Og jeg som trodde førjulstiden var travel.
Jeg hadde visst helt glemt våren.
Foreldresamtaler, treninger, kamper, dugnader, dugnader, loddsalg,konserter, nevnte jeg dugnader?
Her er det full sving fra morgen til kveld.
Jeg kjenner virkelig jeg lever.
Men til tross for full timeplan tar ikke samvittigheten seg en pause.
Den trøkker seg inn der det er plass og er en reser på å benytte muligheten når jeg er sliten.
Så i det jeg deiser ned i sofaen etter minstemann er lagt, kommer den snikende.
Tar meg når jeg er svakest.

Så i går tok jeg på meg den kule mamma kappa (du vet hva jeg snakker om) og inviterte to av største med på en runde mariocart.
Begge to like overrasket og alle tre gir umiddelbart fra seg et rungende ja.
Vi koser oss skikkelig, pappa joiner også.
Og latteren fra 7 åringen forteller meg at det var verdt å strekke seg litt ekstra i kveld.
Det er liksom noe med det, når man har tre små på tre år, blir fort de eldste skjøvet til side gjentatte ganger.
De klarer jo seg selv på et vis, men trenger oss selvsagt og heldigvis fortsatt.

Vi spiller og spiller, glemmer tiden, helt til pappa gløtter på klokka.
En runde til nå, så er det leggetid.
Neeeei!
Jo, vi må i seng, skole i morgen.
Okeeei da sier hun på sju halvveis medgjørlig.
Nei, vi må ta to runder til sier han på 8.
Hvorfor det? Sier jeg.
Fordi bilen min hækker…
Atte var??
Bilen min hækker mamma.
Hækker?
Ja, hækker?
Og det betyr?
Mamma…
Ja men jeg skjønner ikke.
Det betyr liksom, at bilen Lægger.
LÆGGER??
ÅÅÅhh mamma, han kaster hodet bakover og ruller med øya.

Skjønner du ikke mamma? Nå blander sjuåringen seg også.
Med en stor tannløst måp ser hun oppgitt på meg.
Jeg setter på pause.
Nei, jeg skjønner ikke hva du mener.
Hva er det som skjer?
Nå kommer eldste å blander seg også.
Begge to kaster seg over henne for å sladre.
Mamma skjønner ikke hva det betyr at bilen lægger.
Så ler hun.
ser på meg og halvsmiler.
Skjønner du ikke.
Neeei sier jeg og kjenner at jeg oppriktig føler meg gammel.
Hun ler litt til.
ja, vet du da?
Jahh sier hun og ler enda litt til.
Ja men så forklar meg da!!
Mamma, at bilen lægger,
Det betyr liksom at bilen glitcher…
 
Jeg gir opp..

Jeg hadde lovet meg selv å ikke gråte, men slaget er tapt.
Allerede i det jeg skrev overskriften kjente jeg tårene presse på.
Var det ikke i går, jeg fikk hilse på for første gang.
Snuse deg på hodet og sukket lettet ut.
Et svangerskap var over, reisen var i gang.
Du, og jeg, den fine pappan din og en herlig bukett med søsken. Herremin det var verdt ventetiden.
Det var jo du som kom.

I dag når vi plukket deg opp var gliset ekstra stort og to små lubben fingre spriket opp ifra en av dine nysgjerrige hender.
TO sa du i det pappa løftet deg opp.
Og hele flokken stod vi rundt deg å jublet.

2 år liten og 2 år stor.
Hvor dette året ble av er jeg usikker på, at det har gått fort er jeg helt sikker på.
Så kjære lille store 2 åringen min, gratulere med dagen.
En av familiens minste medlemmer, likevel en av de som tar størst plass.
På godt og vondt.
For det skal du ha lille venn.
Du tar plass.
Du har lært det løpet av dette året, at du kan kreve din plass.
Og at vilje er makt.
Noen ganger er jeg sikker på at viljen din er dobbel så stor som du er.
Du er en bestemt liten sjel, som tydelig kan vise med hele kroppen at verden går det mot.
En liten fot, som stamper hardt i bakken, en furteleppe under en litt småmøkkete nese og et sinna blikk bak noen rufsete hårfjoner.
Selv om du er liten er kroppsspråket tydelig.
NEI! noen ganger får meget tydelig kroppsspråk selskap med tydelige ord også.
De kommer på rams nå, de små kloke ordene fra ditt meget lærevillige hode.
Du er nysgjerrig som få, og rett som det er, står du der plutselig å observerer, mens jeg gjør mine daglige sysler.

Du elsker å få være med, med små armer bidrar du så godt du kan.
Klesvask, rydde, støvsuge, det er ikke den ting du ikke klarer.
Det hjalp mye å komme seg opp på to ben.

Det ble en helt annen verden for deg da, da du begynte å gå.
Nå går du ikke lenger, du løper, overalt.
Og skulle du høre musikk, danser du. Uten stopp.
Hele kroppen din uten stopp, stadig i bevegelse.
Kjære deg, hvor ble det av den lille som bare ville ligge tett inntil og som aldri gav meg armene fri?

Nå løper du rundt som en virvelvind.
Selv om du er liten, krever du plass. Jo mere jo bedre.
Aller helst vil du være ute. Uansett vær og tid.

Du er liten enda men jammen har du blitt stor.
Storesøsterrollen har du tatt med entusiasme og begeistring.
At du som liten, skulle bli mo i knærne og myk i stemmen av å se en som var enda mindre er kanskje noe av det vakreste jeg har sett.

Du har en omtanke og empati jeg ikke kan skjønne få plass i den lille kroppen.
Du fanger opp følelser i rommet og gir omsorg og en klem dersom du tenker det trengs.
Lite er, som noen lubne hender rundt nakken en litt slitsom dag.
For er det noe du klarer, vesle toåringen min, så er det å få meg til å smile.
Flere ganger, hver dag, gjør du meg varm om hjerte og glad langt ned i magen.

Latteren din er en lykkepille og ditt lure blikk lar jeg meg sjarmere av rett som det er.
Men jeg har også lært, at det er viktig å nye de lykkelige øyeblikkene.
For det er kort, fra himmel til helv..ja du skjønner hva jeg mener.
Alt som skal til, er en brødskive som tilsynelatende ikke skulle deles selv om jeg spurte deg.
Eller at barnetv velger å vise brillebjørn og du aller helst skulle sett peppa pig.
Livet med deg, vesle 2 åring er et eventyr.
Og jeg er så uendelig takknemlig for å få være med.
Takknemlig for at du valgte meg, og at du er du.

Om jeg er en effektiv person vet jeg ikke, men det jeg vet er at jeg virkelig ikke liker å ha ting stående på to do.
Jeg liker å få ting unnagjort, få det huket av to do listen så raskt som overhode mulig.
Men så finnes det perioder i livet hvor alt blir litt annerledes, og det er helt ok. Jeg tror på en måte jeg har enklere med å godta det nå enn før.
Men det betyr ikke at de tingene jeg så gjerne skulle ha gjort av ulike årsaker ikke bare brenner seg inn i samvittigheten min.
Det var to ting som hadde stått der en stund, ja nesten like lenge begge to.
Helt ulike men årsaken til at vi ikke hadde gjennomført det var temmelig lik… nemlig han her.

 
Og med en slik en blir livet også litt annerledes. Iallfall for en stund.
Av erfaring varierer det noe innmari fra barn til barn.
Men denne uken, fikk vi jammen meg huket av begge to, og det uten anelse på mandag.
For vi har både kommet oss over dørstokkmilen og dratt ut av hus og kommune sammen alle sammen i samme bil.
Vi reiste ikke langt, og var ikke lenge borte, men vi kom oss ut, det er det viktigste.
og,
vi har feiret jentene våre som har hat bursdag februar, mars og i morgen.
Endelig.

Jeg velger så skrive dette innlegget både som en påminner til meg selv men også får å knekke et inntrykk jeg selv har gitt flere av dere.
Hver eneste dag får jeg meldinger ifra mødre som sitter mitt i unntakstilstanden slik som meg og forundrer seg over hvordan jeg får gjort alt.
Men sannheten er jo at jeg ikke får gjort alt.
Men kanskje er jeg god til å prioritere? Og ikke minst akseptere?
Ja jeg jobber med baby på slep, men jeg har rom i huset som aldri har sett værre ut.
Jeg lover, det er uvist om det er Kilimanjaro eller fjellet på vaskerommet mitt som er det høyeste.
Jeg har funnet ut, at for å overleve denne perioden må jeg prioritere, ikke bare der hvor det brenner men også der hvor jeg får, tja hva skal man si, litt moro selv.
Om jeg alltid skulle satt det praktiske først hadde jeg ikke hadde stort moro hadde jeg vel?

Derfor velger jeg å blogge nå, feks stede for å ta kjøkkenet som bærer preg av bursdagen som var i går.
Fordi det å blogge gjør meg hakke blidere enn kjøkkenet.
Selvfølgelig må kjøkkenet taes også, men det er ingen krise, ikke enda.
Jeg merker jeg er stolt over punktene som er huket av denne uka, og ikke minst litt ekstra optimistisk da det tyder på at ting kanskje er i ferd med å gå seg litt til?
Det er veldig godt å ha unnagjort bursdagen til jentene, samlet familie og lage litt stas på de fine tre frøknene våre. Lavterskel uten like med rundstykker og pålegg til middag og tress is snudd på hodet og kake fra tante var kakebordet. Og jeg skal love deg mestringsfølelsen stod i taket i det vi fylte bilen med 6 (!) selvlaget unger og vi tok turen til oldemor for ferdig dekket bort og middag som bare oldemor kan lage.
Og ser man ordentlig på det, er det helt vanlige situasjoner. Som vi har gjort mange ganger.
Men akkurat slik det har vært føltes det umulig å gjennomføre det.
Men nå, var det gjort.
Hvem vet hva neste uke bringer.

Det er vååår i luften og på tide med flere innlegg av Nina tester.Merkelig hvordan jeg glemmer hvor fantastisk det er hver eneste gang.
Det aller sikreste vårtegnet er at man kan røske ut vinterposen fra vogna og bytte den ut med en deilig og lett vårpose.
Det finnes flere der ute, men en av vår favoritt er uten tvil easygrow sine.
Nydelige farger, god kvalitet og meget praktiske.
Easygrow leverer to modeller; Lite og Lite+
Men  hva er egentlig forskjell på disse to og hvilken bør man velge?
Vel, smaken er jo som baken, men jeg kan iallfall bidra til å vise deg likheter og forskjeller på posene.
La oss begynne med forskjellene.

Lite er den mykeste av disse to.
Med bambusviskose i ytterstoffet føles Lite ikke bare mykere og tyngre på et vis.

Lite+ har en struktur i ytterstoffet som er av økologisk bomull og forsterket med 30% polyester.
Pga mønsteret sitter også inntrekk og yttertrekk sammen så posen kjennes stivere på sett og vis.

Begge posene er forlengbare, og i følge easygrow selv har posene samme mål, 98-115 cm.
Men siden ytter og innerstoffet sitter sammen på Lite+ oppleves den som litt romsligere, mens lite+ faller litt tettere rundt barnet når det ligger i posen.
Forlengerdelen til lite er interegert i posen. noe som gjør posen litt mindre som liten siden forlengingsdelen gjemmes i posen.
Med andre litt mindre å varme for de minste barna, og ingen del å miste (er det bare jeg som mister disse delene rett som det er)

Bilde over er en lite leaf, den har de samme egenskapene som lite, men med eget design. Den selges kun i fysisk butikk.
 
Lite+ forlenges med en ekstern del som du zipper på.
Dette gjør Lite+ til en litt mer fleksibel pose.
Her kan du også åpne den hel, brette den ut og bruke som leketeppe, eller åpne i bunn til litt større barn som har på seg sko feks.

Ellers er posene ganske så like.
Myk,  børstet  bomull inn mot barnet, og ytterstoffet er vindtett med en vannsøyle på 3000 mm på begge to.
Begge posene har “smokkelomme” og kan snurpe igjen hodeenden.
Posene har også hull til seler slik at de enkelt kan tilpasses i sportsdelen.
Posene tåler fint å bli vasket men kan ikke tørketromles.
Vi bruker begge posene daglig, Daniel sover i en lite (leaf design) i en Emmaljunga bag og Oda sover i en lite+ i en Britax go Big sportsdel.
Men begge posene går i alle vogner.

Lite+. er en bedre pose erfaringsmessig i sportsdel, da den holder seg oppe.
I sportsvogner hvor posen ikke kan hektes over ryggen siger posen litt bak ryggen på barnet.
Men  siden posen er så myk og lett er det mest et estetisk problem og ikke en plage for barnet.
Posene er uten “fyll” så varme er de ikke.Noe som er praktisk da kan man bruke de hele vår,sommer,høst.
Vi regulerer i overgangen med et teppe inni posen.
Vi har posen i vogna hele perioden, men kun som underlag på de varmeste dagene.
///egen reklame:
Akkurat nåer det 25% på alt fra easygrow HER.