En god samtale til jul?

//annonse

Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er den aller fineste julegaven man kan gi til noen andre sin egen tid.
Vi har det travelt i dag, tidsklemma presser på, skyver oss opp i et hjørne uansett hvor raske og effektive vi er.
Vi har en tendens til å fylle kalenderen til det maksimale og konsekvensene er tilstede, men kanskje merker vi de ikke før det hadde gått en stund.
Vi har det ofte for travelt, kort og godt.
Derfor er kanskje tid ekstra verdifult akkurat nå?
Hva man fyller den tiden er selvfølgelig også viktig.
Men om jeg skal gi deg et godt råd, så er det å fylle den med noe som er helt gratis.
Ord og ører.
Den gode samtalen er kanskje vanskelig å pakke inn skulle man tro.
men det er faktisk veldig mulig, og enkelt.
Den ser nemlig slik ut:

 
Oh yes, jeg snakker om Fuelbox (rabattkode lengre ned) har jeg vist dere før, og det er med glede og begeistring at jeg i år også skal få minne dere på den herlige lille, praktiske, vidunderlige boksen som har gitt oss så mye glede og gode stunder.
Jeg oppdaget den egentlig i første omgang da jeg nærmest fikk den servert i fanget da jeg desperat letet etter et verktøy som kunne gi meg og mannen min den gode samtalen tilbake. 15 år sammen. (da) og et god klype småbarn med et fjell av behov hadde gjort at vi ikke lengre hadde overskudd og tid (?) til nysgjerrigheten. Jeg var på mange måter litt redd for at jeg visste absolutt alt om den fine mannen jeg var så heldig å ha ved min side.
Var oppdagelsesferden over?
Å nei da så den vesle boksen, og siden har den gitt oss timesvis med gode samtaler og ikke minst, selv etter 17 år har jeg lært noe nytt, eller blitt minnet på noe fint takket være de små kortene med de store ordene.

Å si at fuelbox kanskje er den mest meningsfulle julegaven du kan gi i år er nesten å undervurdere.
jeg tror de fleste par og familier kan ha behov og ikke minst godt av å sette av tid til den gode samtalen.
Se og lytte til hverandre.
Det er viktig å vite at Fuelbox er ikke et spill, men et verktøy.
Uten avanserte regler eller vinnere.
Alt du trenger er tid.
Fuelbox finnes ikke bare for par.
Det finnes flere ulike bokser.
Vi har fått fueldilla og har testet den for par, familie og barn.
Våre absolutt favoritter er nok par og barn.
Den vi bruker mest om dagen er barn.

Barn boksen er laget for de alle minste og oppover, vi har tilpasset den så vi fint kan bruke den med tolvåringen også.
Og jeg får rett og slett ikke sagt hvor mye fuelbox har hjulpet oss i perioder.
Barna går jo gjennom faser i livet hvor det kan være vanskelig som tilskuer og veileder å forstå alt.
Kanskje blir det så vanskelig at det er vanskelig å snakke om ting.
Da kan det å dra opp et kort fra en liten boks være med på å bryte en barriere og gjøre samtalen enklere å få i gang.
Man kan jo feks fuele med barnet før leggetid istede for å lese innimellom?

Fuelbox er i mine øyne den perfekte gave til et hvert kjærestepar eller familie.
Den vil gi mye verdi til både liten og stor.
Derfor er det ekstra stas å kunne få tilby en rabattkode til en verdi av 100 kr på hver eneste boks du kjøper.
Bruk rabattkode: småbarnsforeldre
utvalget finner du HER.

Til syvende og sist. – lillesøster eller lillebror?

Ultralyden gav jo oss svaret, som jeg egentlig vurderte å ikke vite denne gangen, for å bare ha en ekstra motivasjon mot fødsel.
Men da jeg merket den interne kampen som var i ferd med å etablere seg her hjemme, innså jeg raskt at det var nok
lurt å finne ut av kjønnet. For å forberede alle hva som skulle komme å ta plass hos oss.
med fullstendig likestilling i familie var vi jo alle klare på at en viss ubalanse vil finne plass.
Som jeg skrev i går, ble den ordinære ultralyden unnagjort alene, og dermed var det kun jeg som
visste hvor ubalansen skulle få tyngden sin i det jeg tuslet ut av sykehuset.
Og i det jeg så bilen bestemte jeg meg for å gjøre litt ut av avsløringen.
Jeg tok kontakt med Heidi, som driver Heidis cakery og lurte på om hun kunne hjelpe meg med å lage
jente/gutt kaker til oss. Noe så klisje og enkelt som rosa fyll = jente, blått fyll = gutt.
jeg vet, klisje i 2019, men veldig tydlelig og forståelig for flokken vår.
Og serviceminded og rask som hun. var, kom hun og leverte de i en godt pakket inn pappeske på jobben til min mann dagen etterpå.

Ingen ante hva som gjemte seg i esken, men kort fortalt stod jubelen i taket da vi åpnet lokket.


 
Jeg la de på tallerken og nøyt det å kunne holde de litt på pinebenken.
Om noen minutter var det ikke lengre min lille hemmelighet, jeg måtte nyte litt til.


 
Jeg må innrømme jeg var ekstra spent.
Konkurranseinnstinktet var til å ta og føle på, og jeg forventet litt reaksjoner den ene eller den andre veien. Faktisk visste jeg at det hele kunne ende i både tårer og skuffelse.
La oss bare hoppe i det.
Oda var bare glad og lykkelig for kake en eller så vanlig tirsdag.. og skjønte ikke stort.
Markus tok det største jafset en kakespisende 9 åring kan ta.
men ingen åpenbaring.
Matilde derimot, tar et strategisk jafs og med ett kommer det et temmelig lurt og stolt smil over bordet.
Jeg visste det, sier hun og snur kaken stolt mot meg.

 
Markus tar en liten seiers bølge mens store søster ler imot meg.

 
Dette blir knoll og tott.
Alle rundt bordet ler.
og titter på febersyke minstemann som ikke har noen aning om hva som skjer.
Jonatan har ikke sagt et ord, ikke før kaka er borte.
Det passer bra sier han plutselig.
med en lillebror.
¨
 
Psst på instastory har vi filmet fra øyeblikket.

Når takknemligheten tar overhånd. – min 7. ordinære ultralyd.

Som jeg skrev her om dagen, så har ikke svangerskapet klart å overbevise meg denne gangen.
Det har rett og slett ikke gått opp for meg, at den vanvittig rå kroppen min lager enda en liten soldat.
Etter de første ukene var passert forsvant også de mest plagsomme symptomene og det ble såpass greit at jeg
til tider rett og slett glemmer at jeg er gravid (skulle til å skrive var 😅)
Men kula vokser, i rekordfart, og minner meg støtt og stadig på at her skjer det ting missy, det er bare å gjøre seg klar.

Men med seks små, blogg og andre kanaler pluss en butikk i full fres har man også andre ting å legge tankene på.
Så kula blir støtt og stadig skjøvet vekk, iallfall fra tankene.
Men, jeg merket jo at nervene kom på plass, da plutselig fikk opp en prikk i kalenderen, og skjønte det ikke lengre var måneder eller uker til
den ordinære ultralyden, men dager.
Og her i huset skal jeg love deg dagene flyr fort.
VELDIG fort.
Jeg både gledet meg og gruer meg, en ekkel og tung frykt lå på skuldrene på at jeg hadde brukt opp mine sjanser.
Sju friske barn.. er det virkelig mulig?
Dagen før hadde vi fult program, så den gikk heldigvis unna på et blunk.. men når ettermiddagen kom
hadde vi en liten soldat som bare ble tettere og tettere og varmere og varmere.
Iløpet av noen timer hadde vi en ganske så syk liten lillebror, og jeg forstod at sjekken jeg gruet meg til skulle bli hakke tøffere å stå i.
Ingen hånd å holde i, det ble bare meg, helt alene, og kula.
Det ble noen tapre tårer, på et mørkt rom med en febervarm kar på brystet den kvelden.

Så kom den plutselig, dagen i dag.
Dagen jeg ikke hadde ventet på, men likevel litt.
Det er noe med lukten der oppe i 3. etasje.
Det knyter seg liksom litt ekstra i magen i det heisdøra går opp og skiltet “kun for fødende” møter meg.
herregud jeg skal føde igjen…
Jeg rister tanken av meg like fort som den popper opp.
Først dette, alt annet senere.
Jeg får noen minutter på venterommet.
Rundt meg sitter par, noen holder hender, andre sitter med hver sin mobiltelefon og scroller seg gjennom diverse feeder.
jeg har bestemt meg for å la telefonen ligge i lomma, prøve bare være tilstede.
Det er vanskelig å finne et sted det naturlig å hvile blikket, heldigvis slipper jeg å lete så lenge.
Niiiina?
Et pittelita jordmor står i døråpningen og smiler godt.
Jeg spretter opp.
Vi tusler sammen nedover gangen.
Hun gransker meg.
Så rart, sier hun.
Jeg var sikker på at jeg hadde sett deg før, men det tror jeg neimen ikke.
Jeg ler smånervøst tilbake, ser ikke helt hvor hun vil.
Ja, det er ikke mange som besøker oss så ofte som deg sier hun og dulter borti meg.
Nei det er sant, sier jeg og smiler tilbake.
Rutinespørsmålene kommer på rams, tidligere fødsler, størrelse på barn, hvordan det er med meg nå, og tanker og forventninger rundt dette svangerskapet.
Jeg merker jeg blir mer og mer ordfattig ettersom spørsmålene dreier seg mer og mer om dette svangerskapet.
Nei, skal vi ta en titt, sier hun og slår armene mot benken.
Jeg sukker før jeg nikker og reiser meg opp, finner en grei plass og før jeg vet ordet av det er både gele og probe på magen.
Jeg rekker å trekke pusten godt før jeg helt tydelig ser en liten kropp komme frem på skjermen.
Hun løfter av ultralydproben og spør meg, vil du vite kjønn om jeg kan se det?
Ja takk sier jeg, og kjenner umiddelbart en ny følelse i kroppen.
Der, sånn helt plutselig går det opp for meg.
Babyen vi ser på, skal gjøre vårt kaos komplett.

Den lille kroppen, er inni min kropp, og skal etterhvert bli min baby på utsiden.
Jeg skal er så ufattelig heldig at jeg får oppleve å kjenne liv i håndflaten mot en kulerund mage, snuse inn lukten av en nyfødt sjel, amme, bysse, kose, lære å kjenne, et helt nytt menneske som jeg og den jeg elsker aller høyest har laget sammen.
Den herlige flokken på 6 soldater skal bli til 7, tro det eller ei, men det er rett og slett helt ubegripelig.
Frem til nå.
Nå ser jeg barnet ligge der, hel og fin, to bein, to armer, to føtter godt plantet i morkaken, turner og spreller.
Med et friskt hjerte og en alldeles nydelig oppstoppernese i profil.
Jeg, jeg som for 14 år siden på mange måter hadde ingen, er overhode i en familie på snart 9.
Jeg blir nesten nummen i fingrene og merker det suser i hodet.
Akkurat som om noen har gitt meg en sjokkbeskjed.
men ingen sjokkerende nyheter fra den snille lille jordmoren.
Kun godt nytt.
Alt ser fint ut.
Og der ligger jeg, 20 uker på vei og skjønner at jeg skal bli mamma.
Tårene triller, og triller og triller.
Går det bra med deg sier hun og legger en varm hånd på min.
Ja da, sier jeg, veldig.
Hun tar en bonusrunde over den vesle kroppen, fingre og tær, navlestreng og hjertekammer.
Alt ser så fint ut som det kan.
Og fy søren så uendelig takknemlig jeg er.

Og gjett om jeg gleder meg til å avsløre kjønn.
Det er helt merkelig, å være den eneste som vet.
litt moro og litt rart.
Jeg har snakket med flotte Heidi, bak Heidis Cakery, og i morgen blir det trolig en skikkelig overraskelse på hele gjengen.

Ultralydnervene står i spenn.

Hele 6 ganger før er jeg så heldig å ha gjennomført en ordinær ultralyd.
Jeg husker alle som om de var i går.
Kanskje ikke så mye av det som ble sagt.
Men hvordan det hele sank inn og ble virkelig.
Hver eneste gang.
Hvordan jeg går inn på venterommet med verdens høyeste skuldre og nervøs puls.
Livredd for at de skal oppdage noe utenom normalen.
Livredd for at ikke alt er bra der inne.
Og hvordan jeg hver gang har vært så uendelig heldig å få tusle ut med lave skuldre, sommerfugler i magen og en viten om at det tilsynelatende er en fris liten verdensborger der inne.

Her holder Amalie første bilde av lillesøster Oda ❤️
 
Jeg husker som førstegangs var det hele så uvirkelig før at jeg knapt trodde på testen.
Og første sparket kjente jeg i bilen på vei hjem fra ultralyden.
Da forstod jeg at jeg skulle bli mamma.
jeg måtte på mange måter se for å tro.
Og nå sitter jeg her, for syvende gang med kul på magen.
Tester som forteller meg at jeg er så uendelig heldig å skal få oppleve dette underet igjen.
Hjertelyd som triller frem under kontroll hos jordmor.
Likevel, tror jeg på mange måter ikke på det.
Jeg er usikker på hvor langt jeg er, men rundt 19+ er jeg nok.
og det eneste jeg merker til graviditeten i skrivende stund er en kule på magen
som gjør at jeg må ha pc litt ekstra langt ned på fanget.
Jeg kjente noen spark for noen uker siden, men så ble det stille.
helt stille.
Morkaken foran antar jordmor.
Jeg håper så inderlig hun har rett.
Mange av dere har etterspurt oppdateringer rundt svangerskapet.
Og jeg har prøvd, flere ganger.
Men så sier det bare stopp.
Har delt noen glimt av magehulen på snapchat og instagram, men få tanker…

Det høres kanskje rart ut, men det. hele er så ufattelig ubegripelig.
Skal jeg virkelig oppleve denne rikdommen en gang til?
Hva har jeg gjort for å fortjene sju, vidunderlige friske barn.
Har jeg brukt opp mine sjanser, eller lodd?
Kan jeg virkelig være så heldig?
Jeg har aldri hatt ordinær ultralyd så sent som denne gangen, og helt ærlig kan ikke mandagen komme fort nok.
Samtidig kjenner jeg på en frykt for at bobla som jeg trives så godt inni skal sprekke.
Tenk om,
enn hvis….
Om fire dager sitter jeg her og vet.
Om alt er bra der inne, og kanskje hvem som skjuler seg der inne som familiens punktum.
(ja vi vet at dette er vårt lille punktum)
Godt helgen skal fylles med jobb og bursdagsfeiring av den fineste 4 åringen jeg vet om.
Måtte den gå fort….
fryktelig fort.
 

Julegaven som passer på ditt aller mest verdifulle.

//annonse

Hvordan måler man egentlig hva som er verdifullt?
Spør plutselig 9 åringen mens han gjør lekser.
Nei, hva tror du, sier jeg og er spent på svaret.
Hvor mye penger det koster?
Kanskje det sier jeg og lar han tenke litt til.
Hvor mye man bruker det?
Ja mulig sier jeg, men, er det som er verdifullt for Daniel det samme som er verdifult for deg spør jeg tilbake.
Neeeei? sier han og rynker nesa
For Daniel er det kanskje kosebamsen som er viktigst, men for meg er det fotballkortene sier han og gliser.
Hva er det som er mest verdifullt for deg spør han tilbake.
Deg sier jeg, uten å nøle, deg og søskene dine og pappan deres.
Men hvordan vet du det liksom? Spør han.
Hvordan måler man hvordan det er verdifullt.
jeg må tenke litt,
Det er vel kanskje hvor redd du er for å miste det?
 
Han er i full sving med leksene, jeg blir sittende å se på han mens blyanten går ivrig og tankene kverner.
Han noterer ivrig, vi kom frem til noen gode svar jeg og han synes jeg.
For hva som er verdifullt for meg, er kanskje noe helt annet enn hva som er verdifullt for deg.
Men en ting har de til felles og det er at vi er redde for å miste de eller den.
Og det er slik som jeg sa, mitt aller mest verdifulle er de jeg deler tak med.
Min lille store flokk og arme. Uten de, ingen meg. Enkelt, greit og fryktelig skummelt.
Aller helst skulle jeg hatt et øye på de til enhver tid så jeg visste hvor de var til enhver tid.
Men slik er det ikke, etterhvert som de vokser til, må man tørre å slippe de løs.
Men jeg må innrømme at jeg har rett som det er hatt en liten klump i halsen når disse små ikke kommer hjem når de skal.
Enten fra en venn, ifra skolen eller etter en tur på fotballbanen.
Helt ærlig skal det ikke lange stunden til før jeg begynner å gløtte litt ekstra ut vindu og kjenne på at minuttene snegler seg forbi.
Det gjelder kanskje spesielt han som sitter dypt inn i leksene på andre siden av bordet.
Plutselig dukket det en venn på veien hjem fra skole, eller han fant en snøfonn å leke i, eller han glemte tiden og spilte litt ball på fotballbanen, eller…eller… eller…
Som regel noe helt uskyldig, men  tankene mine har det utenkelig skjedd. Jeg har allerede rukket å bli bekymret og redd innen han kommer hjem.
Han er ni år, og jeg synes det både er unødvendig og for tidlig at han skal ha ansvar for telefon.
Så da har vi løst biffen på en enklere måte for alle parter.
Vi bruker tail it

En genial liten brikke som tar vare mitt mest verdifulle.
En liten. GPS tracker på knappe 3*4  cm som til en hver tid kan fortelle meg hvor han (eller rettere sagt sekken hans) er.
Gjennom appen kan jeg nemlig se hvor brikken befinner seg til en hver tid.
Helt genial til å passe på ditt mest verdifulle uten å ta plass.

Den kan passe på så mye mer enn en en litt vimsete niåringen.
Den kan festes på et viktig nøkkelknippe, festes på sykkelen, i halsbåndet til katten, puttes i lommeboken.

Tail it snakker med en app du enkelt laster ned på telefonen. Her kan du også bestemme hvem som skal kunne se posisjonen.
Appen er enkel og lettforståelig og kan vise deg hvor din tail it er, akkurat der og da.
og det beste av alt, du kan få den til å lyse og pipe via appen.
Så om desperat går å leter etter lommeboken din like ofte som meg, kan det det kanskje spare han eller hun for noen årlige letetimer å slenge en tail IT i lommeboka eller hekte på nøkkelknippet for den ikke større enn en som så:

 
Tail it er norsk, med norsk support og noen kjekke norske karer som står bak produktene. De har også utviklet egne brikker for hund/katt og GPS klokke til barn blant annet, de kan du også lese mer om på Tail it sine nettsider.

Så har du en somlekopp, rotekopp eller vimsekopp i familien er tail it den ultimate julegave spør du meg.
Du finner den HER eller hos Power.

Hvor i all verden blir pengene av?

//inneholder reklame for eget produkt.

Det skjer liksom plutselig, litt sånn ut av det blå og gjerne noen dager for tidlig.
Jeg snakker selvfølgelig om at kontoen blir tom.
Plutselig så er det liksom tombola, det er iallefall slik det føles.
Men realiteten, er nok at det er mange faktorer som spiller inn som gjør at det er på tide å brette opp ermene og få kontroll på disse pengene.
For hvor i alle dager blir de av?

Det er to faktorer som spiller en vesentlig rolle her:

  • vi bor mer sentralt, større og vesentlig dyrere
  • vi er blitt flere, faktisk nesten dobbelt så mange på noen år.

Legg til en mor dypt inn i gravid og ammetåka, en overarbeidet far og dårlig tid… og du har en real bunke med faktorer til.
En rask hoderegning forteller meg at vi burde kunne være i stand å sette av en liten slant penger hver måned.
men det skjer altså ikke.
Jeg fikk tips om å laste ned appen Dreams (ikke reklame) og det har gjort at vi har spart uten å merke det.
Og i løpet av et par måneder nærmer vi oss halvveis til god buffer, absolutt en god start.
MEN jeg vil ha kontroll, og planen er å ta kontroll.
Og jeg vet at man blir mer motivert om man har noen å gjøre det sammen med.
Derfor har jeg også rent strategisk innført månedsbudsjett i kalenderboken vår.

For, nå skal jeg bruke de siste 40-50 dagene som er igjen av året (no kidding)
på å se, hvor pengene blir av, hva som sluker penger, hvor vi kan stramme inn mer, hvor vi kan spare litt så det blir penger i sparebøssa.
Målet er å ha penger i bakhånd, slik at en reperasjon på bilen, eller en vaskemaskin som tar kvelden ikke er krise.
Målet er å vite hvor mye vi kan og skal bruke på dagligvare, hvor mye vi kan bruke på innkjøp og unngå disse småsløsingene jeg vet eksisterer.
Og det rare er, at jeg gleder meg nesten litt til å ta tak.

Du er min medisin.

Det er klisje, å starte et innlegg med denne overskriften
iallefall når jeg videre nå skal fortelle deg at dette innlegget, det er til deg.
Ja, deg. Akkurat du som nå leser bloggen min.
Som trofast taster inn adressen min eller som åpner en link når jeg tipser dere om at det har skjedd noe nytt her inne.
Jeg er umektelig stolt av denne plassen. Utallige timer med innsats,tro meg det er faktisk slik man sier, man bruker enormt mye tid på bloggen. Jeg deler inspirasjon, kreativitet, tanker, drømmer og meninger. Samlet til en bunke med ord og bilder, som forhåpentligvis kan gi mening eller inspirasjon til noen der ute.
Et sted hvor jeg kan blåse ut tanker, dele ideer, drømmer og opplevelser.
og på veien har den også blitt min arbeidsplass.
DET  er nesten så jeg må klype meg i armen.
Tenk å få leve av noe man synes er så gøy?
Så mange spennende mennesker jeg har fått møte, blitt kjent med og lært enormt mye av.

Om jeg har blitt rik? VELDIG, på penger? så langt der ifra.
Men akkurat nok til smør på skiva og nye sokker når det trengs.
Men rik på relasjoner, erfaringer og ikke minst mennesker rundt meg.
Bloggen har gjort uendelig mye med og for meg.
Den har i praksis vært veien fra syk til frisk.
Jeg hadde vært psykisk syk i 6 år når jeg bestemte meg for å begynne å blogge.
Vi var midt i prosjekt “ha det gøy”, målet var å finne meg selv igjen.
Le litt, kjenne glede og ikke minst kjenne at man har det temmelig godt.

Det er mye terapi i det å samle tanker, drømmer og ønsker til ord.
Det kan jeg igrunnen anbefale alle å gjøre.
Men det som har hjulpet meg aller mest, er dere.
Rett og slett dere.
Dere er min lykkepille, mitt leksikon og inspirasjonskilde.
Jeg gjemte meg godt i begynnelsen av bloggingen, da var det mest dorullugler og papptallerkenkunst som kom frem. Men etterhvert har vi delt mer og mer fra vårt.

Foto: Ola Vatn

Største steget var egentlig å få sin egen snap.
Der ble ting rått og ekte, ingen filter (ok, av og til da)
Og den virkelige dialogen med dere begynte.
Det er først det siste året jeg har innsett det virkelig, at det er dere som er min medisin.
Gjennom snap har jeg fått en helt annen dialog med dere,
det ble noe annet enn kommentarene på bloggen, det ble så mye mer
Dere applauderer når jeg skriker ut i frustrasjon over femte time med rugging på samme dag,
Dere heier når jeg skal trosse komforsoner,
dere deler tips, råd og erfaringer når jeg spør.
Og snappene dere sender meg,
folkens.
Dere får småbarnslivet til å bli uendelig vakkert.

Enhver småbarnsmamma burde hatt tilgang til min snap.
Flere av dere har jeg fått æren av å bli kjent med.
Noen av barna har jeg fulgt fra første spark i magen til første skritt på stuegulvet.
Jeg har sett flere trøtte mårramammatryner enn del fleste, jeg har sett søndagsturer i parken, grilling av pølser i peisen i hytta, påskeeggjakt, flere tusen bursdagsbarn, sta og egne to åringer som nekter å kle på seg til barnehagen. Jeg har sett sovende barn, og barn som ikke vil sove og mødre som så gjerne vil sove.
Å være småbarnsforeldre er alt på en gang. En berg og dalbane,
tivoliets heftigste tur som burde at en advarsel til de med hjerteproblemer og sterkt behov for egentid.
Man føler rett som det er for å trykke på stoppknappen, rope ned til mannen ved siden av spaken at han må stoppe, fordi du MÅ av. Men denne karusellen stopper ikke, den går og går helt til du synes det er gøy igjen. Du risikerer å bli svimmel, ør og kvalm. Men jammen er det mye fint å se underveis.
Selvfølgelig er jeg ør og svimmel og småkvalm innimellom jeg også. Men takket være dere ser jeg utsikten når vi er på toppen og hvor uendelig flott den er. Jeg kjenner det kiler i magen når vi sklir nedover i hurtig tempo så vi nesten blir vektløse og jeg kjenner spenningen i det vi sakte draes opp mot neste topp.

Dere har ikke bare vært min medisin,
Dere er også mine forbilder.
I disse dager foregår en nominasjon i min bransje.
Vixen awards.
En egen “oscar” utdeling for influencere om jeg kan kalle det det.
Jeg skal innrømme at denne prisen har vært uviktig og uvesentlig for meg i mange år.
Fakta er at jeg igrunnen har vært passe flau over å presentere meg som en blogger.
Det er jo ikke til å skyve under en stol at det er mye drama og overflød i min bransje,
men, når jeg snur meg og ser tilbake.
På hva bloggen har gjort med meg, hva dere betyr for meg og ikke minst hvor vanvittig mye innsats jeg legger i dette, begynner også tanken å hvile på at en slik pris, en slik klapp på skulderen hadde vært umektelig moro å få.
Jeg var så heldig å være en av de nominerte i fjor, blant Sophie Elise og Kristin Gjelsvik, Caroline Berg Eriksen og andre kjente.. lille meg…
For første gang var jeg invitert til å delta på feiringen, men gjett hvem som fødte noen dager før da 😉
Og nå er sirkuset igang igjen.
Og det er dere som lesere som bestemmer.
Alle kan stemme på en hver i hver kategori,
Du kan nominere akkurat den bloggen du ønsker i Vixen awards, og jeg vil oppmuntre deg til å gjøre det.
Og ønsker du å nominere meg, ja da blir jeg uendelig takknemlig for det.
 
OG DU…
Takk for at du leser <3
 
Del gjerne din hverdag med meg på snapchat: Idebankmamma

På fremsiden av VG

foto: Ola Vatn
Min store frykt, har, siden jeg presset meg frem  (for det er jo det man gjør) for å lykkes som blogger, er å havne på fremsiden av landets store aviser.
For er det en ting som er sikkert så er det at det skal godt gjøres at å stikke seg frem såpass mye at man
kommer på fremsiden i landets største avis bare skal følge med seg positivt.
Jeg er klar over at ikke alle kan like meg, og det ønsker jeg vel heller ikke å oppnå, men likevel er jeg et sårbart menneske som har følesene nærmest utenpå om dagen blant annet pga hormonene et svangerskap bringer med seg.
Så hvorfor gjøre det da?
Vell svaret er temmelig enkelt;
For saken, og hvilken forskjell det kan gjøre.
Når Edda fra VG ringte meg og presenterte saken hun ville skrive, var jeg ikke i tvil.
Klart jeg vil bidra til å forsøke å åpne tabudøren det er på tide å rive ned.
Det er klart jeg vil forsøke å bidra til at mødre der ute ikke føler seg alene og at det er mulig å snu det hele.
Det er klart jeg har lyst til å belyse at familier er forskjellig og det er bra.
Sammen med journalist Edda og fotograf Ola som tilbringte hele 6 timer med oss.
Ble vi enige om å dra det hele ned på jorda.
Ikke pakke ting inn i vatt, ikke lete etter den mest ryddige kroken i huset og la barna være nettopp det de er, barn.
Det hele ble ikke særlig vanskelig når Oda kom travende inn i stua for barnehagen med ansiktet fult av tusj.
Du kan tenke deg fotografen kastet seg over kamera 😉
Jeg våknet lørdag med sommerfugler i magen.
Noen lette, noen tunge.
Jeg var fryktelig spent på. hvordan dette skulle bli mottatt.
Jeg vet jo at vi har et helt lass med fordommer som bare venter på en mulighet å angripe oss.
Men så tikker de inn, en etter en etter en.

Og i løpet av dagen kjente jeg at det hele var så inderlig verdt å trosse frykten.
Mange takket meg, flere heiet på oss.
Høyt og tydelig.
Og det var og er så inderlig godt.
Jeg har sagt det før og sier det igjen.
Jeg forventer ikke at alle skal forstå våre valg, med alle barna, og grunderlivet og bloggen og alt.
Vi er jo temmelig langt ifra A4,
Men jeg forventer at de rundt meg skal respektere.
Så setter jeg pris på at mennesker rundt oss også har tillit til at vi ønsker og vil våre barns beste og gjør dermed også valg som etter våre meninger er gode.
Både for barna og for familien.
For det er faktisk slik at selv om ikke du ville gjort det slik,
Kan noen andre gjøre det.
I dag kom jeg over et kommentarfelt om artikkelen, og det hagler selvfølgelige bastante meninger.
men vet du hva jeg ser aller mest?
Uvitenhet.
De tror de vet hvem jeg er
De tror de vet hva min psykiske sykdom har betydd og vil bety for vår familie og våre barn
De tror det vet hvor tykk lommebok vi har og må for at barna våre skal få det de trenger og litt til.
De tror de vet hva som står bak våre valg og hvilke kamper vi har stått i bare ved å lese overskriften.
De tror de vet, men sannheten er jo at de aner så og si ingenting.
De vet kun det jeg har delt, men forstår de hva de hører og leser?
Det er enorm mye uvitenhet rundt psykisk sykdom, mange påstander og ikke minst mye frykt tror jeg.
Og jeg er så glad, for at jeg turte å ta en for laget…

Den perfekte julegaven til ALLE

//annonse

Jeg må si meg temmelig fornøyd, vi skriver midten av november og jeg er GODT i gang
Faktisk har jeg krysset av nesten alle bortsett fra egne barn og mann.
Og det er så deilig.
Jeg koser meg SKIKKELIG med julegavehandelen, det er liksom noe med å jakte på den perfekte gaven, den som vil treffe litt i magen,
godt i hjerte og kanskje vekke frem en god følelse eller to.
Jeg noterer ned, gjennom året, om jeg hører noen gi meg små hint om hva de ønsker seg.
Ofte deler de slike “åhhh sånn skulle jeg hatt” uten å tenke over det, og da er det ekstra moro å overraske de med å ha fått det med seg 🙂
Men så er det noen da, noen skikkelig (jule)nøtter.
Som ikke gir slike små dråper med ting de ønsker seg eller trenger.
Som på mange måter har alt, og ikke ønsker seg noe.
Og disse brukte jeg ufattelig mye tid på før, det er jo som regel ikke den samme hvert år. Iallfall ikke for min del.
Men det har vært like vanskelig å knekke nøtten hver gang.
Men ikke nå lenger, for jeg har nemlig funnet julegaven som passer til ALLE, oh yes, absolutt alle.
Du må bare finne anledningen du har lyst til å belyse.
Gaven er unik, proppfull av minner, vil ha høy verdi selv om den så absolutt ikke er den dyreste på lista.
Jeg snakker selvfølgelig om fotobok.  (rabattkode lengre ned i innlegget)

Jeg har jo vist dere tidligere at vi lager en fotobok til oss selv hver sommer.
Som oppsummerer vår sommerferie.
men jeg lager flere fotobøker gjennom året.
Da som regel til andre.
I år er det to på listen som skal få fotobok.
og jeg GLEDER meg til å se og høre hva de synes.
Å lage fotobok er vanvittig (tuller ikke) enkelt hos fotoknudsen.
Man kan enten lage den via appen direkte på telefonen, eller man kan bruke programvaren man enkelt kan laste ned på pc.
På sistnevnte har man litt flere muligheter og kan velge og dille og dalle litt med bakgrunner osv.
I alle bøkene jeg har laget har jeg kun brukt mobil bilder, og selv om jeg velger det største formatet blir kvaliteten bra.
Og skulle det være slik at bildet ikke er optimalt iforhold til ønsket størrelse, sier appen eller systemet ifra.

Som sagt, tørr jeg påstå at man kan gi fotobok til alle.
For den ene som skal få fotobok av meg, er faktisk Daniel, jepp minstemann i familien.

En søt liten bok med store klare bilder av alle i familien.
Han elsker å bla i de bøkene vi har fra sommerferie osv, men de er så store, så tenker en liten en vil passe han perfekt.

Det er altså bare fantasien det står på.
Hva ville den vanskelige på lista satt pris på å få se tilbake på?
Har dere gjort noe spesielt sammen?
Kanskje for lenge siden, eller kanskje har du noen bilder han eller hun ikke vet finnes?
Eller kanskje det er lenge siden dere har møttes og personen trenger en liten oppdatering på hva som har skjedd siden sist?

Som sagt tror jeg alle kan sette pris på en fotobok, og er du redd for at den skal bli liggende å støve.
Kan en fotokalender være et godt alternativ for den kan man også bruke.
Jeg har  noen faste i familien som får kalender.
Jeg liker da å gi et tilbakeblikk på året som var ved å finne et bilde fra hver måned for året og sette de inn i neste års samme måned.
Jeg liker å lage den dobbel, med matt papir, slik at man også kan notere avtaler og bruke den.
Bildene er på egne ark, og de som får den kan feks velge å ramme de inn.

Min erfaring er at fotogaver ofte er en slager, og gjerne ekstra stas om mottaker er inkludert på et bilde eller to.
Personlige og unike gaver er gøy å gi, og utrolig gøy å få.
Derfor er det EKSTRA stas å få dele ut en skikkelig god rabattkode til dere i samarbeid med fotoknudsen.
en som gir dere 30-40%. på ALT av fotoprodukter.
40% på kalender og julekort (ja vi må ikke glemme de)
og 30% fotobok og andre produkter
Gjør noen skikkelige julegavekupp ved å bruke rabattkode: BARNEJUL.
Se utvalget HER.

Hadde det vært meg hadde jeg aaaldri…..

Jeg får den servert hver eneste dag.
Noen dager flere ganger også.
Men det er  dessverre ikke bare meg, hver eneste dag ser jeg også andre bli utsatt for de samme setningene.
Hadde det vært meg så hadde jeg aldri gjort det slik.
Jeg ville gjort det slik, det hun gjør er jo helt galt.
Skjønner ikke hva hun tenker med, jeg hadde aldri gjort det.
 
Jeg snakker selvfølgelig om mødre, som snakker om andre mødre.
La meg først si det usaklig og lettfattelig.
JEG ER SÅ DRITT LEI!.

Det hele fascinerer meg, for det finnes kanskje ikke en rolle vi blir tildelt i livet hvor vi vil føle oss mindre sikre.
Hvor vi støtt og stadig vil tvile på egne avgjørelser og handlinger.
men likevel, antar vi å ha kunnskap nok til å bedømme om andre gjør riktig eller galt.
Plutselig blir vi så trygge i vår rolle og i våre handlinger at vi kan si høyt og tydelig at det de andre gjør er helt feil,
ofte fordi de velger å gjøre noe du ikke ville gjort eller har gjort.
Mange av oss har en felles drøm, å få barn, stifte familie.
Danne en hjem, en egen flokk og tilhørighet.
Men glemmer vi at det kun er drømmen som er felles?
Hver og en av oss er forskjellige, ja faktisk unike.
og det er klart, at det er også våre meninger, holdninger og ikke minst personlige egenskaper som også vil
være med å forme hvordan vi takler ulike utfordringer og metoder vi velger for å løse de.
Og det å få barn, er en av disse utfordringene.
En stor og overveldende utfordring for de fleste.
Jeg trodde det var klisje, men jeg tror alle (ja jeg vil påstå det) vil skrive under på når jeg sier at det å få barn gir mer av alt
man knapt la merke til før, latter, milepæler og mindre av det du ikke visste du tok for gitt, som feks søvn og egentid.
eller for all del, en dusj.
Å bli foreldre er en læringskurve brattere enn noen annen.
Du får bokstavelig talt et liv kastet i armene samme dag som du kanskje våknet uten barn, og det lille livet, er ditt ansvar.
Og sammen skal dere finne ut av hvordan akkurat dere vil ha det. Hva som passer for deg og ditt barn.
Og det siste man trenger, er noen som står klar med brillene godt plantet ned på neserota og en krokete pekefinger.
For når vi sitter der, sårbar og uendelig stolt.
skulle man så inderlig hatt en heiagjeng med seg, som jubler med en, heier deg frem, hjelper deg å se alle de gode tingene du gjør og sier.
Istede, bruker vi opp all ekstra energi på å kritisere, snakke andre ned for å heise oss selv opp? leter etter det vi vil
kalle feil og mangler, og for å forsterke det hele roper vi det gjerne ut i kommentarfelt, sosiale medier og forum.
Se hva hun gjør feil a! Se!

 
For ikke mange dager siden, var det en større profil som valgte å dele et helt ferskt svangerskap på en utradisjonell måte.
Forstå meg rett, når jeg velger å bruke utradisjonell så sammenligner jeg med den tradisjonelle som henger igjen ifra 1970 hvor vi
ikke delte svangerskapet før vi minst hadde passert 12 uker, fordi vi trodde og mente at spontanabort var mors egen feil.
Hun var så uendelig lykkelig, tårene rant og barna jublet da de alle slapp taket på den positive testen og fikk se to streker lyse mot de.
Ren og skjær lykke preget hele videoen i mine øyne.
En lykkelig stor familie som skulle bli enda større.
Og kortere tid enn hva de to blå strekene hadde brukt for å bli synelige florerte meningene om familiens måte å dele den store nyheten.
Og flere oppsummerte det enkelt.
Det hele var fryktelig galt å gjøre, siden de ikke kunne finne på å gjøre det slik selv.
Hva jeg mener, skal jeg spare meg for å utbrodere.
For vet du hva, det spiller ingen rolle hva jeg mener.
Det aller aller viktigste er at familien har tatt valg de selv kan stå innenfor og mener selv er riktig.
Det aller viktigste er at vi ser oppegående foreldre, med uendelig kjærlighet til sine tre barn, og den lille lille spiren i magen.
Det er DET som spiller noen rolle.
Ikke hva jeg mener eller hvordan jeg ville gjort dette.
Vi må stoppe, så enkelt er det.
Vi må stoppe å bry oss med, heller bry oss om.
Vi er jo i samme vaglende båt
Det vil jo ikke gjøre det noe enklere å lage storm?
Vi må heie hverandre opp og frem.
Innrømme feil, rope ut styrker.
Dele råd når det er ettspurt.
Holde munn når det er viktig.
Så i kveld har jeg en utfordring til deg
La oss juble litt over alle mammaer og pappaer så de kanskje trapper noen trinn opp på selvtillitsstigen.
I morgen, skal DU skryte til en annen forelder, gi noen gode ord til noen du synes fortjener det.
Jeg heier på dere, alle sammen!
Dere gjør en SUPER jobb!