Minst av seks – Lillesøster eller lillebror.

Vi lekte litt med tanken på å ikke vite hva som ventet seg der inne denne gangen.
Ha det som en overraskelse og ikke minst motivasjon gjennom fødselen.
Vi ble enige om at om det var mulig å se, ville vi vite. Men om den lille i magen skulle være sjenert fikk det bare være.
Vi ville vite pga barna. Noen av de hadde rett og slett et behov for å forberedes litt dersom et skulle vise seg å være det ene eller det andre.
Med fem små sier det seg selv at det er flere av et kjønn.
Hos oss er det jentene som leder.
I tillegg har vi fått våre små i et aldri så lite mønster.
Jente, gutt, jente, gutt og jente..
Hva i alle dager ville dette være.
Ei som bryter mønstre eller en som fullfører det?
ja ja ja, jeg vet vi har sagt det før, men la oss si det igjen.
Dette er nok siste barn i rekken.
Vi har ikke testet oss som seksbarnsforeldre enda, men noe sier meg at vår kapasitet er nådd her 🙂
Vi får se 😉
Ultralyden var vellykket og fin.
En frisk baby i magen som sprellet og viste seg frem.
Og til slutt får vi vite hva det er som skjuler seg der inne også.
Å fortelle søskene er alltid første prioritering.
Eldste visste godt at vi skulle på ultralyd og hva det innebærer og ringte så fort hun var hjemme fra skolen.
Vi kunne stolte fortelle at det var en frisk baby i magen…men at kjønnet ville vi vente litt med.
Vi hadde skikkelig lyst til å fortelle på en litt ekstra staselig måte.
Jeg har ei lokal kakebake dame som jeg spurte pent om hun kunne ta på seg et oppdrag og hun stilte gladelig opp.
Så da ble det slik jeg hadde håpet, muffins med avslørende farge i midten.

 
En gåte fikk de, om at muffins skulle fortelle de hva det var som gjemte seg i magen, og ingen av de kommende storesøsken skjønte noe.
Men så…. begynte lillebror å spise…

 
Så ble det plutselig ingen tvil.
En klar og tydelig blå stripes, midt i muffinsen
 
Vi viker ikke vekk fra mønster, det blir ikke dobbelt så mange jenter.
Men i mammas mage… gjemmer det seg en lillebror.

Mønsteret fullføres
Jente, gutt, jente, gutt, jente og tilslutt en gutt.
Fy søren, så takknemlige vi er.

Termindato og forventninger rundt den.

Ordinær ultralyd er vell overstått og skuldrene litt lavere.
Til tross for at vi vet at det kan skje noe nå også er det godt å vite at den lille har det trygt og godt inne i magehula.
Det var en sprell levende baby som var så travelt opptatt av å vise kunster at det nærmest var umulig å få til et bilde som var klart nok til å forstå noe som helst.
Spark, sprell, snurret rundt seg selv og fiklet med armene.
Så nærmest ut som om totten var i munnen flere ganger.
Termindatoen var ganske uvist denne gangen siden vi ikke hadde noen siste menstruasjon å forholde oss til.
men vi var temmelig sikre på at januar var riktig måned.
Og det stemmer også, det blir Januar.

Selv om termindatoen er uvesentlig er den likevell magisk på sitt vis.
En markering på at rundt de dager vil livet forandre seg og vi blir kastet inn i seks barns rollen.
Det er heldigvis langt unna enda, vi har mye vi skal og burde gjøre før den tid.
Og ikke minst finne en rytme hvor det er litt rom for at jeg får slappet litt av.
For slik det er nå, med det tempoet vi har, ville jeg nok ikke anbefalt noen gravide å gjennomføre.
For all del, det går fint med meg, men jeg merker godt at kroppene både sliten og overbelastet av inntrykk fra de månedene vi har lagt bak oss. Den største utfordringen er at jeg har det så vanvittig gøy. Så det rett og slett vanskelig å legge vekk alt jeg driver med. Det gir meg så mye psykisk at det er verdt det, men et sted må man ta hensyn til det fysiske også.
Pekefingeren til jordmoren var temmelig klar, slik jeg drev nå kan jeg ikke drive med mange ukene til.
Jeg er to, og det må jeg ta hensyn til.
Så da får jeg prøve på det.
Termindatoen er 21. januar.
Amalie hadde termin 26. januar, ble født i februar.
Så vi har “prøvd” det før. Jeg må innrømme jeg synes det er plusser og minuser med termin uansett når.
Men at det aller tøffeste er kanskje det å gå høygravid midt i tjukkeste mørketiden.
Men igjen. Siste ventetid er preget av julekos og mye som skjer og det er jo topp.
 
Ingen tvil om at jeg blir julens største julekule iallfall 😉
Og med stor mage har jeg enda en god unnskyldning til å pynte litt tidlig 😉

Jeg går ut i permisjon (oh yes du leste riktig, jeg skal prøve meg på permisjon)
1. januar med denne terminen.
Finnes det noen bedre start på året ? 😉
Det er kaldt, mørkt og mye snø.
Det vil forhåpentligvis gi meg good samvittighet til å kose meg inne med babyen og prøve å nyte når det nytes kan, sove når jeg sove kan, og bysse, amme, rugge, stelle når det må til.
Jeg nærmer meg altså allerede halvveis i svangerskapet.
Vi trer inn i høsten og kula skal vokse. I skrivende stund er det 150 dager igjen til den magiske datoen.
Enn så lenge god tid, men jeg vet godt at tiden flyr fortere enn jeg aner.
Så satser vi på at Januar blir passe kald, passe lang og at alle holder seg temmelig friske.
 
 

Ordinær ultralyd, for sjette gang..

Det er ingen tvil om at jeg var nervøs for i dag.
Søvnen har blitt dårligere og dårligere ettersom dagen har nærmet seg.
jeg har vært humørsyk og ustabil.
Og når jeg våknet i dag var jeg både kvalm og stressa i hele kroppen.
I dag var altså dagen hvor vi skulle få en titt inn i magehulen.
Time sent på dagen, så jeg fikk virkelig testet tålmodigheten.
lengre dag skal jeg lete lenge etter.
En stadig leting etter noe å gjøre gjorde at timene gikk og 14.15 var det endelig vår tur.
Det gikk både kaldt og varmt nedover ryggen da jordmoren rundet hjørnet og ropte meg opp.
Av alle, var det hun som tok imot Oda som stod der å smilte bredt mot oss.
Hun bringer bare varme, Et fantastisk menneske med mye omsorg og medfølelse.
Men minnene om fødslene ble veldig klare det er jo bare 15 små måneder siden og plutselig husket jeg alt så godt.
Næmmen hei sier hun og gir oss begge en klem.
Tenk at vi skulle sees igjen.
Hun stråler og vi føler oss virkelig velkommen.
Hun følger oss inn på et rom vi har vært, hele fire ganger før.
Fire ganger før har vi tittet inn i en magehule full av liv.
Jeg sliter litt med å konsentrere meg og senke skuldrene.
Hun er rolig selv og det smitter, etterhvert.
Vi snakker til og fra, om tidligere opplevelser rundt fødsler og svangerskap.
min psykiske historie og hvordan jeg føler meg nå.
Hvordan det er med oss og formen min oppi alt vi har drevet med.
Så titter hun bort på benken?
Skal vi bare sette igang?

Jeg hopper opp på benken og får en god dose gele på magen.
Hun demper belysningen og vi får beskjed om å følge med på skjermen på veggen.
Et par raske strøk over magen og vips kommer det en liten kropp til syne.
En ivrig baby som sparker og turner, sutter på hendene sine og leker med morkaken foran seg.
Sparker ifra med bena, viser styrke og kunster. Svelger fostervann og smatter.
En frisk baby, som har det veldig godt er konklusjonen.
Alt man kan se og måle, er akkurat slik det skal.
Et hjerte med fire kammer, en perlerad av en ryggrad og en liten kropp som vokser som den skal.
Tårene triller, en blanding av lettelse og takknemlighet fyller meg.
Fy søren så heldige vi er .

Nok et liv tar form i magen min, som jeg og min fine mann har skapt sammen.
Som vokser til, og som skal fylle vår familie med sin personlighet og egenskap etterhvert.
Hun gir oss en ekstra rundtur der inne i magehulen.
Hun gir oss valget om vi vil vite kjønn eller ikke.
Vi blir begge enige om at vi vil vite, og svaret overrasker oss.
Tenk at at det gjemmer seg…
Nei kjønnet må vente litt…
Vi har en søskenflokk som må få vite først.
Vi skal fortelle de i morgen, gjett om jeg gleder meg 🙂
Jeg filmet litt fra dagen i dag på snap, legg meg gjerne til om du vil se: idebankmamma

Næmmen, hei du

Dagen i går trengte jeg en dag på å fordøye.
Så mange inntrykk og følelser.
Jeg svelget stolte tårer hele dagen.
I det jeg gikk ifra den ene skolestarten til den andre.
Tre skolebarn, ny skole for alle tre og aller første skoledag for en av de.
Det var akkurat som om mammahjertet vokste litt for hvert eneste minutt.
Fy søren så stolt jeg er av disse små altså.
Som med rak rygg og nysgjerrig innstilling tar hver utfordring på strak arm.
Jeg merket de var spente de største også.
Jeg tok ikke så mange bilder, jeg ville heller være tilstede.
Men et øyeblikk fikk jeg, og det bildet oppsummerer egentlig følelsene rundt denne dagen godt.

20. august er en viktig dato i utgangspunktet, men i dag ble den bare enda viktigere på mange måter.
For 7 år siden fikk jeg endelig sørget for at mannen jeg hadde kapret til meg skrev under sort på hvit at han var min.
For 7 år siden ble vi herr og fru. Jeg og min beste venn.
Den fineste mannen jeg vet om.
Vi fikk muligheten til å markere i går.
En liten hverdagsengel kom å passet på ungeflokken mens vi fikset oss litt for en middags date og en tur på kino.
Kanskje ikke det mest romantiske men vi er jo aldri på kino.
Eller om vi er, er det Brillebjørn eller Karsten og Petra som dekorerer skjermen…..
 
Etter en god og uforstyrret middag, hvor vi kunne sitte ved siden av hverandre, puste mellom tyggene og nyte smakene.
Ble det kino, skikkelig action. Mission impossible hadde fått gode anmeldelser og den ble vist i den nye kinosalen med de ekstra gode stolene. Valget ble enkelt. Vi tok både de ekstra gode stolene og action.
Vi har nesten kinosalen for oss selv.
Noen få hoder ser vi her og der i det vi trer inn på den dukle kinosalen med hver vår godis i hånden.
jeg og den fine fine mannen min.
Vi slenger oss opp i hver vår stol, og ved hjelp av et par tastetrykk ligger vi bakover, med bena høyt.
OH hellooo dette kan jeg like.
Filmen begynner, og jeg innser raskt at det er alt for lenge siden jeg var på kino.
Ikke bare blir skjermen stor og  inntrykkene voldsomme, men flere ganger slår tanken men, at det ikke hadde gjort noe å skru ned volumet ørlitegrann.
Det var rett og slett litt høyt til tider, ja veldig høyt om jeg skal være ærlig.
Det går seg til etterhvert og jeg lar meg rive meg i en film som absolutt fortjene sine terningkast.
også skjer det som skulle gjøre denne dagen større enn den noen sinne kunne bli.
Plutselig kjenner jeg det rumler i magen, sånn skikkelig.
Jeg blir brått bekymret for at magen ikke tålte den uforstyrra middagen.
Rumlingen vil ikke gi seg og jeg prøver å bytte litt stilling for å se om det hjelper.
Men magen jobber på høygir.
Spesielt under scener på filmen med futt og fart.
Når det kjøres fort og motorer ruses, når det er skytescener og lydeffektene nærmest gir meg skuddskader.
også slår det meg.
Dette er jo ikke rumling.
Neimen, hei du.
Der er du endelig lille venn.
Gjett om jeg har ventet på å kjenne fra deg.
Jeg legger begge hendene på magen.
Kjenner ingenting i håndflaten, men kjenner godt det danses inni magen.
Dette er ikke lette sommerfugl vinger eller fiskehaleblaff.
Det er tydelige bevegelser fra en liten kropp som plutselig ble stor nok til å la seg kjenne.
Det skytes, eksploderes og kjøres fort.
Scenene skifter så raskt at jeg knapt henger med.
Noen lykkelige tårer renner ned.
Der var du endelig.

Kjære 1. klassingen min.

I morgen er altså dagen her.
Selveste første skoledag.
Om kort tid slenger skolesekken på ryggen, vinker farvel ved døren og jeg mister all kontroll over deg og dagen din.
Tannlaus og fin, med nye skoleklær og en iver og lyst til å lære.
Jeg, skjelven og mo i knærne, stolt og bittelitt redd.
Du kan nesten ikke vente, åpner og lukker sekken flere ganger hver kveld, ser gjennom nykvesset fargeblyanter, sjekker viskelær og gråblyant. Krysser dager av kalendere og ber en stille bønn om at neste dag skal gå enda litt raskere.
1. skoledag kan bare ikke komme raskt nok.
At den er i morgen er her allerede er ufattelig.
Du var jo i går du var pitteliten, og nå er du  1. klassing.

Det føles litt som å kaste deg inn til ulvene.
Til tross for at skolehverdagen er fantastisk, slår den følge med den iskalde virkeligheten.
Førsteklasse er ikke bare lek og moro, løpet av året skal du ha knekt flere koder.
Lese, regne og ikke minst flere sosiale.
Du kan tro vi er stolte, kjære 1. klassing.

For ikke lenge siden var du hjelpesløs og avhengig av oss.
Mye har skjedd på dine seks små år.
Du er ikke liten lengre, stor og selvstendigheten har grodd løpet av sommeren.
I morgen rives et av båndene. Hard og brutalt men likevel mykt og omsorgsfull.
Vi vil deg godt og det vil også de som venter på deg i klasserommet.
Du skal knytte nye bånd, med mennesker som vil bety mye for deg og kanskje til og med resten av livet.
Ikke bare lære om bokstaver og tall, men også mye om mennesker og ikke minst deg selv.
Vi fryder oss på dine vegne kjære 1. klassing.
Dette er begynnelsen, vi gleder oss til fortsettelsen.

Ultralydnerver..

Vi teller ikke måneder, ei heller ikke uker, men dager faktisk.
Om noen få dager er altså dagen her. Hvor vi får en liten sniktitt inn til vårt kommende familiemedlem.
“Alle” Spør meg om dagen, de rundt oss av venner og familie og de som jeg prater med i butikken?
Vet dere hva det er enda? Har dere fått en dato?
Nei svarer jeg mens jeg setter opp et tappert smil.
Hvert eneste spørsmål minner meg om at vi stadig kommer nærmere.
Sannheten er at for meg blir det mer og mer uvesentlig, igrunnen, om det er jente eller gutt.Selv om man selvfølgelig er spent på hva som kommer, blir det dobbelt så mange jenter som gutter, eller like mange av hver?
Eller denne termindatoen da, at jeg blir en av de 3 små prosentene som føder på termindato er lite sannsynlig, en liten pekepinn er greit, men akkurat nå holder det i massevis å vite at januar er måneden vi må gjøre oss klare for å ta imot en til.
 
Alt jeg tenker på er om den lille i magen har det godt. Er frisk og rask og trives der inne.
At han eller hun vokser som han skal. Utvikler seg i riktig tempo og er i stand til å hilse på oss i denne iskalde verden om 4-5 mnd.
 
Etterhvert som dagen nærmer seg begynner nervene.
Tenk om, enn hvis.
Sist gang jeg skrev litt om dette, fikk jeg pekefinger av dere.
Fordi jeg skrev at jeg ønsket meg et friskt barn.
At til tross for nedsatt funksjonsnivå så var man fortsatt frisk.
Jeg beklager om jeg brukte feil ord, men forhåpentligvis forstår dere hva jeg egentlig mener.
Jeg er rundt 18 uker gravid nå.
Og en ultralyd skal fortelle oss om denne krabaten i magen blir et friskt barn.
For hver dag, hver time som går og gjør at ultralyden nærmer seg tenker jeg oftere og oftere på det.
Ultralydnervene preger meg på alle mulig måter og jeg kryper nærmest inn i en egen ventehule.
Måtte bare dagen komme og måtte vi endelig få godt nytt.
 
 

Årets julekalender på NRK 2018

SÅ er det det kanskje litt tidlig å tenke på jul enda..
til og med jeg skal være enig i det, men sannheten er at 14 drøye uker samles vi i sofaen for å se første episode av årets julekalender. Lenge til, muligens, men jeg tenker vi er begge enige om at tiden går fort.
For oss som familie så er julekalenderen på NRK et høydepunkt.
Vi ser alle på, og skrur av alt annet den halvtimen den varer.
Vi har alle våre favoritter, og årets valg er faktisk ingens favoritt.
Men hvem vet kanskje Jonatan eller Oda blir ekstra begeistret.
Årets kalender har blir vist to ganger tidligere og til tross for at den ikke når opp til vår favorittliste har den fenget både liten og stor.
Jeg tror det er mangelen på den store julestemningen som gjør at den viker unna topplisten.
Fordi innhold, karakterene er topp og spenningen er til å ta og føle på.
Årets julekalender er selveste:
Julekongen.

Et gjensyn med Kevin, hans dollete lillesøster, rampete klassekamerater, klossete riddere og ekte magi.
Jo da, jeg kjenner at jeg gleder meg litt, såpass må jeg innrømme.
Hva synes du om årets julekalender?
 
 

Er hun klar for barnehagen?

Uff, så mange runder jeg gikk med meg selv og samvittigheten i ukene og dagene før vi skulle begynne i barnehagen.
Tiltross for sine 15 mnd som er godt over snittet de begynner, følte jeg hun var så liten. Det var nesten slik at hun ble mindre og mindre etterhvert som dagene gikk mot barnehagestart og plutselig var hun nesten slik..

Selv om jeg visste så inderlig godt at hun ikke er den vesle sårbare hjelpeløse klumpen, vet jeg og at hun har meg som trygg havn.Og at barnehagen vil gi henne hverdager uten meg, men at det også kan være fine og fantastiske dager.

Men for all del, ettermiddagene skal vi jo fylle sammen.
Med kos, lek og enda mer kos.
Så kom dagen da.
Jeg hadde så inderlig håpet at hun kunne gå, kanskje si noe mer så hun var enklere å forstå.
men slik ble det ikke.

Hun åler enda, opp på alle fire innimellom og har sine ord men er ellers en tydelig liten frøken.
Men nysgjerrig, vant med at det skjer mye rundt seg og ikke minst. Hun ELSKER barn.
Hun er derimot ikke spesielt vant med at andre voksne håndterer henne.
Iallfall ikke ofte.
Så jammen var vi spente.
Vi var taktiske.
meg med hormonellkula på magen, tok eldstebror som er dreven i barnehagegamet og som visste hva dette var.
Pappa tok Oda.
Vi tok rett og slett en parallell tilvenning.
I hver vår avdeling.
Våre antagelser var riktig, storebror hadde det som plommen i egget, stortrivdes fra første stund.
Oda derimot, klamret seg fast i pappa og synes ikke stort om disse nye damene som viste unormalt mye interesse for henne.
Kort dag første dagen, Både liten og stor var temmelig utslått etterpå.
Dag to skulle vi prøve soving i barnehagen på minste også.
Storebror hadde sklidd inn i miljøet og koste seg med de andre barna.
Stemningen i denne barnehagen er virkelig fantastisk.
Stort uteområde og inneområde med masse variasjon.
Oda er litt mindre skeptisk i dag, men trives best inntil pappa.
Etter en god dupp får en av de ansatte lov å plukke henne opp, men så fort hun ser en av oss strekker hun seg målbevisst mot trygg havn.
Hun viser tydelig hvor hun trives ekstra godt, sandkassen og matbordet (haha) er foreløpig favoritter.
Vi blir enige om å prøve “rive av plasteret” metoden.
Vi ser de ansatte i bhg får lov å håndtere henne så raskt vi er ute av syne, det er på tide å prøve å si hade bra.
Dag 3, vi er sammen med de små til de samles rundt lunsj og da benytter vi muligheten.
Jeg vinker og sier hade til en trygg og barnehageklar gutt.
Pappan hører gråt i det han går, men at den stilner i det han tar på seg skoene.
Vi venter begge spente i gangen.
etter 10 minutter kommer en ansatt ut, bare gå dere.
Dette går så fint så.
Det ble korte dager resten av uka.
med levering, kos og et standhaftig hade mens man tusler ut med knipende hjerte og vondt i magen.
Men så går det seg til, både for liten og står.
også blir det enda enklere når man får meldinger som dette.
 

 
og dette

 
og dette

 
Hun var heldigvis klar for barnehagen.
Hun stortrives, er trygg på de fantastiske ansatte og koser seg med å se på barna rundt seg og utforske området i barnehagen.
Dette gir mamma mere rom for å jobbe effektivt de timene hun er i barnehagen slik at jeg er ordentlig tilstede når vi er sammen.
Håper barnehagetilvenning går bra for deg også.
Lykke til.

Hverdagen sniker seg på – og her har du et meget godt råd!

//annonse

Om bare få dager blir vi kastet hardt og brutalt inn i hverdagen.
For vår del en helt ny hverdag, med 2 barnehagebarn, 3 skolebarn og full jobb på oss begge.
Å hjelpes meg!
Jeg både gruer meg og gleder meg.
Det blir godt å komme inn i rutiner igjen, både for oss store og de små.
Men før rutinene er på plass er det kaos og stress.
Og jeg, er ikke spes fan av stress og prøver å gjøre det meste kaoset til positivt ladet kaos.
Du vet, kos med kaos 😉 (jeg måtte bare)
Den hardeste overgangen blir nok ettermiddagene (eller rettere sagt før middags tiden)

Vi er vant til å begynne med middag senest kl 16, nå ramler jeg inn døra 17.
Med andre ord møter jeg en gjeng temmelig hangry mennesker.
Det er mye om dagen, med innkjøring både her og der. Og jeg vet godt at når hverdagen begynner på mandag blir også alt det nye blandet med en herlig miks av mange nye inntrykk og mange følelser. Dette fører til sultne, slitne og oppmerksomhetsyke små som både er sultne på mat og kos.
Det sier seg selv at jeg middagen bør være på bordet asap så vi også får litt tid til å kose.

Som mange av dere vet, har vi matkasser fra adams innimellom.
Av 2 årsaker, 1 for å få litt inspirasjon når fantasien stopper opp og 2. for å spare tid.
Og den kommende uka, trenger jeg virkelig at vi sparer tid, og ikke minst at vi får i oss god og næringsrik mat.
Jeg har en enorm tendens til å falle rett inn på PPP middager når tidsklemma banker på. Du vet, pasta, pizza og pølse middager.
Og for all del det kan smake med både pølser, pasta og pizza, men når disse går i syklus derimot.
Vi har Ekspress familie pluss. Kasse som passer oss perfekt.
Nok mat til alle 6 og vell så det, og raske middager som tar 15-20 min å lage.
Som metter alle og som raskt snur en temmelig amper stemning til god ettermiddagstemning

Variert innhold og smaker. Men også med tradisjonelle smaker så ikke barna blir skremt vekk 😉
En matkasse inneholder alt du trenger (litt basisvarer som salt, pepper og olje er det eneste du må stå for)
En god instruks til hver rett og ikke minst veldig veldig gode råvarer.

Det blir matkasse til rutinene har lagt seg, så tar vi kanskje en liten pause før julestria trår til og vi trenger en ny runde 😉
Vil dere også teste matkasse, kan dere bruke rabattkode SMABARNSFORELDRE
Da får dere HALV PRIS pris på første levering! uansett hva dere måtte velge får dere 50% i rabatt på hele første ordre.
Vi bruker som sagt Ekspress familie pluss, men Adams har mange kasser å velge mellom, og mest sannsynlig en som passer perfekt til dere.
Sjekk utvalget HER.

20% på ALT av barnetøy

/annonse

Herremin, hverdagen er her folkens, rett rundt hjørnet?
Hva synes du om det?
Jeg, jeg synes det er fantastisk.
Jeg synes mye om fri og ferie, men ELSKER hverdagen.
Rutiner, faste ting vi gjør på faste dager.
Lite overraskelser. Gode, gamle faste vaner.
Ferie hos oss er spontan og veldig annerledes fra hverdagen. Det er turer på stranden da vi egentlig skulle spist middag, det er lange og korte turer bare fordi vi har lyst og mye moro med venner og familie.

Men vips så er den her igjen, hverdagen og alt som følger med.
Her er det 2 barnehagebarn og 3 skolebarn.
Og med hverdagen kommer også høsten snikende.
Kortbukser og tskjorter må pakkes bort og langbukser og ull må frem.
Sommeren har gjort sitt og barna har tilsynelatende spist voksefrukt.
jeg og seksåringen fikk oss en god latter da vi fikk en gråværsdag og hun skulle ha på seg en langbukse.
Og jammen hadde ikke buksen blitt en kortbukse.
Her måtte det påfyll til, til høsten og ruskevær.

Det er på tide og dele ut en rabattkode fra Knertenogkaroline.no igjen, og denne gang, som alltid ellers kommer den meget godt med, iallefall for oss og kanskje for deg også?
I de tre neste dagene får du hele 20% på ALT av barnetøy hos de, klærne går fra 0-12 år og har et godt utvalg både hverdagstøy, yttertøy og ull. Sokker, strømpebukser, votter for høsten og luer.
Bruker du rabattkode: Ninaaug20 i kassen får du 20% på hele din ordre.
Det er absolutt verdt en titt.
Tenk å kunne hamstre ullnyheter til 20% nå da!

Masse praktisk til barnehagestart.

og til skolestart.

 
Rabattkoden gjelder ut onsdag 15. august og utvalget finner du HER