På ønskelisten nå – Rabattkode hos ellos

//annonse

Dette er min første vår på fjellet, og rykte forteller meg at det knapt er vår her.

Det sier på en måte bare POFF. Også er snøen borte og det spirer og gror.

Mens jeg skriver nå, hører jeg vinden ule i veggene og snøen ligger oppover vinduet i stua.
Det er 10 minus og som du hører, svært lite som minner om vår.
Det er helt greit, enda. Jeg er faktisk ikke helt lei vinteren. Men må innrømme jeg er gleder meg til å kunne ha på litt lettere klær.
Både på meg selv og ikke minst ungene.

Jeg har i tradisjonens tro en rabattkode å dele fra Ellos denne måneden også.

435409 gir deg 33% på dyreste ordinære vare i kassen og 5% prosenter på salgsvarer.
Perfekt til å freste opp litt i vårgarderoben.

Trenger du kanskje en ny vårjakke?

Jeg har falt pladask for denne:

Den finnes i tre andre farger også

 

Også denne fine blusen da, nydelig passform og farger. Finnes helt opp til strl 56

 

Eller kanskje denne med korte ermer som også finnes i flere farger

Og når været sier GO, er denne sykkelbuksen perfekt til.

Faktisk, om det er et must have til vårskapet så er det sykkelshorts. Perfekt under kjoler også, slik som denne, som også finnes i flere farger.

 

Men med vinden som herjer, og snøen som fyker, er jeg nok enda i litt kosemodus.
Og denne pysjen, som også finnes i flere farger har jeg skikkelig lyst på.

 

Rabattkoden gjelder på hele sortimentet til ellos og er gyldig til og med 31.03.

Sorg, på en måte….

Det irriterer meg, kjenner det på hele kroppen.
Litt kvalm og uvel, rastløs på en måte.

Det irriterer meg, at hun fortsatt tar så stor plass.

På en måte større en før,

før hun døde.

Sorg? Nei jeg tror ikke jeg kan kalle det det.
Men i mangel på ord er det nok det nærmeste.
Men hva jeg sørger over, er jeg på mange måter ikke helt sikker på.

Det er ett år siden, akkurat i dag, at jeg satt ved mamma, og fulgte henne inn i døden.
Det er ett år siden i dag jeg kjente en liten fot sparke på innsiden, mens jeg holdt en døende hånd i min.

En hånd jeg ikke hadde holdt i på en stund.

Vårt forhold var liksom ikke slik det burde, slik det var forventet.
men jeg har lært, mor og datter kan være så mangt.

Vi var fortsatt mor og datter, selv om vi ikke hadde kontakt.

Faktisk, så hadde vi bestemt oss for å prøve, igjen.

Å være mor og datter, sånn på ordentlig.
Bare måneder før.

Men hele meg kjente at det ikke stemte den gangen.
Det føltes ikke riktig, bare krevende.

Så jeg holdt henne på avstand.

Så gikk det noen måneder, også døde hun.

Jeg tenkte nesten ikke på henne da, iallfall ikke så mye som nå
Selv om hun har vært død i ett år, har hun vært krevende.
Hun har tatt plass, på mange måter mer enn jeg ønsker.

Dagen hun døde ble alt annerledes.
For selv om vi ikke snakket sammen, visste jeg at hun var der.
Alltid.

Jeg ante ikke hva hun drev med, hvordan hun hadde det,
men det var en trygghet i å vite at hun var der.

Men så ble hun borte.

Jeg gikk ifra å være ensom, til å bli alene.

Helt alene i mitt kaos.

Og når det står på som værst.
Kommer jeg på henne.

Og at hun er borte.

Helt borte.

Enkelte dager, orker jeg ikke tenke tanken en gang, bare det gjør for vondt.
Ikke bare at hun er borte, men at vi aldri fikk det til.

Jeg trodde den biten skulle gjøre døden enklere.

Om jeg savner henne? Egentlig ikke, om jeg skal være ærlig.
Men jeg savner å vite at hun er der.

Det irriterer meg at hun tar så plass, det irriterer meg at hun døde.
Det irriterer meg at hun døde akkurat i dag, for ett år siden.

Kvinnedagen, av alle, måtte hun ta den.
Dagen hvor jeg skal rette ryggen, kjenne på stolthet av den kvinnen jeg er.
Med ben i nesa og pågangsmot.

I stede, føler jeg meg svak.
Ensom og forlatt?

Det vil bli bedre, det sier de alle.
Jeg håper de har rett.