Tårer på en parkeringsplass

Om hun var ny i barnehagen er jeg ikke sikker på.
Jeg kan ikke huske å ha sett  henne før iallfall.
Men nå er det jo en liten stund siden jeg leverte våre småtroll.
Etter at svangerskapet tok over kroppen min og lillebror tok over tiden min. er det pappa som har overtatt kontroll i henting og levering.
Og det var pappa som trakk det lengste strået nå også, ikke jeg.
Så jeg sitter i bilen, på barnehagens parkeringsplass og venter.
Barna er akkurat sluppet ut for dagens første runde med utelek, sykler, bøtter og spader er allerede i full sving.

Alle barna leker, bortsett fra hun.
Hun tusler sakte men sikkert langs gjerdet.
Hun har tatt følge med pappan sin til porten,  han gikk, hun ble igjen.
Og nå fulgte hun etter han bak gjerdet.
Pappan tuller, fjaser og prøver å muntre opp jenta som ikke er sammen med de andre barna som har flokket seg rundt en travel barnehageansatt som leker med. De synger, lille Petter edderkopp ser det ut til. Alle er med, ivrige og herlige.
De går noen skritt til , hun og han, sammen før pappan stopper igjen.
Hun strekker armen ut gjennom sprinklene og vinker.
Nå går pappa, hører jeg han roper før han fjaser litt til, jenta ler så hun kaster hodet bakover, også går han.

Hun stopper brått å le, og stivner helt.
Jeg ser hun puster litt ekstra tungt, men før hun rekker å felle noen tårer skjer det noe magisk.
Hun var ikke så travel, likevel, hun som stod nedflokket av små troll for noen få minutter siden.Hun må ha hatt øyne i nakken.
På magisk vis, har hun i liket med meg fått meg seg hele seansen mellom jenta og pappan.
og akkurat i det jenta føler verden faller i grus, tar den vakre barnehageansatte de siste skrittene før hun løfter jenta opp og gir en hjertevarm klem.
Med begge armene godt rundt den triste jenta, vugger hun frem og tilbake mens bena med de nye joggeskoene dingler frem og tilbake. En evig lang klem, hun slipper ikke før jenta slipper.
Hun setter jenta på hofta, tar en titt på henne, tørker tårene og sier noe som tydelig gir jenta grunn til å trekke litt på smilebåndet.
Så snur de seg begge to ned mot stien og ser etter pappa som strekker arm og vinker en siste gang før han forsvinner ned bakken.
Jenta settes ned på bakken, retter litt på sommerkjolen før de hånd i hånd går rundt hjørnet for å leke med de andre.
Samtidig kommer mannen ut av porten og jeg ser så vidt snurten til junior som har funnet en ledig sykkel som han spinner avgårde på.
Gråter du?
Hm sier jeg, og tørker tårer jeg egentlig ikke var klar over rant.
Gråter du?
Ja jeg gjør visst det?
Skjedd noe galt?
Nei, så langt der i fra.
Jeg er bare så enormt takknemlig.
Ja vi har mye å være takknemlig for sier han før han spenner selen på å rygger ut av parkeringsplassen.
Ja, sier jeg og smiler,
og spesielt for barnehagefolk.
 

Knallgode belgiske vafler.

Du vet når du våkner opp på søndag, og bare merker at du har lyst på noe godt.
Kanskje gjærbakst? Kanskje kake? Kanskje godis?
Vel, da er belgiske vafler absolutt et alternativ.
Jeg har testet mange varianter, og opplevd flere av oppskriftene som vanskelige og langtekkelig.
Derfor har jeg på sett og vis kommet fram til min egen.
Inspirert av mange andre oppskrifter der ute.
Det var mange av dere som ønsket oppskrift da vi delte øyeblikk fra vår vaffelfest, så her kommer den:
 
Hva trenger du:
2 egg
6 dl melk
175 gr smør
630 gr hvetemel
2 ts vaniljesukker
1 ts kardemomme
0,5 ts salt
1,5 dl perlesukker
50 gr gjær
 
Slik gjør du:
Rør godt sammen egg, salt og perlesukker
Smelt smøret og bland i melken til en fingerlunken temp og bland sammen med egg og perlesukker.
Tilsett alt resterende tørre (bland dette gjerne sammen først) og bland sammen.
Konsistensen blir som en løs gjærdeig.

Heves til dobbel størrelse (ca 60 min)
Stek vaflene i jern ment for belgiske vafler og nyyyt.
Jeg liker de helst bare slik de er, mannen med litt is og ungene med sjokoladepålegg og strøssel.

Bilder av barna på internett

Som de aller fleste som følger meg vet, så er det sjeldent jeg uttaler meg på denne bloggen med sterke meninger om ting som foregår i den store verden.
Det betyr ikke at jeg har meninger, snarere tvert i mot, jeg mener ganske mye om meget, men noe av det som har vært viktig for meg med denne bloggen er å ikke gi leseren min følelsen av en viftende pekefinger.
Men rett som det er kommer det inn ønsker ifra dere om at jeg skal uttale meg, si hva jeg mener, tenker og føler og rett som det er tar jeg avstand i å uttale meg.
Men denne gangen klarer jeg rett og slett ikke sitte på fingrene lengre.
Jeg snakker om barn i sosiale medier.
Et tema det er fantastisk vi tar opp, mener jeg. Det har jo ligget å ulmet en stund, men etter en kronikk i aftenposten har den blomstret litt.
Veldig bra.
Årsaken til at jeg velger å blande meg, om du vil kalle det, er fordi jeg føler diskusjonen har en ekstrem tendens til pekefingervifting, mye. tror jeg fordi de fleste som har uttalt seg er på samme side , men også fordi jeg føler vi velger å diskutere to tema i ett.
Spør du meg, er ikke barn i kommersielt innhold og barn sosiale medier den samme debatten i det heletatt.
Jeg kan forklare.

I kronikken i aftenposten ble det etterspurt en vær varsom plakat til foreldre som omfatter bilder av barn på sosiale medier.
Noe jeg så absolutt tenker vi kunne hatt godt av å lese gjennom alle som en før vi lar våre stolte søte små havne ut på det o store internett.
Vi trenger alle noen gode punkt og retningslinjer som veileder oss på  hva vi bør tenke på når vi skal dele bildene.
Og ikke minst noe som gjør oss klar over de eventuelle konsekvensene som kan være til stede.
Om du tar deg en titt på min blogg, min instagram eller følger meg på snap har du nok sett at jeg deler mine barn.
På alle kanaler. Et valg jeg (og min mann)har tatt selv. Ikke mine barn.
Det sier seg selv at jeg ikke kan spørre Jonatan på 3 om det er greit at jeg deler et bilde av han og forvente at han skal forstå hva det innebærer.
Men mitt ansvar ligger på at jeg deler bilder som jeg tenker er akseptabelt å dele.
Bilder som hadde vært innafor om en vær varsomplakat eksisterte for oss foreldre.
 

 
Å dele bilder av barna på nett er ikke bare noe jeg som influenser gjør, men også andre foreldre.
De  fleste av oss har profiler på sosiale medier, åpne eller lukket. Noen av oss deler og andre ikke. Det er opp til hver enkelt.
Og det er klart, vi må tenke oss om, i samme grad som når vi deler bilder av oss selv, når vi også skal dele bilde av barna.
Men vi må ikke glemme at i denne diskusjonen så diskutere vi om eventuelle konsekvenser.
dvs teorier om hva vi tenker og tror kanskje kan være resultatet for våre barn når de vokser opp og finner bilder av seg selv på nett.
For sannheten er jo at vi ikke VET hva konsekvensene vil være og dermed finnes det heller ingen fasit, ikke noe rett eller galt.
Jeg er helt enig i det, at jeg deler bilder av mine barn for mitt eget beste, om man skal si det slik.
Altså, det jeg mener er at Daniel på 3 mnd får svært lite ut av at jeg deler et bilde av han på min facebookprofil, mens jeg derimot kanskje både kan høste noen gode ord og kompliment over resultatet jeg har ruget på i 9 mnd i egen kropp. Lykken er jo dobbelt så stor når den deles sant?

Men spørsmålet er, vil det få noen negative konsekvenser for han da?
Å dele et bilde av en lubben baby som gurgler fornøyd i vogna, eller en litt rufsete 2 åring som sitter fornøyd i sandkassa?
Mye mulig tenker du kanskje?
Jeg tenker at det går helt fint og velger derfor å dele.
Og jeg tenker, at begge dele er helt ok. Jeg respekterer ditt valg, burde ikke du da respektere mitt?
Jeg tenker og tror at våre barn er første generasjon født inn i sosiale medier, for de vil ikke dette være noe som plutselig kom, men som alltid har vært der.
For de tror jeg det vil være helt “vanlig” å finne spor av seg selv på nett, på samme måte som vi drar frem fotoalbumet fra når vi var små.
Jeg tror at så lenge vi velger å følge en vær varsomplakat og fornuft, vil det gå fint.
Men selvfølgelig respekterer og forstår jeg om du velger å ikke dele bilder av ditt barn,  eller begrenser det til bare av og til fordi du tenker at litt er bedre enn mye, eller lukket gruppe for å begrense publikum. Det er jo ditt valg, er det ikke?
Men hva med alle gærningene der ute da? Tenk om, en hvis.
Ja er det en ting jeg personlig smertefullt har erfart så er det at det finnes gærninger der ute, men jeg kan også dessverre derfor fortelle deg at de ikke bare er på internett,  og de jakter ikke kun etter bilder. Og de er heller ikke bare fremmede. Jeg mener, hva vet du, om din fetter, eller kanskje tante som har tilgang til din lukket facebookside har interesser du ikke er klar over? Eller hvem som lusker i buskene mens mini tar seg et bad med bar stump på stranda?
Her kjenner jeg helt ærlig på at jeg ikke kan de la vinne, Gærningene altså. Her er det jo de som er problemet og ikke eventuelle bilder som blir lagt ut.
For la meg si det enkelt. OM de virkelig vil misbruke et bilde av ditt eller dine barn, må det hverken være avkledd eller i en sårbar situasjon.
Mye kan gjøres med et bilde av et barn som spiser is feks. Grusomt, absolutt, men jeg kan ikke la de ta makten over hva jeg velger å dele.
Debatten herjer, og det er flott, forhåpentligvis er resultatet at vi alle blir mer beviste. For fakta er, enkelte bilder bør ikke deles av barna.
Og ikke alle som har tilgang til internett tenker over hva de deler, så. der har vi en jobb å gjøre. Uten tvil.
Men å vifte med pekefingeren til andre foreldre fordi de har valgt et annet valg enn deg synes jeg er forkastelig.
Vi burde heller bruke energi på å diskutere hvilke bilder som er akseptabelt og kanskje til og med forme en form for veiledning til nybakte og etablerte foreldre der ute.For dette gjelder oss alle med små og litt større soldater.
Men så er det et fåtall av oss da, som ikke bare deler bilder med kjente og kjære men til et helt publikum. Som har det som yrke å dele og inspirere.
Influencere, slik jeg selv er. Hva med deling av bilder av barna da?
Og det er nettopp her jeg mener vi har blandet to diskusjoner i en.
Det eneste jeg mener disse to tematikkene har til felles, er at uansett hvem og hvor det deles bilder bør man følge vær varsom plakaten.
Barna skal uansett budskap ikke avbildes i en sårbar,  utleverende eller privat situasjon.
Og dette er valg vi ALLE må ta, ikke bare jeg som influenser.

Men, i motsetning til den vanlige mann på gaten, må jeg ta stilling til om barna mine skal bli en del av min jobb,
bli en del av det jeg driver med, som er blant annet markedsføring.
Et valg som er mitt, og konsekvensene må jeg selv ta.
For det er nettopp det som er så fint med valg, når de er tilstede så kan vi velge, og valgene vi tar må vi selv stå for.
Men til tross for hva vi velger betyr det ikke at vi har rett til å dømme noen som velger annerledes, spør du meg.
Jeg har mange argumenter og tanker rundt hvorfor jeg velger å inkludere mine barn i min jobb.
Hvorfor jeg velger å avbilde mine barn på bloggen, og hvorfor det er flere bilder av de mindre enn de større.
Noen vil du kanskje forstå andre ikke, men at du respekterer mine valg, forventer jeg uansett.
Jeg har mange tanker rundt  hvorfor jeg lar grensen min gå akkurat der den går.
For selv om jeg har inkludert mine barn i enkelte innlegg med annonsering, betyr det ikke at jeg ikke har noen grense.
Jeg i likhet med andre har takket nei til kampanjer og aktører som ønsker å inkludere barna på en annen måte enn hva jeg tenker er riktig.
Valgene er basert på hva jeg tenker, mener og føler rundt hva barnet mitt vil synes er ok når det vokser opp.
Det er mitt/vårt valg og konsekvensene av det må vi også eventuelt ta om de skulle oppstå.
Slik man må, rundt alle valg man tar i livet.
Jeg er ikke ute etter å bagatelisere denne debatten, kanskje kan det virke slik for deg som tar helt avstand fra å dele.
Jeg er ute etter å balansere.
Det er viktig å huske på hva denne debatten egentlig handler om.
Og det er ikke om det er ok eller ei å dele barn på nett, men hvilket innhold som er ok eller ikke.
Og om du velger å dele eller ei, er opp til deg.
Ikke meg 🙂

5 gode tips til å bevare parforholdet i småbarnstiden

Vi nærmer oss 17 fullførte år sammen.
Jeg og den fineste mannen jeg vet om.
Jeg møtte han når jeg var 17 år ung.
Sammen har vi lagt mange opp og nedturer bak oss.
Lært oss å takle sorger, frydet oss over gleder, blitt gode på å se de små, gode tingene i hverdagen.
Lært av hverandre, og andre.
Kommet hverandre nærmere, og reist langt, sammen.

Vi startet som to, nå er vi åtte.
Et hektisk liv, men herremin som vi trives.
Oppi alt, av arbeidsoppgaver og daglig syssler.
Fotballtreninger, danseturninger og kor.
leksehjelp, foreldremøter og ikke minst jobb.
Er det viktig å pleie parforhold også,
Og akkurat nå står vi uten tvil i kanskje den tøffeste fasen i forholdet vi noen sinne vil stå i.
Ekstremt lite tid til hverandre, lite søvn, og vanvittig mye å gjøre på de arbeidsplassene vi selv har skapt og tre små under tre år, og tre store med masse som skjer.
Uhei, merker jeg blir svett bare av å skrive det.

Men, sammen står vi altså støtt i stormen, altså forstå meg rett.
Det herjer godt i mellom oss også, og rett som det er går det ei kule varmt, men vi har det fortsatt veldig godt sammen.
Og det synes tydeligvis, fordi mange spør meg, på snap og instagram, hva vi gjør for å ta vare på forholdet.
En lengre dialog med ei som følger meg på snap inspirerte meg til å skrive dette innlegget.
For det er uten tvil mange der ute som kjenner på at det er ekstra vanskelig å ta vare på forholdet mens man passer på små soldater.
Så hva er vår hemmelighet da?
Kommunikasjon er det korte svaret.
Vi snakker med hverandre. Jeg forventer ikke at han skal være tolk for noe som er usagt.
Jeg forventer ikke at han bare skal forstå. Jeg forteller og snakker.
Men i tillegg har vi enkelte ting vi er ekstra bevisste på,
og jeg tenkte å dele fem gode råd:

  1. Oss før meg.
    Min erfaring er at tid er knapp med små barn. Man får kun små smutthull her og der med begge armene fri.
    Og for å få nok tid sammen, bare dere to, kan det for en periode være riktig å prioritere å være sammen den tiden versus ego tid.
    Jeg sier ikke at du absolut ikke skal dyrke deg selv, men la det komme som nr 2. Slik at det ikke blir motsatt og dermed risikere ingen tid sammen.
    Dette er for noen et vanskelig punkt, for andre ikke. Jeg trenger tid for meg selv, så absolutt, men ser og at vi, jeg og han trenger egentid sammen.
  2. Benytte de små muligetene.
    Finn dere smutthull sammen til å se hverandre litt ekstra. Om dere føler de ikke eksisterer, let litt ekstra eller lag de.
    Her i huset har vi bestemt oss for at det at vi velger å prioritere oss og vårt kommer barna til gode, derfor lager vi oss små smutthull med god samvittighet. Hvilke smutthull lurer du kanskje på? La meg gi deg noen eksempel.
    Vi legger de tre minste barna tidlig, også i helgene. (de tre minste er i seng innen 19) Rett som det er arrangerer vi kino nede i kjelleren for å bli “kvitt” de tre eldste også og vips har vi stuen for oss selv. Vi lar barna se på tv etter frokost i helgene og vips vi har 10 min ved bordet alene med varm kaffe.
  3. Ikke glem de små tingene.
    Ehh, hvordan var det igjen, mange bekker små, kan fort bli en stor å?… Å??
    Hmm, ja du skjønner kanskje poenget. De små tingene i hverdagen som gjør det lille ekstra.
    Som en kaffekopp til han som sitter ved bordet og hjelper til med lekser, en liten fotmassasje mens man ser gullrekka, tilfeldige blomster en helt vanlig tirsdag, en iskald øl i kjøleskapet til fotballkampen, et klaps på rompa når man lager middag, gode ord når man minst venter det.
    Små ting som er usannsynlig viktige.
  4. Nærhet.
    Min mann er ikke bare min bestevenn, han er også min partner, min andre halvdel. Og det som skiller han fra en god venn er blant annet nærheten.
    Og da tenker jeg ikke nødvendigvis bare på sex, men også armkroken i sofaen, kysset før han reiser på jobb på morningen, klemmen jeg får etter å ha  bysset og bært på minstemann en hel dag. For uansett om man vil eller ikke, blir ikke sexlivet det samme etter man har fått barn. Man er i en annen situasjon, har ikke det samme friheten, og spør du meg blir jeg på merkelig vis mettet på nærheten via mine barn som kan gjøre det vanskelig og finne behov for å kose enda litt til. Men nærhet og initimtet er viktig i et parforhold. Og om du har hørt uttrykket søvn avler søvn? Vel det gjelder også sex.
    Og er det slik at du sliter med å finne lyst til å være nær, glem for all del ikke å snakke om det.
  5. This to shall pass.
    Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har minnet meg på det. Når man føler man vasser opp til knærne i basselusker, har såre skuldre fordi man har bysset og bært, kranglet utallige ganger med 3 åringen og fått grå hår av 12 åringen. This to shall pass!
    Ingenting varer evig, og den tøffe småbarnsperioden går også gradvis over.
    Men det handler ikke om å bite tenna sammen å holde ut. Det handler om å rette blikket opp, se lyset i tunnelen og gjøre så godt man kan på veien ut.
    Snakk sammen, se hverandre, hør hverandre og prioriter hverandre.

    Hva gjør dere for å bevare forholdet i småbarnstiden?

 

5 gode råd til deg som skal kjøpe vogn.

Det er på en måte da det plutselig blir virkelig synes jeg.
Når man triller over dørkarmen med en vogn. Og når den står der og bare venter på første trilletur.
Det er en av de største investeringene man gjør til den lille som skal komme,
og kanskje også en av de tingene man bruker mest, om man får en liten en som synes det er ok å ligge i vogn.
Men hvordan velger man riktig vogn i den jungelen som er, for det er det jammen.
Utallige merker og ikke minst meninger der ute om hvilken vogn som er best.
Jeg kommer ikke til å anbefale deg en vogn i dette innlegget men gi deg 5 gode spørsmål du bør spørre deg selv når du skal handle vogn. Som kaaanskje kan hjelpe deg på veien.Å finne den perfekte vognen som dekker alle behov er kanskje umulig, men visse ting er det greit å ha kartlagt.
1.Hvor skal du trille?
Asfalt/grus? By eller på land? Om du skal trille mye på grus og terreng lønner det seg for deg å se etter vogner med større hjul.At lufthjul gir best trillekomfort er en litt gammel myte, da de nyere luftkammerhjulene er meget gode også på kaldere årstider. Hadde du spurt meg for fem år siden derimot hadde lufthjul uten tvil vært valget. Om du bor urbant og vet du skal trille en der på trange plasser, ta offentlig kommunikasjon osv bør du også tenke på vognen størrelse.
2. Når har du termin?
Høst og tidlig vinter barn vil ha behov for å ligge i bag vinteren gjennom.
Det er faktisk slik at det er overraskende stor forskjell på de ulike bagene.
Ta mål og undersøk de ulike vognene du vurderer, kanskje det kan bidra til å gjøre valget enklere?

3.Hva med bilen?
Skal du ha vognen med i bil er det plutselig enda flere faktorer å ta hensyn til.
hvor stor plass har du i bilen og ikke minst, hvor tungt kan/orker du å løfte inn og ut ?
Vogner legges sammen på ulikt vis og tar også forskjellig plass, noen vogner er også vesentlig tyngre enn andre.

4. For eller imot?
De aller fleste vogner man kjøper til baby har en medfølgende sportsdel.
DVS at om du er fornøyd med vognen, kan faktisk den første vognen du kjøpe vare ut hele vognperioden. Det er derfor lurt å gjøre seg noen tanker om man ønsker en sportsdel man også vil  kunne ha mot seg. Har vognen en liten bag vil barnet være ganske lite idet det blir flyttet over i sportsdelen. Hvordan er den egnet for en liten en? Konsekvensene ved å velge en vendbar sportsdel er ofte at vognen er litt tyngre og større sammenlagt. Det kan og være greit å vite at det også finnes vogner der ute som kan konverteres til søskenvogner, dersom man feks planlegger/ønsker to tette.

5. Budsjett
Hvordan er det med lommeboken. Til syvende og sist så er det jo egentlig den som bestemmer.
Min erfaring er at det er stor forskjell på en «billig» vogn og en som koster litt, frem til et visst punkt hvor man også betaler ekstra for merket, om du forstår hva jeg mener?Jeg vil påstå at den gyldne middelvei er rundt 8000 kr og overskrider det 12 betaler du ofte for merket, og noen ganger kan det også være verdt det 😉
Dersom budsjettet er strammere enn 8000 kr ville jeg med andre ord også vurdert brukt.

Før jeg lukker døren til påsken 2019 –

Første påske som en familie på 8, første fri uke sammen.
Første prøvelse på å være oss to, som alene skal underholde, og beholde (😂) en flokk på seks.
Det er nesten så hender og bein føles numme, skal jeg være ærlig.
Det har vært helt fantastisk å ha noen dager uten å krige mot klokken.
Men jammen meg krever det sitt å sjonglere disse små vi har kreert.
Spesielt utfordrende har det nok vært siden vi både har en som er veldig liten, vi har hatt selskap av mr virus og min psykiske ståe var preget av dårlige nyheter ved inngangen av denne såkalte ferie uka.
Ja for helt ærlig skal jeg være å og si at det ikke kan kalles ferie lengre, iallfall ikke slik jeg vil definere ferie.
Men her må jeg nok mer jobbe med definisjonen enn situasjonen.
Men high five til min mann, vi klarte det, jeg og min mann.
Helt alene, oss to. Og den fine fine flokken vår.
For er det noe denne påsken har gitt meg, så er det tid til å virkelig se den fine flokken vi har laget sammen.
Jeg og mannen jeg er så usannsynlig takknemlig for valgte akkurat meg.
Jeg er så vanvittig stolt, over disse herlige menneskene som er så ulike og unike på hvert sitt vis.
 
Amalie, 12 år og blir mer og mer kvinne for hver dag.
Vår høyre hånd og gode hjelper.Hun er omsorgsfull som få, og en fantastisk storesøster.
De mindre skulle bare vist hvor heldige de er som har henne. Jeg håper de vet å sette pris på henne når de vokser til.
Det er rart, å se sitt barn ta steg ut av barndommen, hvordan de bit etter bit får smake på voksenlivet.
Hun er ansvarsfull, klok og full av empati. Jeg er sikker på at hun klarer denne reisen veldig fint.

Markus 8 år og jammen begynner han å bli stor.
Denne sjarmøren altså, han er full av følelser. Noen ganger så full at det bobler over.
Full av energi og nysgjerrighet. Tøff nok til å kaste seg utenfor de bratteste bakkene på to hjul, myk nok til å krype inn i mammas armkrok mens vi ser på film.
Han har støtt og stadig en ball han sparker på, og rett som det er noen nyttig fotballfakta å servere.
Hjelpsom og omsorgsfull. Han ser alle,alltid og bryr seg oppriktig. Det viktigste for han, er at alle har det bra. Alltid.

Matilde 7 år og har snart lagt første klasse bak seg.
Vesle frøken tannløs, som løpet av dette året har vokst enormt, både psykisk og fysisk.
Hun er kanskje den tøffeste jeg vet om. Men en kropp som ikke samarbeider rett som det er, kjemper hun seg opp og frem.
Viser oss rett som det er at det er ingenting som er umulig, det umulige tar bare lengre tid.
Hun er full av fantasi og eventyr og tar rett som det er sine søsken med i sin magiske verden.

Jontan, 3 år, virkelig?
Vesle rakkaren. Full av krutt og glede. 3 år og akkurat slik han skal være.
Full av følelser, alle følelser. Kort vei fra glede til sinne og frustrasjon. Lærer noe nytt hver eneste dag og babler som en foss.
Full av eventyr, og tilsynelatende en utømmelig energi.
Nysgjerrig og alltid ærlig. Og rett som det er må det ryddes vei, fordi han har en løpekos å servere.

Oda, snart to og det meres godt.
Denne frøkna får hele familien til å le så tårene triller rett som det er.
Skikkelig tullefrøken, full av livsglede og fanteri.
God og rund, og et fantastisk herlig blikk, appropo blikk, tar man det vekk fra henne benytter hun raskt sjansen og stikker.. den vesle rampen.
Hun er lik sin største søster, full av empati og omsorg, men som snart to åringen flest kan hun klart og tydelig si ifra om hun føler seg tråkket på.

Daniel, snart 4 mnd.
Vi ser mer og mer av hvem han for hver dag. Og jeg må ærlig innrømme at jeg hatt dager hvor jeg har tvilt på om vi er i stand til å ta hånd om alle, dager hvor jeg har følt meg overveldet og underbemannet. Men så har denne karen en helt egen evne til å vise meg, at det går fint.
Han smiler med en varme jeg knapt har sett før. Nysgjerrig, tydelig og avhengig. Avhengig av meg, slik bare disse små kan være.
Han sørger for at familien har et annet tempo, litt mer hvilepuls på sett og vis.
Den vesle karen, vår fine fine minstemann.

Rart jeg er stolt?

Vi lever enda!

Vi har puls enda, så langt ifra hvilepuls, men puls.
Godt over halvveis i påskeferien og stillheten har senket seg i huset på selveste påskeaften.
Alle røde i kinna, fregner på nesa og trøtte øyne etter en lang dag ute i den deilige hjemmepåskesola.
Jeg må innrømme det har vært deilig, med noen dager uten å kjempe mot klokka, og uten noe vi MÅ gjøre.
To dager fra snap har også gjort godt på sett og vis 🙂
Vi har tuslet mange småturer lokalt. Lillebror sover fortsatt like dårlig, og det er rugging og trilling som gjelder de få minuttene han tar løpet av dagen.
Men i dette været og med en lekeplass rett utenfor døren er det helt ok å tusle litt tre ganger om dagen.
I går var vi en tur nede på Kistefoss museet også (anbefales absolutt om dere ønsker en dag med kultur og lek.)
Inge servering var åpent enda, men klatrelekeplassen og skulpturene er tilgjengelig for en titt likevel.
Ekstra perfekt er det at det er i gåavstand fra der vi bor slik at de to minste fikk seg en god dupp på turen.
 
Sykdommen  fikk vi offisielt ristet av oss helt i går noe som gjorde at vi var klare for å ta en utflukt som storfamilie XXL for første gang i dag.
Er det noe som har spilt på lag med oss denne påsken, så er det været.
Strålende sol og varmere og varmere dager har gjort at mesteparten av dagene er blitt tilbragt ute, derav røde kinn og fregner på nesa.

Hvordan gikk så turen ut, som XXL familie lurer du kanskje på?
Vel, det gikk temmelig fint, til tross for at det er et salig kaos.
Spesielt i det vi skal komme oss over dørstokken.
Å være fluen veggen da kunne vært temmelig underholdende.
En på snart 4 mnd som hyler, ei på snart 2 som er trøtt og survete, en på tre som nekter å ta på seg jakken, en på åtte som knapt vet hvor vi skal og ei på 12 som prøver å hjelpe oss voksne i kraftig undertall med å holde litt orden i flokken.
Men løsner plutselig floka og alle 8 (!!) er ute i frisk luft.
Vips, en annen stemning, lavere skuldre og gladere barn.

Turen ut gikk til fots og på hjul.
Vi tok turen til sentrum for å utforske lekeplasser og fylle skapene med det lille i manglet fra butikken.
Jeg må innrømme at jeg synes det er litt skummelt å dra på utflukt med flaskebarnet enda.
Er absolutt ikke dreven på det feltet men øvelse gjør mester, vi finner våre teknikker,
men har du et lurt ut på farten flaske tips del gjerne i kommentarfeltet 👇🏻
To dager igjen, og vi går på de med godt mot.
Lavterskelpåske med lite forventninger var målet, og det har vi jammen meg fått til så langt også.
Vi er tilstede, 100% for barna på dagen, og nyter stillheten og roligere tempo på kvelden etterhvert som de puttes i seng, en etter en.
Ingen mil etter mil i skiløyper, lange kvelder med brettspill. (alt for slitne for det i år)
Men jammen koser vi oss likevel

“Perfekt” start på påsken, og en oppfordring

Tar du han litt, så kan jeg ta hun.
De to minste i familien går på runddans mellom meg og pappan.
Vet ikke helt om jeg kan kalle det avlastning.
Å gå fra en gråtende liten, til en annen.
Men om ikke det avlaster, er det i det minste litt variasjon.
Både i vekt på fang og arm og toneleie i surv og gråt.
Minstemann vet vi i grunnen ikke helt hva som plager han, men minstemor er uten tvil plaget av høy feber og en grusom hoste.
Vondt i hele kroppen og usannsynlig trøtt etter en natt med usannsynlig lite søvn.
Hun fungerer nærmest som en varmeflaske i det jeg får henne på fanget.
Tårene har sittet løst i hele dag, og hun har så absolutt ikke vært seg selv.

På TV går Gruffalo for den utellelige gang og jeg benytter muligheten og stillheten til å surfe litt.
Skispor på skispor, sol, vårblomster, barn i snø, sølepytter og spirende gressletter.
Mennesker på ferie, og påskeegg etter påskeegg.
Jeg hadde nesten glemt det, det er jo tross alt påske.
Som alltid har vi en påske i vente med svært lite planer. Jeg må innrømme at her jeg sitter med en feberbylt på meg er jeg i grunnen glad for det.
Denne frøkna lager ikke akkurat feriestemning i denne formen her.
Jeg fortsetter å scrolle, men påskelykken vil ingen ende ta.
Været kunne ikke vært bedre, glisene ikke bredere og eggene ikke fullere.
Jeg må legge den ifra meg.
Telefonen altså.
Feeden viser meg at ALLE har ei hytte på påskefjellet.
Hvor er det fjellet forresten?
Påskefjellet?

Nå høres jeg kanskje ut som en påskete versjon av The Grinch, og på sett og vis så er jeg kanskje det.
Lite tradisjoner i denne familien rundt denne høytiden, men jeg misliker ikke påsken.
Absolutt ikke. Røde dager er de beste feriene for oss, for da er det faktisk FERIE.
MEN, i dag , ble påskegg, påskesmil, påskefjell og påskeditt og påskedatt for mye for meg.
All denne påskepositismen ble til et stort, kvalmt og ekkelt påskeegg, tungt i magen.
I. tillegg får jeg helt ærlig en god dose dårlig samvittighet og en god dæsj misunnelse til alle som har en hytte å reise til,
en sol å glise opp mot og et skispor de  har tid og mulighet til å følge.
Jeg vet jeg ikke er alene, med påskeklumpen i magen, og det er hele motivasjonen bak dette innlegget.
En shout out til alle som har hjemmepåske der ute.
La oss fylle feeden med hjemmepåskelykke også, ikke bare påskefjellet.
Påskeglis mot hjemmesol, påskeegg ferdig fylt fra Europris og turer på gangstien.
Du er ikke alene med å tilbringe påsken hjemme, vi er mange, kanskje flere enn du tror til og med.
Det er bare at vi ikke er gode nok på å skryte av det.
Og du som sitter der, og akkurat har scrolled gjennom en feed og kjenner påskeklumpen vokse.
Ta deg en marsipan og rist det av deg.
Og bestem deg for å gjøre denne hjemmepåsken nydelig!
Fyll den med påskesmil og rolig tempo.
Påskegodis,  frisk luft og masse sofakos.
Og mitt aller beste tips?
Legg ifra deg telefonen og nyt tiden med
noen som fyller feeden din med mye godt.

Nedtellingen er i gang!

//annonse

Det har allerede begynt å krible litt i magen,
Vi har tillatt oss å starte nedtelling også, en liten måned igjen.
Jeg vet ærlig talt ikke hvem som gleder seg mest.
Om det er de minste eller største. Vi største gleder oss iallfall enormt på de minstes vegne.
Men om ikke mange ukene, er det endelig klart.
Vi skal få se blant annet Apa, Ted og Elfi og resten av gjengen i virkelig live.

 
Vi skal på Vennebyen show i hovedstaden og GJETT om vi gleder oss.
Liveshow med vennebyen har vi aldri vært på før, likevel vet vi at vi virkelig har noe å glede oss til.
For på TV skjermen har vi sett opptakt fra tidligere live show, og jammen er det mye som skjer.
På youtube kanalen til Vennebyen ligger både episoder av den animerte sesongen. og opptak fra live show, og familiens aller største fan bytter regelmessig på hva han vil se på.

Det er så koselig, fascinerende og ikke minst herlig når disse små får seg forbilder.
Og her i huset er det uten tvil Apa som sitter høyt hos treåringen. For til tross for at han både er litt klossete og vimsete.
Er han alltid en god venn og passer godt på andre. Han er litt redd, noe som også gjør han modig, og ikke minst har han verdens kuleste sparkesykkel!
De andre små har også sine helter, men det er uten tvil Apa som har den største fanen her i huset.
Mest stas blir det nok å se karakterene i ekte live, men hvor moro blir det ikke å være med å synge sangene SAMMEN med flokken i vennebyen.
Vi som elsker musikk! Årets forestilling handler om Apa og Rockemysteriet. Det lukter masse musikk her altså.

Rykte sier også at forestillingen blir proppfull av de kjente karakterene og en EKTE brann.
Og ikke minst meget variert innhold da Vennebyen gjør klart til konsert og for å få den best mulig arrangerer de audition.
Apa skal være med å opptre og gleder seg selvsagt masse, men så plutselig blir gitaren til Apa borte.
Og vips så er Rockemysteriet i gang.
Av hva vi har sett på YouTube er det et forrykende show tilpasset de minste.
Med vekslende underholdning og korte sekvenser med dialog.
For det er jo ikke bare bare å få en 3 åring til å sitte stille i 70min.
Men er det noen som kan få det til å funke er det nok Apa.
Vennebyen har fått en stor plass hos oss, så dette gleder vi oss virkelig til.
Tenk at vi skal få se de på EKTE.

Årets show reiser rundt i landet, hele 10 ulike kulturhus skal de besøke iløpet av det kommende halvåret.
Og tenker du kanskje at dette kunne vært noe for dere også finner du oversikt over hvor de skal ha show HER.
Og du, følg med på facebook, om ikke lenge deler vi jammen meg ut billetter til en familie 🙂
 

Nina tester – Babyjogger City tour 2

Så blir dette første innlegg i forhåpentligvis mange.
Som mange av dere vet har jeg stor, nærmest sær interesse for barneutstyr.
Faktisk hatt det siden FØR jeg fikk barn.
Og med små barn i 12 år,  har jeg testet en del og kan vel med trygghet si jeg har en del erfaringer med barneutstyr.
Nina tester skal være en serie innlegg hvor jeg setter litt ekstra lupe på ting jeg prøver, være seg bilstoler, vogner, smånips eller klær.
Og først ute er City Tour 2 fra Babyjogger.
Som navnet sier er dette utgave 2 av vognen og la meg først si at jeg IKKE har testet utgave nr 1 og kan dermed ikke sammenligne på noe vis.
City tour 2 er mer en trille enn en vogn.
Men med sine egenskaper er den neimen ikke langt unna å konkurrere med hovedvognen på mange måter.
Dette er den første men definitivt ikke siste vognen jeg tester fra Babyjogger og den raser raskt opp mot en av mine favoritter i vognparken.
City tour 2 kan også brukes med bag.

Bagen kan klikkes på mens sportsdelen er på slik som jeg har gjort, men om det er viktig for en å ikke trille rundt med en litt smårar(ja for den blir jo det med to kalesjer osv) kan man med litt om og men få fjernet sportsdelen. Vi har valgt å beholde den på da den ikke veier stort, gjør heller ikke understellet spesielt mye større og ofte er det praktisk med to kalesjer med tanke på sol osv.

Bagen er temmelig romslig til å være til en trille, medfølgende stormtrekk og relativt god kalejse.
Daniel er 3 mnd, men stor med 61 cm og nesten 7 kilo og han har enda god plass.
Bagen har også to små praktiske lommer inni til feks smokker osv.
Bagen kan også enkelt foldes flat for mindre plass ved lagring.
Baggen klikkes enkelt på ved hjelp av to adaptere og tåler 9 kilo.

Som sportsvogn eller trille er City tour2 temmelig romslig for sin størrelse.
Og Oda på 2 år har god plass til å ta en god dupp.
Med full liggestilling (ryggen justeres trinnløst) og regulerbart fotbrett er den som skapt for en god dupp også.
Sittedelen tåler 22 kilo og kan med andre ord brukes så lenge man har behov for en trille.

Den er også god på varme dager da man kan løfte opp stoffstykket bak og gi vognen gjennomlufting.
Som ekstrautstyr kan også bumberbar kjøpes til.
Vognen kan kun trilles fra deg som sportsdel, men har fin titteluke på toppen.

Selv om hjulene til City tour 2 er små, er den meget god å trille, det aller beste er at den er helt stille.
Svivelhjulene i front kan låses dersom man ønsker dette.
Handlekurven er god og og stor og rommer mye.
Mange lurer på om denne vognen kan brukes som håndbagasje på fly og svarene er tvetydige.
Babyjogger selv garanterer det ikke, og om man ser på målene er den litt større enn hva de fleste selskaper godtar.
Men dersom man tar av bakhjulene og putter vogna i sekken man kan kjøpe til, sier ryktet at de som har prøvd får den med seg.
 
Vurderer du derimot en flytrille, hadde jeg også tatt en titt på Ergobaby Metro som har mye av de samme godene men litt mindre mål med tanke på håndbagasje.
Og som også kan legges sammen superkompakt med babydelen, noe City Tour 2 ikke kan.
Når vi snakker om mål:
Sete: 24 cm
fotbrett 44cm
Sete bredde: 33cm
Rygg: 43cm
Rygg bredde: 32cm.
Fra sete opp til kalesje: 64cm.
Og Spør du meg er det neimen ikke værst når målene sammenslått er:
59,5cm lengde
49cm bredde
19cm høyde.

Å legge sammen gjøres den enkelt, og den den holder seg sammen takket være en “krok” på understellet.
Har faktisk tilgode å se en vogn som folder seg sammen like flott som man ser på bildene og det gang etter gang.
Det er også mulig å kjøpe til en sekk som vogna enkelt kan fraktes i.
Alt i alt er vi mest fornøyd med vogna og gir den terningkast 5,5 av 6.
Og City tour 2 med tilbehør kan du kjøpe hos blant annet kos med kidsa.

 
Gi oss gjerne innspill på hva vi skal teste og ikke minst, del gjerne din erfaring med oss.