Hun fyrte seg opp i et kommentarfelt hos meg. Proppfull av engasjement.
Det er igrunnen ikke mange som gjør det, jeg er kanskje bortskjemt der.

Hun hadde i bunn å grunn misforstått en overskrift og helt tydelig basert sin kommentar på andres kommentarer.Hun har alikevell et godt og viktig poeng, noe jeg fikk lyst til å snakke om.
Så her kommer innlegget som gjør kommentaren hennes veldig aktuell..

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk: De beste går først

La meg først gi dere et lite utdrag:
“Poenget mitt her er hvordan det ofte i det siste har blitt så Ok,nesten trendy å “få lov” til å si at småbarns livet er noe dritt,. Spør deg selv om du EGENTLIG er lykkelig, nå har du mista deg selv fordi du tenker på alle andre bla bla bla.., Makan til klaging..Så få deg en hobby da vell hvis livet ditt er så ukomplett!”

Engasjert ser du… jeg sa jo det 😉

Mitt innlegg handlet om det å elske, altså ikke som i samleie (som forøvrig vi småbarnsforeldre også får en smule for lite av..) men det å elske noe eller noen. Innlegget handler om at man skal sette opp en liste over alt man elsker.Oppfølgingsspørsmålet er moralen, hvor lang ned havner du før du skriver deg selv?

Hennes engasjerte kommentar passer ikke til innlegget, likevel fikk hun meg til å tenke.
Er det blitt en trend? Å ikke like foreldrerollen.

Hele min bloggetid, har det vært min lille hjertesak å sørge for at ingen forelder skal føle seg alene.
Jeg både tenker, føler og mener at vi ikke er flinke nok til å dele det som burde deles med andre foreldre.
Vi er heller ikke flinke nok til å se at vi har litt av hvert å lære av hverandre.

For å snakke om det usnakkede, og kverke ensomheten, har jeg måtte åpnet en del tabudører. Og bak de fleste tabudører ligger det som regel noe tungt, dystert og trist. Jeg snakker om depresjon, ensomhet, det å ønske seg alenetid, synes foreldrerollen er utfordrende osv. Det ER  jo ingen hemmelighet at det er lettere å snakke om de hyggelige tingene.

Men nå har det kanskje blitt slik at det roperten er satt på maks?

For folkens, la oss ikke glemme
At denne småbarnstiden også er forbanna fin også!

Jeg har opplevd alle sider i livet som småbarnsforeldre. På mitt 10. år med minst ett barn under 3 år i hus vil jeg si at jeg har vært temmelig oppi det en lang stund.Mange av de årene har vært preget av depresjon, om jeg ser på de, er det lite magi å hente.
Men om jeg retter blikket mot de friske årene jeg har hatt nå.. kan jeg nesten ikke annet enn å smile.

Nattevåk, ømme pupper, bekkenløsning, lite egentid, bæsjebleier, knuste glass, søskenkrangling (noe sier meg at den ikke går over selv om vi tusler ut av småbarnsperioden) trass og tannutbrudd.

Ja så la oss ha litt kos med misnøye over disse punktene.
Hygge oss med nevene rundt en kaffekopp og en god venninne på andre siden av bordet.

Men jeg er så enig, med mamman bak kommentaren.
La oss også hylle det fine, det koselige, det flotte og hyggelige.
For det er faktisk slik, at jeg nesten synes det er like vanskelig å snakke om hvor fint det er.

Hvorfor?

Fordi jeg nå føler at det blir så innmarri klissete.
Så klisje og rosenrødt.

Med fuglekvitter, solskinn og sommerfugler.
Men det er jo faktisk slik, at noen stunder, ja faktisk mange, er fylt med nettopp det.

Jeg tror, jeg vet ikke, men jeg tror at den tid i livet jeg kommer til å savne aller mest, er nettopp småbarnsperioden.
Alt strev og jobb til tross.Det vil aldri komme en tid i livet hvor jeg vil oppleve å være så uunnværlig og nødvendig som jeg er nå.
Hvor jeg får så mye nærhet, kos og nuss, hvor jeg er en superhelt og kan fikse alt. Hvor et nuss i pannen og en klem kan kurere det meste.

Det vil ikke komme en periode i livet hvor jeg vil være så enkel å tilfredsstille i hverdagen som jeg er nå.
Jeg mener, 10 min i dusjen alene, en ekstra time søvn fra 07-08 en søndag eller en tur på butikken i fred og ro gjør meg ekstra glad. Det å se en liten kropp på knappe ett år, få sitte beundringsfylt på fanget til sin størstesøster mens hun leser ivrig for han, en ekstra lang klem fra en sliten femåring som kommer fra barnehagen, at alle med iver spiser middagen, ALLE,  eller en nybadet kompis i armkroken mens vi oppsummerer dagen som har vært. Slike stunder gjør meg LYKKELIG.

Jeg vil aldri ikke beundre barna på samme måte som jeg gjør nå, jeg kan betatt sitte å se på de spise frokost, og vil på langt nær oppleve samme følelsen av å se på de sove, som nå. Det er ingenting i verden som gir meg flere endorfiner enn å stryke over luggen på mine sovende barn før jeg selv tusler i seng.

Også latteren da, den trillende, grove, ektefølte latteren.
Som dukker opp rett som det er av de utroligste ting.

Barnetær, sukk.

Eller latterkrampen vi alle får fordi minstemann sitter på enden å rynker nesen med prim fra haka til panneluggen.

Lukten av baby,  og ja la oss ikke glemme det å bære fram en baby.
Lage et barn sammen, og reisen til fødsel og det hele begynner.

Følelsen av en nybadet slapp liten kropp i armkroken.

Nærheten.

Ammingen,

Samspillet.

Blikkene.

Smilene.

Det å se barne knekke nye koder, krysse nye milepæler og dag for dag vokse seg enda litt større men samtidig er så små at de kan bade i vasken.

Ser du, klissete og klisje.
Men det er så ekte! Det er så FINT og det er så innmari godt.

Ja jeg er sliten, så sliten at jeg står å griner på badet. Så sliten at jeg ikke vet om jeg makter en time til.
Men så gjør jeg det, igjen og igjen og igjen.
Jeg var sliten før jeg fikk barn også jeg, tårene trillet rett som det var på badet da også.

Forskjellen?

Jeg er sliten pga det mest verdifulle jeg vet om.
Jeg er sliten pga arbeidsoppgaver jeg synes om, bryr meg om og som betyr uendelig mye for meg.

Hverdag, hver eneste dag har jeg øyeblikk hvor takknemligheten kommer kastende over meg.
Hvor jeg innser at jeg er rik. Ikke på penger og ting, men på kjærlighet.

Ikke bare fra og til barna, men også min mann.
Båndet mellom to foreldre i småbarnsperioden kan tæres på, ingen tvil, men det er ingenting som kan styrke et par så mye som det å virkelig samarbeidet, jobbe i et team og lykkes. Det kan være alt i fra å kurere minsta fra tannkost skrekk til å lære skolegutten å lese. Det gjør vi sammen, som et team, jeg og han.

Det er flott, at vi tørr å stå opp, si at det er slitsomt, at det er mye jobb og at det er innimellom så grusomme dager at man igrunnen ikke husker hvorfor man fikk barn.Tiden løper fra oss, vips så er de store alle de små og nye utfordringer venter, det er jeg sikker på.Det vil nok bli fint det også, men ingenting, vil bli som den tiden jeg er i akkurat nå.

La oss ikke glemme klisset også. La oss dele hverdagslykken, de gode stundene, latteren og milepælene.
La oss rope ut hvor fint det er å være småbarnsforeldre også.

De fine små øyeblikkene vi opplever i hverdagen som får hjerte til å flomme over og tårene til å stå i øyekroken.
De øyeblikkene vi vil lagre i hjertene våre og fortelle om, igjen og igjen og igjen resten av livet.

I dag, kom vi oss ut alle sammen. Minstemann fremdeles fersk i snøen.
Akebrettet liker han godt, så jeg og han tuslet en tur i vinterlandskapet.
Han peket rundt seg med stor begeistring, og snakket ord jeg ikke forstod.

Vi rundet hjørnet til hagen vår og der, fikk jeg mitt klissete øyeblikk i dag.
En hage fylt av tre små i fargerike vinterklær, akte så snøen sprutet sammen med sin lekne pappa.
Barnelatteren runget over plassen, snøføyken stod og gledeshylene til minstemann i akebrettet var ektefølt og herlig. Minstefrøken akte med eldstefrøken og eldstemann trosset grenser med pappan sin. Hvem kom fortest ned, baklengs.. med hodet først!

Ingen ekstraordinær begivenhet, men jeg kunne nok sett på de i evigheter.

Slike øyeblikk, hører kun småbarnstiden til.

La oss dele klisset også, sette en trend med å dele hvor fint det er, og hva alle blivende foreldre har å glede seg til.
Hva var ditt fineste øyeblikk i dag?
Spam kommentarfeltet med sommerfugler og kliss og klass.. la oss dele de fine gode stundene også:)