Det viser seg at jeg trives i hi.

Han er tre uker og en dag.
At tiden har flydd er å underdrive, samtidig føles det ut som en evighet siden han kom.

Jeg vet ikke om det er fordi vi ble ekstra lenge på sykehus eller noe annet, men ved disse tider har jeg begynt å bli temmelig rastløs og ikke minst sliten med de andre små.
Siden han ble født har jeg ikke gjort annet enn å henge med han.
Vi to, hver dag, hver natt, hele tiden.

Etterhvert som ungeflokken har vokst har babytiden på mange måter blitt mer intensiv.
DVS, det er meg og babyen fordi pappa er mer enn opptatt med å sjonglere resten.
For at jeg skal få den søvnen jeg trenger spretter jeg ikke opp om morningen når de andre skal ut, og for at han skal få nok søvn tar jeg babyen hele natten.
Vi deler dette uten å diskutere egentlig, det har bare blitt slik.Jeg bidrar det jeg får til og det samme gjør han.
Når de andre barna er i seng tar han babyen litt så jeg får spist litt ordentlig eller tatt meg en etterlengtet dusj feks.
Det har vært noen heftige år vi har lagt bak oss.
På tre år har vi flyttet to ganger, fått tre barn, etablert en bedrift, fått bloggen opp å gå, gått fra 1 til 3 skolebarn, pusset opp et bad og to kjøkken og mye mer osv osv. Og helt ærlig har jeg ELSKET det.
Jeg har vært i en tykk tykk deprimert tåke og alt som har skjedd, har virkelig gjort at jeg har kjent på å leve skikkelig igjen.
MEN uansett hvor godt jeg liker det hektiske livet, så blir jeg sliten også.
Noe jeg kjente mer og mer utover høsten ettersom magen vokste.

På slutten av svangerskapet var jeg absolutt ikke meg selv lengre, både pga syke men også pga alt som hadde skjedd den siste tiden.
Sliten av å være hektisk.Derfor falt valget på at denne gang, denne siste gang, skulle jeg ha permisjon.
Sånn på vårt vis.
Helt arbeidsledig kan jeg ikke bli, jeg elsker jobben min. Men være hjemme og ta ting med ro for en stund.
Jeg var temmelig usikker på hvordan det skulle gå.
Jeg som hadde hatt hurramegrundt og Texas rundt meg de siste årene.
Til min store lettelse.
STORTRIVES jeg.


Jeg og lillegutt har nærmest gått i hi.
Spiller ingen rolle om det blåser eller stormer ute.
Vi koser oss inne i hula vår, fyrer i peisen, nyter stillheten og hverandre.
En humpete start gjorde oss begge litt småslitte og skrante.
Men roen vi har laget oss her har gitt oss rom til å hente oss skikkelig inn og vel så det.
Jeg sover ikke mye, mye fordi han bare har powernap gjennom dagen.
Men vi tar det med ro og det hjelper mye.
Han er tre uker og en dag nå.
Planen er å fortsette slik iallfall tre uker til.
Ut barseltiden.
Erklære unntakstilstand og la resten av verden seile sin egen sjø.
 
Her kan du lese om Daniels fødsel.

Da Daniel ble født – del 2

Del 1 kan du lese her.
 
Jeg står foran speilet inne på det gyselige badet.
Bak meg står det en prekestol, FØDEN står det på den med store bokstaver.
Håper jeg slipper å henge over den.
Jeg hører de prater og ler utenfor, hvordan kan de være så lette til sinns nå, rett før dette skal skje?
Jeg gir meg et par klapp i kinnene, skjerp deg, tenker jeg, SKJERP DEG!
To dype magedrag så går jeg ut.
Der står legen, med samlet hender står hun og smiler.
Hei Nina, der er du jo.
Er du klar.
Umiddelbart blir jeg kvalm. Hjerte som jeg roet ned på det gyselige badet begynner å hamre igjen.
Vent litt sier jeg, vent litt og sikter meg inn på stolen jeg satt så godt i for noen minutter siden.
Nei Nina sier hun og rister på hodet, du skal oppi her, hun klapper tre lette klapp på fødesenga.

Jeg orker knapt å se på den.
Ok, ok. jeg orker ikke tenke mer, jeg bare gjør.
Legger meg i fødesengen. Nok en gang kommer jeg på, hvor overraskende behagelig den er å sitte i. Myk og god.
Men komfortabel blir jeg likevell ikke, der jeg sitter.
Bukseløs med sykehusskjorte.
NÅ-SKJER-DET.
Nå tar vi bare vannet Nina, også ser vi hva som skjer.
Som du vet kan ting ta tid, men hvem vet. Kanskje han kommer i dag.
Jeg jobber til fire, skal vi bli enige om å være ferdig innen den tid kanskje, det har jo gått fort de tidligere gangene, sier hun spøkefull og ler.
Jeg er ikke i spøkehumør. Ler ikke, bare puster.
Fokuserer på å puste og holde øynene lukket og bena spredd.
Da setter vi i gang Nina, bare fortsett å pust.
Jeg hører det rasles i plast og at ulike medisinske apparater pakkes ut.
Så føres det noen hender opp i meg og plutselig blir jeg varm i mellom bena.
MASSE VANN sier legen og ler, masse vann.
Skikkelig masse vann.
 
Klokken er 12.35
Jordmor ler, legen ler, mannen ler og jeg puster.
Jeg får høre at legen har vann til albuen, jeg orker ikke se.
Bare lukker øyene og puster.
Vi skifter litt underlag under meg og jeg får på meg en nydelig nettingtruse og bleie.
NÅ var vi i gang.
Lykke til sier hun, før hun går.
Jeg får åpnet øynene, tatt tak i mannen min sin hånd igjen. Bare for å bekrefte at inni der et sted, går det bra med meg.
men jeg må konsentrere meg, holde fokus og sørge for at kroppen er avslappet. At ikke angst og kaos får ta helt over og gjøre meg anspent.
Det går knappe noen minutter, før første rien setter inn.
Jeg skjønner med en gang at dette vil bli nok en fødsel som går inn i kategorien styrtfødsel.
Jeg priser meg lykkelig for at jeg har med meg en jordmor som kjenner meg og oss godt.
Som jeg har hatt mange samtaler med og som vet hva jeg synes er greit.
Jeg fikk ikke samlet meg nok til å skrive et brev denne gangen, og håper våre samtaler har gjort så hun forstår.
Hun forstod, mer enn jeg hadde trodd og gjorde stress og kaos om til kontroll.
Hun sjekket meg aldri, hun spurte ikke om noe.
Satt bare stille og tålmodig ved min side.
Lot meg styre det hele.
Min angst lå i all hovedsak i frykt for å miste kontroll.
Engstelsen over å nok en gang møte den vanvittige urkraften som en fødsel utsetter kroppen for, og hvor ekstremt det var når det hele går raskt i tillegg.
I samtalene i forkant ble jeg anbefalt lystgass av en erfaren jordmor, hun mente det kunne virke beroligende mot angsten og gjøre kropp og sjel mer avslappet.
Hun hadde rett.
Allerede på rie tre etter de tok vannet kjente jeg at smertene var i ferd med å nå toppen.
Og jeg begynte å anspenne meg i frykt for de voldsomme pressriene som snart var i vente.
Jeg tok tak i lystgassmasken, pustet som en helt.
Lyden av min egen pust i masken var beroligende i seg selv, men jeg fikk så absolutt ingen beroligende effekt.
Neste rie kom kort tid etterpå,  ny pusterunde, godt å høre sin egen pust men ingen effekt.
Står denne på?
Ja ja sier jordmor.
Sikker? sier jeg skuffet.
Hun spretter opp, sjekker bak hodet mitt.

Nei kjære deg, her er det bare oksygen.
Jeg blir letta, neste rie vil kanskje gi effekt.
Neste rier kommer, jeg griper masken og tar gode magedrag.
Fire pust og DER, merker jeg effekt.
Ikke smertestillende for min del, men avslappende og beroligende.
Å halleluja.
ENDELIG fikk jeg en liten pause fra kaoset i kroppen og kunne fokusere på å håndtere rier og ikke angst.
De kommer hyppig, smertene er ubeskrivelig, men jeg har fokus på å holde kroppen avslappet og la kroppen få jobbe.
Hver eneste rie er annerledes enn den andre, det er fremgang i hver eneste ri.
Nå kommer jeg til å måtte trykke på neste ri sier jeg.
Jeg merker mannen flytter seg bak hodet mitt, dette kan han. Jeg må ha noe å ta tak i (han) og bruke som motstand.
Ja vel sier jordmor og jeg gløtter så vidt med øynene opp for å se hva hun gjør.
Hun tusler bort til bordet hun gjorde i stand tidligere, tar på seg hansker og har, om du spør meg usannsynlig god tid.
Hun når til meg før neste rie kommer, og jeg tyder kroppens signaler riktig.
Pressetrangen kommer umiddelbart.
Men denne gangen i kontrollert mengde.
ikke en voldsom sammenhengende pressetrang men en som følger riene.
Jeg merker babyen står høyt oppe, og jobber forsiktig babyen ned to rier.
Men så sier kroppen det er på tide, og den lille pressetrangen går over til urkraft.
For første gang lager jeg lyd under fødsel, bena er plassert på en jordmor hver, og begge henda mine har et hardt grep rund min mans hender.
De vanvittige kreftene jeg alltid tror jeg mangler trår til og jeg merker at babyen sklir ut,
herregud jeg har født.
utbryter jeg og kan virkelig ikke tro at jeg har lagt bak meg en drømmefødsel.
Klokken er 13.30
 
 
Jeg får somlet meg, gløtter ned mellom bena og ser en stråle stå i været. Minstemann startet sin karriere i frisk luft med å tisse.
Vi ler litt alle sammen før jeg ber de løfte han opp til meg.

Og der var han altså.
Lillebror.
Vesle Daniel.
Mitt sjette barn.
Min sjette fødsel.
Jeg klarte det pokker meg igjen!

Vi får flere timer på fødestuen sammen.
Vi ammer, prater og spiser.
Rister på hodet og sliter litt med å forstå at det hele er over.
Det er ganske uvirkelig, her jeg sitter 16 dager senere og tenkte tilbake.
På en måte virker det som om det ikke var jeg som fødte han, vanskelig å forklare den merker jeg.
Men jeg var så inderlig inderlig redd, også gikk det hele så inderlig bra.
 
Jeg hørte mange snakket om drømmefødsel og fnøys av det hele. Hvordan kunne noen kalle en fødsel for en drømmefødsel.
Jeg forstår det nå.
Det å kunne få oppleve sin egen kropp på denne måten er virkelig noe jeg unner alle fødekvinner.
Takket være jordmor som fulgte oss, og mannen som er ekstremt dreven ble vi et drømmeteam.
Og jeg fikk fred og ro til å føde slik min kropp føder.
Og nå er han her, minstemann, lillebror.
Sistemann ut…
Vesle Daniel, takk for at du valgte oss.
 

Da Daniel ble født -Del 1

Innimellom slipper den taket.
Og det er akkurat som om luften blir litt lettere i rommet og jeg får puste ordentlig.
Akkurat som om noen har skrudd på lyset etter du har falmet i blinde.
Jeg benytter muligheten til å se på min kjære mann som sitter ved siden av meg.
Som tålmodig bare er der, strekker ut en hånd når han ser jeg er klar for den og tar tak akkurat så hardt som jeg trenger.
Er jeg tåpelig får jeg stotret frem mens jeg endelig orker å åpne øynene litt.
Tåpelig nei, sier han betryggende, dette klarer du så fint.
Jeg får ikke lange pausen før den tar over alt igjen.
Angsten kommer snikende innpå igjen og på et blunk blir luften tung og jeg må lukke øynene for å ikke gå i panikk.
Puste, konsentrere meg og prøve desperat å holde et fokus.
Et fokus på at dette skal jeg klare.
8.januar.
Kl er halv ti på morningen. Jeg har prøvd å spise frokost tre ganger men det er fullstendig stopp.
Orker ikke tanken på mat egentlig, selv om jeg merker at jeg trenger.

Yes… jeg har møkkete speil 😉
Jeg har allerede brukt unaturlig lang tid på badet, kvinnet meg opp til å ta meg sammen og være litt med flokken før de forsvant til barnehage og skole
Jeg står ved spisebordet, foran meg har en jeg en halvferdig fødebag.
Jeg bestemmer meg for å la den ligge.
Jeg skal jo ikke føde i dag, skal bare på kontroll. Trivselskontroll som de kaller det.
Det er lite trivsel i denne kroppen nå. Sover dårlig, energiløs, full av angst og en snikende depresjon banker på.
Denne kroppen hadde det ikke godt.

Her er det en gutt som trives sa han, og jeg forstod raskt at trivselskontrollen var basert på barnet i magen.
20% over snitt, masse friske flotte tegn. Han svelger fostervann, viser oss pusteøvelser og krumspring til tross for liten plass.
Han leser litt i journalen og ser at en induksjon skal planlegges.
Vi tar det til termin ble sagt bestemt, ok sa jeg og var sikker på at jeg måtte vente til 21. januar i det jeg gikk videre inn til føden for å ta en CTG.
Jeg vet ikke om jeg er lettet eller skuffet, For føde ville jeg jo ikke. men jeg ville heller ikke ha det slik som jeg har det nå.
Vi blir tatt imot av et kjent og kjært menneske inne på føden og hun ser over snittet glad ut i dag.
Velkommen sier hun og strekker armene ut. Jeg får en god klem.
Veileder oss inn på mottaksrommet hvor CTG maskinen står klar.
Jeg får stroppene på så kommer ordene som snur fred og ingen fare til angst og panikk.
 
Da går jeg bare å gjør i stand fødestuen jeg da Nina.
Fødestue?
Skal jeg føde nå?
Ja er det ikke like greit å bare få det overstått da?
Lillegutt er klar, vi er klare, 8 januar er en perfekt dag. Er det ikke?
Jeg merker jeg blir varm i kinna, pulsen øker og jeg må bare lukke øynene.
Nå må jeg virkelig konsentrere meg for å ikke la angsten få kontroll.
Overkjører jeg deg nå? Sier hun og legger hånda på skuldra mi.
Nei sier jeg, du må, jeg er ikke i stand til å ta den beste avgjørelsen selv nå.
Jeg får hentet meg litt inn mens CTG går, lillegutt i magen var tydelig preget av en stresset mamma med meget høy puls selv.
Vi ble sittende en stund ekstra for å se at den roet seg.


Så var det ingen vei tilbake, fødestuen av klar.
8. januar 12.00 tusler jeg over.
Jeg finner meg en stol og setter meg ned, luften er tung og jeg må konsentrere meg om å puste.
Herregud så tåpelig av meg, fødselen er ikke i gang en gang og her sitter jeg å puster å peser husker jeg at jeg tenkte.
Med jevne mellomrom slipper den taket litt, jeg får et øyeblikk med pause og jeg får øyekontakt med min tålmodige mann.
Jeg beklager altså, jeg vil virkelig ikke være så tåpelig.
Slutt, du er ikke tåpelig sier han beroligende.
Det er så godt de øyeblikkene angsten gir meg en liten pause, akkurat som rier kommer den i bølger.
Pausene gir meg guts nok til å takle neste bølge.
Inn og ut forsvinner jeg av angstboblen og innser mens det står på at dette mest sannsynlig vil være verre en fødselen.
Jeg hører jordmor styrer i bakgrunnen.
Ser hun finner frem blanke kar, hører hun river i plastikkpakninger og ordner i stand.
Ordner til fødsel og baby.
HJELP jeg skal bli 6 barns mor I DAG?? jeg skulle jo ikke føde.
Ikke i dag.
Jeg gløtter på klokken, 12.15.
Det føles som jeg har vært her en evighet.
Jordmor forsvinner ut, jeg får en ny pause og benytter muligheten til å gå på do.
Mens jeg er der inne hører jeg fødestuen fylles opp av flere hvitkledde.
Nå er legen her også.
Nå skjer det.
Nå -skjer – det.
 
del to finner du her

De skumle barseltårene.

Tilsynelatende kan de komme helt uten forvarsel.
Plutselig sitter du der på sengekanten mens tårene strømmer nedover begge kinn.
For fem minutter siden var det kanskje ingenting som tilsa at du om litt skulle føle deg overveldet, ja kanskje til og med litt trist?
Jeg har god kontroll på følelsene mine, kjenner meg selv godt.
Det er en av styrkene mine etter mange år med depresjoner og psykiske utfordringer.
Men som barselkvinne, (elsker det ordet, så høytidelig og viktig på mange måter)
Mister jeg fullstendig kontroll.

Jeg synes de er skumle, jeg skal være såpass ærlig.
Skumle av flere årsaker.
Skumle fordi jeg ikke helt klarer å holde meg samlet, skumle fordi de kommer så brått og uten forvarsel.
Ekstra skumle fordi de minner meg så alt for godt om hvordan det egentlig var, å ikke være psykisk frisk.
Jeg bagatelliserer nok sykdommen min, nå som jeg står utenfor den.
Tenker med lette skuldre at det kanskje ikke var så ille. Ikke så tøft.
At det hele bare var en illusjon og at det gikk over så innmari enkelt.
Barseltårene minner meg på at det overhode ikke var enkelt.
Men mørkt, tungt og innmari ensomt.
Trøsten er, at barseltårer er helt normalt, ja kanskje til og med sunt?
Det er klart det følger mye følelser med å plutselig få dette ansvaret servert i fanget.
Vi har riktig nok hatt ni måneder til å forberede oss.
men alt skjer likevell så plutselig.
Man trer inn i et rom med kul på magen og kroppen full av forventinger, og blir trillet ut med en baby i armene.

Vips så var en mamma født.
Det sier jo seg selv, det kan man ikke forberede seg til, sånn ordentlig.
Kroppen er plutselig tom, men hjerte svulmer over.
Kanskje ikke av forelskelse, (slapp av den kommer) men av overveldelse og skrekkblandet fryd.
Du visste jo at du skulle bli mamma, men ante ikke hvordan det ville føles.
Det er 14 dager siden fødsel.
Barseltårene bør trekke seg tilbake nå.
Heldigvis kjenner jeg det går riktig vei, jeg gråter ikke for alt lengre.
Ligger ikke alene i sengen og hulkegråter uten at jeg helt vet hvorfor.

Men jeg reagerer fortsatt litt utenfor min egen kontroll.
Tårene sitter løst, men triller ikke ustanselig.
Det er viktig, å la tårene trille, men også viktig å ta de på alvor.
Barseltårene skal være der, men de skal også forsvinne.
Sitter de i for lenge, må man ta tak.
Barseltårer og følelser må snakkes om.
Ikke pakkes inn.
På den måten blir de kanskje ikke så skumle for neste mann.
Og eventuelt barseltårene som sklir over til noe mer alvorlig blir enklere fanget opp.
Derfor snakker jeg, om de skumle barseltårene.
Og det burde du også <3

Hei verden, hils på Daniel – de første dagene.

I går var det 21. januar. I utgangspunktet en helt vanlig dag, men også spesiell på mange måter.
I går hadde jeg termindato med lillebror.
Som har holdt oss med selskap siden 8. januar kl 13.30.

I likhet med sine fleste søsken kom han kjapt til verden, men det kan vi snakke mer om senere.
Nå vil vi bare stolte vise han frem. For nå er han endelig her 🙂
Daniel er 14 dager i dag, enn så lenge prøver vi å bli kjent.
Han viser mer og mer av seg selv, men som nyfødte flest forandrer de seg fra dag til dag.
Som mange av dere har skjønt, har veien frem til nå vært litt humpete, men det betyr jo at det bare kan bli bedre fra nå?
Daniel ble hentet ut av magen av flere årsaker.
Men en frisk og fin gutt på 3930 gram og 51 cm kom til verden to uker før termin.
Det var så uendelig godt å ha fødselen bak seg og ikke minst gledet vi oss til å ha hele flokken samlet for første gang.
Men det skulle vise seg at det hele skulle bli litt annerledes enn vi hadde håpet.
Vi var så heldige å ha en barnevakt som fikk skjøvet alt annet til side og tilbydde til og med pappen å sove en natt med oss.
men siden jeg gjerne ville ha fødebagen min (hadde strategisk lagt den igjen hjemme)  valgte han å reise sendt på kvelden og planen var å komme tilbake morningen etter.
Men med fem ja faktisk seks små så er det lite som går som planlagt. Det er vi forsåvidt vant med, men når man blander inn en hel dose med hormoner og slitne voksne kan jeg ikke si annet enn at det blir utfordrende å stå i.
Iløpet av første natt etter fødsel fyltes huset vårt seg med sykdom, en etter en falt de som fluer, og vi nøyde oss ikke bare med et virus, og nei da.
Vi snakker omgangssyke, noe influensalignende og hånd-fot-munn.
En salig blanding med andre ord.
Dermed ble mannen låst og jeg og lillegutt måtte klare oss med det lille vi hadde på sykehuset for en stund.
Iløpet av kvelden i inngangen på døgn to merket jeg at han begynte å bli sulten.
Dårlig kombo med mamma som har treg melk.

Han hang som klistret til meg den natten mens jeg febrilsk prøvde å tilby han noen dråper råmelk.
Morningen etterpå var det klart for legesjekk og jeg synes minsten virket så skjelven.
Tok det opp med barnelege som ba om blodsukker og dermed ble det full alarm.
Meget lavt resultat, dette måtte opp asap.
Han fikk tett oppfølging det neste døgnet og sakte men sikkert så vi at det gikk riktig vei.
I samråd med legen ble vi enige om at vi skulle bli en dag ekstra (til fredag) for å la minstemann komme seg og ikke minst se at virusfesten hjemme roet seg.
Jeg GLEDET meg som en unge da jeg la meg torsdag, nå skulle vi endelig få vise lillebror og ikke minst komme oss hjem til senga si.
løpet av natten våknet jeg hyppig, ikke bare pga lillebror men også pga diffuse smerter i kroppen.
Da modningen kom følte jeg meg IKKE bra.
Ble tatt godt hånd om og det viste seg at jeg hadde høy feber og infeksjon i kroppen.

En antibiotika etter den andre ble testet uten funksjon, jeg frøs og svettet om hverandre og kjente virkelig ikke igjen kroppen.
Så plutselig fant vi en løsning og på mandag kjente jeg det hele begynte å snu
Noen dager med feber og en kropp som knapt ville ut av senge for å gå på do fikk jeg virkelig utnyttet kompetansen til de fantastiske jordmødrene, barnepleierene og legene på føde/barsel på Ringerike sykehus. FY søren for noen flinke damer.
Men til tross for flinke folk og trygge rammer.
Nå var jeg sliten og savnet etter flokken borret seg inn i både hjerte og magen.
9 dager vekke fra flokken gjør sitt med en allerede sliten mamma.
Tirsdag var jeg så klar som bare en mamma med savn kunne bli, men en dag til måtte vi altså klare.
Onsdag fikk vi reise hjem. og det var jammen meg godt (og slitsomt)
Så sliten som jeg var i kroppen og hodet etter det lange oppholdet på barsel.

Vi hadde noen rolige dager, jeg gikk på antibiotika ved hjemreise og fikk en kur jeg måtte ta ferdig.
Kroppen hanglet fortsatt og jeg slet med ekstra hodepine og magesmerter.
Fredag fikk vi hjemmebesøk av jordmor fredag (dag to etter hjemreise) og hun avdekket at minstemann hadde gått ytterligere ned i vekt etter hjemreise.
Kanskje ikke så rart alt tatt i betraktning, men nå måtte alle kluter til. Gutten måtte få i seg mat.
Amme amme amme og tilbud om tillegg etter amming ble taktikken.
Barseltårene mine SPRUTET annethvert minutt og jeg kjente veldig på både å ha sultet gutten og ikke minst det å ikke kunne tilby han nok mat.
Og jammen klarte jeg å bebreide meg selv med å ikke ha sett at han var sulten også.
Iløpet av helgen skjedde det mye, han tuslet litt opp i vekt og jeg merket at det økte med melk også.
Vi følger fortsatt nøye med, og i følge boken skal han ha tatt igjen fødselsvekten sin nå, det har vi ikke klart.
Siste offisielle vekt er 3770 og han ble født 3930.
Så vi har enda en liten vei å gå. Vi krysser fingrene for at matfatene mine klarer å henge på behovet hans og at jeg klarer å fullamme denne karen slik jeg har gjort med de andre. Det er på mange måter viktig for meg, kanskje for viktig men det merker jeg er et eget innlegg 😉
Vi er iallfall hjemme nå, og gjett om han har blitt tatt godt imot.
Jeg er så stolt over barna som bare har omfavnet han, både liten og stor.
alle Spør etter han, og inkluderer han godt allerede.
Fy søren så heldig du er Daniel.
Du har mye å glede deg til.
For jeg vet godt du har 5 ivrige søsken som står klare når du er klar for å utforske verden.
Gled deg.

Kjære mamma og pappa, la barnet bli friskt hjemme!

Du kjenner hodepinen sniiiiker seg på utover dagen… og etterhvert føles hvert eneste rom i huset iskaldt.
Frysningene kommer rett som det er, selv om du har pakket godt på deg med tøy og ligger langt under teppet. Kroppen begynner å verke, først er det vondt å gå, knærne nærmest knirker, så kjennes nakken stiv og etterhvert gjør det vondt å bare skulle røre på fingrene.
Så kommer kvalmen.
Kl er bare21, men senga roper. Det føles ut som om du har løpt maraton og vært på fylla dagen før.
Du er syk.
sick-teddy-bear-graphic
De fleste av oss er så fornuftig at vi holder senga til kroppen sier den har bekjempet det som må bekjempes.
Vi lytter til kroppen, og ønsker å skåne kollegaer osv for smitte.
Det er ikke gøy å være syk, virkelig ikke, men det virker som om vi glemmer at det gjelder hverken for stor eller liten.
Ja for disse barna blir syke og, er du så heldig å ha barnehagebarn er du kanskje så heldig å vinne basseluskjackpot rett som det er.En god dose feber, forkjølelse eller oppkast, med vennlig hilsen barnehagen.
Noen barn er nærmest vikinger og tåler det meste, mens andre barn er som magneter og inviterer hver eneste baselusk inn.
iStock_000016267379XXLarge
Spesielt det første barnehageåret kan være tøft for mange, det kan nærmest virke som om den ene sykdommen avlaster den andre. Er du ekstra heldig, tar du hjertelig imot mange av baseluskene i egen også og huser de en stund.
Det ER slitsom å være syk.
Det passer sjeldent å være syk.
Og innimellom kan det være temmelig frustrerende og slitsomt å være sykepleier også.
Jeg som snart seksbarnsmor vil igrunnen gå så langt som å konkludere med at det er det kjipeste med å være forelder.
Både fordi det er vondt å se på at den lille vakre energibunten plutselig ligger grå og blek på sofaen men også fordi det tar ifra meg nattesøvn og jeg får en unik evne til å komme på alt jeg burde ha gjort i det sykdommen inntreffer.
Men kjære mamma og pappa…
La barnet ditt bli friskt hjemme.
Helt friskt.
Ikke bare på bedringens vei, litt bedre eller neste feberfri.
HELT FRISK!
Jeg drar frem pekefingeren nå, vifter med den og peker på alle dere foreldre, jeg snakker til alle.
toddler-saying-no-pointing-finger
For det viser seg, at vi som foreldre, ja faktisk flere av oss er ELENDIGE på å forholde oss til retningslinjer og krav når det kommer til sykdom og etterhensyn.
Reglene er hos de aller fleste barnehager klare, 24 timer feberfri og 48 timer symptomfri etter diare og oppkast.
24 og 48 timer, er ikke så vanskelig å huske er det vel?
Disse reglene er satt i hensyn til to ting, ditt barn og andres.
Og formålet? Unngå epidemi.
Ja for det er det som skjer, dersom vi ikke forholder oss til disse reglene.
Fakta er at selv om barnet har hatt sykdommen som går, betyr det ikke at barnet er immunt.
Og nå snakker jeg ikke om barnesykdommer som vannkopper osv.
Ingen blir immune mot hissige feber, hoste, oppkast, diare og snørr.
De kan få det igjen, og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen.
Eneste måten å stoppe sirkelen er å bidra med å holde barnet hjemmet til det er friskt og ikke minst ikke lengre smittefarlig.
Og basert på forskning og undersøkelser er det 24 og 48 timer som gjelder.
Det er den magiske oppskriften på å bryte sirkelen.
På den måten så kan hindre at andre barn blir syke og ikke minst at ditt barn blir smittet igjen.
Paracet kan lindre, men det gjør IKKE barnet friskt.
Det er fortsatt smittsomt og ikke minst full av sykdom i kroppen.
Noen barn ligger som slakt når de er syke, orker knapt å røre på seg, andre barn finner et ukjent gir.
Blir duracellkaniner som setter inn høygir. Noen kaster opp hver time i et døgn, andre kanskje bare en gang.
Det forskjell på også, også når det gjelder sykdom.
Jeg har begge varianter her hjemme.
Ei rører knapt på kroppen mens hun er syk, mens eldste for eksempel lar feberen avdekke en skjult energikilde.
Det ER viktig å holde barnet hjemme når det er sykt, og det er viktig å ta hensyn til både allmenntilstand OG fysiske symptomer.
Det hjelper ikke om du kan krysse av check på ett av punktene.
Har barnet masse energi, men febermåleren lyser rødt er det hjemme som gjelder.
Er barnet redusert men feberen på hell, er det hjemme som gjelder.
Og dersom barnet enten har diare eller kaster opp,
Ja da, jeg snakker om omgangssyken.
Er det USEDVANLIG viktig å forholde seg til 48 timer etter siste symptom.
Her skal du altså ikke bare holde barnet hjemme mens grusomheten står på.
48 timer er lenge med friskt barn, jeg vet.
Men tro du meg…slipper du å få sykdommen i retur så er det jo virkelig verdt det, er det ikke?
For det er jo runddansen vi prøver å forhindre med å forholde oss til disse retningslinjene. Og som bonus tar vi også hensyn til barna som kanskje ikke tåler sykdomsrunde på sykdomsrunde like godt.
 
Du føler kanskje jeg roper og skriker uten grunn?
Dessverre stemmer ikke dette.
Daglig blir barn sendt i barnehagen uten at de har noe der å gjøre, enten med kun få timer etter siste oppkast, eller fulle av paracet for å holde feberen nede iallefall noen timer. Jeg vet om barnehageansatte som har funnet paracetrester i bleiene og som har fått servert oppkast historier fra natten før rundt frokostbordet.
Barn med feber, eller magesmerter blir satt ved frokostbordet og ser mamma eller pappa forlater barnehagen i hu og hei for å rekke jobb.
Hver eneste dag.
Og mest sannsynlig vell vitende om at telefonen fra barnehagen vil ringe iløpet av kort tid reiser vi foreldre til jobben.
At barnet mest sannsynlig vil rekke å smitte en håndfull andre før de selv rekker å hente sitt eget igjen og mest sannsynlig vil smitte vårt eget igjen, er nok ikke i tankene.
Mitt spørsmål er enkelt:
HVORFOR?
Har vi det virkelig SÅ travelt nå?
Et godt svar bør ikke være like enkelt å komme med.
Vi kan nok ikke trylle bort sykdom, og uansett hva vi gjør, vil de fleste barnehager være en lite gryte for små bakterier og virus, men vi kan gjøre det vi kan for å stoppe runddansen.
Og ikke minst gjøre sykdomsforløpet mer behagelig for barna med å la de få ro og fred.
Å være mamma/ pappa innebærer også å være sykepleier, sånn har det alltid vært og kommer alltid til å være.
Uansett hvor dårlig det passer, må du gi barnet rom til å bli friskt hjemme.
For barnets del og alle andres.
Så kjære mamma og pappa.
Ta deg tid, til å la barnet bli friskt hjemme.
HELT friskt.
 
Hilsen en Mamma som er hjemme med sykt barn…
syktbarn
 
 

Ikke snakk til meg!

Jeg har helt siden jeg kan huske vært veldig sosial.
Kanskje i overkant også, spesielt om du spør min kjære mann.
Vi er på 16. året sammen nå, begynner å kjenne hverandre godt. Men vår største utfordring når vi ble sammen var nok mine sosiale vaner.
Jo mere folk jo bedre, og helst så ofte som mulig, gjerne hele tiden.
Jeg elsker folk. Synes det er spennende å se hvordan vi er så forskjellig men likevel så like.
Suger til meg erfaringer og lærdom fra andre og ikke minst lar meg inspirere av de.
Jeg har nok roet meg litt, siden vi møttes.
Eller kanskje ikke, vi har jo tross alt laget oss en liten arme selv, så jeg er støtt og stadig omringet av mennesker, enten jeg vil eller ikke.
Det er noe med å liv å røre rundt seg, man kjenner virkelig at man lever da.

Det er derfor usedvanlig rart å kjenne på de behovene jeg kjenner på nå.
Eller snarere tvert imot hvilket behov jeg absolutt ikke kjenner på.
Nemlig det å være sosial.
Det er 2 uker til termin.
I magen har jeg vårt sjette og siste barn. Kroppen er sliten av å bære på den store magen.
Svangerskapet har vært fint, veldig fint.
Jeg har vært i full sving med det meste og kroppen har hengt med også.
Men nå sier ikke bare kroppen stopp, men hode også.

Det er svært lite av det som skjer rundt meg jeg orker å forholde meg til.
Og minst av alt, andre mennesker.
Det gjelder i grunnen alle, til og med de jeg deler hus med om jeg skal være ærlig.
men jeg tar meg i nakken og tilbringer tid med de når jeg kan og orker.
Men det er kun korte sekvenser om gangen før jeg føler det bare koker i hodet.
Jeg sitter i skrivende stund på rommet jeg til vanlig bruker aller minst tid.
Men som jeg nå aller mest har lyst til å lukke meg helt inn i.
Soverommet.
I senga sitter jeg som en pløsen dronning og hører at resten av familien har filmkveld med godis.
Det er lørdag og ukas høydepunkt.
Jeg elsker lørdagsfilmen vår.
Hvor vi kryper opp i sofaen og diskuterer om det er krokodiller eller salte fisk som er best.
Men ikke nå.
Eller for all del, jeg setter meget stor pris på både lørdagsfilmen og godiset, men aller mest fordi det sørger for at de lar meg være i fred.
Vi er en livlig gjeng og det skjer mye her. Mye lyd, mange ord og mye action.
Det er kanskje ikke så rart jeg får et behov for å melde meg ut når alt med meg går slow Motion om dagen.
Men likevel er det rart å kjenne på at mitt største behov er å få være i fred akkurat nå
 
Want to make me happy?
Bare, ikke snakk til meg.

Tanker i natten – Gravid uke 39

Resten av huset sover, heldigvis.
Jeg er våken.
Jeg sitter i stua, helt stille i huset. Ikke en lyd.
Det er i grunnen helt merkelig. Hele huset fult av livlige mennesker. Likevel så stille.
Jeg burde ikke vært våken.
Jeg burde sovet. Slik som de andre.
I stede sitter jeg på stua, alene, i mørket, i stillheten og spiser en banan.
 
Jeg har en liten bit igjen. Legger den på magen og lar den ligge der en stund før jeg spiser den opp.
Jeg kan bruke den som bord nå, magen altså.
Kanskje ikke så rart når han som gjemmer seg der inne mest sannsynlig er i ferd med å snuse på fire kilo slik som sine søsken ved disse tider.
Uke 39 sier appen på telefonen.
Hjelp sier jeg.
Svangerskapet er snart over.
Nå som jeg først begynner å skjønne at det er her.
At det er virkelig, et faktum.
Det er  litt merkelig, at det skal være så vanskelig å forstå. Når det er sjette gangen og alt mener jeg.
Eller kanskje ikke? Er jo tross alt livets under.
Det er en av mine siste netter i stillheten.
Med han på innsiden.
Om få dager er stillheten brutt.
Det fyller meg med en regnbue av følelser.
Spenning, forventning, frykt, angst, lykke og takknemlighet er noen av de.
Man aner sjeldent hva livet har å by på, hva som venter rundt neste sving.
Men når man sitter slik som meg, med en kul på magen og hovne ben, vet man heller ikke når svingen kommer.
Man ser knapt frontruten, likevell fortsetter man samme forrykende tempo og prøver iherdig å holde styring.
Denne ventetiden er den rareste. Ikke vet man når, hvordan eller hvem man venter på.
Jeg er sliten, jeg skal ikke legge skjul på det.
Det krever sitt å bygge et annet menneske, låne bort kroppen som skal for å forme en annen sjel.
Men aller mest sliten av å ikke vite, eller kanskje er det nettopp det at jeg vet som sliter meg ut?
Jeg liker ikke å vite om at jeg er noe uventet i vente.
Jeg vet jeg skal gjennom en prøvelse.
Jeg vet premien er stor, men å a fokus på premien er ikke alltid like lett.
Jeg har brukt mye av den siste tiden på å være fryktelig redd. Men så skjedde det ett eller annet i går kveld.
I det jeg krøp under dyna og tenkte min faste tanke, skjer det i natt tro? Er det siste gang vi går å legger oss slik.
Noe i meg sa vi har noen dager til. En magefølelse om du kan kalle det det.
Ikke at jeg er overtroisk, men stemmen, eller beskjeden om du vil var så klar.
Og vips gikk det opp for meg at de dagene som er igjen, uansett hvor mange, er de siste i mitt liv slik.
Slik i spenning og forventing med skrekkblandet fryd.
Siste dagene hvor jeg kjenner på meningen av selve livet, og det på innsiden av meg.
Så nært men likevel så fjernt.
Skal jeg kaste de bort på å gråte, være redd og fylle hver eneste følelse med frykt?
Angst kan man ikke kontrollere, men man kan håndtere den.
Man kan forberede seg på den, og akkurat det jobber jeg med nå.
Kanskje hjelper det?
Jeg kan jo håpe?
Bananen har gjort jobben sin.
I magen har jeg nå en liten kropp som tar banandansen.
Nå skal jeg lukke lokket, tusle den tunge kroppen tilbake i sengen.
Legge hånden på magen og kjenne på krumspringene.
Lukke øynene og håpe søvnen finner både han og meg etterhvert.
Jeg må sove litt mer.
Burde ikke være våken nå.
Om noen dager er alt annerledes.
 
 

Det er SÅ stas.

//reklame for egen bok.

At det er fjerde året er til å klipe seg i armen av.
For fjerde året på rad får jeg et aldri så lite innblikk i flere 100, ja faktisk 1000 vis av småbarnsfamilier forsøk på å få orden på hverdagen og ikke minst ta vare på minnene.

Jeg snakker selvfølgelig om kalenderboken min.
Jeg kan enda ta og kjenne på følelsen av hvor usannsynlig skummelt det var, å ta steget ut å satse på at ideen jeg hadde også var noe andre kunne ha nytte av.
Å skulle lage, designe sin egen bok, og ikke bare bok men verktøy hadde jeg ALDRI gjort før.
Men med meg hadde jeg med meg flere 100 småbarnsmødre som heiet meg frem og som var like begeistret for ideen som meg.
Kalendeboken Kos med kaos så dagens lys i november 2015, fra kjøkkenbordet pakket vi ivrig og takknemlig kalenderbøker til den store medaljen når den ENDELIG ankom oss på paller fra det o store utland. Fire gigantiske paller men en bok vi aldri hadde sett i levende live.

Vi pakket og pakket og pakket og pakket.
Og med termin 25 november føltes det ut som om det hele var et lite race mot tiden. Vi fikk avgårde alle forhåndsbestillinger før babyen kom.
Men til vår store overraskelse fortsatte bestillingene å tikke inn, jevnt og trutt.


Tilbakemeldingene fosset inn i sosiale kanaler.
ENDELIG var det kommet en kalenderbok tilpasset småbarnsfamilier.
Herregud så stolt jeg var og er.

Det finnes mange måter å holde orden på familiehverdagen, og vi har prøvd det meste.
Tavler og synkroniserte kalendere på telefonen har vært en av de vi har brukt aktivt.
Men plutselig oppdaget jeg at alt vi gjorde, alle milepæler og viktige øyeblikk som vi så ivrige skrev på tavla.
De ble jo bare borte. For hver gang jeg hvisket bort uka som hadde gått, hvisket jeg også bort alle minnene.
Jeg prøvde ulike kalenderbøker, og innså fort at planlegging på papir iallfall tok vare på minnene.
Men likevel slet vi med å finne en bok som rommet alt. En bok som hadde plass til oss.
Som virkelig hadde plass til drømmer, mål, planer, lister, øyeblikk og minner.
En bok jeg hadde lyst til å ta vare på og ikke bare bruke.
Jeg fant aldri en, og da ble altså løsningen å lage en selv.

Jeg har vokst med boka, det er ingen overdrivelse.
Boka har gitt meg en tro på at det kan være verdt å satse på det man virkelig har tro på.
Og hvis man tørr satse, kan man klare det utroligste.
Det har vært usannsynlig mye jobb, mye moro men også mye frustrasjon og la meg ikke glemme en helt vanvittig bratt læringskurve.
Ved første utgave var det viktigste for meg å få laget et produkt.
Boka ble produsert i utlandet og reiste langt for å nå oss. Et kjempe risikoprosjekt når jeg ser på det i etterkant, vi ANTE ikke hva vi brukte opp pengene våre på.
Det å pakke boka, besvare henvendelser osv krevde resurser.
Plutselig måtte jeg/vi sysselsette andre mennesker for å dekke behovene rundt boka.

Jeg innser at DETTE kan jo skape arbeidsplasser i fremtiden.
Jeg visste lite, hvor dette skulle bringe meg og oss, høygravid, sliten men lykkelig en novemberkveld i 2015.
Jeg visste ingenting om hva kalenderboken skulle bli starten på.
Vi sender i disse dager ut utgave nr 4 av kalenderboken.
Mye er likt, mye er annerledes. Vi har fjernet ulike funksjoner og tilføyet andre.
Tatt til oss ris og ros og formet boken etter ønsker fra folket.

Men den viktigste forskjellen?
I dag, er boka med på å skape arbeidsplasser lokalt.
Vi designer og lager kalenderboken i Norge.
All produksjon foregår på et norsk trykkeri, boken settes sammen og pakkes av VÅRE ansatte og sendes ut av posten.
Det som startet som paller fra utlandet og pakking over et kjøkkenbord med litt småslitne nybakte firebarnsforeldre
er i dag en storavtale med et norskt lite trykkeri, og sørger for å gi våre fire ansatte noe å gjøre et kvartal i året.
Kalenderboken var starten på vår nettbutikk, det var et produkt der inne man kunne kjøpe og få pakket inn av meg eller min mann.
I dag er kalenderboken en del av 1900 andre håndplukkede produkter, og bestilles det hos oss, pakkes den av meg, min mann eller en av våre fire andre ansatte.
Takket være kalenderboken har vi fått oppfylt en enda større drøm.
Å skape en arbeidsplass, ikke bare for oss men også andre.
Et sted hvor vi ikke bryr oss om CV og utdanning men ser menneskene og gir de en sjans fordi de er den de er med de verdiene vi har.
En mulighet til å gi lokale mennesker en lokal arbeidsplass.
Og ikke minst et tilbud til menneskene som bor her rundt oss.
Selv om nettbutikken har blitt mye mer enn kalenderboken, må jeg innrømme at det er noe ekstra stas med den.
Og etterhvert som boken har vokst, ungeflokken har vokst og jeg har vokst har også dialogen med dere vokst.

Jeg har rett og slett ikke ord hvor varm om hjerte jeg blir av å se boken bli tatt i bruk og ikke minst bli et godt verktøy for familier.
Flere av dere har tatt den i bruk flere år på rad og flere av dere har bidratt til at boken er det den er i dag.
Salget av årets utgave er godt i gang.
I år måtte vi også huke inn lokalbefolkningen til en dugnad for å sørge for å få ut bøkene som var forhåndsbestilt i vettu tid.
Det er fortsatt noen igjen (heldigvis) og det pakkes bøker daglig.
Årets utgave er på mange måter mer voksen enn de tidligere utgavene.
I likhet med i fjor er det med klistremerker og tre ulike fremsider slik at boken kan tilpasses hver enkelt familie.

Design på kalenderen har sett likt ut fra første utgave, da vi ser denne både gir god oversikt og ikke minst plass.
Handlelister, middagsplanlegger, minnesider for ferie og jul, bursdagssider, sider for drømmer og mål og rom for notater er noe av innholdet som gjør at Kos med kaos skiller seg ut i mengden og passer ekstra godt til de som driver familien AS.
Og årets nyhet er et flyttbart bokmerke som viser hvor man er i året og ikke minst gjør det å organisere kalenderboken enda enklere.
Vil du teste boken?
Bruk rabattkode kalenderbok og du får 20 % rabatt på den ut uka 🙂
Og du, sjekk gjerne ut de andre tilbudene i nettbutikken også.
Du finner kalenderboken og alt annet HER
Og til deg som har brukt boken, delt med meg og gitt tilbakemeldinger.
 
TUSEN TUSEN TAKK.