En helt spesiell body.

Jeg husker jeg følte jeg var på ukjent farvann. I full storm og med et aldri så lite sjømonster under meg.
På ukjent grunn vaglet jeg meg fremover. Usikker, klam i hendene og veldig veldig spent.
Jeg hadde akkurat passert de magiske tolv, det hele var litt tryggere, men langt ifra trygt. Offentlig men langt ifra forstått. Veldig synlig for meg, ikke fult så synlig for resten av verden.
Jeg husker jeg prøvde å strutte litt ekstra, der jeg stod. La hånden nederst på tskjorten for å fremheve den lille kulen som gjemte seg under.
Jeg var 12 uker på vei, om 6 måneder skulle jeg bli mamma for første gang.
Og der stod jeg, for første gang i babyavdelingen på en helt vanlig HM.
Det føltes langt ifra vanlig, det føltes uvirkelig.
Jeg griper tak i en body, det føles uvirkelig at det som ligger inni den voksende kulen skulle fylle den.
Jeg titter rundt meg, i magen vet jeg ikke hva som skjuler seg. Jeg tenker jeg må finne noe som hverken er rosa eller blått. Noe nøytralt, søtt men fornuftig.
Noe i meg har lyst til å gå bananas, så smått og nydelig. Jeg hadde hverken kjent liv eller sett i magehulen, alikevell var jeg sikker i min sak, jeg bar på en liten Amalie.
Kanskje jeg skulle følge magefølelsen, velge rosa?
Jeg turte ikke.
Jeg går til den hylla hvor fargene er duse, milde og beige.
Noen få grønne og gule også. Stripete og nøytrale.
Jeg plukker opp en body, og sukker høyt.
Denne tar jeg med meg hvisker jeg til meg selv.
Jeg hører noen le lavt bak en hylle, jeg som trodde jeg var alene.
En annen dame kommer så vidt tilsyne. Over hånda har hun mange små plagg hengende. Rosa de aller fleste. Hun tar noen skritt. Hun trenger ikke holde en hånd nederst på tskjorten for å synliggjøre kulen. Magen er stor og struttende, hun har ikke mange dager igjen.
Gratulere da, sier hun og går forbi.
Hun så det! Hun så det!
Stoltere dame skal du lete lenge etter, i det jeg tuslet ut av HM, en helt uvanlig tirsdag på vei hjem fra jobb.
En liten pose i hånden, som rommet det største jeg kunne tenke meg å bringe hjem.
En body.
En body som forvandlet alt.
Når jeg kjøpte den var jeg bare Nina, når den ble tatt i bruk var jeg også mamma.
Det ble tøft, det ble vakkert, det ble slitsomt og det ble magisk.
Den omslynget min førstefødte jente, den gikk i arv til hennes lillebror.
hennes første lillesøster bar den også. Bror nummer to hadde den på seg også.
Og nå, 11 år senere, hennes minste søster
For 11 år siden stod jeg der, med hånden nederst på tskjorten og struttet.
I dag sitter jeg her uendelig rik, med en liten prinsesse i en utvasket 11 år gammel body.

Man vet aldri hva man har i vente, når man skal kjøpe en helt spesiell body.
 
 

Når barselpiffen brenner ut.

Jeg hadde helt glemt dette,
Hvor intens barselperioden er.
Ja du kan bare le, det er jo tross alt femte gang og jeg burde huske?
Men saken er at hjernen min (og kanskje de flestes?) hjerne er programmert til å huske det som er vits å huske. Å gå rundt å huske på hvor intens barselperioden er, er jo igrunnen bortkastet energi. Enig?
Men her sitter jeg altså, femte gang og tenker, var det sånn sist også altså?

Svaret er nok soleklart ja, det var slik forrige gang og alle tre gangene før også.
Tatt på sengen nok en gang, over hvor intens barselperioden er.
Barsel er rett og slett veldig mye på alle mulig måter, det er mye av det meste bortsett fra søvn.
Og i tillegg har man alle følelser utenpå, ingen er pakket inn.
Sårbar, sliten og forelsket på en og samme tid.
Ikke rart det føles mye.
Ja og la oss ikke glemme en kropp man ikke er vant med, som sakte men sikkert snegler seg tilbake til noe av det du husker den som.
Jeg får alltid en piff etter fødsel, men en følelse av å være superwoman og en følelse av å starte på nytt gjør at jeg får mye å gå på, men så plutselig går piffen over til paff og jeg kjenner hvilket hardkjør jeg har vært gjennom på både kropp og sjel.

Jeg har båret på minstesøster i ni måneder inni magen.
Tre uker har hun vært utenfor. og nå, er hun med meg når jeg legger meg, når jeg står opp, i armene mine (les: puppen) når det frokost, lunsj og middag, med på stell av andre, ut på tur og andre ting som må gjøres. Hun ligger oppå meg når jeg jobber, ser på tv og leser for de andre barna.
Hun er med meg HELE tiden.
Og det er vel lov å innrømme at man kan bli litt, en smule, pittelittelitt lei av en person man tilbringer all sin tid med i 21 dager. KONSTANT?

For all del, vi er to, og mannen gjør det han kan.
Men vår situasjon så er vi også fire til.
Det er noen å sjonglere. Og en logisk og god fordeling er å la meg ta meg av minste, natt og dag slik at han har kapasitet til å ta i et tak for resten av flokken og jeg bidrar der jeg kan.
En magisk uke har vi lagt bak oss.
Med besøk fra Trøndelag. Stas for de små og avlastning for de store.
Gull verdt, ikke noe vi har luksus med for ofte, og dermed ekstra kjærkomment.
Og det var da jeg kjente det kom sigende…
Piffen ble sakte men sikkert borte, og jeg kjente mer og mer hvor sliten jeg var i ferd med å bli og er.
Og nå.. er hele meg, tvers gjennom sliten.Hode vil mer enn kroppen orker og verden går fortere enn hodet henger med på. Bomullshode er en god beskrivelse med reaksjonsevnen til et dovendyr.

Jeg kjenner hver eneste dag på hvor uendelig heldig jeg er, som er velsignet med fem friske flotte barn og en fantastisk mann. Jeg er takknemlig selv om jeg er sliten, jeg ville ikke vært dette foruten.
Jeg bare ønsker meg en pitteliten pause.
En liten times break eller en natt med søvn.
En mulighet til å bare ligge i armkroken på min mann, og nyte.
Det kommer det også..
etterhvert…
Men akkurat nå, får alt som man burde gjøre ligge, alt som må gjøres gjøres så godt man kan og ellers bare hvile når man kan.
Ta vare på dere selv, det skal jeg.
Klem fra sliten barselmamma.

Du er ganske irriterende..

Du er ganske irriterende..
Når du sjonglerer fire barn helt på egen hånd og er rolig som en ørn som bare henger i luften.
Ingen bykst, ingen bråe bevegelser, men en klokkeklar ro som gjør at det plutselig sitter fire barn i bilen med selene på.
Eller når du dag etter dag både kjører og henter i barnehagen uten å så mye som å sutre litt over det hele.
Eller når du spretter rundt uten hemninger og får fire små til å le så de nesten tisser på seg.
Og når du lager middag, og avslører at du både har skiftet på sengene og satt på to klesvask.
Jeg visste jo, at du var et kupp den gangen jeg måtte deg for snart 15 år siden, jeg var sikker på at om jeg slo opp snill eller omtenksom i ordboken var Jan-Anders en del av definisjonen.
Men at du skulle rocke min verden så mye som du gjør hadde jeg ikke sett for meg i min villeste fantasi.

For meg er du et forbilde, min bedre halvdel, uten deg føler jeg meg halv og fy søren så stolt jeg er over at du er pappan til min, til våre barn.
De sier du er flink, alle rundt meg.
Jeg må innrømme det provoserer meg, for er det noe jeg ikke vil kalle deg, så er det flink. Det er ikke i nærheten av å beskrive hva og hvem du er. Men derimot hengiven, ekte, snill, trygg, god, varm, omsorgsfull, hensynsfull og til å stole på.
Du bare gjør, og du er.
Du er en  fantastisk pappa, du er min kjære og beste venn.

Det er det du er.
 
Jeg vet ikke hvor eller hvem jeg hadde vært uten deg. Jeg var bare 17 år, men temmelig ivrig på å komme meg ut. En brokete fortid, mye snusk og mange arr. Du kom som en ridder, ridende på en hvit skinnende hest. Med utstrakte armer og et hjerte av gull. Aldri før hadde jeg opplevd en slik varme.
Jeg var vel en risikosport å satse på, men det gjorde du, med begge bena og fy søren så takknemlig jeg er for det.
Sammen er vi sterke, graverte vi inn i ringene våre den dagen vi sa ja.

Og det er akkurat det vi er.
Jeg kan vel trygt si, at det å ha fem barn er ikke for alle. Det kan til tider sammenlignes med risikosport. Så vidt man har tid til å puste før man igjen må dykke ned. Men med teamwork, ofring og giving (du vet hva jeg mener) god kommunikasjon og en vanvittig stor dose tålmodighet så går det.

Vi har mange travle stunder, men fy søren så mye fint vi har også.
Det er ikke mange hus som får glede av så mye barnelatter som vi har.
Sammen er vi sterke, men fy søren vi er rike også.

I dag[tps_footer][/tps_footer] er det din dag, du har bursdag.
Heldigvis får jeg hjelp til å feire deg i dag, 5 små (egenproduserte) soldater og huset fult av trøndere som hjelper meg å sette litt ekstra pris på deg.

Vi er uendelig glad i deg, og takknemlig for at du er pappan i vår familie.
DU er fantastisk, rett og slett.
Gratulere med dagen.
Jeg og vi elsker deg.

Slik handler jeg (nesten) alt på salg. – Tips fra en 5 barns mamma.

//annonse

Er det en egenskap jeg har utviklet ettersom ungeflokken har vokst så er det salgsradaren min.
En egen nese for reduserte priser og rabatter har jeg rett og slett fått.
Både på nett og i fysiske butikker.
Det skal fryktelig mye til at jeg kjøper noe til fullpris av klær og utstyr til barna.
Da skal det være noe jeg (eller de) har uendelig høyt på ønskelisten og ikke klarer å vente til det dukker opp på tilbud.
Det er jo ingen tvil om at det tærer på lommeboken å ha fem små barn. Selvsagt kan de arve av hverandre, men jeg har gjort kunststykket å kvitte meg med babyutstyret før jeg visste at ny var på vei hele tre ganger.
Ut med vogner, bilstol og stæsj. Og meget kort tid etterpå stod jeg der med positiv test. UPS.
Vell det er jo både flaks og uflaks på samme tid, iallefall når i så stor grad som meg lider av babyustyrsdilla.
Det finnes mange måter å sikre seg skatter til rabattert pris, blant annet vet man jo at visse tider på året er det veldig gode salg (sommersalg,blackfriday, romjul og nyttår) men det er så absolutt på nett jeg opplever å gjøre de aller beste kuppene. Her får jeg også handlet i fred og ro mens barna sover eller henger på puppen slik minstemor foretrekker.

På nett kjøres også de tradisjonelle salgene, men i tillegg eksisterer rabattkoder, åhh bare ordet gjør meg lykkelig. Rabattkoder kan du finne mange plasser, et nettsted jeg ønsker å anbefale er Rabble.no.
For en ting er sikkert, min erfaring er at du kan spare mye penger på netthandel ved å bruke rabattkoder fra Rabble.no
De har full oversikt over aktive rabattkoder, aktuelle salg og tilbud og kampanjer.
Oversiktlig, enkelt og greit, uten no hokus pokus.
Blant annet sjekker jeg alltid her inne før jeg trenger noe nytt utstyr til de minste, da de blant annet har full oversikt over aktive tilbud hos feks babyshop. En butikk jeg har handlet en del utstyr hos, både i fysisk butikk og på nett. Og appropo salg så MÅ jeg jo tipse om outleten til Babyshop, her får du gjort noen solide kupp både på utstyr og tøy, nå ser jeg outletkurven er full av sommertøy faktisk.

Det er ikke bare tøy i outletkurven, også utstyr. Du kan gjøre et kjempe kupp på denne pakken fra Ergobaby blant annet.

Akkurat nå har de en kampanje med ny rabattkode for hver dag, oversikten over aktive rabattkoder og salg hos babyshop finner du her.
De har oversikt over flere butikker som er aktuelle for alle i familien. De har delt inn i kategorier, enkelt og oversiktlig.

Dette er bare et lite utvalg kategorier, du kan med andre ord finne noe du er på jakt etter og enda litt til

Et raskt blikk på nettsiden og man ser fort hvor det vil lønne seg å handle akkurat når du har tenkt.
Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg handlet noe til full pris, det har nesten blitt litt på prinsipp.
Jeg liker følelsen av å ha gjort et kupp, jeg må nok innrømme det.
Og i tillegg når budsjettet er begrenset gjør det jo ingenting om man ender opp med å få litt ekstra for pengene eller om man har virkelig viljestyrke så sitter man jo faktisk igjen med litt penger i kassa etter fullført innkjøp.
 
Nå er sommeren rett rundt hjørnet, og jeg har fem små som trenger sommertøy. Handlekurven er fylt opp, rabattkodene er brukt og jeg har spart (og brukt) en god del penger 😉
Happy shopping folkens.

 
 

Søsken – sjalusi eller kjærlighet, hvordan er status her hjemme?

Man vet aldri hvordan de små reagerer når det kommer et nytt familiemedlem i hus.
Uansett hvor mye man har forberedt, lest, snakket og informert om det hele vet man aldri hvordan reaksjonene blir.
Det er igrunnen ikke så rart. Jeg kan sammenligne med meg meg selv som førstegangsmamma. Jeg leste alt jeg kom over, trodde jeg var beredt og visste hvordan dette skulle bli. Babyen kom ut som et slag i trynet. Her får man temmelig kjapt bevist at det er stor forskjell på teori og praksis.
Så jeg må innrømme jeg var ekstra spent denne gangen. Ikke bare er det hele fire som skal ta henne imot. Men vi har også en liten kar som akkurat hadde rundt 16 mnd idet han tiltok rollen som vaskeekte storebror.
Å forberede han var jo rett og slett bortkastet energi. Vi pekte på den store magen, sa baby, resultatet ble at han trodde at mage het baby. Vi skjønte fort at her måtte vi bare ta det som det kom.
Etter å ha snappet 14 dager (ja for det er det hun er i dag) fra barselboblen er det kanskje det spørsmålet vi får aller mest.
Hvordan takler søskene denne overgangen? Hvordan håndtere sjalusi?
Jeg har drøyd med å svare, rett og slett fordi jeg ikke kan komme med et godt råd.
For saken er, at her har overgangen fra 4 til 5 gått overraskende og klissete bra.


Nesten litt for bra.
Jeg skrev jo et innlegg før hun kom, om hva jeg ville gjøre annerledes. Og et av målene var å slippe de andre barna mer til, med de tidligere babyene har jeg hatt en tendens til å nærmest beskytte babyen fra søskene, stengt de andre ute.
Vært livredd for at de skal vekke babyen når den endelig sover, holde henne feil osv.
Er nok hønemor (og en sliten mamma) som har styrt, men jeg har virkelig jobbet med meg selv og latt de stolte søsken flokke seg rundt henne rett som det er. Om dette kan ha vært en medvirkende årsak til null sjalusi så kan jeg isåfall tipse om det.
La de stolte storesøsken slippe til. La de kose, holde, utforske og se.

Det som fasinerer meg mest er nok han som nå har rundet 17 mnd. Han skjønte ingenting, hun kom som lyn fra klar himmel og er støtt og stadig i armene til både meg og pappan. Han er nedgradert, ikke lenger familiens superstjerne, de størresøskene løper forbi han for å se på minstesøster før de leker med han.
Istede for å aggere, har han reagert med å følge etter.
Han har ikke holdt henne, men han nusser, koser, pirker og utforsker.

Selv i hans travle hverdag har han tid til å stikke innom sofaen for en nuss på lillesøsters hode før han stabber videre.
Det er jo ingen tvil om at spebarnstiden (jeg vil si de første 100 dagene) er unntakstilstand, Babyen krever en voksen til en hver tid. To armer opptatt til en hver tid. Det krever sitt både av store og små.
Tålmodighet er alfa omega, jeg må nok innrømme at jeg sprekker så og si hver dag og det går rett som det er en kule varmt.
Lite og oppstykket søvn gjør sitt det også med lunta jeg ikke kan skryte på lengden på i utgangspunktet. Men slike øyeblikk som dette fyller enkelt på:

Jeg tenkte jeg skulle ta en prat med eldstefrøken her, om hvordan hun synes det var å være storesøster til fire og igjen ha en mamma og pappa som sjonglerer en baby nok en gang.
Jeg merket at hun også hadde noe på hjertet, lange blikk og noen tydelig sukk symboliserte at det snart kom noen ord.
Jeg satte meg i sofaen ved siden av, koblet vesla på puppen, gav eldstefrøken et langt blikk og et smil.
Mamma…?
Hun tok invitasjonen og benyttet muligheten, vi var helt alene i stua, hun, meg og minstemor.
Ja? Sier jeg og merker jeg er spent.
Kan vi få en til?
En til?
Ja, en til baby?
Men kjære deg, er det ikke nok med Oda?
Jo, men babyer er i magen i ca ett år (dette har hun regnet på) og om ett år er jo Oda nesten like stor som Jonatan og da har vi ingen baby i hus lengre.
Og den beste tiden, er den tiden med baby synes jeg, sier hun mens hun beundrer minstesøsteren sin, gir henne en nesenuss på panna og sukker litt ekstra.
Jeg gir henne et nuss på panna og hviler hodet inntil hennes.
Så sitter vi der begge og bare beundrer det lille mirakelet og sier ingenting.
Hun har igrunnen rett, tiden vi sitter i nå, er både tøff og unntakstilstand, men fy søren så fin den er også.
Vi har bragt en fersk sjel inn i hus, ei lita frøken som litt etter litt skal vise oss hvem hun er.
En del av familien har hun vært lenge, nå gjenstår det at hun finner sin plass.
Hennes spørsmål oppsummerer også igrunnen situasjonen vi har her i hjemmet akkurat nå.
Vi er en gjeng med slitne, trøtte, og veldig veldig forelska mennesker. Som er kastet inn i en ny hverdag. Hver av oss må vi inne vår plass igjen og ikke minst, gjøre rom for ei til….. minst…

for 11 år siden…

Jeg husker det som om det var i går, nesten hvert eneste lille sekund av det hele..
Men sannheten er at det er 11 år siden.
Øyeblikket har brent seg inn i hjernen min, og rett som det er går det på repeat.
Det var ikke i går, det var for 11 år siden.
Det var et øyeblikk jeg hadde ventet over ett år på, til tross min unge alder.
Og der stod jeg altså, for 11 år siden, med to blå i hånden.
For første gang, sjokkert, redd og lykkelig og fryktelig alene.
Jeg hadde lovet mannen å vente med å teste til han kom hjem fra jobb.
Jeg sprakk etter 30 min.
Jeg hadde allerede gått 15 runder opp og ned trappen og sagt herregud herregud herregud.
Så måtte jeg hyle litt, så begynte jeg å gråte.
Jeg gråt av glede, lettelse og frykt.
jeg,…JEG skulle bli mamma.
Jeg følte meg nærmest hudløs, alle følelsene utenpå og et hjerte som gikk løpsk.
Hvorfor venta jeg ikke? Jeg husker jeg måtte dele nyheten med ei venninne jeg hadde på messenger.
Vi jublet litt sammen, jeg visste vel egentlig ikke hva jeg jublet for.
Skulle jeg tro på testen? Det var jo bare en, kanskje den viste feil?
Det var 16. mai og en evighet til jeg kunne kjøpe en ny.
Hele 2 dager.
Jeg googlet.
Positivt var visst positivt.
To tydelig streker kunne bare dukke opp når urinen innehold hcg, og hadde urinen hcg var man gravid.

Jeg
var
GRAVID!
Timene var uendelig lange til han kom hjem, den blivende pappan.
Midnatt ble det nesten i det han trampet inn døra.

Jeg ba han sette seg i sofaen.
Jeg klarte først ikke si noe, bare smilte, så begynte jeg å gråte.
Jeg gikk rett på sak.
Du skal bli pappa.
Han svarte ikke.
Jeg klarte ikke vente sier jeg, og strekker frem testen.
Se to streker, jeg er gravid.
Du skal bli pappa.
Han rister på hode.
Du skulle jo vente?
Så smiler han.
Er det sant?
Jeg vet ikke sier jeg, men testen sier så.
Han smiler mer, jeg ser han tårer opp også.
Også klemmer vi.
lenge.
Så blir vi sittende der, ved siden av hverandre i sofaen.
Klimaksen var der, men vi begge temmelig rolig.
Og helt helt stille.
To skulle bli tre.
For 11 år siden.
Lite visste vi at det hele skulle ende med at to skulle bli til sju..
 
 

Ni dager etter fødsel – tilbake på jobb?

Det er ni små dager siden hun valgte å holde oss med selskap på utsiden.
Ni dager har gått og veslemor har tilpasset seg familien Kos med Kaos veldig godt.
Hun trives med liv og røre rundt seg og benytter stundene med stillhet godt.
Hun er veldig våken til å være ni dager, men sover mye…. spesielt når det skjer mye.
Hun sover godt (enn så lenge) og gir mamman bonus med en litt lengre soveøkt om natta.
Faktisk har vi vært oppe i hele fem timer sammenhengende og det gjør en jo nesten opplagt.
Vi deler fra barselhverdagen vår på snapchat, (følg oss gjerne: idebankmamma heter jeg der) og det rasler i eggstokkene i hele landet, veslemor sjarmerer, det skjønner jeg godt.
Men i dag, ble det en storm av reaksjoner.
Dagen startet som vanlig, jeg delte en god morgen snap.


 
Knipset et blinkskudd av en travel storebror som bare mååååtte snuse før han dro på skolen.

Men så…

Snappet jeg at veslemor var med en tur på jobb.
Og jammen skal jeg si det ble liv.
Noen lurte på om jeg var gal, andre ba meg roe ned, noen ble til og med sinte.
Synes jeg var et dårlig forbilde ovenfor andre nybakte mammaer og gav de et press og ikke minst dårlig samvittighet for å sitte hjemme å nyte permisjonen. Noen få skrev jeg var tøff, de var imponert, og håpet at jeg passet på å kose meg også.
Jeg svarte et par, følte jeg måtte forsvare meg på en måte.
Forklare hva og hvordan, og ikke minst hvorfor.
Men så stoppet jeg.
Istede postet jeg stolt en snap til.

For saken er, at i dag var jeg bare på besøk, slik som mange er i barselpermisjonen.
Men om ikke mange ukene skal jeg faktisk begynne å jobbe igjen.
Men privilegert som jeg er, kan jeg ha med meg minstemor hver eneste dag på jobb.
Vi kan ta ting i vårt tempo, amme når vi vil, kose når vil vil og ja hun får til og med en egen lekekrok og stelleplass på jobb.
Jeg har selv sørget for min egen arbeidsplass, det innebærer frihet, men også plikter.
Man er faktisk uunværlig på arbeidsplassen.
Men jeg kan også jobbe når jeg kan, til alle døgnets tider. Krever minstemor meg mye på morningen, kan jeg jobbe på kvelden.
Ønsker barna å være hjemme en tirsdag kan jeg velge å jobbe den inn lørdag og søndag etter leggetid.
Men ønsker jeg å ha en jobb å gå til, må jeg jobbe…
Jeg ble fasinert over reaksjonene i dag. Hvordan noen heiet og noen buet.
Hvor lett vi glemmer historien foran og bak når vi ser noe vi reagerer på.
Jeg setter stor pris på omsorg, at dere engasjerer dere og bryr dere.
Jeg elsker at dere spør, undrer, og er nysgjerrige.
Men ikke døm, før dere tenker dere om og vet hva dere bedømmer.

Vi har testet elsykkel – Vil du også?

/annonse

Med vind i håret, smil om munnen og sola i ansiktet kommer han over haugen.
Jeg har sett han sykle samme strekningen før, men i et helt annet tempo.
Og en smule mer sliten.
Jeg hører både liten og stor jubler bak han, fortere pappa, fortere!

Minstemann har vært med for å hente minstestoresøster i barnehagen.
Begge plassert trygt i hvert sitt sete i vogna bak en syklende pappa.
Han tar en ekstra runde på gårdsplassen før han parkerer.
Noen pip, en nøkkel som vries om og han trår av sykkelen.
Det er hans fjerde tur denne uka, på elsykkelen.
Vi bor sentralt usentralt.
Det er ikke annet enn den lille bygda vår i nærmeste omkrets, men vi bor slik at det er tullete å sette oss i bilen for hvert eneste ærend. 3 min i bil for å hente i barnehagen føles bortkastet.
Det er igrunnen ikke lange biten, 2 km en vei.
Men akkurat nok oppoverbakker på veien hjem at å sykle med to barn bak er litt for tiltak til å skulle gjøre det fast. Man kan si hva man vil, men det er faktisk tungt å sykle med 4o ish kg hengende etter seg når man har kun motbakker i vente.
2 km er ikke langt, men akkurat litt for langt enkelte dager om man ikke MÅ sykle, om man KAN ta bilen som likevel bare står der.

Vi har flere ganger vært inne på elsykkel-tanker, at jeg ikke har førerkortet har også vært en motivasjon.
Da er det enklere for meg også å kunne bidra til å hente og levere i barnehagen.
Elsykkel er kommet for å bli, det er det ingen tvil om. Flere og flere velger å investere i disse fantastiske syklene som kan gjøre hverdagen enklere men likevel sprekere for mange.
Rett som det var satt vi å vurderte for eller imot, så når da NAF MOV ringte og lurte på om vi ville teste en elsykkel var vi IKKE vonde å be.

NAF kjenner de fleste som beveger seg i trafikken i dag, nærmest som reddende engler dukker de opp når du trenger de mest. Bileiere flest har kjennskap til de gule “englene” i trafikken.
Og nå, skal de jammen meg stille opp for elsyklistene også.
De har teamet seg opp med Merida, som har skrur sammen noen fantastiske elsykler. Kvalitetssykler som passer de fleste, varierte modeller tilpasset behov og lommebok.
Og ved kjøp av elsykkel via NAF MOV sine sider, får du tilgang NAF sine unike tjenester for nettopp elsykkeleiere. Med NAF MOV blir du som en ekte trafikant å regne på en elsykkel. Og kan i likhet med en bilfører bli reddet av de gule englene dersom behovet skulle oppstå. Punkterer du, dukker de opp å skifter dekk, går batteriet tomt, kjører de deg til jobb og skulle du være uheldig å få sykkelen stjelt, ja da får du en ny.
Vi fikk teste en elsykkel, for all del det er fortsatt trim, men det å sykle går en smule mer smuuud enn ellers. Og vil du få deg en trim, vel da er det bare å skru av strømmen da?

Har dere også elsykkeltanker og lurer på om det er noe for dere,
kan du nå få mulighet til å teste en elsykkel en hel måned!

Vi har trukket vinneren:

Irene Westad Bilen vår slutta nettopp å fungere og er sendt til vraking. Barnehagen ligger motsatt vei av jobben min, og det er akkurat litt for langt å sykle uten å komme fram gjennomsvett til jobb. Med el-sykkel hadde jeg helt klart prioritert sykkel framfor bil, når vi igjen får kjøpt oss bil ?

Mamma du er nesten som en madrass…

Jeg står foran speilet på soverommet. I sengen min ligger et lite nurk på 6 dager å sover.

Det er tidlig fredags morgen.
Femåringen har akkurat vært innom, delt noen av sine flertusen daglige ord med meg før hun spratt videre. Hun sa mye, jeg hørte ikke alt.
Men det siste hun sa før hun gikk, gav gjenklang og ordene har jeg hørt igjen og igjen i hodet mitt.
Hun så på meg, mens jeg lå å ammet min nyfødte, som akkurat har krøpet ut av en sprengt og full mage.
Hun tittet en stund, før hun smilte og sa.
Mamma… nå er hele du mamma nå.
Jeg skjønte ikke hva hun mente og spurte.
Hun forklarte;
Ja for nå har du skikkelig mammakropp også. En god og myk en, som er god å kose på. Det er derfor Oda liker så godt å være i nærheten av deg, du er jo nesten som en madrass.
Hun klemte litt på magen min før hun jumpet ut av sengen og hoppet ut av soverommet så museflettene spratt.
 
Nesten som en madrass.
Jeg karret meg ut av sengen. Stiv og støl og veldig øm både her og (ja du vet…) der.
Et hår som roper DUUUSSSJ. Et ansikt som ikke har sett sminke siden 2. trimester, 2 trøtte øyne.
Pupper som ser ut som to slitne silikonpupper etter et hardt liv.
Såre, sprengte og en smule deformerte. Den ene større enn den andre. Ingen tvil om hvilken pupp som er den neste hun skal spise av.
Så er det magen..
Nesten som en madrass…
Igrunnen en god beskrivelse, fra en sprengt heliumsballong og rett over til en godt brukt madrass.
Mammakroppen der altså.
Jeg står der foran speilet og klarer ikke helt bestemme meg for om ordet er negativt eller positivt ladet.
Mammakroppen..

Hun grynter litt bak meg, hun på 52 perfekte cm og nesten 4 kilo.
Sporene på magen, er avtrykk av henne.
Og hennes fire andre nydelige søsken.
Kroppen min er en maskin, den har laget fem mennesker.
Ved hjelp av en liten celle fra den jeg elsker høyest ble de til. Alle fem.
Kroppen min har bygd hver fot, hver arm, hvert hjerte.
Båret de frem til friske barn.
Født de naturlig.
Og gitt de dråper av gull i livets start.
Mammakroppen min er fantastisk.
Mammakroppen min er rå.
Mammakroppen min er sliten.
Mammakroppen min er nesten som en madrass.
Kroppen min har prioritert andre, i flere år har den næret andre, bygd kroppene til andre.
Gitt liv til andre og satt seg selv på sisteplass.
Mammakroppen har gjort en tapper innsats som har satt spor og preg jeg må bære resten av livet.
Kroppen min oppfylte drømmen min, men forlot for å gi meg den drømmekroppen.
Jeg er mamma, takket være min kropp.
Jeg er uendelig takknemlig.
Og konsekvensene.. ble det en mammakropp?
En kropp ingen higer etter, en kropp godt skjermet fra magasiner, tv og media generelt.
En kropp man blir hyllet for om man TØRR å vise den frem.
En kropp man må ha mot for å vise frem?
Skal jeg skjemmes, over mammakroppen min?
Eller burde jeg bære den frem med stolthet for jobben den har gjort?

Hodet forteller meg en ting, hjerte en annen
De kommer nok aldri til å bli enige..
Men uansett, er denne kroppen, mammakropp eller ei min, nå og så lenge jeg lever.
Jeg får gjøre det beste ut av det.
Selvsagt skal den pleies og settes på førsteplass igjen etterhvert, det trenger den.
Alle kropper trenger det, mammakropp eller ei.
Men sporene etter jobben den har gjort kommer jeg aldri til å bli kvitt.
De kommer alltid til å være der.
Litt som en madrass, kanskje litt fastere…
 
 
Hva tenker du når du hører ordet Mammakropp?
Bli med oss på diskusjonen på snapchat da vel.
Legg meg til ved å trykke her om du er på mobil eller legg meg til: Idebankmamma
 

Hils på Oda.

Hun ble ikke inne til evig tid, hun kom ut.
Jeg ble ikke den første evige gravide. Jeg ble ikke spist opp og revet i filler av fødselsangsten.
jeg sitter her like hel, enda mer stolt, en smule sliten, trøtt og veldig veldig forelsket.
Det hele er klissete og romantisk.
Nesten litt too good to be true.
Vi er hjemme på tredje dag, og vet dere hva. Det går så fint.
Altså, la meg få legge trykk på at jeg går som ei høne, har såre pupper, barseltårer i kø og lengter etter en dusj. Men etter forholdene.. går det altså sååå fint.
Her er hun altså, familiens lille punktum (tror vi)
Vår evige lillesøster (tror vi)
Familiens veslemor.
Oda Maaø-Ruden.

 
Født i rakettfart (og da mener jeg rakettfart..men det kan vi snakke mer om senere) den 06 mai 2017.
Solrik, vakker og varm dag. Akkurat slik hun har vist seg å være frem til nå iallefall.
Hun er minst av alle, hun var 3800 gr ved fødsel og rundt 3500 når vi forlot sykehuset.
. Etter 3 gode dager på barsel tok jeg med meg frøkena og reiste hjem til resten av gjengen.

 
Hun spiser pupp som en proff,

og gjør det temmelig regelmessig, akkurat slik ei frøken på noen dager skal.
Smiler når hun sover, og sover gjerne så ofte hun kan

Hun liker nærhet og støy, men ligger også gjerne litt for seg selv så lenge det er noen rundt henne.
Hun er derimot titt og ofte i et fant, litt luksus får man jo når man blir født inn i en familie med seks ledige armer.
Storesøsken har tatt henne imot med en unik søskenkjærlighet.
Og det er vel her jeg får lyst til å klype meg i armen.

Tenk, at vi er så heldige å ha fire barn som velger å ta imot det femte med åpne armer og hjerter.
De koser, nusser og forguder. Hun er den første de tenker på om morgenen, og den siste de sender en tanke før de sovner.
Selv minstemann, som vi igrunnen ikke forventet stort av, viser både kjærlighet og omsorg for den sovende lille dukka som alltid henger på mamma.
Det er travelt, det er hektisk og det er annerledes.
Men fy søren så fint det er og.
Jeg er inn i ei boble, ei barselboble jeg håper er seig og sterk så den varer en stund.
For dette er (kanskje) siste gangen jeg opplever en nyfødt skatt sovende på brystet.

 
Vil du se mer av vår barselhverdag kan du følge oss på snapchat ved å trykke HER (om du er på mobil) eller legge meg til: Idebankmamma