“ikke rart dine unger ikke sover, du har han jo oppå deg hele tiden, snakk om å gjøre seg selv en bjørnetjeneste”
” synes du burde beskytte han litt bedre fra sine søsken, tenk om de er smittsomme”
“burde du ikke amme mere?”
Og den aller beste tilslutt:
“Du må trille oftere, stakkars ungen får jo aldri luft, og du har forresten godt av å røre deg du og”
Han er tre små uker, og dette er et fåtall av meninger og kritikk jeg har fått hittil siden han ble født.
Meninger og råd som kommer flygende uten at jeg har etterspurt eller ønsket.
Fra mennesker som har gjort seg opp en mening om hva jeg gjør rett eller galt, basert på 10 min av min 24 timers hverdag.
Og nå, er det nok.
Helt ærlig så vet orker jeg ikke mer, og kan virkelig ikke fatte og begripe at vi mødre enda ikke har innsett at dette, disse kritiserende rådene absolutt ikke gjør noe godt, noe sted. På mange måter får jeg lyst til å svare, lysten til å trykke blokker dukker opp og ikke minst en indre lyst til å rive av meg håret dukker også opp. Men jeg vet, at mest sannsynlig vil ingen av disse hjelpe eller bidra til at disse mødrene i politiuniform velger å bite i det sure eple istede for å spy eder og galle utover en sliten nybakt mor.
Hva skal til for at vi skal klare å stole på at andre mødre klarer å ta vare på sine barn minst like godt som vi tar vare på våre egne? Når skal vi klare å ha troen på at andre mødre gjør så godt de kan, akkurat slik som oss selv?
Hva skal til for at vi skal se, klart og tydelig, at det vi tenker er feil eller ikke bra nok, kanskje er helt innafor for den andre?
Det finnes ingen fasit!
Jeg har seks temmelig godt oppdratte barn, med empati, medfølese og respekt for andre mennesker.
Verdier som er viktig for oss, og som vi setter høyt. I tillegg er det trygghet, både i seg selv og menneskene rundt,
nærhet og omsorg som er viktig for oss. Og jeg vet ikke med deg, men jeg føler meg temmelig trygg på at jeg skal klare å ta hånd om den vesle karen som vi er beriket med nå.
Selv om jeg kanskje bærer litt feil en gang i blant, eller lar han sitte i vippestol, eller sove på brystet,
eller amme for ofte (eller for lite)
Mammapolitiet har nok alltid eksistert, men som småbarnsmor på 12.året føler jeg at det har eskalert. Internett og sosiale medier har gjort det for enkelt å slenge ut irriterende, sårende og unødvendige kommentarer. Og de eksisterer selvfølgelig i aller høyeste grad i den virkelige verden også, men terskelen er helt tydelige høyere på å gi en kommentar fra munnen og ikke tastaturet.
Nå er det min tid, til å gi dere et godt råd, selv om dere ikke har spurt.
Stopp!
Ta deg tid til å tenke deg om før du deler det du har på hjerte.
Vil det hjelpe meg, eller deg?
Vil det gjøre meg godt?
Det holder nå, det kommer lite godt ut av det, selv om det kanskje er godt ment fra din side.
La meg ha han sovende på bryste, amme så ofte vi føler det trengs og ikke minst trille når vi tenker vi har lyst.
På forhånd takk fra en sliten, sårbar nybakt mamma.
Med en barsel, mombie hjerne og en utslitt mammakropp med underskudd på søvn og en sliten pappa med alt for mye å gjøre skal vi rotte oss sammen og få pakket ned et hus med ni medlemmer, få det til å se temmelig representabelt ut for et salg.
Avvikle en bedrift og prøve så godt det lar seg gjøre å styre den mot en verdig slutt, noe som ser temmelig håpløst ut akkurat nå.
I mellom der skal vi stelle, trøste, amme, bysse, leke, rydde, mate, bade, brannslukker og overleve.
Hvordan i huleste skal det gå?
Og ikke minst, bevare hode og forholdet.
Vi har så vidt begynt, vi har hatt container på plassen her, fylte den opp løpet av en helg med ting vi ikke kunne gi bort og ikke kan selge og som var ødelagt.
I gangen står det 5 fulle søppelsekker med klær som skal doneres bort og 3 store bagit sekker med klær vi skal ha med.
Ferdig sortert og det føles veldig godt.
Utfordringer er jo at vi får kun drevet litt her og litt der, før vi blir avbrutt av krangling, masing, stelling, amming, behov for oppmerksomhet, trøst eller hva nå enn det måtte være.
Hvordan i huleste skal dette gå?
Tenker jeg når jeg står nærmest begravd i klær vi har tatt vare på over tid, og alt jeg ser rundt meg er rot, rot og atter rot.
Men det skal gå, det bare må.
Om to måneders tid skal mye være gjort her, men det er, slik det er nå, veldig vanskelig å vite hvor vi skal begynne.
Så vanskelig at det eneste fornuftige er å skrive en liste.
Få en oversikt og klarhet i hva som bør gjøres først, hva som er riktig å gjøre neste og ikke minst, legge en plan på hvordan samle og flytte tingene våre 50 mil mest effektivt og rimelig. Og la meg ikke glemme enklest mulig.
Og om tre måneder skal vi se et lys i tunnelen..
Og om fire måneder, skal vi være et helt annet sted.
Hvordan i huleste skal dette gå?
Men så står man der og rydder, hører på det som også er latter og lek i bakgrunnen, og plutselig dukker det opp en stolt kar med en stolt lapp.
Som forteller meg at det vil være verdt det. Selv med tårer på badet, frustrasjon, såre armer og ben, grå hår og uendelig lang To do liste, så vil det være så verdt det.
Vi må bare holde ut, og huske, at det vi gjør akkurat nå, er å følge drømmen.
Vi har som sagt planer om å ta dere med på reisen, og vi lurer selvsagt på, hva er det dere vil se, hva vil dere vi skal skrive om i forbindelse med flytting. Hva vil dere vite mer om?
Del gjerne med meg, så skal jeg se, hva jeg får til.
Jeg MÅ. Please.
Jeg kan helt ærlig ikke huske sist jeg dusja, jeg lukter både morsmelk og svette, gulp og bæsjebleier.
Jeg LUKTER lite søvn.
Jeg synes du lukter godt jeg sier mannen og prøver å høres overbevisende ut.
Jeg skal være rask, quick as a flash…
Lover.
Mmmhmmmmm sier mannen mens han ruller øynene og går inn på badet for å skifte bleie.
I deg jeg hører han tusle ut,nøler jeg ikke, jeg rasker med meg to håndkler og småtripper mot dusjen.
Halleluuujaaaaa, fem minutter med fred.
Heeeelt for meg selv!
FOR en luksus.
Jeg smetter inn på badet, lener meg inn til baderomsdøren og nyter stillhete, iallefall så nære stillhet man kan komme på i vårt hus. Jeg skal til å låse døren bak meg det en liten hånd tar i håndtaket.
Jeg, jeg, jeg..må på.. mamamaaa?
Jeg må på doo.
Jeg har jo ikke noe valg, han må få slippe inn..
Før jeg åpner dørene krysser jeg fingrene.
Satser på at han bare skal tisse.
Han setter seg på do,
Jeg tok feil.
Jeg rykker lengre inn på badet, stiller meg foran speilet.
Uff, her står det dårlig til for tiden, kan ikke huske sist jeg unnet denne huden litt ekstra.
Sliten barselmamma er det jeg ser, på godt og vondt.
Uendelig lykkelig og takknemlig men også ussansynlig sliten.
Ferdig.
ENDELIG.
Vi tørker og vasker henda, og vips så var han ute.
Jeg skal til å låse…
Nei nei nei nei nei sier mannen…
Mens han kommer småløpende, med en sjokkert baby i strake armer.
Det er ikke til å ta feil av, her skal det skiftes en SKIKKELIG bleie.
Unna vei, vi trenger stellebordet.
Men, men kan du ikke stelle et annet sted?
Nei her tyter det overalt sier han i det han brøyter seg vei inn.
Jeg begynner å kle av meg, jeg må inn i dusjen NÅ,
og dersom jeg er klar når bleien er skiftet får jeg låst før noen i det heletatt får sagt noe.
Mammaaaaaa, maamaaaaaaa, nest minste prinsesse kommer inn.
Bader du? Nei mamma skal dusje.
Maaamaaaa, da, er du naken?
Ja man må nesten være det for å dusje.
Da skal jeg se på deg.
Se på meg? Hvorfor det?
Jo du sa jo det?
Sa det?
Ja, for at jeg skulle lære å vaske håret?
Å kjære vene, den praten hadde jeg glemt.
Så nå skal jeg lære å vaske håret sier hun fornøyd og setter seg til på krakken, rett ved dusjen.
Ja så skal du få lære det da.
Mannen står fortsatt ved stellebordet, frøkna sitter på benken.
Og jeg, jeg er kald.
Nei pokker heller, hun kommer aldri til å klatre ned fra den puffen før jeg har vist henne en hårvask.
Jeg setter igang dusjen.
Se nå…
Hun følger ivrig med.
Hvor er spidermann sier han midt i mellom og kommer inn igjen.
Hysj mamma dusjer sier storesøster
sånn vasker du håret sier jeg, og vasker håret så raskt jeg aldri har gjort før.
Men hun ser ikke ut til å ville gå.
Sånn, da var mamma ferdig sier jeg og titter ut av kabinettet.
Rykker hodet mot døren for å vise henne at hun skal gå.
Her, sier mannen.
Før jeg rekker å stikke hodet inn igjen får jeg se en
naken baby henger og dingler i fars armer foran meg.
Han må dusjes, særiøst den værste bleia jeg har sett.
Jeg tar i mot han,
Der står jeg, med en baby full av bæsj, en åtteåring som ser på meg og en mann og midt i mellom som krabber rundt på baderomsgulvet og leter etter spidermann.
Fy søren for et kaos rekker jeg å tenke i det jeg røsker med meg en genser på vei ut av stua.
Nede i gangen hører jeg totalt kaos, den ene finner ikke buksa si, den andre leter etter den siste skoen.
En nekter å ta på lue og en gråter, høyt, veldig høyt og ingen vet helt hvorfor.
jeg venter litt, med vilje, ingen vits at jeg kommer med en trøtt baby på armen og tilføyer enda mer kaos.
En etter en kommer de seg ut, og tilslutt er det vår tur.
Det tok bare en halvtime denne gangen da sier mannen småstolt i det vi kommer ut.
Jo da, ny rekord. Er jo ikke værst med tanke på at vi er 9 stk som skal ut samme dør.
Men det er altså så verdt det, å komme seg ut.
Etter lock down har jeg knapt vært ute, det frister på mange måter ikke.
Det er akkurat som om virkeligheten kommer å slår meg småhardt i tryne hver gang jeg drister meg ut.
Det er noe med kø inn til apoteket, plastikkhansker på dagligvare og mennesker med munnbind rundt hvert et hjørne.
Det er da man skjønner at dette er annerledes tider.
På mange måter må jeg nok innrømme at jeg HATER denne tiden, og erger meg over timingen på vår siste baby.
Jeg liker å gå i frivillig hi, lokke meg inne, men etter tvang og regler derimot.
Jeg pleier ikke å være så ivrig på trilleturer osv. Men denne gangen har alt vært annerledes.
Absolutt alt.
Jeg tror,på mange måter jeg aldri har følt meg så ensom.
Så det å komme seg ut, hele gjengen på trilletur gjør godt på mange måter.
Frisk luft, miljøforandring, men ingen på minnelse om at alt er annerledes, man må ikke ha plasthansker på trilletur.
Vi går en god runde denne dagen, jeg kjenner kroppen begynner å virke igjen og det er deilig å røre på seg.
Godt å få tankene på noe annet og bare være i nuet.
Så plutselig dukker hun opp i mellom to busker, en mamma til et jevngammelt barn til en av våre.
Neimen, er det dere som er ute å triller.
Ja da sier jeg og merker jeg synes det er godt å se folk utenfor min egen hustand.
Når jeg tenker meg om, er det første jeg ser, iallfall stopper for å prate med.
Vi prater litt, om løst og fast.
Fy søren som jeg har savnet tørrprat.
Neimen, jeg glemmer jo helt jeg.
Gratulere så mye!
Jo takk sier jeg og tar et gløtt oppi vogna på den sovende karen.
Er det greit at jeg tar en titt? Sier hun og nærmest kryper litt sammen.
Før jeg rekker og svare tilføyer hun, jeg skal holde avstand altså.
Ja kjære deg sier jeg og bretter vognposen litt til siden, klart du kan få en titt.
Å kjære vene, sier hun i det hun gløtter over kanten,
Man glemmer jo hvor små de er.
Dette var jammen meg godt jobbet Nina, så fin han er.
Jeg kjenner klumpen i halsen bygge seg opp mens hun beundrer og skryter av både meg og han.
Tårene presser på, tilslutt blir det vanskelig å holde igjen.
jeg klarer å holde praten litt, men merker stemmen knekker.
Jeg skylder på middagstid og sultne unger, og tusler videre.
Tårene triller.
ustoppelig og uten en lyd.
De bare renner og renner.
Dette var første gangen jeg fikk vist han frem til noen.
Hun er den første som spør om å få se. Babyen i vogna er tre uker.
Å bringe et nytt liv i hus er noe helt unikt.
En dyrebar tid, men gjerne vil dele med andre når man er klar.
Men denne gangen er alt annerledes.
Ingen som kommer på besøk, ingen som kommer for å beundre resultatet jeg og kroppen min har jobbet med i 38 lange uker, ingen som skryter av han, hvor fin han er, og som kommer bare for å snuse litt på han.
Ingen.
På mange måter er vi heldige også.
Han har seks søsken som minner meg på, hver eneste dag hvor rike han er. Hvor rik jeg og pappen hans er.
Men jeg må være såpass ærlig og si, det er noe med det å få vise frem. Stolt og sårbar. Introdusere et nytt menneske inn i familien. Se gammel og nyfødt sammen. Første møte med fersk sjel og kloke mennesker.
Jeg tror ikke jeg har kjent på den følelsen, sett viktigheten i å få dele, iallfall ikke ofret det en tanke.
Kanskje til og med synes det har vært ørlitt slitsom med alle som ville komme på besøk.
For en respons på video vi delte i helgen.
Takk for alle heiarop og lykkeønskninger, vi er så takknemlige for at dere forstår og respekterer våre valg og ikke minst at dere fortsatt vil henge med oss.
Det tok ikke lange tiden før det begynte å renne på med spørsmål, så jeg opprettet en spørrerunde på instagram.
Og her kommer noen svar også:
Hvor langt er det fra der dere bor nå til Røros?
Ca 50 mil, det tar rundt 5,5 time å kjøre med bil.
Hvor på Røros skal dere bo?
Fakta er at vi ikke har funnet et sted enda. Så vet du om noe, så rop ut!
Planen er derimot klar, vi ønsker å leie først og fremst da målet og drømmen er å bygge oss et hus.
Siden vi er så mange er det vanskelig å finne et sted som passer oss uten å måtte gjøre mange tilpasninger.
På vei til Røros en gang i 2017
Hvorfor må dere avvikle, kan dere ikke bare selge?
Dette har vi vært gjennom mange runder på. Av mange årsaker velger vi å avvikle.
Kort oppsummert. Kos med kidsa er oss, jeg tror det vil være svært utfordrende å overta en bedrift som er så nært knyttet til personer slik denne er. I tillegg kom disse tider hvor alt er snudd på hodet, og et kjøp av Kos med kidsa vil være ganske kostbart, og det å stable det på bena uten oss vil også kreve en del resurser og en god økonomi. Og noen som vil satse flere millioner akkurat i dag, vel det kan være temmelig vanskelig å finne. Spesielt når du driver butikk såpass usentralt som vi har gjort.
Men, en av våre fantastiske ansatte har et mål, drøm, ønske om å fortsette å drive lokal butikk med noe av det samme tilbudet.
Hun har satt igang en spleis på dette, og vi krysser virkelig fingrene på at hun får dette til.
Vi har hjulpet henne så godt vi kan på veien, og heier virkelig! Så er du ifra Jevnaker og omegn, spytt inn en slant, så er hun et steg nærmere drømmen.
Vil nettbutikken bestå?
Kosmedkidsa.no avvikles dessverre også.
Vil det bli opphørssalg?
Dette er det mange som har lurt på. Og dette ventet vi også helt ærlig på. Vi prøver alt vi kan å senke denne skuta med verdighet, altså vi ønsker å avvikle og ikke gi butikken et konkursstempel. Dette fordi vi ønsker å kunne lønne de ansatte i noen måneder til. Det vil bli salg, men ikke et konkurssalg 🙂 faktisk kan dere få en rabattkode av meg nå, litt egenreklema her altså.
Den vil gi dere 35% rabatt på hele butikken (ordinærpriser) ligger også masse fint under tilbud akkurat nå.
Målet er jo å tømme og vi ser jo at vi må gi dere rabatt for å gi dere motivasjon til å handle, men håper også dere forstår at vi fortsatt trenger litt penger i kassa for at dette skal gå riktig for seg.
Hva med kalenderboken, vil den bestå?
Vi har jo noen produkter vi har laget selv, blant annet kalenderboken. Og det varmer mitt hjerte at så mange spør om den. Helt ærlig er jeg ikke helt sikker på hva vi skal gjøre med den. Salget på kalenderboken har vært nedadgående, og siden vi produserer den i Norge (noe som er viktig for meg) er vi avhengig av å komme opp i et vist antall for at det skal være noe som helst form for lønnsomt. Jeg er fortsatt litt i tenkeboksen 🙂
Hva skal dere leve av når dere flytter? Har dere sparepenger, fått dere nye jobber?
Vel, som vi sa i videoen også, selv om kos med kidsa avvikles, betyr ikke det at vi legger grunderånden på hylla.
Vi er nok satt sammen slik at vi må drive våre egne arbeidsplasser, både pga situasjonen vår familiemessig (bare tannlegetimer er jo en ukes fravær i året he he) men også hvordan hjernene våre er skrudd sammen.
Vi ønsker fortsatt å drive egen butikk, men i et helt annet tempo enn hva vi gjør i dag.
Mere “neppå”, og med litt annet produktfokus. Vi har gjort oss noen erfaringer med kos med kidsa og ser at det er enkelte produkter som gir oss mer påfyll i hjerte å selge enn andre. Kanskje spesielt denne tiden har gitt oss litt motivasjon til å inspirere enda mer kreativt, det gir oss så mye å få se at dere deler kvalitetstid med barna og barna opplever mestring og glede via produktene våre. og ikke minst usannsynlige fine resultater.
Så det vil komme et nytt prosjekt fra oss, det lover vi!
Når avvikles butikken.
Det er ikke helt bestemt dato enda, det er fortsatt masse gull på lager.
Men mot slutten av sommeren ser det sannsynligvis ut til å lande på.
Kommer dere til å fortsette med produktanbefalinger og tips om utstyr dere liker godt.
OH yes! Dette er jo min store fetish om jeg kan gå så langt å kalle det det.
Elsker å teste barneutstyr, elsker historiene bak og ikke minst finne ting som kan bidra til en enklere hverdag.
Så svaret er JA!
Hva tenker barna om å flytte.
Det er nettopp pga barna vi har holdt ut i to år her, vi kjente allerede på det etter et lite år at vi hadde bommet.
Stedet vi bor på er det andre gang vi prøver, vi har rett og slett vært innflyttere her to ganger. Og burde kanskje lært første gangen? Men etterpåklokskap er bortkastet. Barna er informert og tok det hele veldig bra. Selvfølgelig er det følelser i begge ender, det å forlate et sted, gjør alltid vondt på et vis, enten pga minnene man har skapt her, venner, osv. Men de ser også gleden i å flytte. Nærmere mennesker de savner mye, de vet det blir et annet tempo på mamma og pappa, de kjenner plassen da vi har vært der mye og de gleder seg over snø….. hjelp, masse snø.
Kommer dere til å starte butikk på Røros?
Fysisk butikk må vi vente litt med, men vi vet godt at det er et ønske om en barneutstyrsbutikk på Røros.
Men vi som familie trenger å få puste litt ned i magen nå rett og slett, og få et litt roligere tempo, iallfall for en liten stund.
Hva med de fine julevarene dere bestilte på messa.
Vi er i grubleboksen der på hva vi skal gjøre.
For vi er helt enige med deg, det var sinnsykt mye fint vi fant der.
Når skal dere flytte?
Innen nytt skoleår starter er planen.
Kan dere ikke bare ta med dere butikken?
Vi kunne forsåvidt det, men vi trenger å resette, Kos med kidsa har rett og slett tatt for mye av for oss.
Vi ønsker å starte på nytt.
Hva gleder dere dere aller mest til ved å flytte?
Lufta, sier mannen her, når jeg spør. Og der er jeg enig. Omgivelsene er magiske der oppe, og jeg vet at de gir påfyll på en helt unik måte, jeg tror faktisk ikke jeg kan tenke meg noe bedre sted å starte på nytt. Det gleder vi oss også til, En god resett rett og slett. Også gleder jeg meg selvsagt til å komme litt nærmere min familie.
Hvordan vet dere det blir roligere tempo der, det er tross alt forskjell på ferie og hverdag. Og når dere flytter blir det jo hverdag der og.
Godt spørsmål, og jeg har et godt svar. Vi vet det blir roligere fordi vi ikke driver en bedrift som sender 30 000 ordre i året, vi vet det blir roligere fordi hverdagen ikke vil bære preg av kø og rushtrafikk, kjøring hit og dit osv fordi Røros er bygd opp på en måte at alt er i nærheten. Vi starter på nytt på mange vis, kvitter oss med en del ting privat som gjør det enklere å holde ordren, får mindre hus som gir mindre å vaske osv.
Har dere familie nær dit dere flytter?
Æ e jo trønder, så svaret er ja.
Har dere ikke bodd på Røros før også?
Nei det har vi ikke, kun vært der på ferier.
Blir det gård i Røros.
Nei noen gårdsdrift blir det nok ikke, vi ønsker oss ganske sentralt.
Hvor mange soverom trenger dere?
Vel det optimale er 4 eller mer men da setter vi også pris på en ekstra stue.
Barna har ikke vondt av å dele rom, men da er det supert med et ekstra oppholdssted dersom begge har med seg besøk hjem feks.
Altså, folkens, kula er borte,
Kroppen er så langt derifra tilbake til sitt gamle vante (jeg er litt usikker på om den husker hva sitt opprinnelige opphav er)
Jeg har tidligere svangerskap godtatt å gå i gravidklærne og ellers temmelig utdatert garderobe i påvente av at kroppen skal krympe nok til å passe i de gamle klærne, denne gangen gjør jeg det motsatte.
For jeg vet at ting kan ta tid, og det er helt greit.
Men jammen fortjener jeg å føle meg vel i mellomtiden også.
Jeg er sjubarnsmamma, så å bestille klærne på nett er helt ideelt for meg.
og en av de plassene jeg bestiller ofte fra er ellos.
og når de spør om jeg vil dele en rabattkode med dere, er jeg ikke vond å be.
Så la oss kjøre på, rabattkoden jeg deler, gir dere 33% på dyreste vare til ordinærpris og 5 % ekstra på alt salg.
Bruk rabattkode: 415444
Jeg har allerede bestilt meg noe hjem, og gleeeder meg til å prøve.
Kan vise dere hva jeg har bestilt meg, og jeg ser jo nå at det fortsatt er preget av en del komfort he he
Første plagg er kanskje ikke noe man kan putte i fresh og fin kategorien, men altså, jo
En fresh og deilig hjemmeuniform.
Jeg har alltid hatt lyst til å teste en slik vid bukse, så nå hopper jeg i det:
Og jeg tror at denne toppen til kan bli fresht og fint
Jeg har også tidligere vist dere sykkelbukse og tunika, og det har jeg valgt å kjøpe meg.
Og nå som jeg skulle finne linker til dere, fant jeg jammen meg enda litt jeg kunne tenkt meg, Jeansshorts har jeg lenge hatt lyst på, men er det noe jeg ikke kler, føler jeg så er det shorts.
Men kanskje det er på tide å kaste seg ut i det? Har en greie for bladmønster, så singleten synes jeg var kjempe fin og kanskje en god match med shortsen? Elsker de friske sommerlige fargene på kjolen, og jumpsuiten så praktisk ut, også i forhold til amming.
Jeg er veldig klar over at jeg har holdt dere på pinebenken,
men det er noe med det, å få ha noe for seg selv en stund.
Fordøye, føle på og kjenne at det er riktig.
Og det er ikke ofte jeg piner dere ørlitt, så litt moro må en barselkvinne få lov å ha vel? 😉
Hemmelighetene vi har bært på har vi på mange måter visst en stund, og at de kommer til å forandre mye for oss,
og kanskje til og med dere er det ingen tvil om. Og det blir både godt og vondt å dele.
Hemmeligheten er både trist og spennende, og derfor blir det både trist og spennende og dele med dere også.
Jeg spurte dere hvor dere ønsket at vi skulle dele, og meningene var mange.
Livesending ønsket mange, noen ville ha tradisjonelt blogginnlegg, video, på snap eller insta.
Jeg innså at dere aldri kom til å bli enige, og gikk noen runder på om vi skulle ta hva flertallet ville, samtidig så vi at dette var et upopulært valg hos flere.
Derfor bestemte vi oss for å ta den kanalen vi ville bruke.
Valget vårt har falt på instagram.
Av flere grunner, men mest av alt fordi vi ønsker å dele dette i videoformat, og det hele blir en reise som vi ønsker å dokumentere på et vis. Også blir ting litt enklere å forstå, kanskje? Ved å se det på film.
Og filmen, den skal vi lage i dag!!
Jeg og min mann, Oh yes, jeg får med meg mannen.. han er tross alt med på dette.
Dersom du har instagram, og lurer på om du følger oss, finner du oss HER.
Under kontonavnet @smabarnsforeldre, velkommen inn 😉
Videoen blir delt så raskt den er ferdig redigert.
Og til alle dere som ikke har instagram, videoen vil vi også dele her inne etterhvert 🙂
Slik at alle får det med seg.
Jeg visste jo inderlig godt at jeg trampet inn på et følsomt og ikke minst bastant område (om jeg kan kalle det det)
Når jeg nevnte at minstebror hadde kort tungebånd, skjønte jeg jo at jeg gikk på glør.
Det tok ca 3 sekunder før første melding tikket inn om bastante meninger om hvor jeg burde gå, hvor jeg ikke burde gå og hvor jeg burde søke råd, hvem jeg kunne stole på og hvem jeg absolutt ikke kunne stole på.
Etter klippet var gjennomført har jeg fått uendelig med spørsmål om hvem, hvordan, når, hvor osv.
Og jeg har valgt å svare svært lite.
Mange har tatt kontakt med meg og spurt hvordan jeg ser at mitt barn har stramt tungebånd, og i 9 av 10 tilfeller spørres det fordi de selv mistenker at barnet har stramt tungebånd.
Jeg delte vår utfordring, for å vise at det er utfordrende. For å vise at selv om jeg viser koselige ammebilder, er det ikke bare bare å amme, fordi det er helt vanlig å ha utfordringer. Men alle detaljene jeg fikk spørsmål om, de svarer jeg ikke på.
Og i går fikk jeg klar og tydelig beskjed om at dette var temmelig tåpelig av meg.
Om jeg først kunne fortelle litt, kunne jeg jo bare fortelle alt?
Var det ikke lov å spørre meg?
Det er selvfølgelig helt greit å spørre meg.
Det er jeg på mange måter vant med.
Hver eneste dag, får jeg spørsmål rundt barns sykdom, bilder av eksem, graviditet, historier om feber, oppkast, kløe og andre utfordringer.
Hver eneste dag.
Og det er helt greit, at de spør meg, men det som skremmer meg og som gjør at jeg ikke svarer er at de spør meg først.
De velger, å spørre meg, et menneske de knapt kjenner, FØR de spør lege, jordmor, helsestasjon eller lignende.
Og det er skremmende.
Det er ikke bare hos meg jeg ser disse tendensene.
I facebookgrupper, instagram, forum osv velger vi å spørre mennesker medisinske spørsmål som absolutt krever fagpersoner. Og en ting er å spørre om erfaringer, men å velge å gjøre dette til en førstevalg er langt i fra en godt valg, såpass bastant kan jeg være.
Vi må huske å ta med oss at vi ikke vet hvem vi snakker med, hvem vi mottar råd og meninger fra.
Vi aner ofte ikke hvem mennesket er, og ei heller ikke om de snakker sant.
Lege, jordmødre, helsestasjonen er der av en grunn.
Og de står klare med åpne armer og lyttende øre for å hjelpe deg og dere.
Å bli spurt tar jeg som en flott tillitserklæring og et tegn på at dere ser på meg som troverdig og erfaren.
Noe jeg setter stor pris på. Og for all del, med syv barn har jeg kanskje mer erfaring enn folk flest.
At jeg derimot ikke svarer handler jo ikke om at jeg ikke vil hjelpe, men snarer tvert imot.
Jeg kan ikke bedømme andres barn tungebånd, jeg kan ikke vurdere om det er atopisk eksem, om feberen har vart for lenge eller om magen med baby inni er for liten. Jeg kan snakke fra egen erfaring, men det handler jo ikke om deg og ditt barn.
Ofte kan det jo være at jeg har tatt dårlige vurderinger, som jeg ikke er klar over selv, fordi det gikk jo over, eller det gikk bra?
Kildekritikken vår er tilsynelatende fornuften i denne enkle teknologiske verden.
Vi kan ikke la terskelen for å henvende oss til fagfolk bli så høy at vi velger facebook først.
Jeg husker godt hvor usannsynlig desperat jeg var,
Med en baby på noen få uker på brystet satt jeg og slet med å kose meg.
Alle ba meg nyte, og alt jeg gjorde var å
gru meg til neste mating, og når de er så små, så skjer det jammen meg hyppig.
Om du ikke har ammet før, så skal jeg love deg, det er oftere enn du tror.
Gjerne 12 ganger i døgnet, og om du legger på intensesmerter hver gang, er dette en ganske krevende prossess.
lille gule påskekyllingen ammer på barsel.
Hun var midt tredje barn, og jeg var i ferd med å klatre meg over 3. ammekneik.
En kneik jeg tydeligvis må over på hver eneste barn, uansett hvor tett eller spredt de er.
Begge puppene blir såre, i større eller mindre grad.
I de værste tilfellene snakker vi sprekker og åpne sår, i de beste kun ømme og såre.
Å legge henne til var som å få en spiker tredd inn i brystvorten, smertene var så intense at jeg nærmest moste ungen i det hun tok tak. Tårene sprutet hver eneste gang.
Selvfølgelig skal man undersøke, for å amme skal jo helst gå så smertefritt som mulig.
Men her var altså både dietak og teknikk korrekt.
Jeg har hele veien fått høre at om man blir sår er noe galt.
Enten med taket til barnet, måten det ligger på eller lignende.
Min erfaring (og mange andres) tilsier noe annet.
Jeg må gjennom en kneik, det krever sitt for disse skjøre niplene å stadig stå til tjeneste.
De må gjennom en periode med ømhet og sårhet.
Heldigvis finnes det noe som kan lindre en god del, jeg skulle inderlig ønske jeg visste om denne mye før.
Dette har blitt mitt ene musthave i nyfødttiden siden.
Tipset fikk jeg av ei god vennine, og siden har jeg delt det til alle jeg kan.
jeg snakker om
Multi-mam kompresser.
Det er nærmest magi hva de gjør, men kort fortalt, de heler og leger sårhet på en helt unik måte.
Det er nesten som magi.
Jeg har mange ganger lurt på hva det er som gjør det.
En bio-aktiv gel inne i kompressene både lindrer såre vorter, hindrer bakterier å komme inn og reduserer hevelser.
Gelen er helt naturlig, og må ikke tørkes eller vaskes av for amming, og kompresset setter jeg på igjen med en gang etter ammingen er over.
De lukter ikke, de er enkle i bruk og viktigst av alt, de fungerer.
Denne gangen ventet jeg ikke engang til jeg ble sår, jeg tok de på fra første stund.
Brukte de på barsel selv om jeg ikke hadde opplevd å bli sår.
Og denne gangen, har jeg ikke blitt sår i det heletatt!
Som behandling har jeg brukt kompressene, og jeg har også testet balmen fra samme merke.
Den kan jeg skrive litt mer om senere.
Men skal jeg komme med et tips til hva du bør ha i stellebagen, så er det altså.
Multi-mam kompresser.
