Hun fyrte seg opp i et kommentarfelt hos meg. Proppfull av engasjement.
Det er igrunnen ikke mange som gjør det, jeg er kanskje bortskjemt der.
Hun hadde i bunn å grunn misforstått en overskrift og helt tydelig basert sin kommentar på andres kommentarer.Hun har alikevell et godt og viktig poeng, noe jeg fikk lyst til å snakke om.
Så her kommer innlegget som gjør kommentaren hennes veldig aktuell..
La meg først gi dere et lite utdrag:
“Poenget mitt her er hvordan det ofte i det siste har blitt så Ok,nesten trendy å “få lov” til å si at småbarns livet er noe dritt,. Spør deg selv om du EGENTLIG er lykkelig, nå har du mista deg selv fordi du tenker på alle andre bla bla bla.., Makan til klaging..Så få deg en hobby da vell hvis livet ditt er så ukomplett!”
Engasjert ser du… jeg sa jo det 😉
Mitt innlegg handlet om det å elske, altså ikke som i samleie (som forøvrig vi småbarnsforeldre også får en smule for lite av..) men det å elske noe eller noen. Innlegget handler om at man skal sette opp en liste over alt man elsker.Oppfølgingsspørsmålet er moralen, hvor lang ned havner du før du skriver deg selv?
Hennes engasjerte kommentar passer ikke til innlegget, likevel fikk hun meg til å tenke.
Er det blitt en trend? Å ikke like foreldrerollen.
Hele min bloggetid, har det vært min lille hjertesak å sørge for at ingen forelder skal føle seg alene.
Jeg både tenker, føler og mener at vi ikke er flinke nok til å dele det som burde deles med andre foreldre.
Vi er heller ikke flinke nok til å se at vi har litt av hvert å lære av hverandre.
For å snakke om det usnakkede, og kverke ensomheten, har jeg måtte åpnet en del tabudører. Og bak de fleste tabudører ligger det som regel noe tungt, dystert og trist. Jeg snakker om depresjon, ensomhet, det å ønske seg alenetid, synes foreldrerollen er utfordrende osv. Det ER jo ingen hemmelighet at det er lettere å snakke om de hyggelige tingene.
Men nå har det kanskje blitt slik at det roperten er satt på maks?
For folkens, la oss ikke glemme
At denne småbarnstiden også er forbanna fin også!
Jeg har opplevd alle sider i livet som småbarnsforeldre. På mitt 10. år med minst ett barn under 3 år i hus vil jeg si at jeg har vært temmelig oppi det en lang stund.Mange av de årene har vært preget av depresjon, om jeg ser på de, er det lite magi å hente.
Men om jeg retter blikket mot de friske årene jeg har hatt nå.. kan jeg nesten ikke annet enn å smile.
Nattevåk, ømme pupper, bekkenløsning, lite egentid, bæsjebleier, knuste glass, søskenkrangling (noe sier meg at den ikke går over selv om vi tusler ut av småbarnsperioden) trass og tannutbrudd.
Ja så la oss ha litt kos med misnøye over disse punktene.
Hygge oss med nevene rundt en kaffekopp og en god venninne på andre siden av bordet.
Men jeg er så enig, med mamman bak kommentaren.
La oss også hylle det fine, det koselige, det flotte og hyggelige.
For det er faktisk slik, at jeg nesten synes det er like vanskelig å snakke om hvor fint det er.
Hvorfor?
Fordi jeg nå føler at det blir så innmarri klissete.
Så klisje og rosenrødt.
Med fuglekvitter, solskinn og sommerfugler.
Men det er jo faktisk slik, at noen stunder, ja faktisk mange, er fylt med nettopp det.
Jeg tror, jeg vet ikke, men jeg tror at den tid i livet jeg kommer til å savne aller mest, er nettopp småbarnsperioden.
Alt strev og jobb til tross.Det vil aldri komme en tid i livet hvor jeg vil oppleve å være så uunnværlig og nødvendig som jeg er nå.
Hvor jeg får så mye nærhet, kos og nuss, hvor jeg er en superhelt og kan fikse alt. Hvor et nuss i pannen og en klem kan kurere det meste.
Det vil ikke komme en periode i livet hvor jeg vil være så enkel å tilfredsstille i hverdagen som jeg er nå.
Jeg mener, 10 min i dusjen alene, en ekstra time søvn fra 07-08 en søndag eller en tur på butikken i fred og ro gjør meg ekstra glad. Det å se en liten kropp på knappe ett år, få sitte beundringsfylt på fanget til sin størstesøster mens hun leser ivrig for han, en ekstra lang klem fra en sliten femåring som kommer fra barnehagen, at alle med iver spiser middagen, ALLE, eller en nybadet kompis i armkroken mens vi oppsummerer dagen som har vært. Slike stunder gjør meg LYKKELIG.
Jeg vil aldri ikke beundre barna på samme måte som jeg gjør nå, jeg kan betatt sitte å se på de spise frokost, og vil på langt nær oppleve samme følelsen av å se på de sove, som nå. Det er ingenting i verden som gir meg flere endorfiner enn å stryke over luggen på mine sovende barn før jeg selv tusler i seng.
Også latteren da, den trillende, grove, ektefølte latteren.
Som dukker opp rett som det er av de utroligste ting.
Barnetær, sukk.
Eller latterkrampen vi alle får fordi minstemann sitter på enden å rynker nesen med prim fra haka til panneluggen.
Lukten av baby, og ja la oss ikke glemme det å bære fram en baby.
Lage et barn sammen, og reisen til fødsel og det hele begynner.
Følelsen av en nybadet slapp liten kropp i armkroken.
Nærheten.
Ammingen,
Samspillet.
Blikkene.
Smilene.
Det å se barne knekke nye koder, krysse nye milepæler og dag for dag vokse seg enda litt større men samtidig er så små at de kan bade i vasken.
Ser du, klissete og klisje.
Men det er så ekte! Det er så FINT og det er så innmari godt.
Ja jeg er sliten, så sliten at jeg står å griner på badet. Så sliten at jeg ikke vet om jeg makter en time til.
Men så gjør jeg det, igjen og igjen og igjen.
Jeg var sliten før jeg fikk barn også jeg, tårene trillet rett som det var på badet da også.
Forskjellen?
Jeg er sliten pga det mest verdifulle jeg vet om.
Jeg er sliten pga arbeidsoppgaver jeg synes om, bryr meg om og som betyr uendelig mye for meg.
Hverdag, hver eneste dag har jeg øyeblikk hvor takknemligheten kommer kastende over meg.
Hvor jeg innser at jeg er rik. Ikke på penger og ting, men på kjærlighet.
Ikke bare fra og til barna, men også min mann.
Båndet mellom to foreldre i småbarnsperioden kan tæres på, ingen tvil, men det er ingenting som kan styrke et par så mye som det å virkelig samarbeidet, jobbe i et team og lykkes. Det kan være alt i fra å kurere minsta fra tannkost skrekk til å lære skolegutten å lese. Det gjør vi sammen, som et team, jeg og han.
Det er flott, at vi tørr å stå opp, si at det er slitsomt, at det er mye jobb og at det er innimellom så grusomme dager at man igrunnen ikke husker hvorfor man fikk barn.Tiden løper fra oss, vips så er de store alle de små og nye utfordringer venter, det er jeg sikker på.Det vil nok bli fint det også, men ingenting, vil bli som den tiden jeg er i akkurat nå.
La oss ikke glemme klisset også. La oss dele hverdagslykken, de gode stundene, latteren og milepælene.
La oss rope ut hvor fint det er å være småbarnsforeldre også.
De fine små øyeblikkene vi opplever i hverdagen som får hjerte til å flomme over og tårene til å stå i øyekroken.
De øyeblikkene vi vil lagre i hjertene våre og fortelle om, igjen og igjen og igjen resten av livet.
I dag, kom vi oss ut alle sammen. Minstemann fremdeles fersk i snøen.
Akebrettet liker han godt, så jeg og han tuslet en tur i vinterlandskapet.
Han peket rundt seg med stor begeistring, og snakket ord jeg ikke forstod.
Vi rundet hjørnet til hagen vår og der, fikk jeg mitt klissete øyeblikk i dag.
En hage fylt av tre små i fargerike vinterklær, akte så snøen sprutet sammen med sin lekne pappa.
Barnelatteren runget over plassen, snøføyken stod og gledeshylene til minstemann i akebrettet var ektefølt og herlig. Minstefrøken akte med eldstefrøken og eldstemann trosset grenser med pappan sin. Hvem kom fortest ned, baklengs.. med hodet først!
Ingen ekstraordinær begivenhet, men jeg kunne nok sett på de i evigheter.
Slike øyeblikk, hører kun småbarnstiden til.
La oss dele klisset også, sette en trend med å dele hvor fint det er, og hva alle blivende foreldre har å glede seg til.
Hva var ditt fineste øyeblikk i dag?
Spam kommentarfeltet med sommerfugler og kliss og klass.. la oss dele de fine gode stundene også:)
Dagens fineste øyeblikk: å leke bjørnen sover med Lillemor på 1,5 år om igjen og om igjen i mamma og pappa sin seng, og se forventningen i øynene hennes når sangen nærmet seg slutten, og høre den trillende latteren hver gang vi hadde kommet med hvert vårt bjørnebrøl. Så lød det fra den kanten “mer”, og vi kunne gjøre det hele en gang til?
Det var aking her også! Alle tre hadde det kjempegøy i akebakken ( selv om ingen “ville” på forhånd) Masse søskenkrangling hjemme igjen, og for mye spilling, men lever på dagens aking! Det har hvertfall blitt en trend å bruke sosiale medier som ventil for det som er vanskelig, enten det gjelder barn, arbeid etc. Maken til glorifisering av fredager og negative kommentarer på mandager – da tenker jeg det er på tide å ta tilbake gleden over hverdagen. Det har jo litt med hvilke holdninger vi overfører til neste generasjon også. Det var bare en sammenligning ?. Det ble et langt innlegg fra meg! PS tre barn er nok for meg, men jeg beundrer vilt alle som har fire og fem! Lykke til! ?
Ååååå <3 Synes jeg ser dere!
Ja, vi må jobbe med det vi fører videre 🙂
Det skumle med sosiale medier er jo at det ikke bare blir sagt, det blir skrevet..nærmest høgd i stein 😉
Barna har tilgang til en vanvittig dagbok når de blir større…
Jeg leste det forrige innlegget, og jeg leste den kommentaren du refererer til. Jeg reagerte slik som deg til å begynne med, men så tenkte jeg også meg om. Det er jo dessverre blitt litt slik. Man skal ikke dele åpent om hvor fint og bra man har det. Jeg digger bloggen din, og synes det er veldig fint å få de minuttene i løpet av dagen til ettertanke. Nesten hvert eneste innlegg du har, får meg til å tenke. Og det er så bra! Innlegget her fikk faktisk frem litt tårer også. Da vi har hatt barnevakt på begge barna i natt og i hele dag, så jeg fikk ikke høre barnelatter. Hvor mye jeg faktisk savnet dem gikk ikke opp for meg før jeg leste dette. Du skriver bra, fortsett slik. Jeg kommer hvertfall til å følge dere videre.
Dagens fineste øyeblikk her i dag var vel da jeg og storesøster på 2,5 var alene på tur me hunden i skogen og hun stopper opp og sier “oii se en sei” (snegle)??
Synes det er så godt å få litt egentid med eldste aleine innimellom og bare være hun og meg? (lillebror er 11 mnd i morgen?)
Det var nok da jeg og eldstemannen på tre tok med høytaleren og mobilen opp i andre etasje, renset senga vår for sengetøy og spilte høy rockemusikk i en lang stund. Vi hoppa og dansa, sang og hylte av glede. Lekte og tulla underveis. Og han avsluttet med “jeg liiiiikel lock”
Fantastisk lesning, den trengte jeg akkurat i dag.? Dagens kliss klass, og se gjensynsgleden til far og sønn springende rundt bordet. Etter en etterlengtet frihelg for oss voksne, og avslutte besøket med en kosestund med barnetv…. Myke, gode poden som til slutt er helt klar for å bli med oss hjem.
Det fineste øyeblikket idag var når sønnen min på 3 1/2 år prøvde ski for første gang, og når lillebror på 7 mnd fikk latterkrampe av å sitte på fanget til broren på t banen bare fordi storebror er den kuleste i hele verden?
Å komme hjem til to glade, skitne småtroll og en lett lurvete pappa etter å ha vært på jobb hele helga. Takk for en ærlig blogg jeg veldig ofte kjenner meg igjen i.
Dagens kliss:
Gravid mamma som var så letta når fjortenåringen gadd å ta med fireåringen ut så jeg kunne sove et kvarter eller to på sofaen.
Jeg har og tenkt på det, at man liksom har gått fra å beskrive idyllisk småbarnstilrelse, til å snakke om hvor slitsomt det er.
Men jeg tenker ikke nødvendigvis at det er den idylliske beskrivelsen som mangler i bildet, men kanskje mer erkjennelsen av at “sånn er livet”, både og liksom.. det er ingen som eeeelsker jobben si absolutt hele tiden, men de fleste er jo glad for at de har en jobb, og gjør det beste ut av det, og gjør så godt de kan. Også er det ingen som sier til sjefen at “nå er jeg møkkalei deg”..
litt sånn tenker jeg om småbarnstilværelsen og. Barna har ikke bedt om å bli til, de er vår plikt, og glede, og hvordan jeg har det vil variere. Så gjør vi så godt vi kan da 🙂
Å støtte min datter på 2 år i ryggen,mens hun rir på en ponni for første gang,og se hvor hun frydet seg. Følte meg så utrolig solt. Har selv vært hestejente,så derfor var det ekstra spesielt å få oppleve det med henne?
Ja takk begge deler ?
Klart det er slitsomt av og til, sånn er livet med eller uten barn.. Forskjellen på med og uten barn er at med barn så har du så mye kjærlighet, glede, takknemlighet, små fremskritt, snørrete klemmer, en varm liten hånd i din, to nysgjerrige øyne som sluker alt du sier, å kunne se verden på nytt ettersom småtten utforsker den…kunne fortsatt og fortsatt, men poenget er at dette veier opp for alt det slitsome, alle de søvnløse nettene og en periode med lite sosialtliv, dette gir livet mening..??
Dagens fineste øyeblikk er flere ?
Ei 4år gammel prinsesse som prøvde skøyter og isfiske for første gang.
Kosen i sofa med ipad og reste kakao når vi kom kalde inn..
Og ikke minst å få følge prinsessa i seng, synge og få en stor nattakos med våt suss før øynene lukker seg og prinsessa sovner i trygge omgivelser og føler seg elsket og verdsatt for akkurat den hun er ?
Så utrulig bra skrevet !! ?? Jeg blir heller aldri lei denne jobben og denne livsstilen , dette er det mest fantastiske som har hendt meg og Morten !
I dag trillet vi en lang tur, etterpå var akebrettet gøy og ha! ??
Da femåringen smilte til mobilameraet og fortalte bestemoren at hun hadde mistet enda en tann, for deretter å smile entusiastisk med et stort svart hull der de to tennene manglet.
Dagens fineste var helt klart når jeg spør gubben om han kan kose meg(på ryggen) og han sier; ikke akkurat nå, og guttungen på 3 år spretter opp og sier jeg kan få kos av han, før han kaster seg rundt halsen min??
Åååååå ❤
He he ja de tannløse smil… første tegn på at småbarnslivet er over..
Så herlig!
Toppen av lykke!
Amen!
Så moro!
Er nok mye riktig i det du sier her.. ?
Ohhh lykke!
Herlig! Og takk for hyggelige ord ?
Ha ha !
Herlig! Frihelg er deilig!
For et herlig øyeblikk!
Ja slik en til en er gull når man har flere små..
Å savne gjør godt. Er sunt det ? takk for hyggelige ord… gjør så godt jeg kan ?
Mitt fineste øyeblikk idag var da poden på 18 mnd skulle legge seg for natta, og ikke ville slippe taket rundt halsen min og heller bare kose på skulderen min ❤
Vidunderlig øyeblikk fordi han før idag har vært en smule hyper, klåfingret og slitsom, sånn at det dessverre har blitt sagt mye ; -Nei!
Dagens fineste øyeblikk ? da lille snuppa mi kåm krypende opp i senga mi i dag på mårran ? sneik sæ under dyna mi å lagg å nussa mæ på kinnet å koste mæ i håret ?? 2.5år
Lilte det du skrev om at vi var slite og lei oss fordi det var det kjæreste for oss.
Eller kort fortalt, det er faktisk så fint at mange velger å få en til. 🙂
Fineste øyeblikket i går: etter at gullet på rett over 2 år har kranglet å skreket i minst 30 min og alt var ok. Kom besteforeldrene for å passe henne. Og vi dro på skitur. Når vi kommer hjem hører vi fra badet.
“Mamma elsker meg, pappa elsker meg, mamma og pappa elsker meg, kommer tilbake”
Hun hadde vist sagt det mye.
I det hun ser oss. Sier hun det igjen og ovfavner oss. “Mamma du fant meg”!! “Mamma elsker meg”
Ååå helledussan 🙂
Så koooos 🙂
Det er kjærlighet.. uansett hvor mange nei. 🙂
Mitt fineste igår, tror jeg var da storebror på 5 tar lillesøster på 2 i hånda, og går ut i stua med henne… Hællandussen…. <3