Han er tre uker og en dag.
At tiden har flydd er å underdrive, samtidig føles det ut som en evighet siden han kom.

Jeg vet ikke om det er fordi vi ble ekstra lenge på sykehus eller noe annet, men ved disse tider har jeg begynt å bli temmelig rastløs og ikke minst sliten med de andre små.
Siden han ble født har jeg ikke gjort annet enn å henge med han.
Vi to, hver dag, hver natt, hele tiden.

Etterhvert som ungeflokken har vokst har babytiden på mange måter blitt mer intensiv.
DVS, det er meg og babyen fordi pappa er mer enn opptatt med å sjonglere resten.
For at jeg skal få den søvnen jeg trenger spretter jeg ikke opp om morningen når de andre skal ut, og for at han skal få nok søvn tar jeg babyen hele natten.
Vi deler dette uten å diskutere egentlig, det har bare blitt slik.Jeg bidrar det jeg får til og det samme gjør han.
Når de andre barna er i seng tar han babyen litt så jeg får spist litt ordentlig eller tatt meg en etterlengtet dusj feks.
Det har vært noen heftige år vi har lagt bak oss.
På tre år har vi flyttet to ganger, fått tre barn, etablert en bedrift, fått bloggen opp å gå, gått fra 1 til 3 skolebarn, pusset opp et bad og to kjøkken og mye mer osv osv. Og helt ærlig har jeg ELSKET det.
Jeg har vært i en tykk tykk deprimert tåke og alt som har skjedd, har virkelig gjort at jeg har kjent på å leve skikkelig igjen.
MEN uansett hvor godt jeg liker det hektiske livet, så blir jeg sliten også.
Noe jeg kjente mer og mer utover høsten ettersom magen vokste.

På slutten av svangerskapet var jeg absolutt ikke meg selv lengre, både pga syke men også pga alt som hadde skjedd den siste tiden.
Sliten av å være hektisk.Derfor falt valget på at denne gang, denne siste gang, skulle jeg ha permisjon.
Sånn på vårt vis.
Helt arbeidsledig kan jeg ikke bli, jeg elsker jobben min. Men være hjemme og ta ting med ro for en stund.
Jeg var temmelig usikker på hvordan det skulle gå.
Jeg som hadde hatt hurramegrundt og Texas rundt meg de siste årene.
Til min store lettelse.
STORTRIVES jeg.

Jeg og lillegutt har nærmest gått i hi.
Spiller ingen rolle om det blåser eller stormer ute.
Vi koser oss inne i hula vår, fyrer i peisen, nyter stillheten og hverandre.
En humpete start gjorde oss begge litt småslitte og skrante.
Men roen vi har laget oss her har gitt oss rom til å hente oss skikkelig inn og vel så det.
Jeg sover ikke mye, mye fordi han bare har powernap gjennom dagen.
Men vi tar det med ro og det hjelper mye.
Han er tre uker og en dag nå.
Planen er å fortsette slik iallfall tre uker til.
Ut barseltiden.
Erklære unntakstilstand og la resten av verden seile sin egen sjø.
 
Her kan du lese om Daniels fødsel.