Snart fødsel – det vil bli annerledes denne gangen.

I dag var en vemodig dag på mange måter.
Min aller aller siste jordmortime i livet.

Min siste svangerskapskontroll.

Min siste sjekk av sinn og kropp med en på innsiden med på slep.
I dag la vi en plan, i den grad den kan legges.

Nesten gang jeg ser henne, skal jeg føde.

I dag, ble ikke en jordmortime lik den andre, i dag snakket vi ikke bare om meg, om babyen og angsten min.
Men om hvordan ting kommer til å bli annerledes, veldig annerledes.

Alt pga et hersens virus.

Å føde, er mye.
Det er skummelt, spennende, krevende, givende, magisk, unikt, men aller mest endrende.
Altså, alt endres etter en fødsel.

Mange tenker på fødsel som et endepunkt før den kommer, men innser fort at det er et startpunkt.

Et øyeblikk man på mange måter alltid vil huske, på godt, eller vondt.

Det er et første møte, mellom to, som har kjent hverandre lenge men ikke kunne hatt blikk kontakt.

Det er to, som blir tre, en familie.

Jeg har hatt min mann, og far til alle barna med meg, på hver eneste fødsel.
Min viktigste trygghet, smertelindring og tolk.

Han kjenner meg, kan svare for meg, hjelpe meg, nesten utføre magi, bare ved å være der.
Støtte, trøste, motivere.

Etter hver eneste fødsel har jeg tenkt det sammen, jeg hadde ikke klart det uten han.

Mest trolig hadde nok barnet kommet ut, uansett om han hadde vært der eller ei, men min opplevelse derimot.
Ville mest sannsynlig vært en annen.

Og ikke minst, er det verdigfullt for partner å være med.
På startskuddet.

Og nå satt jeg der, og fikk fortalt at mye av etappen må gjøres uten han.
Og i mitt tilfelle kan jeg risikere å gjøre alt alene.
Da ting skjer, i et forrykende tempo når det først skjer.

Det er nettopp derfor vi velger igangsettelse, for et så kontrollert tilløp som mulig i alt kaoset.

Jeg har vært gjennom det før, men med mannen trygt ved min side, slik blir det ikke denne gangen.

jeg må møte opp alene, gjennomføre igangsettelse alene, (altså uten han)
Han får komme, men først når jeg er i aktiv fødsel.

Noe jeg er i, i meget kort tid.
Så sjansen er stor for at han aldri rekker det.

Så får han bli, i 2 timer, før han må reise.
2 timer er maks tid, da må han forlate fødestue og mor og barn.

Så skal mor og barn over til barsel.
Her får de et enerom, og det må de bli på, til de velger å reise.
Ikke engang ut for å hente et glass vann.
Ikke en fot utenfor rommet.

Og kun helsepersonell inn.
Ingen besøk, hverken far eller søsken.

La meg si at jeg har forståelse, for situasjonen og tiltak, men det betyr ikke at jeg synes det er en seig kamel å svelge.
Dette er siste gang, vi hadde lagt så mye som mulig til rette, vi hadde en plan, så skjedde dette,

så skjedde Korona.

Jeg har alltid tilbakelagt noen gode dager på barsel. Nytt tiden for meg selv med baby, samtidig som jeg har kost meg med besøk av mann og nybakt søsken hver dag.

Fått ammingen på plass, mye hvile, mye kos, mye stillhet.
Men med døren oppe, både så jeg kan gå ut når jeg vil, og besøk kan komme om de vil.

Med støtte og kunnskap fra helsepersonell, roen fra barsel og lysglimt av besøk har barseldagene blitt veldig gode.

Det jeg fikk beskrevet nå, hørtes nærmest ut som et fengsel.

Lukket dør, både for meg og besøkende,
men med kunnskap tilgjengelig fra et fantastisk personell selvfølgelig.

Jeg vet ikke om det er “nok” for en god barselopplevelse for meg.

Jeg kjenner på hele meg at det blir for begrenset og låst.
Selvfølgelig kan jeg ringe han, men hva om jeg trenger en klem?
Hva om jeg trenger å ha han nær meg, en skulder å gråte på.

Alt blir annerledes denne gangen.
Jeg innser det.

Så nå er fokus å løse det på best mulig måte utifra situasjonen vi har fått servert.

Jeg er ikke alene i denne situasjonen, jeg vet det så inderlig godt.
og det gjør meg kanskje enda mer bekymret.

Dette er ikke en god start for de fleste.
Jeg forstår fysisk helse er viktig, smittevern, en dugnad vi alle er i.

Men er vi klare for konsekvensene?
Er vi rustet for å ta imot alle som får følger av dette.

Psykisk.

Fødsel og barseldepresjon.
Hvordan fanges det opp, ser vi alle godt nok?

Hjemmebesøk utgår, kun nødvendig helsestasjonstimer gjennomført.
Og de gjør så godt de kan, helsestasjon og sykehus.

Virkelig.

jeg opplever ikke noe annet.

men de har restriksjoner, og de må de forholde seg, vi og de.

Pokkers virus.

Gullkorn i panikk.

Mamma Hjelp !Mamma Mammaaa..

Du må hjelpe meg !!

Panikken hennes er til å ta og føle på.

Ytterdøren blir brutalt revet opp, og hun stapper opp trappen fortere enn bena kan bære henne.

Mamma kom da, kom!
Jeg prøver så godt jeg kan å være rask, men kroppen går i slowmotion med denne store kula på magen.

Hva er det.

Du MÅÅÅ hjelpe meg!
Jeg hører stemmen hennes nærmest briste

Hva er det da?

Du må komme å tørke!

Tørke?

Ja, hun står med armene rett ut fra kroppen og panikk i blikket midt i trappen.

Tørke??

Ja ikke bare stå der da, sier hun oppgitt, kom å tørk!

Tørke?

Hva da?

jakka mi vel!!

Men den er jo ikke våt?

Våt nei, eller jo, litt !
Sier hun forvirret og oppgitt.

Litt?

Ja, Jonatan sikla på den!

Men kjære deg, sier jeg og legger hodet på skakke, det er da ingen krise.

Ehhh joh!

Det går fint Matilde.

Eh Nei,

Eh jo sier jeg oppgitt og viser henne med tydelig bevegelse at hun kan gå ut igjen.

Men mamma, skjønner du ikke?

Nå er jeg jo full av Koronavirus!!

Påfyll til vårgarderoben – endelig uten kule

Reklame | Ellos Fashion

Om ikke veldig lenge er kula borte og mamma/gravidklærne kan sakte med sikkert gies bort.

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke kan hoppe ut av de, men innen våren har satt igang for fult (eller sommeren) er jeg temmelig klar for å få unna disse gravidklærne. Og jeg skal være helt ærlig, jeg er temmelig lei de.Etter de er blitt gjenbrukt utallige svangerskap.

Og med en garderobe som bokstavelig talt skriiiiker etter litt påfyll, er det jo perfekt at jeg kan dele en rabattkode fra ellos til dere (som jeg samtidig kan benytte selv ha ha)

Rabattkode:415414
Gir dere 33 % rabatt på dyreste vare til ordinærpris og 5 % ekstra rabatt på alt som er på salg, inkludert merkevarer.
Så kanskje er det tiden for å investere i en fin sommerkjole?

Og bonusen er at det er masse nyheter som er på salg også.

Her er mine favoritter:

/// Tunika /// sykkelshorts

Sykkeshorts, altså, hallo dette er vel en gudegave at disse har kommet på moten igjen.
Myke, strechy, strammer ingen steder, ingenting gnager, bare ren og skjær komfort.
Og dersom man ikke vil vise rompe og lår, kan man kombinere med en lang tunika utenpå.

 

/// kjole ///

Her klarer jeg ikke bestemme meg, lys eller mørk?
Den er jo såååå fin denne kjolen.

 

/// enkel kjole ///

Enkelt men veldig praktisk og ikke minst fint.
Denne kjolen ser super ut synes jeg, fin lengde, super under en olajakke og noen freste Snickers?
Lett å bare slenge på og perfekt passform etter en fødsel.

//vid bukse // enkel Tskjorte //

Jeg synes det er så godt å se at ikke alt må sitte helt etter, jeg orker ikke det etter fødsel iallfall.
og sjekk buksa, den har strikk i livet!
DET er livet!

/// pysj ///

Og til slutt, denne nyyydelige pysjen.
Det vil jo komme dager hvor jeg bare ikke har planer om å forlate huset, bare være med babyen, gå i hi.
Og hva er vel ikke bedre enn en ny pysj?

 

Rabattkoden er som sagt: 415414

Og den gir dere 33 % rabatt på dyreste vare til ordinærpris og 5 % ekstra rabatt på alt som er på salg inkludert merkevarer.

Søskenvognen vi har valgt til lillebror.

//inneholder  link til egen nettbutikk

Aller helst skulle jeg nok hatt vogn til 4.
Jonatan er fire år, men synes det er kjekt å kunne hvile bena rett som det er, Oda er bare 2,5 og bruker vogn ofte (til å sove i og avlastning) og Daniel på 1 år bruker selvsagt vogn, og nå kommer det jammen meg en til som vil ha en plass på trillen.

Vi har en trallevogn som vi kan ha med oss når vi skal på utflukt hele gjengen, og den kan også romme to barn, så den er perfekt til de to største dersom avlastningsbehovet skulle dukke opp.

Men disse to knoll og tott på slutten her, de må ha en skikkelig vogn.
Og i dag, er det masse ulike søskenvogner å velge i.

Valget vi har gjort oss er basert utifra ulike kriterier, våre kriterier. Og listen med ønsker så slik ut:

-Mulighet for å enkelt veksle mellom ett og to barn,
-helst ikke være veldig bred
-Liten sammenlagt
-Lett å trille
-Romslig bag
-Stor og god sittedel
-Mulighet for hvilestilling på sittedel når bag er på.
-Mulighet for for hvilestilling på begge sittedelene når bag er på.
-God kalesje på sittedel.
-Teleskop håndtak (håndtak som forhøyes ved å draes opp, ikke vippes)
-Stooooooor handlekurv
-Gode punkteringsfrie hjul.

Jeg vet jo etter å ha jobbet lenge med barneutstyr og ikke minst trillet på en utallig vogner at det er usannsynlig stor forskjell på vognene. Og et problem på søskenvognene som har dukket opp som er ved siden av hverandre er at de skal være så smale at det går utover bagene. De aller fleste er så smale at det å få feks en god pose oppi er mission impossible, iallfall tatt i betraktning at vi får ganske store barn.

I tillegg vet jeg at jeg ikke kommer til å trille på to stk hele tiden, og da er det ingen vits med en dobbeltdekker, men heller en vogn hvor de sitter etterhverandre.

 

Det finnes flere slike på markedet.
Og vi har testet en frem til i dag, Babyjogger City Select Lux, dette er kanskje den vognen på markedet i denne varianten med flest muligheter. hele 22 ulike kombinasjoner. Man kan variere mellom sittedel, bag, sittebenk og bilstol.
Bag kan være både på topp og bunn, man kan ha opptil tre barn med ståbrett, man kan bare ha ett barn, og man har også sittebenken som ble vår favoritt, som kan gjemmes under sittedelen.

MEN, det var også en del med denne vognen som ikke passet oss helt, den er ganske stiv og tung å manøvrere , sikkert perfekt i byen, men der bor ikke vi 😉 Bag er bred nok, men litt kort, sittedelen var snau og kalesjen ble veldig snau spesielt når sittedelen ble lagt bakover. Og siden vi er ute i all slags vær gav den ikke nok le for vind og vær.

Vi kunne klart oss med denne, men om vi skal få trillet der vi vil trille så er vi avhengig av en vogn som ikke er fult så stiv og tung.

Jeg trodde etter å ha testet litt at vi MÅTTE over på dobbeltdekker for å få trillekomforten vi ønsket.
Men så dukket det opp en nyhet som har nesten alt vi ønsker oss.

Uppababy Vista V2

 

Den kan krysse av så og si alle punkter på lista, og som en bonus er den en DRØM å trille i litt terreng.

Hvorfor vi valgte Uppababy Vista V2

Stor og god bag med ekstra god kalesje

Liten og kompakt sammenlagt.

Stor handlekurv (rommer hele 30 kilo) og mulighet til å kombinere med to barn både med bag og sittedel, sittedel og bilstol (suppa sin klikkes rett på uten adaptere) og to sittedeler.

 

Har enn så lenge kun brukt den til den kommende minste storebroren i sittedel
og trillet på mye ulikt underlag og det går som en drøm.

Daniel er stor, og har god plass i sittedelen, Oda har også testet den og sitter fint.
Måtte hoppe oppi det jeg pakket den opp he he.

Må også skryte over hvordan vognen var pakket inn, den var rett og slett en fryd å pakke opp.
Jeg har pakket opp MANGE vogner og dette er første gang jeg opplever noen som har tenkt på hvordan vognen er i emballasjen.

Alle esker merket tydelig med innhold, og med vognen følger også myggnett og regntrekk til både bag og sportsdel.

Så nå er det snakk om dager før vi kan teste bagen.

Temmelig uvirkelig.

 

10 ting jeg ikke hadde klart meg uten i babytiden

//inneholder  egenreklame

Jeg vil innlede dette innlegget med å si at det er i utgangspunktet ingenting av det jeg skriver om her du MÅ ha.
Ingenting man ikke hadde klart seg uten, men en ting disse tingene har til felles, er at de har gjort babytiden enklere på et eller annet vis. Tror vi alle skal være enige om at babytiden er krevende på sitt vis, man legger utallige dager bak seg hvor man føler at man ikke har gjort noenting og likevel sitte med en følelse av å ha aldri hatt hendene fri et sekund det siste døgnet.
Disse duppedingsene jeg nevner i innlegget er 10 ting jeg ser at har gått igjen ved alle mine seks små i ulik grad og ettersom ungeflokken har vokst har jeg vært mer og mer klar på at enkelte ting bare MÅ jeg ha i hus for å komme meg gjennom babytiden.

Det samme gjelder minstemann.

  1. Bæresele
    Det kommer dager hvor barnet henger på deg som om navlesnoren var kommet tilbake. Og ofte er det de dagene hvor du aller helst skulle unnagjort minst en ting på to do listen. Å ha en bæresele i hus vil gjøre at du kan stroppe på deg barnet men likevel kunne gjøre noe. To hender fri.

    Og jeg skal være ærlig, det er veldig veldig koselig også, å bære disse små.
    Jeg har prøvd mye forskjellig når det kommer til bæring, lenge har caboo Close vært min favoritt til de minste, enkel å ta på seg, myk og god og veldig god komfort. Men nå har embrace fra Ergobaby tatt over, myk, enkel i bruk og uten disse ringene som har irritert meg litt på caboo. Jeg har ikke testet den til nyfødt men bært Daniel da han var på vektgrensa som er rett under 12 kilo og synes den var knallgod, så denne blir med meg på sykehuset denne gangen.

  2. Brystpumpe.
    Om jeg skal gi et godt råd til en blivende mor ang utstyr pleier jeg å si det er to ting du bør ha i hus før babyen kommer. Bilstol så alt er klart til hjemreise og en manuell brystpumpe. Sistnevnte selvfølgelig kun om du har planer om å amme. Årsaken til brystpumpe er enkel. Om behovet for brystpumpe skulle oppstå er det siste du vil å farte ut for å finne en. Ofte har man enorm spreng og vondt og alt man vil er å lette trykket.
    Og man vet heller aldri om det skulle oppstå en situasjon hvor du må la partner og baby være sammen uten deg.
    Jeg bruker medela sin pumpe, den kan du kjøpe til andre traktstørrelser på, den er rimelig og ikke minst veldig enkel å sette sammen.
  3. Elastisk ammebh
    Og mens vi er inne på pupp. Jeg fant fort ut at jeg ikke kunne bruke samme type bh som jeg var vant med eller likte å bruke. I begynnelsen etter fødsel forandrer brystene seg veldig utifra hvor ofte man ammer osv. Så en ammebh med god elastitet er virkelig nødvendig for meg. For å unngå brystbetennelse og ubehag. Igjen seiler medela opp som favoritt hos meg, behagelig på, meget elastisk men likevel med god støtte og en god pris. Disse har også vært veldig gode å ha i svangerskapet.
  4. Fortsetter med pupp.
    Mye av barseltiden dreier seg om pupp dersom man ønsker å amme. Og Mulig-mom kompresser har vært en LIVREDDER for meg.
    De gjør underverker for ømme og såre brystvorter og jeg merker raskt bedring med de. Fåes kjøpt hos apotek.
  5. Støttepute
    Mitt inntrykk er at ammeputer er elsket eller hatet. Ingenting midt i mellom. Og ofte vet man jo ikke om man vil ha det før man faktisk prøver å amme.
    Derfor har babynestet fra easygrow blitt en favoritt hos meg. Den kan man bruke på flere måter, gjennom svangerskapet er den fantastisk god å ha i sengen som støtte, og når babyen kommer har du babynest med madrass og tisselaken og ikke minst ammepute også. Og når barnet vokser ut av nestet kan pølsen brukes som sengekant om sprinkelsengen blir stor.
  6. En hjelpende ruggehånd.
    Til tross for å ha gjort dette seks ganger nå har jeg og mannen til gode å klare å lage en sove baby. Alle våre har trengt rugging og byssing for å finne søvnen.
    Heldigvis er vi ikke de eneste der ute og noen har vært så desperate at de til og med har utviklet duppedingser som skal rugge vogn, vugge osv.
    Det finnes mange men min favoritt er RockIt, mest pga prisen..for alle gjør jo det samme.. de rugger.
    Denne er enkel i bruk, rugger til du skrur den av og bruker vanlige batterier som fåes kjøpt i butikk. Superpraktisk.
  7. Netflix
    Så er kanskje ikke dette en duppedings, men et abonnement på Netflix, Viaplay, strim eller kanskje aller best alle sammen er å anbefale. Litt lettere å godta at man bare blir sittende en stund om man også har noe å fylle tiden med.
    For det er uten tvil mye sitte stille tid med baby.
  8. Kolonial.
    Jeg skrøt nylig av dette konseptet på snap, som seksbarnsforeldre er dette nærmest en gudegave.
    Slippe å dra med seg slitne barnehagebarn i butikken, slippe kø og kaos og ikke minst fristelser.
    Her kan man planlegge med babyen på puppen, handle med babyen på puppen og få varene levert mens man har baby på puppen. Prismessig lander vi ikke så langt ifra vanlig butikk heller, så det er gull. OM du har lyst til å teste kolonial får du 300 kr i rabatt på første handlekurv om du følger denne linken. (ikke sponset kun et godt tips)
  9. God bleiebøtte.
    Det finnes mange alternativer der ute, men Ubbi altså. Ikke bare er den vakker (altså..den er en søppelbøtte, men fin er den) den ER også lufttett, den holder det den lover. I tillegg kan den brukes uten dyre refiller og rommer mer enn del fleste andre bøtter.
  10. En venn i mørket.
    Det er bare å innse at det blir litt våkentid når man ellers pleie å sove.
    En liten voksende kropp trenger regelmessig påfyll og på et merkeligvis synes jeg nattammingen har sin sjarm den og (bare den ikke blir for ofte)
    Men, det er ikke noe særlig å kave rundt i mørket, da er det fort gjort at ammetaket blir feil og man kan risikere å bli sår gjennom natten. Samtidig er det ikke noe særlig å sette på for mye lys da den lille trenger tydelig skille mellom dag og natt. Derfor er en god nattlampe gull verdt.Min favoritt er nattlampene Zazu da de kan lades opp og flere av lampene har flere funksjoner som gråtesensor, hvitlyd osv som også er kjekt å ha av og til.
    Min favoritt er LOU som kan lades, dimmes og har gråtesensor (skrur seg på når barnet gråter) Samme serien har også kosedyr som lager hjertelyd, hvit lyd er gull verdt for disse små.

Når kommer lillebror?

Mamma, når kommer lillebror?

Jeg vet ikke om du har koblet det, der inne.
Men pulsen min stiger, hver eneste gang jeg får spørsmålet.

Og spørsmålet får jeg ofte.

Sannheten er jo at på mange måter vet det, om ikke du vil komme før.
Og helt ærlig, vil jeg forholde meg minst mulig til datoen før den plutselig er der.

Leve litt i fornektelse, frem til da.

men så kommer de, disse små og store utålmodige søsknene dine, og spør, nærmest hver eneste dag.

Når kommer babyen?

Vesla starter dagen med å løfte på dyna, og like skuffet hver gang over at du fortsatt har plass i hulen.
9 åringen gjetter en ny dato flere ganger daglig, til tross for at han vet at jeg ikke kommer til å svare.
Eldste smiler lurt og sier hun vet når hun kommer (hun bare vet sånt)
Storebror midt i mellom prøver å rope det ut hver eneste dag ved å rope navnet ditt og lage prompelyder på magen så vi begge merker du skvetter litt.

Og midterste søster er tydelig preget av sommerfugler i magen regelmessig.

Og pappan din, får håp, og ørlitt panikk i blikket i det han ser at takene jeg har i magen plager meg såpass at de setter meg litt ut.

For du skjønner det lillebror, at denne fine gjenge, de gleder seg skikkelig til du kommer.

 

 

Og gjett om du er heldig, du har litt av hvert å velge i. En herlig buffe mennesker.
En sammensveiset gjeng med helt unike personligheter, jeg er helt sikker på at hver og en av de vil spille en viktig rolle i ditt liv.
Og det er ikke mange forundt, å ha en så stor fangruppe allerede før du har tatt ditt første åndedrag.

De holder meg på bena nå lillebror, passer på at jeg ikke knekker totalt.
For forstå meg rett, jeg gleder meg til å få holde deg, se deg, kysse deg.

Men det er den siste delen av reisen som plager meg, setter meg ut av spill, og røver fra meg gleden, og spenningen.
Istede er det nå frykt, angst og en klump i magen (som jeg håper du ikke legger stort merke til, selv om det er trangt der nå)

Men dems glede, spenning og forundring holder meg oppe.
Gir meg trøst, og avlastning.

For det er ingen god følelse, å ikke klare å kjenne på gleden.
Jeg vet den er der, og vil komme krypende frem, men akkurat nå, drukner den litt.

Men da kan jeg snu meg vekk ifra eget speilbilde, gløtte over skuldra og se på flokken min.

Som gleder seg så inderlig.
De kan nesten ikke vente

Det er ikke lenge igjen lillebror, til du er her.
Og om jeg klarer å rette fokus mot øyeblikket for fødselen er over, og bare se dit, kan jeg kjenne den så vidt, den følelsen resten av gjengen sitter på. og fy søren, det skal bli så godt.

Du er den siste,

Du er til syvende og sist blir vårt punktum.

Svangerskapet ditt har vært en unik reise, i likhet med dine søskens selvsagt. Men det er alt som har skjedd rundt oss i den tiden jeg har ruget på deg som har gjort denne reisen ekstra unik. Og hva dette svangerskapet har gjort med min kropp har fortalt meg mye. Kroppen min er sliten, men fy søren så rå den er.

Reisen har gitt oss nye relasjoner, nytt kunnskap, mange tanker, nye erfaringer, liv og død.

Det er mange brikker som har falt på plass, mens du har tatt plass i magehulen min.
Det har vært tøft, magisk, moro, lærerik og minnerikt.

På mange måter tror jeg at du måtte til, for at vi virkelig skulle se, hva som var riktig for oss.
Jeg har lært ufattelig mye om meg selv, og ikke minst vi, jeg og resten av gjengen har sett oss fra nye sider.

Kjære lillebror.

Jeg er så lei meg, for at hjerte mitt ikke er fylt med forundring og glede akkurat nå.
At ikke tankene mine svever og hjerte er fylt med sommerfugler.

Men tro meg når jeg sier, at jeg ønsker deg.

Og skulle jeg knekke, har du syv andre som står klare til å holde deg trygg og varm til jeg har reist meg igjen.

Sammen er vi sterke sier vi, og det gjelder alltid.
Og selv om vi er mange, har vi alle laget en plass til deg.

Kjære lillebror, vi venter på deg.

Du er så inderlig velkommen.

Kyss fra mamma
Og en gigantisk klem ifra resten av gjenge.

Slimproppen har gått – Siste gravidoppdatering med syvende barn?

Jeg våknet i dag med en merkelig følelse i kroppen.

Alt som jeg har utsatt uten problem, hadde jeg plutselig et brennere behov for å gjøre ferdig.
Soveplass til huleboeren, vaske klærne hans, pakke fødebag.

Etter en urolig natt hvor jeg hadde kommet på alt jeg burde gjøre var to do listen temmelig lang før jeg hadde fått gnidd søvnen ut av øya.

Kroppen verket i det jeg våknet, det er forsåvidt ikke noe nytt de siste dagene.
Men 37 uker på vei og en kule godt over gjennomsnittet stor så er det kanskje ikke så rart.
Er vel nesten mer et under at jeg faktisk sover.

I det jeg fikk rullet meg ut av senga merka jeg at kroppen hadde bestemt seg for å streike i dag.
Første steg gjorde vondt, og etter et par til merket jeg murring i korsryggen og nede foran i magen.
Magen strammer seg godt og å gå var absolutt ikke godt. Men tar meg tid til en liten mageselfie, med møkkete speil og full skittentøyskurv.

En tur på toalettet, og Iløpet av null komma niks hadde jeg nærmest makspuls.
For et raskt tørk får jeg se at slimproppen har gått.

HJELP!

Ikke bare hodet som forbereder seg, men kroppen også.

Jeg har fått en dato for igangsettelse, og den har jeg bestemt meg for å forholde meg til.
Men i realiteten kan selvsagt fødsel sette igang før.

Men jeg må innrømme at fornektelsen i hodet mitt er stor. Så stor at jeg er temmelig overbevist på at minstemann ikke kommer før denne datoen.

Men så ble det klinkende klart for meg i dag at han bestemmer helt selv, når han vil komme.
Han er ferdig der inne, og når han vil ut, ja det er i bunn og grunn opp til han helt frem til denne igangsettelsesdatoen.

Da MÅ han ut.

Dagen i dag har jeg murret meg gjennom, regelmessige maserier som er mer plagsomme enn vonde. Ingen fødsel men en solid reminder om hva som snart venter.

Jeg mistet det litt, en periode, eller rettere sagt, jeg mistet meg.

Jeg hater at denne angsten kommer igjen.
Hater det.

Jeg vil så inderlig oppleve en fødsel klar og tilstede, ikke omtåket og full av panikk.

Og midt oppi alt gikk det opp for meg, at dersom fødselen skulle sette igang før datoen, ja da har vi et ørlite logistikkproblem slik det er nå. Vi er tross alt hjemme med seks små, og jeg har veldig raske fødsler.

Da er jeg redd jeg ender opp med hjemmefødsel.

Han må ut, jeg er klar over det.
Og måten jeg jobber med meg selv i disse dager er enkel men vanskelig.
Jeg har fokus på premien, følelsen etterpå.
For det er ingenting i verden som gir meg samme rushet som den superwoman følelsen jeg får rett etter en fødsel.

Hvor hormonene endelig spiller på lag med en, man er årvåken. Kjenner alle lukter bedre, føler annerledes og føler seg uovervinnelig.

Jeg gleder meg til å se han, for selv nå når han fyller hele magen og sparker realt ifra seg, er det fortsatt uvirkelig at denne kroppen har klart å lage enda et menneske.

Denne gangen har det faktisk vært mer uvirkelig enn noen gang.

I dag har jeg vært så rolig som jeg bare kan være, hver eneste tak har gjort meg urolig, så har jeg roet meg ned, før neste tak tar over.

En lang dusj er unnagjort, kroppen er roligere, men jeg merker nå…at det er ikke lenge igjen.

Jeg både gruer og gleder meg.

Alt blir bra

Det er nok noe med denne tiden, som setter meg helt ut. Jeg er ikke den som tar til tårene ofte, men nå er
det andre gangen på kort tid jeg sitter å gråter mens jeg hører på viktige ord fra en sliten statsminister som gjør så godt hun kan i en forvirrende, skummel og slitsom tid.

Unntakstilstanden vi er i, skal fortsette, til uviss tid.
Alt vi hadde som var helt normalt og som vi tok for gitt ble brått og brutalt revet ut av hendene våre, en helt uvanlig torsdag.

Det føles ut som en evighet siden, og tiden etterpå har allerede kostet mye.

Vi er på mange måter i en krig, en rar krig mot et mektig og usynlig monster. Forskjellen er at
I krig kan vi iallfall være hverandre nær, klemme, holde, trøste.
Jeg vet på mange måter ikke hva som er værst, mat på rasjon eller at en klem er forbudt.

Jeg ser hun er sliten, selv om hun står standhaftig.
Gjør en formidabel jobb med å prate om dette rolig og betryggende.
Forklare så godt hun kan, være så tydelig som overhode mulig.

Vi MÅ stå sammen, vi er avhengig av at alle ser at en felles dugnad er det vi trenger.
Det er ikke mange idioter som skal til for å gjøre alle andres innsats forgjeves.

Jeg vet, mens jeg sitter med hendene på en rund og stram mage, at vi vil huske denne tiden, for alltid.
Det føles helt uvirkelig, å skulle sette et liv til verden som er oppned. Hva er det for en start i en verden som allerede er temmelig iskald?

Men så gjør hun det temmelig forståelig, og tydelig.
Der hun står. Dersom alle går inn for dette, fortsetter slik vi de fleste av oss har gjort, så vil vi trolig vinne.
Vinne mot den værste fiende vi menneskene kan ha bortsett fra oss selv.
Et usynlig virus som setter oss ut av spill.

Etter mange ord, og gjentagelser, er det hele klart, dette vil pågå en god stund til.
Det treffer til og med en høytid.

Så slipper folket til, spørsmålene er klare på slitne blokker.

Hva med oss som hadde tenkt oss på hytten?
Hva med oss som skulle på påskeferie?

Hva med oss?

Til tross for mange ord og lange avhandlinger klarer vi Iløpet av få sekunder og bevise at flere av oss ikke skjønner alvoret.

Etter gode forklaringer rundt sykehuskapasitet, hvorfor vi gjør hva vi gjør og hva vi ønsker å oppnå.
Sitter vi igjen og sutrer for en påske uten hytta.

Vi prøve å redde liv her for POKKER!

Vi er mange mange som gjør så godt vi kan og enda mer, som betaler vår pris for at dette landet ikke skal knele under viruset slik vi har sett andre land som Italia har gjort.

Men det skal ikke mer enn en idiot innimellom til før alle andres innsats er for gjeves.

Hytta, den kommer til å stå, til tross for at de er tom i påsken.
Og om du dropper den, kommer dette kanskje også til å bli bra?

Om du ikke er redd, er mange andre det.

Om du ikke frykter viruset, gjør mange andre det.

OM ikke du tror du kan dø av det, kan mange andre det.

Dette handler ikke om deg.
Det handler om oss.

Oss alle.

La hytta stå, respekter situasjonen og ta dine forhåndsregler.

Vær så snill.

Jeg vil nemlig være i stand til å stole på selv, når jeg sier til mine barn og legger en hånd på han i magen.

At det blir bra igjen.

Jeg lover

Alt blir bra.

 

PS: en kreativ utfordring til i morgen. La barna i huset tegne en regnbue, og legg på teksten alt blir bra.
Ta bilde, del i sosiale medier bruk gjerne #altblirbra og tagg oss gjerne @smabarnsforeldre.no så vi får se.

Og som en ekstra oppfordring, heng den i vinduet, slik at alle de som går forbi får se, at det er håp, at dere gjør en innsats og at alt blir bra, tilslutt.

10 ting vi gjør for å ha vettet i behold i disse tider.

At det krever en ekstra dose av tålmodighet å komme seg gjennom dagene nå er det ingen tvil om.

På null komma niks ble vi kastet inn i en hverdag som under alle omstendigheter ville beskrives som langt ifra optimal.
I praksis har vi fått servert null egentid, null arbeidstid, null pedagogisk støtte og et tonn med ansvar vi ikke hadde før.

Dette er en situasjon jeg på ingen måte hadde takket ja til, uansett hvor godt jeg hadde fått betalt, men en situasjon jeg gledelig gjennomfører om det kan bidra til det vi håper.

Men jeg skal så absolutt ikke legge skjul på at det er tøft, usannsynlig tøft.
Høygravid, barn i alderen 1-13 og stadig ny info å forholde seg til ifra den ene eller den andre kanalen.

Denne tiden skulle bli den tiden hvor jeg fikk pustet litt, roet ned før vi skulle taimot sistemann i familien.
Istede har vi mer enn nok og enda litt til å gjøre.

Så hva gjør man da? For å overleve og ikke minst beholde vettet?

Vell, vi har lagt vår strategi og enn så lenge ser den ut til å fungere temmelig greit.
Fortsatt er vi overveldet og det er kaos, men vi føler iallfall et snev av å ha vettet i behold, enn så lenge.

10 tips til hverdagen slik den er nå.

Behold dagsrytmen:

Dette tror jeg er alfa omega av flere årsaker. Og spesielt viktig om du har barnehage eller skolebarn.
Barn liker forutsigbarhet og rutiner. Og det er viktig å huske på, at dette er ingen ferie.
Det er et samfunn på pause, men skuta seiler fortsatt, og når vi får klarsignal må vi hoppe på i fart.

Vi aner ikke hvor lenge dette varer, og tenk om det varer lenge, flere uker enn vi tror, da kan rutinene bli fryktelig vanskelig å finne. Behold leggetid og forskjell på hverdag og helg. Behold litt rytme i forhold til soving på dag osv.
Ikke sov til langt utpå dag selv om man kan, men kom dere opp, start dagen i vettu tid.

Finn en rutine.
I en barnehage/skole og arbeidsdag forøvrig, har vi en viss rytme hver eneste dag.
Faste tider vi gjør ulike ting. Det er fornuftig å finne en rytme for ting hjemme også nå er vår tanke.
Faste tider for frokost, og lunsj. En fast tid som settes av til skolearbeid eller andre gjentagende oppgaver.

Lag en plan.
Å legge en plan for dagen er lurt for både små og store.
Det trenger ikke være for detaljert, men en viss pekepinn på hva som venter rundt neste sving.
På den måten eliminerer du også unger som ikke vet hva som skal skje.

Vår ser slik ut:

08.00 Frokost
08.30 – 11.30 skolearbeid/lek med småttiser
11.30 lunsj
12.00-13.00 Rolig stund /avkobling (mamma pappa jobber)
13.00-15.00 Utetid
15.00 påfyll med frukt/knekkebrød
15.30-17.30 hva man enn måtte ønske.
17.30 middag

Der stopper vår plan, akkurat slik en “vanlig hverdag” ville gjort.
Hva vi gjør etter middag varierer, mye etter hvordan dagsform er, eller været eller bare lysten 🙂

Snakk!
Kommunikasjon er alfa omega i de aller fleste situasjoner, og denne situasjonen er ikke noe unntak. Spesielt viktig er det at det er rom for og eksisterer en dialog mellom oss og barna. Å snakke med barna om situasjonen vi står i burde nesten stått på planen, de får med seg nyheter, snakk mellom oss voksne og rykter, men hvordan forstår de?
De merker unntaktstilstanden, de merker bekymringer, de er usannsynlig oppmerksomme.
Så snakk sammen. Noen gode råd på hvordan snakke med barna finner du feks fra Unicef HER.

Erklær unntakstilstand.
For det er nettopp det det er. Dette er en situasjon INGEN. er vant til.
Å tenke at man skal opprettholde huset i samme stand som før, eller være ajour med klesvasken er en smule optimistisk.
Men det finnes selvsagt en grense, og den er individuel for en hver. Senk kravene men kjenn din grense, man må ha det godt og levelig oppi det hele også. Kanskje nå er tiden for å unne seg litt utenom.. bake boller en helt vanlig tirsdag feks?

Du er trolig hverken lærer eller pedagogisk leder.

Det har jeg måtte minne meg på utallige ganger forrige uke og må det nok denne uken også.
I denne situasjonen har vi ufrivillig rekt opp hånda og påtatt oss oppgaver vi absolutt ikke vare klare for.
Og når du sitter der å strever, føler du ikke strekker til eller gjør ting nøye nok er det viktig å huske at du trolig ikke er lærer, ei heller pedagogisk leder og at du prøver er mer enn godt nok.

 

Sannheten er ikke på instagram

For meg har denne endringen vært en psykisk påkjenning. En skikkelig berg og dalbane som jeg rett som det er gir meg oftere nedturer enn oppturer. Jeg må passe på å ta inn ting som inspirer meg, som løfter meg opp og som gjør at jeg holder motet oppe. En scroll på Instagram er ofte alt som skal til for at jeg begynner på nedturen. blide unger rundt et bord hvor det bedrives hjemmeskole på avansert nivå, komplette familier som tar lunsjen ute bare fordi de endelig har tid, ryddige hjem, perfekte middager osv osv osv. Jeg minner meg støtt og stadig på at sannheten er ikke å finne på Instagram. Og selv om jeg vet så inderlig godt, må jeg stadig minnes på det.

 

Ut hver eneste dag.

Om det så er bare for en liten time så går vi ut, aller helst alle sammen. Det er ikke alltid det er gjennomførbart med en mor som er høygravid og en liten en med lungeutfordringer men vi prøver.
De resterende er iallfall ute, minst en gang om dagen. Og det gjør godt både for kroppen og hode.
Små urolige kropper får beveget seg, kinnene får røde roser og lungene og hodet frisk luft.

 

Søvn er viktig

Det vet vi jo, at søvn er viktig, både for liten og stor. Vi oppretter behover for de små ved å holde på faste rutiner, men det er lik så viktig med oss voksne. Kanskje er behovet for søvn desto større i disse tider med.

 

Deleger.

De aller fleste familier har minst 2 mennesker å spille på, og her er det viktig å jobbe i team. At vi alle er klare og tydelig på hva vi trenger for at vi skal ha det bra og ikke minst at alle ser at egen innsats bidrar til at felleskapet får det godt.
Så mange mennesker vi er, så er det viktig at alle bidrar med sitt. Vi har små ryddeøkter hvor alle plukker opp litt fra gulv og andre flater, spesielt stua er fokus..resten av huset må jeg nok bare godta flyter litt.

men alle har sine arbeidsoppgaver og de aller fleste er innstilt på det, fordi de vet at de bidrar til et fellesskap.

Skulle du kanskje tenkt på før du fikk så mange unger??

I dag bikket jeg inn i uke 37, med andre ord inn i tiden hvor babyen kan bestemme seg for å komme ut når som helst.
Han er i utgangspunktet ferdig, alt som skal til nå der inne er å ruge på seg noen ekstra gram for å takle den kalde verden utenfor enda litt bedre.

Jeg kommer ikke til å gå til termin, det vet jeg.
OM han ikke er kommet selv før den tid, har jeg fått en dato hvor vi blir satt i gang.

Og det jeg vet, er at siste mann ut, han kommer ut midt i dette kaoset av en verden vi lever i nå.

Istede for å erklære unntakstilstand etter babyen er født, er vi midt i en voldsom enn i det han entrer verden.
Og helt ærlig, er jeg pissredd for hvordan det blir.

Helt ærlig, fatter jeg ikke hvordan vi skal få det til.

Hjemmeskole for tre elever i tre ulike trinn, 2 barnehagebarn som trenger at ting skjer, 1 liten kar med utfordringer motorisk som gjør alt annet vanskelig, en arbeidsplass å opprettholde, klær etter ni mennesker å vaske, middag å lage, og et hus som iallfall må holdes hygenisk rent.

Og en nyfødt baby, barselmamma med følelsene utenpå og usedvanlig lite søvn.

Jeg kjenner jeg sliter med å puste når jeg tenker på det.

Den tikket inn, temmelig raskt etter jeg delte bekymringene mine på min snapkanal.
Jeg tror det tok ca 3 sekunder fra jeg postet til jeg leste.

Jeg hadde helt ærlig ventet den, er vant til fordommer, merkelige spørsmål og enda rarere påstander.
Og som regel lar jeg de prelle av, og skli videre i vår travle hverdag.

Men i dag, traff den.
Skikkelig.

For jeg er så inderlig klar over at det er en del som tenker slik, og det gjør meg så inderlig trist og lei over at det finnes mennesker som er så usannsynlig korttenkt som dette eksemplet over.

First thing first, man blir ikke synsk av å føde mange barn. Tro det eller ei.
Skulle gjerne sett det var en evne man fikk, iallefall som en bonus rundt femte barn, men slik er det altså ikke.

Og for det andre, det er ikke pga antall barn jeg er sliten, redd, frustrert, oppgitt, utmattet og usannsynlig tom.
Det er pga situasjonen, situasjonen av et virus INGEN av oss kunne forutse

Kom ikke her å fortell meg at alle de med “normalt” antall barn ikke kjenner på denne situasjonen.
For jeg VET at de aller aller fleste kjenner på dette i en eller annen grad.
Jeg har en inboks full av slitne mødre som føler de hverken strekker til eller er gode nok akkurat nå.
Og vettu hva ? Det er helt greit.

Dette er som å bli med på en karusellrunde du egentlig ikke hadde så lyst til, men som alle andre gjerne ville du skulle være med på. Og som en bonus, aner du ikke når turen er over, og du må sitte hele turen ut.

Ingen tar hensyn til at du både føler deg kvalm, svimmel og redd.

Turen bare fortsetter og fortsetter, og akkurat nå virker den ikke til å ha noen ende.

Jeg kunne ikke forutse at livet skulle være helt på tverra når denne karen her skulle komme.

Å ta imot en nyfødt krever sitt, uavhengig om  det er første, tredje eller sjuende.
Og de aller fleste, legger så godt til rette som de kan, for å gjøre situasjonen og opplevelsen så god som mulig.

Og vi hadde det, lagt til rettet så godt vi kunne, også denne gang. Forberedt små og store, lagt en plan.
Gitt meg rom for å sove og hvile, rom for oss for å roe ned tempoet for en stund.

Tid alene, for meg og mannen med babyen.
Søkt minstemann inn i barnehage, roet ned tempo på jobb.

Men så skjer dette.

Det ingen kunne forutse, selv ikke jeg med syvende barn i magen.

Det er viktig å huske at å ha seks barn er noe vi er vant med, det var vår situasjon før viruset snudde alt på hodet,
I likehet med at de borti gata har to små, og de enda litt lengre bort har ett barn.

Vi har kanskje ikke stort til felles, men en ting har vi nå og det er at vi står midt i en situasjon vi ikke ønsker skal være slik og alt vi kan gjøre er å vente tålmodig til det går over, samtidig som vi holder ut. For det må vi.

Alt går, 
Jeg vet jo det, og dette går også.

Alt går, men mye får også konsekvenser. Og om dette fortsetter slik lenge, er jeg fryktelig redd for konsekvensene for oss.
Akkkurat nå er jeg skrekkelig klar over at eneste årsak til at jeg fortsatt står, er fordi det ikke er rom for meg til å knekke sammen.

Jeg er oppriktig lei meg, trist fordi jeg vet at all den jobben vi har gjort i forkant for å få denne siste spebarnstiden til å bli så god som mulig, den er forgjeves.

Slik situasjonen er nå, vil det ikke være mye tid til å nyte.
Ikke engang tid til å leve, men fokus på å overleve.

Jeg gruer meg, skikkelig.

Men det må jo bare gå… det må jo det..