Hun fyrte seg opp i et kommentarfelt hos meg. Proppfull av engasjement.
Det er igrunnen ikke mange som gjør det, jeg er kanskje bortskjemt der.

 

Hun hadde i bunn å grunn misforstått en overskrift og helt tydelig basert sin kommentar på andres kommentarer.Hun har alikevell et godt og viktig poeng, noe jeg fikk lyst til å snakke om.
Så her kommer innlegget som gjør kommentaren hennes veldig aktuell..

La meg først gi dere et lite utdrag:
“Poenget mitt her er hvordan det ofte i det siste har blitt så Ok,nesten trendy å “få lov” til å si at småbarns livet er noe dritt,. Spør deg selv om du EGENTLIG er lykkelig, nå har du mista deg selv fordi du tenker på alle andre bla bla bla.., Makan til klaging..Så få deg en hobby da vell hvis livet ditt er så ukomplett!”

Engasjert ser du… jeg sa jo det 😉

Mitt innlegg handlet om det å elske, altså ikke som i samleie (som forøvrig vi småbarnsforeldre også får en smule for lite av..) men det å elske noe eller noen. Innlegget handler om at man skal sette opp en liste over alt man elsker.Oppfølgingsspørsmålet er moralen, hvor lang ned havner du før du skriver deg selv?

Hennes engasjerte kommentar passer ikke til innlegget, likevel fikk hun meg til å tenke.
Er det blitt en trend? Å ikke like foreldrerollen.

Hele min bloggetid, har det vært min lille hjertesak å sørge for at ingen forelder skal føle seg alene.
Jeg både tenker, føler og mener at vi ikke er flinke nok til å dele det som burde deles med andre foreldre.
Vi er heller ikke flinke nok til å se at vi har litt av hvert å lære av hverandre.

For å snakke om det usnakkede, og kverke ensomheten, har jeg måtte åpnet en del tabudører. Og bak de fleste tabudører ligger det som regel noe tungt, dystert og trist. Jeg snakker om depresjon, ensomhet, det å ønske seg alenetid, synes foreldrerollen er utfordrende osv. Det ER  jo ingen hemmelighet at det er lettere å snakke om de hyggelige tingene.

Men nå har det kanskje blitt slik at det roperten er satt på maks?

For folkens, la oss ikke glemme
At denne småbarnstiden også er forbanna fin også!

Jeg har opplevd alle sider i livet som småbarnsforeldre. På mitt 10. år med minst ett barn under 3 år i hus vil jeg si at jeg har vært temmelig oppi det en lang stund.Mange av de årene har vært preget av depresjon, om jeg ser på de, er det lite magi å hente.
Men om jeg retter blikket mot de friske årene jeg har hatt nå.. kan jeg nesten ikke annet enn å smile.

Nattevåk, ømme pupper, bekkenløsning, lite egentid, bæsjebleier, knuste glass, søskenkrangling (noe sier meg at den ikke går over selv om vi tusler ut av småbarnsperioden) trass og tannutbrudd.

Ja så la oss ha litt kos med misnøye over disse punktene.
Hygge oss med nevene rundt en kaffekopp og en god venninne på andre siden av bordet.

Men jeg er så enig, med mamman bak kommentaren.
La oss også hylle det fine, det koselige, det flotte og hyggelige.
For det er faktisk slik, at jeg nesten synes det er like vanskelig å snakke om hvor fint det er.

Hvorfor?

Fordi jeg nå føler at det blir så innmarri klissete.
Så klisje og rosenrødt.

Med fuglekvitter, solskinn og sommerfugler.
Men det er jo faktisk slik, at noen stunder, ja faktisk mange, er fylt med nettopp det.

Jeg tror, jeg vet ikke, men jeg tror at den tid i livet jeg kommer til å savne aller mest, er nettopp småbarnsperioden.
Alt strev og jobb til tross.Det vil aldri komme en tid i livet hvor jeg vil oppleve å være så uunnværlig og nødvendig som jeg er nå.
Hvor jeg får så mye nærhet, kos og nuss, hvor jeg er en superhelt og kan fikse alt. Hvor et nuss i pannen og en klem kan kurere det meste.

Det vil ikke komme en periode i livet hvor jeg vil være så enkel å tilfredsstille i hverdagen som jeg er nå.
Jeg mener, 10 min i dusjen alene, en ekstra time søvn fra 07-08 en søndag eller en tur på butikken i fred og ro gjør meg ekstra glad. Det å se en liten kropp på knappe ett år, få sitte beundringsfylt på fanget til sin størstesøster mens hun leser ivrig for han, en ekstra lang klem fra en sliten femåring som kommer fra barnehagen, at alle med iver spiser middagen, ALLE,  eller en nybadet kompis i armkroken mens vi oppsummerer dagen som har vært. Slike stunder gjør meg LYKKELIG.

Jeg vil aldri ikke beundre barna på samme måte som jeg gjør nå, jeg kan betatt sitte å se på de spise frokost, og vil på langt nær oppleve samme følelsen av å se på de sove, som nå. Det er ingenting i verden som gir meg flere endorfiner enn å stryke over luggen på mine sovende barn før jeg selv tusler i seng.

Også latteren da, den trillende, grove, ektefølte latteren.
Som dukker opp rett som det er av de utroligste ting.

Barnetær, sukk.

Eller latterkrampen vi alle får fordi minstemann sitter på enden å rynker nesen med prim fra haka til panneluggen.

Lukten av baby,  og ja la oss ikke glemme det å bære fram en baby.
Lage et barn sammen, og reisen til fødsel og det hele begynner.

Følelsen av en nybadet slapp liten kropp i armkroken.

Nærheten.

Ammingen,

Samspillet.

Blikkene.

Smilene.

Det å se barne knekke nye koder, krysse nye milepæler og dag for dag vokse seg enda litt større men samtidig er så små at de kan bade i vasken.

Ser du, klissete og klisje.
Men det er så ekte! Det er så FINT og det er så innmari godt.

Ja jeg er sliten, så sliten at jeg står å griner på badet. Så sliten at jeg ikke vet om jeg makter en time til.
Men så gjør jeg det, igjen og igjen og igjen.
Jeg var sliten før jeg fikk barn også jeg, tårene trillet rett som det var på badet da også.

Forskjellen?

Jeg er sliten pga det mest verdifulle jeg vet om.
Jeg er sliten pga arbeidsoppgaver jeg synes om, bryr meg om og som betyr uendelig mye for meg.

Hverdag, hver eneste dag har jeg øyeblikk hvor takknemligheten kommer kastende over meg.
Hvor jeg innser at jeg er rik. Ikke på penger og ting, men på kjærlighet.

Ikke bare fra og til barna, men også min mann.
Båndet mellom to foreldre i småbarnsperioden kan tæres på, ingen tvil, men det er ingenting som kan styrke et par så mye som det å virkelig samarbeidet, jobbe i et team og lykkes. Det kan være alt i fra å kurere minsta fra tannkost skrekk til å lære skolegutten å lese. Det gjør vi sammen, som et team, jeg og han.

Det er flott, at vi tørr å stå opp, si at det er slitsomt, at det er mye jobb og at det er innimellom så grusomme dager at man igrunnen ikke husker hvorfor man fikk barn.Tiden løper fra oss, vips så er de store alle de små og nye utfordringer venter, det er jeg sikker på.Det vil nok bli fint det også, men ingenting, vil bli som den tiden jeg er i akkurat nå.

La oss ikke glemme klisset også. La oss dele hverdagslykken, de gode stundene, latteren og milepælene.
La oss rope ut hvor fint det er å være småbarnsforeldre også.

De fine små øyeblikkene vi opplever i hverdagen som får hjerte til å flomme over og tårene til å stå i øyekroken.
De øyeblikkene vi vil lagre i hjertene våre og fortelle om, igjen og igjen og igjen resten av livet.

I dag, kom vi oss ut alle sammen. Minstemann fremdeles fersk i snøen.
Akebrettet liker han godt, så jeg og han tuslet en tur i vinterlandskapet.
Han peket rundt seg med stor begeistring, og snakket ord jeg ikke forstod.

Vi rundet hjørnet til hagen vår og der, fikk jeg mitt klissete øyeblikk i dag.
En hage fylt av tre små i fargerike vinterklær, akte så snøen sprutet sammen med sin lekne pappa.
Barnelatteren runget over plassen, snøføyken stod og gledeshylene til minstemann i akebrettet var ektefølt og herlig. Minstefrøken akte med eldstefrøken og eldstemann trosset grenser med pappan sin. Hvem kom fortest ned, baklengs.. med hodet først!

Ingen ekstraordinær begivenhet, men jeg kunne nok sett på de i evigheter.

Slike øyeblikk, hører kun småbarnstiden til.

La oss dele klisset også, sette en trend med å dele hvor fint det er, og hva alle blivende foreldre har å glede seg til.
Hva var ditt fineste øyeblikk i dag?
Spam kommentarfeltet med sommerfugler og kliss og klass.. la oss dele de fine gode stundene også:)

Det er vel kanskje det de fleste småbarnsforeldre savner, søvn.
OM det er ikke er en god nattesøvn så er det å få en gang i blandt lov til å sove til man våkner.

Man vet igrunnen aldri hvordan man våkner med fire små i hus og en i magen.
Gråt, latter, ommøblert stue, bæsjebleie, ferdig dekket frokostbord eller heeeelt heeeelt stille men med en inderlig full blære.

Helgene er kanskje de “værste”, morgenene man er vant til å strekke, nyyyyyte og man kunne med god samvittighet la de gå utover dagen og spise litt av den også.

Men ikke nå lengre, som regel er det de under fire som bestemmer her i huset.

Det finnes mange løsninger blandt foreldrepar der ute,
vi har prøvd de fleste, det er mye regnskapsføring av søvntimer der ute.

Og jeg tenkte jeg skulle ta dere gjennom noen av morgenbudsjettene vi har vært gjennom.

Annenhver morgen er en standar –
det er din tur i dag.

Her er det hele kalkulert på et balansebudsjett, hvor begge parter skal ha likt antall dager med å opp først av sengen. Ofte er det også kalkulert hvor mange timer utpå den andre parten skal få.

Det er strikte regler, er det kl 09.30, så er det 09.30.
Overskrider du, må det betales tilbake i samme antall timer.

Her er det hele et sjansespill basert på flaks .
For plutselig sover jo søvnsjefene litt utpå, og din tur ble igrunnen ikke så ille alikevell.

OBS OBS dette kan ofte skape litt konflikter i etterkant og den andre parten kan kanskje synes at din flaks er urettferdig og får hele budsjette til å skeive ut.

Så har du de ubudsjetterte og ukalkulerte.
De som ikke planlegger og tar det hele litt på gefylen.

Det er FÅ denne metoden passer for, den skaper mye konflikt og irritasjon og morgenstund blir sjeldent gull i munn. Her snakker vi om en part som stamper opp trapper, proppfull av irritasjon og trøtthet.
Som synes at det har vært akkurat hennes (eller hans) dag IGJEN… og at den andre parten ALDRI står opp.

Denne metoden, er litt basert på survival of the fittest prinsippe, det skal igrunnen mye selvtillit og lite samvittighet inn i bildet for å klare å gjennomføre dette. For det er ingen av dere som egentlig VIL stå opp. Jeg mener, du er heldig om du har funnet deg en partner som ELSKER å stå opp kl 05.30 hver eneste morgen. Da vil jeg gratulere 😉

 

Så har du de ensome, enten de er eneforsørgende eller rett og slett den eneste med morgenbudsjett.
Enten det er av medisinske eller personlige grunner. Er det medisinske eller alene – grunner sender jeg deg som støtt og stadig bruker mye av morgenbudsjettet så tallene igrunn er røde en real klem og en ektefølt high five.. fy søren du er RÅ.

Er det snakk om personlige grunner, som ekstremt tilfelle av B- menneske eller mårragrettenhet.
Jeg har godt nytt… den kan kureres 😉 Det handler om tålmodighet og øving, øving og atter øving.

Dra de opp, tidligere og tidligere, sneglefart.
Lag noen ekstra gode frokoster, fyll huset med gode lukter og god stemning så ofte som du kan. Etterhvert får de sansen for morgenstund.. iallefall innimellom.

SÅ har du metoden vi har falt på.
Jeg kaller det felles morgenbudsjett med individuell sparekonto.

Jeg snakker av erfaring når jeg punsjet innom det å være alene om morgenbudsjettet.
Det var tyngre enn jeg kunne forestille meg for han å stå opp.

Jeg begynte da taktikken jeg nevnte. Ekstra gode frokoster, med ferske rundstykker, scones eller annet. Gjerne litt egg, bacon og friske grønnsaker.

Resultatet? Vi begge to begynte å sette veldig pris på felles frokoster som en start på dagen, uansett mandag eller søndag.

Så med tiden utviklet vi felles morgenbudsjett.
Vi står opp sammen. SOM regel, for det er her de individuelle sparekontoene kommer opp.

Slik som i dag,
I dag er det jeg og mini som sitter i en tussemørk stue og ser på morgenbarnetv.
Ingen andre.

Frokosten skal vi straks begynne med, slik at de andre står opp til gode frokostlukter.

Men hva når det er behov for ekstra søvn tenker du kanskje?
Vell, gode nyheter. For det første er det rom for å søke om lån.
Det er mulig å spørre om man kan få invilget noen ekstra timer neste morgen, men som med andre spørsmål kan man også forvente å få et nei, alt handler om budsjettet til den andre.

For skal jeg fortelle deg noe? Det er faktisk mulig å hente de ekstra timene fra andre enden også…KVELDEN! Det krever kanskje mer av deg, for fy søren så deilig den kvelden er.

Men trenger man søvn, har man altså to ender å ta av.

Så..der har du altså vår ordning, og den funker for oss.
Hva funker for dere?

Det er tidlig lørdagsmorgen, det er bare meg og minstemann i hus.
Resten av gjengen har rømt huset for å vifte med det norske flagget på SkiNM.

 

Det tikker inn en melding fra en god venninne…
Den traff meg så i magen at jeg velger å dele den med dere også.
For dette spørsmålet er viktig, ja kanskje det viktigste spørsmålet du får i dag?

Jeg rydder av resten av frokostbordet før jeg leser den.
Minstemann er hakk i hel og krabber etter meg der hvor jeg går fra stua til vaskerommet.
Fy søren som jeg gleder meg til neste uke og kjøkkenet kommer på plass.

Så setter jeg med ned på gulvet for å lese , med minstemann mellom bena.

Hvis du skulle sette opp en liste med alt du elsker, står det.

Jeg begynner automatisk å ramse opp..det gjør kanskje du også?

Barna, mannen, familie er så heldig å ha rundt meg, mine fantastiske venner, både gamle og nye.
Det er igrunnen mye jeg elsker.. du har det kanskje slik du også?

Jeg triller litt bil mens jeg lager brummelyder, Fy søren så lei jeg er av å trille bil rekker jeg å tenke før jeg gløtter opp på minstemann som sitter rakrygget og klapper av begeistring og fryd…
Men fy søren som jeg elsker det og…

Jeg leser igjen..

Hvis du skulle sette opp en lite av alt du elsker… jeg fortsetter..
-hvor langt ned vil du komme før du nevner deg selv?

Jeg kjente umiddelbart en klump vokse i magen. Sliten, ustelt og veldig veldig trøtt..
Jeg er helt sikker på, at hadde jeg ikke blitt spurt, hadde jeg ikke puttet meg selv på listen i det heletatt.

Hvor langt ned hadde du kommet?

 

Følg vår hverdag på snapchat: Idebankmamma

Klokka er akkurat bikket morgen.
Jeg har akkurat karret den slitne gravide kroppen ut av en god og varm seng. Svimmel som alltid, morgenkvalm også. Men en helt spesiell motivasjon drar meg opp av senga i dag.

Jeg dekker bordet, i tussmørket, finner frem bollene som har stått til kaldheving natten over, setter de litt på benken slik at de skal få romtemp før de går inn i en kald ovn.

Jeg dekker bordet, fargerike tallerkener, servietter oppi glassene og litt ekstra lys på bordet. I dag skal vi feire.

Bollelukten begynner å bre seg ut i stua, jeg retter litt på en serviett og føler meg fornøyd, godt nok er bra nok tenker jeg og må holde litt i bordkanten for å få igjen balansen. Pokkers blodtrykk.

Så kommer det to hender rundt livet mitt, de når akkurat rundt.
Jeg snur meg og kysser en panne som når meg akkurat opp til munnen.

Gratulere med dagen mamma sier hun, og klemmer enda litt til.
ÅÅåå kjære deg vennen, tusen takk.

Men du, sier jeg og løfter opp haken hennes forsiktig med en pekefinger.
Det er jo DU som har bursdag.

Øynene som ser opp på meg, de er 10 år gamle, akkurat i dag.
For 10 år siden møttes våre blikk for første gang.

Jeg skal være ærlig, jeg kan ikke huske det som om det var i går.
Det føles uendelig langt unna.

Men jeg husker godt hvor sliten jeg var, hvor redd jeg var og vanvittig stolt jeg var.
Hun var fersk, jeg var nyklekket selv. Hun ny i livet, jeg ny som mamma.

Vi var blitt foreldre, over natten.

Selv etter en uendelig lang ventetid føltes det ut som om alt skjedde så plutselig.
Plutselig var jeg mamma.

10 år har det gått siden da. Og nå står jeg her, blir omfavnet av den lille bylten som kom ut av meg.
Hun når meg til nesen, og armene hennes når akkurat rundt min gravide mage.

For en reise vi har lagt bak oss. Ingen dans på roser, men fy søren som vi har lært.
Hun har blitt en liten dame. Forståelsesfull, omsorgsfull, snill men sta.
Kreativ, klok og med masse pågangsmot.

Hun gir oss daglig bekreftelse på at vi gjør noe riktig, men at vi fortsatt har mye å lære.
Både om henne og oss selv.

Vi går inn i en spennende tid sammen, noe sier meg at våkennetter, bleieskift og såre pupper har vært piece of cake iforhold til hva som venter oss.

Jeg skal gjøre mitt beste for å holde henne trygg og stødig, motgang vil hun møte, og mesteparten av støten må hun ta selv, men jeg skal være der for henne, alltid, uansett hva.

Gratulere som 10 åring jenta vår!
Takk for at akkurat du er du.

Det er fullstendig kaos rundt meg.

En spretter ball og prøver å treffe kurven jeg har stående med tepper. Teppene har han selvfølgelig tømt ut. De sitter minstemann å leker med.

Kaster de over hodet og krabber rundt mens han hyler.

Firåringen har funnet tryllestaven sin og svinser rundt i stua mens hun synger Let it go av full hals.

Eldste sitter med øretelefonene og smånynner til en ny sang hun har dilla på.

Jeg sitter i sofaen, midt i kaoset. Omringet av mennesker og rotet dems (og tro du meg disse små menneskene kan rote) Titt og ofte kommer de innom meg, enten for en klem, for en klapp på hode eller bare for en bekreftelse av at jeg ser dem.

Midt bland alle disse små menneskene sitter jeg,  sliten, trøtt, oppgitt og stolt av disse små..
Alikevell, den værste følelsen sitter aller lengst inne, den graver seg gjennom hjerte og ned i magen, jeg føler meg uendelig ensom.

Rart? Eller kjenner du deg igjen?
La meg forklare

Ensomhet handler ikke om hvor mange mennesker du omgir deg med, men den oppstår du sitter alene med alt som er der inne. Tanker og følelser hopes opp og du ikke har noen å dele med. Noen som forstår, noen som kan bekrefte at du ikke er alene. Som kan holde følelsene dine med selskap.

Det er overveldende, det er en gigantisk overgang og det er sjokkerende annerledes å bli mamma. Med arbeidsoppgaver du overhode ikke er vant med å utføre. En liten bylt på 50 cm er alt som skal til for å okkupere livet ditt og knapt la deg dusje når du selv har et ønske eller behov for det. (la oss ikke snakke om det å gå på do)

For all del, jeg har verdens beste mann, og vi snakker om alt. Han er mitt beste selskap i ensomheten og kaoset. Og redder meg rett som det er når ensomheten når meg helt opp til nesetippen.
Men han har hverken bært barn eller ammet. Han har ikke vært hjemmeværende i mange år på rad, han har ikke hatt flere år med nattevåk. Han er ingen mamma.

Så her sitter jeg, ensom blandt en flokk mennesker.
Og det værste er, at jeg er 100% sikker på at jeg ikke er den eneste mamman som sitter alene med ensomheten.

Så for mitt eget beste, og alle andres kommer jeg med en oppfordring.
Strekk ut armene, snakk ut og omfavn hverandre.

Når jeg startet bloggen for to år siden, åpnet jeg også en dør. Og etterhvert laget jeg meg en ropert.
Hvor jeg roper ut følelser, tanker og erfaringer. Snakker HØYT om alle følelsene vi ikke snakker om lengre.

Midt i kampen om likestilling (hvilket er bra) Har vi mistet felleskapet. Vi deler “vellmenende” råd uten å ha blid bedt om det, og vi kritiserer hverandre for valg vi tar. Istede for å klappe hverandre på skuldra og si du gjør en fantastisk jobb og det er greit å føle seg sånn og sånn, det har jeg gjort og.
Istede trykker vi ned, kritiserer og påpeker det vi tenker er feil fordi vi selv ikke gjør det samme.
Amming eller flaske, mat fra bunnen eller halvfabrikata, samsoving eller egen seng, tøybleier eller papir, Hjemmeværende eller karrierekvinne, bære tett inntill eller best i vogn. Det er tusen valg. Og det riktige valget taes av den riktige mammaen til sitt barn.

Dette glemmer vi, og forteller gjerne hvorfor akkurat det vi har valgt er det beste for også dems barn.
Glemmer vi at vi alle er unike, både liten og stor? Glemmer vi at vi alle har en historie og ikke minst et liv nå? Glemmer vi at vi alle (iallefall de fleste) ønsker både barnet og sitt eget beste?

Ingen mamma er den første til å tenke og føle det hun gjør rundt mammarollen.
Enten om det er gode, stolte, tunge, triste eller ensomme tanker og følelser
Det bare føles slik, fordi vi ikke er dyktige nok, tøffe nok og ikke minst ærlige nok til å være nettopp ærlig.

Å være mammaensom er grusomt.
Alt blir mye tyngre og gleden blir ikke like stor.

Vi er alle sammen, i denne rollen.
Strekk ut armene og gjør den lille forskjellen. Gi ros, gi en klem,

ta med barna i nabohuset til trening så nabomamman får fem minutter ekstra for seg selv, kanskje hun tar med dine neste gang og gir deg de fem minuttene?

Be om hjelp, it takes a village to raise a child sies det. Du kan ikke gjøre alt på egen hånd. Og jeg skal love deg at om du tørr å be om hjelp, hjelper du en annen mamma om å tørre det samme senere.

Det er ikke enkelt, å snakke om de vonde tingene, jeg sier ikke det.
Men husk at det også kan hjelpe, både for deg selv og ikke minst den som lytter.
Bruker du det som motivasjon, vil det hele kanskje bli…pittelitt lettere å dele også?

Ved å fortelle om ditt, bekrefter du til en annen at hun ikke er alene.

Og ingen mamma fortjener å føle seg alene.

Siste innspurt startet med dramatikk i natt, som jeg skrev så hadde jeg blødninger i natt.
Det satte en real støkk i meg og dagen i dag har vært preget av mange tanker.

Enn hvis, tenk om, og hvor forsiktig er egentlig forsiktig?

Det er fra nå av tiden flyr (erfaringsvis) og jeg kommer både ute av telling og mister stedsans.
Det er nå det er greit å begynne å se hva jeg har og ikke har til termin.

For å holde oversikt tenkte jeg å prøve å komme med en regelmessig update på svangerskapet.
Med de samme spørsmål hele veien.

Hvor langt på vei: 27 uker med jente.

over 60 % er fullført og jeg synes det var i går jeg avslørte det hele for dere. Ja, det føles i grunnen ikke lenge ut siden jeg stod der sjokkert med to blå streker i hånden.
Vi går mot lysere tider, og en hel all mass som skjer rundt oss. Noe sier meg at tiden vi har i vente ikke akkurat vil gå noe saktere 😉

Babyen er så stor som:

 

Oh yes, en salat! Hun har fortsatt god boltreplass men merker hun fyller magehulen godt når hun både gir meg noen fulltreffere midt i blæra og noen trøkk godt opp i ribbeina.
I følge Preglife appen runder hun kiloen iløpet av denne uka. Om hun følger sine søsken er det minst 3 til som skal på den lille kroppen før hun skal ut. Hun går inn i en vokseperiode og vil legge på seg mye. Hun øver på livet utenfor og på en ultralydsjekk denne uken kunne man se hun ivrig svelge forstervann og fekte med armene i ansiktet.

Liv og røre i magehulen:
Jeg innbiller meg at vi er i ferd med å se et snev av et mønster.
Ikke helt fast men hun er veldig rolig fra morgenstund til ca kl 12 og har regelmessig turninger derifra og godt ut på kvelden/natta.  Det begynner å bli kraft i frøkena, og er det noe hun virkelig sier ifra om så er det om jeg sitter litt krokbøyd og gjør magehulen mindre. Alle søsken har kjent henne sparke og hun har gitt de to i midten  en god latter når hun får magen til å hoppe og sprette.

Søvn-humor og form:
Søvnen er urolig for tiden, mye pga en kommende storebror som våkner titt og ofte om natten. Det er mannen som tusler opp til han mest. I likhet med forrige svangerskap sliter jeg med lavt blodtrykk, og spesielt det å komme seg ut av senga tar litt tid. Hver morgen starter på karusell.
Blødningen denne uken satte jo sitt støkk i kroppen. En blødning fra morkaken har gjort at jeg har fått streng beskjed om å ta det med ro og ha lavterskel ved nye blødninger eller smerter.
I tillegg blir det ekstra oppfølging med ultralyder.

Humøret er opp og ned, påvirket av hormoner og temmelig sliten pga mye på to dolisten og oppussing her hjemme gjør ting fryktelig tungvindt og ikke minst rotete. Bekkenet skranter og tåler lite utenom det vanlige. Et lystig lag i helgen med mye sitting på kjøkkenstoler gav meg smerter to dager etterpå.
Håper jeg klarer å holde det i sjakk.

Nam nam, dette må jeg ha:
Det er nesten litt kjedelig, men ingen spesifikke cravings dette svangerskapet. Mer at jeg får akkutt lyst på noe der og da. Siste som poppet opp var skolebrød, men har klart å holdt det hele i sjakk og enda ikke spist ett. Skolebrød er jo strengt tatt ikke noe man må ha, iallefall ikke enda 😉

 

Fødselsforventninger :
Det er i gang, den helsikes fødselsangsten. Den kommer over meg i bølger men heldigvis ikke så ofte.
Denne uken opplevde jeg en blødning og ble med ett kraftig minnet på fødsel. Det er heldigvis en stund til enda. Fødselsangst er et tema jeg

Shopping:
Jeg har så smått begynt å handle litt tøy, benytter meg av salgene rundt om kring. Men nå er denne en vårfrøken så lette plagg er det jeg ser etter. Har også benyttet meg av gravidrabatten hos knertenogkaroline.no (den gir 35% på ALT av babytøy)

Mammakroppen:
Jeg føler meg tyngre enn før og graviditeten begynner nå å bli en utfordring rundt det fysiske.
Det har kommet ca 8 kilo pluss på kroppen og jeg håper vektøkningen roer seg en smule.
Puppene er heldigvis ikke ømme lengre, men hjelp som de har vokst!
Åreknuter er nytt (pokker) og ene benet er preget av det, ikke bare er de mindre pene de er også litt vonde.
Strekkmerkene er på nytt i ferd med å strekkes, og tigerstripene er synlig på magen.
Disse plager meg ikke noe nevneverdig strekene er verdt det. Jeg har ingen planer om noen bikinimodell karriere anyway 😉
Ja, min første ordentlige svangerskapsoppdateringer der altså.
Hva synes dere, noe jeg skal fortsette med resten av svangerskapet?
Noe dere savner?

I går var igrunnen en helt vanlig dag.

Vel nå er jo igrunnen ingen dag vanlig med med fire små utenpå og en inni, men så vanlig som den kan bli.
Rolig igrunnen, et møte i barnehagen men ingen fysiske eller psykiske anstrengelser.

Alikevell kjente jeg på at jeg var sliten og utmattet når kveldsmørket banket på.

Vi ble enige, mannen og jeg om at en rolig kveld med netflix og sofa var på sin plass.
Barna la seg fint, stille i huset og en tvskjerm som lyste opp den mørke stua.

Fy søren så godt dette skulle bli.

Jeg fikk kavet den store kroppen opp i sofaen, det er neimen ikke bare bare med et par ekstra kilo både foran og bak og et bekken som skriker bare du ser på det.

Idet jeg finner den perfekte stillingen, kommer jeg på jeg måtte tisse… selvsagt. Hele 1 time siden sist.

Jeg kaver meg opp igjen, ber mannen sette på pause.

Tisse igjen?
Jaaa… du veet.
Han setter tålmodig på pause og drar opp mobilen som pauseunderholdning mens jeg gakker meg bortover gangen til toaletet.

På veien bort, merker jeg at ting ikke er helt som de pleier, tung i magen og en kynner setter tak der den ikke pleier. Magen føles tung og det er litt vondere å gå.Men toalettet finner jeg, får satt det vonde bekkenet ned på kanten og i det jeg endelig kan tisse igjen tar jeg en gløtt ned.

Det går kaldt nedover ryggen,

RØDT.

I truse og bukse.
Som et ildrødt øye møter det meg.
Jeg får panikk.

Finner frem papir og tørker meg.
Og det blendehvite trygge papiret blir mørkerødt.

Pulsen sprenger i halsgropen, henda skjelver i det jeg tar av meg buksen og tar på meg en annen.
Hva i alle dager er det som skjer?

Jeg vet jeg kjente hun sparket før jeg reiste meg fra sofaen, men blir med ett usikker på om bevegelsene er slik de pleier. Vi har jo kjent hverandre en stund nå. Jeg rekker å tenke, for mye og innser jeg er livende redd for at det hele ikke blir slik vi hadde tenkt.

Tenk om dette er slutten? Tenk om, enn hvis…

Opp trappen og bort gangen.
Da klarer jeg ikke mer, tårene kommer og innen jeg runder hjørnet inn på stua hulker jeg.

Han skjønner ingenting stakkar, han som sitter i sofaen å sparker ball i et fotballmål på en liten skjerm.

Hva er det som skjer? Sier han, det samme tenkte jeg for litt siden.
Jeg vet ikke sier jeg og bare stopper, lar han omfavne hele meg med sine trygge gode armer.

Det er blod, masse blod.

Skal du blø nå?

Nei, jeg skal jo ikke det.

Da ringer vi føden med en gang.
Han har helt rett, jeg selv hadde derimot konkludert med noe annet på vei opp trappen. Jeg ville jo ikke være til bry, det var kveld, og kanskje dette var normalt.

Jeg ringer,
Kom sier de, dette ser vi ikke an.

Kvelden har nesten blitt natt, vi har 4 sovende barn i hus.
Hvordan løser vi dette?

Jeg har verdens beste nabo, og en ufattelig god vennine, hun ligger under dyna, på vei til drømmeland, men river seg raskt ut for å hjelpe.

Hun kjører meg.
Hele veien til sykehuset og er god støtte på veien, får meg på andre tanker. Prater om løst og fast.
Spør regelmessig om det går bra, og det gjør det jo. Det går jo bra.
Det er mørkt, og i stillheten innimellom er det kun redselen min og lysene utenfor som holder meg med selskap.

De står klare når jeg kommer, rødsprengte øyne og et slitent ansikt.
Kom sier de, så tar vi en titt på deg.

Det er blod, ikke like mye lengre, men friskt rødt blod.
Jeg vil igrunnen ikke se en dråpe nå.

Uke 27 på papiret, man skal ikke se blod.

De undersøker babyen, hun sparker, svelger, turner, fekter med armene og snurrer rundt.
Hun har det fint. Normal mengde fostervann og en navlesnor som ser ut til å gjøre jobben sin.

Jeg slipper pusten litt til, men hvorfor blør jeg?
Innvendig ultralyd, alt er lukket og fint, ingen begynnende fødsel.

Ny lege inn.

Hun finner årsaken, Blødning bak morkaken.
Hun tar ordet raskt etterpå, lar meg ikke tenke for mye.
For klarer at det kan skje, at det ikke trenger å være farlig men at man alltid skal ha lavterskel etterpå.
Smerter, ny blødning eller andre bekymringer så skal jeg ringe.

Beskjeden var klar, jeg skulle ikke nøle.
Ikke ta egne vurderinger og analyseringer.

Jeg fikk tilslutt lov å reise hjem da de så at jeg overhode ikke var komfortabel i det firkantetbygge med hvite frakker.

Alt jeg ville var hjem til mann og barn.

Hvor vil jeg med dette innlegget?
Det gikk jo bra.

Jo jeg vil si det samme til deg, med kul på magen og et ekstra hjerte eller fler.
Ikke nøl. Ikke tenk at du er til bry, ikke bruk forum før ekte medisinsk hjelp.

Ring, be om råd.
Du er ingen lege, du er ingen jordmor, men du har ansvar for barnet i magen.

Ring heller en gang for mye, enn en gang for lite.

 

Tenk om…

Enn hvis…

RING!