Kjære Baby Bjørn – et åpent brev fra en sliten mamma.

Dette er ord fra en sliten mamma i ammetåken.
På fanget har jeg laptopen, en fot i sofaen og en fot
lett plassert på en blå 10 år gammel vippestol.
Og det er nettopp denne vippestolen disse ordene skal handle om.

I vippestolen sitter en liten gutt, han gløtter med øynene, det er ikke mange vipp igjen før de lukkes helt.

Han er fjerde barnet i våre rekker i denne stolen.
Vippestolen som nærmest har blitt en del av familien.

For noen ganger er en metallramme og litt tekstil alt som skal til for å redde en småbarnsfamilies hverdag.

Det hele startet for ni år siden, et tips ifra en erfaren trebarnsmamma til en sliten, trøtt og desperat førstegangsmamma med såre armer og sliten rygg og følelsene utenpå kroppen.

Så sliten og trøtt hadde hun aldri vært.

Denne førstegangsmammaen var meg.

Prøv den da vel, kanskje hun vil sitte i den?
Iallefall litt, innimellom? sa hun mens hun vippet sitt minste barn lett i stolen som stod på kjøkkenbordet.

Jeg var desperat, villig til å prøve alt.
Kanskje denne kunne gjøre at jeg kunne gå på do, ALENE!?

Det skulle vise seg, at den drevne trebarnsmamman hadde rett.

Dagen etterpå, fant jeg en brukt på finn.no

Denne ti år gamle vippestolen hadde vært hos en annen familie før oss, den var godt brukt, og det er jo et godt tegn tenkte jeg. Kos dere med den og bruk de godt sa mamman i det jeg tok den ut av armene hennes.

Jeg tok den inn en stormfull aprildag og siden har den vært med oss i tykk og tynn grøt,
gode og onde dager, gjennom melk og vann, tårer og latter.
Den har holdt det kjæreste vi har under store øyeblikk.
Vært med på navnefest, jul og bursdager, den første grøten, de første smilene og lokket frem den første latteren med sine vuggende bevegelser.

558407_10152081505915641_855877196_n (1)

Når ingenting annet har hjulpet, har den vugget overtrøtte unger inn til drømmeland,
Når vi som foreldre ikke aner vår arme råd og føler vi har prøvd alt for at de små øyelokkene skal glippe litt. Når gråten ikke vil stogge, har den vært det som både liten og stor trenger. Med sine vuggende myke bevegelser ingen annen teknisk, elektrisk duppedings kan kopiere. En bevegelse som er så myk og enkel at selv en liten bevegelse fra barnet selv setter den i gang, har den bysset alle våre fire små i søvn.

Den har stått på stua, kjøkkenet, gangen, i hagen og baderomsgulvet, Den har vært hos bestemor, oldemor,venner, på fjellet og vært dypt savnet  mens vi satt på et hotellrom i Tyrkia.

Den har vært i vaskemaskinen utallige ganger, og blitt brukt før den ble helt tørr igjen.
Den har vært en venn i sykdom, venn i nøden (hurra jeg fikk gått på do OG dusjet med begge armene fri)

Den har vært den som har holdt midtpunktet når de store barna møter den minste. Vært en ekstra favn når mamma og pappa må romme en av de større barna.

Den er vår venn, barnas trygghet og godstol.
540248_10151562825635641_208568192_n
Tusen  takk Baby Bjørn for at dere har laget noe så genialt,
Noe så behagelig, lekkert og fantastisk ut av noe så enkelt.

Måtte dere lage stolen i evig tid, og måtte alle slitne småbarnsmødre lykkes like godt som oss med denne.

Vår litt slitne stol forlater aldri mitt hjem, den skal ikke arves bort eller selges.
Den skal stå.

Til den dag jeg blir bestemor og får en sliten sønn eller datter på døren.
Da skal stolen på ny finnes frem, og skape magi i et nytt hjem.

12656491_10156462770430641_2052471022_o

 

Signer gjerne dersom dere også mener denne stolen i all sin
enkelhet trenger litt heder og ære.

1-2-3-4-5- S-E-X

Frokostbordet er helt forlatt, pga en ammepause midt i det som skulle bli en hyggelig felles frokost, sitter jeg mutters alene ved frokostbordet.

Det stusselig, men absolutt ikke grusomt.
Jeg har tross alt stillhet.

Jeg hører pappan og minsta tulle på badet, hun ler så hun knapt for puste i det pappan synger i for full hals på Olafs sommersang.

Jeg tar meg en slurk kaffe og myser mot morgensolen.
Har det igrunnen ikke så aller værst der jeg sitter.

En slurk til, jeg lukker øya nyter.

Ja du lurer kanskje på når dette innlegget skal handle om sex?
Vell det kommer nå 😉

For der jeg tror jeg sitter helt alene blir stillheten avbrutt fra sofaen.

MAMMAAAAAAaaaa..?

Jeg kvepper til, bak meg i sofaen sitter størstebror, han har ipaden på fanget og har tydelig vært veldig konsentrert så stille som han har vært.

Jaaaa sier jeg mens jeg fortsatt nyter solen som varmer i ansiktet.

Vet du hva sex er?

woman-shocked_article_new

Øya mine er ikke lenger lukket.
De sperres opp og for mitt eget beste setter jeg kaffekoppen rolig ned.

Hva i helsike er det han har sett på i den lange stunden han har sittet der med brettet.
Krisetanker går gjennom hodet.

Har mannen skrudd av barnesikkerheten på ipaden??

Hva sier du vennen min, sier jeg med skjelven stemme.
Dette var spørsmålet jeg minst venta meg her i min stille frokoststund.

Vet du hva sex er ?! gjentar han lettere irritert.

Ehhh, ja det vet jeg jo..
Jeg setter meg godt til rette i stolen, nå kommer det… praten som alle barna må gjennom.
Vell, noe tidligere enn jeg hadde antatt med denne karen, men ettersom gutten har sett det utenkelige er det nok på tide uansett. Hvem vet hva en femåring kan finne på youtube

Den loggen SKAL jeg sjekke etterpå.

Vet du hva sex er? Gjentar han lettere irritert.

Jaaa sa jeg jo.

Jah, det vet jeg og, sier han lettere fornøyd.

Vet du?
Nei og nei, hva er det han har sett.

Ja… det er tallet etter 5.
Og jeg kasta det nå…

Jeg spiller ludo mamma, vil du være med?

 

Småbarnsforeldre tar tak i en utfordring – Påkledning.

Jeg klaaaaaarer ikkeeeeee.

Den lille kroppen danser som en mark i en sølepytt over stuegulvet.

På slep har han en strømpebukse som knapt sitter på den ene foten.
Det er noe gææææærnt..seee da pappa, jeg klarer ikke.

Han kaster den lille kroppen rundt og bruker enorme mengder energi på å gjøre alt annet enn å kle på seg. Frustrasjonen er til å ta å føle på.

Tårene står i kø i øyekanalen, det brister snart.

Men kjære deg, bruk henda dine, begge hendene…en trøtt pappa med bustet hår har stått å sett på. Dette gjør de hver morgen, og hver gang ender det med tårer snørr.

Påkledning, er en kamp i mange småbarnshjem.
Noen barn faller dette naturlig for og de finner interessen selv, hos andre må man motivere andre må man kjempe med.

Det er jo et krav til de begynner på skolen, mestre å kle av og på seg selv.
Og når femåringen enda ikke eier motivasjon eller kunnskap til å mestre dette selv, blir man som foreldre en smule stressa på barnets vegne.

Så hvordan motivere en umotivert liten en til å prøve å kle på seg selv?
Hvordan lærte du ditt barn å kle på seg?
Gikk det av seg selv, måtte dere lage et skjema, sang dere en sang?

Og hva med de mest utfordrende plaggene som strømpebukse og glidelås?

I vår nye serie Småbarnsforeldre tar tak i en utfordring blir påkledning første utfordring ut.

Gi oss ditt gode råd for påkledning og vinn skostativ.

skostativtrend

Alle som deltar er med i trekningen av dette geniale skostativet fra multitrend (alltid fri frakt), som kanskje kan være en motivasjon til å kle på og av seg i seg selv?

Hvorfor kan vi ikke bare heie litt på hverandre?

Å stifte familie, få barn og en gang bli foreldre er noe de aller aller fleste drømmer om.

Noe som de ser på som et mål i livet og som livets største oppgave.
De fleste av oss får oppleve nettopp dette, og for mange er det nok en større og mer overveldende oppgave enn de noen gang ser for seg.

Foreldrerollen gir mer av alt som kanskje var lite før, som et smil, latter, gjør livet stappfull av de små øyeblikkene, minner og milepæler, og mindre av det som du ikke visste du satte pris på, som feks søvn, alenetid i dusjen og en varm middag.

Foreldrerollen snur livet opp ned, ja ikke bare livet, men verden opp ned. Du støter på gleder og utfordringer du ikke kunne forestille deg fantes. Oppgaver du aldri har løst, oppgaver du aldri har utført.
For noen er det første gang de holder en baby i det de får den på brystet, for andre er det først når barnet er større de store utfordringene kommer.
Foreldrerollen er kanskje den rollen vi føler oss mest usikker på i livet, er det ikke da rart at vi blir verdensmestere når vi tar oss friheten til å dømme andre i samme rolle?

Plutselig kan vi sitte på vår høye hest og dømme om andre er egnet i foreldrerollen de strever i.

High-Horse-09-18-13-400x400

Jeg mener, når vi kan lese slike artikler som denne – “denne mammaen får andre mødre til å steile”,
skulle man tro at de aller fleste vår råsikre i sin plass og rolle som mamma?

Men sannheten er vel at vi alle fortsatt leter etter vår plass og kommer til å gjøre det så lenge vi er foreldre?
Vi vokser med barnet, prøver å feiler og lærer oss vår egen sti å gå.

Det finnes heldigvis ingen fasit på å være mamma eller pappa, det finnes ingen fast nedtråkket sti som vi alle skal tråkke i. Vi mister ikke personlighet og meninger så fort vi blir foreldre?

Vi er selv blitt formet av våre foreldre, og skal forme våre barn som igjen har sin egen personlighet og behov. Hva som er og hva føles riktig er helt klart og helt forståelig  helt forskjellig.

Hva gir oss da rett til å reagere og fortelle hva som skal føles riktig for andre?

Å få viftet en pekefinger foran nesen og høre at noen forteller deg at du ikke er egnet som foreldre kan vi alle være enig i gjør vondt, særlig hvis årsaken ikke er at du gjør noe feil, men noe annerledes.

Annerledes enn en annen forelder.

Vi skal bry oss, men ikke med, vi skal bry oss om.

Jeg har en utfordring og en oppfordring.

Kan vi ikke heller heie litt på hverandre?
Gi hverandre en klapp på skulderen og et heiarop?

cheerleader-20clipart-9Tp5pA8TE

Støtte hverandre, rose hverandre og gi hverandre råd, når det trengs og ønskes?

Vi er alle i samme vaglete båt.
Livende redd for at den skal velte og sende oss i det iskalde vannet.

Annerledes kan være bra, annerledes kan være flott og vi kan lære av alt som er annerledes.

VI har mye å lære av hverandre.

La oss juble litt over alle mammaer og pappaer som trapper noen trinn opp på selvtillitsstigen.
I morgen, skal DU skryte til en annen forelder, gi noen gode ord!

Jeg heier på dere, alle sammen!
Dere gjør en SUPER jobb!

Tipp topp tommel opp!

wm236994tt

 

 

Kreativ med barna -Snøfnugg barna

Kreativt sett er vi midt i mellom alt, julen er over og påsken er enda et stykke frem.
Men abstinensene av å være kreativ med barna bare vokste og vokste.

Vi har bestemt oss for å lage noen vinterkreasjoner. Og disse snøfnugg barna er supersøte.

Dette trenger man:

snøfnugg

 

-Farget ark
-Saks
-Lim
-Tusjer

Eventuelt glitter og annen pynt dersom man ønsker å pynte de litt ekstra.

Disse herlige figurene kan man selvsagt lage på frihånd, men vi fant maler.
Trykker du HER får du lastet ned en fil du selv kan printe ut dersom du ønsker maler.
Malene fant vi hos denne bloggen.

Screenshot 2015-02-12 09.43.30

Fremgangsmåten er enkel.
Klipp ut malene og tegn rundt på ønsket fargeark.
Vi brukte et litt tykkere hvit ark å lime alt på.

Startet med mørkeblå som vi klippet bølger på.
Lim så på kropp, hode, munn og skjerf.

Hår og tunge kan barna selv være kreative med, her finnes ingen fasit.
Vi har brukt papir, men man kan også bruke feks piperensere eller tråd?

 

 

Vi vil gjerne se deres snøfnuggbarn.
Del bildet på vår facebookvegg eller bruk #smabarnsforeldre og @smabarnsforeldre på instagram

snøfnugg2

Er det fisk i fisk?

//annonse

Det tar ikke lang tid før hun kommer.

Jeg lurer på hvor sensoren hennes er, men noe er det som gjør at hun helt plutselig står der ved kjøkkenbenken så fort jeg lager mat.

Ikke bare når jeg baker og lager middag, men også når jeg smører frokost, kvelds og matpakker.

Hun er liten, noe som gjør meg ekstra svak.

Så når hun står der å blafrer med øyevippene og spør om å få smake, smetter jeg rett som det er en liten bit ned til henne.

Hun er høflig som spør iallefall, lille vesle sultne minstemor.

Men det er et unntak, da glemmer hun alt som har med høflighet å gjøre.
Det er når jeg finner frem Stabbur-Makrell boksen.

Da rekker jeg knapt å smøre ferdig før hun er der å snapper til seg en skive.

makrell1
Og mamman synes det er helt ok, ikke bare er det godt, det er og veldig sunt.
Da er det ikke snakk om en liten bit nei, da må det være en halv skive, MINST.
Og det er bare smaksprøven.

makrell3

Her om dagen kom hun ved benken og stilte seg opp, som alltid.
Jeg har akkurat rukket å smelle igjen bestikkskuffen, og da står hun plutselig der.

Så liten at knapt nesa når opp til kanten, men øya følger godt med.

Jeg ser hun grubler, for rynken over nesa er på plass.

Mammaaaaa….
Sier hun og slipper taket i benkeplaten og setter hele foten ned på gulvet.

Jaaa sier jeg mens jeg fortsetter å smøre.

Det er ikke fisk i fisk?

hmm? Ikke helt sikker på hva hun mener.

Markus sier det, at det er fisk i fisk..
Men deeet er det vel ikke sier hun og legger til en nervøs latter.

Men fisk i fisk jenta mi sier jeg, og er fortsatt ikke helt sikker på hva hun mener.
Hun står der undrende, og venter på et oppklarende svar.

Så plutselig, i det jeg skal smøre hennes skiver, skjønner jeg hva hun mener.

I det jeg tar i den gule boksen som får henne til å glemme høflighet og bare MÅÅÅ ha en skive.
Stabbur- Makrell, det har hun alltid kalt fisk, ikke fordi den inneholder det, men pga bildet på fremsiden.

At den faktisk inneholdt fisk, var hun tydelig ikke klar over.

Jeg blir usikker, mammahodet prøver å pønske ut det riktige svaret
.
Det er en trend i barnehagen om dagen, fisk er ÆSJ.

Å få i henne fisk ellers har vært en utfordring.
Men denne gule boksen spiser hun som en hest.

Og det er igrunnen mer enn bra nok akkurat nå, siden en skive med Stabbur-Makrell inneholder nok omega3 til å dekke dagsbehovet.

Hun stirrer…

Jeg pønsker.

Hun forventer et svar.

Vel… sier jeg, og kommer på et svar i nøden.
Det er Makrell i fisk sier jeg og nikker ivrig.

Makrell? Hun skjønner tydelig INGENTING.

Jah, masse makrell og det er jo supergodt, bare smak.
Jeg serverer hun raskt en halv skive.

Hun er fornøyd.

makrell5

Det er mamman og.

 

Og vil du ha et godt tips?
Akkurat nå er det slik at om du kjøper 3 Stabbur-Makrell, får du morsom matboks.
Den er iallefall perfekt til en Makrellentusiast som minstemor her.

makrell6

 

Enkel, rask og god tomatsuppe.

Tomatsuppe, jeeeeeej.
Jubelen står i taket her i huset dersom jeg kan gi det svaret til det daglige spørsmålet:
Hva er det til middag?

Mannen er ikke like begeistret da han mener at suppe ikke er mat 😉
Men med litt snasent tilbehør kommer smilet så vidt frem hos han også.

Tomatsuppe er en rask og rimelig løsning hos oss,
Jeg hadde prøvd flere hjemmelaget supper, men erfaringen var at det tok både for lang tid og barna synes ikke noe om de.

Dermed havnet vi på posesuppe hver gang.

Helt til, vi var hos en god vennefamilie av oss, som serverte oss tomatsuppe.

Er den hjemmelaget spurte eldste.
Ja spurte vertinnen stolt.

Åååh sa eldste skuffa.

Men gjett hvem som spiste litersvis av suppen?
Jo det var mine tre barn OG mann.

Denne oppskriften må jeg ha! Og den fikk jeg, OG den deler jeg med dere.

Den er latterlig enkel, knallgod og perfekt å smelle sammen om man har litt kjøttrester etter ukas middager.

Dette trenger du:
(ca 6 porsjoner)

2 ss smør
3 ss hvetemel
ca 1 liter kjøttbuljong
3-4 ss tomatpure
2 dl melk
ca 1 ss sukker
Saltes ved behov.

Slik gjør du:
Smelt smør og rør inn hvetemel
Spe på med buljong og visp inn tomatpureen
La suppen koke i 10 minutter
Smak til med melk, sukker og salt.

Som tilbehør bruker vi godt brød, kjøttboller, egg, kyllingfile, pølsebiter og lignende.

 

Stakkars veslemann, minst av fire små.

I dag fikk vi en mail veslemann, et brev som var skrevet til mamma, men som handlet om deg.

En hyggelig (velger jeg å tro) dame sendte sine tanker og bekymringer til meg.
Dette hadde hun tenkt lenge på, hun hadde tenkt mye på oss veslemann, mest på deg.
Gjentatte ganger har hun skrevet veslemann, jeg har ikke svart.

Det er ingen hyggelige tanker hun deler, hun er bekymret og redd.
Hun sa vi er egoistiske og full av galskap veslemann, fordi vi hadde fått fire barn.

Hun har aldri fått et svar veslemann, ikke før nå.
Hun aldri spurt noen spørsmål til meg, kun fortalt hva som var galt.
Men denne gange kom det jammen et spørsmål, og svaret får hun nå..

Hun lurte på, om jeg var lei meg for at vi valgte å beholde deg, om jeg var lei meg for alt du går glipp av og må ofre, fordi du har tre søsken til og kun to foreldre.

Mailen fikk meg til å tenke veslemann, for jeg er kanskje litt lei meg?
Sånn når jeg får tenkt jeg meg om.

Ja jeg er lei meg for støynivå, jeg trøster meg med at de sier at livet i morsliv er fult av støy, men så støyete kan det umulig være som her.

At minstemor, ja din minste storesøster har svartbelte i utestemme til en hver tid må være ekstra vondt for dine små søte ører.

Og jeg er lei meg for at de aldri lar deg sove helt i fred, uansett hvor jeg legger deg, finner de deg.

12277513_1663736770578183_354190517_n

Jeg er lei for at de små hendene kan til tider være litt over alt, og kanskje litt hardere enn mamma og pappas.

Jeg er lei meg for at du noen ganger opplever å få sitte på fanget til storebror, for så etter veldig kort tid etter får beskjed om å forlate fordi han blir redd for at du skal gråte.

12557208_10156423873305641_2070177152_o

Jeg er fryktelig lei meg for den bamsen du fikk i fjeset her om dagen, hun skulle bare gi deg en noe trygt å sove med, hun vesle storesøster.

Jeg beklager 3 sett med stirrende øynene når du prøver å spise, men de tror ikke på når jeg sier det kommer melk rett fra meg og inn i din voksende kropp.

Jeg er lei meg for at du allerede har fått høre vent litt flere ganger selv om du bare er knappe uker gammel, men det er ikke så lett når jeg bare har to armer og storesøster har bestemt seg for å slutte med bleien.

Ja og beklager for at nattasangen ropt til deg i går, storebror ville bare du skulle høre selv om du gråt.

og den veldig humpete trilleturen vi hadde her om dagen er jeg lei meg for, men å være 90 cm høy gjør noe med trillekomforten.

Det er mye veslemann som har tynget samvittigheten min og som jeg har tenkt mye på, forskjellen fra førstemann til deg er stor.

Det er så mye du ikke får, som hun fikk.
Men det er også mye du får, som hun aldri fikk og det er jeg så langt ifra lei meg for.

Dine søsken har gjort oss tryggere som foreldre, selv om vi aldri har vært din mamma og pappa før, er vi tryggere i vår rolle, noe som mest sannsynlig gjør oss litt hyggeligere å ha med å gjøre.

12556954_10156423873205641_1011311913_o

Du vil aldri føle deg ensom,

alltid ha noen som passer på deg.

Ditt første år vil du leve som en superstjerne, familiens midtpunkt og dine storesøskens store stjerne.
Du er den første de spør etter om morgenen, den første de gir kos til når de skal ut, og den første de leter etter når de kommer inn igjen.

Du har en storebror som allerede har erfart mye av livet og som står klar for å lære deg, holde deg i hånden og vise deg en verden som venter.

Dine søsken har vist oss at tiden går fort, noe som gjør at vi nyter kosen og nærheten med deg.

12546255_10156423873290641_289522128_o

Det første året er et unntak, du har mange milepæler å legge bak deg, vi skal lære deg å kjenne.
Du skal finne din plass, og tro meg vi har plass til deg.

Jeg er overhode ikke lei meg, vit at du ble født inn i en familie med fem par åpne armer.
Tenk å være så heldig? Alle har vi ventet og gledet oss, til akkurat deg veslemann.

Så kjære bekymret dame, jeg velger å skåne ditt navn men svaret til deg roper jeg høyt.

Jeg er kanskje litt lei meg,

eller nei vent…

Kjære dame…. jeg er lei deg….

 

Bursdag – DIY Prinsessebordkort

Nå er det ikke mange dagenen igjen til vi har syvåring i hus.

18 små dager, og noen timer.
Jepp da, hun har full telling.

I kveld satt vi oss ned å laget prinsessebordkort.

Utgangspunktet var disse elsklingene her:
dorull

 

Jepp, jeg og min datter eeelsker doruller, de har ENORMT potensiale.

Så startet jeg med å klippe ned trekanter.
dorull1

 

Mens jeg klippet, malte frøkena

dorull3

 

 

Ingen tvil hva dette skal bli nå vel?
Ordentlige prinsessekroner må jo være i gull.

dorull4

 

 

Og hva er vel en prinsessekrone uten diamanter?dorull5

 

 

Prinsessen måtte bare teste ut.dorull6 dorull7

 

 

Så fikk de navn og litt mere dilldorull8

 

Og vips var bordkortene klare

dorull9

Disse har flere bruksmuligheter.
Man kan ta hull i hver side og sette på strikk og alle kan bruke de som kroner.
Eller man kan sette på bunn ved å klippe papp i sirkel og lime på, kanskje fylle de med godis, eller små gaver?

Kake til frokost, Mamma?

«Kake?»

Små øyne ser rart opp på meg. Skal vi virkelig ha kake til frokost, Mamma?

Er det noe jeg elsker er det når jeg føler at han synes jeg er den beste mammaen i hele verden – spesielt når det er så ufortjent. Stakkaren vet jo ikke at disse «kakene» bare er kjeksformet havregrøt!

Uansett.. Jeg var selv litt skeptisk for hvordan dette skulle smake for voksne ganer – men glem det! Disse ble kjempegode, og er til og med godkjent av min Indonesiske mann. 🙂

Frokostkaker.

frokostkaker

Du trenger:

  • 2,5 dl havregryn
  • 2 modne bananer
  • 50 gram valnøtter
  • 25-50 gram rosiner (etter ønske)

Slik gjør du:

  • Sette stekeovnen på 180 grader
  • Kvern havregrynene i en blender
  • Mos bananene i en skål til de er helt flytende
  • Bland sammen alle ingrediensene
  • Bruk en spiseskje til å legge ut kjeksene på et bakepapirkledd stekebrett
  • Stek midt i ovnen i ca 12-15 min

Denne frokost-kaken kan oppbevares i en luftett boks i 2-3 dager, eller fryses. Men aller best nytes den varm fra ovnen.

Oppskriften er melkefri, eggfri og kan gjøres glutenfri ved å bruke glutenfri havregryn. Den passer med andre ord for de aller fleste.

Skal barnet i huset få kaker til frokost i morgen? Gjør klar røra i kveld og sett  i kjøleskapet til i morgen tidlig. Sett stekebrettet i ovnen mens du kler på minsten, og VIPS så er det klart!