Jeg er skrekkelig klar over at jeg er heldig.
At det ikke kommer av seg selv, selv om det er det mest naturlige i verden.

Jeg tok det som en selvfølge, helt til jeg fikk et barn jeg ikke mestret det med.
At vi fikk det til igjen denne gangen tok jeg med andre ord ikke som en selvfølge, men skal innrømme jeg hadde et brennende ønske om å få det til.

Jeg snakker om ammingen.

Og denne gangen, ser det ut til at vi får det til.
Sårheten er i ferd med å forsvinne, små deilige valker og dobbelthake begynner å titte frem på en liten kar som vokser mye.

Han er seks uker, snart sju.
Vi er i ferd med å krabbe over ammekneika og mine såre skuldre er i ferd med å senke seg.
Tenk at vi skulle klare det denne gangen.

Å amme er vanvittig praktisk.
På mange måter er det en viktig nøkkel for å kunne være nogenlunde spontan som 7 barnsforeldre.
Alt vi trenger er bleier og servietter, maten har jeg i puppen.

Men amming er også krevende.
Veldig krevende.

Å skulle være matfatet til en sulten sjel som krever mat hyppig til alle døgnets tider er i seg selv krevende nok.
Og her om dagen, knakk jeg sammen.

Etter å ha løpt igjennom dusjen, hørte en kaotisk hysterisk gråt langt i det fjerne.
Mamma var borte i 10 minutter og krisenivået var allerede på vei mot maksimalt nivå.

Lillemann var sulten og han var sulten NÅ.

Mannen bysset og hysjet alt han kunne, smokk var absolutt ikke å foretrekke, så fort puppen kom, kom roen, stillheten og en sulten liten mage fikk slukket sulten som brant i magen.

Tårene rant mens den lille kroppen drakk. Fy søren så altoppslukende denne ammingen kan være snufser jeg frem.

Skulle så inderlig ønske det var noe jeg kunne gjort for å avlaste deg, sa mannen fortvilt.

Si jeg er flink, svarte jeg.

Si jeg er flink, forsett å  kna meg litt på skuldrene i det du tilfeldigvis går forbi og du vet de er såre og støle.

Sørg for at jeg spiser og drikker når jeg sitter stuck men junior på fanget.
Det er nydelig når du bare kommer med et glass vann uten at jeg har spurt, bare fordi du vet jeg trenger.

Trill gjerne en tur innimellom så jeg får 30 min med armene fri.

Lytt til meg når jeg klager over ammingen, lytt til meg når jeg skryter over samarbeidet jeg og den lille kroppen har.
Hei på meg, skryt av meg, si at jeg er flink.

Å amme er en 24 timers jobb, med særs dårlig avlastning og noen svært intense 4-6 måneder før fast føde kan introduseres.

Likevel, it takes a village to raise a child.

Vi kan alle bidra, støtte, hjelpe, heie, rose, skryte.
Er du så heldig å skulle på barselbesøk, bring med mat eller en hjelpe hånd til klesvask eller en trilletur.
Ikke spør om hun har nok mat, gi henne en klapp på skuldra og si godt jobbet.

Ikke fortell henne at hun burde slutte å amme om natten, at hun ammer for ofte eller for sjelden.
Fortell henne at hun gjør en strålende innsats.

Å amme er ingen selvfølge, selv om det er naturlig.
Å amme krever mye, både av liten, av mor og alle rundt henne.

Si hun er flink, det er det minste du kan gjøre.