekstra mye brukt nå i julen.
Vi kommer til å lage mye godt her iløpet av desember måned, at veggplatene også veldig enkle å rengjøre er et pluss når vårrengjøringen må på plass.
Jeg er iallefall forelsket i min store slette vegg.  Om du myser på dette bildet kan du se skjønte helt til høyre, og det er jo knapt noe som kan kalles skjøt er du ikke enig?

 
Vi gleder oss iallefall til å bruke vårt gode kjøkken denne førjulstiden.

 

Drømmen om en perfekt jul…

Peisen tikker, i stua står juletreet å glitrer.
Ute faller sneen lett.
En deilig lukt av pepperkaker, juletre og røkelse fyller rommet.
Ribbelukten henger igjen fra selveste julekvelden.
Akkurat passelig til å gi den ekstra følelsen av at julen er her.
Alt er lunt, trygt og stille.
Barna leker og jeg sitter ved bordet etter en lang og god frokost og nyter kaffekopp nummer to..
Iallefall for fem minutter, sånn innimellom. Ja ok så overdriver jeg.
Iallefall for 2 minutter, okey okey, 30 sekunder, innimellom.
For er det noe som virkelig skaper kaostilstander her i heimen så er det når vi går ut av de faste rutinene våre, slik som ja, feks, jul.
Sene kvelder, lange frokoster, “late” dager, mere søtsaker, og tid, MYE tid.
Til tider for mye tid.
Det er kanskje min feil, proppet full av forventninger som jeg er.
Har allerede mimret godt ved å se på bildene fra ifjor.
Hvor rolig og hyggelig vi hadde det.
Totalt i fornektelse på hvordan det EGENTLIG var.
Helt glemt at hjernen er programert til å huske det vi vil huske og pakker alt annet inn i hvit, lydisolerende vatt. Hvor mye de kan klare å krangle og ikke minst bråke hadde jeg iallefall glemt.
Og at staheten, egenheten og trassen til femåringen dobler seg for hver fridag som går, det hadde jeg defintivt pakket bort med julepynten.
Jeg hadde og helt glemt hvordan barna finner sekken med juleenergi og åpner den lille julaften.
Eller hvordan de plutselig får et ekstremt lite behov for søvn, slik at sene kvelder betyr enda tidligere morgener.
Uansett hvor sent det blir på kvelden før, kommer det minst ett par barneføtter tassende før noen i det heletatt vil kalle det morgen.
Til og med Fantorangen sover enda når disse her små mener det er morgen.
Og en liten barnekropp under dyna er hyggelig det altså, helt til den kroppen begynner å sprelle som en mark i en sølepytt og tar dobbelt så stor plass som meg og pappaen tilsammen.
Men for et ørlite minutt der, var det jo veldig hyggelig.
Og iløpet av dagen er det ganske mange skikkelige hyggelige øyeblikk, ja til og med på kanten til magiske.
 
 
12277513_1663736770578183_354190517_n 
Men det er også kaos, vanvittig kaos, gråt, krangling, brent ribbe, rastløse barn, (for) mye familietid, stress, spenning og unnttakstilstand.
Julen er proppet med unntak og høye forventinger.
Noe som gjør alle disse små kaotiske øyeblikkene større og værre en de er.
Vårt urealistiske ønske om en magisk og perfekt jul lar seg farge av kranglete øyeblikk som setter svarte flekker man ikke blir kvitt.
1000 vis av mammaer deler hverdagen sin med meg på snap, de ser også min.
Og når 1. dag meldte sin ankomst begynte også snappene å tikke inn.
For mange ble ikke julen slik som de hadde håpet eller forventet.
Og etter å ha sett mine snapper lurte de på hva trikset var.. for å skape en magisk jul.
Sannheten var jo, at det var kun snakk om minutter av dagen som bar preg av magi.
Resten var helt som “vanlig” bare legg til en god dose ekstra kaos.
Ribben ble brent, snørr og tårer, krangling og kaos. Alt i en salig og deilig julemørje.
Men i likhet med mange andre, ble ikke det vist på sosiale medier denne dagen.
Kun striglet barn i penklær og julesmil. julestemning og magi.
Hvem er det vi prøver å lure?
Jeg hadde håndsopprekning i går.
Rekk opp hånda om julaften ikke ble helt slik du hadde sett for deg.


Telefonen gikk varm.
Og alle satt vi igjen med følelsen av at vi var de eneste som ikke i seng som ikke hadde lagt bak oss en julaften som var 100% magisk.
Men sannheten er jo, at vi var mange.
Og vi hadde mer til felles enn en liten skuffelse.
I sengene hadde vi sovende barn, sovende lykkelige barn.
Som hadde fått en julaften proppfull av magi, juleønsker, klemmer, overraskelser og det som en gang vil bli barndomsminner.
Så ble kanskje ikke julaften slik vi hadde tenkt.
Men…. er det så farlig da?
Du får en ny og urealistisk sjanse neste år 😉
Del gjerne din kaotiske mammahverdag med meg på snap: idebankmamma
 
 
 

Tre nøtter til “hvaforno”?

Uansett hvor mye jeg planlegger i forveien, jekker ned og organiserer så blir jeg alltid stående på kjøkkenet på julaften. Selv om morgenen blir så tidlig at jeg igrunnen ikke vil kalle det morgen en gang tilbrakte jeg de første timene på kjøkkenet med julefrokosten som eneste avbrekk.
Innimellom kjøkkentjenesten kommer selvfølgelig brannslukking mellom ivrige søsken med sprellende sommerfugler i magen, ordning av hår og skriving av julekort som er ute i siste liten.
Men så, når ribbelukten begynner å bre seg utover (jepp steker ribben leeeenge, det anbefales virkelig) og klokken nærmer seg lunsjsulten for oss som spiste frokosten i vettu tid vet jeg det er på tide å finne julstrømpa mi.
Forkle går av og eneste som godkjent å ha på er julepysjen og strikka sokker.
Gjerne med en liten morsom julete hårspenne som prikken over i en.
Klokka er 11 og det er på tide med det som gjør julen ekte.
Tre nøtter til askepott.
 
Jeg skviser meg mellom tre unger som allerede sitter i daybeden foran tv.
Grabber hånden ned i julestrømpa og drar ivrig opp en ferro roche, mitt julegodis nr 1.
Gir hver og en av ungene er rusk i håret og setter meg ekstra til.
Legger hodet godt bakover, smaker litt på en kule mens jeg lukker øya.
Nå, nå er det jul.
Blikket på tv, nå dere..
Men, hva er det dere ser på?
Puddingtv vel sier to av de tre små i kor.

Puddingtv??
Jaaa?
Ser dere på youtube?
Jaaa?
Nåååå??
Jaaaa??
Men klokka er jo 11?
Ja?
Helt uforstyrret fortsetter de å smatte på hver sin julekjærlighet.
Men vi må da se på Tre nøtter til Askepott.
Tre nøtter til hvaforno?

Alle barndomstradisjoner bare raser sammen, jeg ser de nærmest går i revy.
Hver eneste julaften så langt tilbake som jeg kan huske… var det julestrømpe og julemorgen.
Jeg satt pal, så på alt som ble servert. Og regelmessig måtte jeg bare titte litt bort på julegavene som jeg så gledet meg så inderlig til.
Jeg napper fjernkontrollen utifra sjuårings hender.
Heeey!!?
Ja men se nå, så skal jeg vise dere.
Dette så mamma på hver eneste julaften som barn.
Det er så koselig, kjempe koselig.
Vi kommer rett inn i introen.
Perfekt timing.
Tjekkisk skrålemusikk, julestemning strømmer på umiddelbart.
Jeg nynner med, danser fra side til side og prøver å få med meg det mindre entusiastiske publikummet.
Helt stille sitter de, og følger med.
Litt stive i blikket, men pytt sann, de er stille.
Jeg graver ned i strømpa igjen, jakter en ny ferro kule.
Hvorfor har de på seg så trange bukser?
Femåringen bryter stillheten.
Vell, det var slik de kongelige var kledd da…der…i den tiden…
Hmm..
Svaret var godt nok, det blir stille igjen.
Så merker jeg det, uroligheten.
Minste begynner å slå mellomste, han eldste begynner å bite negler og bytte stilling hvert tredje sekund.
Oj se, nå blanda den slemme stemoren bønner og linser.
hva i alle dager skal hun gjøre nå?
Jeg prøver å gjøre handlingen mer spennende.
Det hjelper lite.
Jeg har mistet minstemann nå, han sitter på gulvet å leker med morgengaven.
Mellomste gjesper.
10 minutter inn i filmen…
 
Mamma, vi kan ikke heller streame en film a?

Jeg gav ikke opp med en gang, prøvde litt til, men etterhvert ble stemning rett og slett dårlig. På kanten til deseperat. Julstemning fra Netflix ble tilslutt alternativet.
Igjen sank julefreden seg over stua.
Det knitret fra julestrømper og jeg så små blikk bort på juletreet mens jeg hørte gledelige og lengselsfulle sukk.
Går Knut Risans kreative dubbing mot sine siste høytider?
Er Askepott i ferd med å vaske sine siste klesvask i den kalde bekken.
Skal ikke lenge slør i neseborne være et tegn på at julemiddagen nærmer seg?

Tradisjoner skal gå i arv, jeg kan inspirere og oppmuntre så mye jeg vil.
Men i år ble jeg både ut og nedstemt.
Vi streamet en film…
Jeg måtte snike meg en tur på soverommet, bare for å se noen minutter.
Det blir jo ikke jul uten tre nøtter til askepott… eller?

 
 

Til deg som skal feire jul med barn

Kjære du, som skal feire jul med barn.
Denne er til deg.
Siste innspurt er i gang, om få dager sitter du i julepyntet stue med
pakker under treet, julepynt på hylla og kanskje har du
akkurat nå fått lagt en nysgjerrig liten kropp under dyna.
At jon blund kommer ekstra sent i dag er det ingen tvil om.
Om få dager er selveste julaften her.
Det er sannelig ikke rart det kiler litt i magen på de små.
Førjulstiden er i ferd med å ta farvel og selveste julen banker på.
Og med den følger tradisjoner og fremtidige barndomsminner.
Ansvaret synes jeg er skremmende skal jeg være ærlig.
Det er vi som har ansvaret for barnas jul.
Den julen de snur seg og ser tilbake på som voksen.
Med minner som gjør at det fortsatt kribler litt i magen selv man er blitt for voksen til sånt.

Det er min 11. jul som mamma.
En ting har jeg lært, den perfekte jul finnes kanskje ikke, med barn på slep vet man aldri hva som kan skje.
Men uansett hva man gjør, blir det jul og da er det opp til hver enkelt å
gjøre sitt for at den skal bli god er det ingen tvil om.
Senk skuldrene,
Pust ut og ro ned. Det gjør absolutt INGENTING
om det fortsatt er støv bak sofaen, eller møkk under teppet.
En uthvilt mamma og pappa er den beste vidunderkur for å glemme både støv og møkk.
Nyt øyeblikkene.
Like fort som de kommer er de over.
Som småbarnsforeldre vet man godt at veien fra komplett lykke til kaos er ufattelig kort.
Det gjelder også i julen.
Øv på å se de gode øyeblikkene og kjemp deg gjennom de litt mer kaotiske.
De vil gå over, jeg lover.

Mitt aller beste råd?

Ta deg tid og sett deg på gulvet.
Det er der det skjer, samspill, leken, samtalene.
Vær med barna, vær SAMMEN med dem.
Legg vekk facebook, snap og insta.
Kanskje du til og med skal gå offline for en liten stund?
Og sist men så langt ifra minst.
Ta hensyn.
Respekter barnets grenser.
Du er en del av barnets minner.
Du gir barnet tradisjoner.
DU skaper barnets jul.
Brett opp ermene, gjør en innsats for deg selv og de rundt deg.
De små ser ikke sprø svor, passe utvannet pinnekjøtt,
nyvasket kjøkken eller stilren julepynt.
De bryr seg ikke om de dyreste gavene.
De ser det som virkelig betyr noe.
DEG!
Gi dem litt av deg,
gi dem TID med DEG!
Og du får julens flotteste gave tilbake.
Du får se julen gjennom barnas øyne.

Med ønske om en fredfull jul.

Hvis du ikke hører nå ringer jeg julenissen!

Hvis du IKKE hører nå så ringer jeg julenissen.

Det nærmest grøsser nedover ryggen i det jeg hører meg selv brøle over femåringen med strak pekefinger.
Hun har stått opp med feil fot og i bak dagens kalenderluke var det tydeligvis litt ekstra vilje.
Ikke ville hun gå på do, ta morgenstell eller kle på seg.
Hun ville leke, spille og se på tv.
Ikke brydde hun seg om dårlig tid og småtrøtt lillebror
Hun ville aller helst gjøre det hun hadde lyst til, og bare det selvfølgelig.
På hennes måte, i hennes tempo.
Jakken var tatt på, så av, så på, så av igjen. Det var klumper i armen, knappene var skeive, hetta var tung.
Skoene lå i hver sin ende i gangen, lua oppå kjøkkenøya og i henda har jeg kun en vott, hvor den andre var vet jeg ikke.
Far og lillebror stod klare, eneste som manglet var lille” prinsesse vil ikke” som nå lå sammenkrøket bak kjøkkenøya og skrek både på innpust og innpust, jeg vil ikke jeg vil ikke.
Og over henne stod altså jeg.
I fullstending herskerposisjon med mørk monstermammastemme gjorde jeg det klart.
At hvis hun ikke hørte nå, skulle jeg ringe julenissen.
Julen skulle bli avlyst, julegavene kunne hun også glemme.
For denne oppførselen synes hverken mammaer, pappaer eller julnisser noe om.

Du kan jo gjette på om stemningen ble noe bedre?
Svaret er jo selvsagt nei.
Resultatet ble en hylende femåring på pappas skuldre ut døren.
Igjen stod en litt betuttet lillebror som ikke skjønte stort.
Jeg legger frøken kanin i sekken hennes og gir et hint om det til den svette pappan som kommer tilbake for å hente lillebror. Jeg kjenner en voksende klump i magen. Hva i huleste var det jeg tenkte med?
Sannheten er vel at jeg ikke tenkte i det hele tatt, iallefall ikke klart.
Rullegardinen gikk ned, tålmodigheten gikk tom og lunta brant opp, alt på en og samme tid.
Ikke hadde jeg fått morgenkaffen min heller.
Før jeg stod der å freste om julenissen hadde også julegavene blitt lovet bort til andre takknemlige barn og kalenderen revet ned fra veggen.

Jeg blir stående i døren, jeg hører ikke hva som blir sagt men jeg hører at gråten roer seg, jeg ser frøken kanin kommer ut av sekken og jeg ser en tommel opp fra pappan.
Så blir huset stille, og den dårlige samvittigheten større.
FOR en morgen, for en start på dagen.
Julestresset er vel på sitt høyeste nå. Siste innspurt med gaver, matskapene skal fylles unormalt mye og huset skal være hyggelig å være i.
Penklær til 5 barn skal være klare, og for all del, jeg selv må heller ikke glemmes.
Jeg tar det hele egentlig med klokkeklar ro, likevell har julestresset fått et tak på meg.
I tillegg er selvfølgelig stemningen hos barna høy, kun en håndfull dager igjen til jul.
Hemmelighetene er til å ta og føle på.
Det er jo ikke rart at de er spente.
Jeg og mannen gjorde en pakt i bilen.
Julenissen får ikke lov til å være en trussel.
Kors på halsen og ti kniver i hjerte.
Julenissen skal IKKE være en trussel
Min mormor har gitt meg et (av mange) gode råd.
Hun sier, la trusselen bli en belønning.
Og om du har stått i samme desperate situasjon som meg kan jeg dele med deg hva det betyr i praksis.
La meg gi deg et eksempen.
Om du ikke hører nå, kommer ikke julenissen.
Prøv heller.
Om du hører nå, er jeg sikker på at julenissen blir ekstra glad når han kommer.
Om det funker, vel kanskje noen ganger, noen ganger ikke.
En ting er sikkert.
Å avlyse jula hjelper ikke 😉
 
Følg gjerne resten av førjulsstresset vårt på snapchat: idebankmamma
 

En kjøttfri middag i uken i 2018?

//annonse

Jeg har tenkt tanken flere ganger, vi burde spise mindre kjøtt.
Nå er vi i tillegg også elendige på å spise fisk så vi har noen middagsmål for 2018 kan man si.
Det finnes mange gode grunner til å spise mindre kjøtt.
Det sies at hvis alle nordmenn har en kjøttfri dag gjennom et helt år, sparer vi miljøet for klimautslipp som tilsvarer utslippet fra 200.000 biler. Om dette stemmer vet jeg ikke, men at å minke kjøttinntaket vil gjøre miljøet godt er det ingen tvil om.
Men hva spiser man da? Om man skal innføre en kjøttfri middag i uken.
Risenta har utfordret oss til å smake deres enkle og barnevennlige vegetarprodukter.
Og siden vi snuser på en vegetardag i uken i 2018 passer jo dette PERFEKT.
Risentas produkter er plantebaserte matprodukter, brukervennlig og rimelige.
Jeg må innrømme jeg var temmelig spent både på smak og reaksjoner da jeg fikk de gule eskene i posten.
Mannen rynket på nesa i det han så bak på esken.
Blandes med vann? Njaaaa..
Jo da, vi gir det en sjans, vi prøver! Sier jeg optimistisk og setter i gang.
Jeg fikk to produkter for å teste:
Quinoa burger og kikertboller.

Først ute var Kikertboller.

Jeg bestemte meg for å lage de med  barnas favoritt, pasta.
Vi bytter ut den tradisjonelle kjøttdeigen med Kikertboller og en enkel tomat og rødløksalsa med tomatketshup.
Og vettu jeg kan ikke annet enn å si det var en suksess. Av seks middagsspiser var det en av oss som ikke synes dette var noe særlig. Matilde som egentlig er alt etende synes dette var alt for rart kjøtt. Siden de ligner såpass på kjøttboller var det nok vanskelig for en fem åring å forstå at dette ikke er kjøtt selv om det ligner.
Enkle å lage, man blandet den tørre blandingen med i underkant av 3 dl vann

og former boller.
Ca 20 stk i en eske.

Pensles lett med litt rapsolje og stekes i ca 7-8 minutter (perfekt timing med pasta)
 
Neste uke skal vi teste quinoa burgere, planen er å lage de litt tynnere enn vanlig burger og ha de i pitabrød med guacamole og friske grønnsaker. Jeg GLEDER meg allerede.
Og det beste av alt, det var både lett å lage OG rimelig!
Du kan også besøke Risentas nettsider for inspirasjon til middager uten kjøtt.
Produktene fåes kjøpt hos Coop Obs og Coop Mega.

Hvor blir det av ønskelistene?

Jeg kommer aldri til å glemme den julen jeg var 11 år.
Hvert år hadde jeg selvfølgelig en ønskeliste, men akkurat dette året var det noe helt spesielt på toppen av ønskelisten.
Etter et helt liv med kasettspiller og spoling, ønsket jeg meg nå cd spiller.
Og ikke hvilken som helst.

En phillips combiplayer med kassett, cd og radio i en.
med 3d lyd og en egen knapp til megabass.
Musikk var og er fortsatt livet mitt.
Jeg hører på musikk HELE tiden og gjorde det også da.
Kassettene gikk varme, jeg brukte teip og tok opp sanger jeg likte fra radioen.
Bånd på avveie, tuklet seg inn i den gamle kassettspilleren jeg hadde arvet fra pappan min.
Herremin som en cdspiller ville forenkle livet mitt.
Ønskelisten var ferdig ekstra tidlig dette året.
Den var ikke så lang som den pleier, fordi det øverste ønske var så inderlig stort.
Så kom den store dagen, selveste julaften.

jeg hadde sneket meg under treet og lest på flere lapper.
Ingen av de store eskene som kunne være en cdspiller var til meg.
Jeg visste jo det var mye å be om, en cd spiller kostet mye penger den gangen.
Middag spist, oppvasken tatt og desserten endelig inntatt. Nisselua var på og gaveutdelingen i gang.
Masse fint, votter, sokker, penner med glitter.
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte når jeg åpnet gaven fra min mormor
Absolute music 18,
I
En cd… hva skulle jeg med den. Jeg hadde jo ingen spiller.
Alle gavene åpnet.
Ja-a… da var det gjort da, sa morfar med ekstra lurt smil om munnen.
Jah sukket jeg og prøvde å trøste meg selv med å legge blikket på alt det fine jeg hadde fått.
Men så enset jeg, de lure blikkene som de voksne sendte seg imellom.
Vi er vell ikke helt ferdige er vi vel sa mamma og smilte fra øre til øre
Nei sa morfar og satte kurs mot boden.
Og ut kom han, med en eske som så absolutt kunne være en cd spiller.
Vi mangler en sa han og satte den store esken rett foran meg på gulvet.
I glitrende papir med en gigantisk sløyfe på.
Til Nina fra Morfar.
Jeg ventet tre sekunder, trakk pusten og rev av papiret.
Jeg kastet meg i armene hans før alt papiret var borte.
Det var en cd spiller.
En sony combi med en egen knapp for megabass.
Den natten sovnet jeg til spor 5 som gikk på repeat.
And I Looove you, I waaant you.. I wanna talk to youuuuu..
Kiss me gooodbyeeeee..

Den følelsen av å ønske seg noe så inderlig sterkt, og en følelsen når noen har både sett og hørt hva du ønsker deg og strekt seg pittelitt ekstra for å glede deg har uten tvil satt sine spor hos meg.
Den gleden, takknemligheten og begeistringen som fyller kroppen i det et ønske blir oppfylt kan ikke måle seg med noe.
En følelse og opplevelse jeg uten tvil også ønsker at barna mine skal oppleve.
Et ønske trenger hverken være dyrt og kostbart.
Det kan være lite eller stort, en ting, en opplevelse eller noe helt annet.
Et ønske kan være så mangt.
Det kan være både realistisk og urealistisk.
Man kan igrunnen ønske seg hva som helst.
Hvert år skriver vi ønskelister med barna.
Et aldri så lite ønskelisteverksted hvor ønskene og drømmene skal ned på papiret.
Eldste har gode rutiner og har begynt allerede sommermånedene å skrive ned ønsker hun kommer på.
Noen år er listen lang, andre år ikke.
men ønskene derimot, er like store.

Det er en fryd å se hvordan de nesten ikke kan sitte stille mens vi sammen skriver og pynter listene.
Tenk om noen av ønskene blir oppfylt.
Tenk om…
Å ønske seg noe er inderlig viktig.
Følelsen av at noe nesten er uoppnåelig men likevell nære nok til å ønske seg er en tanke og følelse alle har godt av å kjenne på.
Våre barn har det de trenger, og mest sannsynlig mer enn det også.
Men til hverdags blir de ikke overøst av ting.
Selvfølgelig handler dette også om at vi har fem barn, men hos oss får ikke barna noe de kun har “lyst” på utenom jul og bursdag.
Jeg måtte ikke ha CD spilleren jeg heller, men sukk så inderlig jeg skulle ønske jeg hadde en.
Nesten hver eneste dag får jeg spørsmål fra en fortvilet foreldre, spesielt nå i desember.
Har du et gavetips til en sju år gammel gutt?
Jenta mi på 5 ønsker seg ingenting, har du noen gode tips?


Jeg kjenner jeg blir oppriktig lei meg.
Tenk å ikke ønske seg noe som 5 åring?
Jeg må innrømme jeg undres over hva årsaken er.
Er vi foreldre for gavmilde?
Har barna mistet fantasien?
Drømmene?
Overøses de med ting de ikke ber om? Eller får de alt de ber om før de rekker å ønske seg det?
Her i huset skal i allefall ikke ønskelisten dø ut.
Den skal vi lage med sommerfugler i magen hver eneste desember, både liten og stor.
Slik at når selveste julaften kommer, skal sommerfuglene blafre og vi skal ferske de små i å lese på lapper.
For kanskje, kaaaanskje er det ønske nummer en som er under treet i år også.

Hva julen handler om for meg.

//annonse

For dere som følger meg kommer det ikke som noen bombe når jeg forteller at jeg er uendelig glad i julen.
Bare vi snakker om desember måned blir jeg liksom litt ekstra varm rundt hjerte.

For meg handler ikke julen om det kristne budskap men om takknemlighet.
Desember er en måned hvor jeg tar meg tid til å fokusere på de vi er så heldige å ha rundt oss, tingene vi er så heldige å få oppleve og ikke minst hvor heldige vi er som har hverandre. Den store galne flokken som vi er.

Vi er en familie som generelt er mye sammen, likevel er desember en måned hvor vi har mere fokus på dette. Vi er kanskje ikke mere sammen enn normalt, men tenker mer over hva vi gjør. Og samværet går nok mere på barnas premisser enn i andre måneder.
Det er mye som skjer i desember som også kanskje gjør stundene vi har sammen rundt kjøkkenbordet, i sofaen foran en julefilm ekstra kjærkommen. Desember er jo travel.
Julen innebærer mange tradisjoner, ting vi gjør år etter og år og som kanskje barna også fører videre til sine barn. Hva julen skal handle om for mine barn når de blir eldre er det ikke jeg som skal bestemme. Det jeg derimot håper å lære de er å se å desember som en måned hvor takknemligheten står i fokus.
Flere av våre tradisjoner dreier seg om nettopp takknemlighet.
Vårt juletre for eksempel, hvor hver eneste julekule enten er ifra noen vi er glade i, kjøpt et sted vi har vært så heldige å oppleve eller laget sammen i en trivelig stund.

En annen tradisjon som er viktig for oss er vår lille stund med tilbakeblikk på julaften.
En liten seanse med bilder og videoklipp fra året som har gått.
Det er fort gjort å glemme hva man har gjort i løpet av året. Hvilke steder vi har opplevd, mennesker vi har tilbrakt tid med og hatt opplevelser med. Små og store øyeblikk. Høydepunkter og stunder vi kan le litt av.
Filmen lager vi enkelt med å plukke bilder fra Min Sky, der blir alle bildene vi har tatt gjennom året trygt lagret.

Min Sky er en lagringstjeneste fra Telenor som du kan laste ned gratis her: Last ned Min Sky.

Jeg har lagringsplass inkludert i abonnementet mitt, men alle kan bruke den. Appen lagrer alle bildene våre i en tidslinje slik at vi vet akkurat fra hvilket tidspunkt på året vi plukker dem i fra.

I tillegg har både mannen min og jeg tilgang til bildene via appen eller ved å logge inn på pc slik at vi enkelt sammen kan plukke ut de bildene vi ønsker å ha med. Han finner ofte helt andre øyeblikk enn meg.
.
Mobilen er den jeg tar de fleste bilder med. Både bilder og video fra mobilen blir automatisk lagret slik at jeg både frigjør plass på telefonen og ikke minst sørger for å ta vare på alle øyeblikkene. Verdifulle øyeblikk som det er viktig å se tilbake til når året snart er over.
Vår filmsnutt lages av øyeblikkene fra Min Sky, siden jeg har mac lager jeg snutten enkelt i iMovie og legger til en sang vi har hørt mye på gjennom året.
Jeg sipper, barna gliser og pappaen klemmer meg så godt han kan.
hvert eneste år.
Selv om man føler året flyr avgårde så rekker man å fylle dagene med så mye at man ved årsskiftet rekker å glemme litt også.
Jeg gleder meg til å lage årets video. Og 2017 inneholder en rekke øyeblikk det er verdt å se igjen.
Øyeblikk som har forandret livene våre og som jeg er uendelig glad for at jeg har tatt vare på.  Øyeblikk som ligger trygt og godt inne i Min Sky. Øyeblikk som dette:

Dette

og dette

Hvordan tar du vare på minnene gjennom året?

Plutselig stor…

Er det ikke ironisk, hvordan man midt oppi trøttetåke, såre brystvorter, værkende skuldre etter netter med uendelig amming og ei småsår hufse står å lengter frem i tid.
Frem til de dagene hvor barnet blir større.
Også sitter man der plutselig, en litt senere kveld enn vanlig, med en sovende frøken på syv månender og småsnufser fordi hun plutselig har blitt så stor?
Det forundrer meg hver eneste gang, hvordan det skjer, at de plutselig fra et øyeblikk til et annet har blitt mye større en sist jeg hvilte øynene på de.
Vi sitter i mørket, jeg og hun. Det er kun  lyse fra gangen som skinner igjennom sprekker på døren som står på gløtt. I bakgrunnen hører vi mellomsøster og pappan småkrangler. At vi passerer leggetid gjør sjeldent noe godt for henne. Hun er familiens største vanedyr.
Hun er passert sju måneder nå.
Vi er over halveis til ett år.
Hun er ikke lengre en liten bylt som kommer seg gjennom dagen ved å kose, spise, sove, bæsje.
Nei, nå farger hun dagene våre både med latter, sinne, nysgjerrighet, ivrighet, lek og motoriske utfordringer.
Jeg vet mye mer om hvem hun er nå, enn for kun få uker tilbake.
Hun lager små lyder, sovelydene som vi kaller de.
Små rytmiske sukk både på innpust og utpust mens hun spiser litt av meg.
Dette gjør hun hver gang før hun sovner.
Så blir det stille.
Hun blir tyngre og tyngre i armene mine og tilslutt slipper hun taket i puppen også.
Snorker lett, akkurat som faren… eller.. hun snorker.. akkurat som faren..
Helt slapp med en liten kop..
Så trygg, så god, så stor.
Hjelp så stor.
Vi har akkurat kommet hjem fra juleshow hvor hennes eldste søster var med.
Hun strålte på scenen sammen med en flokk andre jenter.
Uendelig vakker var hun i scenelyset, og ikke minst var det godt å se hvor mye hun koste seg.
Det er derfor hun ligger i armene mine nå, minstemor.
Juleshowet presset leggetid til det ytterste.
Man blir sliten av sånt.
Det er helt stille, jeg hører nabohunden får kveldsturen utenfor i snøstormen.
Jammen er det ekstra godt å være inne nå.
Hun rykker litt til før hun synker sammen igjen i armene mine.
Jeg må bare sitte litt til, se, stryke, kose, beundre.
Gråte litt over hvor stor hun har blitt.
Nyte at hun er liten, og at hun i morgen, er enda en dag større.