Nesten daglig får jeg spørsmål på hvordan jeg overvant fødselsangsten med Daniel.
Den som slukte meg rå og hel.
Hjertesløs og iskald var den. Og gjorde meg nærmeste til et spøkelse.
Sannheten er, at jeg vant aldri.
Sånn egentlig.
Fødselsangsten har besøkt meg før, det er ikke første gang den snek seg på.
Men hver gang har den hatt ulike sleipe metoder for å komme under huden på meg.
Resultatet derimot er det samme hver gang.
Jeg mister meg selv, bit for bit forsvinner jeg inn i den mørke hulen til angsten og mister kontakt, først med omverden, så meg selv.
Denne gangen ble behovet for å bare være meg enormt.
Angsten rundt fødsel var så altoppslukende at jeg ble utslitt av å være med andre mennesker.
Selv de aller nærmeste som mann og barn.
Det høres kanskje rart ut, men selv en tur ut i stuen mens barna var våkne krevde sitt.
Og etterhvert klarte jeg ikke å se på TV en gang. Klarte ikke å ta noe inn. Alt som stod i hodet mitt var fødselen.

Jeg ble uvell av det hele.
Husket følelsen av smerten og at kroppen tok kontroll alt for godt for fødsel nr fem som kun var 1,5 år bak meg.
Og at jeg nå skulle gjennom det samme igjen var utenkelig.
Jeg orket ikke tanken.
Men så kom jeg til et punkt.
over 10 dager var brukt på soverommet, jeg skrev med en god venninne som også har fem barn på telefonen.
Og hun sa det kort og enkelt.
Nina, uansett om du vil eller ikke, du må faktisk føde.
Sånn er det.
Han må ut, og det snart.
Hun hadde rett, og det gjorde ufattelig vondt å høre henne si det.
Det var ingen vei utenom.
Men samtidig gav det meg en styrke, en visshet om at det var ingen vei utenom, jeg måtte bare kvinne meg opp.
Jeg var livredd, proppfull av angst og en kvalme 24/7.
Men nå prøvde jeg å rette blikket litt opp, se over fødsel og mot målet.
Jeg visste at uansett hvordan fødselen skulle bli så skulle det bli usedvanlig godt å få den unna.
Slippe denne følelsen jeg satt med nå.

Jeg vant ikke over angsten, men jeg tok den i hånda.
Jeg skjønte, at denne gangen måtte jeg føde, med angsten på slep. Denne gangen også.
SÅ hva gjorde jeg?
Jeg fant frem lydfilen fra en god fødsel igjen.
Den er med på å hjelpe meg å rette fokus mot premien og ikke minst følelsen av å ha gjennomført det.
Jeg vet at jeg føler meg RÅ etter fødselen er unnagjort. Stolt og rå. Den tvang meg til å tenke på fødselen, men ikke på en uoverkommelig oppgave men noe jeg skulle klare. Og det med kontroll og ro. Jeg jobbet, hver eneste dag, flere ganger om dagen meg gjennom lydfilen. Igjen og igjen og igjen.
Også snakket jeg om den, snakket den nesten ihjel. Angsten altså.
Med de jeg kunne snakke med den om, og som forstod. Ikke med de som fnøys av meg og sa jeg hadde gjort det før.
Jeg tok kontakt med sykehuset og ba om å få snakke med noen på føde barsel dit jeg skulle.
Slik at jordmødrene på avdelingen jeg skulle føde på var fullstendig klar over at jeg ikke skulle føde alene.
Men at både mannen min og angsten var med meg.
Vi snakket på forhånd om hva som var best å gjøre om den tok overhånd, og hva de skulle gjøre for å la meg prøve å ha kontroll.
Jeg visste at når den kom å slukte hele meg, så var jeg ikke alene, uansett hvor mørkt det ble.
Dette gav meg lave skuldre, iallfall innimellom.
For angsten den tok følge, hele veien inn på fødestuen, og for en periode så jeg knapt annet enn innsiden av mine egne øyelokk.
Jeg orket ikke åpne øynene. Jeg bare fokuserte på å puste, puste vekk angsten på en måte.
Den tok følge ganske lenge, holdt hardt rundt meg, helt til smertene tok et enda hardere tak og skøyv den vekk.
Det var nesten godt når det skjedde, jeg visste det jo egentlig. At når man virkelig står oppi det hele og man har forberedt seg.
Tar fokuset over, så kraftig at angsten ikke får plass.
Så jeg tok kanskje feil.
Jeg vant over angsten, men ikke før fødsel.
Men midt i.
Når jeg ble fødekvinne, og lot instinkt ta over.
Ingen tanker, lite følelser, mye instinkt.
Kroppen tok over, fullstendig kontroll og jeg tok følge.
Angsten gikk på gangen.
Og siden har jeg ikke sett han.

Det skremmer meg, hvordan en psykisk reaksjon som angst er kan ta over et helt menneske og snu det på hode og vri innsiden ut på meget kort tid.
Jeg trodde frykt og angst var det samme lenge, jeg tok feil.
Veldig feil.
Frykt spiser deg ikke opp, frykt gjør deg klar for krig.
Frykt jobber ikke mot deg, det gjør angst.
Og eneste måten å vinne over den, tror jeg, er å dele den med noen.
Man kan ikke vinne over angst alene.
Man må dele den med noen.
For ja, lydfilen til en god fødsel hjalp meg finne troen langt der inne, men det var venninnen på telefonen som fikk meg til å ta initiativ.
Det var mannen min og hånden hans i min, blikket hans som møtte mitt når jeg orket å åpne øynene og de gode ordene som holdt meg rolig.
Det var tryggheten fra jordmoren i fødestuen som visste om angsten som gjorde meg fokusert.
Hver dag, får jeg henvendelser fra kvinner med voksende mage og voksende angst.
Alle tror de at de er alene.
Alene med angsten og tankene de sitter med.
Jeg oppfordrer de til å dele, for da er de kvitt det værste.
Ensomheten.
Også sier jeg, uansett om du vil eller ikke, du må faktisk føde.
Sånn er det.
Han må ut, og det snart.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse