Snart slipper du taket.

 

Skal jeg vise deg noe magisk?

Øynene lyser ekstra opp. De allerede sprudlende klare øynene, får en ekstra gnist.

Klart jeg vil, sier jeg og møter blikket hennes.

De små lubne hendene roter litt på siden av sengen, og gjemt mellom kose kaninen som er i ferd med å miste øret og den store reven med glitrende øyne plukker hun frem et lite pølsepenal.

Hun gløtter lurt mot meg mens hun åpner glidelåsen.
Jeg følger nøye med, og merker at innerst inne er jeg egentlig litt spent.

Pennalet er hun stolt av, og vokter med alt hun har.
Hun fikk det av storesøster.

Glidelåsen går opp og hun åpner lokket, i sakte film løfter hun det av mens hun gisper.
Selv om hun vet hva som er i, er spenningen nesten til å ta og føle på.

En hårsløyfe i rosa velur med diamant på som har mistet spennen.

En plastring fra tannlegen.

En liten skilpadde med glitter på skallet sitt som mangler et ben.

Noen små lapper med tegninger og kruseduller.

og en liten Elsafigur.
Ting hun har tatt vare på, bare fordi.

Selv om skilpadden mangler en ben, sløyfen mangler spenne og lappene kun inneholder kruseduller ingen forstår.
Er dette hennes skatter. Hennes magiske skatter.

Hun løfter en og en ting opp, øynene blir større for hver gang.
Sier ikke et ord, så legger hun de forsiktig tilbake, lukker lokket forsiktig før hun gjemmer de trygt i mellom bamsen med glitterøyne og kaninen som snart mister øret.

Med hodet trygt på puta veksler vi noen ord om dagen, hvem hun lekte med og hva som fikk henne til å le.
Hun deler alt med med meg, tanker, følelser, fantasier.

Jeg elsker hennes verden. En snart fire år gammel verden.
Og minuttene før leggetid, får jeg ta en del av den.

Bare oss to, helt alene.

Du kan få ligge er med meg, hvis du vil, sier hun etter sangen er sunget.
Hun ser nok at jeg er både trøtt og sliten.

Jeg pleier å tusle ut, men i kveld takker jeg ja.
Legger meg godt inntil den lille kroppen og snuser inn hennes gode tanker og fantasier.

Holder deg godt fast, for jeg vet så inderlig godt,
at snart slipper du taket.

Dødskul nyhet fra lego!

//annonse

Hun er langt inn i en ny verden.

Hun flytter på noen brikker, ordner og fikser og tar opp nettbrettet.

Musikken flyter ut av brettet og hun lyser opp bak skjermen.
Ha ha mamma, jeg danser med en enhjørning!

Og se, nå blir de høner!

Vi har hentet pakke fra lekekassen.no dette har hun gledet seg veldig til.

For litt siden, satt vi å bygde lego.
Målet var, å sette sammen en figur som skulle bli levende.
Levende på skjerm, i en annen verden.

Og nå, var enhjørningen levende på skjermen.

Vidiyo er en nyhet fra lego. Et skikkelig kinderegg.
Her får du mye moro for pengene.

Man må bygge lego
Selvsagt må figurene settes sammen, og i de største pakkene må også selve boksen settes sammen.

Man kan samle figurene
og i kjent stil er det små hemmelige poser med mystery figur inni.
Dette elsker iallfall Matilde.

Veldig fine priser er det også, under 200 kr for de store settene, og 60 kr for mystery posene.

Også, kommer kanskje det som fenget aller aller mest.
Vidiyo appen.


Her kan figurene hun samler på scannes inn, og på null komma niks, blir de levende.
Her kan de brukes til å lage musikkvideoer til kjente sanger.

Med de små bitsene som følger med figurene kan hun legge til effekter og bevegelse på figurene.
Hun kan sette de sammen som band, eller ha solo performance.
Og det som er aller mest moro, hun kan dele de med andre inne på Vidiyo.

Appen er helt trygg, jeg måtte verifisere henne og godkjenne konto og selv vise legitimasjon for at jeg var akkurat meg.
Inne er det lov å kommentere på filmene, men kun med emojier og god stemning.
Alle vidiyoer blir moderert og godkjent av moderatorer før de postes så andre kan se.

Lego er nostalgi for meg, og jeg ELSKER at de henger med i svingenen.
Deres app er det mange andre sosialemedier til barn som kan lære av.

Vidiyo fikk vi tak i hos lekekassen.no, som dere vet er vår absolutt favoritt lekebutikk.

Med prismatch er vi helt sikre på at vi gjør et god kjøp, og med rask levering blir ikke utålmodigheten for stor.

Jeg er redd for å glemme

Uansett hvor hardt jeg prøver, har jeg glemt hvordan det føles.
Jeg legger hånden på magen, prøver å huske, kjenne hvordan det føltes.

Å ha et voksende, spirende liv inni egen kropp.

Jeg burde jo huske det, jeg som har gjort det syv ganger.

Den følelsen er redd for å glemme.

Jeg klemmer den lille kroppen så hardt jeg kan.
Holder han tett inntil, snuser litt på det hodet. Holder han litt fast, for om litt vil han ut å krabbe.

om jeg legger godviljen til, lukter han enda litt baby. Bare bittelita.

Den lukten er jeg redd for å glemme.


Syv ganger har jeg gjort det mest magiske, smertefulle, fantastiske, råe en kvinnekropp kan gjøre.
Fødsel er rått, heftig og naturlig.

Fødsel er en unik opplevelse som viser hva kroppen er bygd for, hvor mye den standhaftige kroppen kan tåle, hvor viktig trygghet, nærhet, og teamwork er. Hvordan man må stole på kroppen for å komme nærmere målet.

Hver fødsel er unik, og hvordan den oppleves likeså. Ingenting har gitt meg den selvfølelsen og boosten som en fødsel.

Den følelsen er jeg redd for å glemme.

Våkennettene, den trillende latteren, sovende barn på brystet, de små deilige valkene, fjonene i nakken, lubne tottelotter, de første kritthvite tennene, de altoppslukende øynene, de små gryntene, trilleturene.

Lykken, frustrasjonen, forelskelsen, utmattelsen, stoltheten, mestringsfølelsen.

Spenningen, magien, nysgjerrigheten, uvitenheten

Jeg er redd for å glemme den

I dag er han baby, i morgen er han ett år.

Jeg både gleder meg og gruer meg.
Ikke til i morgen, men til tiden fremover.

Jeg vil ikke glemme, årene bak meg har lært meg alt jeg vet om meg selv i dag.
Svangerskapene, fødslene, barseltidene, tårene, gledene, sorgene, kampene og mestringene.

Jeg føler, de svinner hen.

Jeg gleder meg til tiden som kommer, til alt vi har i vente. Hvordan vi skal vokse, sammen.
Oppleve, sammen. Kjempe, sammen. Fryde oss, sammen.

Krangle, le, lære, utvikle, oppleve.

Leve.

Det er klart, tiden som kommer  er viktig.
Men det som har vært vil jeg ta med meg.

Og jeg er redd for å glemme.

For det som har vært, har gjort oss til den vi er.

På ønskelisten nå – Rabattkode hos ellos

//annonse

Dette er min første vår på fjellet, og rykte forteller meg at det knapt er vår her.

Det sier på en måte bare POFF. Også er snøen borte og det spirer og gror.

Mens jeg skriver nå, hører jeg vinden ule i veggene og snøen ligger oppover vinduet i stua.
Det er 10 minus og som du hører, svært lite som minner om vår.
Det er helt greit, enda. Jeg er faktisk ikke helt lei vinteren. Men må innrømme jeg er gleder meg til å kunne ha på litt lettere klær.
Både på meg selv og ikke minst ungene.

Jeg har i tradisjonens tro en rabattkode å dele fra Ellos denne måneden også.

435409 gir deg 33% på dyreste ordinære vare i kassen og 5% prosenter på salgsvarer.
Perfekt til å freste opp litt i vårgarderoben.

Trenger du kanskje en ny vårjakke?

Jeg har falt pladask for denne:

Den finnes i tre andre farger også

 

Også denne fine blusen da, nydelig passform og farger. Finnes helt opp til strl 56

 

Eller kanskje denne med korte ermer som også finnes i flere farger

Og når været sier GO, er denne sykkelbuksen perfekt til.

Faktisk, om det er et must have til vårskapet så er det sykkelshorts. Perfekt under kjoler også, slik som denne, som også finnes i flere farger.

 

Men med vinden som herjer, og snøen som fyker, er jeg nok enda i litt kosemodus.
Og denne pysjen, som også finnes i flere farger har jeg skikkelig lyst på.

 

Rabattkoden gjelder på hele sortimentet til ellos og er gyldig til og med 31.03.

Sorg, på en måte….

Det irriterer meg, kjenner det på hele kroppen.
Litt kvalm og uvel, rastløs på en måte.

Det irriterer meg, at hun fortsatt tar så stor plass.

På en måte større en før,

før hun døde.

Sorg? Nei jeg tror ikke jeg kan kalle det det.
Men i mangel på ord er det nok det nærmeste.
Men hva jeg sørger over, er jeg på mange måter ikke helt sikker på.

Det er ett år siden, akkurat i dag, at jeg satt ved mamma, og fulgte henne inn i døden.
Det er ett år siden i dag jeg kjente en liten fot sparke på innsiden, mens jeg holdt en døende hånd i min.

En hånd jeg ikke hadde holdt i på en stund.

Vårt forhold var liksom ikke slik det burde, slik det var forventet.
men jeg har lært, mor og datter kan være så mangt.

Vi var fortsatt mor og datter, selv om vi ikke hadde kontakt.

Faktisk, så hadde vi bestemt oss for å prøve, igjen.

Å være mor og datter, sånn på ordentlig.
Bare måneder før.

Men hele meg kjente at det ikke stemte den gangen.
Det føltes ikke riktig, bare krevende.

Så jeg holdt henne på avstand.

Så gikk det noen måneder, også døde hun.

Jeg tenkte nesten ikke på henne da, iallfall ikke så mye som nå
Selv om hun har vært død i ett år, har hun vært krevende.
Hun har tatt plass, på mange måter mer enn jeg ønsker.

Dagen hun døde ble alt annerledes.
For selv om vi ikke snakket sammen, visste jeg at hun var der.
Alltid.

Jeg ante ikke hva hun drev med, hvordan hun hadde det,
men det var en trygghet i å vite at hun var der.

Men så ble hun borte.

Jeg gikk ifra å være ensom, til å bli alene.

Helt alene i mitt kaos.

Og når det står på som værst.
Kommer jeg på henne.

Og at hun er borte.

Helt borte.

Enkelte dager, orker jeg ikke tenke tanken en gang, bare det gjør for vondt.
Ikke bare at hun er borte, men at vi aldri fikk det til.

Jeg trodde den biten skulle gjøre døden enklere.

Om jeg savner henne? Egentlig ikke, om jeg skal være ærlig.
Men jeg savner å vite at hun er der.

Det irriterer meg at hun tar så plass, det irriterer meg at hun døde.
Det irriterer meg at hun døde akkurat i dag, for ett år siden.

Kvinnedagen, av alle, måtte hun ta den.
Dagen hvor jeg skal rette ryggen, kjenne på stolthet av den kvinnen jeg er.
Med ben i nesa og pågangsmot.

I stede, føler jeg meg svak.
Ensom og forlatt?

Det vil bli bedre, det sier de alle.
Jeg håper de har rett.

 

 

 

I lillebrors øyne.

Han passer ikke inn i skjemaer og analyser.
Han henger etter, over hele linja.

Det er mye han burde både kunne gjøre og si som han ikke klarer.

Er det ikke på tide at?

Han passer ikke inn i vurderinger, havner utenfor.
Skjermen blinker nærmest rødt.

Han når ikke forventningene opp til knærne en gang.

Ved siden av seg, har han en som er litt mindre.
En som er ferskere i livet, enn han selv.

Han vet det ikke, men for han, er han en supermann.

Med store øyne, større enn du kan tenke deg, ser den lille opp til han som er litt større.
Lar seg inspirere av leken hans, lyder han lager og ting han gjør.

Han hermer, ler og prøver.
Øver og øver for å bli minst like god som storebror.

Han ser ikke en liten gutt som ikke fyller skraverte felt og skjemaer.
Han ser en superhelt.

Storebror, er en superhelt.

Storebror, er et forbilde.

Storebror, er perfekt.

 

 

Vår i luften? Rabattkode fra ellos

//annonse

Her på fjellet er det nok litt tidlig å si enda, såpass ærlig må jeg være.
Men, når sola titter frem kjenner vi den varmer nå, og DET er det beste tegnet på vår.

Jeg har trivdes med vinteren dette året.  Vakker, kald og ikke minst hvit.
Men kjenner jo at det skal bli deilig med litt varmere vær, spesielt med tanke på hvor usannsynlig mye
enklere det blir å komme seg over dørstokkmila med flokken vår.

Jeg må nok innrømme at jeg elsker forandringer, så at vi har en natur som går gjennom 4 årstider passer meg ypperlig.
Kontrasten mellom vinter og vår er jo fantastisk.

Som dere vet, jobber jeg med garderoben min om dagen.
Siden magehulen aldri skal vokse igjen, skal alle gravid og ammetøy forsvinne ut og nytt, fresht og behagelig skal inn.

Jeg handler så og si alt til meg selv på nett, og dere som følger meg, vet at mye handles via ellos.
Og i tradisjonens tro, har jeg en deilig rabattkode å dele med dere.

Jeg har gjort det så enkelt som mulig for deg, trykker du på en av linkene i dette innlegget dukker den automatisk opp, vil du spare til senere er rabattkoden: 435403 , den gir deg 33% på dyreste vare til ordinærpris i handlekurven (perfekt til nye varsko eller jakke kanskje? og 5% ekstra på salgsvarer.

For å gå rett til freshe vårnyheter kan du trykke HER, eller scrolle litt til for noen gode og praktiske tips fra meg.

Selvfølgelig har jeg noen gode vårtips å dele med dere.

Denne hoodien er min absolutte favoritt, den er så deilig, perfekt lengde som går rett over stumpen og til en god pris.
jeg har den i grå og blå og jammen har den kommet i ny farge nå.

 

En nyhet som ligner i passform men som er litt mer femnin er DENNE tunikaen.
I samme myke deilig jersey men med litt mer feminine detaljer.

 

Noe jeg har hatt skikkelig lyst på lenge er skjortejakke, men følte alle bare føøøk ut av butikkhyllene i høst.
Nå kommer vårnyhetene og denne jakken har jeg falt pladask for.

 

Perfekt til en jeans  og sneakers tenker jeg.
Jeans kan være en utfordring å finne på nett. Hos ellos har de en god oversikt hvor du enkelt kan velge hvilke modeller du vil ha på toppen av nettsiden.

 

Thea higwaist er en av mine favoritter. Meget god strech og veldig gode å ha på.

 

Jeg kjenner derimot at jeg kunne tenkt meg å prøve en annen fasong nå, alle mine jeans er smale.
Kanskje denne kunne vært noe

 

Eller disse med litt fasong.

Det jeg er helt sikker på, er at jeg ønsker meg noen nye sko til våren, har falt pladask for to modeller.

Så de blir enten disse

 

Og/eller disse

Det er klart du skal få vise kropp Sophie – Et åpent brev fra en tenåringsmamma

Vi bor i et fritt land, jeg kan ytre mine meninger, og det kan du også Sophie, og tro meg, jeg lytter med begge ørene og lukket munn. Derfor håper jeg, inderlig at disse ordene kommer deg i hende.

Jeg skal prøve å fatte meg kortfattet, selv om det er utfordrende.

Men vi er begge travle damer, du med ditt liv, og jeg med mitt, og mine syv barn sitt.
Så jo mer kort, presist og direkte, jo bedre, sant?

Jeg har ikke snakket med deg, kun lest intervjuene.
Det stormer litt rundt deg nå, det gjør det jo rett som det er. Og som utenforstående er det litt vanskelig å forstå om du nyter eller frykter slik oppmerksomhet.

Årets gullbarbie ble din, jeg vet ikke om man sier gratulerer til sånt?

Det er klart du skal få vise kropp Sophie, ingen kan stoppe deg fra å vise din idealkropp som du selv kaller den.
Finnes den egentlig? Ideal kroppen?
Er din kropp ideal for meg? Trolig ikke. Men la oss ikke diskutere det.

Men kroppen din er din, og ingen andres. Og du har makt over hva du ønsker å gjøre og bruke den til.

men det store spørsmålet her er,

Må du?

Jeg beundrer mye av deg, aller mest hva du har i hodet, du er råtøff. Åpen og ærlig. Bryter tabuer, våger å prøve, lar deg sjeldent skremme, du gjør akkurat det du ønsker. Ung, med en enormt driv.

Det er ikke mange som deg, på mange måter.

Du er 26, ung, og som du selv sier, ei jente som prøver å finne ut av livet, ikke et konsern.

Men ung, eller ei Sophie, som eier av Sophie Elise AS som i dette tilfellet er den som har vunnet pris.
Har du fortsatt et ansvar. Selskapet stiller på lik linje men hvilket som helst annet selskap. Uansett alder av eier.

Ditt selskap har makt, makten til å gjøre en forskjell, en enorm forskjell. Begge veier.
Ser du det?

Og dine handlinger, som daglig leder, eier, admin dir. eller hvilken tittel du har tildelt deg.
Kan ingen alder gjemme seg bak.

Du sier det er med selvinnsikt og humor, og det er flott det. Men det er også ditt ansvar at mottaker forstår nettopp det.

Det er klart vi er alle forskjellige, men tenker du noen gang hva et bilde i undertøy i snøen
kan ha av effekt. Tenker du at vi sitter hjemme i stuene våre og ler? Eller tenker du på de som selv er fulle av komplekser og som stadig blir eksponert for din idealkropp?

Du sier jo selv, du har kjempet mot komplekser, og det siste du ønsker er å påføre andre det samme.
Og da lurer jeg på, hva tror du konsekvensene er av å stadig vise kroppen slik du gjør?
Klart vi har et ansvar som konsumenter av ditt innhold, men har ikke du også et som deler budskapet?

Det høres kanskje rart ut når jeg skriver det, men jeg beundrer deg. Virkelig.
For alt du har gjennomført, stått i og holdt ut.

Det krever sin kvinne å fortsatt stå stødig på to ben etter de stormene av hatkommentarer du har vært gjennom.
Men det som fascinerer meg er at du velger å ikke lytte, til tross for gjentatte rop ifra de som også er ditt publikum.
Vis oss mindre kropp og mer av din hjerne. Som du selv har sagt i intervju, du tjener mest på dine bøker.

Nettopp, så gi mer av dine tanker i andre plattformer også.

Det er klart det blir litt kropp når du promoterer undertøy og selftan, men kroppen din, blir vi også eksponert for når du spiser middag, leser en bok, føler for å dokumentere at du er i dusjen eller skal vise en ny vase?

Kan ikke Sophie as finne andre virkemidler? Andre måter å kommunisere

Du kaller gullbarbie for en verstingpris, jeg vil kalle det en tankevekker.
Prisen har du fått basert på stemmer. Stemmer fra trolig det som er midt i din målgruppe.
Stemmer fra mennesker som ber deg instendig om å lytte.

Som ber ditt firma om å lytte.

Kommunikasjonen din er en belastning for mange, svært mange. Og det tror jeg du er klar over.
Og nå er det mange nok til at ditt AS har fått en pris, en bevisstgjøring på at deres handlinger trår over komfortsonen til svært mange.

Og det er klart, du og ditt firma kan gjøre akkurat hva dere vil.
Kommunisere på den måten dere ønsker.

Jeg spør deg for alle de som har stemt og
dagens tenåringer som skal finne ut av seg og sitt

 

Gjør meg en tjeneste. .

 

Lek litt med tanken.

 

Hva kan skje, om du faktisk lytter.

 

Takk for at du leste.

Ensom, sårbar og nybakt i et lite gult rom

Kjære du med voksende spire i magen.
Du som sørger for at landet går opp og frem selv om pandemien hamrer løs på verden.

Du som bringer nytt liv, nytt håp og glede inn i en tid hvor alt bare er snudd på hodet.

Det er ikke rart du er redd.
Det er ikke rart du er bekymret
Det er ikke rart du er stresset.

Forventningene vokser, i takt med barnet i magen.
En ny tid er i vente, en rolle blir en tildelt.
Plutselig, er du mamma. Plutselig er dere foreldre.

Øyeblikket som venter er stort, skrives inn i boken med alt du aldri kommer til å glemme.

Det er klart du ønsker å dele.
Det er klart du ønsker støtte
Det er klart du ønsker noen nær.

Det er klart du ønsker en hånd å holde i.

Denne dagen skal du ikke tvinges til å fullføre alene dersom du ønsker noe annet.
Denne dagen skal du ikke føle deg ensom og redd.

Denne dagen skal du føle deg trygg, elsket, og uovervinnelig.

Pandemi eller ikke.

Vi må kunne bedre enn som så.
Vi, er klokere enn et virus, vi ser lengre enn en pågående pandemi.

Ett år er snart gått siden pandemien gav Norge restriksjoner.
Nye kjøreregler i en krig og kamp mot et usynlig virus som slo knockout på verden.

12. mars. Erna leste opp kjøreregler jeg aldri hadde vært i nærheten av å engang skulle tro jeg måtte innfinne meg. Nå var det alvor. Noen fikk panikk, hamstret over en lav sko,  noen dro til hytter vi ikke fikk lov å være i fordi det var jo tross alt ferie. Jeg satt i en sykeseng med forkjølelsessymptomer med en 36 uker gammel baby rugende i magen.

Ingen kan besøke pasienter på sykehus.

Det gikk kaldt nedover ryggen.

Skulle vi være alene?

De neste ukene blir en berg og dalbane av følelser.
Ulike retningslinjer blir kastet mot oss. Alene, ikke alene, barsel ikke barsel.
Hjem så raskt som mulig, bli så lenge du må.

7. april kom, dagen jeg skulle føde.

Jeg hadde sagt klart ifra.

Jeg føder ikke alene.

Jeg gjorde ikke det heller.
Han fikk lov, til tross for herjende pandemi å stå ved min side.
Men retningslinjene var klare.

2 timer etter fødsel, skulle far hjem.

Jeg og den lille ble kjørt inn på et lite gult rom, der skulle vi være, til vi skulle hjem.
Alene.

Alene, ensom, utrygg, engstelig og full av savn.

Sårbar og nybakt i et gult rom med barnepleiere som gjorde så godt de kunne.

Men de, var ikke han.

Undersøkelser sier, bare basert på de to første månedene i pandemi hadde vi en økning på 20%.
Jeg snakker selvsagt om barseldepresjon.

Jeg tørr ikke tenke på de neste månedene. De mørke tallene som gjemmer seg godt men samtidig er synlig.
Det har krevd sin kvinne, å føde og ikke minst være barselkvinne under en pandemi.

Jeg var godt rustet, proppfull av erfaring på den grusomme psykiske sykdommen visste jeg hva jeg skulle følge med på, gjøre for å forebygge, ta vare på meg selv.

Jeg satt der med syvende barn på brystet, jeg viste i stor grad hva som ventet meg.
Lite var nytt, heldigvis. Alt bortsett fra ensomheten.

Det er ikke rart, at barn født det siste året har en sliten mamma som kjenner på alt annet enn lykke.
At barn født i det siste året har en mamma som synes barsel ble alt annet enn slik den skulle.
At barn født under pandemien har en mamma som er sliten av av frykt, ensomhet og isolasjon.

En barselkvinne skal ikke være ensom, men omringet.
En nybakt mamma skal ikke sitte alene i et gult rom.

En nybakt mamma, med en nybakt bylt på brystet bringer håp og glede.
La oss gi henne det tilbake.

La de slippe å føde alene og kanskje viktigst av alt,
være barselkvinne alene.

Slipper vi pappa eller medmor inn,
Kan vi liksågodt la de bli til de går ut som en familie.

 

Dersom du tenker kvinner skal slippe å føde alene,
kan du signere HER

Derfor planlegger jeg middager en måned om gangen

 

 

Siste dag i januar, og jeg er så klar for februar.
Det er noe med månedsslutt som gir meg en ny giv.
Og er det en ting som er viktig for å beholde motivasjonen. Så er det oversikt.

Det er mange i min familie as.
Litt av hvert å holde orden på.

Så, siste dag i januar, har gått med på å planlegge alle middagene for februar.

Hvorfor i alle dager?

Den viktigste grunnen:

Tid.

Jeg hater, legg trykk på hater å planlegge middag.
Det er noe av det kjedeligste jeg gjør.
Derfor gjør jeg det så sjeldent som mulig.

En gang i måneden passer meg ypperlig.

Ved å planlegge middager for en måned, gjør jeg det jeg liker minst kun en gang.
Og når jeg først er i siget, ja da går det også litt raskere.
Og det beste av alt, mye kan kopieres over til neste måned.

Og igjennom året bruker jeg kortere og kortere tid, fordi jeg kan bla meg tilbake i boken.
Og bare bytte ut ulike middager etter sesong.

 

Tomatsuppe hver torsdag?
Oh yes. Det er flere mål med å planlegge middager.
Og tomatsuppe er en heftig bidragsyter på alle plan.

Den er en rask middag
Den er rimelig
Den bidrar til at vi spiser rester
Den bidrar til at vi spiser mindre kjøtt

 

og viktigst av alt.

Den bidrar til at vi allefall har et veldig hyggelig måltid hvor alle spiser.

Ungene elsker tomatsuppe.
Lager den selv, verdens enkleste tomatsuppe finner du HER

 

Har vi kontroll?

Jeg planlegger middag for en måned for å prøve å holde oversikt.
Mens jeg planlegger ser jeg også over månedens planer frem til nå.
Kjappe middager setter der jeg vet det blir travelt.
Ukeplaner gåes gjennom, viktige møter skrives ned.

På den måten, får jeg iallfall følelsen av å ha kontroll for hva tiden som kommer.

Spiser vi alltid slik som planlagt?

Korte svaret er nei.

Vi prøver så godt vi kan å holde oss til planen, men i likhet med andre så skjer livet hos oss også.
Rett som det er dukker det opp noe uplanlagt. Da er det alltid en fordel at ingrediensene tilstede i kjøleskap og skuffer.

Og innimellom, er det ikke krise om det blir change of plans heller.
Innimellom bytter vi middager, eller rett og slett dropper den.

Det er ikke krise om planen ikke følges til punkt og prikke, det er en bonus om den blir det.