Derfor planlegger jeg middager en måned om gangen

 

 

Siste dag i januar, og jeg er så klar for februar.
Det er noe med månedsslutt som gir meg en ny giv.
Og er det en ting som er viktig for å beholde motivasjonen. Så er det oversikt.

Det er mange i min familie as.
Litt av hvert å holde orden på.

Så, siste dag i januar, har gått med på å planlegge alle middagene for februar.

Hvorfor i alle dager?

Den viktigste grunnen:

Tid.

Jeg hater, legg trykk på hater å planlegge middag.
Det er noe av det kjedeligste jeg gjør.
Derfor gjør jeg det så sjeldent som mulig.

En gang i måneden passer meg ypperlig.

Ved å planlegge middager for en måned, gjør jeg det jeg liker minst kun en gang.
Og når jeg først er i siget, ja da går det også litt raskere.
Og det beste av alt, mye kan kopieres over til neste måned.

Og igjennom året bruker jeg kortere og kortere tid, fordi jeg kan bla meg tilbake i boken.
Og bare bytte ut ulike middager etter sesong.

 

Tomatsuppe hver torsdag?
Oh yes. Det er flere mål med å planlegge middager.
Og tomatsuppe er en heftig bidragsyter på alle plan.

Den er en rask middag
Den er rimelig
Den bidrar til at vi spiser rester
Den bidrar til at vi spiser mindre kjøtt

 

og viktigst av alt.

Den bidrar til at vi allefall har et veldig hyggelig måltid hvor alle spiser.

Ungene elsker tomatsuppe.
Lager den selv, verdens enkleste tomatsuppe finner du HER

 

Har vi kontroll?

Jeg planlegger middag for en måned for å prøve å holde oversikt.
Mens jeg planlegger ser jeg også over månedens planer frem til nå.
Kjappe middager setter der jeg vet det blir travelt.
Ukeplaner gåes gjennom, viktige møter skrives ned.

På den måten, får jeg iallfall følelsen av å ha kontroll for hva tiden som kommer.

Spiser vi alltid slik som planlagt?

Korte svaret er nei.

Vi prøver så godt vi kan å holde oss til planen, men i likhet med andre så skjer livet hos oss også.
Rett som det er dukker det opp noe uplanlagt. Da er det alltid en fordel at ingrediensene tilstede i kjøleskap og skuffer.

Og innimellom, er det ikke krise om det blir change of plans heller.
Innimellom bytter vi middager, eller rett og slett dropper den.

Det er ikke krise om planen ikke følges til punkt og prikke, det er en bonus om den blir det.

 

På tide å tenke på de som helst ikke vil være hjemme!

Denne fortjener du!
Spotligthen ubehagelig midt i fjeset mens jeg tok i mot en litt tyngre pokal enn jeg trodde.
Den var sleip og glatt etter svetten i hendene hans.
Ikke så rart, jeg visste jo at han egentlig ikke var så glad i oppmerksomhet.

Takk sa jeg, og myste litt over for å prøve å se hvem som var i salen.

Tusen takk, gjentar jeg.

Hver eneste klubbtirsdag, fortsetter han. Har du vært her.
Helt fantastisk.

Salen jobber opp en urytmisk applaus.
Jeg bukker et par ganger og kjenner at det holder nå.

Takk sier jeg igjen, og går av scenen.

Setter meg ned, der jeg satt og kjenner flere hender på skuldrene.
Så stas Nina, så stas.

Jeg tar et raskt glims helt bakerst i gymsalen.
Kan fortsatt ikke se henne, hadde vel ikke forventet noe annet heller.

Vil du sitte på hjem?
Han spør alltid, jeg sier alltid nei.
Den friske lufta gir meg liksom det siste påfyllet jeg trenger før jeg finner mot til å gå inn døra.

Jeg lukter det egentlig før jeg har fått slengt av meg skoa.
Det er rødvin.

Lukten er som regel et godt tegn, da har flaska vært oppe lenge nok til at hun kanskje sover.

Jeg titter inn i stua, hører ovnen tikker av varme mot den iskalde vinterkulden ute.
Jeg kjenner det dunker i kinna. Varmen gjør godt.

Tråkker stille inn, hører tv står på, men ingen som snakker. Ser bena hennes på kanten av sofaen, tykke raggsokker under et slitent ullpledd.

Mamma? Spør jeg forsiktig mens jeg varmer hendene mot vedovnen.

Hun svarer ikke.

Mamma?

Hrmf.

Hun bare grynter.

Jeg er hjemme og har med meg.

Slutt å mas!

Hun avbryter meg, mumler og snøvler.
jeg skjønner hun ikke er til å snakke til.

Jeg smører to skiver tørt brød.
Finner de nederste i skuffen, litt usikker på hvor lenge de har vært der.
Men magen rumler og må ha mat.

Må du bråke?
Jeg mister kniven som lager en skarp lyd mot flisene.

Nei da, sier jeg og tørker opp leverpostenirestene.
Orker ikke diskutere.

Mens jeg tygger skorpen på den siste skive hører jeg hun begynner å snorke.

God natt sier jeg, i det jeg setter ifra meg tallerken og melkeglass på benken.

Du svarer ikke.

Soverommet er kaldt.
Hun har hengt dyna til lufting og glemt den.
Den føles nesten som is i det jeg pakker den rundt meg i senga.
På nattbordet står den.

Jeg stryker fingrene over den blanke pokalen.

Støpt ned i en mørk marmoraktig stein hvor det står risset inn.
Takk for at du alltid stiller opp.

Lite visste de at det var de som alltid stilte opp for meg.

 

De stod der i kø, hutret og frøs, for å sikre seg det som forhåpentligvis kun var lørdagens rus de neste to ukene.
De som jublet og skrøt av pandemikrigens unge soldater.
Jublet over russ som klarte å holde fornuften, ungdommen som ofret sosial livet.

Snakket stolt om de unge som respekterte retningslinjer og var gode forbilder.

Stod nå å gjemte seg bak jakkekragen for å ikke komme med på film,
Desperasjonen etter alkohol kler på en måte ingen.

Mens barna fortsatt sitter ensom og alene, kjørte de voksne over frarådet grenser, stod frarådet tett for å sikre seg nødvendig rus.

Køene foran de små bulene med alkoholrus burde gitt oss en tankevekker.
Erna og Bent, den køen var ikke bare et på et kollektivt alvorlig alkoholproblem, men også
konsekvensene av det.

Jeg har selv vokst opp i et hjem, preget av alkohol.

Men jeg, hadde et sted å gå til, et fristed. Med andre tanker, omsorg og trygghet.
Et annet sted enn en stue med alkoholdunst og middags rester fra forrige uke.

Våre barn og unge, har ikke hatt det på lenge, noen i værste fall vært uten et helt år.

Det er helt ok, dørene måtte kanskje opp.
Alkoholavhengighet er alvorlig og abstinenser kan få alvorlige konsekvenser.

Men det kan også rus.

Men både du Erna og jeg vet innmari godt, at vi ikke kan slukke ulmende glør med en god flaske konjakk.

Nå har vi sjansen, problemet lyste mot oss. Klart og tydelig.
De unge har ofret nok.

Nå må vi finne noen som kan ta de i mot.

Vi gjemmer oss for et virus, det gir oss muligheten til å skjule mye.
Nå holder det.

Brett opp ermene Erna, og gjør deg klar for å ta imot.
For om du ikke gjør noe snart for ungdommens psykiske helse, faller de.

Vi trenger barna og ungdommen, ungdommen og barna trenger deg.

 

Han er den siste første.

Tenk at jeg skulle få syv barn, jeg må klype meg i armen. Det er uvirkelig. Virkelig.

Syv barn, med min beste venn, fineste mannen jeg vet om.
Sammen har vi laget en bataljon.
En flokk.

Så kom han, til syvende og sist.
født syvende i fjerde. Syvende barn og fjerde gutt.

Han som vi aldri trodde skulle komme,
vår siste første.

Han er den siste som laget to streker på en pinne i en skjelvende hånd.
Han er den siste som gav de første små dult på innsiden av magehulen, inn i en ventende hånd.

De første små pirkende som bekrefter at en mors kropp bygger en liten sjel.
Han er den siste første hjerteslag, et lite hjerte som hamrer i raskere enn et lokomotiv i en liten høytaler i jordmors hånd.
Den siste voksende magehulen.

Han er den siste vi ventet på, utålmodig tålmodig.
Den siste de klemte magehulen til mens prøvde å lokke han ut med vennlige ord.

sliten og høygravid

Han, er det siste første møte.
Hvor en sliten kropp, tar imot en fersk kropp og legger den for første gang utenpå.
Han er den siste som forvandler alt, ved å ta sine første åndedrag.

Han er den siste første hud mot hud.

Han er den siste første amming,
Hvor en unik nærhet, et bånd bygges. Som hverken ild eller vær kan rive i stykker.
Hvor både mor og barn må lære, kjenne seg frem. Liten kropp som søker næring og en nybaktmammas hånd som stryker over et lite hode med små fjon etter det første bad.

Han er den siste første våkenatt. Hvor huset er stille, og bare han og jeg møtes i mørket.
Mens månen trenger gjennom og lyser inn så vi finner hverandre.

Hvor han sover, hvis vi bysser, synger, teller stjerner.

Han er den siste første bad, siste første hjemtur og trilletur.

Det siste første øyekontakt, smil og latter.

Den siste første grøt med grimaser, gris og søl. Små lubne hender som klemmer grøt og kokt brokkoli til alt bare blir en mos.

Han er den siste første påske, jul og bursdag.
Siste første vår, sommer, høst og vinter.
Jeg prøver å nyte de  første så godt jeg kan.
Samtidig som jeg gleder meg uendelig til de neste.

 

 

Om du synes du kjenner igjen disse ordene, har du fulgt meg en stund. jeg skrev nemlig noen temmelig like i 2017.

Bort med mammaklærne.

//annonse

I fem år sammenhengende har jeg vært låst til å velge klær som enten har rom for en voksende mage, en øm bolledeig mage og som har lett tilgang til matstasjonen til junior.

Ammevennlig og voksevennlig.

Og nå, står jeg der at jeg plutselig kan velge fritt.
DET føles veldig veldig rart. Og veldig deilig, det må det være lov å si det.

Så nå går ammetøy, gravidbukser og topper, ammebh og mammatruser ut av garderoben.
Og GJETT om det ble lunket inni der.

Her trengs det uten tvil påfyll.

Planen er å litt etter litt lage seg en god garderobe, men klær som kan gå om hverandre.
Jeg orker ikke handle i butikker, så benytter meg av nett, og som dere vet er ellos en god favoritt.

Og i tradisjonens tro deler jeg selvsagt en rabattkode fra nettopp ellos.
Rabattkode 435401 gir 33% på dyreste ordinære vare, og dersom det er noe på salg i kurven din, får du 5 % ekstra på det.

Om du er ivrig, kan du trykke HER og komme rett til alle nyhetene.

 

Men om jeg kan få komme med noen tips:
så er det denne nydelige buksen. Altså, den er magisk god på.

Den er plussize, begynner på 42 og går helt opp til 60. Finnes i flere farger.

Også denne, hettegenseren har perfekt lengde og fasong og den er SÅ god.
Jeg har den i to farger. Perfekt til jeans eller tights

 

Basic jeans er noe alle trenger i skapet, denne er myk, høy på livet og finnes i sju ulike farger

 

Og på ønskelista nå, står denne Nydelig blomstret kjole med lange armer. Perfekt med en cardigan, strikketgenser utenpå eller bare akkurat slik den er.

Jeg mister

Jeg mister

Det var alt jeg skrev.
Jeg var helt sikker i det jeg så blod på papiret.
Merket det egentlig fra jeg våknet, alt for tidlig. Jeg var urolig og merkelig i hele kroppen.
Rastløs og urolig, ulmende ubehag nederst i magen.

Rundt lunsjtider kom de første dråpene.
Det grusomme rød mot det lyse dopapiret.

Jeg kjente det gikk kaldt nedover hele kroppen.
Så stoppet tiden.

alt ble stille..

Jeg mistet pusten, måtte hige etter den.
Dro luft inn som om jeg akkurat hadde fått hodet over overflaten etter en dukkert.

Jeg mister.

Løpet av noen timer var det ikke noen dråper lengre, det rant.
Friskt, grusomt rødt.

Fylte papiret, doskålen.
Tappet hjerte mitt,

Tappet magen min.

Jeg mister.

Dagen før, fortalte jeg det. Endelig var jeg klar nok.
Et overraskende svangerskap hadde tatt oss litt på sengen.

Jeg ble ikke glad, når to streker lyste mot meg.
Jeg gikk i sjokk.

Vi måtte bare konkludere med at prevensjon ikke spilte på lag med kroppen min.

Baby nummer seks, hvordan i alle dager skulle vi klare det.
Vi holdt det hemmelig, fortalte det ikke til noen.
Orket ikke forholde oss til mer enn å fordøye det selv.

Hadde vi hjerterom til enda et barn?

Det tok ikke mange dagene, før vi så det tydelig.
Det er klart vi hadde det.

Klart vi hadde rom for en liten skatt til.

Dagene gikk, ukene gikk.
hjertene våre vokste i takt med magehulen.
Og etterhvert, ble vi klare for å fortelle resten av verden det glade budskap.

Jeg er gravid,

Det var alt jeg skrev.
Hun var den første som fikk vite.
Første jeg visste ville glede seg med meg. Ikke stille undrene spørsmål, være kritisk og negativ i en stund hvor jeg trengte heiarop og klapp på skuldra.

For en rikdom, du er ufattelig heldig.
Skrev hun.

Jeg smilte, sånn ordentlig, for første gang på lenge.
Hun hadde helt rett.

Jeg er ufattelig heldig.

Så snakket vi om formen, jeg viste bilde av den voksende kulen, og fortalte om ultralyd jeg utålmodig ventet på.

24 timer etterpå, stod jeg med en liten sjel i hånden.
En hel kropp, armer, ben, mage, rygg, hode, ørliten nese og øyne sorte som kull.
Små nydelige perfekte fingre. Syltynne ribbein som syntes godt på den spinkle kroppen.

Så perfekt, så liten og så livløs.

Utenfor spant verden slik den pleier. Små barneføtter løp frem og tilbake i gangen.
Lo, hylte og løp.

jeg gråt.

Jeg mistet
skrev jeg.

Uff, skrev hun.

Jeg har aldri følt meg så hul.
Så tom.
Så ensom.

Som blodet rant, forsvant også drømmene, planene, fremtiden.
Det vi hadde snakket om, planlagt og holdt hemmelig ukene som var.

Det lille hjerte gav opp, aldri hadde jeg trodd,
at en så liten kropp skulle ta så stor plass i hjerte

 

 

 

 

  • Spontanaborten skjedde sted for 3 år siden, men sorgen bærer jeg med meg evig.

Er jeg hjemme nå?

Tenk at jeg bor her,

Tenk at vi bor her.

Tenk, at dette er vår by, blitt vårt sted.
Byen, bergstaden vi bor i.

De omgivelsene jeg før lengtet etter å reise tilbake til, er mine hver eneste dag.
Den lufta som fyller lungene ørlitt bedre, den som river mer i nesa, er rett utenfor døren.

Jeg var livredd, skal ærlig innrømme det.
Den dagen vi pakket som om fanden var etter oss, stappet 7 unger i bilen, uten å vite hva som egentlig ventet oss.
Flyttet til et hus vi ikke hadde sett før, som vi skulle leie i ubestemt tid. Hvordan vi stablet storfamilien inn i et hus uten noen ting. Vell viten om at flyttelasset med alt vi eide og hadde var på vei etter oss.

Hvordan det hele gav oss en følelse av blanke ark, ny giv og mot.
For det er akkurat det som kreves, mot. Mot for å følge egne drømmer selv om alle rundt synes det virker dristig. Selv om de andre ikke forstår, selv om de andre stritter i mot.

Dette gjorde vi for oss, for vår familie. Skummelt, det er klart.

 

Men nå er vi her. Barna funnet tilrette på skole og i barnehage.
Vi er i ferd med å skape egne arbeidsplasser og dekke et behov i lokalsamfunnet.
Bli en del av folkelivet og næringsamfunnet på denne unike plassen.

Nå er ikke dette et sted vi besøker, ikke et sted vi reiser hjem ifra.
Men stedet vi reiser hjem til.

Jeg har flere ganger svinset innom tanken på at det skal bli stusselig å reise igjen,
før jeg innser at vi ikke er på ferie. Vi er her.

Det er uvirkelig, enda.
Men usannsynlig deilig.

Det er rart, enda.
men føles likevel riktig.

Kan jeg være så klisje og si at jeg føler meg lykkelig?

Hjemme?

nei det vet jeg ikke om jeg kan si, jeg har hverken vokst opp her eller noen tilknytning.
Men at jeg kan gjøre dette til hjemme, det tror jeg av hele mitt hjerte.

Min lille kriger

Er han snill?

Sover vell natten gjennom nå?

Sitter selv han nå?

Hvorfor åler han? er han ikke ett år da?

Se der krabber han ja, det var jammen meg på tide.

Står han nå?

Går han?

Nå er han jammen to år snart, da går han vel?

 

Lille Kriger, ingen vet, bortsett fra meg og deg, hvilke kamper du har kjempet frem til nå.
Hvilken helt du er, hvilken kjemper du er.

At du er sterkere enn mange tror, selv om din fysikk kanskje er svakere enn den burde.
At du er klokere enn de fleste selv om du kanskje ikke har mange ord.

Hvor mange dager, kvelder og netter jeg så inderlig skulle byttet plass med deg, bare for å avlaste deg litt.
Holdt ut av ubehag og smerter, vurderinger, analyseringer og det tristeste av alt, forventninger.

Forventinger fra mennesker som knapt vet hvem du er, hva du liker, hva du kan og ikke minst hva du har vært gjennom.

Jeg vil du skal vite, at jeg er uendelig stolt, stolt over at du er akkurat den du er, og at du er min.
At du er en del av flokken, en solstråle, en godklump, en vi alle har lært fryktelig mye av.

Du har fått meg til å tenke større, lengre og mer.
Du har fått meg til å ville kjempe enda hardere for å skape rom, også for dere små.

Etter du, ble en del av oss, har jeg ofte lurt på vi som sitter å spør spørsmålene, og putter de små i bås tenker med, når vi selv sitter med store krav om at det skal være rom for at vi skal få være oss selv, forskjellige. Akkurat slik vi er. Med egne kvaliteter, egne interesser, egen personlighet.

Hvordan vi kan gnåle, for det er vi gjør, om viktigheten av å forstå at vi alle er forskjellig, at alle vi, som har levd et liv bærer hver vår sekk som ingen andre kan se.

Glemmer vi at også de små bærer sekker?

Jeg har vært feig, jeg må innrømme det.
Istede for å kjempe din sak lille venn, har jeg gjemt den vekk.
Skjult den litt fra alt og alle.

Jeg orket ikke høre på dumheter og uvitenhet. Påstander og forventninger.
Men viktigst av alt, jeg ville ikke du skulle merke de.

Du hadde mer enn nok med dine egne kamper og milepæler.
Du trengte ikke fylle større sko enn dine egne.

Men for et øyeblikk rant begeret over og helt ærlig var det godt.

Jeg lar litt av din historie få henge i luften, for ettertanke og forhåpentligvis lærdom.

For vi alle litt å lære, det har du vist meg.

 

Takk.