Er det ikke ironisk, hvordan man midt oppi trøttetåke, såre brystvorter, værkende skuldre etter netter med uendelig amming og ei småsår hufse står å lengter frem i tid.
Frem til de dagene hvor barnet blir større.
Også sitter man der plutselig, en litt senere kveld enn vanlig, med en sovende frøken på syv månender og småsnufser fordi hun plutselig har blitt så stor?
Det forundrer meg hver eneste gang, hvordan det skjer, at de plutselig fra et øyeblikk til et annet har blitt mye større en sist jeg hvilte øynene på de.
Vi sitter i mørket, jeg og hun. Det er kun  lyse fra gangen som skinner igjennom sprekker på døren som står på gløtt. I bakgrunnen hører vi mellomsøster og pappan småkrangler. At vi passerer leggetid gjør sjeldent noe godt for henne. Hun er familiens største vanedyr.
Hun er passert sju måneder nå.
Vi er over halveis til ett år.
Hun er ikke lengre en liten bylt som kommer seg gjennom dagen ved å kose, spise, sove, bæsje.
Nei, nå farger hun dagene våre både med latter, sinne, nysgjerrighet, ivrighet, lek og motoriske utfordringer.
Jeg vet mye mer om hvem hun er nå, enn for kun få uker tilbake.
Hun lager små lyder, sovelydene som vi kaller de.
Små rytmiske sukk både på innpust og utpust mens hun spiser litt av meg.
Dette gjør hun hver gang før hun sovner.
Så blir det stille.
Hun blir tyngre og tyngre i armene mine og tilslutt slipper hun taket i puppen også.
Snorker lett, akkurat som faren… eller.. hun snorker.. akkurat som faren..
Helt slapp med en liten kop..
Så trygg, så god, så stor.
Hjelp så stor.
Vi har akkurat kommet hjem fra juleshow hvor hennes eldste søster var med.
Hun strålte på scenen sammen med en flokk andre jenter.
Uendelig vakker var hun i scenelyset, og ikke minst var det godt å se hvor mye hun koste seg.
Det er derfor hun ligger i armene mine nå, minstemor.
Juleshowet presset leggetid til det ytterste.
Man blir sliten av sånt.
Det er helt stille, jeg hører nabohunden får kveldsturen utenfor i snøstormen.
Jammen er det ekstra godt å være inne nå.
Hun rykker litt til før hun synker sammen igjen i armene mine.
Jeg må bare sitte litt til, se, stryke, kose, beundre.
Gråte litt over hvor stor hun har blitt.
Nyte at hun er liten, og at hun i morgen, er enda en dag større.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler