Om 3 dager skal huset fylles med mennesker vi er glade i, og vi skal feire våre to minste i familien.
Dobbel navnefest står på planen.

Og akkurat nå kan jeg ikke fatte og begripe hvordan vi skal få dette i havn.
Akkurat nå sitter jeg midt i en stue dekket av et salig kaos, eneste som skinner er vinduene som min svigermor har vært så vidunderlig å vasket for meg.
Lyset skinner inn på mitt kjøkken og stue som det aldri har gjort før, det er så deilig..men samtidig viser det meg at
det er i grunnen det eneste som er vasket.

Jeg burde jo lære meg nå, etter noen år sammenhengende som småbarnsmor at ting sjeldent går på skinner.
Men det er jo lov å håpe..at man innimellom skal ha flaks?
Vel…. her sitter jeg da. Godt plantet i sofaen og alt jeg tenker på er å sove, for er det noe jeg ikke har gjort i det siste er det nettopp å sove.
Minstemann i familien er syk på dag 13 og akkurat i det vi trodde han var i ferd med å bli bedre snudde alt og feberen skøyt i været, brystet ble tett og formen slapp. Den blide lille sprellemannen ble bleik, slapp og pjusk. Stakkars lille.
Natten vi hadde til i dag, var langt ifra fylt med søvn, det var byssing, rugging, trøsting, mating og jevnt påfyll av Paracet for å prøve å lindre litt.
Og oppi alt har det skjedd enormt mye på jobb, i familien og med barna.

Navnefesten har vært noe jeg både har sett frem til og gruet meg til..på mange måter.
Mye har skjedd siden vi hadde navnefest sist, og mange som jeg hadde tilstede da, vil ikke være tilstede denne gangen.
Det er både vondt og trist, når det blir slik.
Men etter å ha fått tømt tanker og følelser litt med dere på snap fikk jeg ristet det av meg og til tross for alt, begynner jeg å glede meg litt.
Det skal bli enormt stas å gjøre litt stas på de to minste i familien, bare Daniel blir bedre i formen og nå så blir dette her bra.
I morgen er det en ukalkulert hellidag, det betyr tre barn hjemme..
og to do listen er eviglang 🤣
Måtte bare denne natten bli full av søvn.. det er jo lov å håpe?
Nei, jeg får prøve å tenke slik, det som blir gjort er en bonus, og det vi ikke får gjort, vel mest sannsynlig er det ingen krise.
Det bare kjennes slik ut 😉
 

//annonse

Hvert år, glemmer jeg hvor fantastisk våren føles på kropp og sjel.
Hvordan lyset gjør dagen lettere, hvordan solen og varmer gir kroppen mer energi og ikke minst hvordan våre gjør det hakke enklere å være småbarnsforeldre.
Spesielt når du har barn som elsker å være ute.
På med sko, kanskje jakke, åpne døren, og vips vi er ute.
Men hvert år, glemmer jeg også at julestri knapt har noe å stille opp med siste innspurt av året.
Treninger, kamper, innklemte helligdager, forestillinger, nasjonaldagen, burdagsfeiring, dugnader, kakebaking osv osv.
Mai er helt vanvittig, og jammen følger juni på med sine avtaler og arrangementer også.
Det hjelper ikke stort at vi oppi det hele har to bursdager på tampen også, og en dobbel navnefest også.
Om jeg har stålkontroll?
Absolutt ikke.

Vi valgte å stikke av fra kaoset, og fikk avbrekk i noen dager i dyreparken.
4 herlige dager sammen, vekk fra kjas og mas og litt avbrekk fra jobb.
Jeg var redd turen også bare skulle bli kaos men fy søren så fint vi hadde det.

Men nå er vi hjemme igjen og konsekvensene er at vi må ta igjen det tapte og ikke minst, innse at siste innspurt er i gang før sommerferien.
Det som brenner mest er uten tvil navnefesten og jeg er så usannsynlig takknemlig for at vi er i gang med å bruke MinFamilie appen.
Her skriver jeg inn oppgaver som jeg kommer på som må gjøres underveis, man kommer jo på de utroligste ting man vil gjøre når man plutselig skal få huset fult av gode venner og litt familie.

Oppdaterer handlelisten når ting dukker opp i hodet mitt.
Og ikke minst, plotter jeg inn alt av avtaler osv i kalenderen som dukker opp som vi også må gjøre innimellom planlegging og ordning til den store dagen.
Heldigvis er vi to sier jeg bare.
Ja faktisk er vi åtte, og jeg får jo også en del hjelp av barna, spesielt eldste.
Vi alle bruker appen, og kan enkelt legge inn ting vi kommer på underveis.
Og ikke minst kan jeg sette oppgavene på hver enkelt, å delegere er viktig i slike stunder.

Det beste av alt er at appen er helt gratis, for alle. Den har et enormt innhold, lister, kalender, handlelister, oppskrifter osv osv.

Mulighetene er med andre ord mange. Du laster den ned enkelt HER.

Det er sjelden jeg opplever så enorm respons på snappene mine som i helgen.
Det er tydelig det er mange Sabeltann og Hakkebakken fans i følgerskaren min 😉
Under oppholdet vårt i Abra havn dukket det opp vanvittig mange spørsmål, derfor inviterte jeg til en spørsmålsrunde på vår Instagram for å samle spørsmålene litt og få svart i plenum.
Soooo here we go.
Hva koster hele oppholdet for deres familie?
Dette fikk jeg mange spørsmål rundt, og saken er at prisene varierer veldig på opphold basert på når man reiser, hvor mange man er og hvilket hus man velger.
Vi bodde som sagt i Abra Havn, som er AMAZING! I et hus som het Frøya,  hvor det er tre soverom, oppholdsrom, kjøkkenkrok og bad.
Vi betalte i underkant av 10 000 kr og da var inngang i parken 2 dager også i denne prisen, vi hadde tre netter i Abra Havn.
Men vi reiste jo på en temmelig rolig helg og da er selvsagt prisene også vesentlig lavere.
Er det dyrt for inngangsbilletten:
Regner med det er parken du tenker på da?
Her varierer det også i forhold til sesong, men pris oversikt finner du her.
En eller to dager i parken?
Definitivt to! I middel og høy sesong er det en del som skjer i parken av forestillinger og dyre presentasjoner. Flere av disse er på samme tidspunkt så du må velge rett og slett. Vi pleier å dele det opp i to. Dyrene en dag og Sabeltann, Kardemommeby og Hakkebakkeskogen den andre dagen.

Er det mye som er stengt?
Det varierer veldig i tidlig sesong hva som er oppe og ikke. Anbefaler å laste ned appen til dyreparken, der ser du hva som er oppe fra dag til dag.
Før høysesong har de gjerne tema helger hvor flere ting er oppe.
Hvor gamle bør barna være for å få best utbytte?
Jeg tenker at fra 2 år er det MYE å oppleve i parken.
Kan ta eldstefrøken som eksempel som har vært i parken sju ganger på ni år ha ha.. hun var der første gangen 3,5 og nå 12 år siste gang.
Hun har gledet seg like mye hver gang.

Hvor rimelig kan en gjøre det?
Vell, men må ikke gå all inn slik vi gjorde, du kan feks spare en del ved å sove et annet sted enn i nærheten av parken.
Men vi liker helheten og ikke minst enkelheten med å bo i gangavstand fra parken. Men det finnes masse alternativer, bare google Overnatting Kristiansand så har du en verden av mulighet foran deg. Andre økonomiske tips er feks å alltid smøre med mat, å kjøpe mat i parken kan fort bli kostbart og ikke minst er det ofte mye kø og ventetid som for oss er KRISE om barna er sultne. Og ikke minst, book billetter på nett. Tror du sparer 50 kr billetten på det også.
Og kjøp dag to, den er mye rimeligere.
Hva heter huset dere bodde i i Abra Havn.
Nå svarte jeg på det tidligere også, men det heter Frøya.
Vi har også bodd i en sjørøverkåk med to soverom og denne var også helt super.
Vit derimot at de fleste boliger har en i første og en i andre. Så, man kan eventuelt prøve å ønske seg i første om man er avhengig av vogn osv.

Hvor tidlig må man bestille og MÅ man få med seg Kaptein Sabeltann show.
Skal du reise i høysesong hadde jeg ikke ville ventet stort lengre, men det er også helt gull å reise dit i august feks.
Man får vanvittig mye sjørøver innabords ved å bo i Abra Havn, den sorte dame kommer inn å vekker landsbyen hver morgen og på kveldene lusker det pirater rundt om i gatene. Men Sabeltann er et sjelden skue. I selve Sabeltannsverden derimot, dukker han opp innimellom. MEN, har du en Sabeltannfan kan jeg ikke si annet enn at Showet er MAGISK. Vi har vært der en gang, og har som mål å oppleve det minst en gang til.

Hva er nytt i Sabeltannsverden?
Åååå der skjer det mye spennende nå, dessverre var ingenting klart nå som vi var i parken, men om jeg ikke leste feil skulle mye stå klart allerede i juni.
Var det vanskelig å få barna til å ta hvilepauser.
Vell, tja det er jo forsåvidt det.
Oda kapitulerte et par ganger i tralla vår. Nå er det slik at det er mange områder i parken som er litt roligere enn andre plasser. Feks fra Kardemommeby opp til nordisk villmark eller i enden av Kjutavika. Og slike plasser kan jo være fint å trille om det er på tide med en dupp.
Men i parken sklir vi litt ut av rutiner og lar de sove når de vil.
Det som er deilig i husene på Abra Havn er jo at de har egne soverom og dermed får en helt annen ro enn feks hotell.

Var det folksomt der i helgen forbindelse med 17. mai.
Nei, ser på flere av mine snapper fra oppholdet at det ser ut som vi er alene 🤣 Vi hadde også nesten Abra Havn for oss selv fra 17-18. Den påfølgende helgen kom det litt flere folk, men langt ifra maurtue. Perfekt helg å reise dit.
Hvordan er det å ha med baby på 7 mnd. Lett å finne stellerom.
Ja det vil jeg si. Toalettene er godt skiltet og stellerom på de fleste toaletter. I tillegg har de et eget babyhus med gratis babymat, mikro, mate stelle stasjon og et tilknyttet apotek.
 
Anbefaler du nå eller høysesong.
Oh nesten litt vanskelig spørsmål.
Har du aldri vært i parken før anbefaler jeg iallfall å reise på midt eller høysesong da det er en del severdigheter det er verdt å få med seg som ikke er i drift eller åpne i lav sesong. Men kanskje unngå juli om du kan? Om du reiser med større barn som har forståelse for lange køer osv er juli også supert. Men igjen, parken er stor og jeg har enda til gode å kjenne på at parken er overfull. Men det er noen attraksjoner hvor det kan være litt kø.

Hvor mange dager tenker du man bør ha der?
Om man aldri har vært i parken må man ha 2 dager, og kanskje aller helst tre.
Vi pleier å fordele det med dyr første dag, og andre severdigheter som Sabeltann, Kardemommeby og hakkebakkeskogen dag 2. Likevel må vi velge bort ulike ting da det er flere ting som skjer på samme tid hver dag.
Så det aller beste er kanskje å ha en tredje dag hvor man bare gjør akkurat det man vil og ha et lite regime de to andre dagene. Nok en gang vil jeg anbefale appen og kanskje legge en liten slagplan for dagen så man vet hvor man skal gå og hva man skal gjøre for å få med seg mest mulig.

Dyrt å overnatte?
Vel, å overnatte i Abra Havn som vi gjorde er ikke det rimeligste alternativet. Men, man får så vanvittig mye mer enn et rom å sove i spør du meg. Jeg mener, når man blir møtt med et Hiv O hoi i respesjonen og våkner til en salutt fra den sorte dame som majestetisk seiler inn med selveste Langemann stående ved roret.. ja da betaler jeg gladelig noen kroner til.

Var det stusselig å gå der 17. mai?
Nei, det var fantastisk. Akkurat det vi ønsket. Lite folk i parken, rolig tempo, masse fine dyr å se på. Sol og herlig vær, masse is og tid med barna.
Ingenting annet jeg ville gjort faktisk.

Hva like dere best?
Oj, så vanskelig spørsmål. OM jeg skal plukke ut noe så er det hvordan dyreparken på magisk vis klarer å gjøre eventyr virkelig. Altså det er så jeg står med frysninger og tårer i øynene i det vi hører kanonene fra den Sorte dame og ungene løper mot bryggen for å se om de ser skuta til selveste Sabeltann.
Det er magisk når man plutselig ser Tante Sofie stå ute på terassen sin med stråhatten og den gule kjolen og stakkars Sebastian prøver å overtale henne til å bli med på byfesten. Og ikke minst hvor herlig og fargerik Klatremus er i det han tar oss gjennom skogen i ekorn lises tribunetog.
Har du fått med deg om “Isak” har lest brevet.
Ja det har jeg, og om du ikke skjønte bæret nå er det altså DETTE brevet det er snakk om.
Og ikke bare Isak har lest det, men også Selveste Sabeltann him self.

Er Abra Havn verdt pengene?
JA JA JA! Spesielt om du ar en ørliten Sabeltann fan.
Og som en bonus er det jammen meg meget god standar på rommene. Og ikke minst ENDELIG noen som har skjønt at familier trenger soverom.
Det er mye som skjer i Abra Havn før og etter åpning av parken, så man får virkelig full pakke.

Topp fem ting man må få med seg?
Oj, vanskelig, men dette kanskje:
-Hakkebakkeskogen toget
-Når sjørøverne vender hjem fra tokt.
– Løve, tiger, lemur, gepard dyrepresentasjon
-Festen i Kardemommeby
-En tur med jungebob.

Om Isak er ditt virkelige navn vet jeg ikke,  har liksom ikke fått meg til å spørre.
Anledningen har vel kanskje ikke vært der heller, om jeg tenker meg om.
Vi har på en måte møttes i svært folksomme anledninger.
Derfor, velger jeg å skrive til deg, og kanskje, om jeg er riktig heldig, når det frem.
La meg ta deg helt tilbake til begynnelsen, eller iallfall vår begynnelse.
Ni år siden, vi var på tur og i armkroken hadde jeg ei frøken på 3,5 år.
På magen hadde jeg en gigantisk kul.
Hun i armkroken skulle bli storesøster for første gang, målet for turen var rett og slett å nyte tilværelsen som “bare” 3 en siste gang før lillebror kom og snudde opp ned på alt.
Og nå satt vi der, jeg, pappan hennes og henne.
På den sorte dame.
Du vet, skuta til selveste Kaptein Sabeltann.

Og det var her det hele startet, for ni år siden mens vi oppfylte drømmen til ei lita frøken på 3,5 år.
Det var her du gjorde fantasi og eventyr til virkelighet.
Det var her vi fikk møtt deg for første gang.
Isak, en av Kaptein Sabeltanns mest betrodde menn.
En ekte sjørøver.
Seks år siden, i vognen har vi ei på ett og en på to år. I hånden har jeg ei på seks år.
Jeg merker hun klemmer hånden min hardere og hardere.
Ved undergangen hører vi det smeller i noen kanoner, jeg merker hun skvetter.
I det vi kommer opp på parkeringsplassen ser og hører vi den sorte dame som legger til.
Nå kan hun ikke klemme stort hardere.
Så stopper hun opp, jeg stopper ved siden av.
Jeg ser hun tørker en tåre som renner ned.
Gledestårer rett og slett, ekte gledestårer.
Jeg er bare så glad sier hun.
Jeg må sett meg ned på huk og gi henne en klem.
Tror du Isak er her nå også?
Isak? spurt jeg,  jeg husket deg ikke da, det skal jeg være ærlig å si.
Ja sjørøveren vel.
Det er han kanskje, sa jeg uten å vite hvem hun snakket om.

Men så satt vi der, igjen.
På den Sorte Dame, og jammen dukket du ikke opp.
Jeg husket ikke navnet, men jammen husket jeg deg.
Fem år siden.
Vi har med oss tre små, våre venner vi har invitert med har med to.
Tilsammen har vi fem pirater som får stjerner i øynene bare vi nevner Sabeltann.

Vi har allerede fortalt de om deg, og hvordan du på turen på Grashavet har gitt oss frysninger og gåsehud.
Hvordan du gjorde eventyr til virkelighet for de små.
Hvordan du gjorde oss til vaskeekte sjørøvere iløpet av få sekunder.
Jeg tenkte, kanskje det bare er oss.
Og at du mest sannsynlig ikke var der, siden det var høsten, høysesongen var over, og det var hele fire år siden sist.
Jeg tok feil.
Nok en gang, gjorde du en helt enkel båttur magisk.
Du gav to fireåringer, om mulig, enda større øyne.
Og oss gåsehud og frysninger.
fire år siden, Vi og vårt vennepar gjentar suksessen.
Og denne gangen går vi all in. Abra Havn og det hele.
Vi har den største Sabeltann fanen du kan finne med oss.

Med oss hadde vi med oss de samme små piratene som sist, i tillegg til en liten pirat i magen.
Tre dager som ekte sjørøvere ventet oss, og det var en ting som stod på toppen av to-do listen.
Kjøre den Sorte Dame.
På veien bort spøkte jeg og eldstemor, som nå var 8 år og snart storsøster til 3.
Tenk om Isak er her DENNE gangen også.
Vi begge skjønner det er temmelig usannsynlig, men tenk om.
Ja tenk om.
Og jammen, i det vi stiger inn i Sabeltanns verden, hører skuta kommer rundt svingen, ser vi deg stående i giv akt ved siden av roret.
Mamma, Isak jo. Vesla så deg med en gang, og jammen var du ikke der denne gangen også.
Tre år siden.
Parken har oss i sin hule hånd, det er liksom blitt litt sånn at vi i en eller annen grad må ha en liten del av parken for at sommeren skal bli komplett.
Denne gangen har vi invitert med oss familie.
For første gang, er vi skikkelig uheldige med været.
Parkturen ble langt ifra slik vi hadde håpet.

Førstegang i park med familien, pga regn mistet vi en etter en, pga våte ben og kalde kropper.
Men vi ville liksom ikke gi oss, vi ville få mest mulig ut av dagen, til tross for at regnet høljet ned.
Men det var sannelig ikke bare bare, iallfall ikke med fire små og minstebror som var så liten.
Vi var akkurat i ferd med å finne utgangen da de to største stoppet brått.
NEI, vi kan jo ikke reise nå! Jonatan må jo ta den sorte dame.
Jeg hadde ikke lyst til å snu, jeg skal innrømme det. Men så kom vi på, at køen mest sannsynlig var kort, regnet tatt i betraktning.
Vi hadde rett.
Køen var knapp, og der, slik du alltid pleier.
Til tross for høljende vær, stod du å ønsket oss velkommen om bord.
Hiv o Hoi smilte du.
Hiv og Hoi smilte vi tilbake, og akkurat der og da gjorde du parkdagen komplett.
Et år siden.
Vi har lurt ungeflokken. Vi klarer knapt å slutte å smile.På vei hjem fra Danmark, tror barna nå at vi kjørte av i Oslo, de aner ikke at parken er rundt neste sving.
Du kan tenke deg jubelen som setter i gang i baksete når fem barn får vite at ferien ikke er over, men at ferien hadde to bonusdager i dyreparken.

Stemningen stod i taket, og før vi hadde svingt inn på parkeringsplassen var ønskelisten eviglang.
Jeg vil se giraffene,
Ååhh løven!
Jeg vil spise bolle i Kardemommeby!
Kan vi kjøre Hakkebakkeskogen toget?
Og jeg, satt i mitt stille sinn og tenkte.. Tenk om Isak er der denne gangen også.
Mamma, mamma han er her enda!
Hun på seks er i vill begeistring!
Isak er her enda!

Jeg kan nesten ikke tro det, åtte år siden første tur, stod du der jammen.
Like standhaftig, rakrygget og med det skeive smilet på plass.
Hiv o hoi!
I dag.
Ni år siden første gang.
Med en ungeflokk som har blitt seks ganger så stor.
Er vi nok en gang samlet i parken.
For første gang som komplett familie på 8.
Vi hadde strategisk valgt denne helgen, i midten av mai.
Første stor utflukt med seks barn. Lett galskap.
Vi trengte en park med lite folk for å komme oss gjennom dette helskinnet.
Jeg må innrømme, at jeg skulle felle tårer på Den Sorte Dame, ikke helt var en scenario jeg hadde sett for meg.

Men når du, nok en gang, dukker opp.
Etter ni år siden første gang.
Da ble det på mange måter litt for mye for en sliten småbarnsmamma.
Jeg kjenner ikke deg Isak, eller hva du nå enn heter.
Og det er kanskje litt rart, merkelig og underlig at jeg velger å skrive et brev, åpent sådan til en mann jeg ikke kjenner.
Kanskje, har jeg flaks, og at noen du kjenner leser og bringer videre, eller for alt jeg vet, har du kanskje små barn og leser mine ord selv?
Det er viktig for meg at du er klar over hva du har gitt meg, min familie, mine barn.
Du har nemlig gitt de, noe som kanskje er det viktigste i en barndom.
Nemlig magi.
Du har gjort Kaptein Sabeltanns verden virkelig.
Du har gjort eventyr ekte.
Du har gjort oss alle en smule ville etter Selveste Sabeltann.

Du har gitt oss minner, fantastiske sommerminner.
Jeg håper og tror, at dyreparken tar godt vare på slike som deg.
Jeg vil du skal vite at jeg beundrer deg, for at i over ni år, har stått trofast ved den sorte dame, og gjentatte ganger gjort en temmelig enkel båttur usannsynlig magisk.
Jeg vil at du skal vite at du har satt spor.
At jeg beundrer deg for din tålmodighet, for den må sannelig være enorm med tanke på hvor ektefølt hver eneste tur med det har vært.
Takk!
 
Hiv o Hoi Isak, Hiv o Hoi.

 
 

Jeg må ærlig innrømme at jeg grudde meg mer enn jeg gledet meg.
Men med fattet mot pakket jeg klart til en fem timer lang biltur med seks (!!) unger, og der av minst to som sterkt misliker det å kjøre bil.
Iallfall om turen er lengre enn 10 minutter.
Det er for såvidt et snev av galskap det destinasjonen også gir oss, men vi kjente på et ønske og ikke minst behov for å finne på noe med barna.
Siste stoppested Abra Havn hvor vi skal tilbringe tre netter og to dager i parken.
Det måtte jo være verdt en fem timers biltur?
Vi pakket bilen kvelden før, jeg satte horn til kaldheving og det første vi gjorde da minste våknet i dag tidlig var å kaste de inn i ovnen så vi hadde varme ferske horn til frokost i bilen.
Forholdsvis god stemning var det i det vi forlot det store blå huset for vår første skikkelige utflukt som en familie på åtte.
Og på 1-2-3…..4-5-6….-7 og 8 satt vi i bilen og var på vei til det glade Sørland før kl 08.00
Og så skjedde det da, det både jeg og min mann hadde gruet oss til, gikk temmelig smooth likevell.
Nesten litt skummelt bra.
En stopp på hele turen, ingen krangling (!??) to små raptuser på de minste som var et hint om sult og trøtthet.
Jeg begynner automatisk å analysere, når vi opplever slike oppturer.
For det første blir jeg propp full av selvtillit og mestringsfølelse.
Også prøver jeg å huke tak i hva vi gjorde denne gangen som gjorde at det gikk slik det gjorde.
Det er klart, litt flaks kan det være, men noe må vi ha gjort og.
Jeg noterer, så jeg har noe å kvinne meg opp på neste gang vi skal på tur.
1. spis frokost i bilen.
Barna spiser mere enn en stresset frokost hjemme, og det blir mindre å rydde.
Å sette horndeigen klar kvelden før er perfekt. Ferske, varme horn i bilen var en suksess.
2. Vær tilstede.
Jeg har en tendens til å skulle gjøre alt mulig i bilen, men i stede denne gangen sang vi, lekte litt og snakket om alt mellom himmel og jord.

3. En lang stopp er bedre enn mange korte.
Vi tok oss skikkelig tid på stoppen vår, spiste en is, skiftet bleier, lekte med ball, plukket blomster, studerte mariehøner og koste oss.
Vi har nok hatt alt for korte stopper tidligere, som har resultert til unger som Iløpet av kort tid vil ha en ny stopp.

4. Jo før på dagen jo bedre.
Dette tror jeg var det beste, aldri før har vi vært i bilen så tidlig. Har tidligere tenkt det er greit å la de løpe fra seg først.. men kanskje det er motsatt? 🙂
Og nå er vi fremme… og jeg skal prøve å ikke grue meg til turen hjem enda..

//annonse

Det var en liten kar som våknet før fuglene forrige søndag.
Med magen full av sommerfugler hørte jeg han løp ut av soverommet mens han sang.
“jeg er Apa, jeg er Apa”

Dette var dagen han hadde ventet uendelig lenge og tålmodig på.
Dette var dagen han endelig skulle få treffe Apa i levende live.
Og ikke bare det, han viste at dagen også var full av andre høydepunkter.
Togtur, spise på Resturant og ikke minst, se slottet.
Men som treåringer flest, trenger vi ikke lange tiden før vi tenker ting er unnagjort.
Togturen som tar en time, skulle helst ha vært ferdig på andre stopp.
Slottet kastet vi et lite glimt på så var det unnagjort, og maten vi fikk servert var det ikke så nøye med.
Men, da vi endelig ankom Oslo Konserthus som også var proppfulle av andre fans av samme gjeng ble tålmodigheten straks lengre.
Men store øyne og haka på brystet gikk han rundt og sugde til seg alt som skjedde.
Det var kjekt å ha med seg en voksen, som man kunne klype litt i armen eller få sitte på hoften til når inntrykkene tok overhånd.
Dette var stort for en liten kar.

Vennebyens show, som skal reise rundt i 10 ulike kulturhus, stod absolutt til forventningene for den vesle karen og de søskene som var så heldige å få være med.
Masse musikk, show, prompehumor og ikke minst, en brann, sånn helt på ekte (nesten).
Det skal være konsert i den vesle byen, og det holdes auditions. Men midt oppi det hele forsvinner den kule rockegitaren til Apa, men hvem er det egentlig som har tatt den og hva skal Apa gjøre på konserten uten gitaren sin?

(det brenner i rådhuset!!)
Det var stas å få se alle figurene, danse og synge med de og ikke minst se Apa rocke på gitar.

At forestillingen var ca en time passet den vesle kroppen helt perfekt.
Akkurat passe langt til at han klarte å holde fokus hele veien.
Og akkurat ved perfekte tidspunkt tittet Jumpi innom med litt ekstra sprell og moro som sørget for at mini holdt fokus.

Apa og Rockemysteriet var en fantastisk opplevelse for den vesle blodfanen men også for resten av familien.
Fengende musikk, flinke folk på scenen og ikke minst nøt vi synes av en temmelig oppslukt liten herremann.

Vi gir Apa og Roclemysteriet tommel opp og anbefaler det virkelig til både små og store.
Her var det både mye å se, lære og oppleve.
Og når veien jeg blir slik som dette på bussen:

Da vet man at dagen har vært vellykket 🙂
 
Har du lyst til å oppleve vennebyen på turne? Her finner du oversikt over steder de skal besøke.

Jeg må først og fremst takk en av mine favorittbloggere for dette tipset, for det var Kona til som tipset om denne serien.
Og det er NESTEN så jeg felte en tåre da jeg leste om konseptet.
Er det noe vi har savnet så er det en felles underholdning for alle.
Jeg husker selv, hvor hyggelig jeg synes det var å krype opp i sofaen som barn å se på noe sammen med de voksne.
For TVfolka var gode på det før, familieunderholdning. Eller så var vi kanskje ikke så kravstore før på et vis?
Vi har prøvd flere ting, men det er alltid minst to som faller ut på et vis.
men så kom dette fantastiske tipset fra Christina, og vi har testet det ut og det er så bra at jeg ønsker å bidra med å spre ordet om den.
Og nei, hverken sponset eller betalt av Netflix, bare et godhjerta og velment tips.
Serien ligger altså på Netflix, og heter YOU vs WILD

(bilde hentet fra serien)
I  serien følger man litt smågærne Bear Grylls i villmarken. Han er ute på viktige oppdrag og gjennom  reisen. sin deler han velvillig fakta med oss som vi kaaanskjje kan få bruk for i en eller annen grad.
Men det er langt ifra fakta og en halvgærn fyr som er det geniale her.
Det er at hele serien er interaktiv.
Altså du som seer er med på å  bestemme hva som skal skje.
Rett som det er, får du valg du må ta som kan påvirke resten av ferden, og det er faktisk slik at man kan få game over så man må ta kloke valg.
Iløpet av kort tid må du velge, rappellere utenfor en klippe, eller skli ned, spise nøtter fra bjørnebæsj eller fortsette å lete etter mat.
Søke ly under et tre eller grave en snøhule, Spise larven eller knase maur.
 

(skjermbilde fra serien)
YOU  vs WILD fenger både liten og stor her i huset, vi lærer, vi blir engasjerte og ikke minst hekta !
SÅ, nok en gang takk til Christina, og om du er på søken etter familieunderholdning, anbefales det virkelig å teste YOU vs WILD!

Er det en ting dere har lært meg, så er det å tørre å dele.
Sist innlegg fra meg, var vondt å skrive.
Men det å dele gjorde langt ifra vondt, det gav styrke, mot og ikke minst motivasjon.
Mange av dere delte at dere var i samme situasjon som meg, og at dere ville delta på reisen sammen med meg.
Andre kunne fortelle at dere  hadde vært der, og at det var lys i enden av tunnelen.
Man må bare bestemme seg, ta tak og begynne.
Vel, bare er det kanskje ikke. Det krever viljestyrke selvsagt, men det er mulig.
En av dere gav meg spontant en utfordring, “gå 15 minutter hver dag” så skal du se det hjelper.
Først må jeg innrømme jeg lo av det hele, men så fikk jeg tenkt meg om.
15 minutter. Ikke bare er det overkommelig, det er også 15 minutter mer enn hva jeg har gjort.
Jeg bestemmer jeg for å ta utfordringen hennes. Men for å få motivasjon, delte jeg den også med dere.
Jeg lager et prosjekt ut av det hele, 15 minutter om dagen, i 15 dager.

 
Og allerede samme dag var jeg og flere 100 (!!!) andre småbarnsmødre der ute i gang.

Iløpet av dagen kvelden rant det inn med stolte turgåere som hadde mailet 15 minutter eller mer.
Som hadde vunnet over dørstokkmila og fått en god dose frisk luft.
Og nå er det jammen meg minst like mange som har kastet seg med og er godt i gang med enten første dag eller dag to.
Så høres kanskje ikke 15 minutter så mye ut, og det er heller ikke det.
Men det er overkommelig, og får jeg det til er det nesten 2 timer mer aktivitet i uken enn tidligere.
For meg, går dette prosjektet ut på å sette av 15 minutter hvor jeg bevisst velger å gå en tur.
Jeg skal ikke lete etter ting jeg gjør som jeg kan bruke som de 15.
Slik som i dag, gikk frem og tilbake fra =slo s til konserthus som er mye mer enn 15 minutter, likevel gikk jeg en tur på 15 min etter legging av minstemann.
Og de 15 minuttene var vanvittig gode.
Musikk på ørene, vind i håret og egentid.
Jeg er spent på om jeg klarer å gjennomføre..
Det jeg er helt sikker på, er at det vanskeligere å ikke gjøre det, fordi jeg har delt 🙂
Så join meg gjerne, ta screenshot av bildet med Challenge og kryss av og send meg.
Tagg meg enten på instagram (smabarnsforeldre) eller send til meg på snap (idebankmamma)

I går, satt jeg på badet å gråt.
Ikke stille romantiske tårer, men ordentlig hulkegråt.
Det er ikke første gangen tårene har trillet på badet, det er på mange måter stedet hvor alt er greit, badet altså.
Men det er kanskje første gang jeg gråt slik jeg gjorde i går.
Livet de siste 8-10 månedene har vært mye
Kort oppsummert overveldende.
La meg oppsummere de på to linjer:
Flytting med fem små, nye skole for to, første skoleår for ei, ny barnehage for en, barnehagestart for ei.
Flytting av bedrift, åpning av fysisk butikk på 500 kvm, ansettelse av 4 mennesker, pusset opp kjøkken, svangerskap, fødsel, barseltid.
Og selvfølgelig alt det daglige imellom.
Sykdom, foreldresamtaler, dugnader, treninger, middager, husvask, klesvask, snømåking, byssing, amming, rugging, leking osv osv.

Og jobbing oppi alt.
Tiden har flydd avsted, rett og slett.
Vi har hatt det ufattelig gøy, til tross for en eviglang og konstant to do liste.
Men,
Jeg har merket det de siste ukene.
Kanskje de siste to månedene egentlig.
Først bare små ting som litt vondt her og der og en trøtthet som aldri slipper taket.
Hodepine som titter innom oftere og oftere.
Bekken som plutselig slarker.
For ikke snakke om pusten som hveser bare jeg må opp fra kjeller til topp etasje.
Men alt dette til tross, jeg tenkte ikke over det.
Ikke før i går.
Jeg har sviktet det viktigste jeg har og eier.
Og det til gangs.
Jeg burde vært takknemlig, og hedret den usedvanlig fantastiske jobben den har gjort, stede har jeg forsømt den.
Langt ifra prioritert den eller tatt vare på den.
Jeg snakker selvsagt om min egen kropp.

Den som båret frem seks små, ammet de, bysset de, lekt med de.
Den som får meg opp av sengen hver eneste dag.
Den som har fått og får meg opp og frem.
Det hele begynte foran speilet. Jeg stod der med en bukse midt på låra.
Skuffet måtte jeg finne mammabuksen og hoppe inn i den, som nærmest føltes like trang som før termin.
Jeg tror aldri jeg har vært så svak som nå, så dårlig form som nå.
Og vekten har jammen meg krøpet oppover også.
Ikke at det betyr noe, men når det merkes på kroppen, betyr det noe.
Tårene rant i det jeg brettet magestrikken oppover magen og trakk Tskjorten ned.
Å svikte noen er ingen god følelse, ei heller når det er deg selv.
Det skumleste er at det liksom har skjedd i smug og underbevistheten.
Jeg er da vitterlig klar over egne handlinger, jeg har bare ikke tenkt over konsekvensene.
Og ikke engang tenk at du skal ta deg tid til å fortelle meg årsaken eller lete frem gode grunnet til meg.
Jeg er klar over, at det har vært mye.
Men det betyr da ikke at jeg skal la meg selv forfalle.
Å gi kroppen god næring stede for en bollepose tar ikke stort lengre tid.
Å trille ute stede for å gynge vugga inne er et valg, som jeg selv tar.
Men jeg skal ikke ta meg selv for hardt  heller.
Lite søvn, uendelig med gjøremål og unger som krever sitt gjør selvsagt mye med egentid og egenfokus.
Det er greit, at det har blitt som det har blitt.
Men nå er det nok.
Kroppen skal slippe å håndtere mere dritt, jeg må begynne å gi den hva den fortjener.
For FY søren hvilken jobb den har gjort.
Og jammen har den litt igjen før den kan anse seg som ferdig også.
Og dette er på en måte min, tja kall det løfte til min egen kropp.
Fra denne dag, skal du kun ha velbehag…
Sorry,  jeg måtte..
Nei, fra spøk til alvor,
Nå holder det.
Og for å forplikte meg til å gjøre noe, sier jeg det høyt og tydelig her.
Og for all del, dette ender ikke opp med å bli en blogg full av trening og superfood.
Men kanskje, kanskje kan jeg inspirere noen andre også?
Kanskje kan jeg ta med meg noen på prosjektet.
Kanskje satt du også på badet å gråt i går?
Hva mine mål er?
Å pleie kroppen min kort oppsummert.
Mer detaljert?
Vel jeg har ingen plan, men bevegelse og god næringsrik mat er gode stikkord å leve etter.
Førstprioritet er maten, også håper jeg tid og lyst til å bevege seg sniker seg inn også.
Hvordan er stemningen, dele kampen eller er det totalt uinteressant?

Hei, har du et godt råd til en førstegangsmamma?
Det er ikke det at jeg ikke får noen av de, snarere tvert imot.
Skriver hun.
Jeg får ganske mange av de, hver eneste dag føler jeg.
Selv om jeg ikke har spurt. Og det er kanskje der problemet ligger.
De kommer liksom kastet etter meg, når jeg minst venter det.
Når jeg er minst mottakelig for de, og de blir mest kritikk og irriterende på et vis.
men nå er det tre uker til lillegutt kommer.
Og jeg ønsker meg alle gode råd jeg kan få.
Så derfor spør jeg deg, som har seks barn, gjort dette seks. (!) ganger før og opplevd litt av hvert.
Hva er er ditt beste råd til en førstegangsmamma?

Jeg blir både glad og lei meg når jeg får slike meldinger.
Glad og beæret ikke minst over at hun velger og spørre meg, men lei meg for at hun, i likhet med meg opplever et rådbonanza uten like så fort kulen på magen vokser. Hun sier det så fint selv, rådene blir kastet etter en, når man minst aner det. Og resultatet blir bare kaos.
At flere av de er gode skal du ikke se bort ifra, men problemet ligger i at siden hun ikke har bedt om de, er hun heller ikke klar for å ta de imot.
Det kan være utfordrende til tider, jeg vet. Å bare lutte øre når en mamma klager over halsbrann, lite søvn eller såre brystvorter.
Men tro du meg, det er verdt å sitte på fingrene. Lytt, trøst og bekreft. Det er det hun ønsker, om. hun ikke ber om mer.
Og del av hjertens lyst når dine gode råd etterlyses.
Så kjære deg, som snart skal bli mamma.
Herremin, gratulere så mye. Du har en magisk, fantastisk, slitsom, nydelig, frustrerende og ikke minst lærerik tid foran deg.
Mitt beste råd til en blivende mamma er enkelt men ufattelig vanskelig.
Særlig i dag, særlig i 2019.
Jeg tror ikke uønsket råd er nytt å oppleve for blivende og nybakte foreldre.
Men forskjellen er tilgjengeligheten til disse.
Ikke bare kommer de kastet over oss over middag hos svigers, jobb eller under en kafedate med en god venninne.
Men også i nærmest hvert eneste swipe gjort på sosiale medier.

Ekspertene har aldri vært så synlige som nå.
og da mener jeg ikke bare etablerte mødre til ett eller flere barn.
Men også de ulike selverklærte ekspertene i de ulike fagområdene man gjerne støter på problemer på som foreldre.
Sa jeg problemer? Jeg mente selvsagt utfordringer.
For mitt råd handler nemlig om eksperter.
Eller rettere sagt eksperten, den viktigste av dem alle.
Jeg snakker selvfølgelig om deg.
Mitt råd er enkelt, men vanskelig.
Særlig i dag.
Glem ikke hvem som er eksperten på ditt barn.
eksperten er deg.
Selv når du tviler som mest, føler deg udugelig å håpløs så er det du som kjenner barnet ditt best, er han nærmest og kjærest.
Ingen kan ditt barn bedre enn deg. Jeg lover deg. Det er helt sant.
Du har båret han i ni måneder, selv om han er ny for deg, gjør ting du ikke forstår er det ingen som slår deg.

Rådene vil ikke stoppe, uansett hvor mye du prøver å gjemme deg fra de.
De presser seg gjennom hver minste sprekk, og de vil ikke bare oppnå å være irriterende, men også forvirrende.
Rådene vil også få selskap av de kritiske spørsmålene.
Hvorfor bærer du han hele tiden?
Hvorfor rugger du i søvn?
Samsover du??
Gir du han virkelig flaske?
Fast føde allerede nå?
Barnehage før han er ett??
Og sammen, blir råd og spørsmål din største fiende.
Og blir de mange nok, overdøver vi den lille stemmen i magen din du bør lytte til.
Magefølelsen.
Den er svak, men absolutt tilstede.
Stol på den, lukk ørene og åpne hjerte.
Jeg sier ikke at du skal luke ut alle råd, noen både bør og må du følge.
Medisinske og dokumenterte råd om omsorg, stell og mat.
Ha god dialog med helsestasjonen og spør, selv de spørsmål du tenker er dumme.
Jeg kan love deg noen har spurt om det før deg.
Og bruk dine resurser, slik som nå.
Spør når du føler du trenger, det er garantert mange rundt deg som ønsker å hjelpe med sine egne erfaringer.
Jeg elsker å dele, av erfaringer jeg har gjort, og blir ufattelig glad når jeg får dele.
Selv om rådet mitt kanskje ikke er enkelt å følge, håper jeg det vil hjelpe deg.
Den dagen du står eller ligger i halvmørket, men en liten fersk sjel og tviler.
Glem aldri,  kjære deg, hvem som er eksperten.