Slik planlegger vi ny uke.

Søndagskveld.
Stillheten har senket seg etter en dag med fult hus og stormende jubel.
Dagen er blitt tilbragt med gode venner, god mat og mye latter.

Akkurat slik en søndag skal være.

Nå er det helt rolig, tre barn sitter med hvert sitt nettbrett, minstemann er i seng.
Nå er det straks tid for kveldsmat og et blikk over uken som kommer.

Vi er seks (snart sju) aktive mennesker under samme tak, det er litt å holde orden på.
Fritidsaktiviteter, møter i skole/barnehage/fau i tillegg til jobb og fritid hos oss voksne.

Vi trenger å ha oversikt, alle mann.

Det er det vi bruker kveldsmaten til søndagene (flytter den til lørdag eller mandag om vi vet det er hektisk)


Og her kommer den  altså,  vår grunnoppskrift på hvordan vi planlegger uken.
Dette er enkelt, men det krever. Både struktur og innarbeiding av rutiner.
Men tro meg, klarer dere det, er det VIRKELIG verdt strevet, faktisk!

Vi kaller den for halvtimen, eller
et godt gammeldags familieråd.
Hva skal du og hva skal jeg?

Vi bruker kalenderboken vår for å holde oversikten, jeg har ikke sjans til å ha kontroll over alt. Dessuten trenger vi alle å vite hva alle skal. På søndagene tar vi for oss uka som kommer.

Der har jeg skrevet ned aktivitetene jeg vet om, og iløpet av møtet tilføres alt jeg ikke er klar over.
Hver og en har en egen kolonne, og til frøken som ikke kan å lese bruker vi ofte symboler og tegner også så hun kan forstå.

Alle kan komme med ønsker, både til aktiviteter og middager. Er helgen åpen fylles den fort på familieråd med ønskeaktvitieter 😉
Jeg tar imot alt med glede, tips og inspirasjon spesielt til middager trenger vi.


Flere av de blir ført opp i middagsplanleggeren i kalenderboken, handleliste på neste side skriver jeg aldri på familieråd. Den skriver jeg ned i freeed og ro. Kalenderboken ligger åpen på kjøkkenbenken, så alle kan ta en gløtt ned iløpet av uken, eventuelt føre på noe om noe dukker opp (det gjør det alltid)

Vi tar for oss uken som kommer, men søndagen som er nærmest månedskille tar vi også for oss månenden som kommer.
Snakker litt om hva vi kan forvente av månenden som kommer, snakker om årstider om de skifter og ikke minst hvem som har bursdag. Vi setter oss gjerne noen mål om hva vi ønsker å fullføre iløpet av månenden.

Vi har prøvd mye, for å holde orden. Alt i fra postitkaos til digital synkronisert planlegging.
Sistnevnte funket fint, men vi fikk jo aldri med oss barna. De hadde null kontroll over kaoset.

Jeg ønsket meg en bok, som kunne hjelpe oss å holde orden, og ikke minst ta vare på alle minnene.
Ja for det er jo slik, alt vi gjør sammen, blir jo minner.

Milepæler, aktivitieter og happenings.
Tannfelling, første grøt, første skritt, besøk til besteforeldre. Alt skrives ned i boka.

Det var det som var tanken. Når vi laget kalenderboken Kos med kaos.
Det skulle ikke være bare en kalenderbok, men også en minnebok.
Derfor er det også oppsummering av sommerferie, jul og året og ikke minst egne sider for bursdagsbarnet.

 

I tillegg til å ha stålkontroll på hverdagen vår… er
Kos med kaos også en minnebok som tar vare på alt.

Tenker du at Kos med Kaos kan gjøre nytten hos dere og?
Da får du den en SUPER pris akkurat nå.
Du finner den HER.

 

 

Kan du hjelpe mamma med å kle på seg?

Vet du hva jeg har lyst til å skrive nå?

Tusen banneord, og enda noen til.
For fytti fela (jepp… et mammabanneord) så vondt dette er.

I noen uker nå har jeg kjent på små hakk og murringer av det som kan være et slarkete bekken.

MEN, i dag tok det hele en helmovending og det i totalt feil retning.
Jeg kjente det ekstra godt ved påkledning av barna, uteturen ble uten mamma. Jeg klarte ikke være med.

Og iløpet av ettermiddagen har det bare blitt værre og værre.

Til middag visste jeg knapt om jeg skulle le eller gråte.
Det å stå gjorde vondt, det å sitte var enda værre.

Jeg husket plutselig slarken i bekkenet jeg hadde hatt tidligere.

Middagen på bordet, jeg setter meg ned og aner fred og ingen fare.

Puh kanskje det bare var en feminutter jeg trengte!

Men så, i det jeg skal til å rydde av.. kommer jeg meg bare halveis.
Alt har stivnet og alt gjør vondt.

Høyreben  er nærmest urokkelig,
Tårene spruter momentant av smerten og jeg klarer hverken sette meg ned eller reise meg opp.
Jeg står i en mellomting og hulker.

I skilpaddefart får jeg reist meg opp, karret meg til badet og dusjen.
Der står jeg 15 min med varmt vann rett mot det vonde.

Ingenting hjelper.

Jeg får hjelp ut av dusjen, så må mannen ut opp til resten av flokken.
Det er kveldskaos i øveretg.

Jeg blir overlatt til meg selv igjen,

Jeg holder på i 15 minutter med en oppgave jeg knapt ofrer en tanke.
Det er trusa som skal på. Jeg har ikke sjans.

Prøver litt til.
Nå er jeg både kvalm og lei.

Jeg sitter på sengekanten. Trusa kun på det ene benet, det andre er jeg maktesløs på.
Trulte i magen danser tango, hun merker nok at jeg både er stressa og lei meg.

Prøver igjen.
Det går ikke, rett og slett.

Jeg har telefonen i en armlengdes avstand, jeg når den akkurat.

Løsningen er en snap til eldstefrøken.
med en tekst jeg ALDRI hadde trodde jeg skulle sende henne.

Kan du komme ned å hjelpe meg?
Jeg trenger hjelp til å kle på meg.

Hun kommer, heldigvis, og trusa får to ben i hvert hul.
Jeg dropper bukse, går for kjole.

 

Jeg får på meg noen klesplagg, klager min nød til dere på snapchat (følg meg gjerne: idebankmamma)

Mange gode råd og ikke minst heiarop. Jeg tar de til meg og kvinner meg opp til å ta trappen til øveretg.

 

Ett skritt av gangen mens jeg tenker..

Det er 10 uker igjen…
Bare… 10 uker…

 

Kveldsmatbuffeen…Vi trenger råd.

Med fire barn i hus får man rett som det er noen nye utfordringer servert.
Enten det er trass, bleieslutt, matvegring, søvn, tannpuss (tenk at de gidder å tulle med det)
rydding av rom, henge dressen på plass, lekser osv osv osv.

Og nå er det altså kveldsmaten som står i fokus.

Ting er ikke slik som de pleier hos oss nå, mor er i tredje trimester og ting går tregt.
Når kvelden bikker og minstemann er puttet i seng er jeg også kaputt.

La oss først gå gjennom kvelden.
Det er fire små i huset som skal under dyna før vi har alenetid.
Minstemann legger seg kl 18.30 og spiser kveldsmat mens de andre ser på barnetv.

De to i mellom (5 og 6 år) legger seg 19.30 og eldste på 10 kl 20.

Minstemanns leggerutiner går som smurt.
Samme med eldste. Her er det ittno knussel

Men knoll og tott i midten er nå i ferd med å skli ut.

Eldstemann har plutselig begynt å kreve en hel buffe og tenker at kveldsmat er måltidet hvor vi kan både ønske og kreve det meste. Minst to smaker skal treffe ganen hans innen måltidet er over og alt skal serveres, ingenting skal tilberedes på egen hånd.

5 åringen har tydelig funnet ut at her går det an å kjøpe tid, hun dveler ved å bestemme seg, gir gjerne utrykk for at hun ønsker noe men så senere ombestemme seg for å få noe annet. Legger seg ned i gulvet, lar være å svare, har plutselig vondt over alt og blir plutselig V-E-L-D-I-G sliten.

Dette blir det selvsagt ikke god stemning av.
Jeg ligger ofte på sofaen når pappa erklærer at det er kveldsmat. Jeg har ingen mulighet for å ta en hvil på dagtid og det merkes når klokken bikker 18.

en stk trøtt mamma…

Og disse to som gjør kveldsmaten vanskelig,  går gjerne skysseltrafikk mellom meg og spisebordet også.

Kun for å dele en kos eller fem. (og irritere pappa)

Så en typisk kveldsmat består av pappa som venter ved kjøkkenbenken.
Han venter på bestilling fra en femåring som kjøper tid og kutter ned på bestillingslisten på 6 åringen som gjerne vil ha en treretters.

Det ender ofte i kjefting, krangling, diskusjoner og på de værste kveldene gråt og hyling.
Det hele roer seg heldigvis med tannpuss (som bank i bordet går knirkefritt nå) og lesestund, men alikvell opplever vi dette som en slitsom avslutning på dagen.

Så da er spørsmålet, hvordan løse dette.
Jeg har spurt dere på snapchat, (følg meg gjerne : idebankmamma)
Og det har allerede tikket inn noen gode råd og ikke minst så er det flere som forteller meg at dere sliter med noe av det samme eller har andre utfordringer.

Men jeg må spørre her også.

Hva gjør dere for å gjøre kveldsmaten til en hyggelig opplevelse og avslutning på dagen?
Og ikke minst, hvor gamle er barna.

Jeg GLEDER meg til å høre

Gravid uke 29 med femte barn – Hello tredje trimester.

Whaaat?

Hello tredje trimester?

Hva skjedde med det andre?

DETTE er heilt vilt, som Jorun Stiansen sa.

POFF så var vi altså i tredje trimester.
Kan kan ikke si at det ikke merkes, for det gjør det. Igrunnen har jeg brukt denne uken på å bli en hval. iallefall føles det slik. MEN at jeg har superkrefter er det ingen tvil om, for jeg har nemlig tryllet vekk 29 uker. Sim Sala POFF!

Hvor langt på vei er jeg?
29 uker med ei frøken i magen, under 90 dager igjen til termin.

 

Babyen er så stor som:


A butternut squash kaller engelskmennene denne frukten. jeg aaaner ikke hva den heter på norsk og er igrunnen en dårlig sammenligning.

Jeg hadde helt ærlig forventet å se en vannmelon akkurat nå 😉
På estimeringen var hun ca 1250 gram nå, hun, i likhet med sine søsken ligger over snittet. Akkurat nå ca 11 % så hun er nok større enn denne gule squasjen, men greit å ha noe håndfast vel? 😉

Magen viser iallefall tydelig at den bærer på

Tottelot tottelott
Hvor er du?
Her er jeg her er jeg.. god dag god dag god dag.

Liv og røre:
Jeg kjenner hvordan hun ligger nå. Og det betyr jo at det ikke er så stor plass der inne.
Hun er nok ikke av de huleboerene som gjør mest uttav seg,  Og jeg er minst en gang hver dag innom tanken på at det er lenge siden jeg kjente henne sist.
Men hun er der, så absolutt. Hikker gjør hun også, hver eneste dag minst en gang om dagen og det synes jeg er så eeeeekkelt. Hodet hennes dytter liksom litt ned hver gang.

 

Søvn-Humør og form.
Som jeg skrev forrige uke, så har jeg ikke så lyst til å skrive om det, mye fordi jeg sliter.
Ikke bare med humøret nå men også det fysiske formen.
Denen uken har jeg fått nytt yrke som hval og det meste er tungt.
Jonatan har skjønt greia og reiser seg opp etter beina mine nå for at jeg skal kunne løfte han opp.
Psyken er i ubalanse, det er alt for mye som skjer rundt meg med negativt ladet energi som jeg jobber med å riste av meg. Men som menneske kan jeg ikke noe for at det som er nære også berører meg.

Jeg har valgt å be om å bli henvist av jordmor, vi har blitt enig om at vi først og fremst prøver psykiatrisk sykepleier. Så tar vi det derifra.

Søvn har ikke blitt bare bare, en ny plage er skikkelige stikninger i bena når jeg ligger, som nålestikk, jeg trodde rett og slett jeg hadde en nål i sengen den første natten det kom. Jeg prøvde mannen sin madrass som er litt harderer i natt, og det hjalp.

Men så var det det å komme seg ut da..

Nam nam dette må jeg ha.
Smooothies… mmmmmmm nom nom nom.
Hver kveld lages det nå som jeg har smoothiemaskinen min tilgjengelig igjen på det nye kjøkkenet vårt.

Fødselsforventninger.
Æsj, jeg er inne i tredje trimester og nå er det ingen vei utenom.
Nå begynner redebygging for fult og enten jeg vil eller ikke er det ikke snakk om mange ukene før hun faktisk kan komme når som helst. Fødselsangsten er der, og jeg merker at jeg må jobbe litt med fødeavdelingen her så vi sammen kan jobbe om en plan.

 

Shopping:
Svært lite gitt. hmm har jeg shoppet noe i det heletatt?
Nei, men jeg har bestemt oss (ha ha) for vogn 🙂
Så den skal kjøpes, vurderer å ta en tur over grensen for å spare noen lapper.
Hvilken vogn det blir skal jeg fortelle dere om 😉

 

Mammakroppen:
et beskrivende ord nå: hval.
Alt er tungt, jeg føler jeg har stooooor mage og bena hovner nå opp etter å ha stått for lenge.
Åreknute på det ene benet som gjør vondt.. og forresten, når vi snakker om åreknuter… visste du at man kunne få det i hmm hmm hmmm også?
Jepp da utgangen har fått seg en grusom liten blokade av en ganske så stor og vond åreknute.. den er skikkelig vond. Legen sier den vil roe seg etter fødsel.. håper hun har rett.

Og jah… SOM jeg flyr på do…
Det er trimmen jeg oppnår om dagen, 657 turer på do i døgnet.

Morsdag, ikke alltid bare bare.

Morsdagen er snart på hell, en dag som startet med en stor og trygg hånd på magen.

Klokken var en time senere enn jeg vanligvis pleier å måtte ut av sengen.
Gratulere med morsdagen hvisker eieren til den trygge hånda. Tilbake får han et trøtt morgensmil fra meg og noen dult ifra minstemor i flokken. Hun som ligger i magen.

De fire andre er våkne, sitter i kjellerstua og ler godt til Peppa gris på tv.

Dagen har igrunnen vært som en helt vanlig søndag, bortsett fra at sosiale medier har fra morningen av vært full av blomsterbukketter, vafler, marsipankaker, barnetegninger, bamser og kopper med verdens beste mamma som serverer kaffe på sengen.

Jeg har fått uendelig mange snapper i dag, fylt med nettopp dette, men innimellom kommer det noe helt annet. Noe som stikker litt, i hjerte og i magen.

Det er fra mammaer det også men for disse gjør morsdagen litt vondt.

For det er fint å flott, å få noen ord, klapp på skuldrene og en klem som sier takk for den uendelige gode jobben du gjør. Men morsdag handler for de fleste mødre ikke bare om å få, men også om å gi.

Det handler om å gi til en mamma.

For ettersom dagen går, og marsipankaken spist opp, kaffekoppen blir tom og tegningene er på veggen, forsvinner de fleste på besøk til neste mamma å hedre. Mammaens (eller pappaens selvfølgelig) mamma.

Og for noen mammaer, er dette grunnen til at denne dagen stikker.

Jeg har skrevet med mange av disse idag, damer jeg ikke kjenner, men som åpent forteller hvorfor denne dagen er ekstra tung. Så mange har jeg skrevet med at jeg velger å putte ordene mine i et eget blogginnlegg også.
Det er så viktig, å tenke at en mamma er så mye mer enn hva som står i ordboka.
Morsdag er dagen hvor man kan hedre de som har vært der SOM en mamma for deg.
Som har stilt opp når du trengte det mest, og fortsatte å være der når du trengte det som minst.

Som har sett deg for den du er, og roser deg for nettopp det.

Som er trygg, omtenksom og god.

Som veileder, gir råd, riser og roser.

Morsdag er til for å rekke en tak til den som er som en mor for deg.
Enten det er en han eller hun, ung eller gammel.
Biologisk eller ei.

Det ligger mye hard jobb bak det å være som en mamma uansett hvilken mamma.
Det er godt å bli hedret, men fy søren så godt det er å kunne rette en takk også.

Vet ikke om det jeg skriver er forståelig, jeg håper det er.
Tenk deg godt om, kanskje har du noen der ute som er som en mamma for deg.

Send de en takk, det er ikke for sent enda.
Og du, åpne øynene, barna takker deg hver eneste dag.. for de finnes ingen spesiell morsdag, for de du er like verdifull uansett dag.

God klem fra en mamma til alle andre som er en som en.

Pssst: følg meg gjerne på snapchat : idebankmamma.

20 % på den BESTE vårdressen! (og jakker og votter)

//Samarbeid med knertenogkaroline.no

Vi har skrevet om de før, faktisk tror jeg dette er tredje året på rad vi er innom de på bloggen, og de er fjerde året vi bruker de.

Jeg går noen runder når jeg skal velge utetøy til barna. Det skal være behagelig, lette plagg som puster godt, holder de tørre og varme, som er enkle å få av og på seg, enkle å rengjøre og slitesterke.

Et pluss er det selvsagt om de ser litt fine ut også. Og for fire år siden fant vi de altså, dressene (og jakkene forøvrig) som tilfredstiller alle mine krav 😉

Jeg snakker om Softshellkolleksjonen fra nameit.

Årets modeller er sluppet, og de har allerede fått ben å gå på mange av de, Ikke så rart når man kan få en så god dress (eller jakke) til såpass ok pris. Også sååå fine som de er i år.

Men er man rask så får man sikret seg en, og sitter du å lurer på om du har vårgarderoben klar har jeg godt nytt, jeg skal nå  få lov til å dele ut en HERRRRLIG rabattkode på ALT av softshell hos knertenogkaroline.no

 

Jepp its time again, som dere vet, hver måned deler jeg ut en rabattkode fra denne herlige nettbutikken men den SSSUUUUPPPERRASKE servicen, og denne gangen er det altså softshell!

Hurra!

Dressene og jakkene kan jeg trygt anbefale.
Vi har ikke testet årets modeller, men ifølge butikken skal de være eksakt de samme som i fjor, og de i fjor henger klare til arv til nestemann fyller størrelsen .

Vi bruker både jakkene og dressene i overgangstiden.

Med et lag fleece eller ull under holder de fint til temp rundt -5 og med kun et lag under er de perfekt til dressen kan av og vi kan løpe rundt med bare tær.

Nytt for året (iallefall har ikke jeg sett de før) er softshell votter

, og dresser til de minste MED BEN!

sååå smart. Skulle ønske de gikk enda et hakk opp i størrelse for denne hadde vår ikke gåer trengt denne våren. Men hvem vet hvor raskt han kommer seg på bena.

Dressene og jakkene er gode i størrelsen, men kan kanskje være litt smale.
Nå er vi alle forskjellige, men når eldstefrøken var liten nok til å bruke de gikk vi opp en størrelse for å få de til å passe perfekt også i bredden.

Jakkene finnes opptil 12 år og dressene opptil 6 år.

Rabattkoden gjelder altså ALT softshell, det finner du HER.
Den gir hele 20% og rabattkoden du skal taste inn er soft20

Den varer ut onsdag 15.02 men det gjelder kun lagerførte varer, så her gjelder det å være først til mølla.

 

 

Gravid uke 28 med femte barn – Navn er valgt.

Overgangen til uke 28 har vært rolig (heldigvis)
Lite blødninger, kun få enkelttilfeller men ingen alvorlige.

Men blødningen satte en real støkker i meg.
Jeg ble rett og slett livredd.
Med fire på utsiden gjør at man ikke får viet tid til det stilleste barnet.
Altså den lille frøkena i magen <3

Jeg har knapt tid til å kjenne etter, og samvittigheten rundt det har sirklert rundt meg en stund nå.
Det står jo overalt, syng, snakk og nærmest dans med barnet i magen.
Stryk på magen og kommuniser på den måten.

For all del, lydløst er det ikke rundt henne. Og nattasang får hun jo hver eneste kveld når jeg synger til minstestoresøster. Men å sitte i sofaen, dulte tilbake og være GRAVID. Nei det har jeg ikke hatt tid til.

Så blødningen på godt og vondt gav meg kanskje en liten wakeupcall. Livet i magen er uendelig verdifult for meg, og jeg må tørre å ta det litt mer ro.

Hvor langt på vei er jeg nå?
28 uker med ei lita tulle.

Vi nærmer oss 70% overstått.

I magen skjuler det seg ei frøken som allerede er målt til å være litt over snitt i størrelse, følger sine søsken med andre ord.

Babyen er så stor som:

En blomkål faktisk! Jeg føler jeg har verdens største mage for tiden. Hun er på vei mot 1,5 kilo og foten er hele 5 cm. Nå har hun så god størrelse at hun har hele 90% sjans til å overleve om noe skulle skje.
Meeeen magehulen er best, så hold deg for all del inne en god stund til

Liv og røre i magehulen.
Som nevnt tidligere har jeg ikke hatt så mye fokus på å kjenne etter.
Etter hendelsen forrige uke derimot, har jeg hatt veldig fokus mot magen.
Det er igrunnen ei rolig frøken i magen, et lite mønster er det og på dagtid er det mye soving.
Jeg leste et sted at de sover opptil 80% av døgnet frem til 30 uker så det er kanskje naturlig.

Men hun har sine spark hun også.. som gjør at både magen og mamman hopper.

Søvn-Humør og form.
Jeg har igrunnen mest lyst til å hoppe over dette tema kjenner jeg.
Siste uken har vært tøff humørmessig. Nedfor, trist og tiltakslyst som er borte.
Opp og ned rapporterte jeg forrige uke, men denne uken har generelt vært temmelig nede.

Om jeg ikke kommer meg opp igjen med de tiltakene jeg før har erfart fungerer må jeg nok be om å få noen å snakke med.

Søvn er også av og på, kjenner litt på at jeg kunne sovet hele dagen, men når jeg først finner senga tar det lang tid å finne søvnen, selv om jeg føler jeg har verdens største mage påvirker den ikke søvnen så innmarri enda. Bekkenet driver å fusker litt og det å snu seg kan være interessant til tider men enn så lenge ingen pest og plage.

Nam nam dette må jeg ha;
Akkurat nå er jeg fysen på ALT. MAT! Mye fordi vi har levd uten kjøkken i 3 uker.
Maten har vært kjedelig og lite variert. Kanskje ikke så rart, når dette er inspirasjonskilden av et kjøkken..

Jeg drømmer om smoothies, deilige middager med masse smaker… mmmmm

 

Fødselsforventninger.
Jeg tillatter meg selv å tenke minst mulig på fødsel.
Angsten kommer å pirker meg på skuldra rett som det er. Pusteproblemer fikk jeg her
Slappet av på sofaen, lot tankene fare, de raste inn på fødsel så fort de hadde mulighet.
Plutselig finner jeg meg selv på sofaen med vanskeligheter med å puste.
Angsten totalt overtak 🙁 Så, da er det bare å brette opp ermene å jobbe med det, for ut må jo denne ungen.


Jeg vet at det å glede seg, skape forventninger og se frem mot er et godt bidrag.
Å bygge rede og ikke minst gi vesle frøken en plass før hun kommer.

Vi har bestemt navn. Det blir ikke likt noen av de andre.
Kort og enkelt. Det er betydningen av navnet som gjorde at vi falt på det.
Rikdom betyr det. Oda skal hun hete.

I min mage er det vesle Oda som vokser.

Shopping:
NADA, absolutt ingenting har jeg shoppet. Men siden tiden flyr har jeg som mål å få på plass noen av de større tingene de kommende ukene. Vogn, seng, bilstol blandt annet.
Jeg tror jeg har falt på valg på vogn… må bare se den først 😉

Mammakroppen:
Som jeg skrev så føles det ut som om jeg har verdens største mage.
Jeg begynner rett og slett å føle meg stor og tung, pløsete rett og slett.
Det har kommet en del kilo på (grøss) og på kveldene har jeg som regel litt vann i kroppen.

Andpusten, tung og treg og la oss ikke glemme.. støtt og stadig på vei til do…Thats me.

 

 

hvordan rekker du overalt?

Æsj altså…

De siste dagene har jeg kjent på en ulmende ekkel følelse.
En altoppslukende og forferdelig en.

At jeg er trøtt og sliter er kanskje ikke så rart, med fire små utenpå og ei inni.
Men det er mer enn det.

Det føles rart å dele med dere, føler meg naken rett og slett.
Men jeg vet så inderlig godt at det er flere av dere der ute også.

Og jeg håper og tror at dette på en eller annen måte kan styrke, hjelpe eller ja…

Ja jeg er trøtt, jeg er sliten, men det er følelsen av nedstemthet som spiser meg opp.
Den er der ikke hele tiden, men alt for ofte.

Tiltaksløs, dytter ting unødvendig mye foran meg, hvor jeg påfølgende blir sint og oppgitt fordi jeg har for mye å gjøre. Å komme seg opp og ut gjør mer vondt en godt. Ikke bare i kroppen men også i sjela.
Jeg får et merkelig behov for å gråte når jeg er alene, egentlig uten grunn.
Og det er ikke stille tårer som triller ned, det er skikkelig hulk og en grusom følelse i kroppen.

Jeg er sliten, skikkelig sliten og det tenker jeg er lov og med det kaoset vi har rundt oss er det forståelig, men når slitenheten går over til noe altoppslukende er det noe mer som ulmer.

Dere som har lest bloggen en stund, kjenner historien min, 8 år med depresjon. 3 dype daler, alle knyttet til svangerskap og fødsel. 4. gikk som en drøm. Knapt ingen symptomer, de fleste går under normale humørsvinginger, iallefall til en gravid.

Jeg trodde jeg hadde funnet oppskriften.
Jeg hadde noe å gjøre, noe som holdt hjulene i gang.
Jeg satt ikke bare der å var gravid.

Hele svangerskapet og permisjonstiden har jeg hatt mange baller i lufta, ja de har økt med tiden og nå sjonglerer jeg virkelig.

I samme tempo fortsatte jeg når denne spiren var på plass.
Og i over lengre tid nå har jeg kjent at jeg har måtte kjempe for å holde balansen.

Og flere ganger den siste tiden har jeg vippet mer og mer over.

Hvorfor skriver jeg dette?
Så nakent og kliss ærlig?

Fordi dere trenger å høre det..
Snappene tikker inn, mange hver eneste dag.
Snapper fra mødre som selv sier de “bare har to små” men synes dagene kan bli altoppslukende.

Jeg har akkurat delt en snapp hvor jeg og minstemor sitter å maler.

Hvordan rekker du?
Hvordan orker du?
Hvordan klarer du?

Superwoman, kaller de meg.
Drømmemamman.

Sannheten er.

Ingen er superwoman.

Ikke du og ikke jeg.
Jeg rekker ikke alt, jeg orker ikke alt og jeg klarer ikke alt.
Og akkurat nå…

Kan det å bare puste normalt være en utfordring til tider.

Jeg føler meg overumplet, offer av et bakholdsangrep.
Plutselig skjedde det, føles det ut som.
Selv om jeg er klekkelig klar over at symptomene har skreket mot meg en god stund nå.

Jeg får ta tiden til hjelp, ta hensyn og lytte til kroppen.
En liste med viktig og ikke viktig må frem.

Hva gjelder nå, hva er viktig senere?

Akkurat nå har jeg ikke lyst til å gjøre noe.
Holde sengen, gjemme hode under puta og late som jeg ikke er her.

Jeg kan gjøre det også, litt, men ikke lenge.

Jeg er her, og skal være her.
Verden går videre, livet venter.

Jeg tror bare jeg trenger en liten pust i bakken.
rett og slett…

Minstemann, en brioklovn og en veldig stolt mamma.

Det er kanskje det som fasinerer meg mest med disse små.

Iveren og gleden over å lære noe nytt.
Som svamper suger de til seg ny lærdom.

Utforsker på egen hånd eller observerer og lærer av andre.

Vår lille mann er en observatør.
Han gransker, stirrer og beundrer.
De blå øynene titter så hardt og intens at de nesten setter spor.

Han har tre flotte læremestere.
Tre små, men større ivrige studenter på livet som han står klar å krabbe etter.

Ord, ting de gjør, spiser og driver med.
Han følger etter.

Hermer, aper etter og repterer.

Igjen og igjen.

Alt de gjør, spiser og sier, vil han prøve også.

Her om dagen fulgte han med på minstestoresøsters lek.
Hun er full av fantasi og drømmer seg bort rett som det er i sin egen fantasi.

I sang og lek, drev hun med den gode og tradisjonelle brio klovnen.

Denne karen er vel i de fleste norske hjem.

Stablet og tok fra hverandre igjen, og stablet igjen.
Plutselig tok leken henne videre og hun forsvant nedover gangen.

Det tok ikke mange sekundene før lillebror hadde satt ut kurs mot klovnen som nå var ledig.
Nå skjønte han greia, og jammen så det lett ut også.

Han setter seg til, studerer brikkene, snur de rundt, kjenner på, bytter på og smaker litt på før han dytter smokken inn igjen.

Han prøver, feiler og prøver igjen.

Jeg setter meg ved siden av, han merker det knapt.
Dypt konsentrert.

Men så plutselig.

PLOPP, den første brikken faller ned i bunn med pinnen i hullet

Han klarte det!
Plopp, jammen falt ikke neste på plass og.

Og der, på et helt vanlig stuegulv, på en helt vanlig tirsdag, hadde han blitt enda litt større.
Skjønt logikken kun ved å observere og prøve.

Igjen og igjen gjør vi det, og kontrollen blir bedre og bedre for hver gang.

Så der sitter vi..på et helt vanlig stuegulv… Minstemann, en brioklovn og en veldig veldig stolt mamma.

Jeg lærer jo aldri…

Nei da ta det med deg du..
Du kan få den med resten av det du kjøper.

Jeg skal ikke ha noe for den, godt å bli kvitt litt i huset med det rare i.

Hun som står i døråningen nøler.
Men er du sikker på at du ikke får bruk for dette senere?

Klart ikke, dette er vi ferdig med nå.

Hun plukker opp posen med babytøy, babynestet og bilstolen og går ut.
Med kul på magen og en rugetid som snart er over.

Hun hadde gjort et realt kupp hos meg, hun var strålende fornøyd.

Jeg var temmelig fornøyd selv. Med så mange i huset var det godt å bli kvitt litt.

Selv etter flytting og containere med søppel synes jeg huset var fult av stæsj, ting og tang.
Ting jeg føler vi aldri bruker men som bare ligger der, er i veien, tar opp plass og lager rot.

 

Så å bytte de inn i litt penger i sparebøssen og bedre plass var helt kurant.
Jeg hadde jo ikke bruk for det….trodde jeg.

Ikke bare en , men TRE gange har jeg gjort dette.

Så skråsikker i min sak, flere unger skulle det ikke bli i dette huset.

Og hver eneste gang, jeg tuller ikke.
Har jeg vært gravid i gjerningsøyeblikket uten å vite om det.

Kjekt å selge litt babyustyr og spare penger, for de kommer jeg jo ALDRI til å få bruk for igjen…..

4-5 uker på vei var jeg nå sist.
Formen hadde hanglet en uke pluss og jeg var IRRITABEL.
Alt rotet, alle tingene og alt unødvendig irriterte meg noe vanvittig.

Jeg arrangerte garasjesalg.
Kvittet meg med alt som hørte babytiden til.

Klærne, soveplasser, utstyr man kun bruker de første månedene.
Noen av de kunne jeg ikke klart meg uten. De gjorde virkelig hverdagen enklere.
Og nå skulle en annen vordende mamma få bruke de.

Det dukket opp mange, og en etter en forsvant de med noe under armen.
Strålende fornøyd.

Vugge, seng, vognposer, bæreseler, masse masse babytøy, mammatøy, bilstoler.

Svosj. For en slikk og ingenting gikk de i arv videre til neste voksende familie.

Lite visste jeg, at jeg stod der og vokste selv.

Jeg har slått meg mange ganger i panna, HARDT.
At det går an!

Meeeeen… det positive oppi alt?

Jeg får SHOPPE!
Det er jo SÅ mye gøy der ute.
Så mye moro, nydelige, praktisk og genialt.

Og jeg EEEELSKER å teste.

Så, jeg trenger ingen unskyldninger, ingen gode forklaringer eller overtalelser til pappan.
For fakta er….. at vi trenger jo det!

Okey, så er det kanskje ikke ALT vi TRENGER, men… kjekt å ha… rigth?

Så… med under 100 dager igjen til termin, rundt 70 dager til vi er inne i “nå kan det skje når som helst” perioden, så er det på tide med en real redebygging igjen.

Hva trenger vi?
Hva ønsker jeg meg?
Og hva sikler jeg på.

ååååå jeg gleder meg 😀
Og du… har du et godt tips om et produkt du ELSKER.
Del del del del i kommentarfeltet.