Neimen, der var du.

Det er rart, med nyfødte, hvordan de ser deg,
men ikke ser på deg på et vis.

Det er akkurat som om det er et tynt slør over personligheten og kontakten.
De får med seg omverden, men er ikke med.

Tilskuer på et vis.

Jeg glemmer det egentlig hver gang, hvor rart det er å kommunisere med et menneske som er så lite og så borte men så tilstede og som helt tydelig sluker i seg hvert eneste blikk.

Men så plutselig, er det akkurat som de våkner.

Sløret er borte, og personligheten slipper fri.

Hvor du får ordentlig øyekontakt, og den lille kroppen ser på deg, og ser deg.
Hvor blikk møter blikk og man ser på hverandre.

Også kommer det, det som smelter hver eneste celle i kroppen din, gjør hjerte mørt og alle de tøffe ukene verdt det.

 

 

smilet.

Først er man ikke helt sikker, var det et smil, var det et knip var det en grimase?
Men så blir man helt sikker. Det er ingen tvil.

DET ER ET SMIL!

 

Det er medisin mot det meste og alt.
Det gir mot og viljestyrke til å stå på enda litt til.

Det gjør søvnløse netter utholdelig, og amming i tide og utide rettferdig.

Smilet viser glede, nysgjerrighet, tilfredshet.
Det viser at den lille nydelige kroppen du har båret frem, født og tatt vare på i noen uker nå, har det bra.

Til tross for utrøstelig gråt til stunder, urolighet og usikkerhet både hos liten og stor.

Det hele er en reise,
en learning by doing.

Det er lett å glemme, at vi har en jobb å gjøre.
Den lille kroppen er ukjent, vi kjenner ikke den og den kjenner ikke oss.
Og den største jobben ligger kanskje på at den lille skal bli kjent med seg selv uten at vi som er rundt vet hva som foregår i det lille hodet.

Men smilet, gir mye.

En trygghet og visshet, om at dette kommer til å ordne seg.

 

 

Advarsel – barn tærer på forholdet!

Ingen av oss reagerer med det første,
Vi har akkurat satt stumpene ned i sofaen etter en lang dag og hektisk ettermiddag.
og nå står den der foran oss og lyser blått.

Babycallen

Og lyden den sender ut skjærer godt ned i ryggmargen.

Ingen av oss reagerer, bare ser på hverandre i sidesynet.

Survingen går over til lett desperat gråt.

Gidder du? Sier jeg og nikker ned på den lille kroppen som endelig har sluknet oppå meg.

Mannen sukker, reiser seg opp og stamper litt ekstra demonstrativt i gulvet på vei til rommet.
For guds skyld, jeg satt i jo i 5 sekunder hører jeg han mumler mens han går.

Det tar ikke mange minuttene før roen senker seg igjen og vi prøver på nytt.
Vi rekker ca 10 minutter, før nestemann begynner.
Han bare ser på meg.

??

Meg igjen?

Ja men, sier jeg og ser ned på minstemann igjen, han sover jo.
Skal vi vekke han og?

Det tar heldigvis ikke lange stunden før roen på nytt er på plass. Jeg ber en stille bønn mens jeg hører han tusler opp trappen.
La det bare være litt stille iallefall for en episode.

Han deiser i sofaen igjen. Mens han har vært nede har godisskåla havnet mellom oss.
Han satser på at ole lukkøyet har gjort jobben sin, jeg mener, hvem vil vel bli catchet av en på fem år med smågodtskåla på en søndag?

Fy søren jeg savner det å kunne se en episode i strekk sier jeg i det jeg signaliserer at han kan trykke play.
Han nikker og sukker.

Vi får se resten av episoden i fred, han foreslår en til. Men det er jeg rett og slett for trøtt til.
Jeg må prøve å få sovet den lille tiden minstebror er i nattmodus.
Den lille kroppen begynner å åle og gnu seg, det er på tide med litt påfyll før natten tar oss.

Nok en dag er over, jeg har lagt meg og han sitter som alltid igjen oppe.
Fy søren som jeg savner å bare kunne sitte i den armkroken uten å støtt og stadig bli forstyrret.

Jeg savner å være impulsiv og spontan, jeg savner å være nær uten å ha selskap av andre rundt.
Akkurat nå føler jeg dagene flyr, til amming, snørrtørking, rydding, klesvaskmaraton, skifting av bæsjebleier, mating og underholdning av små kropper på gulvet.

I tillegg til brannslukking av søskenkrangling, gulp på begge skuldrene og leverpostei overalt.

Jeg skal være helt ærlig savner å ha litt romantikk i en vanlig hverdag.
Men sannheten er, at akkurat nå står barna en god del i veien.
De krever for mye av oss, for at overskuddet er det.

Fordi de er barn, og de er akkurat slik barn skal være.
Og på toppen av det hele har vi syv av de.

Å få barn, er uten tvil en påkjenning for forholdet.
Som et uvær som kommer det hamrende inn over deg, der du ligger på en solfylt strand og nyter livet. Røsker opp litt grums på veien og gjør det klare vannet både grumsete og urolig. Store bølger som slår inn mot land, noen større enn andre.
Man er to, og blir tre. Plutselig endres prioriteringene og de fleste blir tatt på sengen av å ha en 50 cm gråtende sjef med skurrete kommunikasjon.

Dårlig nattesøvn, lite egentid, kos og spontanitet gjør også sitt for å sette stemningen.
Men så viser det seg, at normale forhold, takler denne utfordringen særdeles godt.
Faktisk så er det slik, at det til og med for mange kan styrke et forhold.

Ja for det er jo faktisk slik, at for å bli sterk, må man takle å gå noen dager støl.

Enig?

Barn gir en utfordringer, men gir også en form for samhold.
For den største utfordringer barna gir oss, er at vi må samarbeide.
På alle plan. Man må kommunisere, snakke sammen og samarbeide mot samme mål.

Og klarer man det, blir hverdagen  fylt med det lille ekstra. Proppfull faktisk.
Da blir det øyeblikk som det kysset i gangen vi gav hverandre i det vi passerte med hver vår lille som trengte en ny bleie.
Eller  da vi rullet rundt på stuegulvet av latter fordi kompis så så inderlig morsom ut da han prøvde å hoppe og gjorde det igjen og igjen fordi han synes det var topp at alle lo.
Det var klemmen på kjøkkenet mens jeg stod å rørte i gryteretten.
Det var armkroken de 30 minuttene vi fikk i strekk sammen med tv serien vår.

Det var de kyssene i nakken da han kom for å legge seg mens jeg ammet minstemann inn i drømmeland.

Vi har vært støle mang en gang.
Faktisk er vi temmelig støle akkurat nå.
Men vi vet, at om noen dager (les månender), er det bedre.

Og da har samarbeidet, samholdet og tålmodigheten gjort oss sterkere.
Det finnes ikke den ting jeg er stoltere av, enn familien min.
Og at jeg har formet den sammen med mannen min, er det fineste jeg har gjort.
I hele mitt liv.

Litt kjoleinspo og rabattkode.

Reklame | ellosofficial

Jeg er egentlig ikke noe kjole menneske.
Ikke i det heletatt.

Men 2 mnd i året skjer det noe med meg.
Sommeren, da foretrekker jeg kjole.

Luftig, enkelt og sommerlig.

 

I samarbeid med Ellos er jeg så heldig å få dele litt inspo med dere.
Og selvfølgelig en rabattkode. Denne gjelder ikke bare kjoler.
Men koden: 415445 gir 33% rabatt på dyreste vare og 5% ekstra på salget.

 

Jeg er nok i ammepraktisk modus denne sommeren, heldigvis er det mange modeller som er det:

Slik som denne:

 

 

Eller denne:

 

Og denne:

 

Til hverdags er jeg nok mest glad i kjoler til rundt knærne, men denne, altså:

 

 

Eller denne enkle saken som du bare kan slenge på deg, med en sykkeshorts under og en jeans jakke over og vips du er good to go.

Koden er som sagt 415445  og gir 33% rabatt på dyreste vare og 5% ekstra på salget.
Hele utvalget til ellos finner du HER

Hvem hadde trodd.

Hvem hadde trodd, den dagen du kom kjørende inn på bensinstasjonen i din nyvaska sierra, at vi skulle ende opp her.
7 (!!!) småtroll, smågrå i håret begge to, på flyttefot til fjellet og temmelig godt gift.

I dag er du 39 år og du fortjener å bli bært på gullstol hele dagen slik som du har stått på for alle rundt deg det siste året.
Istede, gikk alt galt.

jeg løp fra soverom til soverom halve natten til små som gråt mens du lå i din dypeste søvn og var umulig å vekke (jepp en av dine “gode” egenskaper”) så min plan om å stå opp for å avlaste gikk rett i dunken.

Junior bestemte seg for at det var mat rett i det jeg skulle helle eggerøren i stekepannen, så du måtte dekke eget frokostbord stede for å komme til ferdig dekt.

Men frokosten gav oss en god samtale, ferske smil fra en liten kar og trillende latter og tøys og tull fra en nybakt storebror.

Så blir det kanskje ikke bursdag slik det ble før.
Med å sove lenge, kanskje til og med sove ut alkoholen etter en fest dagen før med gode venner, pakker jeg har forberedt flere uker i forveien og når du omsider våkner er det langsom start med kaffe på sengen og dandert frokost.

I stede, blir du overmannet av sju små soldater, og en sliten kone i bakgrunnen som er så ufattelig stolt av deg, av oss og av vårt.

Akkurat nå, står vi midt i våre tøffeste år, det kjenner vi nok begge.
Samtalene blir korte setninger som knapt blir fullført før de blir avbrutt av bleieskift, barnegråt, en liten som trenger en klem, har mistet ballen, er sulten eller bare trenger oppmerksomhet.

Vi rekker knapt å gi hverandre en klem før noe skjer.
Alenetid har vi ikke hatt på flere måneder.

Vi sjonglerer unger, danser oss gjennom dagen, snubler over togbaner og legoklosser.
Og smeller ned i sofaen etter endt leggetid, temmelig utmattet og mettet.

Men jeg håper du tar deg tid til å kjenne på det, innimellom.
Hva du har fått til og hva du har.

For selv om det er enormt, slitsomt, krevende og til tider overveldende.
Er det også ufattelig mye kjærlighet.

Huset ditt er proppfull med mennesker som elsker deg.
Beundrer deg og ser opp til deg.

Uten deg, ingen meg.

Det er kanskje litt voldsomt å si.
Men du vet godt hva jeg mener,

Over halve livet har jeg fått dele med deg.
Møtte deg som jente, giftet meg med deg som blivende mamma til tre og nå er vi godt gift med en skokk på sju.

 

Også er du ikke 40 engang.

For en mann!

Det er få som er som deg, og det er godt, for det er få som er som oss.
Det krever en god dose galskap, mot og tålmodighet for å få dette til å fungere.

Du er tydelig, standhaftig og rett frem.
Du er omsorgsfull, tålmodig og usannsynlig snill.

Du er unik som far, som bestevenn og kjæreste.

Og sammen, er vi dynamitt.

Gratulere med dagen.

Jeg – elsker – deg!

 

 

 

Si jeg er flink.

Jeg er skrekkelig klar over at jeg er heldig.
At det ikke kommer av seg selv, selv om det er det mest naturlige i verden.

Jeg tok det som en selvfølge, helt til jeg fikk et barn jeg ikke mestret det med.
At vi fikk det til igjen denne gangen tok jeg med andre ord ikke som en selvfølge, men skal innrømme jeg hadde et brennende ønske om å få det til.

Jeg snakker om ammingen.

Og denne gangen, ser det ut til at vi får det til.
Sårheten er i ferd med å forsvinne, små deilige valker og dobbelthake begynner å titte frem på en liten kar som vokser mye.

Han er seks uker, snart sju.
Vi er i ferd med å krabbe over ammekneika og mine såre skuldre er i ferd med å senke seg.
Tenk at vi skulle klare det denne gangen.

Å amme er vanvittig praktisk.
På mange måter er det en viktig nøkkel for å kunne være nogenlunde spontan som 7 barnsforeldre.
Alt vi trenger er bleier og servietter, maten har jeg i puppen.

Men amming er også krevende.
Veldig krevende.

Å skulle være matfatet til en sulten sjel som krever mat hyppig til alle døgnets tider er i seg selv krevende nok.
Og her om dagen, knakk jeg sammen.

Etter å ha løpt igjennom dusjen, hørte en kaotisk hysterisk gråt langt i det fjerne.
Mamma var borte i 10 minutter og krisenivået var allerede på vei mot maksimalt nivå.

Lillemann var sulten og han var sulten NÅ.

Mannen bysset og hysjet alt han kunne, smokk var absolutt ikke å foretrekke, så fort puppen kom, kom roen, stillheten og en sulten liten mage fikk slukket sulten som brant i magen.

Tårene rant mens den lille kroppen drakk. Fy søren så altoppslukende denne ammingen kan være snufser jeg frem.

Skulle så inderlig ønske det var noe jeg kunne gjort for å avlaste deg, sa mannen fortvilt.

Si jeg er flink, svarte jeg.

Si jeg er flink, forsett å  kna meg litt på skuldrene i det du tilfeldigvis går forbi og du vet de er såre og støle.

Sørg for at jeg spiser og drikker når jeg sitter stuck men junior på fanget.
Det er nydelig når du bare kommer med et glass vann uten at jeg har spurt, bare fordi du vet jeg trenger.

Trill gjerne en tur innimellom så jeg får 30 min med armene fri.

Lytt til meg når jeg klager over ammingen, lytt til meg når jeg skryter over samarbeidet jeg og den lille kroppen har.
Hei på meg, skryt av meg, si at jeg er flink.

Å amme er en 24 timers jobb, med særs dårlig avlastning og noen svært intense 4-6 måneder før fast føde kan introduseres.

Likevel, it takes a village to raise a child.

Vi kan alle bidra, støtte, hjelpe, heie, rose, skryte.
Er du så heldig å skulle på barselbesøk, bring med mat eller en hjelpe hånd til klesvask eller en trilletur.
Ikke spør om hun har nok mat, gi henne en klapp på skuldra og si godt jobbet.

Ikke fortell henne at hun burde slutte å amme om natten, at hun ammer for ofte eller for sjelden.
Fortell henne at hun gjør en strålende innsats.

Å amme er ingen selvfølge, selv om det er naturlig.
Å amme krever mye, både av liten, av mor og alle rundt henne.

Si hun er flink, det er det minste du kan gjøre.

 

 

Det er som en dans.

Jeg har kjent på det skikkelig i dag, etter et par timer var jeg helt svimmel og susete i hodet uten kontroll.

Det er lenge siden jeg har følt på at flokken min gir meg kaos i hodet.
Men i dag, har alt vært kaos.

Hvor er Daniel? hvem ser etter Oda? kan du holde Tobias så jeg får skiftet bleie på Daniel? Hvor er Markus, er Jonatan inne?

Matilde da?

Jeg kan ikke huske sist jeg var så lenge konstant svett.

Om jeg var alene med alle sju barna?
Absolutt ikke,

Faktisk hadde jeg et sett ekstra med voksenhender i forhold til hva jeg er vant med.

Både bestefar og super tante var til stede, og tro du meg de gjorde så godt de kunne.
og enda litt til. Tømte energien såpass at i det jeg i ren desperasjon satte på film i to tiden sovnet de begge to.
Mens jeg satt å telte unger og benyttet muligheten til å puste litt ned i magen mens minstemann fikk litt påfyll.

Men dette, det vi driver med, det er som en godt innøvd dans.
Og når du skal bytte partner, ja da krever det tydelig innkjøring.

Og i dag, har jeg hatt to dansepartnere på opplæring i tillegg til å første gang være alene om føringen av ungeflokken på sju.

Det er i dag jeg har blitt minnet på hvor usannsynlig samstemte vi er.  Jeg og han jeg er så heldig å ha ved min side.
Hvordan vi danser oss gjennom en dag med det fine flokken vår.

Han ser meg, jeg ser han, og sammen ser vi alle.

Om vi alltid har stålkontroll?

Absolutt ikke,

Men jeg vet hvor jeg har han, og han vet hvor jeg er.

Vi ser hverandre, møter hverandres behov.
For innimellom all mating, trøsting, stelling, bæring, byssing, rugging.
Så er det også et behov for en liten pust i bakken for alle, eller i det minste en dotur.

Vi har hatt en fantastisk dag, barna storkoser seg med all oppmerksomhet og det er nok kun jeg som merker kaoset.

På mange måter må jeg innrømme at det er litt godt å kjenne på.
For jeg skal være helt ærlig å si at det er solid tilstede at jeg ikke tenker over det.

Samarbeidet er blitt en vane, noe vi knapt tenker over.

Men jammen fungerer det.

Sabla bra.

6 ting du rett og slett ikke kan kontrollere

Å ha fullstendig kontroll, er vanskelig å oppnå.

Fullstendig umulig som forelder.
Oh yes, det er så mange ting man rett og slett ikke kan ha kontroll over som en mamma eller pappa.
Uansett hvor mye man etterstreber det.

Foreldrerollen setter deg på prøve, byr på utfordringer og usannsynlig mye mestring bare man ser det.
Men når ting går skeis, er det fort gjort å sette seg ned å skalle hode i veggen.

Bebreide seg selv og kaste bort tid på å lure på hva man gjør galt.

Det kan være vanskelig å kjenne på det å miste kontroll, i et liv hvor man er vant til å ha temmelig kontroll.

Men, saken er. Det er enkelte ting man ikke kan få kontroll på, noen sinne.
Om du ikke aner hva jeg snakker om, vell da kan jeg fortelle deg 6 av de.
Og neste gang det skjer, vell da kan du riste lett på skuldrene og tenke, dette er ikke under min kontroll.

Søvn.
Jeg går rett på sak, på det punktet så mange foreldre strever.
Selvfølgelig finnes det ting og tang man kan gjøre eller kjøpe for å tilrettelegge for mer og bedre søvn.
men, sannheten er like hard og brutal som jakten på søvn.

Vi er født forskjellig.
Noen sover godt og lenge, andre sover kort og lett, noen sover knapt, andre må vekkes for å spise.
Noen treger byssing og rugging, andre trenger fred og ro.
Og det er ikke du som GIR disse barna uvaner, de er født med de.

Så om du sitter å rugger hver kveld, eller synger, eller holder en hånd for at en liten kropp skal sove, så er det ikke din feil.
Det er du som møter den lilles behov, det er du som er en trygg forsørger.

Og om storebror sov bedre, eller naboens barn sover lengre. Så er det ikke du som gjør noe galt, det er vi som er ulike og unike.

De første skritt.

Jeg har allerede sagt det et par ganger i teksten men sier det igjen.
Husk ditt barn er unikt. Ingen andre er det likt. Å sammenligne barnet ditt med andre gjør ingen godt.

Men det er så fort gjort, og det skjer gjerne før man er klar over det.
Plutselig sitter man i en barselgruppe med en på 4 mnd, alle andre ruller, men ikke din.
Eller 1 års samling, hvor du stolt setter ned en liten en som akkurat har lært seg å sitte mens andre løper rundt.

Ditt barn krysser sine milepæler når det er klart, ikke når andre mener det er på tide.
Vakkert og frustrerende på en og samme tid.

Men lukk øynene for verden rundt, fryd deg over milepælene som krysses når ditt barn er klar for det.

Jeg liker ikke.

Dette er det punktet som kanskje tar fra meg mest motivasjon og pågangsmot om dagen.
Uansett hva jeg setter på middagsbordet er det en eller annen som ikke liker.
Og det får jeg ikke kontrollert eller styrt. barn som spiser alt, kan plutselig våkne en dag å knapt pirke i tallerken.

Her også kan du selvsagt gjøre tiltak, prøve mye og mindre, men til syvende og sist kan du ikke kontrollere
hva og hvordan barnet ditt foretrekker maten.

Meltdown
De vandrer rundt som tikkende bomber. Rundt 2-3 års alder skjer det gjerne noe som er uforklarlig for et helt vanlig menneske.
Eller det kalles vel vilje. En viten om at de kan være sin egen sjef, å ved å ha totalt meltdown, oppstår det både kaos og masse oppmerksomhet. MASSE oppmerksomhet. Og ingenting er så gøy som en helsvett mamma som stresser over en liten en som gjør opprør.

Men her er greia, du kan legge tilrette så mye som mulig, gjøre alt silkeglatt og klar for en perfekt dag. Likevel så kan alt gå skeis, absolutt alt, Og det er takket være at din lille soldat har blitt sin egen herre.

Sykdom.

I flere år bebreidet jeg meg selv for at barna ble syke, feber, omgangssyke, forkjølelse dukket opp på rams.
Hadde på seg for lite? Vasket vi ikke hendene godt nok?

Men nok en gang, her har vi ikke kontroll. Vi kan ikke det. Feber kan komme uten årsak. Og forskere sier faktisk at man ikke kan bli forkjølet av kulde men at viruset må ligge latent først.

Også må det sies, det er ikke din skyld at barnet ditt er sykt, selv om du ikke ammer.

Andres tanker og meninger.

Før man får barn blir man gjerne kjent med begrepet mammapoliti, men man har ingen aning hva det innebærer før man får erfare det. Foreldrerollen gjør deg usikker og bekymret, og tro du meg, da hjelper det svært lite å få pekefingre og velmenende råd fra utsiden fra mennesker som knapt kjenner deg og din situasjon.

Som forelder vil du nok merke at andres tanker og meninger om hva du gjør vil treffe deg på en helt annen måte enn før.
Det å følge magefølelsen blir en kunst og veldig viktig, ditt barn er som ingen andres. Du er unik og det samme er barnet ditt.

La de snakke, er mitt motto. Du får ikke gjort noe med det uansett.

 

 

Håper ikke du blir sint nå mamma..

Jeg vet ikke om du blir sint nå mamma.

Hun står med beina i kors og tvinner fingre.
Lett solbrent i kinna etter en lang dag ute.

Kinnene er fulle av herlige sommerfregner.

Håret rufsete,
klærne møkkete.

Blir du sint?

Jeg smiler og småler, men vennen min, jeg vet jo ikke hva du skal fortelle meg.

Men jeg kan love, jeg skal ikke bli sint.

Okei..

 

Altså… jeg og Frida var ute sammen vettu, hun nøler..

 

Ja det vet jeg.

Mamma, sier hun og avbryter seg selv.
Vi måtte bare.

Blir du sint?

Sint? Vennen min, jeg vet fortsatt ikke hva det er.
Men jeg blir ikke sint, du kan bare fortelle.

OKei.
Hun nøler enda litt til.

Jeg og Frida,
Hun tvinner fingrene fortere og fortere.

Okei, jeg og Frida, vi måtte bare, fordi det var så lenge siden, og vi savnet det sånn.
Så vi spurte hverandre, og begge sa det var greit.

Så, klemte vi.

Jeg og Frida klemte mamma, vi glemte oss på en måte, men det var greit.
Vi spurte hverandre. Men så kom vi på at vi burde spurt dere også.

Hun stod der, midt på gulvet, fingrene hadde sluttet å tvinne.
Men nå rant tårene.

Jeg mente det egentlig ikke mamma, sier hun mens hun tørker tårene til ingen nytte.
men jeg savnet det sånn skikkelig.

Tårene mine renner også.
Dette er rett og slett uvirkelig.

Vondt og trist å se henne så knust og redd.

For det som en var helt vanlig og knapt noe vi tenkte over før.

En klem.

Vettu jenta mi, det går helt fint sier jeg og vinker henne bort til sofaen hos meg.

Også må du huske, at meg kan du klemme på, så mye du vil.
Hver dag, flere ganger om dagen.

Jeg holder henne, hardt, og hun enda hardere.

Vi sitter sånn en stund, jeg holder til jeg merker hun slipper taket.

Hun tørker de siste tårene og ser opp på meg og smiler.

Det er jo ikke rart vi savner da mamma, for en klem er jammen godt.

ja, sier jeg og smiler ned til henne.
Det er det jammen,.

Kjære barseltid, ikke stikk av.

Jeg må nesten myse for å se klart, litt usikker på om det er tirsdag eller torsdag i dag.
Helt ærlig litt usikker på om det er natt eller dag også.
Hode har en ulmende hodepine på lur konstant, ikke så rart når nakken er stiv og øm etter utallige timer med amming.
Jeg er trøtt, skikkelig trøtt. Så trøtt at jeg forstår inderlig godt at søvn eller mer riktig mangel på søvn kan brukes som torturredskap.
Oppå meg har jeg et nyfødt nurk, det føles ut som han kom i går samtidig som at han har vært her en evighet.
Klumpen på brystet er seks uker gammel og i dag er barseltiden offisielt over.
Men jeg nekter.
Jeg gir nemlig ikke slipp på deg så lett du vakre, slitsomme og voldsomme barseltid.
Jeg tviholder på deg litt til. Du får ikke stikke av denne gang.
Helt ærlig, så er det ikke fordi jeg koser meg så inderlig med deg, men fordi jeg absolutt ikke føler meg ferdig med deg.
Vi to, trenger litt mer tid sammen før jeg er klar til å slippe verden inn.
Eller selv tusle ut.

Du skjønner, kjære barseltid.
At jeg er sliten, skikkelig sliten, trøtt, sår og overveldet.
Jeg har gjort dette før sier du?
Ja så absolutt, flere ganger enn de fleste. Men aldri med han, som snorker meg inn i øret i skrivende stund.
Aldri har jeg vært nybakt mamma til han.
Mange vil kalle meg erfaren, sju barn burde gjort meg dreven.
For all del jeg har kanskje mine triks, men barsel er og blir barsel.

En påkjenning for kroppen, psyken og familien.
Alt blir annerledes når du, kjære barseltid kommer på besøk.
Ting går i et annet tempo, og det er godt men også utfordrende.
For selv om du er på besøk, kjære barsel. Så spinner verden rundt oss like fort.

Middagen skal fortsatt lages, matpakker smøres, klærne vaskes og jammen trenger jeg å dusje litt innimellom også.
Men, du gjør noe med meg, noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.
Men når du er på besøk, barsel, så tillater jeg meg å se annerledes på ting.
Jeg lar rot være rot, støv være støv og verden utenfor får bare suse avsted.
Det er derfor jeg trives med deg.

Du gir meg en unnskyldning til å bare være, være mamma, til et lite nurk som sover aller best tett inntil.
Samme hvor mye skittentøy som venter.
Så derfor, kjære barseltid.
Ber jeg deg bli.
Bare litt til.

 

Hilsen mamma til en liten kar på 6 uker.

Beklager lillemann

Jeg beklager lillemann.
Jeg lover, vi gjør så godt vi kan.

Selv om du er minst av sju små, er
det ikke så lett å alltid forstå.

Vi skjønner du er sint og lei når tårene triller,
men det er ikke alltid lett å vite hva vi skal gjøre for at gråten stilner.

For selv om du er nummer sju og vi har  hatt seks små før.
Betyr det ikke at vi har gjort akkurat DETTE før.

Det kan være magevondt, voksesmerter, nattefrykt og tenner.
Vi bysser, bærer, koser og holder hender.

Vi skulle kanskje visst,
hva det var som hjalp sist.

Men så er det slik.
At ingen er deg lik, du er helt unik.

For selv om du er liten, er personligheten stor.
Og da er det ikke alltid like lett, å være far og mor

 

Vi gjør alt vi kan, og enda lit til.
Tro oss, det er ikke annet vi vil

Enn at du skal ha det trygt og godt.
Og kjenne og se at verden er flott.

For den er det, med alt den er å tilby, vi lover.
Farer lurer og truer, men vi skal holde deg trygg, når du er våken og når du sover.

Vi gjør så godt vi kan,
minstemann.

 

Vi lover…