Det merkes godt på kroppen.
Stor og tung, full av vann, vondt både her og der og vesker som siver ut av de fleste hull i kroppen.
I tillegg er magen SPRENGT. Hun fyller den godt, den frøkena jeg har gått å grodd på i over 30 uker.
Jeg har nærkontakt med et annet menneske konstant.
Hun er der, hele tiden.
Når jeg skal sove, lage middag, gå på do, lese for barna, svare på en mail, spise, dusje så er hun der.
Igrunnen vet jeg det ikke vil bli store forskjellen når hun bestemmer seg for å komme ut heller.
Iallefall de første månedene.
Jeg er forberedt på det, for all del.
men det er noe jeg ikke kan noe for.
Jeg blir metta.
Metta på nærkontakt.
Metta, og jeg får hetta rett og slett.
Kosemoseoverdose får en ny betydning.
Jeg er jo omringet av mennesker jeg er glad i, så heldig som jeg er, er jeg det hver eneste dag.
Omringet av mennesker jeg elsker høyere enn alt, og jammen er ikke de temmelig glad i meg også.
Og i disse dager er jeg virkelig omringet.
Som en magnet er jeg.
Mamma har jo tross alt lillesøster i magen.
Mamma er ikke bare en å kose, hun er to.
Jeg får dobbelt opp.
Hele tiden.
Det er en ond sirkel.
Jeg er stor, tung og ubevegelig.
Jeg blir fanget og omringet.
Allerde fra jeg tusler inn på badet tidlig morgen er jeg mettet på nærkontakt.
Takket være en 3 kilos baby som fyller hele min mageregion.
De kommer stormende når jeg, treg og morgenkvalm kommer tuslende opp trappa, en klem til både meg og lillesøster. De geleider meg til stolen min, og sidemannen gir meg gjerne noen vellmente klapps iløpet av måltidet og en klem i det hun forlater bordet.
Hadekos gange to når de reiser til skole og barnehage og overfallende heldekkende kos når de kommer tilbake.
Iløpet av dagen er det mammakos, tvkos, lesekos, matkos, lekekos, jegskalbarepådokos, lengesidensistkos, gårdetbrakos og uendeliglangehardeogheldekkende koser.
Jeg er takknemlig, for all del, takknemlig hver eneste dag.
Men jeg er også veldig veldig metta.
Ikke ta på meg, ikke klem meg, ikke rør meg..
Bare la meg være litt ifred… iallefall for en liten stund.
En pittepitteliten stund.
Jeg anser meg som en temmelig avslappet mamma.
Med fire små og en i magen kan man ikke ta på vei av den minste ting.
Men en hønemamma er og blir en hønemamma, hun må bare spre det litt utover.
Jeg er mer avslappet på det beste, bortsett fra et punkt.
Sikring av barn i bil.
Det er mitt, vårt ansvar som foreldre å sørge for at våre barn er sikret korrekt og godt i bilen. Barna har hverken forståelse eller kunnskap nok til å forstå konsekvensene av å ikke gjøre det.
Ulykker kan skje, hvem som helst og når som helst. Men det er vår oppgave å sørge for at de er så godt som mulig sikret for det som kan skje.
Jeg har igrunnen opplevd forståelse for min “hønemorhet” på de fleste områder hos besteforeldrene. De har jo tross alt vært gjennom dette selv.
De holder som regel munn og lar meg holde på, helt til vi snakker om nettopp bilsikring.
Da himler de med øynene, kaster hodene bakover og slår oppgitt ut med armene.
Ingen forståelse og synes min organisering med bilstoler både er overdreven og unødvendig.
Når vi var små sov vi på hattehyllen.
Vi ble stablet i høyden bak i volvoen.
Før i tiden var det en sofa i baksete i bilen vår.
Vi visste ikke hva seler var en gang når vi var små. Men det gikk da bra med oss også.
Men kjære bestemor og bestefar, det gjorde faktisk ikke det.
Det gikk ikke bra med dere alle.
Det gjør det ikke i dag heller, det er å blir en risiko å være i trafikken, men tar man sine forhåndsregler kan man gjøre det beste ut av risikoen.
I følge en nysluppet artikkel på vegnett.no sier tallene at barnedødsfall i trafikken redusert med nesten 100% siden 1970
101 barn døde i trafikken i 1970,
i 2016 mistet vi 2 barn i trafikken.
Det kan ikke diskuteres, tallenes tale er klar: Bilsikring fungerer!
Differansen er i grunnen større enn tallene sier også, tatt i betraktning hvor mange flere som faktisk er på veiene i dag versus 1970 er differansen vesentlig større. Drar vi denne statistikken til dagens tall ville over 400 barn død i trafikken iløpet av året.
“Hvis nå bare norske mødre kunne lære seg å passe på barna sine så ville det ikke bli flere ulykker”.
uttalsen kom ifra en mannlig aktør i samferdselbransjen når tallene kom på bordet 1970.
Mødrene fikk skylda, og jammen tok ikke mødrene affære også, heldigvis.
Det er sikring av barn i bil som er årsaken til at færre barn dør i trafikken. Det er at vi mødre og ikke minst fedre har tatt oss tid og bry til å tilegne oss den informasjonen vi trenger for å sikre barna godt og korrekt i bilen. For det krever faktisk en innsats. Man må bruke både tid og energi for å sikre korrekt og godt nok.
Det hjelper ikke om det bare er en tur på butikken, eller frem og tilbake til barnehagen.
Regnestykket er enkelt, risikoen for å havne i en ulike på veien er like stor hvert eneste sekund du er på veien, uansett hvor langt du skal.
Det er ditt ansvar, det er mitt.
Rist på hodet, himle med øynene, kast armene oppgitt ut.
jeg skiter i hva du mener.
Jeg velger å sikre barna mine i bil og det burde du også.
Vi ELSKER såpebobler. Rimelig underholdning som setter fantasien i sving, pulsen opp og ikke minst gir mamma og pappa en liten pust i bakken.
Alle lar seg underholde av såpebobler.
Noen blåser andre, hopper opp og sprekker de og får man en riktig stor en, vokter man den med livet som innsats og sørger for at den flyr høyt høyt til vers.
Ja kanskje helt opp til månen.
Vi har som regel med oss såpebobler på lengre bilturer, for å få barna litt i sving når vi tar en stopp.
Og jeg har alltid et lite lager på lur i skapet..
men så…
Yes, i ivrighetens stund søles all såpevannet ut, og boblelykken er over.
Hardt og brutalt.
Gjerne etterfulgt av tårer og krangling om hvem som skulle få den neste.
Jeg vet ikke hvor mange liter såpeboblevann som gikk med til søling før jeg kom på dette trikset..
Og halleluuuja sier jeg bare, null søl, såpvannet varer i evigheter og jeg kan enkelt fylle på iløpet av sommeren.
Det er enkelt, smart og det funker.
Fest såpebobleholder til et fast sted, og la den henge der.
Bruk de andre å fyll på med.
Null søl og masse boblemoro!
Litt usikker på hva som er så spesielt med Nordic Cab?
Vel jeg kan jo prøve å forklare kjapt og enkelt.
For sannheten er at jeg kunne sittet her i evigheter å fullrost vognen.
Vi har hatt den i flere år nå, og har vært en god venn mens ungeflokken har vokst.
Men jeg kan gjøre det kort, vil du lese mer tar du en titt på nettsiden til Nordic Cab.
Nordic Cab er en norskdesignet hybridvogn til transport av 1 eller 2 barn eller annen last.
I tillegg er det en ALT i ett vogn, den kan brukes bak sykkel, som pulk, med drag på beina, joggevogn og trille.
I flere år har vi hatt Nordic Cab explorer, en robust, solid vogn beregnet til skogturer, SKIKKELIG skogturer om du ønsker. Den tåler “alt” har god lasteplass og behagelig plass til to barn. Denne kan også enkelt gjøres om til varevogn.
Nå har vi i midlertid byttet den ut med en Nordic Cab Urban som er den nyeste vogna i familien, som er tilpasset det mer urbane liv, litt mer smidig, liiiitt mindre fargerik, og litt mer fokus på comfort.
Setene til barna kan justeres individuelt, det er skivebremser og dempere av glassfiber.
I tillegg, kan du få kjøpt Nordic Cab som ren varevogn. Som kan frakte det tenkelige og utenkelige.
Kan brukes bak sykkel, som pulk og til hund.
Og vi skal altså få gi bort en av hver!
Herreguuud så gøy!
Hvordan foregår det?
Ønsker du å vinne er det to kanaler du må følge med på hos oss. Facebook og snapchat.
Har hatt lyst å bidra, men vært fryktelig usikker da jeg i grunnen har slitt med å mestre selv.
Men, selv om jeg har slitt, hele fire ganger faktisk. Så har jeg endt opp med å mestre, hele fire ganger.
Og hver eneste gang, er det takket være en ammehjelper!
Det er amming jeg snakker om her og det jeg har vurdert frem og tilbake er om jeg skulle og ikke minst kunne bidra som ammehjelper.
Ulike ammehjelpere har hjulpet meg hver eneste barseltid.
Støttet, heiet og kommet med gode råd når man sliter med å se klart selv.
Hadde det vært mulig hadde jeg gitt de alle en heftig nuss!
Som profilert, i allefall litt offentlig mamma, opplever jeg titt og ofte å bli kontaktet av mødre ang nettopp amming.
Og fryktelig fryktelig mange opplever at ammingen er mye mer utfordrende enn de hadde trodd.
Fryktelig mange må gjennom en heftig ammekneik, den samme jeg har kjempet meg gjennom fire ganger og vet så alt for godt hvor vondt, slitsomt, frustrerende og ikke minst sjokkerende det er.
Amming er et sårbart tema, plutselig har man tråkket noen på tærne uten at man mente noe som helst.
Plutselig sitter man ovenfor en mamma som kanskje måtte ta et valg om å ikke amme, eller ikke kunne gjennomføre.
Ikke alle mestrer ammingen og la meg først få si, at det har jeg full forståelse for. Slik er det.
MEN dessverre er det også slik at mange mødre enten gir opp eller avslutter ammingen pga mangefull rådgivning, feil informasjon eller basert på myter fra gammelt av.
Jeg har selv sett og nesten opplevd det selv.
Jeg har nesten gitt opp, men takket være en ammehjelper har jeg holdt ut.
Og det er nettopp derfor jeg bestemte meg.
DETTE ønsker jeg å bidra med selv.
Jeg ønsker å kunne gi en annen mamma den samme følelsen en ammehjelper har gitt meg.
Den mestringsfølelsen er unik.
Og det å oppleve å få den støtten og forståelsen i en fortvilet stund er rett og slett fantastisk.
Jeg tok steget, i det jeg fant ut at jeg ventet femte barn tok jeg valget.
Jeg vil bli ammehjelper.
Og vet dere hva?
Jeg klarte det!
Testen er bestått, svarene mine godkjent.
JEG ER OFFISIELT EN AMMEHJELPER!
Hurra!
Og her kommer mitt første ammehjelper råd!
I anledning Ammehjelpens landstreff inviteres det
til pop-up ammekafe i Oslo 2. april.
Denne helgen samles over 60 ammehjelpere fra hele landet i Oslo, og vi avslutter landstreffet med å invitere til ammekafè!
Kafeen er for deg som ammer, pumper, er gravid eller er hjemme i permisjon. Kom å bli med på en trivelig stund med oss!
Dette er en gylden mulighet til å få svar på spørsmål om amming, hjelp med utfordringer og praktisk ammeveiledning. Kanskje tenker du på å bli ammehjelper, og har spørsmål rundt dette?
Kafeen er gratis, og inkluderer enkel servering.
Sted: Quality Hotel 33 på Økern.
Ta T-bane linje 5 til Risløkka, eller buss nr 67 til Risløkkalléen
En perfekt anledning om du har noe du lurer på ang amming! Er du førstegangs gravid anbefaler jeg virkelig å ta seg en tur.
Jeg er usikker på om hjernen min har nok overskudd til å fullføre dagens innlegg.
For jeg har så innmarri mye jeg vil ha sagt om dette..
Jeg er rett og slett tvers igjennom sliten og litt skuffet om jeg skal være helt ærlig.
Og midt inni alt er jeg jammen meg litt stolt og takknemlig også.
Men dagens lille tema på snapchat engasjerte, (følg meg gjerne: idebankmamma)
og nok en gang fikk jeg bekreftet at jeg ikke er alene.
Men saken er, at når jeg snakker høyt om tema for i dag, blir jeg møtt med rynkede neser og store spørsmålstegn.
Jeg snakker om fødselsangst.
4 ganger har jeg født, tre ganger i følge med fødselsangst og nok en gang har den klart å kravle under huden min.
Det er ikke slik at jeg er preget av den hele tiden, eller jeg skal være ærlig. En av mine første tanker når jeg har stått med positiv test i hånden er nettopp, shit jeg skal føde! Men så får jeg ristet den av meg og fokuset på alt det spennende som skjer innvendig, magen som vokser og spre det glade budskap får en større plass.
Men etterhvert som magen vokser, vokser også angsten.
Og når jeg tusler inn i tredje trimester har den fått et godt grep, og etterhvert som ukene gjør den det både vanskelig å puste og sove. Noen ganger så heftig at det er vanskelig å spise også.
Den kan til tider være altoppslukende, og gjøre at jeg mister meg selv.
Det er i grunn ikke enkelt å snakke om, det å være redd.
Ofte kan det være vanskelig å forstå også, at noen er redd.
Iallfall om du ikke er redd det selv.
Det vi kan være enig i, er at det er overhode ikke behagelig å være redd.
Uansett hva du måtte være redd for.
At jeg, som femtegangs fødende har fødselsangst er for mange vanskelig å forstå.
Men dette har du jo gjort mange ganger før?
Det gikk jo bra alle gangene?
Du vet jo at det gjør vondt, men at premien er bedre?
Alle mener de at de vet bedre, de vet at jeg ikke har en grunn til å være redd og frykter ikke fortelle det til meg. Alle rynker de nesa, håner frykten min litt mens de bagatelliserer det som spiser opp meg.
Jeg hadde samtale med jordmor i dag, om nettopp fødselen, jeg måtte gå to runder på do før jeg klarte å gå inn, kroppen krøller seg, magen vrenger seg og pulsen stiger.
Jeg blir fysisk kvalm av å tenke på at vi er der allerede, det er på tide at jeg må forberede meg.
På veien til sykehuset fikk jeg mange heiarop fra dere, jeg begynte å gråte av de fleste.
Mange fortale meg at de også slet, og flere fortalte meg at jeg hadde lov til å være redd uansett hvor mange ganger jeg hadde gjort dette. Flere mente til og med at jeg hadde større grunn enn noen siden jeg hadde gjort dette så mange ganger før.
Så trår jeg inn, så forberedt som jeg kunne bli, hun så og si ikke forberedt i det hele tatt. Hun var sikker på at vi skulle ha en vanlig kontroll. Jeg skjønte det etterhvert og måtte kvinne meg til å forklare den egentlig grunnen til at jeg var der, en meget stor del av meg hadde mest lyst til å go with the flo, bare la henne gjøre sitt og tusle ut igjen.
Men jeg vet, denne ungen må ut, uansett hvor lite jeg ønsker det hverken den ene eller den andre veien.
Jeg er henvist hit pga fødselsangsten sier jeg forsiktig.
hm? sier hun og gløtter ned i papirene mine før hun igjen ser opp på meg.
Fødselsangst? Sier hun med utvasket nordnorsk dialekt.
Jah, sier jeg og snurper munnen mens jeg ser i taket.
Ka du e redd for?
Du som femtegangs vet jo godt at en fødsel gjør vondt?
Med to ørsmå setninger gjør hun det hele mye vanskeligere enn det i utgangspunktet var.
Med to setninger forteller hun meg at jeg er tåpelig og ikke har noe å være redd for.
Hun forteller meg at jeg er på villspor, at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen.
Hun misforstår. De fleste gjør det.
Tror jeg er redd for smertene, de tror jeg er redd for å ha vondt.
De tar feil.
Smertene er jeg ikke redd for. De har jeg taklet hver eneste gang.
Det er det ukontrollerte jeg er redd for.
Det å ha null kontroll.
Både over hvor og når det hele starter, hvordan det hele blir og om det vil gå bra.
Som en bonus er jeg redd tiden, at den ikke skal strekke til og at vi ikke skal rekke frem.
Vi har lengre vei til sykehuset og fødslene mine har gått raskere og raskere.
Men igjen, ingen vet hvordan akkurat denne fødselen blir.
Og det er nettopp der min angst bunner.
Og mitt problem, ingen kan i grunnen gi meg en løsning som gir kontroll heller.
Samtalen blir slik jeg fryktet, lite forståelse, irriterende pekefingre og noen bedrevitende råd.
Det blir som det blir, sånn er det for alle.
Tårene renner litt innimellom, mens jeg prøver å lytte. Prøver å være enig, prøver å se det samme som hun ser på den samme enkle måten. Det blir som det blir.
Jeg klarer ikke, jeg går ut derifra fortsatt like redd.
Kanskje reddere, i allefall mer skamfull.
Men så ser jeg på snap igjen, og det er her min dose med takknemlighet kommer inn.
En gjeng med praktfulle damer som heier, roper og sender meg gode ord.
Som skryter av meg, som forteller meg at det er greit å være redd og at de er sikre på at jeg klarer det denne gangen også.
Jeg vet jo det, at jeg klarer. For jeg er jo klekkelig klar over at jeg ikke har noe valg.
Jeg må gjennomføre dette, ut MÅ hun.
Jeg har enda ikke hørt om noen som blir igjen der inne, uansett hvor redd mammaen er.
Jeg vil ikke la angsten vinne, den får ikke ta fullstendig kontroll slik den gjorde sist.
Jeg skal gjøre det jeg kan for å prøve å holde den i skinnet.
Jeg har begynt å forberede meg, forberede meg på å takle det ukontrolerte.
Jeg har lenge ment at det er umulig, men allerede merker jeg en ørliten forskjell.
Ikke nok, men nok til at jeg velger å ha trua og ikke minst fortsette.
Mange har spurt meg, om jeg kan dele hva jeg gjør for å takle angsten.
Jeg må innrømme jeg først tenkte at jeg ikke har noe å dele, for jeg kan ikke si at det føles ut som om jeg takler den. Men så innså jeg jo, at jeg bruker verktøy, bevist eller ubevist for å rydde den vekk av og til.
Noen ganger får jeg ristet den vekk, andre ganger henger den fortsatt på men jeg klarer å bære den.
Så hva gjør jeg?
Jeg snakker om den, irriterende reaksjoner som forteller meg hvor tåpelig jeg er er jeg klar over at jeg vil møte. Reaksjonene gjør selvsagt vondt, men de er ikke overraskende, jeg har hørt de før.
Jeg lar meg ikke tenke så mye på fødsel. Jeg må jo tenke litt på den, og den dukker opp i hodet mitt rett som det er. Men jeg har nærmest gitt meg selv tidsrom det er lov å tenke på fødsel. Klokkeslett iløpet av dagen. Dukker fødselstankene opp utenfor gitte tidsrom, jobber jeg hardt for å få de vekk.
Mentaltrening:
Jeg må innrømme, jeg er en skeptiker. Jeg får litt småspader av mennesker som snakker om hvor viktig det er å ha kontakt med sitt indre jeg og annet svada (som jeg ville sagt) Men så har jeg helt oppriktig måtte bitt i det sure eple. Jeg har jo googlet, fødselsangst. Og det står mye skrevet på nett, både fornuftig og ufornuftig. Og mange ønsker også å hjelpe.
Noe må jo hjelpe tenkte jeg, og bestemte meg for å gi noe en sjans, jeg bestemte meg for å gi mental trening en sjans. Jeg kan jo ikke forberede meg fysisk, men psykisk kan jeg det!
Hver kveld (jepp hver eneste kveld) lytter jeg til en lydfil fra engodfødsel.no og det er nettopp her jeg merker en viss effekt allerede. Ikke noe å rope høyt om foreløpig, men jeg har som sagt ikke gjort dette over lengre tid, enda. Om progresjonen fortsetter, kan jeg skrive litt mer om det senere.
Mitt beste råd er altså å gjøre det vanskeligste. nemlig å snakke om det.
For det første kan du ende opp med å få høre noen gode erfaringer, for det andre kan det være lettere å takle selv. Dette kommer ikke til å bli lett, det vet jeg, MEN det kommer til å gå bra.
Det må det.
Jeg sovner jo tilslutt.
Etter å ha dandert meg med bbhugmeputen, dyna og puten(e) på et spesielt vis.
Jeg hører på et lydspor som varer i 10 minutter fra engodfødsel.no Den får meg til å koble av og roe ned.
Men, så går det noen timer også våkner jeg.
Lys våken, midt på svarteste natten.
I magen er det som regel fest, jeg merker at hun begynner å bli både stor og sterk for der tar jeg meg selv i å ligge å smågynge i senga pga hun tar sats i madrassen.
Kroppen føles nærmest uthvilt, men ikke hode.
Jeg liker jo å sove. Er kanskje ikke av de mest kravstore, men sju timer søvn det liker jeg å unne meg.
Men kroppen nærmest pumper der den ligger, proppet av adrenalin og spenning.
Jeg vet, det er alt for tidlig å tenke at nå er det kanskje fødsel på gang, men fortell det til kroppen min og da!
Jeg tusler som regel opp en tur, tar en svingom innom toalettet, må alltids tisse en skvett.
Gjesper overdrevent for å fortelle kroppen at det er natta.
Det er overhode ingen grunn til å være våken nå.
Det er jo en form for øving, til tider som kommer, jeg er klar over det.
Men det er kanskje ikke nødvendig å øve sååå lenge?
Mannen pleier å sove som en stein gjennom natten, men her om dagen.. (ja da mener jeg natten selvfølgelig) bestemte ettåringen seg for å ha en ørlitten sengeballett også, som gjorde innsovning og begynnelsen av natten hans urolig.
Er du våken nå ??
Han momler det mellom slagene, da han merker at øyene min er lys våkne.Han har en unik evne til å sovne i mellom slagene, og selv om gråtetoktene til minstemann kun var med få minutters mellomrom måtte jeg dulte borti han for å fortelle at noen gråt.
Det aller enkleste hadde nok vært å gå selv, og for all del, noen turer gjorde jeg det også.
Men med et bekken som knirker værre enn en kirkedør lot jeg han ta de fleste turene.
Våken enda??
Jepp, jeg får jo ikke sove sier jeg..
Først da skjønner han hva jeg snakker om.
Morningen etterpå var slik den pleier, jeg preget av oppstykket søvn med bomullshjerne og svingende humør.
Denne gangen i selskap med mann, kan tro vi var et radarpar… dette blir gøy fremover.
Det er fortsatt en del uker igjen til fødselen kan være rett rundt hjørnet..
Det er ikke lenge til vettu.
Påsken kommer sent i år, men likevel kan nedtellingen begynne.
Om tre uker trer vi inn i påskeuken!
Påsken er en høyt som har vokst hos meg med tiden.
Min lille angst for gul har gjort at jeg og påsken er en dårlig match.
Men ettersom ungeflokken har vokst, har også påskestemningen spiret frem.
Det er godt å markere, feire og gjøre noe nytt.
Og ikke minst, moro å lage seg noen nye tradisjoner.
Vi pynter til påske nå, og jeg synes igrunnen det er ganske alrigth.
Men aller mest kanskje det å lage pynten.
Og mye kan gjøres enkelt, på sparket, ja til og med på hytta 🙂
Tenkte å vise dere et eksempel.
Man kan faktisk dekke et helt påskebord kun ved hjelp av papir, saks og lim.
Papiret vi har brukt her er fra en påskeklippepakke (kun 79 kr) hvor vi også tok i bruk malene som fulgte med, arkene er kjempe fine og fargene gir ordenlig vårstemning.
Her er det kun fantasien som setter grenser.
Flere av figurene vi har laget kan brukes til flere formål.
Min favoritt er eggeglassene du ser over her.
Superenkle å lage og de har flere bruksområder.
Eggeglass, bordkort, dekor
og serviettringer.
Man kan pynte et påsketre, lage fine blomster som er fine til bordpynt, bordkort eller feks dekorasjon i vindu.
Når vi hadde klippet til det vi skulle ha til bordet, hadde vi masse rester
og de laget vi koselige påskekort av, kanskje det blir en ny tradisjon. En vårlig hilsen i posten.
Det finnes enkelte kjøreregler som ekspertene deler med seg, noen “enkle” råd og kjøreregler som skal gjøre foreldrehverdagen enklere.
I dag feilet jeg soleklart på en av “topp 3 reglene” om noen ting kan kalles det.
Et nei er alltid et nei.
La meg oppsummere det hele, et nei er ikke alltid et nei.
Ikke i dag, i dag var et nei soleklart et ja.
Rådet kommer jo ikke ubegrunnet.
Det gjelder å være tydelig i sin rolle, ikke lære barnet at det kan gråte, krangle, diskutere, smiske seg til et annet svar enn spørsmålet har gitt.
Man skal som forelder være standhaftig og lite forvirrende i kommunikasjonen ovenfor barnet.
Påstander jeg igrunnen er veldig enig i.
Men finnes det menneske som til en hver tid er det?
Jeg feilet i dag, et nei ble først til et unnskyld og etterhvert til et ja, ikke bare et ja, men et ja selvfølgelig.
La meg forklare.
Jeg skjønte at noe var i ferd med å skje, han hadde gått på badet, vært der en stund, alt for lenge.
Eldstemann, han har en fantasi som løper løpsk, og har en egen egenskap når det gjelder det å glemme beskjeder og regler han har fått som han skal forholde seg til.
Jeg tok turen bort, og døren var løst.
Jeg tar meg ikke tid til å tenke en gang, jeg dirker opp låsen og river opp døren.
Nei nei nei nei nei nei nei
hører jeg en lys guttestemme si med panikk og frykt.
Jeg ser han ikke, men hører han står rundt hjørnet ved vasken og vannet renner.
Jeg stamper inn, og det er vel her min kontroll og standhaftighet forsvinner.
Rundt hjørnet ser jeg en gutt med søkkvått hår FULT av håndsåpe.
Jeg rekker ikke tenke, jeg handler, umiddelbart.
Dette har vi jo snakket om, sier jeg og slår ut med hendene.
men men men men men.
Nei, sier jeg.
Du gjør det hele enkelt for meg.
Du blir hjemme.
HVA!?
Jepp, du blir hjemme, ingen kino på deg.
Jeg stamper ut av badet, hormonell, utslitt og luta lei.
Hvorfor kan han aldri, aldri høre på bedskjedene han får tenker jeg i det jeg stamper på kjøkkenet og gjør husarbeid i sinne.
Han følger etter, tårene spruter, hjerte er sønderknust.
jeg svarer ikke, vasker kokeplaten demonstrativt og unødvendig mye.
Han prøver ny taktikk…, være sint,
han prøver alt, true, gråte, fortelle meg hvor urettferdig verden er.
Jeg svarer ikke, bare vasker.
Så tar han neste taktikk, han trekker seg unna.
Stillheten fyller rommet og jeg får rom til å tenke.
Overreagerte jeg? Er dette grunn nok til å nekte gutten kino?
Var det hormonene som trampet over meg?
Jeg bestemmer meg for å ta en prat.
Legger fra meg vaskefilla og tusler til sofaen stille og forsiktig.
Han gir meg verdens tristeste øyne, Jeg ville bare gjøre meg fin.
Sier han.
Jeg hører ikke på hva han sier, jeg har lagt en plan i hode hva jeg skal si for å klare å holde meg til ord som skulle være hugd i stein.
Hvorfor kan ikke du bare høre på regler som jeg og pappa gir deg?
Hvorfor kan ikke du respektere beskjedene vi gir?
Han gjentar.
Jeg skulle bare gjøre meg fin.
Fin?
Nå hører jeg.
Ja, sånn som Marcus og Martinus er på håret.
Så kanskje hun synes jeg så kul ut.
Hjerte mitt brister.
Herregud, gutten er forelsket.
Fuck (ja FUCK) råd, eksperter og anbefalinger.
Gutten er forelsket.
Her får et nei, bli til et unnskyld og et unnskyld til et selvfølgelig skal du på kino gutten min.
Alt man trenger er farge (maling, tusjer eller farger og en dorull)
Og har man noen øyner og lignende blir de ekstra moro.
2. Trolldeig egg.
Trolldeig er enkelt å lage og gir god variasjon.
Først får man rulle og kjevle og så kan man male og dekorere.
3. Tottelott harer.
Disse påskeharene vokser med barna og er veldig hyggelig å ha til pynt i vinduskarmen.
4. Hama perler.
Oooh vi elsker disse små perlene, fargerike og herlige med UENDELIGE muligheter.
Påskepynt er også en av de. Man kan finne gratis mønstre på nett, og mye flott inspirasjon. Blandt annet hos @Englaskreativiteter på instagram.
5. Krans.
Å pynte døren og gi påskegjestene en ekstra hyggelig velkomst med en koselig krans på døra.
6. Påskeharekurv.
Disse lager vi hvert år, og har som tradisjon at barna henger de på døren sin. Hver dag i påsken sjekker de ivrig kurven sin hver morgen for å se om påskeharen har tittet innom.
7. Funky chickens.
Søte kyllinger laget av vinglass.
Kanskje har du noen i skapet du aldri bruker?
8. Dekorere påskeegg.
Fingermaling ER jo gøy, og enda hyggeligere er det når de kan brukes til å gjøre påskeeggene personlige og fine minner.
10. Påskeaktivitet.
Man trenger litt aktiviteter også, har dere en pappeske stående er dette en super aktivitet, her får man både vært kreativ OG aktiv. Små baller eller ballonger kan brukes
