Kommentarene rundt våre valg om storfamilien preller heldigvis lettere og lettere av meg.
Takket være min mann og hans konstante trygge påminnelser har jeg innsett at ingen kan fortelle oss hvordan vi skal leve.
Men jeg skal være ærlig, jeg har grått, jeg har tvilt og jeg har vært ufattelig usikker.
Tenk om “alle” andre har rett og vi er klin gærne.
At våre valg om å få mange barn er både uansvarlig og egoistiske.

Heldigvis blir jeg hver eneste dag påminnet at de tar feil.
Iallfall om vi tar fatt i biten om uansvarlig.
Jeg kan med sikkerhet si at vi ikke bedriver noe uansvarlig.
Men noe fult av kjærlighet, oppmerksomhet og ikke minst hengivenhet.
Vi puster og lever for dette livet.
Men hva med egoistisk?
Om man løfter blikket ut av landet, ser man hungersnød og overbefolkning. Mennesker som lider sulter og flykter.
Som opplever grusomme ting av mange årsaker, blant annet at vi er for mange mennesker.

Dette er jeg smertelig klar over, og her om dagen var det en mann som tydeligvis var usikker på om jeg var klar over verdenssituasjonen.
Han hadde aldri møtt større egoist en meg og min mann. Som valgte å sette nok et liv, ENDA et liv til denne verden som allerede slet med overbefolkning.
I en verden som var i ferd med å takke for seg med global oppvarming og naturkatastrofer.
Nytt til en verden full av mennesker som lider.
Vi burde heller bruke vår tid, energi og økonomi til å hjelpe andre.
Nok en gang, ble jeg usikker.
Han traff meg. Tenk om han hadde rett.
Tenk om det som føles så rett for oss er så uendelig urettferdig for alle andre?
Men så, fikk jeg tenkt meg om.
Jeg måtte lese litt, om verden og om landet vi bor i.
Hva er konsekvensene for mine handlinger.
Vi alle lever jo tross alt i et samfunn som er avhengig av et samspill og samarbeid.
Og i et samfunn vil det foreligge ulikheter og forskjeller, heldigvis. Sånn er det.
Og sannheten er, kjære skeptiske herremann.
Enten du liker det eller ei, så trenger du faktisk sånne som meg, sånne som oss.

Du og vårt norske samfunn trenger familier som velger å ta slike valg som vi har tatt og tar.
Det er slik at vi velger å leve livet vårt ulikt alle sammen. Avhengig av valg, ønsker, religion tar vi valg livet gjennom.
Som påvirker oss selv og andre rundt oss, et samfunn vil alltid bestå av forskjeller. Alltid.
De fleste velger normalen, eller såkalte a4. Et liv med normale jobber, normalt antall barn og normale forhold.

Jeg kaller det normalt, kan også kalle det gjennomsnittlig.
Og gjennomsnittet er i ferd med å gi oss, Norge, vårt samfunn, et realt problem.
For det er nemlig slik, kjære kritiske mann.
At i dag lager du og dere normale om jeg skal kalle dere det, for lite barn.
Rett og slett.
Og deres valg og handlinger vil sette oss i en real floke når vi blir gamle og grå.
Vi blir eldre og eldre, og om det er en bra eller dårlig ting kan vi nok diskutere i evigheter.
Men det som ikke kan diskuteres er at selv om vi blir eldre, betyr ikke det at vi trenger mindre pleie.
Og hvem i alle dager skal ta hånd om oss og gi vår generasjon en verdig avslutning dersom det knapt er folk til det?

2017 gav et samlet fruktbarhetstall på 1,62 barn pr kvinne, det laveste som er målt i Norge noensinne.
Til sammenligning var den fødselstallet 1970 på 2,5 barn pr kvinne. Med andre ord sitter de eldre i dag temmelig godt i det versus oss.
Vi har en statsminister som leter etter måter å motivere oss til å få flere barn.
Vel, kort oppsummert så slipper hun å motivere meg og oss, jeg føler vi har gjort vårt.
Men hva med “alle andre”?
Om man ser inn i framtiden er sannheten kanskje at det er JEG som skal rette pekefinger mot DEG?
Fordi dine valg vil gi meg dårlig livskvalitet etterhvert som jeg blir eldre og spør du meg fortjener både jeg og min mann en verdig avslutning på dette fantastiske men temmelig slitsomme livet. Vi har sørget for at snart seks soldater vi gi arbeidskraft og omsorg til oss når vi blir eldre. Og i dag jobber vi hardt og effektivt for å skape arbeidsplasser som også resulterer til skatter og avgifter som igjen forsørger mennesker som trenger det i vårt samfunn.
Klimakrise og katastrofer er kanskje et problem jeg kan gjøre verre, men at vi er mange betyr derimot ikke at vi forurenser mer enn de gjennomsnittlige?
Hvem vet, kanskje vi er meget bevisste og gjør mer, ja kanskje til og med mye mer for miljøet enn gjennomsnittet?
Og om jeg sørger for at seks andre mennesker tar bevisste valg i miljøkampen, er da konsekvensene for at jeg også har satt disse seks til verden til det bedre eller verre?
Du kan være så skeptisk som du vil kjære deg, rynke på nesen og riste oppgitt på hodet.
Jeg vil på en måte benytte mulighet til å takke deg for at du har trygget meg enda mer i valgene jeg og vi har valgt å ta.
For all del, jeg forstår og respekterer at du ikke kommer til å ta de samme.
Heldigvis, for skulle vi alle valgt likt, ja da ville det fått konsekvenser jeg ikke en gang tørr tenke på.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå