Jeg er god på det.
Å se framover, planlegge, strukturere, legge planer, lister, sette drømmer, visjoner og mål.
I mitt hode skal aller helst ingenting være tilfeldig. Alt skal følge en plan.
Men det er jo ikke alltid det blir slik…
I begynnelsen satte det meg helt ut,
Jeg hadde jo en plan, og den planen innebært ikke at minstemor skulle bæsje akkurat nå.
Eller at mellomstemann skulle bli syk.
Eller at eldste skulle stå der med henda i kryss å synes mammas planer var bare helteite,
vi skulle jo kose oss sammen!
Jeg visste jo hvordan dette skulle bli jeg, det stod jo på listen min.
Men jeg burde jo ha lært…
jeg burde jo ha gjort meg mine erfaringer i tiden som småbarnsmamma.
Jeg burde jo ha skjønt at ingen lister kan stemme på en prikk når man skal utføre de
med selskap av tre barn, en mann og livet på slep i tillegg.
Det skjer jo alltid ett eller annet uforutsett.
og uforutsett står som vi alle vet, IKKE på listen.
Det er jo fint, å legge planer, sette mål og drømmer.
Men min erfaring, og mitt råd forsåvidt
er å legge det smått.
Planlegg når klesvasken skal taes, og hva dere skal ha til middag resten av uken, og når kjøkkenet skal vaskes, men selv her kan det dukke opp noe som gjør at biffmåltidet ender opp med å bli en grandis på deling etter at barna ble lagt.
Sett dere mål med mulighet for tilpassing, drøm i vei, men ikke la tårene ta på vei om det kommer en sving du ikke hadde forventet skulle komme.
Man kan ikke planlegge livet, hverken sitt eget eller sine barn sitt.
Men kan ikke planlegge hvordan alt skal bli.
For noen ganger går det ikke slik man hadde tenkt.
Noen ganger… blir ting bare så uendelig mye bedre.