Jeg mister

Jeg mister

Det var alt jeg skrev.
Jeg var helt sikker i det jeg så blod på papiret.
Merket det egentlig fra jeg våknet, alt for tidlig. Jeg var urolig og merkelig i hele kroppen.
Rastløs og urolig, ulmende ubehag nederst i magen.

Rundt lunsjtider kom de første dråpene.
Det grusomme rød mot det lyse dopapiret.

Jeg kjente det gikk kaldt nedover hele kroppen.
Så stoppet tiden.

alt ble stille..

Jeg mistet pusten, måtte hige etter den.
Dro luft inn som om jeg akkurat hadde fått hodet over overflaten etter en dukkert.

Jeg mister.

Løpet av noen timer var det ikke noen dråper lengre, det rant.
Friskt, grusomt rødt.

Fylte papiret, doskålen.
Tappet hjerte mitt,

Tappet magen min.

Jeg mister.

Dagen før, fortalte jeg det. Endelig var jeg klar nok.
Et overraskende svangerskap hadde tatt oss litt på sengen.

Jeg ble ikke glad, når to streker lyste mot meg.
Jeg gikk i sjokk.

Vi måtte bare konkludere med at prevensjon ikke spilte på lag med kroppen min.

Baby nummer seks, hvordan i alle dager skulle vi klare det.
Vi holdt det hemmelig, fortalte det ikke til noen.
Orket ikke forholde oss til mer enn å fordøye det selv.

Hadde vi hjerterom til enda et barn?

Det tok ikke mange dagene, før vi så det tydelig.
Det er klart vi hadde det.

Klart vi hadde rom for en liten skatt til.

Dagene gikk, ukene gikk.
hjertene våre vokste i takt med magehulen.
Og etterhvert, ble vi klare for å fortelle resten av verden det glade budskap.

Jeg er gravid,

Det var alt jeg skrev.
Hun var den første som fikk vite.
Første jeg visste ville glede seg med meg. Ikke stille undrene spørsmål, være kritisk og negativ i en stund hvor jeg trengte heiarop og klapp på skuldra.

For en rikdom, du er ufattelig heldig.
Skrev hun.

Jeg smilte, sånn ordentlig, for første gang på lenge.
Hun hadde helt rett.

Jeg er ufattelig heldig.

Så snakket vi om formen, jeg viste bilde av den voksende kulen, og fortalte om ultralyd jeg utålmodig ventet på.

24 timer etterpå, stod jeg med en liten sjel i hånden.
En hel kropp, armer, ben, mage, rygg, hode, ørliten nese og øyne sorte som kull.
Små nydelige perfekte fingre. Syltynne ribbein som syntes godt på den spinkle kroppen.

Så perfekt, så liten og så livløs.

Utenfor spant verden slik den pleier. Små barneføtter løp frem og tilbake i gangen.
Lo, hylte og løp.

jeg gråt.

Jeg mistet
skrev jeg.

Uff, skrev hun.

Jeg har aldri følt meg så hul.
Så tom.
Så ensom.

Som blodet rant, forsvant også drømmene, planene, fremtiden.
Det vi hadde snakket om, planlagt og holdt hemmelig ukene som var.

Det lille hjerte gav opp, aldri hadde jeg trodd,
at en så liten kropp skulle ta så stor plass i hjerte

 

 

 

 

  • Spontanaborten skjedde sted for 3 år siden, men sorgen bærer jeg med meg evig.

Er jeg hjemme nå?

Tenk at jeg bor her,

Tenk at vi bor her.

Tenk, at dette er vår by, blitt vårt sted.
Byen, bergstaden vi bor i.

De omgivelsene jeg før lengtet etter å reise tilbake til, er mine hver eneste dag.
Den lufta som fyller lungene ørlitt bedre, den som river mer i nesa, er rett utenfor døren.

Jeg var livredd, skal ærlig innrømme det.
Den dagen vi pakket som om fanden var etter oss, stappet 7 unger i bilen, uten å vite hva som egentlig ventet oss.
Flyttet til et hus vi ikke hadde sett før, som vi skulle leie i ubestemt tid. Hvordan vi stablet storfamilien inn i et hus uten noen ting. Vell viten om at flyttelasset med alt vi eide og hadde var på vei etter oss.

Hvordan det hele gav oss en følelse av blanke ark, ny giv og mot.
For det er akkurat det som kreves, mot. Mot for å følge egne drømmer selv om alle rundt synes det virker dristig. Selv om de andre ikke forstår, selv om de andre stritter i mot.

Dette gjorde vi for oss, for vår familie. Skummelt, det er klart.

 

Men nå er vi her. Barna funnet tilrette på skole og i barnehage.
Vi er i ferd med å skape egne arbeidsplasser og dekke et behov i lokalsamfunnet.
Bli en del av folkelivet og næringsamfunnet på denne unike plassen.

Nå er ikke dette et sted vi besøker, ikke et sted vi reiser hjem ifra.
Men stedet vi reiser hjem til.

Jeg har flere ganger svinset innom tanken på at det skal bli stusselig å reise igjen,
før jeg innser at vi ikke er på ferie. Vi er her.

Det er uvirkelig, enda.
Men usannsynlig deilig.

Det er rart, enda.
men føles likevel riktig.

Kan jeg være så klisje og si at jeg føler meg lykkelig?

Hjemme?

nei det vet jeg ikke om jeg kan si, jeg har hverken vokst opp her eller noen tilknytning.
Men at jeg kan gjøre dette til hjemme, det tror jeg av hele mitt hjerte.

Min lille kriger

Er han snill?

Sover vell natten gjennom nå?

Sitter selv han nå?

Hvorfor åler han? er han ikke ett år da?

Se der krabber han ja, det var jammen meg på tide.

Står han nå?

Går han?

Nå er han jammen to år snart, da går han vel?

 

Lille Kriger, ingen vet, bortsett fra meg og deg, hvilke kamper du har kjempet frem til nå.
Hvilken helt du er, hvilken kjemper du er.

At du er sterkere enn mange tror, selv om din fysikk kanskje er svakere enn den burde.
At du er klokere enn de fleste selv om du kanskje ikke har mange ord.

Hvor mange dager, kvelder og netter jeg så inderlig skulle byttet plass med deg, bare for å avlaste deg litt.
Holdt ut av ubehag og smerter, vurderinger, analyseringer og det tristeste av alt, forventninger.

Forventinger fra mennesker som knapt vet hvem du er, hva du liker, hva du kan og ikke minst hva du har vært gjennom.

Jeg vil du skal vite, at jeg er uendelig stolt, stolt over at du er akkurat den du er, og at du er min.
At du er en del av flokken, en solstråle, en godklump, en vi alle har lært fryktelig mye av.

Du har fått meg til å tenke større, lengre og mer.
Du har fått meg til å ville kjempe enda hardere for å skape rom, også for dere små.

Etter du, ble en del av oss, har jeg ofte lurt på vi som sitter å spør spørsmålene, og putter de små i bås tenker med, når vi selv sitter med store krav om at det skal være rom for at vi skal få være oss selv, forskjellige. Akkurat slik vi er. Med egne kvaliteter, egne interesser, egen personlighet.

Hvordan vi kan gnåle, for det er vi gjør, om viktigheten av å forstå at vi alle er forskjellig, at alle vi, som har levd et liv bærer hver vår sekk som ingen andre kan se.

Glemmer vi at også de små bærer sekker?

Jeg har vært feig, jeg må innrømme det.
Istede for å kjempe din sak lille venn, har jeg gjemt den vekk.
Skjult den litt fra alt og alle.

Jeg orket ikke høre på dumheter og uvitenhet. Påstander og forventninger.
Men viktigst av alt, jeg ville ikke du skulle merke de.

Du hadde mer enn nok med dine egne kamper og milepæler.
Du trengte ikke fylle større sko enn dine egne.

Men for et øyeblikk rant begeret over og helt ærlig var det godt.

Jeg lar litt av din historie få henge i luften, for ettertanke og forhåpentligvis lærdom.

For vi alle litt å lære, det har du vist meg.

 

Takk.