Jeg en gründer?

//annonse

Om jeg snur meg rundt, og ser på hva som har skjedd de siste seks årene må jeg virkelig klype meg selv i armen.
Om man tar de seks årene i et stort hopp er det hele temmelig svart/hvit.
For seks år siden satt jeg i stuen min uten gnist. Utenfor arbeidslivet i nesten fem år, tung, deprimert og uten noen mål.
Eneste jeg hadde var et inderlig ønske om å gjøre ting annerledes, for slik jeg hadde det da ville jeg absolutt ikke ha det.
2012 ble året hvor mye skjedde.
Det hele startet med at jeg ble mamma for 3. gang. Proppfull av svangerskap og fødselsdepresjon holdt jeg meg desperat fast i håpet om at vi skulle klare å snu dette. At vi skulle klare å endre trenden å få det bra igjen. Jeg var rett og slett lei av å være syk og ikke minst føle meg mislykket.
Jeg visste mye måtte gjøres, og mye ble tilrettelagt for at jeg skulle klare å gjennomføre.
2012 ble året hvor alt snudde.

Noe våknet i meg som hadde ulmet lenge, en iver etter å starte noe selv.
Min største utfordring var at jeg ikke helt visste hva jeg ville gjøre, bare at jeg ville skap og inspirere.
Idebank for småbarnsforeldre på facebook ble født i forbindelse med et prosjekt gøy i familien. (det kan jeg snakke om senere)
Vi gjorde mye sammen som venner rundt oss fant inspirerende og de ønsket seg et sted vi kunne dele.
Vi laget siden og inviterte venner. Iløpet av kort tid, hadde vi fått MANGE venner.
 
Jeg brant inne med mange ideer, og facebooksiden kom til kort, smabarnsforeldre.no ble neste naturlige steg.
Med hjelp fra næringsstiftelsen fikk jeg midler til å starte min egen selvstående blogg.Jeg fikk god hjelp av designere og fikk en fot innenfor et magisk godt management (som jeg er hos fortsatt) Og vi var i gang.
Her kunne jeg dele tanker, ideer og erfaringer. Skrive om tema som var viktig for meg og ikke minst være med på å skape en dialog med andre foreldre.Igjen og igjen fikk jeg bekreftet at jeg ikke var alene om tankene mine, igjen og igjen fikk jeg applaus for å tørre å snakke om ting og bit for bit falt selvtilliten min på plass igjen. Dialogen ble til i flere kanaler, først facebook, så blogg, instagram også snapchat.
Småbarnsforeldre viste frem magien i småbarnslivet for meg og gjorde meg nyforelsket igjen.
Nyforelsket i rollen som mor, rett og slett.
Og som alle vet.. når man er nyforelsket skjer mye.

Jeg hadde lenge gått med en ide i magen om et produkt jeg selv hadde savnet.
Men pga selvtillit og ikke minst sykdom og økonomi hadde den aldri blitt noe av.
Jeg turte å dele ideen med mine kjente og kjære følgere som jeg hadde blitt temmelig godt kjent med og begeistringen over ideen var over all forventning.Plutselig hadde jeg mange, flere 100 som synes ideen var god og jeg var ikke lengre i tvil.
Kos med kaos kalenderbok ble for første gang produsert i 2015 og ble tatt varmt imot.
Og den markerer starten på noe helt nytt.

Med kalenderbok og plutselig flere 1000 kunder var det på tide å forandre selskapet fra et enkeltmannsforetak til et AS.
Jeg valgte å beholde enkeltmannsforetaket for bloggen og opprettet et nytt as til kalenderboken. Jeg visste jo godt at jeg ikke ville stoppe her.Å drive en butikk som kunne gjøre en forskjell for mange var virkelig noe som motiverte meg.
Men med et AS i hendene er det VANVITTIG mye å sette seg inn i.
Jeg fant ut at banken kunne bli en viktig instans å søke råd og veiledning.
Vi erfarte raskt at det å velge en bank som var tilgjengelig og tilstede var viktig for vår bedrift (like viktig som privat)
Valget ble naturligvis en lokal bank. Sparebank1 ble valget da vi opplevde de som en bank som heiet frem lokal næringsdrift og var oppriktig opptatt av å veilede og rådgiver.
Å starte et AS med Sparebank1 å holde i hånden gjorde det hele til en ryddig prosess.
Her fikk vi god veiledning om både fornuftige kontovalg, kredittmuligheter, kort som var registrert på bedriften.
I tillegg vi også samlet forsikringer og pensjon ordninger til oss og ansatte i ett og samme bygg.
Vi opprettet AS i 2016 og har støtt og stadig vært temmelig glade for å ha valgt en lokal bank.
for i likhet med privatlivet er det rett som det er man trenger assistanse for banken og bedrift sammenheng er man ofte avhengig av at ting går raskt og glatt. At de har masse spennende og god informasjon er også vesentlig. Du kan lese mer om SpareBank1 og bedrift HER.
Det skumleste med å være Gründer, synes jeg, er at man må starte prosjekter uten å egentlig vite hva og hvor veien bringer.
At man starter i bunn og lever ut en skikkelig learning by doing livsstil.
Lærekurven min har vært drøy.

Når jeg begynte bloggen visste jeg ikke engang hva et webhotell var og hver eneste dag lærer jeg noe nytt eller gjør meg en ny erfaring som gjør veien foran meg litt mindre humpete. Men så plutselig oppdager man en usving som ikke var tegnet inn på kartet.
Man må trives med det, å ikke helt vite hva fremtiden bringer når man velger å være selvstendig.
Det er klart, etterhvert som bedriften får litt mer kjøtt på beina blir det litt mindre vablete, men man vet aldri hva som skjer på jobb.
Avgjørelser må taes hver eneste dag, noen ganger lander man riktig andre ganger vrikker man beinet.
Å være gründer har gitt meg mye mer enn jeg kunne drømme om.
Kunnskap, selvtillit, nye bekjentskaper og ikke minst har den bidratt til å kunne oppfylle flere av mine og andres drømmer.
Jeg og min mann, har sammen skapt arbeidsplasser og bidratt til å gjøre en forskjell og lite kan slå den følelsen.
Men veien har vært lang og vanskelig det skal jeg ikke legge skjul på.
Vi har blåmerker ja til og med åpne sår.Det koster å stå i det, ikke bare økonomisk men også psykisk.
Vi har mistet venner, måtte ofret mye for å heller jobbe og det forstår jeg at ikke alle gidder å vente på.
Tålmodigheten tar en gang slutt.
Men heldigvis har vi noen, som har holdt ut.
Og som vi setter uendelig stor pris på i dag.
 
Reisen hit er jo bare begynnelsen håper vi, og vi er vanvittig takknemlig for støtten vi har fått på veien.
For all råd og veiledning og heiarop.

For tre år siden var jeg fryktelig redd..

For tre år siden, akkurat nå,
Hadde jeg hjertet utenpå og stoltheten var større enn jeg kunne bære.
Jeg var redd, stolt og veldig rolig.
Jeg følte en fred, en stolthet bare en nybakt mamma kan føle.
received_10153188833626555
Oppå meg, hadde en jeg fire timer gammel bylt på 4,3 kg, fersk i verden.
Jeg var nybakt mamma.
For tre år siden var jeg redd, veldig redd.
Jeg hadde igrunnen vært redd lenge, en frykt som hadde bygd seg opp til en angst.
Det var ingen utvei, det visste jeg, han måtte jo få komme ut en gang. Denne mageboeren jeg hadde bært på i 40 uker var jo klar. Han ville ut. På denne dag, for tre år siden.
20151129_170929
Du har  jo gjort dette før, sa de, det er jo fjerde gangen, du vet jo hva du går til.
Ingen hadde rett.
Aldri hadde jeg båret på akkurat han, aldri hadde jeg født akkurat han, aldri hadde jeg fått oppleve å bli mamma til akkurat deg. Du var ny, alt var nytt.
Vi fikk samme fødestue som storesøster ble født i, ingen rier, ingen vondter, men der satt jeg, og visste at om ikke lenge, skulle alt bli annerledes.
Fødselen, jeg var livredd, hele kroppen ristet, tårene rant ukontrolert, jeg mistet meg selv og kontrollen.
Alt jeg husker er blikk fra jordmødre som ville meg godt og de varme hendene fra min mann på lår og skuldre.
Han kom ut, hel, frisk og nydelig.
Og jeg var så stolt bare en fødekvinne kan være, jeg hadde klart det igjen.
20151130_223510
Det var det alle sa, du er vel glad du er ferdig.
Ferdig? Jeg er jo langt ifra ferdig, jeg visste det godt, der jeg lå å beundret den nydelige nesetippen, myke nakkegropen og de pittesmå fingrene.
20151207_134812
Vi har så vidt begynt, vi er kun igang.
Og nå ar vi lagt tre år  bak oss, sammen.
Jeg har jobbet hardt og i herdig, tårene har trillet, latteren har klukket, jeg har sovet på tider man ikke sover og vært søvnløs når alle sover.
img_20160404_084628
Jeg har vært stolt, uendelig stolt, jeg har vært sliten, vanvittig sliten.Jeg har bysset, båret, trillet, rugget, stellet, matet, lest, lekt og kost og ammet, ammet og ammet.

Og du, har vist oss hvor mye en liten kropp kan forandre store liv og en hel familie.
Hvordan en liten hjelpesløs bylt, blir til en bestemt kar med et lurt smil og dansende latter.
20160326_124644
Du, lille venn har forandret livene våre, fylt årene med en kjærlighet og glede vi ikke har følt før.

Du, lille overraskelse, har lært meg mye, forandret meg som menneske, som mamma.
Du har beriket oss med din tilstedeværelse i tre år,
Du har vokst, både i deg selv og i hjertene våre.

Og tenk… om noen måneder er du jammen storebror til to også.
Kjære lille venn, tusen takk for årene som har gått.
Jeg gleder meg til de neste.
Gratulere så mye med dagen.

 

Kanskje det er min tur nå?

I fire år, har jeg blogget.
Det høres kanskje rart ut, men det satt langt inne å starte en blogg, jeg hadde mine oppfatninger av hva en blogger var.
Det var ikke meg, jeg skulle ikke starte blogg, jeg skulle ha nettside.

Men blogg ble det, og blogger ble jeg.
Og om det å starte blogg satt langt inne, satt det å si høyt at jeg var en blogger ENDA lengre inne.
Jeg satt, med fordommer til mitt eget selvagte yrke.
Ironisk? Ja kanskje.
Men så skjedde det noe.
Etterhvert som bloggen vokste, vokste også troen på meg selv og mine holdninger og verdier.
Jeg vokste som menneske og mitt nettverk vokste enormt.

Jeg ble kjent med mange fantastiske mennesker som viste meg at alt er “normalt” og at man aldri er alene om noe.
Likevel sitter det mange der ute å føler seg fryktelig fryktelig ensom med tanker og følelser.
Kanskje spesielt når det kommer til foreldrerollen.
En epoke i livet hvor alt blir snudd på hodet og man får kastet livets viktigste rolle i armene.
VIPS så er man forelder, mamma og pappa.
Fra nå og resten av livet.

Jeg startet bloggen med en iver etter å inspirere.
Jeg delte tips til aktiviteter man kunne gjøre for å fylle den ellers meget rutinepreget hverdagen med noe gøy og spennende.
Det hele startet som en upersonlig blogg hvor jeg stod litt utenfor det hele og det var tipsene mine som stod i fokus.
Men så begynte nysgjerrigheten hos lesere å tyte frem. Hvem var denne gærne dama med ungeflokken (hadde tre da ha ha) som skrev og ikke minst HVEM er hun. Litt etter litt krøp jeg frem fra mitt trygge skjulested, eller komfortsonen om du vil kalle det det 😉
Og i dag, fire år senere deler jeg både fra hverdagen, tanker, følelser, opplevelser og selvfølgelig fortsatt inspirasjon.
Dere som lesere fikk meg til å skjønne at blogg kan være mye mer enn det overfladiske.
Blogg trenger ikke bare være Picture perfect.
Blogg kan også være ekte, inspirerende, døråpnende (?) og ikke minst bekreftende.
Jeg har delt mye mer med dere enn jeg noen gang kunne forestilt meg jeg skulle gjøre.
Men å dele har gjort meg sterkere av flere årsaker. Kanskje aller mest fordi jeg vet at andre har blitt styrket av at jeg har turt.
Jeg har delt angst, depresjon, livskamper, øyeblikk, gullkorn, tanker, følelser, svangerskap og fødsler.
I tillegg til oppskrifter, ideer og andre kreative inspirasjoner.

Jeg står temmelig rakrykket når jeg forteller at jeg er blogger i dag.
Sannheten er at flere av mine største forbilder også er bloggere.
Ikke bare er jeg stolt, men også usannsynlig takknemlig. Rett og slett drømmejobben.
Og hver eneste dag i nå snart 5 år (iiiik) har jeg jobbet med denne lille bobla som har blitt litt større med tiden.
Som blogger har jeg hvert år fulgt med på Vixen, men litt sånn bittersweet smak i munnen har jeg både kjent på misunnelse og en form for avsky.
På mange måter har vixen vært motpolen av hva jeg ønsker at min blogg skal være. Vixen er en kåring for influencere, om du ikke visste.
En kåring og fest med høy glamourfaktor, et lokale proppfull av mennesker som later som de bryr seg om hverandre men som egentlig er mest opptatt av seg selv.
Men samtidig er det en kraftig klapp på skuldra, et aldri så lite heiarop og en ære.
Til tross for picture perfect og glamour har disse bloggerene en ting til felles. De jobber vanvittig hardt for å oppnå det de ønsker.
Jeg har både vært misunnelig og ørlittegranne glad for å ikke være en del av sirkuset.
Hva i all verden skal lille meg gjøre der blant alle de vakre menneskene?
Men så har det skjedd noe med Vixen, en stor endring.
Nye mennesker i jury og et nytt fokus.
Nå er det fokus på vær varsom plakaten, tettere samarbeid med Forbrukertilsynet, Medietilsynet og Helsedirektoratet.
Det har rett og slett fått en mer særiøs sving.
Og i år, kjenner jeg jammen at jeg er klar og har lyst.
Og kanskje, kanskje er det min tur til å få en klapp på skuldra?

For å bli en del av Vixen må man først nomineres.
Og her kommer altså du inn.
Dersom du, har lest bloggen, liker innhold og det du leser, kanskje blitt inspirert, informert eller fått en bekreftelse eller to.
Ja kanskje du også har noen minutter å bruke på å gi meg en nominasjon.
Da hadde jeg blitt usedvanlig takknemlig.
Uansett vil jeg takke deg for å lese bloggen min og ta del i vår galskap.
Takk for at du gjør det mulig for meg å ha drømmejobben.
Nominering til vixen finner du HER

Vår lille hemmelighet – Den fineste julegaven du kan gi?

//annonse

Jeg og min mann gjør mye sammen.
Vi spiser sammen,
jobber sammen,
er foreldre sammen,
organiserer hus og hverdagen sammen,
bor sammen,
Men viktigst av alt, vi snakker sammen.

Samtalene vi har er grunnmuren til alt annet.
Hvor godt vi jobber sammen, at vi går mot samme mål og ikke minst hvor godt vi har det sammen.
Nå mener jeg ikke bare samtalene vi har om det daglige, om alt som skal gjøres og alle avtaler som skal fullføres.
Snarere tvert imot, jeg mener de samtalene som fyller på koppene.
De som gjør at jeg lærer meg om han jeg har valgt å dele livet med og hva han ønsker.
De som gjør at jeg støtt og stadig finner hun noe nytt om han jeg trodde jeg visste alt om.
Og det er ingen hemmelighet at de samtalene krever sitt.
Hva spør man om når man tenker man vet alt?
Det er viktig for oss, både for vårt parforhold og ikke minst i rollen som foreldre å sørge for at det alltid er rom for en prat.
At vi ikke slutter å være nysgjerrige på hverandre og til tross for å se hverandre hverdag fortsatt være ivrige etter å ha lære noe nytt om hverandre.
Jeg er 100% sikker på at det er rommet for og interessen for de gode samtalene som er limet hos oss.
Som gir familien vår den respekten og samholdet som vi har i dag.
Den gode samtalen er ikke bare viktig mellom oss voksne, men også med våre barn.
Barna viser støtt og stadig nye sider av seg selv, sannheten er vel at de vokser inn i seg selv og får egne tanker og meninger etterhvert som de blir større.
Det er en magisk reise jeg er usannsynlig takknemlig for å få være med på.
Tenk at disse små soldatene skal bli selvstendige voksne en dag.
Noen ganger blir jeg skremt av ansvaret.
Men rett som det er beroliger de meg med at vi er på riktig vei med gode refleksjoner full av omtanke og respekt.
Å snakke sammen er med andre ord viktig spør du meg.
Å ta seg tid til å være nysgjerrig og lytte gjør en til en bedre partner og bedre foreldre.
Det kan rett og slett ikke diskuteres.
Men å føre en samtale kan være vanskelig, rett og slett.
Og her har vi funnet et verktøy som jeg har lyst til å rope høyt og tydelig om.
En liten boks jeg mener burde vært i alles skap (eller skuff)

Vi begynte å bruke den for par, og etter god erfaring med den har vi også innført den til familie og den til barn.
Jeg snakker selvsagt om FuelBox.
Boksen har jeg pratet om før men apropos prating, denne kan ikke snakkes nok om.
 
FuelBox er ikke et spill, som mange tror. Men et verktøy.
Et verktøy som kan bidra til at samtalen glir enklere.
Par boksen er mer spennende jo lengre man har vært sammen tror jeg.
Etter 16 år sammen skulle man tro man kjente hver eneste krik og krok på hverandre,
men sannheten er at hver gang vi tar oss tid til å åpne boksen finner vi ut noe nytt om hverandre.

Og etterhvert som ungeflokken har vokst og ikke minst ungene blitt større, opplever vi også at det å finne rom for samtaler er mer utfordrende.
Hva spør man egentlig en 7 åring om for å lære mer, eller hvordan føre en god samtale med ei som snart er tenåring?
Og ikke minst, hvordan opprettholde interessen til barna med å snakke sammen.
Vi begynte med familie boksen.
En aktivitet vi kan gjøre sammen både liten og stor. Den er kanskje ikke så ideell til de aller minste, men et godt verktøy for de større barna og ikke minst en fin måte å kommunisere begge veier. Barna lærer også noe nytt om oss ved hjelp av spørsmålene som gjemmer seg i boksen.
Vårt nyeste tilskudd er boksen med spørsmål til barn.
Denne er kanskje det viktigste verktøyet jeg har som mamma til de minste.

Her er det mest rom for at jeg skal lytte og reflektere.
Et nytt spørsmål på sengekanten er blitt en ny tradisjon for meg og hun på seks.
Hun ELSKER å svare og få utbrodere om tanker og filosofier.
Og rett som det er får jeg servert en historie eller to som jeg vet jeg ikke hadde fått høre uten spørsmålet fra kortet.

Fuelbox er en veldig verdifull boks på mange måter.
Den er en tradisjon, et verktøy og medhjelper.
Den sørger for å opprettholde noe meget viktig i et hvert forhold.
Nemlig samtalen.
FuelBox er den fineste gaven du kan gi til noen, og kanskje er det nettopp det du skal kjøpe til de du bryr deg aller mest om til jul. Jeg er så heldig å få lov til å dele ut en rabattkode som gir hele 100 kr i rabatt på hver eneste FuelBox ved å bruke rabattkode Småbarnsforeldre og jammen kliner de til med fri frakt også.
Få noen av julegavene i boks allerede nå. (tok du den.. 😉
FuelBox finner du HER

Juleverksted – 10 ting du kan lage med doruller.

Juleverksted er moro for både liten og stor.
Dorullnissen kjenner vi alle, men visste du at det er så mye annet man kan lage med doruller?
Her gir vi deg 10 gode ideer:
1. Jule”lys” lenke
Denne varianten synes vi er både dekorativ og herlig barnslig. Kanskje kan den kombineres med en batteridrevet lysslynge?
Du finner fremgangsmåte på denne HER
bulbs-on-white-background
2. Reinsdyr.
Med disse trenger man ikke gå til hobbybutikken. Noen pinner ute er alt man trenger, i tillegg til dorullen.
toilet-roll-reindeer
3. Julekor.
Doruller og gamle sokker blir et koselig julekor.
songster.jpg.pagespeed.ce.BIt22M_fnq
4.  Små søte nisser.
Små gaveesker eller bare veldig søte på juletre, fremgangsmåte finner du HER
15
5. Gaveesker.
Eller de kan klemmes inn på hver side og bli små søte gaveesker.
Pillow-boxes-from-upcycled-toilet-paper-rolls
6. Engler daler ned i skjul.
Disse er søte og enkle å lage. Ekstra herlig detalj med hendene som vinger.
Toilet-Paper-Roll-Angel
7. Små lanterner.
Disse pynter opp til julefest, moro å dekorere feks barnerommet med.
6a00d8341cc08553ef0148c69d953c970c
8.  Små blomsterornamenter. Her kan man lage MANGE varianter. Fremgangsmåte på denne varianten finner du HER
shapes
9.  Fuglemat.
Eller hva med fuglemat? Fremgangsmåte på disse finner du HER
Toilet-Paper-Roll-Crafts-Bird-Feeder-25-1024x682
10. Juletre.
Disse trærne blir søt dekor på bordet, eller ved pepperkakehuset kanskje? Fremgangsmåte finner du HER
IMG_8754
 

Del gjerne våre ideer videre ved å trykke lik og del her under 🙂

 
Her finner du 10 julegaver barna kan lage.
collagegaverselv

Mamma, kan jeg låne 50 kr?

//annonse

Å gi 11 åringen kort skal jeg ærlig innrømme satt langt inne.
Om man googler og søker ser man at det ikke bare er jeg som synes dette er et vanskelig valg.
Mange mener man ikke lærer verdien av penger ved å hoppe rett på kort mens andre derimot mener at det er viktig med kortvett så tidlig som mulig.
Mitt valg, ble basert på at jeg så meg selv i speilet og så hvor VANTVITTIG lite vi bruker kontanter selv og hva jeg anser som vanskeligst å forstå og lære.
Jeg mener at å forstå at penger blir brukt opp og borte ved å dra kortet krever mere “trening” enn å bruke kontanter, da man i praksis også SER at disse blir borte.
Å få forståelsen for at pengene på konto minker når man drar kortet og ikke minst lære seg til å bruke digitale penger er noe man også trenger å øve på, spør du meg. Og sist men absolutt ikke minst, tviler jeg på at denne trenden kommer til å snu, enten vi vil eller ei er digitale penger kommet for å bli.
At vi bruker mindre kontakter enn generasjonen før oss viser nok bare at neste generasjon kommer til å bruke enda mindre kontanter igjen.
Så fikk hun kort da, og helt ærlig synes jeg det var skummelt.
og ikke minst veldig rart å se henne dra kortet første gang hun kjøpte seg lørdagsgodt.
Hun stolt som få derimot og meget fornøyd med å ha gjort sin første transaksjon med kort.
Dette gikk jo fint sa jeg i det vi tuslet ut.
Hun bare smilte til meg.
Hvor mye brukte du da?
Smilet forsvant… jeg så tankekverna gikk.
Nei det hadde hun ikke fått med seg.
Vi hadde enda en vei å gå.

 
Nå har hun hatt bankkort over et halvt år og det hele har blitt en vane.
Og jeg ser hun har mer og mer kontroll på kortbruken sin.
Hun følger nøye med på SPINK som er hennes mobilbank og er klar over status på kontoen.
Her kan hun se hva som går ut og inn overføre mellom bruks og sparekonto.
Hun får med andre ord virkelig øvd på digital økonomi.
Siste tilskudd til appen kom nå og den er så absolutt med på trenden med de digitale pengene.
Vennebetaling.

I mobilbanken kan hun nå registrere mottagere slik at hun enkelt kan betale tilbake penger om hun låner. Hvem er det jeg lurer? NÅR hun låner penger mener jeg selvsagt. Spør du meg, er det en genial måte å lære seg å ordne opp også, når man skulle ha behov for å låne penger av noen.
For det VET jeg jo at disse småttisa gjør, sånn er det bare. Men om man velger å låne penger så er det også vanvittig viktig å lære seg å betale tilbake.
De låner av hverandre rett som det er, på vei hjem fra skolen når de er innom butikken, på klubben eller når de er på farten sammen.
Og rett som det er, er hun med meg eller pappa og finner noe hun har lyst på uten kortet med seg.
Da kan hun enkelt betale tilbake når hun har mobilen tilgjengelig.
Jeg må nok innrømme at jeg synes dette også var litt skummelt når jeg først hørte om det.
Er det så viktig da, kan hun ikke bare ta ut penger å betale tilbake?
Men jeg mener, at om vi først skal begynne digital trening så hvorfor ikke også sørge for at hun lærer seg å tilbakebetale digitalt.
Følge med på digitale spor og vite at selv om hun kun taster beløpet hun skylder på en app, blir faktisk pengene brukt.

I likhet med mobilbanken er vennebetaling er en trygg tjeneste. Vi som foresatte må godta hver eneste mottager med Bank Id og har i likhet med henne en oversikt over om det er gått penger både den ene eller den andre veien til hennes konto fra disse. Med andre ord full kontroll.
Vennebetaling er en helt ny tjeneste og enn så lenge ser jeg at det er en tjeneste hun ikke har veldig mye bruk for, men kjenner jeg lusa på gangen rett er den hyppig i bruk om ikke lenge. Heldigivis er det slik at man kan registrere alle typer kontoer (må ikke være SpareBank1) så alle vennene som også har kort kan i praksis registreres.
 
Les mer om da 11 åringen fikk bankkort HER

Tusen takk FunkyGine! Dette blir gøy.

Syk, knapt sovet siden onsdag, høygravid og temmelig sliten.
Mamma til fem små som er overalt, et rush av foreldresamtaler foran og bak meg og usannsynlig mye å gjøre på jobb.
Med andre ord, det er en temmelig hektisk hverdag her om dagen Jørgine, og motivasjonen… vell den er ikke akkurat lett å motivere for å si det mildt.
Så satt jeg oppe i natt. (også) og brukte Instagram som underholdning i nattemørket.
Så dukket storyen din opp med en meget entusiastisk gjeng rundt deg, du hadde noe du ville fortelle.

Bilde lånt fra FunkyGines YouTube kanal

Og der, kjære Jørgiine, midt i nattemørket, potte tett og utmattet skjedde det ett eller annet.
En gnist og glede ble tent hos meg.
Om det var den herlige stemningen blant dere som familie, ideen eller en salig blanding vet jeg ikke.
men plutselig satt jeg der å ble påvirket.
Påvirket på en god og fantastisk måte.
Jeg ble rett og slett stolt over å dele yrke med deg, for fy søren for en mulighet vi har.
Og du har grepen den og sprer gode holdninger, lave skuldre og fantastisk motivasjon rundt deg.
Og denne gangen traff du meg og min gjeng.

utgangspunktet vårt i forhold til deres er kanskje litt annerledes, men det er også derfor jeg velger å skrive til deg Jørgine.
For jeg må ærlig innrømme at min første tanke var, at dette går jo bare ikke. Hvordan skal VI finne kapasitet til dette.
Uansett hvor mye jeg vil så har ikke jeg sjans til å hjelpe naboen med flyttelasset med denne kroppen.
Men konseptet #rausdesember bør jo være et lavterskeltiltak og da burde jo hvem som helst kunne slenge seg på, kanskje jeg bare burde legge lista litt lavere. Jeg mener alle monner drar. Og her er det ikke bare de gode gjerningene som er viktig spør du meg men også de gode holdningene og hvilket fokus vi hjelper barna med å sette resten av livet.
Vi har ingen faste kalendertradisjoner her i huset når det kommer til luker og pakker.
Vi har variert og noen med større hell enn andre.
Likevel har vi en tradisjon, en liten husnisse som kommer på besøk i desember.
Du skjønner Jørgine, jeg er en håpløs juleromantiker om man kan kalle det det.
Jeg ELSKER desember, det å skape magi og forventninger hos barna mine.
Og du fikk meg til å tenke klart i natt.
For hva skaper vel mer magi enn det å glede andre?
Og DET vil jeg vise mine barn.
Vår lille husnisse, som heter Adventus om du lurte. Han har frem til nå vært en aldri så liten rampenisse.
Rett som det er har han funnet på små vittige sprell som får både liten og stor til å smile.
I tillegg har han hjulpet oss å holde styr på førjultidens gjøremål og har inspirert oss til både pepperkakebaking og julegaveinnpakking.
Men i år, kommer det til å skje en liten endring med Adventus.
Han vil fortsatt være den lille nissen, full av julemagi, men i år
vil han vise oss en #rausdesember.
Som smånisser flest er han jo opptatt av godhet og varme, og hva passer vel bedre enn å inspirere barna til å gjøre andre godt?
Mange kan erge seg over at det skal være så veldig fokus på dette i desember, hva med resten av året?
Kan forsåvidt være enig, derfor mener jeg at desember og fokuset er ekstra viktig.
Det skjer noe med de fleste i desember, en ekstra omtanke dukker opp.
Og selv om vi velger å kalle det kjas og mas, stress og styr så er sannheten at vi i desember bruker litt ekstra tid på å tenke på hverandre og ikke minst glede hverandre. Enten med noen hyggelige ord, en overraskelse eller gode tanker.
Men bevisstheten rundt det er like viktig. Å lære seg at man kan gjøre en enorm forskjell ved å bry seg.
Og i år, skal Adventus hjelpe oss å se dette, å være bevisst dette og ikke minst inspirere barna til å ønske andre godt og se at gode gjerninger hjelper.
Selv de små.
Og det takket være deg Jørgine
Tusen takk !

Men hvordan i huleste fyller man en allerede full desember med gode gjerninger, og ikke minst gjennomfører man med en høygravid kropp, lite energi og en håndfull unger å sjonglere.
Jeg nevnte det tidligere, og sier det igjen.
Lavterskel.
Helt ærlig er jeg ikke sikker på om vi rekker 24 heller, men det jeg vet er at en er bedre enn ingen.
Jeg har brukt kommentarfeltet hos deg som inspirasjon blant annet og her er ideene jeg har på blokken.
Om vi gjennomfører alle vet jeg ikke, men jammen ble det ikke 24 ideer.
#rausdesember.
1.Tegn tegninger og skriv noen hyggelige ord for å ønske alle naboer i nabolaget god jul.
2.Velge en organisasjon, snakke om den med barna og donere bort et beløp i fellesskap fra felles sparekonto.
3. Gå en tur og si hei til alle vi møter.
4.Skrive lapper med flotte budskaper (du er god nok, du er nydelig, du er unik osv) og henge opp rundt omkring i nærmiljøet
5.Alle kan plukke ut en ting fra sitt rom (plagg eller leke) som vi kan levere til krisesenteret lokalt)
6. Skrive julekort og sende til de vi bryr oss om
7Plukke søppel i nærmiljøet
8 donere klær til uff.
9 Gi penger til noen som tigger på gaten.
10Invitere venner på en middag
11 Hjelpe naboen med snømåking
12Arranger julegaveinnsamling på jobben vår (har en lokal butikk)
-13 Invitere til juleverksted for venner.
14 Gi et kompliment til alle i familien.
15. overraske lærere/ansatte i barnehage med noen hyggelig ord og kanskje litt julegodt og samtidig bevisstgjøre barna på den viktige jobben de gjør
16 Lage en takknemlighetsliste og skrive ned det vi er takknemlige for og henge den opp.
17 Lag fuglemater og en matstasjon ute for småfuglene.
18 Gjør noe hyggelig for et søsken.
19 donere pantelappen til røde kors
20 Ringe noen vi ikke har snakket med på lenge.
21. Invitere noen vi vet sitter alene til å feire jul med oss.
22. Legge igjen en hyggelig overraskelse til søppelmannen.
23.gi kompliment til minst tre mennesker en dag.
24. Besøke frivillighetssentralen med en eske med julegodt.
 
Heng deg gjerne på du også om du leser dette..
Vi oppfordrer alle til å ta oppfordringen til Jørgine.
 
 
 
 

50 % på masse flott barneklær – Knerten og Karoline feirer ny nettbutikk

//annonse

 
Siden 2014 har knertenogkaroline.no fulgt oss og bloggen med månedlige gode tilbud.
Hver eneste måned har de gledet oss med gode rabatter på aktuelle varer.
Tilbud på ull, sommertøy, yttertøy og pentøy, akkurat når man trenger det.
Og tøyet er fantastisk, barna mine har praktisk talt vokst opp i klær fra knertenogkaroline.no

Nettbutikken har alltid levert når det kommer til raske utsendelser og knakande god kundeservice,
men til tross for godt utvalg har nettbutikken vært litt tung å bla seg igjennom (men vell verdt det)
Men nå kjære mammaer (og pappaer) har det skjedd saker og ting. Knertenogkaroline.no har blitt ny!
Freshere sider, mer oversiktlig og ikke minst man kan betale med både kort, faktura og vipps.
Den ekstra gode nyheten er at det er de samme gode folkene bak, men med nytt ytre.
 
Så man kan med trygghet fortsette å handle garderoben hos mini i den fine nettbutikken.

Og Spør du meg har det blitt riktig så fint.
Det blir ingen rabattkode denne gangen.
Men frykt ei, i stede har de fylt tilbudskategorien med MASSE godbiter og denne gangen til hele 50%!
Over 100 produkter ligger i kurven og det er førstemann til mølla som gjelder.
Jeg har sømfart kurven og har uten tvil noen anbefalinger.

 
Det er både skatter til de minste og de største, men mitt stalltips er å holde utkikk etter basics og ull for det trenger man ALLTID. Og dersom man vet at mini trenger yttertøy eller pentøy som er typiske plagg som koster en del er det alltid lurt å speide litt etter dette dette også.
Kurven er full av godbiter, ta deg en titt HER og husk at det er første mann til mølle og at tilbudene gjelder til 21. november

lite gullkorn fra seksåringen.

Det hele begynte onsdagen.
Jeg kom hjem fra en fantastisk tur i Bergen men følte meg i overkant sliten.
For all del det krever sitt å reise med stor kule og legge bak seg en hel dag med møter , men så sliten a gitt?
Utover kvelden kjente jeg det igjen.
Jeg frøs, nesa rant og halsen snurpet seg.. skikkelig.
Pokker, jeg har virkelig ikke tid til å bli syk nå.

Men kroppen hadde allerede bikket under, jeg hadde nubbe sjans og siden har jeg knapt sovet og bare blitt verre.
Hostet på meg såre ribben, knapt sovet mer enn et par timer siden onsdag og matlysten er på bånn.
Kan vel oppsummere det kort med at jeg har hatt det bedre.
Likevel er det fryktelig vanskelig å skru av.
Som mamma til fem og butikk eier kan man ikke bare dra dyna over hode og late som om verden bare kan gå videre.
Selv om det er akkurat det jeg skulle ønske jeg kunne gjøre.
Men å være sjuk som mamma tror jeg mange i likhet med meg har erfart ikke er særlig enkelt å gjennomføre.
Men denne runden er heavy, og kroppen bare skriker.
Faktisk har jeg hatt en hel dag i senga, og det kan jeg ikke huske sist.
Jeg har sjeldent følt meg så lite dugelig som når 6 åringen kom hjem torsdag og fant meg samme plassen som hun forlot meg på idet hun dro på skolen.
Hva har skjedd?
Sier hun etter å ha stått å sett på meg en stund.
Skjedd, heser jeg frem med pipete stemme, her har det ikke skjedd noe.
Jo? Hva gjør du her, fortsetter hun med det samme rare blikket.
Jeg ligger her å slapper av, piper jeg tilbake.
Hvorfor har du så rar stemme? Fortsetter hun.
Plutselig føler jeg meg som hovedrollen i en scene fra rødhette.
Fordi jeg er syk svarer jeg og drar dyna over meg igjen etter som varm har vekslet til kald.
Syk??
Ja??
SYK?
JA?
Men..
Hun står å grubler en stund..
Går det an da, du er jo mamma??
 

Du trenger faktisk sånne som meg.

Kommentarene rundt våre valg om storfamilien preller heldigvis lettere og lettere av meg.
Takket være min mann og hans konstante trygge påminnelser har jeg innsett at ingen kan fortelle oss hvordan vi skal leve.
Men jeg skal være ærlig, jeg har grått, jeg har tvilt og jeg har vært ufattelig usikker.
Tenk om “alle” andre har rett og vi er klin gærne.
At våre valg om å få mange barn er både uansvarlig og egoistiske.

Heldigvis blir jeg hver eneste dag påminnet at de tar feil.
Iallfall om vi tar fatt i biten om uansvarlig.
Jeg kan med sikkerhet si at vi ikke bedriver noe uansvarlig.
Men noe fult av kjærlighet, oppmerksomhet og ikke minst hengivenhet.
Vi puster og lever for dette livet.
Men hva med egoistisk?
Om man løfter blikket ut av landet, ser man hungersnød og overbefolkning. Mennesker som lider sulter og flykter.
Som opplever grusomme ting av mange årsaker, blant annet at vi er for mange mennesker.

Dette er jeg smertelig klar over, og her om dagen var det en mann som tydeligvis var usikker på om jeg var klar over verdenssituasjonen.
Han hadde aldri møtt større egoist en meg og min mann. Som valgte å sette nok et liv, ENDA et liv til denne verden som allerede slet med overbefolkning.
I en verden som var i ferd med å takke for seg med global oppvarming og naturkatastrofer.
Nytt til en verden full av mennesker som lider.
Vi burde heller bruke vår tid, energi og økonomi til å hjelpe andre.
Nok en gang, ble jeg usikker.
Han traff meg. Tenk om han hadde rett.
Tenk om det som føles så rett for oss er så uendelig urettferdig for alle andre?
Men så, fikk jeg tenkt meg om.
Jeg måtte lese litt, om verden og om landet vi bor i.
Hva er konsekvensene for mine handlinger.
Vi alle lever jo tross alt i et samfunn som er avhengig av et samspill og samarbeid.
Og i et samfunn vil det foreligge ulikheter og forskjeller, heldigvis. Sånn er det.
Og sannheten er, kjære skeptiske herremann.
Enten du liker det eller ei, så trenger du faktisk sånne som meg, sånne som oss.

Du og vårt norske samfunn trenger familier som velger å ta slike valg som vi har tatt og tar.
Det er slik at vi velger å leve livet vårt ulikt alle sammen. Avhengig av valg, ønsker, religion tar vi valg livet gjennom.
Som påvirker oss selv og andre rundt oss, et samfunn vil alltid bestå av forskjeller. Alltid.
De fleste velger normalen, eller såkalte a4. Et liv med normale jobber, normalt antall barn og normale forhold.

Jeg kaller det normalt, kan også kalle det gjennomsnittlig.
Og gjennomsnittet er i ferd med å gi oss, Norge, vårt samfunn, et realt problem.
For det er nemlig slik, kjære kritiske mann.
At i dag lager du og dere normale om jeg skal kalle dere det, for lite barn.
Rett og slett.
Og deres valg og handlinger vil sette oss i en real floke når vi blir gamle og grå.
Vi blir eldre og eldre, og om det er en bra eller dårlig ting kan vi nok diskutere i evigheter.
Men det som ikke kan diskuteres er at selv om vi blir eldre, betyr ikke det at vi trenger mindre pleie.
Og hvem i alle dager skal ta hånd om oss og gi vår generasjon en verdig avslutning dersom det knapt er folk til det?

2017 gav et samlet fruktbarhetstall på 1,62 barn pr kvinne, det laveste som er målt i Norge noensinne.
Til sammenligning var den fødselstallet 1970 på 2,5 barn pr kvinne. Med andre ord sitter de eldre i dag temmelig godt i det versus oss.
Vi har en statsminister som leter etter måter å motivere oss til å få flere barn.
Vel, kort oppsummert så slipper hun å motivere meg og oss, jeg føler vi har gjort vårt.
Men hva med “alle andre”?
Om man ser inn i framtiden er sannheten kanskje at det er JEG som skal rette pekefinger mot DEG?
Fordi dine valg vil gi meg dårlig livskvalitet etterhvert som jeg blir eldre og spør du meg fortjener både jeg og min mann en verdig avslutning på dette fantastiske men temmelig slitsomme livet. Vi har sørget for at snart seks soldater vi gi arbeidskraft og omsorg til oss når vi blir eldre. Og i dag jobber vi hardt og effektivt for å skape arbeidsplasser som også resulterer til skatter og avgifter som igjen forsørger mennesker som trenger det i vårt samfunn.
Klimakrise og katastrofer er kanskje et problem jeg kan gjøre verre, men at vi er mange betyr derimot ikke at vi forurenser mer enn de gjennomsnittlige?
Hvem vet, kanskje vi er meget bevisste og gjør mer, ja kanskje til og med mye mer for miljøet enn gjennomsnittet?
Og om jeg sørger for at seks andre mennesker tar bevisste valg i miljøkampen, er da konsekvensene for at jeg også har satt disse seks til verden til det bedre eller verre?
Du kan være så skeptisk som du vil kjære deg, rynke på nesen og riste oppgitt på hodet.
Jeg vil på en måte benytte mulighet til å takke deg for at du har trygget meg enda mer i valgene jeg og vi har valgt å ta.
For all del, jeg forstår og respekterer at du ikke kommer til å ta de samme.
Heldigvis, for skulle vi alle valgt likt, ja da ville det fått konsekvenser jeg ikke en gang tørr tenke på.