Det var en helt vanlig lørdagskveld.
Selv om lørdagskvelder ikker er som alle andre kvelder, var denne akkurat slik en lørdagskveld skal være sent i oktober.
Fyr i peisen, tente lys, godisskålen full, skal vi danse på tv og de største barna tett i tett rundt meg og mannen.
Det er kanskje noe av det jeg liker aller best med høsten, TV produserer familieprogram, som vi alle kan se på sammen.
Jeg må le litt når jeg tenker på hva en perfekt lørdagskveld var før versus nå.
Det er uten tvil enorme kontraster her, men jammen er begge dele temmelig fint.
Vi tuller oss sammen, deler teppe og godis skål og glemmer litt tid og sted.
Med jevne mellomrom gløtter de opp på meg, og jeg rufser de litt i håret.
Sjuåringen har kapret armkroken denne gangen, og koser seg virkelig.
Og med jevne mellomrom gir hun den voksende kula på magen noen lette stryk.

Jeg klarte å holde meg samlet, til jeg innså at det var en oppgave igjen før jeg kunne sette meg ned.
Matpakker.

//innlegget inneholder link til egen nettbutikk.

 
Vi har prøvd mye forskjellig når det kommer til kalendere til barna.
Alt ifra ferdigpakket som lego, barbie og playmobil, sjokoladekalender til en 10er, pakkekalender, aktivitetskalender osv osv.
I tillegg har vi også hvert år hatt besøk av Adventus, en liten rampenisse med et stort hjerte.>

Jeg vet ikke, om jeg synes det er noen kalendere som tilsynelatende har blitt tatt bedre imot enn andre.
Men om jeg skal plukke ut noen så er det kanskje pakkekalender, ikke fordi de fikk en ny ting hver dag, men fordi den hadde litt variasjon.
Det ble på mange måter litt ekstra spennende hver dag, fordi du ikke visste hva som gjemte seg i luken.
Det kunne være alt ifra sokker, en kjærlighet til en liten leke.
Men, det krevde mye, å fikse.
Ikke bare skulle jeg ha alt klart, men ting skulle pakkes inn og nummereres og ordnes.
Og med en ungeflokk på fem (minstemann får ikke) ja da er det en del pakker
Jeg ønsker å beholde Rampenissen vår, men også han skal få en liten makeover i år.

Jeg føler meg ufattelig heldig som sammen med min mann får lov til å skape litt julemagi til snart syv små barn.
Og med snart syv små i hus er disse fire veggene proppfull med juleglede og forventning.
Vår kjære Adventus skal dukke opp med litt julemoro innimellom, men hovedoppgaven hans, skal fra nå av minne oss om hva som egentlig er viktig.
Gjennom førjulstiden skal han utfordre oss litt til å sette av tid og fokus på gode gjerninger, så får vi se hvordan det blir tatt imot.
Tips til gode gjerninger vi skal ha, skal jeg dele med dere.
Meeen, vi skal jo ikke bare ha Adventus i år.
I år håper jeg å treffe spikeren på hodet og finne vår kalender, jeg håper og tror at jeg er inne på noe.
For all del, barna er takknemlige både for det ene og andre her, men jeg ønsker så inderlig å skape litt nedtellingsmagi

I år skal barna hver dag i desember åpne en julekule.
De får hver sin hule julekule i metall fra Blafre (de slipper nytt design hvert år, så tenker også å samle på de og gi de når de flytter )
Og hver dag skal det enten ligge en liten ting, en aktivitet eller en gåte om en ting som ligger et annet sted (er jo ørlitt begrenset med plass i de) men tenker jeg skal få plass til mest mulig.

Det er flere fordeler med denne kalenderen slik jeg ser det,
jeg kan ta ting på sparket,
MÅ ikke ha alt klart,
kan flytte om litt på planene dersom det skal oppstå noe uforutsett osv.
Kan også variere innhold etter budsjett jeg ønsker å fylle, så noen dager eller år vil koste mer(eller mindre) enn andre
.
Ideer til hva jeg skal fylle kulene med:
Hårspenner
Sokker og truser
Godterier
Reflekser
Aktiviteter (kommer et eget innlegg med tips)
små leker som sprettball, såpebobler, lopper, perleposer osv.
Tyggis
Små tattoveringer
Julekuler til å henge på trærne.
Gåter/rebuser med hint om hvor eventuelt store ting som ikke får plass i kulene ligger.
 
 
Hva slags kalender skal dere ha?

Livet er ikke over selv om du får barn.
Jeg har ikke telling hvor mange ganger jeg har sagt det.
Både som en oppløftende og velmenende setning til meg selv, men aller mest til venner som er bekrymet for om de er klare for barn eller ikke.
Men det er jo sant, på mange måter er det da livet begynner spør du meg.
Det er mange som opplever at det, til tross for mye jobb, slit og frustrasjon, er en del brikker som faller på plass.
Kall det meningen med livet om du vil.
Men slapp av, dette skal ikke bli et innlegg propp full av klisjeer.
Faktisk, ønsker jeg å diskutere noe med dere.
Det tror jeg er første gang jeg gjør her inne.
Jeg har vært mamma, og småbarnsmor i 12 år (snart 13) og kjenner på alle ledd at livet er absolutt ikke over.
Jeg har aldri brukt så mye av meg selv om etter jeg ble mor,
og det er ingen tvil om at det opptar en stor del av meg,
det å være mamma.

Det er på mange måter blitt hvem jeg er.
Men ikke på ALLE måter.
Det opptar en stor del av meg, men ikke hele.
Og det er viktig å huske på, mener jeg.
Oppi alt.
Faktisk, så er det det at jeg har klart å holde det fokuset, at jeg er mer enn bare en mamma vært en viktig faktor til at jeg har holdt meg frisk fra depresjon.
Jeg har fått fylle koppen min innimellom med ting jeg liker, ting som gir meg noe, som utfordrer meg, som gjør at jeg føler at jeg mestrer, utenfor mammarollen.
Og det er FANTASTISK.
Jeg trenger igrunnen ikke mye av det, små jevne drypp er nok. Og med 6 små å sjonglere, er jeg blitt temmelig effektiv og får gjort utenkelig mye på kort tid.
Etter jeg ble frisk, etter seks års depresjon, var det akkurat som om hjernen min våknet, iallfall den kreative delen av den.
Og et resultat av det (og godt samarbeid med min mann og etterhvert noen fantastiske herlige kolleger har jeg, vi fått oppfylle en del av vår grunderdrøm.
Vi, jeg og min mann har startet vårt eget, formet vårt og utviklet noe jeg vil nærmest kalle magisk.
På veien har jeg vokst som menneske, fått meg noen fantastiske relasjoner, lært usannsynlig mye, kjempet i motvind og nytt godt av medvind.
Opplevd kraften av samarbeid, og ikke minst, hvor mye det kan gi en å følge magefølelse og hjerte.

Og nå står jeg her da, i tredje trappetrinn på vei opp til drømmen min, drømmen vår.
Den som for noen år siden bare var en visjon, noe jeg nærmest ikke turte å si høyt.
Plutselig er den så og si i rekkevidde.
Men trappetrinnene blir større og større etterhvert som jeg klatrer opp, og krever mer av meg og mine.
Og da lurer jeg på, selv om livet ikke er over selv om man har fått barn,
er drømmene det?

Jeg kjenner, å tro på at drømmen skal bli sann er ikke så skummelt lengre, å si den høyt klare jeg fint.
Men ryggsekken er fylt med usikkerhet iforhold til hva det koster.
For er det slik, at om man må ofre litt (eller mye) for å nå en drøm.
Så bør man finne seg noe annet å gjøre om man er en mor (eller far?)
Skjønner du ikke hva jeg mener?
La meg gi deg noen eksempler.
Hva om du blir tilbudt drømmejobben, men den er i Polen og du må ta med familien dit.
Ville du tatt den?
Eller du blir tilbud en jobb som gir deg mere tid, men lønnen er vesentlig lavere slik at hele familien måtte stramme inn.
Ville du tatt den?
Eller du ønsker å studere, men må bo borte 3 dager i uka i tre år og må dermed være borte fra barna mye mer enn du pleier?
Ville du gjort det?
Skjønner du tegningen?
Kan du røske barna opp fra kjente røtter, og flytte til et nytt sted bare for egen interesse?
Eller forvente at familien skal gi opp goder de alltid har hatt?
Kan du følge drømmen din, så lenge du håper, tror, ja kanskje til og med vet at det venter noe bedre der fremme?
Noe som tilslutt vil gjøre dere alle godt?
 
Hva tenker du?
Hadde du bedt familien ofret seg for at du skulle kunne  følge drømmen?
Eller skjøvet den elegant til side for å ikke belaste andre?

Gratulere så mye, var det planlagt?
Første som spurte gjorde meg litt små sint, nestemann gjorde meg overrasket og tredje, fjerde osv gjorde meg fryktelig nysgjerrig.
Hvorfor i huleste lurer man på det?

Jeg mener, en ting er å spørre om termin, hvordan formen er, om vi vet det er gutt eller jente eller hvordan ungene reagerte.
For sånt er jo gøy, og er med på å si noe om hvordan svangerskap er og vil gå og forventningene våre er rundt det hele.
Men om barnet er planlagt eller ei??
Altså, jo da, jeg lot meg provosere første gang noen spurte, men etterhvert så våknet nysgjerrigheten.
For jeg lurer oppriktig på hvorfor man spør.
Jeg skal være såpass ærlig og si at det aldri har falt inn i mitt hode å spørre noen når jeg har fått det glade budskap.
For, hvorfor i alle dager skulle jeg lure på det?
Jeg vurderte frem og tilbake,
Skal jeg svare?
Jeg svarte jo de fleste som lurte på andre spørsmål rundt svangerskapet som termin osv.
Det endte med at jeg ikke gjorde det, hoppet glatt over, men takket høflig for gratulasjonen.
Jeg svarte ikke, fordi jeg er i den formening at om et barn er planlagt eller ikke spiller da virkelig ingen rolle
i det man velger å fortelle verden at man skal ta imot et barn til.
For er det slik, at om svaret var nei, hva hadde det sagt om svangerskapet?
Var vi uforsiktig, eller rettere sagt dumdristige?
Eller står det enda mer respekt bak det hele fordi vi likvell valgte å beholde?
Hva om svaret er ja, da?
Gjør det galskapen vår enda galere?
Eller barnet mer ønsket fordi det var planlagt?

Til syvende og sist, når valget er tatt, og mor og far, eller mor og mor, eller far og far eller.. ja du skjønner poenget.
Når de har bestemt seg, og velger å forteller verden hva som skal forandre deres liv for alltid.
Så spiller det ingen rolle, om barnet var planlagt eller ei.
Barnet er etter et slikt valg, like ønsket, like velkomment og etterlengtet.
Like høyt elsket og en like stor velsignelse.
OM du trykket deg inn her i dag, i håp om å kanskje få svar på om 7 mann ut i rekken var planlagt, må jeg nok skuffe deg.
Det har jeg ingen ønske om å svare på, og faktisk så tviler jeg på at du få noe ut av å vite det også.
Men det jeg kan svare deg på, er at vi gleder oss uendelig,
at vi er takknemlige som tusan,
At vi føler oss velsignet og
veldig veldig rike.
Og helt til slutt, kan du kanskje heller spørre deg selv..

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Var DU planlagt?

 
 
Dette svar et utdrag fra en tidligere tekst 

Noen ganger kan den bare ikke komme raskt nok.
Det føles som de siste timene før det er på tide varer dobbelt så lenge som de andre,
og jeg får testet både tålmodighet og tålmodighet til det ytterste.
Andre ganger kommer den nærmest før jeg føler vi har kommet i gang med dagen.
Plutselig er det barnetv tid, never som gnir trøtte øynene og små som søker kos i armkroken.
Leggetid.
Og i dag, var en av i de dagene hvor jeg ventet.
Ikke lenge, de siste timene føltes ikke uoverkommelig, men jeg må nok innrømme jeg gløttet litt ekstra på klokka fra 17, en time igjen til førstemann skal til pers.
Det er ikke mange minuttene jeg får tid til meg selv, får pustet ned i magen, eller pustet ordentlig ut uten å bli avbrutt på slike dager som i dag.
Det er noe, med noen, til en hver tid.
På mange måter elsker jeg det, det gir meg følelsen av å leve, være i nuhet, tilstede, men samtidig er jeg bare et menneske som trenger å puste, gå på do og få i meg litt mat. Og etter slike dager som dette, betyr leggetid nettopp påfyll av det.
Å legge seks små krever sitt, såpass ærlig skal jeg være.

Og når man har med mennesker å gjøre, er ingen dag, kveld eller natt lik.
Og ofte, kommer jeg til kort etter slike dager, og leggetiden blir både humpete og lang.
Å finne søvnen for en liten kropp kan være en utfordring, iallfall om den som putter deg i seng både er urolig og utålmodig.
Små surv, gråt ja nærmest litt kjefting kommer ifra sengen mens den lille kroppen spreller.
Og alt jeg som sitter ved siden av tenker på er, sov for svarte, sov.
Jeg nærmest kjenner lengselen etter begge armene fri , sofaputen i ryggen og Netflix på skjermen.
Jeg prøver en ny taktikk, sniker meg ut, selv om du er våken.
Det er ikke snakk om.
Små surv går rett over til et voldsomt hyl og den lille kroppen er ikke bare litt urolig, han er frustrert og lei seg.
Jeg snur før døra er lukket.
Plukker den lille kroppen opp og tar han tett inntil.
Han klyper seg fast, en hårtust fra meg i hver neve, bare for å være sikker på at jeg ikke kan stikke av.
Jeg holder litt ekstra tett til meg, og setter meg ned i godstolen.
Den lille urolige kroppen slapper mer og mer av.
Han sitter meg dypt inn i øynene, slipper ikke blikket.
Men jeg ser han blir trøttere og trøttere.
Jeg gynger sakte med sikkert, setter meg ekstra godt til rette og puster for første gang i dag ordentlig ned i magen.
Og ut igjen.
Den lille kroppen blir tyngre og tyngre.
Øynene mindre og mindre.
Skuldrene mine lavere og lavere.
Pusten hans tyngre og tyngre.
Så sovner han.
I armene mine.

(Daniel 4 mnd)
Selv om han bare er ni måneder gammel, kan jeg ikke huske sist han gjorde det.
Herremin så stor han er blitt.
Jeg merker det allerede godt i armene.
Tung og stor.
gode bollekinn bak smokken som går rytmisk.
Og de lange øyevippene.
Jeg stryker lett over den lyse luggen, han reagerer ikke.
Nå sover han tungt.
Endelig.
Jeg synker litt ekstra ned i stolen.
Han som jeg var rimelig lei for noen minutter siden, kjenner jeg at jeg. nærmest savner nå.
Gurglingen, sprellingen, og det sjarmerende smilet.
Jeg blir sittende litt til, bare for å se på han
bare litt til…

Jeg kan enda huske dagen, og sommerfuglene som virret rundt i magen.
Hvordan jeg hadde med meg en venninne i bakhånd, bare for trygghet.
For tenk om, enn hvis, du lurte meg.
Vi hadde snakket sammen på nett lenge, jeg og du.
Og nå synes vi begge to det var på tide å møtes.
Jeg 17 år, du 21 år, susende i din kritthvite ford sierra.
Lite visste vi hva det møtet skulle gi oss i fremtiden.
17 år senere.
Dobbelt så gammel, på mange måter et helt annet menneske.
og fortsatt ved din side.

Helt ærlig, går det ikke lenge mellom hver stund jeg tar meg tid til å kjenne på hvor heldig jeg skulle være, som skulle treffe akkurat deg, jeg har fortalt det til deg mange ganger, og sier det gjerne igjen.
Du er unik.

Jeg må nok innrømme at jeg hadde ledd godt, sånn ordentlig om det hadde dukket opp en magisk ånd fra fremtiden og fortalt meg at om 17 år skulle jeg være mamma til 6 og bære på det 7.
Og disse skulle jeg dele med min beste venn, mann og sjef (iallefall på jobb )

Jeg hadde aldri i verden tenkt eller trodd jeg skulle være i stand til å være overhode i en storfamilie.
Jeg som knapt hadde røtter i en familie selv.
Det jeg derimot raskt skjønte, og visste med hele hjerte var at jeg hadde funnet kanskje det snilleste menneske jeg hadde møtt til nå, omtenksom, klok og varm.
Så oppriktig opptatt av at jeg skulle ha det godt at jeg nesten ikke trodde på det.
Og siden har du vært en klippe.
Noe å holde seg fast i, støtte seg på, og hjelp til å komme over de vanskelige hindrene.
Sånn på ordentlig.

(sorry måtte bare)
 
Rett som det, har jeg snublet.  Sykdom i psykisk eller fysisk grad, forhold rundt meg som har påvirket meg, og utfordringer jeg har møtt på veien.
Men du har stått støtt.
Så støtt at jeg også har holdt balansen.

Med tredje barn i magen gav vi hverandre vårt ja.
Med ring på fingeren kunne jeg stolt si at jeg var kone til den fineste mannen jeg vet om.

En dag hvor vi feiret kjærligheten, oss, og hva vi hadde fått til sammen.
Lite visste vi hva som ventet oss.
Men vi lovet begge to, på tro og ære.
Gode og onde dager
ingenting skulle stoppe oss.
Når man tenker på det, er forpliktelsene store, når man ikke aner hva som venter rundt neste sving.
Men jeg merker, hver eneste dag, at vi begge to tar ordene på alvor.
Vi to,sammen, nyter de gode dagene og kjemper mot de onde dagene.
Løftene vi gav den dagen har vi kanskje ikke sagt høyt igjen, men det er så mange handlinger du gjør hver eneste dag som gjør meg trygg på at du fortsatt mener de ordene du sa.
Som de gangene du stryker meg på ryggen og gir meg en god klem og et kyss i nakken mens jeg lager middag.
Og de gangene du har laget kaffe til meg til frokosten selv om jeg ikke har spurt og selv er trøtt som en strømpe.
Når du tusler opp til en av våre små soldater som våkner om natten selv om du skal på jobb om to timer bare for å la meg få sove litt.

Når vi sammen sitter å diskuterer vårt store prosjekt og fremtiden med bedriften vår og det lyser av øynene dine og nye ideer spruter ut som du gjerne vil ha meg med på.
Når vi snakker om fremtiden og hvordan den skal bli når våre små soldater vokser opp og vi tillater oss å drømme om all fritid vi får da.

Eller når du velger tid med meg og oss, selv om fotballkampen frister noe inderlig.
Eller når du biter sammen tenna og godtar argumentet mitt i en diskusjon, og bare så det er sagt…jeg lar deg få det siste ordet også, innimellom….
Når du godtar min unnskyldning når jeg har gjort eller sagt noe dumt, og selv sier unnskyld når du ser det er nødvendig.
Jeg ser det i meldingene du sender gjennom dagen bare for å høre om jeg og minstemann har det bra hjemme. Eller bare for å si hei.

Jeg ser det når du sorterer og sjonglerer unger på morgenkviste til skole og barnehage slik at jeg og minstemann får en rolig start på dagen etter en rusten natt.
Å være med deg, er på mange måter enkelt, selv om det ikke er lett.
Vi vet godt at vi begge må både lytte og snakke, selv når man er så sliten at man ser dobbelt og alt man vil er å sove.

Det handler om å velge, og prioritere hverandre, hver eneste dag.
Både når det er naturlig, godt og vidunderlig.
Men også når det føles tøft, uendelig og kjedelig.
Det er å stå ved siden av hverandre i gode og onde dager
og alle i mellom.
Takk, for at du valgte meg.
Jeg elsker deg, og det gjør gjengen vår også.

Hvordan skal dette gå?

Det var min første tanke da disse to lyste mot meg.
Etter en tøff natt med minstemann på knappe 7 måneder kom det både overraskende og uventet.
Dagene etter var en berg og dalbane av følelser,
en stor del av meg kjente at dette orker jeg ikke, makter ikke.
resten av meg klarte ikke engang å tenke på alternativet.
For en liten periode, håpet jeg nesten kroppen skulle kjenne nok på følelseskaoset inni meg til å forstå at det var på tide å ordne opp selv.
Iløpet av få dager var det akkurat som om kroppen gjorde sitt ytterste for å overbevise meg om at det jeg ikke
trodde kunne skje hadde skjedd.
Plutselig sa det poff, og jeg hadde en heftig kul på magen,
jeg ble trøtt som en strømpe (merkelig utrykk)
og jeg frøs og frøs og frøs.

Jeg var SÅ kald.
Jeg som har kjent kroppen min ut og inn begynte å få bange anelser om at dette ikke var et ferskt svangerskap.
Jeg fikk en ultralyd og hadde rett.
Jeg tror du vil se, sa hun og viste meg skjermen.
Hun hadde rett.
Armer, ben, en dansende kropp.
10 uker på vei.

Og jeg har ikke merket noenting.
Eller om jeg tenker meg godt om, så har jeg kanskje det.
Små hint her og der, som kanskje burde ha gjort at det hadde ringt en bjelle.
Men det gjorde det altså ikke.
Fra den dagen ble tankene helt annerledes.
Både hos meg og min mann.
Vi var begge enige,  her var det bare å brette opp ermene og ta imot gaven vi hadde fått.
For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er disse små egenproduserte soldatene en gave.
Virkelig.
Første steg var å fortelle barna.
Jeg var ufattelig spent.
Veldig spent.
Og litt redd.
De vet så alt for godt hva det å få søsken innebærer.
Det er ikke bare kos og hygge, det innebærer også en del gråt, slitne foreldre og en del som må stå på vent til mamma og pappa er oppe å gå igjen.
Vi prøvde å legge det frem som en nøytral nyhet, ikke legge det frem med brask og bram og fyrverkeri.
Vi ville det skulle være rom for å reagere akkurat slik de ville.
Og fy flate for en gjeng vi har rundt oss.
Vi visste at vi hadde flokken vår i ryggen, og de frydet seg over at de skulle få ta imot et søsken til.
Vi fortalte det rundt middagsbordet.
Det ble ikke spist mye middag den dagen, men delt masse gode ord, gledes tårer og følelser.
Og vi fikk oss en god latter da vesle Oda på to gav den lille magekula et klask med små lubne hender og sa, Halloooooo baby med hode på skakke.

Fra den dagen, føltes alt annerledes.
Å dele det med resten av verden har vært skummelt.
Vi opplevde uten tvil en god miks av tilbakemeldinger når vi delte nyheten om nr 6.
Og flere av de gikk inn på meg, uansett hvor hardt jeg prøvde.
Jeg ville så inderlig og desperat at de rundt i det minste skulle respektere vårt valg.
Å ha mennesker rundt oss som pratet våre valg ned og ikke minst tydelig viste sitt misnøye over barnet vi hadde bestemt oss for å glede oss over var tungt.
Derfor valgte vi en litt annerledes måte å fortelle denne gangen.
Alle våre nærmeste fikk vite, samtidig via en tekstmelding.
Høres kanskje kaldt ut, men
på den måten fikk de fordøye nyheten uten å se oss, og gjøre seg opp tanker og formeninger uten at vi trengte å høre de med en gang.
Det viste seg å være en god løsning for oss, iallfall for meg.
For helt ærlig var det ganske så tøft å stå i reaksjonene sist, iallfall når de kom kastet på og jeg stod der sårbar og åpen.
Men man lærer så lenge man lever
Også var det dere da, det var med skrekkblandet fryd jeg slapp bomba til dere også.
Jeg hadde møtt flere av dere de siste ukene, og mange av dere hadde lagt merke til kula.
Den var umulig å skjule.
Så jammen, var det godt å slippe kula fri.
Og dere, som jeg pleier å si.
dere ass….
Det var 100-vis, ja faktisk  1000-vis av meldinger som tikket inn i innboksen. min de neste 24 timene.
og ikke en, ikke en eneste en var med negativ ordlyd eller mening.
Og vips så satt jeg å kjente på at mange, mange mennesker gledet seg med oss.
Og det var virkelig godt å kjenne på.
Vi VET denne gangen at dette blir siste barnet.
At vi har med oss flere nære som gleder seg med oss, og at vi tillegg har dere i ryggen gjør det hele ekstra stas.
 
 
pssst om du vil lese hvordan. vi delte med dere, finner du det her