Auuuu ikke slå – søskenkrangling på nytt nivå.

Jeg står inne på kjøkkenet over grytene.
Hodet er full av tanker fra dagen som har vært.

FOR en dag!
Jeg, kroppen, kula med 31 uker gammel baby og hodet er fryktelig sliten.
Nå skal det bli godt med middag.

Det er alltid litt tiltak, det å lage skikkelig middag på slike dager, men det er igrunnen slike dager man trenger det mest.

Kjøkkenvifta suser, så høyt at alt annet bare blir bakgrunnstøy.

Jeg hører lyder fra stua, to stemmer som eskalerer, men hva som blir sagt hører jeg ikke.

Jeg kremter litt høyt bare så de er klare over at jeg er der.
Hører de.

Stemmene fortsetter, jeg hører godt at stemningen er i ferd med å ta av, i feil retning.

Jeg skrur av vifta, matos får være matos, dette må jeg få med meg.

Auuuuuuu hører jeg minstefrøken si.

Ja men så flytt deg da, får hun til svar av broren.

Det blir stille en stund.

Auuuu lyder det igjen.
Ikke SLÅ Markus sier hun bestemt.

Han ler,

Hun sutrer.

Markus og Matilde roper jeg fra grytene.
Rører noen ekstra runder i sausen før jeg tusler ut på stua, gir de begge et blikk .
Ingen av de ser på meg.

Begge sitter de med nesa godt ned i hvert sitt nettbrett.

Markus og Matilde gjentar jeg med enda litt strengere tone.

De ser på meg et kvart sekund før blikket flakker tilbake.

Nå må dere klare å være venner, hvis ikke må jeg ta brettene for i dag.

Jaaa daaaa…svarer begge monotont.

Jeg får så vidt retunert tilbake til sausen før jeg på nytt hører lyder.

AUUUUUU!

Jeg kremter igjen.

Nå er det broren som får vondt, og lillesøster fryder seg.
Det varer ikke lenge, latteren fra minstefrøken går over til gråt.

Ikkke slååååå Markus sier hun før gråten tar fullstendig over.

Jeg rører noen runder til og stamper inn på stua.
Hva er det som foregår? Sa jeg ikke at dere måtte prøve å være venner?
Hvor slo han deg?Hun gråter fortsatt, sitter med nettbrettet i fanget mens tårene triller.

Du vet godt at du ikke skal slå, sier jeg oppgitt til broren som tydelig ikke er stolt.
Dette er noe nytt her i huset, krangling, vell det har vi selvsagt. Men fysisk er det lite av.
De roper og skriker mer til hverandre. Jeg foretrekker heller det.

Å vite at de kan fysisk skade hverandre liker jeg ikke tanken på.

Jeg blir lite pedagogisk, står over de som et mammamonster, nærmestroper over gråten til vesla.
Prøver å få det svar

Hvor slo han deg? Gjentar jeg, jeg vet jo godt at en nuss og en blås vil ta bort det meste og jeg hører på gråten at dette er ikke den værste støyten.

Hun hikster høyt, tørker noen ekstra krokodilletårer..

Deeeer sier hun, med en pinne…

Hvor der? sier jeg og mangler et pek.
Også pinne? Hvor har du gjort av den?

Broren setter opp et merksnodig smil.

Deeer sier hun igjen..
Hun peker… det gjorde hun første gangen også…
Jeg bare så det ikke.

Han slo meg der sier hun igjen, og peker ned på nettbrettet.
Midt i hodet med en pinne….
På Minecraft…

 

 

 

Jeg trodde jeg var den eneste…

Man får mye rart for seg, som gravid.
Man leser rett som det er om rare lyster og ting gravide bare må gjøre.

Noen spiser asfalt, kritt og merkelige kombinasjoner med mat.
Noen må til Clas ohlson hver eneste dag bare for å kjenne litt på lukta, andre kunne stått å fylt bensin i evigheter.

Isbitknasking, snøspisere, søthunger som ikke ligner grisen.
Sutteklut, avsmak på det de likte før og intense lyster på noe man bare MÅ ha.

Jeg har lest om det meste, og noen av disse har vært tilstede i ett og annet svangerskap hos meg.
Jeg har både stoppet på mc donalds ensporig for å hente isbiter og jeg har hatt en greie for lukta på  clas ohlson.

Men en ting, et behov jeg har hatt i alle fem svangerskap har jeg ikke lest om noe sted.
Det handler ikke om smak, lukt eller lyd.
Men snarere om en adferd.. om man kan kalle det det.

Ikke noe sted har jeg funnet noe om det.
Men er det noe jeg har lært som tabudør åpnende blogger så er det det at jeg er sjeldent alene.

Jeg måtte høre.
Snap ble mediet, og spørsmålet var enkelt.

Er jeg den eneste som bare MÅ lufte kula?

Jepp, vi snakker kulelufting her altså.

Et ekstremt behov for å kle av og blotlegge hele kloden (som seksåringen kaller den)
Slippe den ut i friluft uten nærkontakt av noe i noen som helst grad.

Etter en stund kan et svalt teppe få dekke til litt, men får jeg velge er det best å la den være i det fri.

Behovet er tilstede hele tiden, men er økende mot kveldstid.
Jeg klarer å begrense meg,og gjør det minst mulig i offentlighet, men så fort jeg får noen stakkars minutter alene slippes den altså løs. Ja eller fri.

Det skjer når kula når en hvis størrelse, når man igrunnen kjenner at alt strammer og man tenker at nå kan den bare ikke bli større…

Et par uker senere sitter man der dobbelt så stor og ler litt av seg selv og den vesle klementinen man da hadde som mage.

Men som alltid, fikk jeg svar. Og som alltid fikk jeg bekreftet.
At jeg er så langt derifra alene.

Flere har bedrevet og bedriver kulelufting.
Faktisk kunne flere rapportere om at behovet også eksisterte en god stund ETTER fødsel.
Noe jeg også kan bekrefte har vært tilstede hos meg, spesielt etter amming med en sovende baby i fanget.

Det ER så deilig, når man får vite at man ikke er alene, at det man tenker er rart og snålt er innafor.
Rett og slett fordi man plutselig er en del av et fellesskap.
I dette tilfelle et kuleluftefellesskap.

I og med at jeg er en av få som står i den luksus at jeg har et eget mammaråd på snap, et eget ekspertråd og kartotek av erfarne mammaer velger jeg å skrive om dette fenomenet.

Nettopp for at du der ute med samme behov kan google deg frem til mitt innlegg og få bekreftet at du ikke er alene.
Rar, mmm mulig, men ikke alene.

Så vreng opp og ned, slipp kula fri og vit at vi er flere som akkurat nå gjør det samme.

 

og vil du følge meg og kula på snap?
Da finner du meg på Idebankmamma 

Du hadde ikke hatt vondt av å fikse deg litt innimellom

For en dag!
Jeg kan faktisk driste meg til å si FOR en helg!

Man vet i grunnen aldri hvordan to “fridager”på rappen blir med flere småsoldater i hus.
Ingen planer, jeg både gledet meg og gruet meg.Men jammen ble helgen fin, masse lek på gulvet med barna, et bekken som spilte pittelitt på lag, god mat, en bonusdupp midt på dagen, sene frokoster, kaffemaskin i hus igjen, kjærestetid, boller, film, dusj midt i leggetid og jammen kom jeg meg ikke ut i friskluft også.

Kom mamma, skal vi utforske verden.

Jeg har delt mye med dere på snap i helgen (følg meg gjerne: Idebankmamma er mitt nick), flere av dere er nysgjerrige på vår hverdag og snap er en fin måte å vise dere kjapt på, og ikke minst åpner det for en FANTASTISK dialog.

Jeg har igrunnen sett på snap som et snilt medie og kun opplevd fantastisk hyggelige og flotte samtaler med dere,

Helt til i dag.

Jeg var strålende fornøyd, jeg trosset bekkensmerter og svimmelhet og kom meg UT.
I frisk luft,sammen med de andre.

Jeg snappet meg ut og nøyt sola og samvær.

Litt over en time senere tuslet jeg inn, satte meg tilrette i sofaen for å sjekke snappene som hadde ramlet inn.
Og da var eventyret over, altså eventyret om at snap bare var snilt og hyggelig.

“du hadde ikke hatt vondt av å fikse deg litt innimellom, du ser liksom litt grå ut”

Jeg svarer de fleste snapper jeg får umiddelbart, men her ble jeg målløs.

Jeg måtte se en ekstra gang, ble sittende i sofaen å måpe.
Med ferske roser i kinnene og noen ekstra fregner på nesa etter å endelig ha vært i solen, følte jeg meg i grunnen temmelig fresh.
Helt til nå.

Jeg måtte se gjennom mine egne snaps.
Hadde hun rett?
Herregud så ofte jeg har kamera mot meg, og hjelp så trøtt jeg ser ut.
Også håret da, til alle kanter. Og på den ene gnir jeg jammen meg på nesa også.

Jeg skal være ærlig, jeg har ikke ofret det en tanke en gang, at jeg viser meg på snap, akkurat slik jeg er.
Hjemme på en søndag, i onepiece og morgensveis.

Hun hadde igrunnen rett, jeg hadde jo ikke hatt vondt av å fikse meg litt.
Hvem har vel det.

Men spørsmålet her er hvorfor?

Var det med et godt hjerte hun skrev? Var det kritikk? Synes hun det var leit å se meg uten sminke på en hjemmesøndag?Hun får svar, dette kan jeg ikke la stå blankt.

Hun får en selfie tilbake…
et usminket tryne, mitt usminket tryne, jeg klarer ikke smile, er for satt ut av hele greia, men skriver en lett kommentar.

Og når mener du jeg skal ha tid til å fikse dette trynet?

I dialogen videre blir det temmelig klart, hun mente IKKE kommentaren sin som god og omtenksom. Hun var ikke ute etter å unne meg litt egentid og egenpleie. Kommentaren var snarere ment som kritikk. Jeg så ikke bra nok ut, for snapchat. Hun følte ikke jeg tok oppgaven min særiøst nok.

Var jeg ikke klar over at jeg snakket til mange?

Dialogen motiverte meg, motiverte meg til dette innlegget.
Hun ble informert om at hennes snap ble min inspirasjon til dagens innlegg.

At jeg med medmenneskelig respekt skal jeg ikke røpe hvem hun er, men hennes ord blir hogd i stein.

Du hadde ikke hatt vondt av å fikse deg litt innimellom.

For all del, ingen har vondt av å freshe seg opp innimellom.
Når jeg tar meg tid og unner meg litt egenpleie og litt ekstra farge i ansiktet føler jeg meg strålende.
Det er så deilig å se et litt fikset tryne i speilet innimellom.

Men det er faktisk av en grunn, jeg ikke bruker 15 minutter før jeg poster en snap.
Jeg ønsker å vise virkeligheten.

Slik jeg er, akkurat nå, akkurat da.

Det trøtte, grå, usminka trynet…
det er MEG, akkurat slik JEG er.

Jeg er VELDIG klar over at jeg snakker til og med mange på snap, og det er nettopp derfor jeg velger å IKKE bruke 15 minutter foran speilet før jeg sender en morgensnap.

Det er flest damer som følger meg, damer som blir bombadert med det perfekte.
For all del, nå mener jeg ikke at jeg blir perfekt med litt sminke, men jeg tar noen steg nærmere det vi definerer som nettopp perfekt. Fresh, vakker og (u)naturlig.

Jeg VET at jeg ikke er den eneste som tusler i gråbuksa og tskjorta til mannen hjemme på søndager.
Jeg VET at jeg ikke er den eneste som legger meg med dagens butikkmaskara (du vet den du noen ganger gidder å kaste på deg før du skal på butikken) og bare tørker lett under øynene på morningen og tenker det får være godt nok.

og jeg VET at vi damer ser nok sminka tryner iløpet av en dag..
nok til at de fleste damer tåler å se mitt usminka tryne midt blandt de alle.

Så vit, at jeg velger å være meg fordi jeg snakker til akkurat dere.
En flott, unik gruppe med hardtarbeidende mødre som sniker seg til en snapstorie eller to mens dere sitter på do eller gjemmer dere på badet.

og jeg håper og tror, at det er temaene, øyeblikkene og rådene dere tar til dere.
For mitt usminka grå tryne…

Nei, det hadde jeg ALDRI gjort om det var meg.

Er det noe som er viktig for meg å lære barna mine, så er det både å forstå og ikke minst respektere forskjeller.

De skal respektere andres valg, andres tro, andres væremåte, andres utseende.
Forstå at vi alle er unike og like verdifulle og at vi skal respektere hverandre for den vi er.

Enig?

Jeg tror de fleste oppgående mennesker er det nemlig, altså enig med meg i dette.
Både at det er viktig å vise og ikke minst føre videre.

Er det ikke da merkelig, at vi foreldre (mammaer spesielt.. jepp da jeg vet det svir, men vi mammaer er værre enn pappaer) glemmer hele den reglen så fort det er snakk om andre mammaer og pappaer.

Her er det en regel som gjelder.
Så lenge jeg ikke ville gjort det samme som deg, gjør du det feil.

ja og jeg glemte..det er en til.
Gjør du noe annerledes enn meg, så gjør du det feil.

Jeg må være helt ærlig, det er kanskje det som overrasket meg mest når jeg ble mamma, først trodde jeg det kunne ha med alder å gjøre. At de andre mer voksne mammaene var krasse og kritiske mot meg fordi de trodde jeg var ung og uerfaren. Det startet jo allerede i svangerskapet.


Men så ble jeg eldre, ungeflokken vokste og jeg omringet meg med flere mødre, jeg ble selv av de eldre og erfarne. Alikevell støtet jeg rett som det var på en bedrevitende mamma.

Andre mammaer ble ofte et tema også, over kaffekoppen.
Har du sett hva hun gjorde? Har du hørt hva hun sa til barnet?
Nå er hun jammen meg gravid igjen?
Makan til drittunge, hadde han vært min skulle jeg jammen satt han på plass.

Så ble jeg blogger.
Jeg lærte fort, jeg bør være forsiktig hva jeg sier.
Det utroligste vekker mammapolitiet som føler at et mammaråd er på plass,
uansett om det er ønsket eller ei.

Jeg ble forsiktig, de fleste bilder var gjennomtenkt og skuldrene høye.
Jeg ble nesten redd for å poste noe, redd for å bli angrepet i den viktigste rollen jeg gjør her i livet.

For det ble jeg, rett som det er.
Andre mødre som viftet med pekefingerene og ropte i roperten!
SE PÅ HUN, SE HVA HUN GJØR FEIL!

Jeg ble utslitt.

Jeg sluttet, å vise meg og mitt.
Jeg gjorde jo det beste jeg kunne, og enda litt til.
Alikevell ble det aldri bra nok, det sier seg selv, jeg kan jo ikke gjøre likt som ALLE andre.

Jeg beskyttet meg og mine valg som mamma, som omsorgsperson.
Jeg var livredd for at andre skulle trampe på de.

Jeg sluttet å gjøre noe av det jeg mener er vårt mektigste våpen, nemlig å dele.
Dele med hverandre. Sammen er vi dynamitt.

For meg, er andre mødre, andre foreldre, veldig verdifulle.
Det står midt i samme situasjon som meg, som oss.

Sliten, bekymret, usikker, stolt, lykkelig, forelsket og frustrert på en og samme tid.
Jeg er omringet av en flokk som elsker meg høyere enn høyest, og jeg elsker de tilbake med hele hjerte og kroppen attåt. Det er klart jeg gjør mitt beste.

Og for meg, er en prat med en annen mamma noe av den beste terapien jeg kan få.
NÅR den er full av forståelse, vellmenende ord og råd der man ønsker og trenger den.
Det er når samtalen fylles med heiarop og medfølelse vi får frem det beste i hverandre.

For la oss ikke glemme, vi er jo i samme båt alle sammen.

Jeg holdt mammarollen og valgene jeg tok rundt denne tett inntil meg en god periode.
Helt til en dag, jeg stod på badet og gråt. Jeg var sliten, fryktelig sliten.

Jeg var så sliten at det ikke hjalp å tørke tårene før jeg gikk ut å hjalp fireåringen.
Hun så jeg hadde grått, mye.
Det hele resulterte til et åpen og sårt innlegg på bloggen.

Når mammaer er slitne, gråter de på badet.
Innlegget handlet ikke om valg, det handlet i grunn om følelser.

Jeg valgte å poste det, jeg ville dele.

Noe magisk skjedde, dere viste hva dere var gode for.
Dere heiet, støttet, fortalte meg at jeg ikke var alene og takket for at jeg fortalte dere at dere ikke var alene.

Vi hadde visst alle hadde vært slitne.

Det var da jeg bestemte meg, for å snu.

Jeg respekterer alle mammaers valg, så lenge de gjøres med et ønske om å gjøre sitt beste.
Jeg er takknemlig for alle mammaer som er der for meg, når jeg selv føler at jeg ikke strekker til og ber om et råd, et tips eller en erfaring.

Vi mammaer, vi foreldre er verdifulle for hverandre.Enten vi vil eller ei er vi i samme krig.
Vi kan lære av hverandre, bli motivert og ikke minst se at det er flere måter å gjøre ting på.

Men for å kunne se og forstå det.
Må vi også RESPEKTERE det, Akkurat slik vi ønsker å respektere andre forskjeller.

Vi må bry oss om, istede for å bry oss med.

Å gi et godt råd er både fint og flott, så lenge vi husker at vi alle er forskjellige, både de små og de store.
Bak hver et valg, er det også minst en tanke, en årsak og en historie.

Og det MÅ vi ikke glemme.

Jeg er heldig, jeg har en unik tilgang til uendelig mange flotte mammaer som står klare med et godt råd, en erfaring å dele og noe lurt å si. Dere gjør meg klokere for hver eneste dag.

Jeg er uendelig takknemlig for det.

Alikevell lever jeg også farlig, hver eneste dag kan mødre sitte på sin høye hest og le av meg fordi jeg gjør det annerledes enn de selv.

Mest sannsynlig snakker de om meg over kaffekoppene også.

Jeg jobber hver dag med å la det prelle av meg, råd og meninger  jeg ikke har bedt om, prøver jeg heller ikke å høre på.

Men en ting er sikkert, alene klarer jeg ikke dette.

jeg trenger å lære, lytte og forstå.
Og det,

det gjør du også.

Gravid uke 30 med femte barn – Det er ikke alltid bare bare.

Da var vi altså på et nytt rundtall, kanskje det siste også?
Inn i uke 30 for femte gang.

Jeg har vel skrevet det på alle ukesoppdateringer jeg har skrevet, men jeg henger virkelig ikke med.
Tiden flyr, og akkurat nå kan jeg slenge til, og godt er det.

Hvor langt er jeg altså på vei?
Akkurat nå er jeg 29+2 med vesle Oda.

Babyen er så stor som:

En stor salat.
Det er igrunnen vanskelig å forestille seg hvor stor babyen egentlig er kjenner jeg.
For selv om magen føles stor så klarer jeg alikevell ikke å forestille meg at den rommer en fiks ferdig baby der inne.

Liv og røre.
Det sies at de våkner litt til rundt disse tider, at søvnrytmen er klarere og at de sover litt mindre iløpet av døgnet. Og det merkes. Jeg føler henne rett som det er, hun gir meg alltids et svar om jeg dulter borti henne. Og som hun HIKKER. Spesielt en liten stund etter jeg har spist mat med mye smak. Det er ingen tvil om at maten jeg spiser setter smak på fostervannet.

Søvn-Humør og form.
Nå begynner nattevåken. Hennes mest aktive periode er på tiden av døgnet hvor jeg er mest trøtt.
Nemlig etter kl 22 til ca midnatt og ofte lykkes hun med å holde meg våken hele stunden. Ikke bare kjennes det ut som et jordskjelv i senga men jeg må også opp ørten ganger for å tisse fordi hun får noen reale fultreffere rett i blæra.

Humøret svinger, såpass at jeg åpent og ærlig har bedt om en henvisning av jordmor for å få noen å snakke med. Ting rundt meg er ikke bare bare om dagen. Noen nær meg, som betyr mye for meg har såret meg og sveket meg og det er vanskelig å bare riste av seg. Spesielt når man er i en slik sårbar situasjon som jeg er i nå, proppfull av hormoner og ikke minst følelser.

Det er noe med at man trenger alle man er glad i på en annen måte nå, som man er såpass sårbar.
Heldigvis er det godt, trygt og stabilt her hjemme i vårt hus. Så de dagene jeg er så heldig å klare å riste det litt av meg har jeg det veldig godt med min fantatiske tålmodige mann og ungeflokk.

Formen begynner å bli temmelig gravid, på en av mine apper står det at jeg bør legge tilrette minst en hvil på dagen. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråter når jeg leser det. Jeg vet jo så innmari godt at det hadde vært akkurat det jeg trengte innimellom, men er det noe jeg ikke har sjans til så er det akkurat det.

Nam dette må jeg ha:
Det er igrunnen ingen supercravings ute å går, jeg får et akkutt behov for en sjokoladerute nå og da, men om det er noe så er det generelt mat. Jeg kunne spist en hest om jeg fikk lov.

Fødselsforventninger
Det sier jo seg selv, det blir jo ikke noe bedre med angsten ettersom tiden går. Men nå har jeg bedt om en prat med lege på fødeavdelingen. Jeg TRENGER en plan.
Jeg må få høre av en som kan se på utviklingen fra tidligere fødsler og tempo ikke minst som hva de tenker er den beste løsningen. I mitt hode er det igangsettelse i nærheten av termin. Jeg grøsser av tanken, men da slipper jeg iallefall transport med riene som alltid kommer kastet på meg.
Og ikke minst vi risikerer ikke å føde i grøftekanten.

Shopping:
Noen små plagg har kommet i hus, og jeg (kremt jeg mener vi) har bestemt oss for vogn.
Valget kan du lese om her. Den er forhåpentligvis i hus iløpet av neste uke.

Mammakroppen:
Ok, her kommer detaljer, så er du sensitiv og vil vite mest mulig…stopper du nå.
leser du fortsatt?

Ok jeg advarte deg.
Kom ikke her å si noe annet 😉
Jeg samler vann, og åreknuter har blitt synlig langs det ene benet.
men visste du at man også kan få åreknuter i hmm hmm hmmm?
Ohhh yes, og det er altså SÅ vondt, og så vanvittig lite delikat…
Jeg har selvfølgelig googlet og til min store lettelse kan jeg lese at de fleste blir kvitt de asap etter fødsel.. jeg krysser fingrene for at jeg er av de fleste.

Bekkenløsingen er blitt en av mine følges”venner” og enkelte dager er den så ille at jeg ikke klarer å kle på meg selv en gang. Å ta hensyn til smertene lønner seg så her kan det hverken løftes eller tusles tur.

Jeg får komme tilbake sterkere på de planer senere.
beklager lite bilder av egen magehule.. men kan ikke si at jeg synes det er noe alrigth å ta bilder av denne kroppen akkurat nå 😉

5 ting du MÅ kunne om sikring av barn i bil.

Sikring av barn i bil.
Jeg hverken får eller kan snakke nok om det. Hvor viktig det er at vi som foreldre tar ansvar, setter oss inn i regler og lover. Det er vår oppgave å sørge for at barna sitter både trygt og godt. Og feiler vi, kan vi risikere å miste de, dersom det skulle oppstå en ulykke. (pssst, dersom du i disse dager er på jakt etter bilstol, lurer det en rabattkode i bunn av innlegget)

Og statistikken taler sitt, vi er ikke gode nok, 1 av 3 barn sitter feil eller usikret i bil.

Det kan være komplisert å sette seg inn i alt, men la oss ikke gjøre det for avansert.
Det er ikke ALT man må kunne, bare man følger grunnregel, barna skal sikres, og det godt og etter reglene.

Her har du 5 ting du MÅ kunne for å gjennomføre dette:

 

1.  Bakovervendt.
Jeg går rett på, den evige diskusjonen om bakovervendte bilstoler. De utallige unskyldningene vi har for å snu. La meg først få sagt at det selvsagt finnes enkelte begrunnelser som absolutt tilsier at man bør snu barnet. Men i dag er det alt for få barn som sitter bakovervendt lenge nok. Regelen i Norge sier at det er påbudt at barnet sitter bakovervendt til det er minst 15 mnd, men anbefales så lenge som mulig gjerne minst fire år. ( I Sverige selges ikke forovervendte bilstoler til barn under fire år) Med den nye I-Size standaren finnes det bakovervendte bilstoler med isofix helt opp til 23 kilo, feks: Concord reverso.

Concord Reverso kan brukes fra 0 år til barnet kan snues, men andre ord ikke behov for en bilstol nr 2 før beltestol.
Concord Reverso kan brukes fra 0 år til barnet kan snues, men andre ord ikke behov for en bilstol nr 2 før beltestol.

2. Vekt og høyde.
Det er vekt og høyde som avgjør om barnet er klar for å sitte uten sikring. (Da mener jeg selvsagt ikke uten bilselen)
Regelen er enkel, Det er påbudt å sikre barn under 135cm eller mindre enn 36 kilo. Barn mellom 135 -150 må sikres med utstyr dersom dette er tilgjgengelig i bilen. Denne regelen gjelder for barn under 36 kilo, over er det samme regel som for voksne.

3. Airbag + barn under 140= ?
Anbefalingen til TryggTrafikk er klar, barn under 140 anbefales IKKE å sitte i fremsete med aktiv airbag, SELV om de sitter i godkjent stol. Det hjelper med andre ord ikke å komme høyere opp. Her er det tyngde på hode og muskelstyrke i nakken som spiller inn. For en voksen kan en airbag redusere risiko for skade med 5-10%, bilbelte derimot med 50-60%.

4. Klare selv?
Både voksne og barn synes det er kjekt når barna klarer selv, men ansvaret om å sette på seg bilbeltet riktig er for mye å forvente av en 4 åring. Jeg sjekker fortsatt om 9 åringen har fått festet ordentlig.
En sele som sitter feil eller ikke godt nok, gir svært redusert sikring eller kan i værste fall gjøre risikoen større for skade.

5. Brukt eller nytt?
Det er ingenting i veien for å kjøpe brukt, så lenge du er 100% sikker at sete ikke har vært utsatt for en ulykke eller annen kraft som kan påvirke setes sikkerhet. I tillegg er aldere og riktig brukerveiledning riktig. Det anbefales ikke å kjøpe et sete eldre enn fem år. God bilsikring koster, dette er vi klar over med fire barn i baksete. Derfor er vi VELDIG glade når folka i Mimmis.no er så sporty og deler en rabattkodee på akkurat BILSIKRING når vi spør de.
Rabattkode: NINABIL20 gir 20% rabatt, også på salgsvarer.
Rabattkoden gjelder alt av bilsikring og tilbehør.
Du finner kategorien HER

 

Og du, dette er viktig budskap, hjelp oss å dele <3

Med tresmak i rompa… – Valg av nytt gulv.

Har du tenkt over hvor mange timer du tilbringer på gulvet?

Her i huset har vi 2-3 barn som leker på gulvet hver eneste dag.
Og rett som det er blir stuegulvet fylt av togbaner, duploklosser og lekebiler.

Det er med andre ord på gulvet det skjer for oss.

Faktisk så er gulvet ofte løsningen også for vår del.

For fakta er, så lenge det sitter en voksen på gulvet, så er det god stemning i huset.
Survete slitne unger, unger som krangler eller unger som sliter med å finne på det.

En voksen på rompa på gulvet og vips det skjer magi.

Faktisk så er det slik at om vi begge kommer hjem fra en travel dag, og har mye å oppdatere hverandre på, er det på gulvet vi tar disse samtalene. Ungene er gjerne rundt oss, men istede for å henge i beinene og rope høyest for oppmerksomhet driver med sitt, trygt viten om at vi er der, rett ved.

Jeg har endret syn på gulv etter jeg ble småbarnsforelder.
Så lenge det så alrigth ut var det greit, men nå er det flere andre faktorer som er viktig.

Men når vi nå skulle pusse opp kjøkken, åpne mellom stue og kjøkken og gjøre rommet til ett, fikk oss også et gulvdilemma. Vi innså at gulv er mye viktigere enn vi hadde tenkt, vi sitter jo nærmest mere der enn i sofaen.
Og utvalget, å du kjære verden. Det er jo en jungel.

Så, da måtte vi sette oss ned (på gulvet 😉 ), lage en liste.
Hva er viktig for oss med gulvet?

Støy, det er jo en del støy med fire barn (snart fem..hjeeelp)
Bare tanken på en stor boks med duplo helt utover gulvet gir meg hodepine.

Det er viktig med et gulv som IKKE bråker mer en nødvendig.

Renhold, siden gulvet igrunnen er blitt et møbel for oss er det og hyggelig å ligge på et rent et.
Skitt og støv blir mer synlig fra en liggende vinkel, jeg har ikke støv på hjernen, men synes det er hyggelig å ha det rent rundt meg. Et gulv som er enkelt å holde rent og som tåler litt vann er kjekt.

Gulv man kan spise. Nå er ikke våre små gnagere, men rett som det er så er det en tunge som tester ut gulvet, iallefall blandt de minste.Eller så blir kanskje eplebiten lagt på gulvet mens man setter på den siste duploklossen.
Rett som det er, er munnen på en eller annen måte i kontakt med gulvet.

Behagelig, det skal vel mye til å finne et gulv som er MYKT, men det er uten tvil forskjell på hardeheten og følelsen av et gulv.
Et varmt og mykt gulv var å foretrekke. 5 av 6 i familien foretrekker jo å gå barbent. Og som nevnt tidligere, vi sitter en del på dette gulvet.

 

Brukervennlighet, gulvet skal jo faktisk på gulvet også.
Et gulv som kan legges av oss er jo det mest økonomiske, uten tvil. Men da er vi avhengige av det faktisk kan legges av oss.

Såh, parkett, laminat, belegg, vinyl, klikkvinyl, flis?

Det er en verden av utvalg når det kommer til gulv, og når man først er inne på det så er materialer en ting, så er det farge, mønster osv som må velges.

Vi har vurdert frem og tilbake.

Valget er tatt, valget vi tok fikk min kjære mormor til å steile.
Vi velger vinyl, ikke hvilken som helst, men klikkvinyl fra Tarket.

Årsakene er mange, men kort og godt så tilfredstiller det faktisk ALLE krav vi har til gulvet.

Mormor steilte som sagt. Vinyl har hun friskt i minne fra 70 tallet. Men den gang da er heldigvis ikke nå.
Vinylgulv er noe helt annet i dag.

Starfloor click fra Tarkett som vi har valgt produseres miljøvennlig, faktisk er halvparten av materialet naturlige råvarer. Og hele gulvet er 100% resirkulerbart. Det bråker lite, er mykt og godt å gå på, enkelt å rengjøre og det beste er at det er helt 100% ftalatfritt.

Det er lettlagt, kan legges av den vanlige mann i gata og legges uten lim.Kan legges direkte over tidligere gulv, men overflaten under må selvsagt være ren, rett og trykkfast.

Enkelt å holde rent og veldig slitesterkt.

Det finnes utallige mønster og muligheter og egner seg godt på de fleste rom.

 

Hva er viktig for dere når dere velger gulv?

Jeg har bestemt meg for vogn…. tror jeg…

Jeg skal ikke være seig med å innrømme at jeg ikke er veldig lei meg for at jeg har måtte sømfart vognmarkedet igjen.

Hei jeg heter Nina og har vogndilla!

Jeg har hatt temmelig mange vogner i hus, 3 og fire hjul, søsken og singel, kostbare og ikke fult så kostbare.
Tandem, sykkel og joggevogner. Skal jeg være ærlig så har jeg ikke telling på hvor mange vogner som har vært innom denne familien. Jeg har trillet barna i mye rart og mye bra 😉

Men tro det eller ei, budsjettet har ikke vært så voldsomt, jeg har solgt og kjøpt brukt, byttet og kommet over salg.
Noen kroner har det selvsagt blitt, men ikke i nærheten av verdiene man skulle tro.

Nå er det altså femte barn i magen. Av erfaring har jeg lært at det lønner seg å bruke litt tid på vognvalg.
Man vet jo aldri om man blir fornøyd eller ting blir slik man hadde tenkt. Men å ha gjort seg en real tankeprossess på når man kommer til å bruke vogn og hvor man skal bruke den og ikke minst til hvem er ikke dumt.

Denne gangen er det mange faktorer for oss å ta hensyn til.
Minstebror bruker fortsatt vogn, både når vi er ute på farten og dagduppen.
Mest sannsynlig har vi behov for vogn til han en god stund til siden han enda ikke går.
Med andre ord trenger han også et fullverdig vognalternativ med sovestilling og god plass i sportsdel.

Behovet er dermed tilstede for en søskenvogn, alikevell vil det være flere situasjoner hvor jeg IKKE har to barn foran meg, Jonatan begynner i barnehagen og det er minstemor som vil være den som er med meg.
Og i situasjonene vil det ikke være særlig aktuelt for min del å trille med en dobbeltdekker.
Jeg ønsker med andre ord en vogn som kan både være singel og dobbel.
Vi bor på landet, det er snø på alle veier på vinteren, og vi triller rett som det er på grus. Lufthjul står HØYT på ønskelisten.
Vi har bil med god plass, så det er ikke et must at den må være liten sammenlagt, men til ferier osv er det greit med en vogn som ikke tar alt for stor plass.

Komfort, både for liten og stor og den som triller og ikke minst god kontakt med barna slik at trilleturen blir sosial og oversiktlig.

Jeg har prøvd mange merker, og det er et merke jeg har vært ekstra fornøyd med.
Selv om dette var en stor klassisk vogn, både tung og stor var jeg veldig fornøyd.
Mest med følelsen av vognen, om du skjønner hva jeg mener?

Tekstiler, klikklåser, håndtak, hjul, trillekomfort osv.

Det er flere vogner som tilfredsstiller mine krav, men det er en jeg har funnet ut at jeg ønsker meg aller mest.
Og jeg har lovet meg selv, siden dette er siste.. (tror vi) at jeg skal unne meg det lille ekstra der jeg føler jeg kan.

Og på vogn føler jeg virkelig at jeg kan, jeg vet vi bruker den mye.

Valget vi har falt på…

er du spent?

Er en Emmaljunga Dobbel Viking 

 

Vi har valgt lounge understell på vår, det ser slik ut og har selvfølgelig lufthjul.

 

Men den er da ikke mulig å bruke som singel tenker du kanskje?
Å jo da, for på disse vognene er det samme bag og sittedel på søskenunderstell som singel understell.


Som dobbeltvogn er denne bare 73,5 cm bred og kommer seg dermed inn vanlige standar dører.

Med andre ord, ender jeg opp med to understell og to sittedeler.
Ett singel og ett dobbelt, en bag og en sportsdel.

 

Baggen er passelig stor, siden hun er vårbarn vil hun nok få noen utfordringer når vinteren slår til, men da er kanskje storebror sin storbagsvogn klar. (har en dansk vogn hun kan få ta over etter sin bror når hun vokser ut av denne)
Lang og fin sportsdel er det så storebror har god plass.

Tekstilene har god og kjent Emmaljungakvalitet, håndtak justerbart, gode lufthjul og med muligheter for bilstoladapter som vil passe både singel og dobbelt understell.

Bugaboo Donkey var en god nummer to, mange av dere tipset meg om den, med sine unike egenskaper som enkelt kan draes ut til dobbeltvogn og klemmes sammen til neeeesten singelvogn.

Men sittedelen er kortere og vognen er litt bred som singelvogn.

SÅ nå er det bare å krysse fingrene for at vi får den til termin.
Innser jo at jeg ikke har sååå god tid lengre.

Vi har enda ikke bestilt den.

Har du erfaring med vognen, vil jeg gjerne høre.

Få orden i kjøleskapet, 5 gode tips fra mammaer med orden!

Vi er, som flere av dere vet i ferd med å ferdigstille vårt nye kjøkken.

Alt er nytt av skuffer, skap og hvitevarer. Her er det mye å bli vant med på nytt.
I den forbindelse står jeg med et splitter nytt kjøleskap. Et jeg tenkte at det skulle bli sabla enkelt å holde orden i.

Helt til det ble fult.
Fullstendig KAOS!

Jeg valgte da å spørre dere på snapchat (følg meg gjerne : idebankmamma) om det fantes noen gode og enkle råd til et mer ryddig kjøleskap. Når har jo vi en ekstra utfordring også. Vi er mange.

Vi har faktisk to kjøleskap, så vi slipper å stappe det vi bruker daglig helt fult.
Men alikvell er det et sabla rot. I tillegg ønsker jeg meg en enklere løsning for pålegg.
Nå må jeg gå flere turer til bordet for å dekke på.

Rådene ramlet inn, jeg har ALDRI opplevd så stor engasjement faktisk.
Mange av rådene var enstemmig.

Men samlet de har jeg gjort,så her kommer.

5 gode råd for orden i kjøleskapet.

  1. En hylle til hvert.
    Flere av dere deler inn kjøleskapet i seksjoner, en hylle til pålegg, et til egg, smør og yoghurt, en til drikke osv.
    Dette gjør helt tydelig kjøleskapet mer oversiktlig og ikke minst ryddig.
    Dette krever derimot at ALLE samarbeider og legger ting der det skal. Ikke en oppgave noen har vondt av, men av erfaring kan det være en utfordring å innarbeide. Her må det bygges opp et lager med tålmodighet. Kanskje merking av hyllene som en start er en ide? Det er også viktig å plassere ting brukervennlig, lave mennesker bør nå det de trenger på de nederste hyllene.
  2. En kurv til alt.
    Å putte pålegg i kurver er noe mange gjør.
    Noen av dere har en stor kurv, andre har delt det inn i kategorier. frukt og grønt, kjøttpålegg, tuber, smør og majones. Her var det mange kategoriseringer ute å gikk.En gjenganger var en kurv fra Ikea. Denne er det mange av dere som bruker.Alikevell er det mange av dere som påpeker at det absolutt er en fordel med gjennomsiktige kurver.
    En av dere hadde brukt en gammel grønnsaksskuff fra et tidligere kjøleskap. Supersmart.

    For å utnytte plassen var det også en som tipset å bruke slike man arkiverer ark i, legge de flatt i kjøleskapet og dermed har man hyller.
  3. Brett.
    Et brett med pålegg er praktisk og oversiktlig synes mange av dere.
    Da kan fortsatt pålegget ligge å flyte fritt, men man kan ved hjelp av en tur dekke på frokstbordet med alle påleggene man har.
  4. Trilletralletrulle.
    Dette tipset vil kanskje ikke gjøre det mer ryddig i kjøpeskapet, men å ha en trille tilgjengelig som man man fylle med det man trenger, for så å trille bort til bordet gjør jo på og avdekking mye enklere. Perfekt for småfolket i huset også.
  5. Åpnet og uåpnet.
    Hold åpnet og uåpnet adskilt i kjøleskapet. På den måten blir ikke påleggsutvalget doblet pga to åpne salamipakker og tre tuber skinkeost, og ikke minst blir det mindre og dekke av og på.
    Mer oversikt, man bruker opp pålegget før man åpner nytt og dermed kaster man også mindre mat.

Ammekneika – Den ingen snakker om og hva som hjalp for meg.

Det skal kanskje være noe av det mest naturlige en kvinne kan gjøre, det å amme.
iallefall om hun selv ønsker det.

Babyen er som skapt for å amme, kvinnekroppen lager melk og melken metter.
Happy baby, happy mom

Det var iallefall det jeg tenkte når jeg satt der med klekkeklar mage og enorm motivasjon til å få ut babyen.

Fødselen kom, jeg overlevde, vi overlevde.

Nå satt jeg der, på sengekanten.
Ved siden av meg lå en tre uker gammel baby.


Hun sov, jeg gråt

Jeg hadde vondt, VANVITTIG vondt.
To såre brystvorter værket og blødde.
Slitne skuldre og en sliten mamma.
Jeg grudde meg.
Jeg visste at snart våknet hun, med en tom magesekk og ulvehunger.

Jeg visste at dette kom til å gjøre vondt. Fryktelig vondt.
Jeg kunne ikke skjønne hva det var.
Kunne det gå an å ikke amme riktig?
Det var jo bare en pupp og et gap?

Vi fortsatte, en uke til.
Melk hadde jeg jo, vokste gjorde hun jo også.
Hadde alle mammaer så vondt som meg hver eneste amming?
Hvordan klarte de da å sitte på resturant, med babyen så avslappet på puppen mens de sippet naturlig av kaffekoppen sin.

 

Jeg bestemte meg for å gi opp, jeg maktet ikke mer.
Jeg gråt hver eneste gang. Både før etter og under.
I et siste forsøk googler jeg.
Kan man amme feil husker jeg at jeg skrev.

Første treff var ammehjelpen.
Hva i alle dager? Ammehjelpen?

En gruppe mammaer, både helsepersonell og helt vanlige.
De stod frivillig klare for å hjelpe, akkurat slike som meg.

Jeg kvinner meg opp, og mens tårene renner en sen vinternatt, skriver jeg en mail til en ukjent mamma om mine såre brystvorter og tårer som ikke stopper. Om melkespreng og raping, om frustrasjon og smerter.

Jeg fikk svar.
En engel dukket opp i epost innboksen min, gav meg tips og råd men aller mest en medfølelse og omsorg.

Ammehjelpen ble redningen.

Amming som ofte blir omtalt som vakkert og kos burde oftere blitt omtalt som en hard og krevende jobb. Babyen spiser rett og det er du som produserer maten, det vil kreve. Det er en viktig jobb om du ønsker å gjøre den. En jobb verdt å kjempe for.
For når man kommer seg gjennom kneiken, ja da kan man begynne å snakke om kos, vakker kos.
Uforglemmelige nære, trygge øyeblikk.


Ammekneiken er for lite snakket om. Det er tydelig.
Nesten daglig får jeg henvendelser fra slitne, fortvilet og frustrerte mammaer.
Nybakte mammaer, med gråtende baby på senga og såre brystvorter.

De sitter der, slik som jeg gjorde.
Og lurer ikke bare på hva de gjør galt men også om de er den eneste i verden som ikke klarer verdens mest naturlige oppgave.

Jeg har vært gjennom kneika, ikke bare en, men fire ganger. Fire av fire mulige.
Fire ganger har jeg grått, fire ganger har jeg vært utslitt og ved randen til å gi opp.

Med fire ammehistorier bak meg, vet jeg jo de fleste tips og triks i boka. Jeg har jo lært.
Hva som kan hjelpe mot sprekker, hvordan man kan legge til barnet på ulike måter.
Salver som kan hjelpe, hvordan få barnet til å gape enda litt høyere.
Men når man står der med vonde pupper og hormoner på utsiden er det fryktelig lett å glemme ikke bare litt, men ALT.
Det er kun en ting som virkelig har hjulpet meg gjennom kneika. Ingen vidunderte eller salve.
Men en ammehjelper, en motivator, rådgiver og heiagjeng i ett.

En som kan minne deg på hvorfor det hele er verdt det, og at det er lys i tunnelen, nesten alltid.

Vi kan diskutere frem og tilbake, om ammepress og hvorvidt det er på kanten eller ei.
Men så lenge forholdene er tilrette for det, så lenge mamman er komfortabel med det, er amming det beste for barnet.

Morsmelkens egenskaper er undervurdert.
Hadde vi alle vært klar over hva den er i stand til, er jeg sikre på at vi alle hadde hatt mer forståelse for ammepresset også.

Mamming er viktigere enn amming,
men enten vi vil eller ei, så er amming en stor og naturlig del av det å være mamma.

Men det betyr ikke at det er lett.

Ammekneika kan være uendelig lang for noen. Uendelig for andre.
Noen velger å gi seg, noen ganger kan det være fornuftig.

Andre ganger ikke?

Ammehjelpen har utført magi for meg, og jeg anbefaler alle mine venninner som venter barn å gjøre seg kjent med mulighetene.
Jeg informerer gledelig om at det finnes faktisk mammaer der ute med erfaringer og kunnskap.
Klare til å dele, hjelpe, støtte og rådgive. De er tilgjengelig på epost, pr telefon og via sin facebookgruppe deler de fantastisk informasjon og ikke minst en herlig åpenhet rundt amming. Her er det tydelig at flere mammaer synes ammingen både er utfordrende og vanskelig.

Jeg har straks min femte ammekneik å komme gjennom.
Jeg er klar, gruer meg det gjør jeg, men jeg vet det er verdt det.

Og mens jeg venter…. jobber jeg med å bli ammehjelper selv.
Fordi jeg vet, at det er verdt det.

 

Måtte du gjennom ammekneika?