I det jeg skrev overskriften merket jeg den ble feil.
For livet er absolutt ikke satt på vent, er det noe jeg kjenner jeg gjør så er det å leve.
Aldri et sekund stillhet eller ro, er det ikke det ene så er det det andre.
Om jeg blir sliten? Klart jeg blir, men det går fint.
Det som derimot er en utfordring er alt jeg har lyst til å gjøre, som jeg ikke får gjort.
Akkurat nå.
Jeg skriver dette innlegget fordi jeg får så mange kommentarer ifra mennesker som følger vår hverdag via sosiale medier,
da kanskje spesielt på snap hvor vi deler små øyeblikk av våre hektiske men likevell rolige dager.
Det er en typisk kommentar som går igjen, og det er at vi tilsynelatende har så inderlig kontroll hele tiden.
Og ofte føler den som skriver at den har noe å se opp til. Der hun eller han sitter med “bare” to barn og føler seg oppsist og sliter med å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg ble snakkende en stund med en mamma, som jeg merket trengte noen ekstra ord.
Hun var totalt utslitt og satt på badet å skrev til meg.
Hennes minste, på alder med min minste hadde akkurat sovnet og storesøster hadde fått timeout på iPaden.
Hvordan får du det til? skrev hun.
Jeg overlever, svarer jeg.
For akkurat nå, er det det vi gjør. Vi overlever.
Også finner vi praktiske løsninger i hverdagen, senker kravene til oss selv og huset.
Det har vi blitt skikkelig gode på.
Jeg takler vesentlig mere rot og skitt nå enn hva jeg noensinne har gjort.
Men hvordan løser dere ting, rent praktisk?
Skriver hun videre. Har dere for eksempel søskenvogn til de to minste når du skal ha med deg de to?
Og det er da jeg innser, at det er en ting jeg ikke har snakket om her inne.
Noe som har blitt helt annerledes for oss etter Daniel kom.
Og om det er fordi han er nummer seks eller at vi har tre meget små er jeg usikker på.
Men sannheten er, at etter Daniel kom, har vi ikke en eneste gang vært ute av huset alle sammen samtidig.
Ikke en eneste gang har vi vært på farten med alle seks små.
Det er mange årsaker til dette, vi er mange, krever plass og rom og ikke minst det er enormt krevende for oss som voksne og å ha kontroll på alle.
Jeg har ikke søskenvogn fordi jeg tar ikke med meg Oda når jeg har Daniel.
Den kombinasjonen synes både er krevende og skummel på et vis.
Daniel er ingen rolig baby, han er baby for viderekommende.
Han krever oppmerksomhet til en hver tid, han sliter med maten og søvnen og er ikke den enkleste å ha med seg ut av huset, enda.
Men det kommer seg, det blir enkelte med tiden, det vet jeg.
Og det er nettopp dette jeg mener med at livet er satt litt på vent.
Jeg tror ikke det har kommet godt nok frem hva jeg tenker og føler om den situasjonen vi er i nå.
For all del, jeg visste jo at det kom til å bli slik. At vi til en hver tid har et barn som trenger oss kommer ikke som en bombe liksom.
Men at denne sperren jeg har fått, skulle komme og ikke minst bli så tydelig for meg, hadde jeg ikke forventet meg.
Det sier seg selv at jeg så langt ifra føler meg som en supermamma når det kommer til dette.
Det er derfor jeg forteller det også, for ting føles uoverkommelig for oss også.
Hver eneste dag, iallfall de siste tre månedene har jeg faktisk kjent på det.

Selv om bildet viser et takknemlig smil, viser det også gårsdagens sminke, trøtte øyne, en kropp som ikke har dusjet på utenkelig mange dager og noen meget såre skuldre etter timesvis av byssing.Det har nok vært de tre tøffeste månedene i mitt liv på mange måter.
Hver eneste dag har jeg følt på en enorm takknemlighet og kjærlighet men også en ensomhet og utilstrekkelighet.
Ofte har jeg, når jeg har virkelig kjent på utmattelsen, lurt på om jeg i det heletatt har tatt det riktige valget om å bli seksbarnsmor.
Men så oppstår det øyeblikk som fyller meg med en sikkerhet om at det var slik det skulle bli og slik det skal være, heldigvis.
Små lubne hender som kommer å klapper en liten kar på hodet, to småttiser som sitter oppe på loftstuen og ler så tårene triller.
En storesøster som omfavner den minste når hun våkner litt for tidlig fra duppen, en liten kar med røde kinn som kommer å kysser meg vått god natt.
En snorkende liten sjel som ligger tett inntil hver eneste natt med kort, søt pust.
Men det er uten tvil tøft å klare dette på egen hånd, ja altså, jeg og mannen.
Det stikker litt ekstra, slik vi merker nå at nettverket er knapt og familien liten og langt unna i situasjoner som dette.
Vi vil og skal klare oss selv, men selvfølgelig er det ekstra stas når man kjenner det er flere som vil ta del i vårt eventyr.
Og før du rettere den belærende fingeren, og forteller meg at dette er vår egen feil. At vi har satt oss i denne situasjonen selv.
Så har du helt rett, jeg takket nemlig gladelig ja til drømmejobben, og det hele seks ganger.
Men selv om du har drømmejobben betyr det ikke at du ikke blir sliten og utmattet og rådløs av den av og til?
Uansett hvor inspirerende, spennende og fantastisk den er, så blir vi alle slitne.

Hvem vet, kanskje grensen jeg har satt meg er for sterk, kanskje vi burde stappet bilen full og bare kommet oss ut.
Men slik det er nå skjønner jeg ikke hverken hvordan jeg skal ha tid eller overskudd til det.
La meg ta i dag som eksempel. Jeg har enormt lyst på junkfood av alle ting.
I natt drømte jeg om burger King og det sier vel sitt. Det er jo godt innimellom og det var en løsning vi valgte innimellom med en ungeflokk på 5,
ikke en eneste gang etter de ble 6.
Jeg orker ikke tanken en gang.
Ferie til sommeren?
Jeg ser ikke vitsen rett og slett, da jeg ikke kan tenke meg en eneste aktivitet vi kan dra på sammen som familie som er gøy for ALLE.
Vi som ELSKER parker, må nok prøve oss på en park eller to, etterhvert.
Jentene har hatt bursdag, men ingen feiring enda, jeg har ikke funnet overskudd nok til å arrangere.
Huset ser ikke ut, jeg aner ikke når jeg få tatt nok tak til at det er bursdagsvennlig.
Skjønner du?
Men. ingen fare.
Jeg har det bra,  men akkurat nå føler jeg at jeg har mer enn nok med meg og mitt.
Jeg har ikke tid og overskudd til å ta hensyn til andre.
Jeg får krysse fingrene for at mine venner forstår, og har tålmodighet.
Det kommer seg, det vet vi.
Det krever litt ekstra når venner, hobbyer og ting jeg liker står å venter på meg.
Jeg kniper til meg  litt tid her og der for å få fylt på min egen kopp.
men det er knapt med tid så jeg må velge med omhu.
Det sier seg selv at når det å dusje i barnas våkentid er luksus.

Jeg er egoistisk nå, og må være det for å overleve. Jeg velger det jeg har mest lyst til og som er aller aller viktigst for meg.
De jeg deler samme tak med går først, så er det min egen psyke. Noen ganger motsatt.
Den må jeg prioritere, faller den, raser alt.
Det er både godt og vondt, å kjenne at man lever.
Vi er omringet av 6 små fantastiske mennesker.
Vi bygger. en storfamilie som vil omringe oss til den dagen vi blir gamle og grå.
Vi får oppleve å reise sammen med seks unike praktfulle, vakre, selvlaget mennesker. Fra spebarn, småbarn, til ungdom og etterhvert voksne.
Jeg er så uendelig uendelig takknemlig for hva jeg står midt oppi, men det
er krevende å sette livet på vent, og prøve å holde fokus på at det kommer lettere dager med helt andre bekymringer.
Vi må bare komme over kneika først.
Det blir bedre, det vet vi jo..
Om litt..

Det er jo egentlig helt tåpelig, sier jeg med en smånervøs latter.
Jeg har født seks barn, også er jeg redd for dette.
Jeg merker henda skjelver så jeg folder de og klemmer de mot magen mens han tar stolen bakover.
Det er helt vanlig Nina, sier han.
Jeg hører han bruker navnet mitt for å gjøre meg trygg.
Jeg finner det helt ærlig mest irriterende.
Når jeg tenker at jeg ligger langt nok bak, kjører han ryggen enda lengre ned.
Jeg har øynene lukket, gløtter litt opp og ser rett på en mann med munnbind og doble briller

Uhei, her skal de tydeligvis skje noe.
Det blir bedre etterpå, det blir bedre etterpå tenker jeg mens jeg gaper opp munnen og lukker igjen øya igjen.
Pulsen er høy, jeg prøver å roe meg selv ned med å finne en sang å nynne på i hodet.
Meeeeeeeen, den som spiser gulerøtter, knekkbrød og pepperrøtter, tytterbær og bjørnebær og kålrot og.. NEI
Ikke akkurat beroligende.
Gaper du litt til Nina?
Bah, der gjorde han det igjen.
Jeg gaper litt til og kniper øynene enda hardere sammen.
Det er et hull som murrer her vettu, ikke rart du har vondt.
Skal vi fikse det med en gang Nina?
LØØØØØØP, hele kroppen min stritter imot, mens jeg motvillig svarer ja.
Den murringen og pinen jeg har orker jeg iallfall ikke å gå med, det er helt sikkert.
En drøy halvtime senere går jeg ut av det fluorluktende lokalet med en ørlitt nummen kjeve.
Jeg overlevde, og det gjorde jammen meg tanna også, den er bare litt hyggeligere med munnen min nå enn da jeg gikk inn.
Jeg vet ærlig talt ikke hva som er værst, tannpinen eller tannlegeskrekken.
Jeg er ikke alene, undersøkelser sier at det er ca en halv million nordmenn som unngår å gå regelmessig til tannlegen pga skrekk.
Og 70% av de som har skrekk eller angst, forteller det er pga dårlige erfaringer som barn.
Vi snakker selvfølgelig om skoletannlegen.
Grøss, bare å skrive ordet gir meg frysninger.

Sure gamle menn, med dårlig kaffeånde, hår i nesa og bråkete utstyr er det jeg husker.
Strenge øyne bak et munnbind og et sterkt lys som gjorde det klamt å sitte i stolen.
Følelsen av å miste kontroll, ikke vite hva som skulle skje og ikke minst, en følelse av å ha halve verktøykassen i munnen til en hver tid.
Og disse besøkene har altså resultert til at jeg gikk over 10 år uten å besøke tannlegen.
Det sier seg selv hvordan det gikk.
Kort oppsummert.
AU.
Heldigvis har det skjedd noe, og det er nettopp derfor jeg velger å skrive.
For kanskje er du en av de som har iherdig skrekk og som har drøyd og drøyd.
Som kanskje kjenner på en murrende tann eller to nå som forteller deg at det er på tide å krype opp i den grusomme stolen.
Trøsten er, det er ikke slik det en gang var.
Det er SÅ mye bedre.
Ikke bare har tannlegene blitt medmennesker som også ser deg og ikke bare tennene dine.
Men utstyret dems har også fulgt moderne tid.
Man kjenner mindre, av det meste i dag.
Selvfølgelig, det å ha to hender av en fremmed i munnen er ikke noe man foretrekker, det vil aldri føles ok.
Men alt annet er så inderlig annerledes.
Jeg sier ikke at det er koselig å besøke tannlegen. Men det er overkommelig.
Faktisk såpass at jeg nå går til tannlegen regelmessig.
Jeg liker det ikke, og sliter fortsatt med en skrekk og angst som henger igjen.
men det går fint, jeg lover.
Og du, om du trenger, her har du fem gode råd:

1. Fortell at du er redd.
   Det blir så mye bedre etter du har sagt det høyt, du er jo langt ifra alene og unik om å være redd. Faktisk er det så vanlig at noen tannleger har spesialisert seg innen feltet tannlegeskrekk og har unike teknikker for å håndtere små skjelvende aspeløv i stolen.
2. Bytt tannlege.
   Og får du ikke god nok behandling, kan du faktisk bytte tannlege.
   Du står helt fritt hvem du velger, lytt til anbefalinger og vær åpen om din frykt så finner du kanskje den perfekte tannlegen for deg?
3. Musikk.
   Dersom lydene gir deg grøsninger kan det hjelpe å ha lyd på øret.
   Ta med deg Spotify i lommen eller en podcast eller noe som beroliger deg.
4. Si A.
   Jeg har en avtale med min tannlege, sier jeg A, stopper han. Med en eneste gang.
   Jeg skal ikke kjenne et snev av smerte, gjør jeg det, bedøver han enda mer.
   Det finnes også tannleger med større omfang smertestillende. Dette er noe du kan undersøke før du bestiller time.
5. Møt opp i tide.
   Og IKKE stort før.
   Å sitte på venterommet og høre lyder, kjenne lukter osv vil ikke gjøre hverken deg eller angsten godt.
   Møt opp kun noen minutter før og pust godt ned i magen (med munnen ;)) mens du venter.

Jeg både gledet meg og gruet meg til i går.
Min første erfaring med podcast og det Live, foran publikum.
Men det gikk helt fint, var faktisk veldig hyggelig.
Både å møte fantastiske Mira bak podcasten mammajobber og også de som møtte opp for å høre på.
Jeg hadde fått en mail med tema på forhånd, ting Mira ønsket å snakke om som jeg kunne drodle litt rundt før jeg kom.
Og det gjorde jeg. Hvordan hverdagen er, hvordan vi får kabalen til å gå opp, mammatriks og tips.
Praktiske tips og temaer.
Vi satt i en temmelig hyggelig sal, jeg og Mira og snakket. Som om det var bare oss to, men med en ubehagelig mic på kinnet.
Praten gikk og jeg koste meg skikkelig. Rett og slett deilig var det med en liten time fylt med andre ting enn babyrugging og byssing.
Men så kom det, som lyn fra åpen himmel på et vis.
Men Nina, hva gjør du når du blir sliten?
Jeg kjenner at spørsmålet gjør vondt, sånn på ordentlig.
Det knyter seg i magen og der og da, på et merkelig vis, går det opp for meg at jeg er vanvittig sliten der jeg sitter.
Jeg sliter med å holde maska, lar tankene ta over kontrollen.
Ikke følelser nå, det kler deg ikke, tenker jeg.
Jeg overlever, tror jeg at jeg svarte.
Også klinte jeg til med et praktisk tips, jeg sørger for å få meg nok søvn.
Sannheten er, at jeg har svært få steder å løpe for å gjemme meg om jeg blir sliten.
Og jeg ER sliten.
og nå er jeg skikkelig sliten.
Og det er jo sant, jeg har fokus på å overleve på sett og vis.
Når jeg blir sliten, blir jeg sur.
Og mammas surhet er smittsomt, på omtrent 0,3 sekunder er minst 5 av 8 smittet og dersom jeg ikke gjør noe proaktivt går de tre siste nedenunder også.
Og en sur familie med 8 medlemmer gir ikke akkurat mer energi.
Jeg hører meg selv ro, mens vi snakker om tema.
Merker at jeg gjør det hele litt lettere, enklere og mindre alvorlig enn det er.
For det er ikke noe særlig, når mamma blir skikkelig sliten og ikke har noe sted å gjemme seg.
Selvfølgelig, å sørge for godt med søvn er viktig, og riktig.
Men hvordan gjør man det når man ikke har noe sted å hente søvn?
Når man har en baby som sover lett og urolig og korte frekvenser før den trenger hjelp til å finne roen igjen?
Jeg merker jeg pirker på grensen av hva som er ok, for min egen del disse dagene.
Jeg har lite rom for å ta vare på meg selv, både fysisk og psykisk.
Merker det tærer på, både meg, han jeg bor med og oss.

Det går bra, for all del.
men det begynner å bli nok.
Og jeg må handle, når jeg kjenner at grensen nærmer seg.
Jeg vet hvordan det føles å virkelig bikke over, og dit vil jeg aldri igjen, ALDRI.
Jeg har ingen mulighet for å legge meg ned, for å lade.
Det er ikke slik jeg kan jobbe meg mot det å føle meg mer oppegående, få mer energi.
Jeg må rett og slett fylle på, der jeg kan.
Fylle tiden med ting som fyller meg med noe godt.
Jeg må begynne å rette kikkerten mot meg selv litt.
Og det er igrunnen mye jeg kan gjøre, selv om jeg omringet av små soldater og en mann som lengter enn sin kjære (heldigvis)
Jeg valgte å blåse liv i prosjekt mamma er også viktig   gruppen min på Facebook.
En gruppe jeg opprettet Januar 2018 med et ønske om å åpne for at mødre så viktigheten med å prioritere seg selv.
Det ligger mye samvittighet i det å kreve plass for seg selv.
Og den vil jeg røske vekk, rett og slett.
For det kommer så mange til gode at mamma tar vare på seg selv.
Akkurat nå, har jeg en baby på slep og må tenke at egentid er noe jeg må vente med.
Men det betyr ikke at jeg ikke kan fylle tiden med noe som gir meg noe.
Jeg begynner nå.
Jeg må.
Hva skal du gjøre, for å ta vare på deg selv i dag?

Hver eneste dag deler jeg øyeblikk ifra vår hverdag.
Og hver eneste dag får jeg gode ord, klapp på skuldra og heiarop (dere er så snille)
Flere av dere skryter og skriver at jeg uten tvil må være skapt til dette.
Vel, så langt derifra tenker jeg, flere ganger daglig.
Å bli seksbarnsmor lå aldri på ønskelisten min.
Forstå meg rett her nå, jeg er uendelig takknemlig og elsker rollen i dag.
Men jeg hadde ingen planer om en gigantisk familie, ei heller min mann.
Men så skjedde livet (og ja, jeg vet hva prevensjon er…)
Og her sitter jeg altså med seks sovende barn i hver sin seng (og min) mens jeg taster på tastaturet og nyter stillheten.
Det var egentlig sjuåringen som fikk meg på tanken på dette innlegget i dag.
Når hun lo godt da jeg tørket hun på snart to med rynkende nese..
Så her har du altså:
 
5 egenskaper jeg har som sier jeg ikke burde ha seks barn.
 
Tåler ikke søl.
Å hei å hå, jeg har rett og slett søl allergi.
Jeg kan si det enkelt og temmelig forklarende slik. Barna våre får aldri is når vi er på farten. Fordi jeg ikke orker alt sølet.
Men søleterskelen har uten tvil økt med årene og jeg lar hun på snart to spise med både knyttneve og gaffel samtidig.
Men det gjør vondt… fortsatt…

 
Angst for oppkast.
Og da mener jeg virkelig.
Så fort jeg hører setningen, mamma jeg har vondt i magen øker pulsen min (no kidding)
Jeg går med generelt høye skuldre hele november og desember…og januar.. og februar..
Og med seks barn er jeg så heldige å ha 6 lykkelodd i omgangssyke lotteriet.
Tørr ikke tenke på hvordan neste års vinter vil bli med tre lodd i baseluskhagen (barnehagen)
Og det aller værste er at angsten gir meg mye av samme symptomene som om jeg selv ble syk.
Så selv om jeg sjelden blir smittet får jeg likevel symptomene.
Gründerspira
Dette punktet er egentlig et sammensatt ett. Gründer delen av meg gjør at jeg både ønsker meg egentid, stillhet, søvn og overskudd.
Og hvor mye av dette får man når man har kreert en hel arme av små soldater klare for å overfalle deg rett som det er?
Selv om jeg ikke var i gang med noen gründer prosjekt før det tredje barnet, har jeg hatt det i blodet hele veien.
og det er ingen tvil om at det finnes mange fordeler med å være seksbarnsmor og egen arbeidsgiver, men det finnes jammen meg mange utfordringer også.
Det er sååå mye jeg ønsker å gjøre, og helst med en gang, men som jeg tålmodig må vente litt med til de minste barna ikke trenger meg på samme måte som nå.
Så enn så lenge får jeg benytte de små smutthullene jeg får.

//annonse

Hva er det som skjer tirsdag igjen?
Det er mandags ettermiddag og kaoset er komplett rundt middagsbordet.
Uka er i gang og jeg sitter som en liten mombie sammen med flokken min.
Barseltåka er i ferd med å lette men jeg merker godt at jeg ikke er helt på nett.
Jeg har langt igjen til jeg har den oversikten jeg pleide å ha før nattevåk og ammetåka tok over.
Det krever sin kvinne og sin mann å ha oversikt over familien AS når vi er 8 medlemmer.

Som mange av dere vet, har vi mye skrevet ned i kalenderboken vår. Men for at den skal hjelpe deg å holde oversikt må man også sjekke i den.
Og det er jo ikke alltid den er tilgjengelig. Derfor må vi planlegge litt parallelt. I papirboken skrives alt opp som er verdt å huske, både av det som plutselig skjedde (som at mini mistet en tann osv) og det som skal skje. Minner, som er viktig å ta vare på.
I den digitale planleggingen er fokuset det som er VIKTIG å huske.
Det som SKAL skje og ikke minst skal det sørge for at vi ikke dobbeltbooker oss.

Vi bruker MinFamilie appen til Telenor.
Ved å bruke en app har man oversikt også når man er utenfor huset og uten kalenderbok.
I tillegg kan vi som har den oppdatere hver for oss, og samtidig være sikre på at de andre også har det i sin kalender.
For telefonen reiser man jo aldri ifra 😉
Jeg har testet mange planleggingsapper, men har enda tilgode å finne en som er mer dekkende, oversiktlig og praktisk enn MinFamilie.
Vi er nå 3 medlemmer som bruker den, (de som har telefon) og med et raskt glimt på appen kan jeg se hva vi skal ha til middag, finne ut hvor Amalie er, hvilke avtaler som er i nær fremtid , hva jeg har på to do listen, oppdatere handlelisten, se hva mannen har handlet på vei hjem.

Jeg bruker også appen til å søke inspirasjon når middagene for uka skal planlegges for her er det en hel BANK med oppskrifter, og rom for å lagre mine egne.
 
MinFamilie brukes aktivt av alle tre, jeg gir eldstefrøken oppgaver, hun kan huke av når de er utført og eventuelt kreve lønn for strevet.
Vi oppdaterer hverandre med avtaler og planer og gir viktige beskjeder. kalenderen er oversiktlig og enkel å forstå, selv for 12 åringen

Dersom du også vil teste den geniale appen kan MinFamilie lastes ned HER
Jeg anbefaler så absolutt å legge til alle med tlf i husstanden!

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Tenk at det skal være så sårbart, ømt og vondt, det tema jeg skal snakke om nå.
Jeg må innrømme jeg synes det er underlig, samtidig er jeg en av de som hulkegråt første gangen jeg gav min sistefødte en flaske med melk som ikke kom fra meg men i pulverform.
Hvorfor jeg gråt?
Helt ærlig, vet jeg ikke helt.
Det var en enorm klump av følelser som tvang seg opp og frem i det jeg puttet flaska i munnen hans.
Litt lettet, over at han spiste av den så lett, lykkelig over å se han spise godt, trist fordi han ikke hadde fått nok i fra brystet mitt og litt redd.
Redd for hva?
Flere ting skal jeg være ærlig, at ammingen skal ta slutt, at han ikke skal få de viktige næringsstoffene som er i melken, men aller mest, hva “alle andre” vil si.
Det er tåpelig, skikkelig tåpelig.
At jeg skal tenke at andre har tanker om hvordan jeg mater min sønn.
At jeg skal frykte at andre mener at jeg kunne gjort bedre, gjort mer og ikke minst burde visst bedre.
Alle vet jo, at morsmelk er det beste for barnet.

Jeg skal ikke diskutere med vitenskapen, men jeg har likevell lyst til å spørre.
Er det virkelig det, alltid?
Om man kun skal snevre inn blikket og se brystet og barnet, er det nok ingen tvil.
Men om man skal se hele bildet, tror jeg nok at diskusjonen får en annen låt.
For til syvende og sist så er det ikke puppen som er viktigst for barnet, men den som henger fast i puppen.
Mamma, og eventuelt andre nære relasjoner.
Barnets foreldre eller omsorgspersoner om du vil.
Barnet trenger mat, for å overleve selvfølgelig, men det må ikke komme fra puppen, heldigvis.
Det barnet uten tvil trenger, er rolige, trygge og tålmodige omsorgspersoner.
Som er der for å berolige og trygge barnet. Slå følge med det på reisen til å ta bena fatt selv.
Og denne omsorgen kan ikke komme fra hverken pupp eller flaske, men fra hjerte, hode og favnen til menneskene rundt.
Barnet trenger omsorgspersoner med overskudd nok til å møtes sine behov.

Jeg har fullammet fem barn, grått meg gjennom blodige amminger, hatt flere økedøgn i strekk, brukt utallige timer med barnet på brystet. Takket nei til mye fordi jeg har hatt en liten kropp som har trengt meg, og brystet mitt som har fylt med mat nok. Noen stunder har vært grusomme, andre ufattelige koselige.
Om jeg ser tilbake har slitet vært verdt det, men mest fordi det har gått bra med meg oppi det hele, til tross for at det var mye jobb.
Amming gir en unik nærhet, et eget bånd mellom mor og barn tenkte jeg.
Amming gjør forsåvidt det, men ikke mer enn annen mating som feks flaske.
Forskjellen er, at å amme, det kan bare mor, så nærheten blir på mange måter også en avhengighet.
Og den, kan være tøff å takle både for mor selv men også de rundt.
Når nummer seks kom var jeg sikker i min sak, det fantes ikke noe alternativ enn fullamming.
Hvorfor skulle det bli annerledes denne gangen? Når jeg hadde klart det tidligere.
Jeg visste det ville kreve, men jeg var innstilt på å gjøre jobben.
Første knekken kom allerede etter første hjemmebesøk.
Jeg husker jordmor kom inn i stua, jeg hadde en sovende Daniel på brystet.
Nummen, her har vi en i godt hold. ser jeg.
Jeg var stolt som få.
Jaaa ikke sant svarte jeg, synes jeg begynner å se dobbelthaken.
Så var å kle av den lille kroppen og legge an på vekta.
Så ble det stille.
Jeg så jordmor veide ordene i hode før hun sa de.
Oj, her har det vist stagnert.
Hun ser på papirene, ikke stagnert, han har gått litt ned siden siste ser jeg.
Blikket hennes flakker mellom meg og mannens øyne.
Hva tenker dere om det?
Sier hun og kaster ballen hardt og brutalt over til oss.
Jeg knekker umiddelbart sammen, ukontrollert.
Tårene nærmest spruter mens jeg hikster frem at jeg ikke skjønte at jeg sultet han.
Jeg følte mannens hånd på ryggen.
Det går fint, sier han.
Fint? Gutten er jo sulten sa jeg og prøvde å legge han til på nytt siden tårene hans også har begynt.
Det ble mye styr de neste dagene, ukene.
Frem og tilbake til helsestasjonen for veiing, klare instruksjoner fra helsesøster om å gi tillegg og en meget usikker mamma som var livredd for at ammingen skulle gå tapt. Jeg skulle jo amme, sånn var det bare.

Jeg ammer, og ammer, og ammer litt til.
Morgen, dag, kveld og natt.
Hele tiden, ammet jeg.
Satt midt i kaoset og ammet,
Jeg ammet og leste bok, ammet og spiste middag, ammet og lekte med togbane, ammet og jobbet.
Ammet og ammet og ammet.

Så gikk det seg til.
Flaskene med tillegg ble mindre og mindre, færre og færre og tilslutt dristet jeg meg til å droppe de helt.
Vekta fortsatte fint oppover.
Og ved hver veiing hadde han forventet vektøkning.
Dette gikk, jeg klarte det denne gangen også.
Jeg burde vært glad, og lykkelig, og stolt.
Og litt av det var jeg selvsagt, men aller mest var jeg sliten.
Skikkelig sliten.

Sovet lite hadde vi, både jeg og minstemann.
Søvnen ble forstyrret av ammingen som måtte gjennomføres hyppig for å være tilfredsstillende.
Også, for noen uker siden.
Begynte virringen, surringen og utålmodigheten.
Ammingene ble ikke lenger kosestund, men preget av en utålmodig gutt som tydelig var frustrert.
Og som erfaren amme mamma er jeg fullstendig klar over at dette kan være bare en periode.
Hvor lenge er uvisst, men etter å ha kjent på den i 3 uker bestemte jeg meg.
Nok er faktisk nok.
Jeg hadde gitt alt og enda litt til.
En sliten mamma var ikke bare sliten av ammingene, men hun grudde seg også.
Da hun visste hvordan de ville ende, men en gråtende gutt over skuldra som absolutt ikke var i melkekoma.
Jeg orket ikke ut av huset, av frykt for å måtte amme offentlig.
Det var en fredagskveld, og jeg gruet meg til helgen.
Visste at alle våre strevsomme ammeøkter skulle gjennomføres med en hel bøtteballett rundt oss.
Minstemann var klar for natten og vi krøp inn på soverommet slik vi pleier.
Som forventet begynte han igjen, kavet, sutret, strittet.
Slapp brystet og tok tak igjen, grått litt, tok tak igjen, gråt mye og tok tak igjen.
Jeg prøvde og prøvde, men uansett hva vi gjorde roet han seg ikke.
Her, hører jeg plutselig.
Mannen står i rommet, i hånda som han strekker frem har han en flaske med fersk morsmelkerstatning.
Jeg nøler ikke en gang.
Tar i mot, setter meg opp og gir den vesle urolige karen flasken som han gledelig drikker.
Det blir fra da av vår nye rutine.
En flaske på kvelden sammen med kveldspupp.
Plutselig koste vi oss igjen, både jeg og han.
Budskapet i innlegget er vel kanskje diffust.
Jeg er i grunnen ikke sikker på hva jeg prøver å si eller.
Annet enn å si høyt, uten å nøle, rynke på nesa eller føle nederlag.
Mitt barn mates med flaske, rett som det er .
Og det koser vi oss med.
Noen ganger får han pupp, andre ganger får han flaske, og noen ganger kliner vi til å gir begge dele.
Å amme er ikke lett, det vet jeg.
Ikke bare fordi det er krevende fysisk men også psykisk.
Om man skal amme eller ei, skal ikke bare være et valg basert på om vekten går tilstrekkelig opp.
Men også om mor har det topp.
Jepp, jeg la inn et rim der, så kanskje det kan bli et slagord der ute.
For vi må ikke glemme, at mamming er viktigere enn amming.
Så enkelt og så vanskelig er det.

//egenreklame

 
Dette er både moro, spennende, men ikke minst vanvittig stort.
For første gang skal jeg dele ut en rabattkode til dere på barneklær i min (kremt) jeg mener VÅR butikk.
Vi har riktignok hatt klær en stund, men nå begynner det å bli et godt nok utvalg til at vi kan si at vi har har et utvalg!
Vi j0bber stadig med å fylle på, og det kommer inn tøy hver eneste uke.
Og gjett om det er gøy! Vi storkoser oss rett og slett med å fylle butikken med masse fint tøy.

Klærne er i all hovedsak i merket nameIT, men vi har også noen andre merker.
Men vi fokuserer i all hovedsak på klær med ok priser og god kvalitet. Klær som tåler å bli brukt av små soldater.
Nå er vi midt i mars, og til tross for en meter snø utenfor dørene her hos oss fylles butikken med freshe vårnyheter og uteklær tilpasset litt varmere vær.
Rykte har forøvrig fortalt oss at om vi beveger oss litt mer sør eller vest så er våren i full sving.
Vi gleder oss til det gjelder oss også.

Vi har klær fra 50-146(noe 152) i butikken.
Og vi har ulltøy, hverdagstøy, yttertøy, babytøy, pentøy, prematurtøy, nattøy og  diverse.

Og vår første rabattkode til dere, gir hele 20% på absolutt alt av tøy til ordinærpris i butikken.
Bruk rabattkode: ninamars og vips du har minimum 20% på alt av tøy du legger i kurven.

I tillegg har vi masse fin ull igjen og noen andre skatter til enda mer rabatt.
Så besøk nettbutikken vår HER og kapre til deg dine favoritter, tilbudet gjelder til og med tirsdag eller så lenge lageret rekker.

Nesten daglig får jeg spørsmål på hvordan jeg overvant fødselsangsten med Daniel.
Den som slukte meg rå og hel.
Hjertesløs og iskald var den. Og gjorde meg nærmeste til et spøkelse.
Sannheten er, at jeg vant aldri.
Sånn egentlig.
Fødselsangsten har besøkt meg før, det er ikke første gang den snek seg på.
Men hver gang har den hatt ulike sleipe metoder for å komme under huden på meg.
Resultatet derimot er det samme hver gang.
Jeg mister meg selv, bit for bit forsvinner jeg inn i den mørke hulen til angsten og mister kontakt, først med omverden, så meg selv.
Denne gangen ble behovet for å bare være meg enormt.
Angsten rundt fødsel var så altoppslukende at jeg ble utslitt av å være med andre mennesker.
Selv de aller nærmeste som mann og barn.
Det høres kanskje rart ut, men selv en tur ut i stuen mens barna var våkne krevde sitt.
Og etterhvert klarte jeg ikke å se på TV en gang. Klarte ikke å ta noe inn. Alt som stod i hodet mitt var fødselen.

Jeg ble uvell av det hele.
Husket følelsen av smerten og at kroppen tok kontroll alt for godt for fødsel nr fem som kun var 1,5 år bak meg.
Og at jeg nå skulle gjennom det samme igjen var utenkelig.
Jeg orket ikke tanken.
Men så kom jeg til et punkt.
over 10 dager var brukt på soverommet, jeg skrev med en god venninne som også har fem barn på telefonen.
Og hun sa det kort og enkelt.
Nina, uansett om du vil eller ikke, du må faktisk føde.
Sånn er det.
Han må ut, og det snart.
Hun hadde rett, og det gjorde ufattelig vondt å høre henne si det.
Det var ingen vei utenom.
Men samtidig gav det meg en styrke, en visshet om at det var ingen vei utenom, jeg måtte bare kvinne meg opp.
Jeg var livredd, proppfull av angst og en kvalme 24/7.
Men nå prøvde jeg å rette blikket litt opp, se over fødsel og mot målet.
Jeg visste at uansett hvordan fødselen skulle bli så skulle det bli usedvanlig godt å få den unna.
Slippe denne følelsen jeg satt med nå.

Jeg vant ikke over angsten, men jeg tok den i hånda.
Jeg skjønte, at denne gangen måtte jeg føde, med angsten på slep. Denne gangen også.
SÅ hva gjorde jeg?
Jeg fant frem lydfilen fra en god fødsel igjen.
Den er med på å hjelpe meg å rette fokus mot premien og ikke minst følelsen av å ha gjennomført det.
Jeg vet at jeg føler meg RÅ etter fødselen er unnagjort. Stolt og rå. Den tvang meg til å tenke på fødselen, men ikke på en uoverkommelig oppgave men noe jeg skulle klare. Og det med kontroll og ro. Jeg jobbet, hver eneste dag, flere ganger om dagen meg gjennom lydfilen. Igjen og igjen og igjen.
Også snakket jeg om den, snakket den nesten ihjel. Angsten altså.
Med de jeg kunne snakke med den om, og som forstod. Ikke med de som fnøys av meg og sa jeg hadde gjort det før.
Jeg tok kontakt med sykehuset og ba om å få snakke med noen på føde barsel dit jeg skulle.
Slik at jordmødrene på avdelingen jeg skulle føde på var fullstendig klar over at jeg ikke skulle føde alene.
Men at både mannen min og angsten var med meg.
Vi snakket på forhånd om hva som var best å gjøre om den tok overhånd, og hva de skulle gjøre for å la meg prøve å ha kontroll.
Jeg visste at når den kom å slukte hele meg, så var jeg ikke alene, uansett hvor mørkt det ble.
Dette gav meg lave skuldre, iallfall innimellom.
For angsten den tok følge, hele veien inn på fødestuen, og for en periode så jeg knapt annet enn innsiden av mine egne øyelokk.
Jeg orket ikke åpne øynene. Jeg bare fokuserte på å puste, puste vekk angsten på en måte.
Den tok følge ganske lenge, holdt hardt rundt meg, helt til smertene tok et enda hardere tak og skøyv den vekk.
Det var nesten godt når det skjedde, jeg visste det jo egentlig. At når man virkelig står oppi det hele og man har forberedt seg.
Tar fokuset over, så kraftig at angsten ikke får plass.
Så jeg tok kanskje feil.
Jeg vant over angsten, men ikke før fødsel.
Men midt i.
Når jeg ble fødekvinne, og lot instinkt ta over.
Ingen tanker, lite følelser, mye instinkt.
Kroppen tok over, fullstendig kontroll og jeg tok følge.
Angsten gikk på gangen.
Og siden har jeg ikke sett han.

Det skremmer meg, hvordan en psykisk reaksjon som angst er kan ta over et helt menneske og snu det på hode og vri innsiden ut på meget kort tid.
Jeg trodde frykt og angst var det samme lenge, jeg tok feil.
Veldig feil.
Frykt spiser deg ikke opp, frykt gjør deg klar for krig.
Frykt jobber ikke mot deg, det gjør angst.
Og eneste måten å vinne over den, tror jeg, er å dele den med noen.
Man kan ikke vinne over angst alene.
Man må dele den med noen.
For ja, lydfilen til en god fødsel hjalp meg finne troen langt der inne, men det var venninnen på telefonen som fikk meg til å ta initiativ.
Det var mannen min og hånden hans i min, blikket hans som møtte mitt når jeg orket å åpne øynene og de gode ordene som holdt meg rolig.
Det var tryggheten fra jordmoren i fødestuen som visste om angsten som gjorde meg fokusert.
Hver dag, får jeg henvendelser fra kvinner med voksende mage og voksende angst.
Alle tror de at de er alene.
Alene med angsten og tankene de sitter med.
Jeg oppfordrer de til å dele, for da er de kvitt det værste.
Ensomheten.
Også sier jeg, uansett om du vil eller ikke, du må faktisk føde.
Sånn er det.
Han må ut, og det snart.

//annonse

Skjerm.
Tenk at vi og vår generasjon foreldre skulle bruke mye tid på å bekymre oss rundt en lysende digital flate med bilde og lyd.
Hva er for mye skjermtid? Hva er passe? Hva skal de gjøre når de er på skjerm?
Hva bør de ikke gjøre?
Jeg tror ærlig og oppriktig at det ikke finnes en generell fasit, det jeg derimot vet er at skjerm er ikke til å komme unna, enten vi vil eller ikke vil skjermen en eller annen gang bli aktuell for barnet. Skjerm brukes ikke bare til hygge og moro, men og så i undervisning i den vanlige skole. Skjerm, er , enten vi vil eller ikke, kommet for å bli.
Vi merker godt at det er ulik interesse for skjerm blant våre barn, ikke bare hvor mye men også hva de liker å gjøre.
Han på 8 liker på spille, hun på 12 er for det meste sosial, hun på sju ser på Netflix, hun på 1,5 har ingen interesse og han på 3 vil aller helst underholdes.
Ungene våre bruker skjerm, ingen av de har fri tilgang, men vi har heller ingen faste regler. Vi har derimot fokus på at de ikke bare driver med “tom underholdning”.
For jammen er det slik at man kan lære mye av disse lysende platene også.
Jonatan er den ferskeste på skjerm hos oss, plutselig ble han nysgjerrig på den lysende platen som storesøskenene titt og ofte trykket på.
Og det er ikke bare bare å finne godt innhold til en treåring som både fenger og kan gi noe nyttig. Og i jakten på godt innhold kom jeg til å tenke på at vi umulig kan være de eneste som stadig er på søken etter noe fornuftig å se på eller gjøre på nett.
Og derfor, vil jeg dele et supert tips til dere med smårollinger på skjerm.
Et tips som gir godt og fengende innhold. Underholdning de også kan lære svært mye av.

Ja jeg snakker om Vennebyen.
Gjengen i den fargerike byen fenger junior på en fascinerende måte. Han går rett inn i deres verden og suger til seg.
Med Vennebyen på skjermen er det rom for en liten pust i bakken og varm kaffe på mor.
oh yes!

En egen kanal med MASSE vennebyen innhold.
Her kan mini boltre seg i trygg og god underholdning så lenge en selv måtte ønske, helt kostnadsfritt.
Her kan dere følge Apa, Elfie og Ted. Ambus, Koptus og resten av gjengen i Vennebyen på eventyr så ofte man måtte ønske.
Det legges ut nytt innhold hver uke så variasjon blir det også, til glede for både små men mest store 😉
På kanalen ligger musikkvideoer, episoder med ulik lengde og ikke minst filmer fra live forestillingene de har hatt.
Dette er forøvrig en favoritt også blandt de litt større, så fort treåringen setter på det får han temmelig raskt selskap i sofaen.

Kanskje ikke rart at vi allerede gleder oss til vi skal på Vennebyen show i mai?
Det er mye jeg, vi liker godt med vennebyen.
Men det er i grunnen et helt eget innlegg.
Jeg kan iallfall varmt og trygt anbefale å abonnere på kanalen om du har en liten smårolling som trykker på skjermen innimellom.
Du finner Vennebyen sin youtubekanal HER.
 

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg har lenge tygd på dette innlegget. Vurdert frem og tilbake om jeg burde skrive det.
At kanskje det beste løsningen heller var å slutte å dele.
Men jeg kjenner på hele meg at jeg må få ut litt gruff fra hodet.

Noe av det jeg liker aller best med den jobben jeg har i denne bloggen er dialogen med dere som orker å følge mitt kaos.
Jeg lærer noe nytt om meg selv og andre hver eneste dag, uten å overdrive.
Jeg blir motivert av å dele, og har fått en brennende lidenskap om å ta knerten på “tabudører” og ikke minst bekrefte at man sjeldent er alene om ting.
Enten det er å være usannsynlig stolt av flokken min, eller usannsynlig sliten, lei eller oppgitt.
Om det er at jeg stolt viser frem en ryddig kjøkkenbenk eller viser kaoset jeg våkner opp til på mandager.
Og akkurat nå, deler jeg kanskje aller mest av mitt liv med baby på slep.
En 2 mnd gammel meget sjarmerende kar som suger all livskraft ut av meg rett som det er. (nærmest bokstavelig talt)

Og dagene med baby er kanskje ikke så innholdsrike, for meg består de av amming, skifting, byssing og ikke minst krampe nyte de små minuttene man innimellom får med armene fri.
For denne karen er en liten frimerkebaby som det sies på fagspråket. En liten kar som er meget glad i mamman sin og som lengter tilbake til livet i magen med konstant næringstilførsel og bevegelse.
Jeg kan (heldigvis) ikke stappe han opp igjen, men jeg kan møte hans behov så godt jeg kan på utsiden.
og for all del, jeg gjør det med glede, men det betyr ikke at jeg ikke blir sliten, lei eller oppgitt av det.
Og rett som det er, deler jeg øyeblikkene hvor jeg står å bysser, rugger, eller sitter ammestuck.

Og rett som det er får jeg kommentarer som har bygd opp en gruffdose stor nok til at jeg føler for å tømme meg akkurat nå.
“Hvorfor ammer du så ofte?”
“Hvorfor bærer du så mye på han?”
“Hvorfor lar du han ikke finne søvnen selv?”
“Hvorfor gir du han disse uvanene”
La meg si det enkelt.
Jeg GIR han ikke disse uvanene, han er FØDT med de.
Han har for to korte måneder siden forlatt en trygg magehule.
En mørk og varm hule, uten skarpe lyder, uten direkte berøring, uten dagslys, uten lukter og med konstant tilføring av næring.
Og jeg? jeg gjør så godt jeg kan med å møte den lille kroppens behov.

Jeg ammer han så mye fordi han trenger det, enten fordi han er sulten, tørst, trøtt, redd, har vondt eller bare har lyst til å amme.
Bærer han tett inntil meg så mye fordi han trenger nærhet, høre hjerteslagene mine, slik han gjorde konstant der inne i hyla.
Rugger, bysser og vugger han slik at han finner søvnen fordi han ikke kan det selv enda og det var slik han sovnet i magen.
Og jeg har ikke ord på hvor usannsynlig lei av å måtte forklare og ikke minst forsvare det.
En 10 sekunders snap hvor jeg står å rugger resulterer til en innboks propp full av råd på hvordan jeg kan slutte det jeg driver med.
Og ikke med et eneste ord har jeg bedt om et råd?
Men du viser jo at du er lei og sliten? Tenker du kanskje?
Ja, men det betyr ikke at jeg ønsker meg et råd? Råd kan jeg spørre om når jeg trenger det. For jeg vet hver og en av dere inni i snapland er usannsynlig verdifulle og jeg har som sagt lært vanvittig mye av dere. Men deres råd er dyre, spar de til jeg spør etter de.
En sliten mamma som deler sin frustrasjon trenger igrunnen ikke et godt råd, hun trenger en klapp på skuldra, en god klem og en utstrakt arm.
Vent med å gi råd til hun spør. Jeg får vondt av å skrive dette, da jeg vet de aller fleste av dere mener godt med rådene dere kommer med.
Men jeg er temmelig sikker på at dere selv har kjent følelsen av å bli bombadert med råd man ikke har bedt om. Iallfall når du deler aller mest for å få annerkjennelse og støtte?
Men så slutt å del da? Tenker du kanskje?
Jeg og har tenkt tanken, mang en gang. Men jeg vet så inderlig godt hvor godt det gjør å se at noen andre sliter med akkurat det samme som deg.
Senest i dag opplevde jeg akkurat det samme, Statistpod på Instagram delte noen øyeblikk med sin klistremerkebaby som er omtrent like gammel som min på sin instastory. Ærlig og oppriktig delte hun små glimt av dagen sin, på godt og vondt.
Og hun måtte rett og slett gi opp å få skiftet klær i dag, fordi babyen gråt så fort den ikke hadde mammas armer rundt seg.
Og på en merkelig måte, gjorde den storyen det hakke enklere for meg å bli sittende ammestuck.
Fordi jeg visste jeg ikke var den eneste. Det var flere med “håpløse” klistremerkebabyer som bruker lang tid på å venne seg til verden.
og den følelsen vil jeg også gi andre med min frustrasjon over min situasjon. Av og til.
Jeg vet temmelig godt at det er vanskelig, om du tenker og tror du kanskje sitter på løsningen for å få meg ut av den slitsomme situasjonen jeg er i.
Kanskje satte du på støvsugeren, kanskje la du Tskjorten din i senga hans, kanskje la du en klut over øynene, kanskje lot du vannet renne, kanskje tok han en spesiell type smokk? Og kanskje det er akkurat det som vil hjelpe oss også, men vent med å gi meg ditt gode råd til jeg er klar for å høre.
La oss kave litt i vannoverflaten, la oss finne ut av dette litt på egenhånd.
La meg lære han å kjenne først.
Og vent, lytt og del ditt verdifulle råd når jeg spør.
vær så snill.
VENT