Er barnet planlagt?

Dere beviste nok en gang at jeg kanskje har verdens fineste lesere når vi slapp vår store hemmelighet til dere.
Å vente nr 6 er en stor glede for oss, men helt ærlig en nyhet som er litt skummel å slippe.
Iallfall når du deler det med så mange mennesker som vi gjør, på en eneste gang.
Vi er selvfølgelig fullstendig klar over at det kan være vanskelig å forstå vår galskap, at man lurer på hvordan og hvorfor.
Men forventer også helt ærlig at mennesker rundt oss har respekt for våre valg, at man har tillit til at de er nøye tenkt igjennom, av oss…som står bak valget…
Overveldet ble vi av alle gratulasjonene, telefonen min gikk varm, bloggen kokte.
Mange mange gledet seg på våre vegne og vi ble om mulig enda gladere for at vi valgte å dele med dere.
Det beste med en glede er jo å dele den med noen andre.
Mange av dere mente dere både hadde sett og følt det på dere i en lang stund, flere mente jeg hadde gitt små hint i tekstene mine en stund nå og andre ble skikkelig overrasket 🙂

Jeg ble varmere og varmere om hjerte for hver eneste melding jeg åpnet og svarte på.
Tenk at jeg skulle være redd for å dele med dere.
Men innimellom dukket det opp et spørsmål som fikk det hele til å skurre litt hos meg.
På en måte provoserte deg meg, men aller mest fikk det meg til å undre.
Det var ikke mange av dere som spurte, det kan jeg ikke påstå, men at det var en del, såpass langt kan jeg gå.
Gjerne som første ord etter en gratulasjon.
Gratulere så mye, var det planlagt?
Første som spurte gjorde meg litt små sint, nestemann gjorde meg overrasket og tredje, fjerde osv gjorde meg fryktelig nysgjerrig.
Hvorfor i huleste lurer man på det?

Jeg mener, en ting er å spørre om termin, hvordan formen er, om vi vet det er gutt eller jente eller hvordan ungene reagerte.
For sånt er jo gøy, og er med på å si noe om hvordan svangerskap er og vil gå og forventningene våre er rundt det hele.
Men om barnet er planlagt eller ei??
Altså, jo da, jeg lot meg provosere første gang noen spurte, men etterhvert så våknet nysgjerrigheten.
For jeg lurer oppriktig på hvorfor man spør.
Jeg skal være såpass ærlig og si at det aldri har falt inn i mitt hode å spørre noen når jeg har fått det glade budskap.
For, hvorfor i alle dager skulle jeg lure på det?
Jeg vurderte frem og tilbake,
Skal jeg svare?
Jeg svarte jo de fleste som lurte på termin feks.
Det endte med at jeg ikke gjorde det, hoppet glatt over, men takket høflig for gratulasjonen.
Jeg svarte ikke, fordi jeg er i den formening at om et barn er planlagt eller ikke spiller da virkelig ingen rolle
i det man velger å fortelle verden at man skal ta imot et barn til.
For er det slik, at om svaret var nei, hva hadde det sagt om svangerskapet?
Var vi uforsiktig, eller rettere sagt dumdristige?
Eller står det enda mer respekt bak det hele fordi vi likvell valgte å beholde?
Hva om svaret er ja, da?
Gjør det galskapen vår enda galere?
Eller barnet mer ønsket fordi det var planlagt?

Til syvende og sist, når valget er tatt, og mor og far, eller mor og mor, eller far og far eller.. ja du skjønner poenget.
Når de har bestemt seg, og velger å forteller verden hva som skal forandre deres liv for alltid.
Så spiller det ingen rolle, om barnet var planlagt eller ei.
Barnet er etter et slikt valg, like ønsket, like velkomment og etterlengtet.
Like høyt elsket og en like stor velsignelse.
OM du trykket deg inn her i dag, i håp om å kanskje få svar på om 6 mann ut i rekken var planlagt, må jeg nok skuffe deg.
Det har jeg ingen ønske om å svare på, og faktisk så tviler jeg på at du få noe ut av å vite det også.
Men det jeg kan svare deg på, er at vi gleder oss uendelig,
at vi er takknemlige som tusan,
At vi føler oss velsignet og
veldig veldig rike.
Og helt til slutt, kan du kanskje heller spørre deg selv..
Var DU planlagt? 😉
 
 
Psst følg gjerne vår galskap på Snapchat: Idebankmamma

Å oppleve alle foreldres mareritt..

Jeg vil innlede dette innlegget med å si det gikk bra, både med liten og stor, forholdene tatt i betraktning.
Vi trenger ikke lage unødvendig drama.
Det var igrunnen dramatisk nok det som skjedde.
Jeg trenger hverken spe på med spesialeffekter eller avanserte ord.
Jeg velger å skrive om dagen i dag fordi den gav meg en real tankevekker, og mest sannsynlig deg også.
Har du små barn i hus, er min oppfordring å lese hele innlegget, uansett hvor vondt det gjør.
Som jeg sa noen linjer før… det går bra.

Det var en helt vanlig mandag egentlig, kaos og stress. Ut av rutiner siden sommerferien er på plass hos noen av barna.
Minstemann som er vant med at alle skal ut av huset synes ikke noe om at det hele var annerledes i dag.
Men så far de med seg tilslutt, og huset blir deilig og stille for meg og minstemor.
En rolig frokost blir inntatt,for all del, det er hyggelig med felles måltid, men når det bare er meg og hun får jeg gitt henne så mye mer oppmerksomhet. En helt egen stemning oppstår når vi får frokostbordet alene.
Frokosten inntatt og jeg har et helt uvær av ting som må gjøres.
Siden takstmann kommer i morgen, fotograf litt senere denne uka må dette huset skinne.
Vesla blir satt på gulvet, og setter umiddelbart i gang med å leke. Jeg kaster meg rundt. Vet så inderlig godt at jeg ikke har all verdens med tid før hun synes det er kjekt med selskap.
Jeg røsker sammen noen esker i gangen, tar noen plagg med meg på kjøkkenøya for å brette sammen, blir aldri ajour med den hersens klesvasken.
Jeg ser minstemor i sidesynet hun sitter fortsatt nede ved stolen sin.
Jeg bretter sammen noen klær med ryggen til, også hører jeg noen underlige lyder.
Jeg snur meg, og møter Oda med et panisk blikk før hun kaster seg bakover med hodet først.
Jeg løper bort og ser hun gaper, får ikke puste. Ansiktet er mørkerødt, jeg løfter henne opp, kaster henne over skuldrene.
Hun strammer hver eneste muskel i kroppen, jeg legger merke til at de små fingrene spriker.
Jeg snur henne mot meg, prøver å se i munnen, ser ingenting.
Dunker litt igjen, snur henne mot meg igjen og ser at nå er hun nesten blå i hele ansiktet.
Jeg løper med jenta på armen bort til telefonen.
1-1-3
 
jeg får svar med en gang.
Jeg må le av det etterpå, men jeg introduserer meg med fult navn, slik jeg alltid gjør når jeg ringer noen jeg ikke kjenner.
Hvor jeg påløpende sier; jeg har en ettåring her som ikke puster.
De nesten 30 minuttene er tåkete.
Hjernen min skrudde seg av, jeg mottok bare ordre fra den rolige damen i andre enden av røret og fulgte de så godt jeg kunne.
Svarte så godt jeg kunne på spørsmål og beskrev det jeg kunne beskrive.
Legg henne på magen på fanget ditt og dunk henne godt i mellom skulderbladene fem ganger sier hun tydelig og bestemt.
Jeg gjør som hun sier.
Dunker du nå?
Ja det gjør jeg sier jeg, jeg kjenner stemmen er i ferd med å briste.
Da dunker du ikke hardt nok, jeg skal høre det dunkes.
Dunk hardere.
Jeg dunkeren hardere, hardere en hva som føles ok.
Plutselig begynner hun å gråte.
Så stopper hun igjen.
Løft henne opp, se i munnen, om du kan se noe.
Ingenting sier jeg raskt,
Da prøver du igjen.
Vi holder på slik en stund, og innimellom gråter hun.
Så plutselig, kommer det et hyl.
Og hun gråter sånn skikkelig.
Jeg hører hun gisper ordentlig etter luft imellom skrikene.
Se her ja, sier hun på høyttaleren, dette liker vi.
Hun forklarer meg at lokal redning er på vei, at de kommer til å komme i brannbil og at luftambulansen kommer rett etter.
Jeg tar med meg veslemor som er gjennomvåt av svette ut på trappa, og der sitter vi å venter begge to.
Vi gråter begge to, av og på.
Hun klamrer seg til meg og jeg til henne.
Hva i helsike var det vi akkurat opplevde.
Hun er temmelig blek og slap, den vesle kroppen hennes hviler i armene mine.
Rød rundt øynene og krøller i nakken etter å ha svettet.
så kommer de, de lokale heltene i brannbilen.
Går det bedre roper han ene i det han titter, ut.
Ja svarer jeg og nikker
Å takk gud svarer han og er tydelig lettet.
Ikke lange tiden etterpå hører vi proppelene durer.
Og kort tid etter har vi et helt team med helsepersonell rundt oss.
Hun blir grundig sjekket, jeg blir tatt vare på.
Beroliget om at alt ser og høres bra ut og at dette kan skje alle.
Tre menn, står rundt den vesle jenta som nå begynner å få igjen fargen i kinna.
Formen er også bedre da pekefingeren plutselig har blitt aktiv igjen og hun småpludrer litt.
De blir værende for å hjelpe oss å holde roen, til ambulansen kommer.
De ser ingen grunn til å ta med veslemor til sykehus siden formen er så bra og vi har så ufattelig lang vei til nærmeste barneavdeling.

Jeg sitter på trappen temmelig ydmyk, på et tidspunkt har vi 9 mennesker som har rykket ut for å hjelpe oss.
10 om vi skal inkludere den rolige, men bestemte, tydelige og ikke minst fantastiske damen bak 113.
10 mennesker i full beredskap, for en liten men så inderlig betydningsfull liten jente.
10 mennesker som har kastet fra seg alt de hadde i hendene for å rykke ut til henne.
Stoppet trafikken for at helikopteret skulle få lande, brukte tid og resurser på oss.
Vi kan klage på mye rart, men jammen har vi mye å være takknemlige for også.
For et apparat, for et samarbeid, for en innsats.
Luftens helter forsvinner igjen.
De legger igjen en liten maskott, siden modige jenter fortjener det.
også reiser de igjen.
Vi får følge med bakkeambulansen til den lokale legevakten for en grundig sjekk.
Det kom aldri opp noe, det betyr at det må ha gått ned.
Hva vet vi ikke, så hun er under nøye observasjon og vi har en liten liste med tegn vi skal være obse på.
En helt vanlig mandag, ble noe helt annet.
Slutten vår er happy, jeg klarer nesten ikke tenke på hva alternativet hadde vært.
Jeg gråt under kveldsstell, jeg gråt når jeg gav henne flaske for natten.
Jeg holdt henne ekstra lenge før jeg la den myke lille runde kroppen i senga.
Jeg er sliten, tvers igjennom, tror jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv.
Men mest av alt er jeg ufattelig takknemlig.
Jeg visste det jo før også, men nå VET jeg.
Det kanskje hvem som helst og når som helst.
Og da er spørsmålet,
Vet du hva du skal gjøre?
 
 
Psst: jeg har fått høre at flere helsestasjoner tilbyr gratis førstehjelpskurs, min oppfordring er klar, meld deg på!
Og enda et tips, her har du en god oversikt over nyttige videoer med førstehjelp både på små og større.

Hun som gjorde en forskjell….

Det er på en måte en helt vanlig lørdag, det er god stemning i vår fantastiske lokale butikk.
Jeg og mannen nyter å handle uten ungeflokken på slep og tar oss god tid.
Jeg tar meg tid.
Tid til å lukte på frukten, se etter nyheter i kjøledisken, vurdere om jeg skal teste en ny melk.
Jeg har all tid i verden.

Man hilser mye i lokalbutikken.
Særlig på lørdager.
Man kjenner på en måte alle her, iallfall nok til å si hei.
Men så dukker hun opp. mens jeg står med en fersk tomat i hånden.
Det brer seg en merkelig følelse i hele kroppen. Nesten som en forelskesesrush ifra man var 14 år.
Jeg kjenner jeg nesten blir litt rød i kinna.
Jeg ser hun ser på meg også, vi smiler, så vidt før vi begge fortsetter med vårt.
Hvem i huleste rekker jeg å tenke..

Før mannen drar meg inn i barnefriverden og jakten på uoppdagede varer i kjøledisken.
Jeg glemmer litt, helt til han ser henne også, og får merksnodig nok samme reaksjon.
Han blir helt rar, gløtter opp mot henne mens blikket flakker opp og ned.
Jeg ser han prøver å hilse, men langt ifra tydelig.
Hvem i alle dager er denne dama?
Ingen sier noe, resten av handleturen går raskt.
Vi unngår på en måte hverandre litt i den trange, lille, koselige butikken.
På vei ut, strekker han hals over skuldra mi.
Du vet hvem det der er, sant? sier han opplagt
Ehh nei?? jeg gjør faktisk ikke det sier jeg oppgitt.
Det var jo Karianne??
Karianne hvem?
Jeg blir oppgitt, mest over meg selv.
På en merksnodige måte husket jeg at hun hadde betydd mye for meg.. men plassere henne klarte jeg ikke.
Jordmora vår når vi skulle få Jonatan vel.
Tusen brikker falt på plass i det jeg plasserte posen i bilen.
Små øyeblikk suste gjennom hodet.
Viktige øyeblikk, stolte øyeblikk, livredde øyeblikk og veldig veldig lykkelige øyeblikk.
Et fjerde barn hadde funnet vei i magen, mot alle (spiralske) odds.

Herremin så klart det var Karianne.
Hun som snudde fortvilelse, frykt og skam til glede og stolthet og lykke.
Det var jo HUN.
Jeg husker, hvor redd jeg var første gang jeg trådde inn i kontoret hennes med et voksende liv i magen.
Vi var i sjokk, men likevel usannsynlig takknemlige.
Et skjelvende aspeløv, med klamme hender og panikk i blikket tråkket jeg inn.
Hun stod der stødig som et fjell med utstrakte armer og en temmelig bredt smil.
Først og fremst gratulere sier hun i det vi setter oss ved pulten.
4. barn, så stas, jammen er dere heldige!
Jeg husker jeg reagerer umiddelbart med tårer.
Letta, glad og takknemlig for å møte noen som umiddelbart delte gleden vi bar men nesten følte oss alene om.
Reaksjonene rundt at vi ventet nr 4 hadde ikke latt vente på seg.
Spøker om prevensjon, fotballlag og bytte av bil var det gratulasjonene var preget av.
Plutselig mente alle noe om antall barn og hvordan vi skulle sette sammen vår familie.
Det var ufattelig vanskelig å stå i.
Karianne ble ingen vanlig jordmor for meg, for oss.
For oss ble hun en del av oss og svangerskapet.
Hun holdt meg i hånda, lo med meg, gråt med meg, viktigst av alt forstod meg.
Hun gjorde en forskjell.
Gjorde meg trygg, oss trygge.
Så oss som en helhet, som en stor familie som skulle bli større.
Lot meg være redd, men viste meg at frykten tok feil.
Hun lot oss være stolte, heiet oss frem når vi trengte det som mest.
Hjalp oss når det stormet som værst i hodet og sinn hos meg.
Svangerskap nummer fire ble annerledes enn de tre andre.
Jeg holdt meg frisk. Flere ganger banken depresjonen på, skrapet med skarpe klør på mine svake dører.
Men den fikk aldri komme inn.
Jo lengre ut i svangerskapet jeg kom, jo mer vaiet jeg.
Mye pga hormoner, resten pga formen. Man mister virkelighetsbegrepet jo nærmere fødsel man kommer.
Mister litt av seg selv i takt med at magen vokser.
Men jeg holdt meg frisk.
Mye takket være Karianne.
Dag og natt var hun tilgjengelig.
Strakte seg lengre enn de fleste.
Og nå møtte jeg henne, i vår lille koselige butikk i bygda vår.
Vettu, jeg kommer til å angre på at jeg ikke gjør dette sier jeg til mannen, og legger ifra meg det jeg har i hendene og går inn igjen.
Litt småflau, med ørlitt hjertebank og klam i henda kakker jeg henne på skuldra.
Hun snur seg og lyser opp, jeg ser hun kjenner meg igjen.
Jeg hadde angret om jeg ikke gjorde dette, sier jeg og strekker armene rundt henne og gir henne en god klem.
Hun blir glad, heldigvis.
Vi prater om oss, og om henne.
Jeg får takket henne for at hun er den hun er.
Informert henne om at hun betydde mye for meg.
Men ordene kommer til kort, jeg skulle så gjerne sagt mer.

Jeg skulle så inderlig fortalt henne at hun snudde på alt.
At hun gav oss troen, styrken og et bedre samhold.
At hun gjorde meg tryggere i reisen mot en frisk mamma.
At hun gjorde en forskjell.
At hun er en del av det vi har blitt idag, en stor familie med trygge foreldre.
Hun vet det kanskje, men jeg skulle ønske jeg fikk sagt det.
Hun er heldigvis jordmor fortsatt.
På sykehuset vi har født 4 av våre 5 barn
Og som vi også skal få gleden av å føde vårt 6.

 
Rakrygget, stolte, spente, litt redde,uendelig uendelig takknemlige.
Vår store flokk, skal bli enda litt større.
Vårt lille punktum Oda, får æren av å bli et komma.
Hun blir ikke lengre minst.
Ikke om denne reisen går godt, og vi ender opp som foreldre til seks.
Herremin som vi gleder oss…
Jeg håper vi sees igjen da, Karianne… så kanskje jeg tørr å fortelle deg da.
Frem til da,
Tusen takk <3
 
 
 
Pssst: følg gjerne vår gærne hverdag på Snapchat: Idebankmamma

Sommeravslutningspresset – Men dette kan du jo for selv?

I dag hadde jeg en liten utblåsning på Snapchat (følg meg gjerne: idebankmamma heter jeg der)
Hvor jeg har et ørlite hjertesukk over ukene vi har lagt bak oss med feriestria.
Du vet, den som kommer litt brått på hvert år.
Vi VET jo at den kommer, men så plutselig er siste innspurt før sommerferien her.
Det er mye å holde orden på når disse ukene kommer.

Avslutninger i skole, barnehage, fotballen og andre aktiviteter.
Alle arbeidsplasser har unødvendig mye deadlines og vi oppfører oss nærmest som enden er nær.
Man skulle tru hele Norge stenger når ferien setter i gang.
Skoleferien i år kommer virkelig kastet på, midt oppi flytting både privat og bedrift, klargjøring av boligsalg og ymse annet som vi kan snakke mer om senere kommer den altså som et lyn fra klar himmel for min del.
Jeg har hatt mer enn nok med å ha tungen rett i munnen for å huske tidspunkt og dato for de ulike happeningsene i de ukene som har vært.
Og ikke minst er lommeboken slentrete etter det hele, loddsalg, premier, kaker her og der, gave til ansatte osv osv.
Alt dette koster, ganske mye om man skal delta på alt.
Det var deilig å få en utblåsning og lufte litt frustrasjon.
Jeg er sliten og litt lei.

Det fine med det hele er jo at det blir ekstra godt med ferie, kanskje?
Flere av dere var enige, spesielt dere med barn både i barnehage og skole synes det kunne bli litt mye.
Mange av dere følte press til å delta på gaver, premier og oppmerksomheter til ansatte.
Flere av dere fortalte også at dere gledet dere til ferien men gruet dere til å gå inn i den sliten.
Min anbefaling er å ta noen rolige dager til å begynne med, ferien er lang for de fleste og dere har mange dager som dere kan fylle med mye moro.
 
Men så, tikket det plutselig inn en snap med klar tale.
“Slutt å syt, dette kan du jo for selv.
Når du velger å få så mange unger må du også tåle å tråkke deg gjennom avslutningene dems også.
Og ikke minst ha økonomi til å tåle å delta på alt som forventes.”
Under første øyekast tenker jeg at hun forsåvidt har rett, det er jeg og vi som har satt oss i denne situasjonen.
Men her igjen, er det ikke antall barna som gjør meg sliten, men alt som skal trykkes inn på to uker fordi ferien er nær.
Det er ikke barna som gjør lommeboken tynnere, men forventningene og presset som eksisterer rundt hver eneste avslutning.
Noen avslutninger bør absolutt være på sin plass, Det er både moro og hyggelig å samles for å markere et år med innsats og hard jobbing.
Med både krav om bakst, premier og ikke minst loddsalg som krever at lommeboken er oppe gir det et realt innhugg i lommeboken.
Jeg blir usikker en liten stund, hadde hun rett?
Burde jeg ta meg selv i nakken og sørge for å holde ut i situasjonen jeg selv hadde satt meg i.
Sette av litt mer penger resten av året for å være klar for juni måned, måneden med alle avslutningene?
Meldingene fortsetter å tikke inn, og det er ingen tvil. Jeg er absolutt ikke alene.
Flere og flere kan fortelle at avslutningene tærer både på tålmodighet, energi og lommebok.

Hun traff meg, hun som mente at dette var min egen skyld.. for noen minutter iallfall.
Før jeg fikk tenkt meg godt nok om og fornuften hentet meg igjen.
Jeg har kanskje satt meg i denne situasjonen selv. Men det har alle andre med barn også.
og at jeg har fem små og hun andre som klager har 2 utgjør ingen forskjell på om vi har lov til å klage ikke.
For jeg tror at det vi virkelig skal diskutere her, er om vi glemmer hva som er viktig når vi skal markere en avslutning.
Tenke litt over alle og alles situasjon når vi legger opp til et arrangement det er forventet at alle stiller opp på.
Er det ok, eller nødvendig med loddsalg? Trenger man å kjøpe en felles gave til lærerne hvert år?
Skal alle bidra til et kakebord som er gratis å forsyne seg av eller skal alle forsørge seg selv?
For noen er det kanskje “bare en 50 lapp” for andre er det 2 liter mindre melk den uka.

Rockefroskene rocker igjen

//Annonse

Det var merkelig stille i baksete i det vi satte oss i bilen forrige lørdag.
4 spente visste at om ikke lenge skulle de få møte de kuleste froskene som eksisterer på planeten vår.
Nemlig Rockefroskene!
Det er 7. år på rad at Rockefroskene rocker på Gladtvedtbrygge i Hønefoss og fanskaren vokser.
Og det er neimen ikke rart. Vi har vårt 4. år på forestilling, og gleden var større enn noensinne.
I år var det meg, og de fire eldste barna som fikk gleden av å rocke med Rockefroskene en times tid.
Og gjett om vi storkoste oss.

 
Etter litt ventepølse og ansiktsmaling var vi klare for show.

I år truet selveste Søplekongen med å overta brygga.
Han får overtalt ordfører Mel B og får jaget Rockefroskene vekk fra bygga
Han ville ha en kortreist dynge med meget lettvint søppelsortering, søpla gikk nemlig rett i elva.

Vil Rockefroskene klare å samle nok bevis til ordføreren slik at de får brygga tilbake?
Og hvordan i all verden skal de få jaget unna kongen av søppel?

Det er masse musikk gjennom hele showet, nok musikk og dans til å fenge både den aller minste og den største.
Fengende låter som gjør at det er vanskelig å sitte stille tar oss gjennom eventyret som gir oss både frysninger og en god latter.

Søplekongen er temmelig skummel der han traver rundt med grønnskollingene sine, men innimellom skifter vi en mykere side, ekstra moro var det når en mamma fra publikum måtte blåse på kneet etter et fall. Årets forestilling inneholder litt av alt, vi lo godt, kjente på spenning og rødmet litt av forelskelsen som blomstret mellom herlige Pingla og Vingla.

Det er små snutter av humor både til de minste og de største, som gjør at vi voksne også har en god grunn til å følge med.
Karakterene synes jeg vokser for hver gang vi ser showet.
Det er en fryd å se igjen alle sammen, og ekstra moro er det at barna har hver sine favoritter 🙂
Historien var lett fortalt og enkel å følge med på, budskapet var klart. Ta vare på kloden, sorter søpla di!

Årets forestilling falt i smak oss hos alle, ekstra stas var det å se scenen fylle seg med barn ifra den lokale showskolen.
Selv om både historien og de nye karakterene er spennende er det aller største når Pingla, Pelvis, Padda, Kvikk, Kvakk og Kvekk rocker løs på scenen.
Rockefroskene er en forestilling vi ville anbefalt for barn fra 2-10 år.
Men vil og legge trykk på at det er en familieforestilling.
Dette er ikke bare moro for barna, men vi voksne får litt rockefeber også.
Vi anbefaler Rockefroskene, DE rocker.
Pssst du finner billetter HER

Vi flytter – 5 ting vi gleder oss til.

Det er pappesker og kaos overalt.
To-Do lista er lengre enn et mareritt og jeg føler vi ALDRI kommer i mål.
Vil vi noen gang klare å flytte lurer jeg på.
Selvfølgelig vet jeg vi kommer i mål til slutt men usj a meg dette er er jammen meg seigt altså.
 
Å flytte ifra bygda vår er med blandede følelser, i går skrev jeg et innlegg om 5 ting vi kommer til å savne. Men om ikke lenge, om noen dager bare kan vi kalle oss Jevnakinger.. er det ikke det det heter? 🙂 Og vi bor i et byggefelt som har rykte på seg å kanskje være områdets koseligste…iallefall om du spør de som bor der 😉
 
Men hva gleder vi oss egentlig mest til?

  1. Alt på en flate.
    Nå er riktig nok huset tre etasjer, men alt vi “må” ha er samlet i hovedetg, soverommene til de minste barna, 2 toalett, stor stue og kjøkken, bad og vaskerom.
    Med fem små å passe på vil det uten tvil lette hverdagen å vite at jeg har en etasje å ha kontroll over.
  2. Liv og røre rundt oss.
    Vi har allerede sovet en helg i det nye huset hele gjengen. Lørdagen bydde på herlig vær så vi tuslet over på lekeplassen som er rett ovenfor huset.
    Det tok ikke lange tiden før det krydde av unger der.
    Unger som syklet, løp, hoppet i tau, husket, skravlet og leket. Mine små ble stående med store munner og øyne.
    Her var det MANGE å leke med.
  3. Gangsti overalt.
    Det er landlig og fredelig her, lite trafikk, men den som kommer, den kommer raskt.
    Store lastebiler med tømmer bak seg i full fart er ikke noe du har lyst til at skal dele vei med en vinglete seksåring på sykkel.
    På Jevnaker vet jeg de kan komme seg fra A-Å på gangsti hele veien.
  4. Flere muligheter.
    Selv om bygda vi bor i har et godt utvalg med fritidsaktiviteter vil tilbudet selvfølgelig bli breiere dit vi flytter.
    Mere tilbud til de som ikke ønsker å løpe etter ball feks. Kulturskole med fokus på sang, kunst og teater VET jeg at jeg har minst to i familien som vil elske.
    De har også mere rundt seg i gå og sykkelavstand som de selv kan ta initiativ til å oppsøke uten å måtte ha skyss eller hjelp av oss.
    Noe som er veldig kjekt for en storfamilie.
  5. Kolonial.no.
    Et av de største savnene etter vi kom hit var all form for takeaway, matkassemuligheter og ikke minst kolonial.no.
    jeg må nesten le litt når jeg skriver det, for sannheten er jo at jeg ALDRI har prøvd det ha ha, jeg bare er sikker på at det vil være en redning for oss.
    For tro du meg, det er lite som er moro når man handler med fem små på slep.
    Jeg er temmelig sikker på at jeg og Kolonial kan bli bestevenner, jeg skal holde dere oppdatert når vi får testet det.

    Men bare det å kunne droppe å lage middag selv en gang for å bestille noe med seg hjem, eller vite at man har pomfrites og en saftig burger kun noen minutter unna når suget etter junkfood er enormt.. du vet når det plutselig dukker opp, da er nøden stooor.

Vi flytter – 5 ting jeg kommer til å savne med bygda.

Om få dager bor vi ikke i det fine huset som vi har brukt så mye tid, energi og penger på å forme til vårt.
Da har vi pakket sammen siste pappeske og forhåpentligvis funnet en ny familie som vil gjøre dette koselige huset til et hjem.
Det er både trist og godt på et vis.
Denne flytteprosessen har vært lang, og det har vært godt. Å ikke måtte flytte alt på en helg er VANVITTIG godt.
Men nå gleder vi oss til å sette en flyttestrek.
Men, bygda som vi har bodd i, i 2 år har virkelig gjort inntrykk.
Det er kanskje ikke så innmari urbant Jevnaker heller, men i forhold til denne bygda kan man kalle det temmelig urbant.
Det bor 450 mennesker her, om man teller med både stort og smått.
Det resulterer til ca 50 elever fra 1-10 klasse og 12 barn i barnehage.
Det er med andre ord ikke store forholdene.
Likevel er det en bygd med muligheter.
En egen lokal butikk med alt du trenger og enda litt til, en landhandel med matservering på søndager og nylig innvilget sjenkebevilgning, svømmehall (med vann i ) bibliotek, eldresenter, allidrett, korps, barnekor, fotball, sykkelgrupper, skyteskole, lysløype, frisør, helsestasjon, lege og noe av det vakreste, Norges eneste innenlands ferge.

Det er uendelig vakkert her, men det aller fineste er folka. Aldri har vi blitt så godt tatt imot som familie.
Det var så at jeg måtte knipe meg i armen de første dagene. Når vi mottok fersk bakst på døren med velkommenhilsner i håndskrevne kort.
Det er mye vi kommer til å savne, jeg har prøvd å lage en liten liste med de fem største savnene.
 

  1. Menneskene.
    Jeg har vært innom det rett oppi her, men menneskene i bygda er unike. Når man er 450 mennesker blir man godt kjent. På godt å vondt blir man på en måte litt gjennomsiktig. Likevel er det unike her at man blir viktig. Man blir ikke en del av mengden, man blir en del av gjengen.
    Mennesker som ikke er familie eller veldig nære venner stiller opp, hjelper til og bryr seg. Her tar alle i et tak for den som trenger det.
  2. Dugnadsånden.
    Jeg tror helt ærlig at denne bygda kan få til alt den vil.
    Aldri før har jeg opplevd makan til dugnadsånd.
    Her skjer det noe hele tiden, og nesten alt er i ren og skjær dugnadsspirit.
    Her har barna lært at man kan gjøre en forskjell ved å stille opp, strekke ut en hånd for den som trenger det.
    I denne bygda er de avhengig av at mennesker stiller opp for at noe skal skje, og det gjør de jammen og.
  3. Roen.
    Dette punktet kommer kanskje ikke overraskende.
    Men denne roen som er her, finner du ingen andre steder. Det vil selvsagt alltid være godt å komme hjem, men ingen andre steder vil kunne gi meg den roen som denne plassen gir meg. Alt her går i slowmotion, sånn på ordentlig. Det er lite stress her, butikken stenger 18, så når kvelden kommer, er det kveld.
    Luften, lydene, omgivelsene. Det er rett og slett en liten dose magi.
  4. De små forholdene i skole og barnehage.
    Her kan ingen falle i mellom, her blir alle sett.
    Selvfølgelig har små skoler og barnehager også sine utfordringer, men også mange gode.
    Det er på en måte mere tid her til barna, tid med voksne.
    De er ikke i en gruppe med 20 andre, men kanskje 5 eller maks 10.
    Lettere å bli fanget opp om man sliter faglig, enklere å legge tilrette og pga klasse sammentningen får man variasjon i hvem som i er klassen sin hvert eneste år. Skolen her er trygg og god, det er noe unikt når man som foreldre kan navnene på ALLE elevene på skolen 😉
  5. Tilhørigheten.
    Dette er det første stedet som har vekket den følelsen i meg. På to korte år har det borret seg inn i hjerte mitt, tatt en real plass og sørger for å gi meg både ståpels og klørne sprette frem om noen prøver seg på å snakke ned plassen som har gjort så inderlig godt inntrykk på meg. Det engasjementet har ikke eksistert hos meg for i det heletatt. Jeg tror ikke bygda kommer seg helt ut av hjerte mitt. Den har tatt såpass stor plass at den vil være der litt, for alltid.
    Det er noe unikt, å få komme til et slikt sted, bli tatt så godt imot og ikke minst bli så verdsatt.
    Alle ser innsatsen du legger i det du gjør, stiller opp når du trenger en hånd, og heier på deg når du jobber deg mot drømmene dine.

 
Takk for alt kjære Bjoneroa, DERE ROCKER!
I morgen skal jeg skrive litt om hva vi gleder oss til med å flytte.

Her blir det fint å bo mamma…

­Ingen helt vet hvordan vi skal reagere når det plutselig ringer på døren mens vi spiser vår andre lunch i det nye huset.
Vi blir tittende å se på hverandre og nærmest vente på at en skulle ta initiativ.
Ja men, sier seks åringen.
Det ringte jo på!

jeg tar det jeg sier jeg og spretter opp , jeg må innrømme jeg er temmelig spent i det jeg tusler ned trappa.
I det døra åpnes møtes jeg med to tannløse smil og to rufsete lyse lugger.
De gløtter på hverandre mens de tvinner fingre og tråkker med bena.
Hei, sier en hyggelig stemme i bakgrunnen, og en mamma titter frem.
Det var to gutter som så det var litt unger her skjønner du, så da tenkte vi kanskje å høre om det var noen som ville være med å sykle, eller sparke fotball eller no.
Guttene med de lyse luggene nikker ivrig.
De hadde nok bitt seg merke.i en gutt som så ut til å være på samme alder med disse, fortsetter hun.
Kan det stemme du har en gutt i 1-2 klasse?
Jo da det stemmer, sier jeg.
Men før jeg trenger å forklare mer, står 7 åringen ved min side.
Han har av ren nysgjerrighet sneket seg ned, og der står han å gliser, med et blodig papir i ansiktet hilser han mens han fortsetter å tørke bort litt neseblod.
Har du hatt et uhell du a?
Neia, er bare broren min svarer han kjapt.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Han knøvler papiret sammen, gjemmer det bak ryggen og sier et forsiktig hei til gutta som står å venter på han.
Dessverre kunne vi ikke leke, og etter en liten samtale i døråpningen tusler gutta hjem igjen og vi opp trappa.
Han ser opp mot meg, gliser lurt og fornøyd.
Her blir det fint å bo, mamma sier han og småløper videre opp trappa.
Ja det tror jeg jammen og sier jeg og sukker letta mens vi tar de siste trinnene.
Hvem var det? Hvem var det?
Han blir møtt av to nysgjerrige søstre på toppen.
Jeg lar han fortelle selv. Stolt og letta.>

En liten handling, kan bety så mye mer enn man tror.
Det at denne mamman ga disse to guttene et ekstra puff mot døra vår, var det beste noen kunne gjort oss akkurat denne helga.
Han var spent, han på sju.
Han er spent.
Vil han få noen å leke med? Noen å besøke etter skole og i helger?
Noen å henge med, spille ball med og bare være med?
Han blir ikke holdt utenfor her vi er nå.
Men han blir heller ikke prioritert.
Han har vent seg til å bli en god nummer to.
Det er få barn på skolen, 3 gutter i hans klasse.
Det er ikke bare jenter som får trøbbel når de skal være 3 i samme selskap, hele tiden.
Han har snart fullført 2 år på skole.
Aldri har han hatt med seg noen hjem.
Aldri.
Han har ønsket og prøvd.
Men når man ikke er nr 1 merkes det godt når man prøver å ta initiativ.
Så ble det bare slik at etter en stund ble han vant med det..
Det var bare slik.
Han synes ikke det var ok, men det å stadig få nei var værre.
Det er en solid gråsone, han blir så langt ifra holdt utenfor.
Blir heldigvis ikke mobbet, men han blir heller aldri prioritert.
Han er ingens bestevenn, ingens person.
Han er bare en del av mengden, for alle.
Og jeg tror, man trenger å være noens person for å føle seg viktig.
Han var spent, barske 7 åringen min, om det var noen her, som ville ringe på.
Som ville bli med hjem eller invitere han.
Også skjedde det, under andre lunch, det han hadde ventet på i 2 år.
Vil du være med å sparke ball.
Så kunne vi ikke den gangen, men neste gang står han nok klar med ballen under armen,
rufsete lyslugg og tannløs munn.
Klar for å leke med noen som spurte om han ville bli med.

Mamma, jeg kjeder meg krukken

Innlegget er løftet opp igjen ifra 2014 🙂
Lange søndager, planleggingsdager, sykdom, lange ferier, ettermiddager, regnværsdager, mandager, tirsdager, onsdager..
Det kan bli mange dager som blir lange med små.
Her i huset blir vi smågale før kl er 10 om vi er hjemme alle mann uten planer.
Mine barn er vanvittig dårlig på å kjede seg, og skal jeg være helt ærlig, så takler jeg barn som kjeder seg VELDIG dårlig.
Så da dukket min ide opp,
Mamma, jeg kjeder meg krukken.

En krukke full av aktiviteter som aktiviserer barna på en eller annnen måte. Noen krever meg også andre klarer de på egen hånd. Krukken har hjulpet oss mang en gråværsdag eller en dag mamma er for sliten til å finne på alt mulig sprell.

 

(jepp ser skrivefeilen og har rettet den på pdf filen)

Og jeg har gjort det enkelt.
Alt dere trenger er en glasskrukke, printer og papir og litt lim.

Bruk gjerne fantasien og tilføy lapper etter eget ønske, og fjern de som ikke passer dere.
 
Trykk HER for å laste ned PDS (print den selv.)



 
///Lik om du kommer til å bruke kjede seg krukken.

Vi er Rock, de er Rockefroskene! Er du klar er du klar til å bli med?

//skrevet i samarbeid med Rockefroskene

Det er nærmest blitt som en tradisjon.
Et sikkert sommertegn.
Så fort 17. mai er overstått begynner barna å etterspørre de herlige små og grønne.
Må vente litt til, sier vi, litt til…
Også skjer det..den koselige Gladtvedt brygge ved den fine elva i Hønefoss blir farget grønn og klare for fest og forestilling.
For syvende år på rad, invaderer Rockefroskene nemlig brygga og lager skikkelig show.
Du har kanskje ikke hørt om de før?
Vel la meg si, enkelt og greit.
Da har du gått glipp av noe vanvittig moro.
Pingla, Pelvis, Padda, Kvikk, Kvakk og Kvekk er alle ut på nye eventyr, og i år går rykte om at de møter selveste Søplekongen.
Han truer froskene vekk fra brygga da han heller vil bruke den idylliske plassen til søppeldynge.
Vil de klare å overbevise han om å bevare bryggen slik den er?
Vil Rockefroskene fortsatt kunne svømme trygt under brygga til neste år?
Rockefroskene er en opplevelse for liten og stor, hovedmålgruppen er 3-10 år.
Men vår erfaring at dette er minst like fengede for mor som det er for [email protected]

Masse fengende musikk, dans, liv og røre.
Ikke for skummelt, men akkurat spennende nok til å sitte litt på tuppen av benken i perioder.
De ulike karakterene gir rom for at en hver kan kjenne seg igjen.

Pingla som tilstadighet er håpløst forelsket og som hver eneste gang finner motet, innerst inne.
Padda som viser girlpower på sitt beste.
Pelvis som tar livet med ro, det meste ordner jo seg?
Og Kvikk, Kvakk og Kvekk som er en herlig søskentrio som utfyller hverandre.
Og sammen lager de et forrykende eventyr som små og store elsker.
Rockefroskene spilles lørdag og søndager fra 16. juni til 1. juli.
Premieren er allerede utsolgt og ryktene sier at billettene for de fortløpende forestillingene får ben å gå på.

Det nyoppsatte Gledeshuset ligger rett ved bryggen og her kan du få kjøpt en superkul Rockefroskene lunch før forestilling.
Det skal vi i år.
Førstkommende lørdag er premieren og vi kan nesten ikke vente.
Vi nynner og synger på sanger, som ENDELIG ligger ute på Spotify , ungene ser på klipp på YouTube, med andre ord.
Oppvarmingen er i gang.
Lyst til å oppleve Rockefroskene dere også?
Her finner du oversikt over tilgjengelige billetter.