Hvem hadde trodd.

Hvem hadde trodd, den dagen du kom kjørende inn på bensinstasjonen i din nyvaska sierra, at vi skulle ende opp her.
7 (!!!) småtroll, smågrå i håret begge to, på flyttefot til fjellet og temmelig godt gift.

I dag er du 39 år og du fortjener å bli bært på gullstol hele dagen slik som du har stått på for alle rundt deg det siste året.
Istede, gikk alt galt.

jeg løp fra soverom til soverom halve natten til små som gråt mens du lå i din dypeste søvn og var umulig å vekke (jepp en av dine “gode” egenskaper”) så min plan om å stå opp for å avlaste gikk rett i dunken.

Junior bestemte seg for at det var mat rett i det jeg skulle helle eggerøren i stekepannen, så du måtte dekke eget frokostbord stede for å komme til ferdig dekt.

Men frokosten gav oss en god samtale, ferske smil fra en liten kar og trillende latter og tøys og tull fra en nybakt storebror.

Så blir det kanskje ikke bursdag slik det ble før.
Med å sove lenge, kanskje til og med sove ut alkoholen etter en fest dagen før med gode venner, pakker jeg har forberedt flere uker i forveien og når du omsider våkner er det langsom start med kaffe på sengen og dandert frokost.

I stede, blir du overmannet av sju små soldater, og en sliten kone i bakgrunnen som er så ufattelig stolt av deg, av oss og av vårt.

Akkurat nå, står vi midt i våre tøffeste år, det kjenner vi nok begge.
Samtalene blir korte setninger som knapt blir fullført før de blir avbrutt av bleieskift, barnegråt, en liten som trenger en klem, har mistet ballen, er sulten eller bare trenger oppmerksomhet.

Vi rekker knapt å gi hverandre en klem før noe skjer.
Alenetid har vi ikke hatt på flere måneder.

Vi sjonglerer unger, danser oss gjennom dagen, snubler over togbaner og legoklosser.
Og smeller ned i sofaen etter endt leggetid, temmelig utmattet og mettet.

Men jeg håper du tar deg tid til å kjenne på det, innimellom.
Hva du har fått til og hva du har.

For selv om det er enormt, slitsomt, krevende og til tider overveldende.
Er det også ufattelig mye kjærlighet.

Huset ditt er proppfull med mennesker som elsker deg.
Beundrer deg og ser opp til deg.

Uten deg, ingen meg.

Det er kanskje litt voldsomt å si.
Men du vet godt hva jeg mener,

Over halve livet har jeg fått dele med deg.
Møtte deg som jente, giftet meg med deg som blivende mamma til tre og nå er vi godt gift med en skokk på sju.

 

Også er du ikke 40 engang.

For en mann!

Det er få som er som deg, og det er godt, for det er få som er som oss.
Det krever en god dose galskap, mot og tålmodighet for å få dette til å fungere.

Du er tydelig, standhaftig og rett frem.
Du er omsorgsfull, tålmodig og usannsynlig snill.

Du er unik som far, som bestevenn og kjæreste.

Og sammen, er vi dynamitt.

Gratulere med dagen.

Jeg – elsker – deg!

 

 

 

Si jeg er flink.

Jeg er skrekkelig klar over at jeg er heldig.
At det ikke kommer av seg selv, selv om det er det mest naturlige i verden.

Jeg tok det som en selvfølge, helt til jeg fikk et barn jeg ikke mestret det med.
At vi fikk det til igjen denne gangen tok jeg med andre ord ikke som en selvfølge, men skal innrømme jeg hadde et brennende ønske om å få det til.

Jeg snakker om ammingen.

Og denne gangen, ser det ut til at vi får det til.
Sårheten er i ferd med å forsvinne, små deilige valker og dobbelthake begynner å titte frem på en liten kar som vokser mye.

Han er seks uker, snart sju.
Vi er i ferd med å krabbe over ammekneika og mine såre skuldre er i ferd med å senke seg.
Tenk at vi skulle klare det denne gangen.

Å amme er vanvittig praktisk.
På mange måter er det en viktig nøkkel for å kunne være nogenlunde spontan som 7 barnsforeldre.
Alt vi trenger er bleier og servietter, maten har jeg i puppen.

Men amming er også krevende.
Veldig krevende.

Å skulle være matfatet til en sulten sjel som krever mat hyppig til alle døgnets tider er i seg selv krevende nok.
Og her om dagen, knakk jeg sammen.

Etter å ha løpt igjennom dusjen, hørte en kaotisk hysterisk gråt langt i det fjerne.
Mamma var borte i 10 minutter og krisenivået var allerede på vei mot maksimalt nivå.

Lillemann var sulten og han var sulten NÅ.

Mannen bysset og hysjet alt han kunne, smokk var absolutt ikke å foretrekke, så fort puppen kom, kom roen, stillheten og en sulten liten mage fikk slukket sulten som brant i magen.

Tårene rant mens den lille kroppen drakk. Fy søren så altoppslukende denne ammingen kan være snufser jeg frem.

Skulle så inderlig ønske det var noe jeg kunne gjort for å avlaste deg, sa mannen fortvilt.

Si jeg er flink, svarte jeg.

Si jeg er flink, forsett å  kna meg litt på skuldrene i det du tilfeldigvis går forbi og du vet de er såre og støle.

Sørg for at jeg spiser og drikker når jeg sitter stuck men junior på fanget.
Det er nydelig når du bare kommer med et glass vann uten at jeg har spurt, bare fordi du vet jeg trenger.

Trill gjerne en tur innimellom så jeg får 30 min med armene fri.

Lytt til meg når jeg klager over ammingen, lytt til meg når jeg skryter over samarbeidet jeg og den lille kroppen har.
Hei på meg, skryt av meg, si at jeg er flink.

Å amme er en 24 timers jobb, med særs dårlig avlastning og noen svært intense 4-6 måneder før fast føde kan introduseres.

Likevel, it takes a village to raise a child.

Vi kan alle bidra, støtte, hjelpe, heie, rose, skryte.
Er du så heldig å skulle på barselbesøk, bring med mat eller en hjelpe hånd til klesvask eller en trilletur.
Ikke spør om hun har nok mat, gi henne en klapp på skuldra og si godt jobbet.

Ikke fortell henne at hun burde slutte å amme om natten, at hun ammer for ofte eller for sjelden.
Fortell henne at hun gjør en strålende innsats.

Å amme er ingen selvfølge, selv om det er naturlig.
Å amme krever mye, både av liten, av mor og alle rundt henne.

Si hun er flink, det er det minste du kan gjøre.

 

 

Det er som en dans.

Jeg har kjent på det skikkelig i dag, etter et par timer var jeg helt svimmel og susete i hodet uten kontroll.

Det er lenge siden jeg har følt på at flokken min gir meg kaos i hodet.
Men i dag, har alt vært kaos.

Hvor er Daniel? hvem ser etter Oda? kan du holde Tobias så jeg får skiftet bleie på Daniel? Hvor er Markus, er Jonatan inne?

Matilde da?

Jeg kan ikke huske sist jeg var så lenge konstant svett.

Om jeg var alene med alle sju barna?
Absolutt ikke,

Faktisk hadde jeg et sett ekstra med voksenhender i forhold til hva jeg er vant med.

Både bestefar og super tante var til stede, og tro du meg de gjorde så godt de kunne.
og enda litt til. Tømte energien såpass at i det jeg i ren desperasjon satte på film i to tiden sovnet de begge to.
Mens jeg satt å telte unger og benyttet muligheten til å puste litt ned i magen mens minstemann fikk litt påfyll.

Men dette, det vi driver med, det er som en godt innøvd dans.
Og når du skal bytte partner, ja da krever det tydelig innkjøring.

Og i dag, har jeg hatt to dansepartnere på opplæring i tillegg til å første gang være alene om føringen av ungeflokken på sju.

Det er i dag jeg har blitt minnet på hvor usannsynlig samstemte vi er.  Jeg og han jeg er så heldig å ha ved min side.
Hvordan vi danser oss gjennom en dag med det fine flokken vår.

Han ser meg, jeg ser han, og sammen ser vi alle.

Om vi alltid har stålkontroll?

Absolutt ikke,

Men jeg vet hvor jeg har han, og han vet hvor jeg er.

Vi ser hverandre, møter hverandres behov.
For innimellom all mating, trøsting, stelling, bæring, byssing, rugging.
Så er det også et behov for en liten pust i bakken for alle, eller i det minste en dotur.

Vi har hatt en fantastisk dag, barna storkoser seg med all oppmerksomhet og det er nok kun jeg som merker kaoset.

På mange måter må jeg innrømme at det er litt godt å kjenne på.
For jeg skal være helt ærlig å si at det er solid tilstede at jeg ikke tenker over det.

Samarbeidet er blitt en vane, noe vi knapt tenker over.

Men jammen fungerer det.

Sabla bra.

6 ting du rett og slett ikke kan kontrollere

Å ha fullstendig kontroll, er vanskelig å oppnå.

Fullstendig umulig som forelder.
Oh yes, det er så mange ting man rett og slett ikke kan ha kontroll over som en mamma eller pappa.
Uansett hvor mye man etterstreber det.

Foreldrerollen setter deg på prøve, byr på utfordringer og usannsynlig mye mestring bare man ser det.
Men når ting går skeis, er det fort gjort å sette seg ned å skalle hode i veggen.

Bebreide seg selv og kaste bort tid på å lure på hva man gjør galt.

Det kan være vanskelig å kjenne på det å miste kontroll, i et liv hvor man er vant til å ha temmelig kontroll.

Men, saken er. Det er enkelte ting man ikke kan få kontroll på, noen sinne.
Om du ikke aner hva jeg snakker om, vell da kan jeg fortelle deg 6 av de.
Og neste gang det skjer, vell da kan du riste lett på skuldrene og tenke, dette er ikke under min kontroll.

Søvn.
Jeg går rett på sak, på det punktet så mange foreldre strever.
Selvfølgelig finnes det ting og tang man kan gjøre eller kjøpe for å tilrettelegge for mer og bedre søvn.
men, sannheten er like hard og brutal som jakten på søvn.

Vi er født forskjellig.
Noen sover godt og lenge, andre sover kort og lett, noen sover knapt, andre må vekkes for å spise.
Noen treger byssing og rugging, andre trenger fred og ro.
Og det er ikke du som GIR disse barna uvaner, de er født med de.

Så om du sitter å rugger hver kveld, eller synger, eller holder en hånd for at en liten kropp skal sove, så er det ikke din feil.
Det er du som møter den lilles behov, det er du som er en trygg forsørger.

Og om storebror sov bedre, eller naboens barn sover lengre. Så er det ikke du som gjør noe galt, det er vi som er ulike og unike.

De første skritt.

Jeg har allerede sagt det et par ganger i teksten men sier det igjen.
Husk ditt barn er unikt. Ingen andre er det likt. Å sammenligne barnet ditt med andre gjør ingen godt.

Men det er så fort gjort, og det skjer gjerne før man er klar over det.
Plutselig sitter man i en barselgruppe med en på 4 mnd, alle andre ruller, men ikke din.
Eller 1 års samling, hvor du stolt setter ned en liten en som akkurat har lært seg å sitte mens andre løper rundt.

Ditt barn krysser sine milepæler når det er klart, ikke når andre mener det er på tide.
Vakkert og frustrerende på en og samme tid.

Men lukk øynene for verden rundt, fryd deg over milepælene som krysses når ditt barn er klar for det.

Jeg liker ikke.

Dette er det punktet som kanskje tar fra meg mest motivasjon og pågangsmot om dagen.
Uansett hva jeg setter på middagsbordet er det en eller annen som ikke liker.
Og det får jeg ikke kontrollert eller styrt. barn som spiser alt, kan plutselig våkne en dag å knapt pirke i tallerken.

Her også kan du selvsagt gjøre tiltak, prøve mye og mindre, men til syvende og sist kan du ikke kontrollere
hva og hvordan barnet ditt foretrekker maten.

Meltdown
De vandrer rundt som tikkende bomber. Rundt 2-3 års alder skjer det gjerne noe som er uforklarlig for et helt vanlig menneske.
Eller det kalles vel vilje. En viten om at de kan være sin egen sjef, å ved å ha totalt meltdown, oppstår det både kaos og masse oppmerksomhet. MASSE oppmerksomhet. Og ingenting er så gøy som en helsvett mamma som stresser over en liten en som gjør opprør.

Men her er greia, du kan legge tilrette så mye som mulig, gjøre alt silkeglatt og klar for en perfekt dag. Likevel så kan alt gå skeis, absolutt alt, Og det er takket være at din lille soldat har blitt sin egen herre.

Sykdom.

I flere år bebreidet jeg meg selv for at barna ble syke, feber, omgangssyke, forkjølelse dukket opp på rams.
Hadde på seg for lite? Vasket vi ikke hendene godt nok?

Men nok en gang, her har vi ikke kontroll. Vi kan ikke det. Feber kan komme uten årsak. Og forskere sier faktisk at man ikke kan bli forkjølet av kulde men at viruset må ligge latent først.

Også må det sies, det er ikke din skyld at barnet ditt er sykt, selv om du ikke ammer.

Andres tanker og meninger.

Før man får barn blir man gjerne kjent med begrepet mammapoliti, men man har ingen aning hva det innebærer før man får erfare det. Foreldrerollen gjør deg usikker og bekymret, og tro du meg, da hjelper det svært lite å få pekefingre og velmenende råd fra utsiden fra mennesker som knapt kjenner deg og din situasjon.

Som forelder vil du nok merke at andres tanker og meninger om hva du gjør vil treffe deg på en helt annen måte enn før.
Det å følge magefølelsen blir en kunst og veldig viktig, ditt barn er som ingen andres. Du er unik og det samme er barnet ditt.

La de snakke, er mitt motto. Du får ikke gjort noe med det uansett.

 

 

Håper ikke du blir sint nå mamma..

Jeg vet ikke om du blir sint nå mamma.

Hun står med beina i kors og tvinner fingre.
Lett solbrent i kinna etter en lang dag ute.

Kinnene er fulle av herlige sommerfregner.

Håret rufsete,
klærne møkkete.

Blir du sint?

Jeg smiler og småler, men vennen min, jeg vet jo ikke hva du skal fortelle meg.

Men jeg kan love, jeg skal ikke bli sint.

Okei..

 

Altså… jeg og Frida var ute sammen vettu, hun nøler..

 

Ja det vet jeg.

Mamma, sier hun og avbryter seg selv.
Vi måtte bare.

Blir du sint?

Sint? Vennen min, jeg vet fortsatt ikke hva det er.
Men jeg blir ikke sint, du kan bare fortelle.

OKei.
Hun nøler enda litt til.

Jeg og Frida,
Hun tvinner fingrene fortere og fortere.

Okei, jeg og Frida, vi måtte bare, fordi det var så lenge siden, og vi savnet det sånn.
Så vi spurte hverandre, og begge sa det var greit.

Så, klemte vi.

Jeg og Frida klemte mamma, vi glemte oss på en måte, men det var greit.
Vi spurte hverandre. Men så kom vi på at vi burde spurt dere også.

Hun stod der, midt på gulvet, fingrene hadde sluttet å tvinne.
Men nå rant tårene.

Jeg mente det egentlig ikke mamma, sier hun mens hun tørker tårene til ingen nytte.
men jeg savnet det sånn skikkelig.

Tårene mine renner også.
Dette er rett og slett uvirkelig.

Vondt og trist å se henne så knust og redd.

For det som en var helt vanlig og knapt noe vi tenkte over før.

En klem.

Vettu jenta mi, det går helt fint sier jeg og vinker henne bort til sofaen hos meg.

Også må du huske, at meg kan du klemme på, så mye du vil.
Hver dag, flere ganger om dagen.

Jeg holder henne, hardt, og hun enda hardere.

Vi sitter sånn en stund, jeg holder til jeg merker hun slipper taket.

Hun tørker de siste tårene og ser opp på meg og smiler.

Det er jo ikke rart vi savner da mamma, for en klem er jammen godt.

ja, sier jeg og smiler ned til henne.
Det er det jammen,.

Kjære barseltid, ikke stikk av.

Jeg må nesten myse for å se klart, litt usikker på om det er tirsdag eller torsdag i dag.
Helt ærlig litt usikker på om det er natt eller dag også.
Hode har en ulmende hodepine på lur konstant, ikke så rart når nakken er stiv og øm etter utallige timer med amming.
Jeg er trøtt, skikkelig trøtt. Så trøtt at jeg forstår inderlig godt at søvn eller mer riktig mangel på søvn kan brukes som torturredskap.
Oppå meg har jeg et nyfødt nurk, det føles ut som han kom i går samtidig som at han har vært her en evighet.
Klumpen på brystet er seks uker gammel og i dag er barseltiden offisielt over.
Men jeg nekter.
Jeg gir nemlig ikke slipp på deg så lett du vakre, slitsomme og voldsomme barseltid.
Jeg tviholder på deg litt til. Du får ikke stikke av denne gang.
Helt ærlig, så er det ikke fordi jeg koser meg så inderlig med deg, men fordi jeg absolutt ikke føler meg ferdig med deg.
Vi to, trenger litt mer tid sammen før jeg er klar til å slippe verden inn.
Eller selv tusle ut.

Du skjønner, kjære barseltid.
At jeg er sliten, skikkelig sliten, trøtt, sår og overveldet.
Jeg har gjort dette før sier du?
Ja så absolutt, flere ganger enn de fleste. Men aldri med han, som snorker meg inn i øret i skrivende stund.
Aldri har jeg vært nybakt mamma til han.
Mange vil kalle meg erfaren, sju barn burde gjort meg dreven.
For all del jeg har kanskje mine triks, men barsel er og blir barsel.

En påkjenning for kroppen, psyken og familien.
Alt blir annerledes når du, kjære barseltid kommer på besøk.
Ting går i et annet tempo, og det er godt men også utfordrende.
For selv om du er på besøk, kjære barsel. Så spinner verden rundt oss like fort.

Middagen skal fortsatt lages, matpakker smøres, klærne vaskes og jammen trenger jeg å dusje litt innimellom også.
Men, du gjør noe med meg, noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.
Men når du er på besøk, barsel, så tillater jeg meg å se annerledes på ting.
Jeg lar rot være rot, støv være støv og verden utenfor får bare suse avsted.
Det er derfor jeg trives med deg.

Du gir meg en unnskyldning til å bare være, være mamma, til et lite nurk som sover aller best tett inntil.
Samme hvor mye skittentøy som venter.
Så derfor, kjære barseltid.
Ber jeg deg bli.
Bare litt til.

 

Hilsen mamma til en liten kar på 6 uker.

Beklager lillemann

Jeg beklager lillemann.
Jeg lover, vi gjør så godt vi kan.

Selv om du er minst av sju små, er
det ikke så lett å alltid forstå.

Vi skjønner du er sint og lei når tårene triller,
men det er ikke alltid lett å vite hva vi skal gjøre for at gråten stilner.

For selv om du er nummer sju og vi har  hatt seks små før.
Betyr det ikke at vi har gjort akkurat DETTE før.

Det kan være magevondt, voksesmerter, nattefrykt og tenner.
Vi bysser, bærer, koser og holder hender.

Vi skulle kanskje visst,
hva det var som hjalp sist.

Men så er det slik.
At ingen er deg lik, du er helt unik.

For selv om du er liten, er personligheten stor.
Og da er det ikke alltid like lett, å være far og mor

 

Vi gjør alt vi kan, og enda lit til.
Tro oss, det er ikke annet vi vil

Enn at du skal ha det trygt og godt.
Og kjenne og se at verden er flott.

For den er det, med alt den er å tilby, vi lover.
Farer lurer og truer, men vi skal holde deg trygg, når du er våken og når du sover.

Vi gjør så godt vi kan,
minstemann.

 

Vi lover…

 

Da var kontrakten signert!

Altså, dette føles vilt, crazy, spennende, fantastisk, skummelt og herlig.

I dag ble leiekontrakten signert, og vi vet at vi har et sted å bo.
Ferden går med andre ord til Røros om ikke mange ukene.
Og vi har noe helt vilt å gjennomføre før den tid.

Dersom du ikke har fått med deg dette, kan du lese mer om hva og hvorfor HER.

To do listen er lang før den tid, og mtp nyfødt baby, lillebror på 16 mnd hjemme, en bedrift under avvikling og alt papirarbeid som fører med der (det er seriøst en fulltidsstilling pluss) og resten av gjengen som også krever sitt, sier det seg selv at hullene for å pakke og rydde er små, meget små.
Her gjelder det å være effektive.

Vi får besøk to helger på rad nå fra Trøndelag. Små og store gleder seg, og jeg håper inderlig at det vil gi ørlitt rom for masse pakking og rydding.

Men nå puster jeg godt ned i magen iallfall, kontrakten er i boks, og det er et viktig steg på veien.
Nå er det “bare” 30 tomme pappesker som skal fylles, 7 soverom som skal tømmes, og en all mass med ting som skal selges.

Det renner inn spm fra dere om flytting, hvor vi skal bo, hvor stort, hvem hva og hvorfor holdt jeg på å si.
Derfor har jeg satt igang en spørrerunde på instagramstory  nå, så kjører vi en liten spørrerunde på video senere i kveld.

Folkens, dette er VILT!

 

 

 

Det hadde blitt totalt kaos.

Er du våken?

Mannen har sneket seg lydløst inn på soverommet føles det ut som.
Plutselig står han der bare. Over meg, ut av det blå.

jeg ligger i sengen med minstemann koblet på venstre pupp.
Han er i gang med måltid nummer 654839 denne natten føles det ut som.

Jeg skulle gjerne ha sovet litt til, mumler jeg trøtt.

Det er greit, sier han og spretter ut av sengen igjen.
Da spiser vi frokost nå, sier han i det han lukker døra og sender lukten av kaffe og rundstykker inn på soverommet.

Minstemann begynner å gnukke og gni, grynte og knurre.
Lage lyder som forteller at søvnen snart er over.

Vi kommer visst snart roper jeg etter han.

Ok hører jeg tilbake fra gangen.

Minstemann søker litt til, en liten attpåtår før vi står opp.
Jeg benytter muligheten til å scrolle litt.

Og DER husker jeg hvilken dag det er.
Sosiale medier er tapetsert med strigla barn med kjemmet hår og festdrakter, fargerike, instagramvennlige kaker og festbord.
Det ene bildet mer perfekt enn det andre.

Det er jo 17. mai.

Jeg prøver å gni søvnen ut av øynene til ingen nytte.

Pokker er vi der alt.

Minstemann slipper taket og har slumret inn i drømmeland igjen.
Jeg sniker meg ut og får 5 minutter på badet før døren rives opp.

Minstemor er fortsatt i pysjen, stikker innom for å gi en kos før hun løper videre.

Lukten av kaffe og rundstykker lokker meg ut.

Og i det jeg runder hjørnet til kjøkkenet ser jeg de sitte der hele gjengen.

Flokken min.

Ingen i festdrakt eller i striglet hår.
Her snakker vi sovesveis og pysj på høyt nivå.
Frokostbordet ser ut, akkurat slik det var i går.

En helt vanlig søndagsfrokost.

Jeg ser kaffekoppen står klar ved plassen min, fy søren som det skal smake nå.
I det jeg setter rompa ned i sofaen roper minstemann på meg.

Akkurat slik han pleier.

17. mai ble annerledes for de fleste i år.
jeg må innrømme at jeg gruet meg litt til det.

Men på mange måter kjenner jeg at timingen var helt perfekt.

Det er lenge siden jeg har sovet så ufattelig dårlig så mange netter på rad.
Det er lenge siden jeg har kjent på så lite overskudd,
det er lenge siden jeg hadde så lite kontroll på hva som er hvor.
Det er lenge siden jeg har hatt så lite tid for meg selv eller til overs.

En vanlig 17. mai.
Hadde blitt totalt kaos.

Totalt kaos.

Jeg aner ikke hvordan vi skulle ha pyntet 7 barn og oss selv, rekke et tog, tålmodighet nok til kø(er), utholdenhet til tørrprat og ikke minst lommebok tykk nok til all isen og ballongene.

Jeg henter lillemann, tar han med inn til resten av flokken.
Blir sittende å observere.
Nyter å ha han litt i armene, god og varm som han er.
Kaffen får vente.

Det er ekstra god stemning.
Jeg skjønner raskt hvorfor.

Pappa har gjort ekstra stas på dagen, for jammen står det sjokolademelk på bordet.
Firåringen danser nærmest på stolen i det han fyller glasset (litt for) fullt.

Sjokosjoko la-de, sjokosjoko la-de synger han mens smilet går nesten rundt.

Det er jammen ikke mye som skal til for denne gjengen, det skal de ha.
Et glass sjokolademelk og dagen blir bra.

Pålegg sendes på kryss og tvers, samtlige har sjokolademelkbart rundt smilet.
Jeg plasserer minstemann og blir med på kalaset, røsker til meg smøret før det blir sendt på andre enden av bordet.

Jeg løfter kaffekoppen.

Hipp Hipp sier jeg.

HURRAAAA roper de.

Gratulere med dagen fine folk.
Gratulere med dagen.

 

Tusen takk Korona

Vi er sakte men sikkert på vei mot det vi en gang husker som normalen.
Etter ni uker, langt ifra normalen, tar vi nå små musesteg steg tilbake igjen.

Jeg skal være ærlig, det er både skummelt og godt. Å se lys i enden av tunnelen.
Men samtidig er det rart å kjenne på at normalen er skummel.

Du kom inn i livene våre her til lands som en solid eksplosjon ingen så komme, til tross for at vi stod med hendene fulle av dynamitt og lunta var tent. På 0,3 sekunder hadde du inntatt landet, snudd oppmed på alt, og vi hadde tømt hyllene for havregryn, dopapir og tørrgjær.

For det vil jeg takke deg Korona.

Det høres kanskje rart ut, for på mange måter så er du det noe av det værste som har skjedd i mitt liv.
Iallfall skumleste. Men samtidig har du gitt meg mye. Aller mest kunnskap om meg selv.

Og jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er den eneste som kjenner litt på det.

Du skjønner det Korona, at her i nord, er vi ganske bortskjemte, iallfall de fleste av oss.
Selv om verden er et farlig sted, kjenner vi svært lite til konsekvensene av det som skjer.

Vi har det trygt og godt her i nord, og det har vi hatt lenge.
Veldig lenge.

Så lenge, at all luksus har blitt en selvfølge og vane for oss.
Og når vi kommer så langt, forsvinner takknemligheten.
og etterhvert blir vi både utakknemlige og kravstore.

Du vet, mye vil ha mer og f…. ja du skjønner poenget.

Så kom du Korona, og alt ble snudd på hodet.
Plutselig opplevde vi at en usynlig fiende, mikroskopisk liten, tar oss til fange.
Bokstavelig talt sperrer oss inne, både i hus og land.

På mange måter tror jeg at vi tenkte vi var trygge for deg, som for det meste annet.
Land for land erobret du, slo knockdown på store kjemper vi knapt kunne vært stortåa til.
Hva gjorde vi? Vi stod å så på.

Som vi ellers gjør. Vi er vant med det. Selv om det herjer og smeller i landet.
Er vi vant med å ha tribuneplass og se på det hele som fyrverkeri på nyttårsaften.

For hvorfor i alle dager skulle du ville ta oss?
Oss vikinger i nord?

Men du kom, plutselig var en smittet, så to, så fem, så 15, så 30 så 100.

Til tross for lite erfaring med krig, handlet vi raskt.
En helt vanlig torsdag morgen, ble en helt uvanlig torsdag formiddag.

En standhaftig men ørlitt skjelven statsminister talte til landet.
Korona er her, lukk dørene!

Beskjeden var enkelt og tydelig.

På få minutter var landet stengt.
Rutinene våre borte, arbeidsplasser begynte allerede å falle før talen var over,
og alle skjønte umiddelbart at hverdagen var borte.

Lite forberedt var vi, og til tross for klare instrukser, vokste hamsteren i oss alle.

Og etter ni uker, er jeg temmelig sikker på at flere av oss har nok tørrgjær og hermetikk for resten av 2020, og 2021.

Ni uker er gått siden den dagen, og ni uker, det gjør en forskjell for de fleste.

Ni svært innholdsrike uker for min del Korona,
Ikke bare kom du og preget livene til både oss voksne og våre barn,
vi i vårt hus har også opplevd dødsfall og fødsel i ditt selskap.

Og tro meg, du gjorde alt annerledes. Absolutt alt.

Men jeg skal og være såpass dumdristig å si at vi har hatt godt av det.

Selv om det det har gjort vondt.

De tre første ukene i ditt selskap vil jeg aldri ha tilbake. Såpass ærlig skal jeg være.
Jeg klarer ikke en gang forsøke å kjenne på følelsen jeg hadde i kroppen i de ukene som høygravid, grunder, mamma til seks, lærer til 3 trinn, og ansatt i en underbemannet barnehage. Et sted går grensen for de fleste, og du gjorde jeg måtte krysse flere enn jeg visste jeg hadde.

Jeg tøyde strikken til det maksimale og enda litt til

sliten og høygravid

og samtidig fikk jeg all oppfølging forbindelse med svangerskap revet vekk, en viktig sykehustime ble avlyst, oppfølging til vår kronisk syke gutt forsvant, min mor døde og all omgang med gode venner ble forbudt.

Det gjorde vondt, skikkelig vondt.

Men på andre siden, sitter jeg med kunnskap og erfaringer ingen andre enn du kunne gitt meg.
Og en takknemlighet for alt det jeg før tok som en selvfølge.

Jeg tror du har gjort mye med de fleste Korona,
Familier er blitt tvunget til å være sammen, mye sammen. I en hverdag som er opp ned.

Hjemmekontor, og barnehage i ett, fungerer svært dårlig.
Det kan de aller fleste bekrefte.

Du satte oss på prøve.
Men vi gjorde det, og gjennomførte.

Ikke bare måtte vi være mye sammen, vi måtte også samarbeide.
Være kreative, og ta hensyn.

Jeg tror jeg skal tørre å påstå at vi har snakket mer sammen i de fleste husstander nå i disse ukene enn på veldig lenge.
Sett hverandre på en ny måte. Kanskje til og med blitt bedre kjent?

Du har ikke bare gjort oss mer bevisste på oss selv og familien.
men også mennesker rundt.

Vi har skjønt at vi kan gjøre enn forskjell selv med små handlinger.
Plutselig har vi sett de som er ensomme, vi som hadde mer enn nok med oss selv, har løftet blikket og sett hele bygården de bor i, handlet til enken i nabohuset og tatt en telefon til mennesker vi ikke har snakket med på lenge.

Jeg kan kanskje strekke det så langt Korona, ved å si at du trolig har gjort oss iskalde nordmenn mer medmenneskelige.

Kjære Korona,
Å si at det har vært hyggelig å ha deg på besøk vet jeg ikke om jeg skal si.
For jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner det blir godt du drar nå.

Men en takk for alt du har lært meg, skal du få.

Tenk at noe så smått, skulle bli så stort.
På så mange måter
Det, hadde vi aldri trodd.