Vi er på siste innspurt her i heimen.
Julen synger på siste værs og det gjør jammen meg tålmodigheten min også.
Kroppen er stor og tung, det meste er vanskelig og rent psykisk er jeg ikke meg selv.

Det å ta siste innspurt på svangerskapet i juleferien er både godt og vondt på en og samme tid.
Vi har ingenting vi skal rekke, ingen tidsfrister eller stress, men samtidig er jeg aldri alene, ALDRI.
Til en hver tid har jeg mennesker rundt meg, og er det noe jeg kjenner jeg virkelig skulle hatt, så er det litt alenetid.

Hvem vet, kanskje vi rekker noen dager sånn når hverdagen kommer, før lillebror melder sin ankomst.
Juleferien ble ikke helt som planlagt, vel hva blir vel det med fem små?
Men ekstra seig ble den siden vi fikk en god runde med hånd fot munn sykdom og jeg har hatt en natt på sykehus pga regelmessige kraftige kynnere som ikke ville gi seg.  I tillegg har vi en butikk som må ha varetelling, familie som ønsker seg besøk og andre barn som ønsker at det skjer noe.
De siste dagene har med andre ord vært preget av lite søvn, mye ansvar, mye bæring, byssing. omsorg, lite kontroll og mye mye gråt.
Trenger jeg å si jeg er sliten?

Dagen jeg kom hjem fra sykehuset var jeg vanvittig sliten, og det som møtte meg var en veldig sliten pappa, ei lita frøken som hadde veldig vondt og fire andre små med lopper i blodet.Vi voksne følte begge vi ikke strakk til. Stemningen var ikke akkurat god i heimen og jeg hadde aller mest lyst til å grave meg ned.
Det bikket over tilslutt, så imellom forsøk på å bysse og trøste hun som enda er minst, måtte jeg regelmessig gå på badet for å la tårene renne.

Supermom får jeg æren av å bli kalt, hver eneste dag. De som følger meg på snap er gode på fremsnakk og gir meg Superwoman kappen rett som det er.
Jeg følte meg langt ifra som noen supermom der jeg satt å tørket tårer på dolokket.
Jeg valgte å dele øyeblikket.
Tanker og følelser, ja rett og slett hele situasjonen, akkurat der og da, uten filter.
I løpet av kort tid fikk jeg bekreftet at jeg ikke var alene. Nok en gang fikk jeg oppleve at en situasjon jeg stod i og følte meg fryktelig alene i, så langt ifra var ensom.  Flere av dere som svarte meg gav meg varme ord, men fortalte meg også at tårene hadde trillet der også, eller at lengselen etter hverdagen begynte å bli fryktelig stor.
Det var godt å dele, som alltid.
Og jeg begynte å undre, hvorfor deler vi ikke oftere?
Hvorfor kan vi ikke snakke like lett om de tøffe dagene, siden vi alle har de?
Men så kom de, de som er årsaken til at vi ikke bare stenger baderomsdøren, men låser den, lar vannet renne i takt med tårene så ingen skal høre og skyller ansiktet før vi går ut og later som ingenting.
Dette kan du jo for selv?
Ikke rart du er sliten når du puler på deg seks unger?
Har ofte tenkt at dette er uforsvarlig og nå ser jeg jo det stemmer når du sitter å gråter på badet fordi barnet ditt er sykt.
Håper du tar deg sammen og går ut til de fire største, de trenger deg de og.

Dette er din egen skyld, tåpelig av deg å fremstå så stakkarslig
Når du velger å få så mange barn må du også tåle streken
Og dette er grunnen til at jeg tok det fornuftige valget og stoppet på to barn.

 
Jeg valgte å ikke svare en eneste en av disse, jeg mener, hva fornuftig kan man si til en slik kommentar?
Jeg  er helt enig, det at jeg er mamma til snart seks er mitt valg, og jeg må selv ta mine konsekvenser for mine valg.
Og tro du meg, det gjør jeg.
Konsekvenser på godt og vondt.
Hver eneste dag er jeg omringet av kaos, rot, arbeidsoppgaver som aldri tar slutt, berg med klesvask og rotete gang men også en helt enorm kjærlighet, jeg opplever øyeblikk hver eneste dag som gjør meg varm om hjerte. Som jeg lagrer i lommen til senere, som gjør meg rik og uendelig lykkelig.
Og sliten, slik er det bare.
Heldigvis var disse kommentarene bare en liten del av de 100 vis som ramlet inn, likevel er det nok disse jeg husker best.
Og disse som ødelegger alt. Disse som gjør det så ufattelig mye vanskeligere å dele også de sårbare men kanskje de viktigste stundene.
Jeg vet, veldig godt at følelsene jeg kjente på den dagen, på badet, på dolokket med rødsprengte øyne og sliten kropp.
De har jeg kjent på før også. De kjente jeg på med første i magen også.
Samme når nr 2 meldte sin ankomst og jeg følte jeg ikke strakk til, til hun som skulle bli storesøster.
Eller når nr 3 meldte sin ankomst nesten før nr 2 hadde kommet seg ut.
Jeg vet så inderlig godt at de følelsen var like reelle og voldsomme da.
Alt føltes håpløst og fryktelig fryktelig ensomt.
Jeg turte ikke dele, pga av de.
De som velger å benytte muligheten til å tråkke litt ekstra på de som allerede ligger nede.
De som benytter en sårbar stund til å bygge seg selv sterkere.
De som blåser ut andres små lys for å selv skinne sterkere.

Men denne gangen har jeg ikke tenkt å vær ensom, denne gangen skal jeg dele, dele og dele. Og en ting er sikkert.
Om du som mamma aldri har sittet, sliten på sengekanten og grått noen tårer i selskap med din egen baby fordi alt du ønsker deg er bare ørlitegranne søvn, egentid, eller fri.. ja da tror jeg jammen du har hatt flaks.
Å sitte sliten på badet er en del av å være mamma.
Enten vi vil eller ikke.
Det hadde jo vært rart, om ikke verdens viktigste jobb også er en påkjenning innimellom, hadde det ikke?
 
 
og du, om du vil følge våre kaotiske og slitsomme øyeblikk fulle av kjærlighet, finner du min Snapchat ved å søke på: Idebankmamma
 
 

Hun er kanskje det vakreste menneske jeg vet om, både utenpå og inni.

Hennes omsorg for andre forundrer meg rett som det er. Og hennes tankesett om verden og menneskene rundt seg har vi alle noe å lære av.
I likhet med alle andre, er hun unik, men også helt, helt spesiell.
Det er på mange måter mye som føles feil ved å skrive dette, av flere årsaker.
At jeg blant annet har vært med å lage dette menneske gjør at det hele føles som et prosjekt som skal sette meg i godt lys.
Og det at jeg er mamma til flere enn henne gjør at jeg føler på en forskjellsbehandling som kanskje ikke er innafor.
Nå er det slik, at jeg har laget og formet dette menneske. Utseende kan jeg kanskje ta litt av æren for, cellene mine, har i følge rykte og meninger gitt henne et vist preg og liket med meg, men hvordan hun er som person og hvordan hun tenker, føler og mener om andre, vel påvirkningskraft har jeg, men ikke herredømme. Hun har, uten tvil, sin egen vilje og egen makt over tanker og følelser.

At hun er søster til (snart) fem og en fantastisk god en, er en av hennes vakreste egenskaper.
Og at jeg er mamman til henne og hennes (snart) fem små søsken gjør meg til verdens stolteste.

At jeg likevel velger å skrive kun om henne nå, betyr ikke at jeg elsker de andre mindre.
Men uansett, hvordan jeg vrir og vender på det.
Var det hun som forandret alt.
Jeg var bare meg, før hun kom.
I det hun lå i armene mine, ble jeg plutselig verdens viktigste, for henne.
Hun kastet meg hardt og brutalt inn i rollen som mamma. Vi fikk en tøff start, men spør du meg har vi kommet ganske så godt ut av det.
Sammen har vi tråkket en sti som både har vist oss vakre landskap og sumpete myrer.
Og vi begge, har lært usannsynlig mye.
Det jeg ikke hadde ventet meg, var at jeg skulle lære mye av henne.

Hun som knapt hadde smakt på luft og laget lyd skulle vise meg hva meningen med livet er, og ikke minst lære meg litt av hvert om hva som EGENTLIG er viktig.
Aldri kunne jeg bedt om en bedre læremester.
Hun fyller snart 12 år.
Visere enn flere voksne jeg kjenner, ikke på livserfaring, men på omtanke og omsorg.
Medmenneskelighet og kjærlighet.

Hun er tålmodig som få, en viktig egenskap når man er eldst i en flokk, men ikke noe som kommer av seg selv.
Hun setter mye foran seg selv, men er likevel klar på hva hun fortjener. Heldigvis.
Hun gjør meg stolt hver eneste dag.
Til tider forundrer jeg meg over hva jeg har gjort for å fortjene å være mamma til akkurat henne.
Hun beriker flokken vår med sine refleksjoner, hjelper meg, hennes pappa og hennes søsken hver eneste dag med sine tanker og omsorg.
Et forbilde for de små, og jammen er jeg takknemlig for at det er akkurat henne de ser opp til.

Jeg gruer meg for hver dag som går.
Fordi hun blir eldre.
Hver eneste dag, hvert minutt er et nytt steg ut i den iskalde verden, og jo eldre hun blir vil hun merke mer og mer om hvor egoistisk og grusom verden kan være.
Press både når det gjelder kropp, væremåte, personlighet og valg.
Alle skal de ha noe å si, og aldri vil det være bra nok.
Alle skal de prøve å forme henne til noe hun kanskje ikke ønsker å bli.

Jeg håper så inderlig at hennes fokus og tanker også vil være til hjelp for henne selv.
At hun vil se, at hun er bra nok, tross alt.
Heldigvis har hun løpet av disse tolv årene lært meg mye, så mye at kanskje jeg står sterk nok til å hjelpe henne de neste tolv.
og de tolv deretter, og de neste og de etter….
Hun skal vite at svik har jeg selv kjent på, å bli forlatt og vist ryggen til har satt sine spor hos meg. Stygge arr og blåmerker som har preget meg mer enn enn jeg ønsker. Aldri skal hun oppleve det fra meg.
Jeg skal være og vil alltid være der for henne. Enten hun vil eller ikke.
Hun blir snart søster til fem, det krever sitt.
hvert eneste søsken har hun omfavnet med åpne armer og et varmt hjerte.
Og etterhvert som hun har blitt eldre har hun blitt usannsynlig viktig for meg ved innspurten av svangerskapene.
De siste dagene av mitt mest trolig svangerskap har vært tøffe, men uten tvil enda tøffere om jeg ikke hadde hatt henne ved min side.
Det forundrer meg stadig at jeg aldri må spørre om hjelp, hun bare er der. Akkurat der jeg trenger henne.
Samvittigheten banker selvsagt på, dette er ikke hennes ansvar, ei hennes oppgave.
Men når hun etter en lang dag, kan stryke meg på magen og si at hun gleder seg til lillebror kommer, ja da vet jeg knapt hva jeg skal si.
Jeg er evig takknemlig for at hun valgte meg.

 
 
 

En del av meg har lyst til å ta en kongelig vink mens jeg lar tårene trille elegant og vakkert.
Mens jeg takker alle og enhver i pen og pyntelig rekkefølge
En annen del av meg har lyst til å kaste hode bakover og le hjerterått og rope ENDELIG!
Men den egentlig meg, sitter i sofaen med fem sovende barn, gigantisk kule på magen, et overfylt vaskerom og et rotete kjøkken.
Det renner tårer, men elegante og vakre er de ikke.. sminken fra i går renner med de og nesa snørrer så det snufses rett som det er.
Tårene renner kanskje lettere nå med 5 kilo hormoner i magen, men fy søren så fulle av takknemlighet de er.
Og FY SØREN så stolte de er.
For en liten time siden fikk jeg høre en setning som jeg helt ærlig har ventet på i noen år nå.
Setningen kom fra den fineste jeg vet om, mens jeg og seksåringen tok et lite innhogg i julebaksten.
Sort nr 2, 3 dager før jul.
Heeelt innafor 😉
Sitter du? Ropes det fra loftstua med FIFA lyder i bakgrunnen
HÆ? sier jeg og skjønner ingenting.
Sitter du? Jeg må fortelle deg noe.
Sitter nei, jeg baker sier jeg litt oppgitt.
Denne deigen var da alt for stor.
Ok, men vil du høre noe morsomt da? Ropes det igjen.
Hva da? sier jeg og lytter med et halvt øre.
Sikker i min sak om at budskapet er preget av FIFA
 
Du er en av finalistene i Vixen awards.
Jeg fryser helt til, TULLER DU?

Nei, småbarnsforeldre står det her.
Jeg blir bare stående å se på eldstefrøken som måper.
VIXEN!!!? sier hun med store øyne!
Som i vixen, VIXEN sier hun, og jeg nikker bekreftende og smiler.
Hun vet godt hva Vixen er og hva det betyr.
Hun rekker så vidt bort pga kula men jeg får en god klem.
En god klem som slipper løs tårene.
Fy søren jeg er en av semifinalistene i vixen.
Jeg! Og det er takket være kanskje akkurat deg og din nominasjon.
Jeg skal så absolutt ikke komme med en lang tale om hvor hardt jeg har jobbet for dette.
Fordi jeg mener at til tross for mye hard jobb er vi bloggere MEGET privilegerte.
Det er få som har en så variert, innholdsrik og spennende jobb.
Det jeg kunne holdt en tale om, er hvor mye dette betyr for meg.
Hvor mye bloggen og dere som lesere og følgere har endret livet mitt, hvordan jeg ser på livet og ikke minst gleden rundt det å få være en forelder.

Jeg har stått på utsiden å siklet på Vixen med skrekkblandet fryd.
En glamorøs fest med mye glitter og stas.
Med mennesker jeg ser opp til, beundrer og nærmest frykter.
Dyktige influencere som gjør en fantastisk jobb på hver sin måte.
I fjor var første gangen jeg turte å gjøre dere oppmerksom på denne prisen.
På en måte var min beste taktikk frem til da å ikke nevne den i det hele tatt og på den måten heller ikke “drite meg ut” dersom jeg ikke ble en av semifinalistene.
Til tross for at jeg fortsatt følte at jeg kanskje ikke hadde noe å gjøre på den glamorøse festen, kjente jeg at den anerkjennelsen og ikke minst solide klappet på skuldra denne prisen gav andre i samme yrke som meg var noe jeg også hadde lyst til å oppnå.
Mange nominerte meg ifjor, et lass med hyggelige meldinger traff meg både i mage og hjerte.
Men, ingen semifinalistplass på meg.

Men nå… denne gangen folkens… var det JAMMEN meg min tur.
og herregud så vanvittig moro det er.
I to MEGET spennende kategorier er jeg semifinalist.
I to kategorier som jeg virkelig brenner for.
Folket favoritt og Årets business.
Nå blogger jeg ikke for at folk skal like meg, så ærlig skal jeg være, det er så absolutt ikke på den måten folkets favoritt treffer meg.
Jeg blogger for å bekrefte, fortelle, informere og inspirere. Det er det som inspirerer meg.
Åpne tabudører og gjøre det vanlige godt nok.Dere har mang en gang bekreftet for meg at jeg ikke er alene, og den følelsen dere gir meg er den følelsen jeg higer etter å gi dere.Det er ikke vanskelig å dele, med dere fordi dere deler med meg.


Og årets business da, fy søren.
At juryen har sett dette gjør meg vanvittig stolt.
Dagen jeg begynte å blogge, la jeg bak meg nesten 7 år sykdom, psykisk sykdom. Jeg var fortsatt ikke helt frisk, men på god vei.
I lomma hadde jeg en drøm, om å komme meg ut i arbeidslivet, aller helst ved å starte mitt eget og ikke minst gi andre en sjans også.
Bloggen ble begynnelsen.
Og nå, er bloggen roten til en drøm som har blitt virkelig.
Takket være den, erfaringene vi har gjort oss, nettverket vi har skapt oss og ikke minst alt dere har lært oss, takket være det.
Har 6 mennesker  en jobb.å gå til hver eneste dag.
Jeg og min mann kan leve drømmen med en stor ungeflokk og fortsatt være aktiv i jobb fordi vi er våre egne arbeidsgivere.
Og med oss har vi 4 mennesker. Sammen utgjør vi et godt team og målet er å sammen med våre kunder utvikle oss til å bli enda bedre slik at kanskje enda flere kan få en plass hos oss. Vi brenner for å gi mennesker en sjans. Så lenge viljen er der, er også mulighetene.

Et lite sensurert bilde av flokken 😉
Og nå fikk jeg jammen meg en god klapp på skuldra.
En jury med dyktige fagfolk har vurdert meg og min, vår jobb takket være nominasjon fra dere og kommet frem til at mitt og det jeg driver med er verdig en semifinaleplass. FY SØREN så GØY!
Årets business kåres av juryen.
Folkets favoritt er en ren leserpris.
Og nok en gang må jeg strekke ut en hånd og be deg om en tjeneste.
Du kan stemme en gang, pr kategori.
Kun gi din stemme til en av de nominerte pr kategori.

Det er mange fantastiske med i folkets favoritt, valget er vanskelig.
Men synes du jeg er verdig en finaleplass, så hadde jeg vært veldig takknemlig for din stemme.
Jeg mener, hvor kult hadde det ikke vært.
Å være den første til å motta pris fra fødestuen 😉
Du kan stemme på meg og kula HER

Bilde på topp er lånt fra kosogkaos.no
 
Vi trår altså inn i uken hvor fødselen kan skje, når-som-helst.
Jeg har ingen historikk med å slippe disse barna for tidlig, så i utgangspunktet burde jeg kanskje ikke ha noen panikk..
men det er noe med uke 37 som gir meg puls.
Hvor langt er jeg på vei.
I dag fullførte jeg uke 36 og vi har offisielt gyvet løs på uke 37.
Babyen er like stor som en honningmelon og dersom lillegutt hadde vært en gjennomsnittlig baby hadde han vært 2700 gram ca nå.

I magehulen.
Men i magen skjuler det seg ingen gjennomsnittsbaby.
Jeg har kjent på en gigantisk mage i noen uker nå og fikk påvist mye fostervann når jeg ble innlagt.
Tidligere denne uken var det på tide med en liten sjekk der inne for å kontrollere ståa.
Fostervannmengenden kan variere gjennom svangerskapet og ved denne målingen var den jammen meg det man kan kalle normal.
Litt rikelig men absolutt ikke noe å påpeke.
Lillegutt viste rikelig med trivelstegn med en en navlesnor med meget god gjennomstrømming, han imponerte med å vise frem pusteøvelser og krumspring til tross for trang magehule. Hikket og styrte på. Vi så til og med litt hår på ultralyden.. det har jeg aldri opplevd før.
Han har det godt der inne, så godt at han ligger godt over snitt.
For noen dager siden ble han estimert til å være hele 3100 gr.
Gode 18% minst over snitt er denne karen.

 
Søvn og humør:
Jeg innser at jeg har sovet godt i svangerskapet frem til nå.
Den siste uka har jeg rett som det er våknet, enten fordi mini turner, jeg må tisse eller bare generelt er gira i kroppen på et vis,
vanskelig å sette fingeren på hva det er som gjør det, men som de fleste av dere vet har jeg en god venn på skulderen med navn fødselsangst jeg mistenker tukler litt med sjel og kropp om dagen.
I morgen har jeg offisielt siste arbeidsdag før permisjon og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg føler rundt det.
Jeg merker godt at motivasjonen min for jobb er på et annet plan enn tidligere siden jeg ikke er i stand til å gjøre så mye pga magen, men uff… skal jeg klare å ikke være tilstede sånn ordentlig på jobb på en god stund da? Jeg har helt sikkert godt av det, jeg ser den altså.. men jah. Det er jo en så stor del av meg butikken også.
Men at jeg ikke har stort å gjøre på jobben om dagen er det ingen tvil om, sliten kropp, slitent hode, stor mage og lite søvn gjør en ikke akkurat vanvittig serviceminded.
 
Cravings:
Isbiter for life! Jeg knaser og knaser ca 2 kilo is om dagen. Stakkars tenner sier jeg, men FY søren så godt.
I tillegg nyter jeg godt av pepperkaker og annet julegodt som kommer med nå.. HELDIGVIS har jeg ikke plass til så mye og det meste går ned i små mengder 😉

Fødselsforventninger:
Pokker altså, her kjenner jeg skikkelig på at den kommer litt sånn kastet på igjen. jeg må innrømme at jeg husker alt alt for godt fødselen som jeg la bak meg sist, og hvordan jeg og min mann feiret i timene etterpå. Fordi dette skulle jeg ALDRI gjøre igjen. VI hadde lagt bak oss vår siste fødsel og ikke minst siste periode hvor jeg mister meg selv litt for hver dag.. fordi angsten tar et realt jafs av meg hver eneste dag.
Jeg har fått satt ord på hva det er som er min utfordring.
Det har gått opp for meg de siste ukene hva som sitter igjen som gjør at jeg ser på det hele med angst.
Det er ensomheten til tross for at fødestuen er full.
Jeg kan prøve å forklare.
Jeg føder ikke etter boka, fødselen går raskt og har en fremgang utenom det vanlige.
Fra 5 cm til barnet er ute er rekorden 10 minutter.
Jeg forsvinner langt inn i en boble under fødsel og blir fryktelig vanskelig å kommunisere med, i etterkant av femte fødsel fikk jeg også vite av jordmor at det var vanskelig å se at virkelig hadde det vondt. Alt fokuset mitt går til å beholde roen, holde angsten unna og prøve å henge med kroppen.
Jeg kjenner kroppen min, og hvor jeg er i fødselen. Men når de rundt meg ikke henger med, og tenker jeg er så vidt i gang, når jeg føler på hele meg at jeg snart er ferdig.. ja da blir kontrasten vanskelig å håndtere.
En frykt for at jordmor har rett og jeg mistolker kroppen vokser, en desperasjon etter å få de til å forstå hvor jeg er er stor og ikke minst, en kamp mellom meg og kontrollen pågår for fult for å henge med kroppen som har det travelt med å få barnet ut.
PUH lang avhandling der, om det var forståelig vet jeg ikke.
men det jeg vet, er at jeg gleder meg noe vanvittig til akkurat detter:
 

 
 
Shopping:
jeg har offisielt ørlitt panikk.
Har så vidt begynt å handle inn litt klær til han nå, og løpet av neste uke må vi fikse senga hans kjenner jeg.
Kanskje vi skal prøve å få litt ting i hus så vi kan putle litt i romjulen?
Jeg har jo mulighet siste dag på jobb? 🙂
Kroppen:
AAAAAALT går i slow motion nå.
Hodet er ikke festet men presser godt på nedover så maksfart er ikke akkurat noe å skryte av.
Magen sprengte symfyseskjema på siste kontroll, så følelsen jeg har av at jeg ikke kan bli større er helt innafor.
Jeg har blitt flinkere til å drikke så blodtrykket er litt mer på plass, men lagt ifra stabilt.
Jeg har ikke lange tiden denne kroppen tåler å stå rett opp og ned før jeg må sette meg ned.
Bleieskift feks er temmelig håpløst rett og slett.
Bena er hovne, men ikke henda.. jeg kan fortsatt bruke gifteringen.
Jeg har økt vekten med 12 kilo frem til nå, helt innafor men føler meg likevel fryktelig stor og tung.
Jeg kjenner det skal bli godt å få tilbake muligheten til å ligge på magen, gi menneskene rundt meg en skikkelig klem og ikke minst løfte litt på disse småtrolla mine litt igjen.

Jeg er i gang med runde to…
Tårene triller..
klokka er bare halv åtte… på morningen.
Det var e
Det var noen uker før julaften det virkelig startet og jeg har blitt bare værre og værre for hver dag som har gått.
I følge mannen er jeg på grensen til håpløs.
Jeg er og blir en julesipper.

Det er noe med julen som gjør hjerte mitt mykere, hormonene villere og takknemligheten større.
Og legg på en baby i magen, ja da er vi virkelig i gang.
Men hva er det du sipper for da, lurer du kanskje på?
Ok, jeg skal kalle det noe annet, for forhåpentligvis er vi flere dere ute, og sippe, det er jo så innmarri negativt.
Men gråter høres så trist ut.
Det burdet vært et eget ord for dette.
Enkelte ganger renner tårene forsiktig stille, andre ganger er det hulk,hvorfor?  fordi jeg er takknemlig først og fremst.
Jeg er takknemlig for alt jeg har oppnådd, har fått i livet mitt og alt jeg får lov til å oppleve.

Det er jo en kontrast som knapt kunne vært større når jeg står å ser på mine barn, i hvite drakter, glitter i håret og lys i hendene. Når noen et helt annet sted er på flukt, med barna under armer og frykter sine barns og eget liv.
Det er noe med julen som forteller meg,
Vi må huske å være takknemlige.
Mitt liv, har så langt ifra vært en dans på roser, ingenting servert på sølvfat.
Men det er noe med denne tiden som gjør meg mer bevist på hva jeg, hva vi har oppnås..
Og julen, gir meg en ekstra påminner om akkurat dette.
Og er det så rart, der hvor jeg står å mimrer over julekuler mens jeg pynter treet med fire små, en fantastisk mann og ei lita frøken som stabber over gulvet og beundrer julekuler for første gang mens jeg kan legge hånden på magen og kjenne en liten ufødt sjel sprelle og gi livstegn som blir sterkere for hver dag som går.

Livet er ingen dans på roser i dag heller, men av helt andre årsaker, jeg har uendelig mange grunner til å kjempe litt ekstra. Er jeg sliten, så er det jo som regel etter å ha gitt for mye omsorg. Og det er jo absolutt ikke det værste vell?
Julen for meg er så mangt, men mest handler det om følelser, minner og takknemlighet for det jeg har i dag.

Jeg gråter når jeg ser barna bake pepperkaker, jeg gråter når vi pynter juletre, jeg gråter når vi ser julefilmer, jeg gråter når barna proppfulle av sommerfugler fyller ut sin ønskeliste, jeg gråter når jeg tenner juletre i en mørk stue, jeg gråter når jeg ser barna julepyntet, når er samlet rundt et bord fylt med god mat og jeg gråter når jeg får en stund alene på gulvet på soverommet og får pakke inn julegaver til de jeg er aller mest glad i, mens jeg aktivit passer på dørsprekken slik at ingen titter.
 
Det blir mye grining…
Men alle er gode, uendelig gode.
Så la meg sippe litt da.. jeg skal holde saltvannet for meg selv…. men..
Ikke si jeg er den eneste vell?

Som førstegangsmamma var hele perioden som et kraftig slag i trynet.
Jeg hadde bygd meg opp, ved hjelp av media, bøker, blader og mennesker rundt meg, et klissete og romantisk syn på det hele.
Alt jeg så frem til var fødselen og få svangerskapet overstått. Bli FERDIG.
Det jeg ikke innså var at det var da det hele begynte.

Jeg vet nå at fødselen er så langt ifra en ende, det er uten tvil en begynnelse.
Begynnelse på den ekte morsrollen og ikke minst babytiden.
Perioden som kan gi deg en kraftig høyre, når du minst aner det.
Jeg husker jeg satt der, 3 kort uker inn i babytiden og alt jeg ønsket var at den skulle bli over.
Jeg lengtet etter neste milepæl, neste utvikling som kanskje kunne ta meg ut av denne perioden.
I en tykk grøt av lite søvn, såre brystvorter, slapp og sliten barselkropp jeg knapt kjente igjen og hormoner som var på vei ut
av kroppen var det ufattelig at det hele skulle bli bedre.
Nyt tiden sa alle, den går så fort.
Hah tenkte jeg og så ingen ende på det hele.

Hva var vel dette å nyte?
Å være trygghet, gi nærhet, kjærlighet og omsorg konstant gjorde at alt jeg lengtet etter var litt frihet, litt egentid.
Luft rundt egen kropp.
Men så sitter jeg her, snart 12 år senere. Med mitt sjette barn i magen.
For sjette gang skal jeg tre inn i den tøffeste perioden jeg har opplevd, og lagt bak meg.

Men det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er at klisjeen har rett.
Tiden går så fort.
Tiden flyr.
Og til tross for at man på de tøffeste dagene føler perioden uendelig, sitter man i etterkant og føler det hele var over på et blunk.
Nyfødt, eller spedbarnstiden om du vil, er unik. Ingen andre perioder i livet er lik.
Unik og vakker på sitt vis. Med en nærhet og avhengighet som ikke kan sammenlignes med noe.
Det er voksende kjærlighet, en ro, og en nysgjerrighet både hos det lille menneske og de større rundt.

Med kul på magen som snart sprekker prøver man så godt man kan å forberede seg.
Hvordan var det egentlig sist, hva gjorde vi da?
Bilder og minner dukker opp, og man innser at det første møte på null komma niks har blitt de første steg.

Fra et bilde til et annet ser man en uendelig stor forandring.
Barnet vokser for hvert øyeblikk, nye milepæler hver dag, nærmest minutt for minutt.
Og selv om det var vanskelig å se da, gikk tiden fortere enn jeg ante.
Jeg trer snart inn i den, babytiden.
Jeg både gruer meg og gleder meg.
Men jeg skal gjøre mitt ytterste i å prøve å nyte.
For jeg vet så inderlig godt nå, at jeg kan værken stoppe tiden eller spole frem.

Men jeg kan gjøre det jeg kan med å være tilstede her og nå.
Jeg skal la meg selv erklære unntakstilstand.
Ha fokus på å hvile og puste de tøffe dagene, og nyte og se det vakre i de gode dagene.
Samle alle øyeblikk og fylle hjerte.

Jeg vet så inderlig godt, at det vil, uansett hvor forberedt jeg er.
Komme dager i babytiden som er både uendelige og tårevåte.
Dager hvor jeg ingen ende ser og hvor jeg lengter etter frihet og egentid.
Men da vet jeg også at klisjeen har så inderlig rett.
Tiden går, så alt alt for fort.

Jeg. var helt sikker på at jeg nå hadde klart å kun ha en uke siden forrige oppdatering, men jammen har det flydd unna to.
Sist jeg skrev tok jeg for meg uke 34, og nå trer jeg jammen meg inn i uke 36!?
 
Hvor langt er jeg på vei nå.
Fredag er dagen hvor jeg skifter uke, og i dag trer jeg altså inn i min 36. uke som gravid. 35+0 sier tellinga og jeg er offisielt høygravid.
Babyen er nå like stor som en ananas.

 
Fra hode til rompe strekker den seg like langt som en ananas, merkelig å tenke på, at han er ferdig.
Alle organer er modne og klare. Det er bare babyfettet som skal på den lille kroppen så han er bedre rustet for å komme ut til denne iskalde verden.
I magehulen
Sist skrev jeg om at det hadde dukket opp en rytme, og den har blitt mer tydelig. En meget rolig kar på morningen og helt bajas på kveld og natt.
Jeg håper INDERLIG at han ikke kommer ut med samme rytme.
Jeg begynte i uke 34 å merke mer brå, voldsomme og tydelige bevegelser og fikk i uke 35 bekreftet at jeg har alt for mye fostervann, som også forklarer hans bevegelighet og ikke minst den gigantiske magen.

 
Søvn og humør:
Så har graviditeten satt skikkelig preg på søvnen og jeg våkner sånn skikkelig opp hver eneste natt fordi jeg må opp å tisse, og jeg har en baby som prøver å flytte om der inne.
Jeg er fortsatt ved godt mot føler jeg, men kjenner at det er tungt å gå med denne store magen og det å gjennomføre vanlige oppgaver som kan gjøre meg litt motløs. Jeg vil jo så gjerne gjøre det meste. Liker ikke å måtte spørre om hjelp til alt. SÅ humøret er nok kanskje en smule preget av det.
Det er også litt enklere å bli hjemme merker jeg. En voksende følelse av å ha lyst til å gå i hi gjør at en rolig dag hjemme er helt innafor.
Men fødsel nærmer seg.. og rett som det er blir jeg preget av både angst og forventning.
Skikkelig ventemodus nå..

 
Cravings:
Et ord: ISBITER.
Jeg spiser og spiser og spiser og spiser og investeringen av isbitmaskin har vist seg å være verdt det.
Jeg sliter generelt med matlysten om dagen, så er kanskje dumt å fylle på med isbiter. Men herreguuud så godt det er.
 
Fødselsforventninger:
Det er helt sjukt å se at det er under 40 dager igjen til han er her.
Og at jeg iløpet av en måneds tid mest sannsynligvis har lagt en sjette fødsel bak meg.
Det er nesten bra at magen er usannsynlig stor denne gangen, for jeg kjenner den gir meg litt motivasjon til å bare få det overstått.
Men fortsatt sitter fødsel nr 5 og følelsene rett for tett under hunden at jeg husker ting for godt.
Tankene kommer når det er stille rundt meg, når jeg skal sove og prøver å finne roen med sprelsk baby i magen.
Da kommer det en snikende følelse av å ikke få puste. HETTA er et godt ord. Jeg har fødselshetta.

Shopping:
Herreguuud gutten har seriøst nesten ikke klær, og det er helt sant.
Jeg tror jammen jeg må sette meg ned å bestille litt.
Bilstol er bestilt, og jammen meg vogn i hus også 🙂
Den skal jeg fortelle mer om senere.
 
nå mangler seng, dyne og et sted å sove i stua.

 
 
Kroppen:
Å gå med en gigantisk mage tærer på både ledd og psyke. Innimellom gjør vondt både her og der.
Det er vanskelig å finne en god stilling og alt vannet gjør det vanskelig å puste ordentlig.
Ting går slow motion best, men vanskelig å ta hensyn hele tiden til tempoet kroppen ønsker.
Blodtrykket er voldsomt lavt til tider, og på det laveste kjørte det meg rett i bakken. 90/70 er ikke et trykk å skryte av.
Det ble et døgn på sykehus etter at jeg og lillebror dessverre gikk i bakken.
Litt drama på slutten med andre ord 😉

 
Men det går fint med oss, og jeg håper og tror at jeg holder fint ut, ut 2018.
Når kalenderen viser 2019 tillater jeg meg selv å gå i hi, fødselsmodus og venteboble.
Alt i ett…

Han vet ikke helt hvor han skal se stakkar.
Mobiltelefonen har allerede vært opp og ned av lommen unaturlig mange ganger på kort tid.
Tenker han skulle gitt mye for at noen, hvem som helst, kunne finne på å sende han en melding eller ringe. Helst Akkurat nå.

Foran han står en temmelig gravid kvinne.
Hun puster og peser og ser grå og blek ut.
Hun løfter hånden rett som det er og tørker svette fra ansiktet.
Sukker, stønner og leter desperat etter et sted å støtte seg, men rundt henne er bare ustødige søyler med en tråd i mellom.
Flere ganger har hun satt seg ned på huk, og hver gang køen beveger seg litt sliter hun med å komme seg opp.
Den gravide kvinnen er meg. Hvem han med mobilen er, vet jeg ikke.
Eneste jeg vet er at han er meget ukomfortabel, kanskje til og med verre enn meg.

Jeg står midt i sikkerhetskontrollen på Gardemoen. I magen har jeg en baby på 30 uker og akkurat i dag bestemmer kroppen seg for å ikke spille på lag.
Kraftige kynnere og blodtrykksfall setter meg helt ut og jeg sliter med å puste.
Svimmel, kvalm og vondt. Midt i en et mylder av mennesker. Jeg reiser alene, eller rettere sagt jeg og han i magen.
Vi hadde gledet oss til denne reisen lenge men akkurat nå angrer jeg. Hva i huleste tenkte jeg på?
Jeg ser flere og flere stjerner og blikket mitt flimrer, jeg setter meg nok en gang på huk selv om jeg vet det nærmest vil bli umulig å komme seg opp neste gang.
Men heller det enn å svime av.
Når vi steg inn i slusen for kontroll var det tett i tett med mennesker.
Nå hadde jeg fritt spillerom. De foran meg stod med ryggen til. Tilsynelatende uvisst om hva som foregikk bak seg.
Og han bak, vel, han var bak. Bare mye lengre bak.
Plutselig hadde vi flere meter glippe mellom oss. Han fortsatt mer opptatt av belysning i taket og en telefon det ikke skjedde noe på.
Køen beveget seg igjen, og jeg får kavet meg opp.
Denne gangen hjalp det ikke like mye som sist på svimmelheten og svetten sildrer enda mer.
Jeg kan virkelig ikke gå i bakken her, midt i sikkerhetskøen. Det kan jeg bare ikke.
Jeg ser meg litt desperat rundt etter mennesker i uniform men står midt i slusen av mennesker som også har planer om å reise.
Som kanskje har kroppen full av sommerfugler i magen eller morgenstress.
Jeg puster og peser som en hval på land men har ikke stort annet valg for å holde meg ved bevissthet.
Nå snur de foran seg rundt og ser også. De har nok hørt meg.
De snur seg synkront, ser på hverandre med et dømmende blikk, før de snur seg tilbake igjen.
De snudde seg aldri igjen.
Heldigvis rykker vi fremover.
Jeg kan, selv om jeg tenker meg godt om, ikke huske at jeg har følt meg så ille noen gang.
Ikke bare var kroppen på bærtur, men jeg følte meg beglodd, til bry og vanvittig ensom.
Og verst av alt.
Helt ubetydelig for alle menneskene rundt meg.
Akkurat som om jeg bare kunne ha druknet, mens de stod å så på.

Greit nok, jeg kjente ingen der. Alle var ukjente mennesker for meg.
Men betyr det at jeg kan oversees?
At hvordan jeg har det og føler meg er ubetydelig?
Hadde de trampet over meg om kroppen hadde gitt etter og jeg hadde falt om?
Jeg kom meg frem til skranken, gjennomvåt får jeg lagt ifra meg sekk, belte og verdisaker.
Både lettet og skuffet.
Og veldig redd.
Så skal jeg scannes.
Blir plukket ut til tilfeldig kontroll.
Vi sjekker alle gravide, sier hun som står der i uniform.
Det går fint sier jeg.
Hun søker over hele meg, klemmer meg i sidene og gnir en strips over fingrene mine.
Ser på meg med granskende blikk.
Går det bra med deg sier hun?
Jeg knekker sammen.
Tårene som har presset på siden midtveis i køen får fritt spillerom og jeg lar de bare trille.
Ja nå så, sier jeg smiler fattet mens tårene triller
Nå så.
Sikker? sier hun og stopper søk og legger en hånd på skulderen min.
Sikker, sier jeg og går for å finne sakene mine.
Et menneske av flere hundre brukte de fem viktige ordrene.
Går det bra med deg?
Kanskje fordi hun får betalt for å spørre, forhåpentligvis fordi hun brydde seg.
Vi mennesker skal utvikle oss, selv i 2018 skal vi jo det.
Lære oss nye egenskaper, utvikle nye metoder og teknikker.
Men vi må for all del, aldri slutte å bry oss.
Vi må ALLTID våge å bry oss.

Vi må tørre å gjøre det ukomfortable mindre ukomfortabelt med å strekke ut en hånd.
Tilby oss å hjelpe, bry oss.
Ikke trekke opp telefonen eller telle lyspærer i taket, ikke snu oss for å se for å så overse.
Det finnes ikke noe som er viktigere, enn å bry seg.
For sannheten er, at uten hverandre.
Er vi ingenting.
Bare ubetydelig, redd og fryktelig fryktelig ensom

//annonse

Jeg har blogget siden 2014 og siden 2014 har jeg hatt med meg fantastiske knertenogkaroline.no.
En jordnær, ekte og god butikk med barneklær av god kvalitet og ikke minst en knakande god service.

Med raske utsendelser, raske svar på kundeservice og lett tilgjengelighet har de vært et naturlig valg for meg de siste fire årene og det har vært en stor ære å ha de med på laget.
Hele 55 rabattkoder og rabatter har de delt med oss og meg, og dette er den 56 og siste gang.

Dette er både vemodig, trist og godt på en gang.
Mye har skjedd med bloggen, meg og ikke minst Knerten og Karoline siden vi startet.
Både jeg og de har vokst.
Ungeflokken har fordoblet seg (!!) jeg har fått min egen (sammen med min mann) butikk og Knertenogkaroline.no har fått flere fysiske butikker og blitt en knallfin nettbutikk.

Jeg har brukt klærne som Knerten og Karoline tilbyr i fire år og er vanvittig fornøyd. Hovedtyngden hos de er nameit, men de tilbyr også hust&clair, fixoni og salto blant annet.
Klærne har en fornuftig pris og tåler å bli brukt, som er vesentlig da vi selvfølgelig ønsker oss klær som kan gå i arv.

Rabattkodene fra knertenogkaroline.no har vært ekstra moro å dele ut fordi de har vært veldig aktuelle. rabatter på vintertøy når vinteren kommer, ull til høsten og masse herlige sommernyeter allerede i april/mai. Og den siste rabatten er ingen unntak.
Denne gangen trenger du ingen rabattkode, det er rett og slett 20-50% rabatt på hele butikken og det vil vare fra nå til 14. desember.
Absolutt alt med andre ord, men gjelder kun på lagerførte varer.
HER finner du nettbutikken. Gjør unna de siste julegavene, sørg for å kapre noe du trenger til redusert pris eller bare kjøp noe du kanskje har siklet litt på.
Happy shopping og takk for samarbeidet.

Navnet til første barn hadde jeg klart før hun var i magen.
Amalie heter vår eldste og er oppkalt etter en av sine besteforeldre.
Min manns bestemor som jeg aldri fikk æren av å møte.
Han ville vise meg hennes grav og på veien opp dit snakket vi om å kalle barna opp etter tidligere familiemedlemmer og konkluderte egentlig med at ingen hadde navn vi likte eller så var de navnene vi likte allerede “godt brukt” og oppkalt tidligere.
Nå skulle vi besøke graven til Agnes og Johan.
Og der så vi plutselig at Agnes hun het også Amalie.
Og vips, var navnet i boks.
2 år senere, ble Amalie født.
Markus, Matilde og Jonatan har også en historie rundt sitt navn. Den kan du lese her om du er mer nysgjerrig.
Oda fikk navnet sitt av betydning.
En overraskelse og berikelse vi absolutt ikke så komme.
Oda betyr rikdom.

 
Jeg synes helt ærlig at det å velge navn er vanskelig.
Enten man vil eller ikke blir det en del av personligheten. Noe som skal følge de resten av livet.
Ikke vil vi ha for spesielt, ikke for alminnelig og hvordan i alle dager vet vi om det passer det lille vesenet som kommer ut av min mage.
Vell, sannheten er vel at man ikke vet.
Navn er noe man må ta på magefølelsen.
Jeg bryr meg ikke om navnet passer med resten av flokken, det er i grunnen uvesentlig. Jeg mener, hva betyr det for lillebror om navnet matcher hans søsken?
Jeg pleier å holde navne kortet tett til brystet.
Og denne gangen blir inget unntak.
Årsaken er at det finnes vanvittig mange meninger rundt navn, og sjeldent sitter folk på de.
Og hva trenger vel jeg å vite, om du synes navnet er pent eller ei?
Det viktigste er at det passer for oss som familie og ikke minst for han som kommer?
Samtidig blir det på en merkelig måte viktig, hva andre synes.
Da det er han som etterhvert skal oppleve responsen rundt sitt navn.
Men, to små hint rundt navnet kan vi dele.. så kan du kanskje gjette…og kanskje har du rett.
Barnas navn har en ting til felles.
Alle inneholder de minst en A, som et symbol på at de alltid kommer først i rekken for oss. Alltid.
 
Så da blir familien vår bestående av.

For Jan-Anders

For Nina

For Amalie

For Markus

For Matilde

For Jonatan

For Oda
 
og

 
For….
 
Vi gleder oss til å fortelle dere.