Dagen i går trengte jeg en dag på å fordøye.
Så mange inntrykk og følelser.
Jeg svelget stolte tårer hele dagen.
I det jeg gikk ifra den ene skolestarten til den andre.
Tre skolebarn, ny skole for alle tre og aller første skoledag for en av de.
Det var akkurat som om mammahjertet vokste litt for hvert eneste minutt.
Fy søren så stolt jeg er av disse små altså.
Som med rak rygg og nysgjerrig innstilling tar hver utfordring på strak arm.
Jeg merket de var spente de største også.
Jeg tok ikke så mange bilder, jeg ville heller være tilstede.
Men et øyeblikk fikk jeg, og det bildet oppsummerer egentlig følelsene rundt denne dagen godt.

20. august er en viktig dato i utgangspunktet, men i dag ble den bare enda viktigere på mange måter.
For 7 år siden fikk jeg endelig sørget for at mannen jeg hadde kapret til meg skrev under sort på hvit at han var min.
For 7 år siden ble vi herr og fru. Jeg og min beste venn.
Den fineste mannen jeg vet om.
Vi fikk muligheten til å markere i går.
En liten hverdagsengel kom å passet på ungeflokken mens vi fikset oss litt for en middags date og en tur på kino.
Kanskje ikke det mest romantiske men vi er jo aldri på kino.
Eller om vi er, er det Brillebjørn eller Karsten og Petra som dekorerer skjermen…..
 
Etter en god og uforstyrret middag, hvor vi kunne sitte ved siden av hverandre, puste mellom tyggene og nyte smakene.
Ble det kino, skikkelig action. Mission impossible hadde fått gode anmeldelser og den ble vist i den nye kinosalen med de ekstra gode stolene. Valget ble enkelt. Vi tok både de ekstra gode stolene og action.
Vi har nesten kinosalen for oss selv.
Noen få hoder ser vi her og der i det vi trer inn på den dukle kinosalen med hver vår godis i hånden.
jeg og den fine fine mannen min.
Vi slenger oss opp i hver vår stol, og ved hjelp av et par tastetrykk ligger vi bakover, med bena høyt.
OH hellooo dette kan jeg like.
Filmen begynner, og jeg innser raskt at det er alt for lenge siden jeg var på kino.
Ikke bare blir skjermen stor og  inntrykkene voldsomme, men flere ganger slår tanken men, at det ikke hadde gjort noe å skru ned volumet ørlitegrann.
Det var rett og slett litt høyt til tider, ja veldig høyt om jeg skal være ærlig.
Det går seg til etterhvert og jeg lar meg rive meg i en film som absolutt fortjene sine terningkast.
også skjer det som skulle gjøre denne dagen større enn den noen sinne kunne bli.
Plutselig kjenner jeg det rumler i magen, sånn skikkelig.
Jeg blir brått bekymret for at magen ikke tålte den uforstyrra middagen.
Rumlingen vil ikke gi seg og jeg prøver å bytte litt stilling for å se om det hjelper.
Men magen jobber på høygir.
Spesielt under scener på filmen med futt og fart.
Når det kjøres fort og motorer ruses, når det er skytescener og lydeffektene nærmest gir meg skuddskader.
også slår det meg.
Dette er jo ikke rumling.
Neimen, hei du.
Der er du endelig lille venn.
Gjett om jeg har ventet på å kjenne fra deg.
Jeg legger begge hendene på magen.
Kjenner ingenting i håndflaten, men kjenner godt det danses inni magen.
Dette er ikke lette sommerfugl vinger eller fiskehaleblaff.
Det er tydelige bevegelser fra en liten kropp som plutselig ble stor nok til å la seg kjenne.
Det skytes, eksploderes og kjøres fort.
Scenene skifter så raskt at jeg knapt henger med.
Noen lykkelige tårer renner ned.
Der var du endelig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse