Knask eller utakknemlighet?

I år kom Halloween litt kastende på meg.
Jeg, som egentlig synes veldig om denne dagen her som bare gjør en helt vanlig hverdag til noe veldig moro synes denne dagen kommer alt for brått og brutalt.
Halloween alt nå!?

I går hadde jeg aller mest lyst til å kansellere hele dagen, men så våknet jeg til et hus proppfult av halloweensommerfugler og forventninger og da våknet jammen meg mine også.
En tur rundt på deseperat jakt etter godis, innkjøp av litt ansiktsmaling og lys i lykter utenfor og vips så var vi jammen meg klare.
Det var ekstra stas her, MASSE unger på lekeplassen i det jeg slapp to av mine små ut (ikke alle våre som vil ut å jakte godis og det er også helt greit)
Det tok ikke lange tiden.
DING-DONG!
Jeg spratt opp, okei da.. karret meg opp (tredje trimester) av sofaen og ned trappa.
Da var kvelden i gang.
Jeg smeller opp døren og ser forventningsfult på en hel haug med små utkledde kropper.
KNASK eller KNEEEEEP roper de.

Klart dere skal få knask sier jeg og kjenner i hele meg at jammen er denne dagen fin også.
Neimen så fine dere er da! Hver og en har ulikt kostyme, en som en ape, en enhjørning, en klovn og en vet jeg neimen ikke hva var, men det spiller da ingen rolle. Alle har de lagt inn en innsats for å være annerledes, akkurat i dag.
Jeg begynner å plukke knask ifra skålen og deler entusiastisk ut en til hver.
Hæææ? Får vi bare det der?
Nei sånn liker jeg ikke?
Hvorfor får jeg ikke lik som han?

Kan jeg få bytte eller, det er mer i den andre posen.
Jeg blir målløs men fortsetter å dele ut.
Takk.

Hmmm?
Tusen takk.
 
Han står midt i flokken, minst av alle åtte faktisk.
Lyslugget og beskjeden.
Han ser kanskje ut som en liten zombie, mistet ansiktsfargen, men han har holdt høfligheten.
Den strekker han like tydelig ut som bøtte han holder i hendene.
Væresegod, sier jeg og gir han et ekstra smil.
Værsegod.
De løper videre, fryktløse ut i natten.
Og jeg lukker døren og gjør meg klar til å ta imot neste runde, jeg hører neste gruppe litt lengre ned i gata.
Det hele gjentar seg.
DING-DONG.
Jeg åpner døren for forventnigsfult og blir møtt av en flokk sukkersugne, utakknemlige monstre.
Innimellom gjemmer det seg en takknemlig enhjørning eller zombie, men de er sjeldne, svært sjeldne.
Halloweensjarmen forsvinner totalt.
Jeg merker det topper seg når jeg deler ut og blir møtt med et kort og enkelt.
ÆSJ!

Lykten slukkes, festen er over.
DETTE er ikke moro jeg vil forbinner med halloween.
I går delte jeg kjøreregler for Halloween.
Det er viktig at både liten og stor setter seg inn i “reglene” for kvelden.
For i likhet med jul, påske og andre høytider, er det ikke alle som feirer halloween.
Og det må vi respektere.
Reglene er enkle, og kort oppsummert handler det om å vise respekt for andre mennesker.
Reglene er skrevet av meg, men ikke satt av meg.
Disse kjørereglene er blitt til etterhvert som feiringen har vokst.
Men jeg glemte tydeligvis en regel.
Så la meg tilføye,

Kjøreregel nr 7.
Selv små monstre må alltid være takknemlig.
Hver og en av dørene som blir åpnet i kveld har gjort forberedelser i en eller annen grad.
Alle har de handlet inn og ordnet i stand til små og store utkledde sjeler som roper i iver og lyst
KNASK eller KNEP.
At resultatet blir at det strekkes ut en hånd med noe god å spise til alle og en hver er ikke en selvfølge.
Og DET skal man være takknemlig for.
Man skal ALLTID si takk.
ALLTID.

Hvor er pauseknappen?

Fy SØREN så dårlig jeg er på å lytte til egne råd.
Med ren og ekte omtanke er noe av det viktigste jeg gjør for de rundt meg å passe på at de tar godt vare på seg selv. At de tørr å prioritere seg selv innimellom og pleier det fine mennesket de er.
Jeg er heldig sånn, omringet av mange fantastisk flotte mennesker.
Gode venner som betyr ufattelig mye for meg.
Og som jeg ønsker skal ha det godt.

Selv om vi kanskje ikke sees så ofte som vi gjorde før, er de like viktige for meg, det håper jeg de vet.
Det vil komme tider i livet hvor man kanskje ikke så mye tid sammen med venner, det betyr heldigvis ikke at de betyr mindre, men noen ganger må andre ting prioriteres. Små barn spiser tid, iallefall når man har fem av de.

At vi er en familie med mange jern i ilden er kanskje ikke så rart, med tanke på antallet i husstanden.
Likevel tørr jeg nok påstå at vi har et temmelig rolig tempo, tatt nettopp antall i hustanden i betraktning.
Hverdagen går raskt, jeg synes knapt vi får tid sammen før vi begynner med leggeballetten vår.
5 skal i seng og det til rett tid, hvis ikke blir det krise dagen etterpå.
Men de siste dagene, har det vært hurra meg rundt og enda litt til.
Jeg kjenner at i dag leter jeg desperat etter pauseknappen.
Det er unntaktstilstand både her og der og alt for mye å gjøre på jobb.
Helgen er lagt bak oss ufattelig mange arbeidstimer, magehula tuslet inn i 3. trimester og minstemor kom hjem på søndag med feber  og en nattehoste som knapt gav oss noe søvn, samtidig ble hele kjøkkenet mitt revet ut av huset, stua gjort om til arbeidssone for snekkere og andre håndtverkere.

Jeg sover dårlig til vanlig også, så ikke akkurat et godt utgangspunkt for en våkennatt,  i helgen har jeg uten tvil jobbet for mye og har noe jeg burde gjort i tankene konstant. HELE tiden.
Hvorfor i HULESTE følger jeg ikke mine egne råd om å ta godt vare på meg selv?
I dag, er kroppen sint på meg, hjerte mørbanket, hode i knipe og vilja seig.
Nå holder det.
Jordmortimen i dag som skulle bli høytidelig og koselig ente i ukontrollerte tårer og en meget meget sliten dame som krøp ut ifra sitt skjulested.

Hun spurte pent, jordmoren.
Forsiktig og full av omtanke.
Det var da det rant over, og tårene bare trillet.
Hvilket råd hadde du gitt din beste venninne om hun satt i din situasjon?
Hva tenker du hun burde gjøre? Hva hadde du oppmuntret henne til?
Lukk døren hadde jeg sagt til henne.. lukk døren, lag deg god mat.
Sov, hvil, spis, se en film, RO ned hvisket jeg mens tårene trillet.
Nettopp sier hun og smiler, og de rådene tenker jeg du bør følge fra nå av.

Det er knappe 10 uker til du er seksbarns mor, ikke start i den rollen på bånn.
Nå må du gi deg selv en klapp på skuldra også lar du roen og hvile finne deg.
Du og resten av flokken din trenger det.
Hun har så rett.
Så fra i dag skal jeg prøve.
Da passer det jo perfekt at minstemor ikke er i form og trenger en hjemmedag i morgen.

Når matlysten daler – 3 gode tips

//annonse

Det skal egentlig ganske mye til før jeg bekymrer meg for om barna mine får i seg nok mat.
Barna i flokken vår er generelt ganske så friske og aktive, likevel svinger matlysten rett som det er.Av erfaring tar disse de små igjen, spiser de lite til frokost spiser de mere til lunch, spiser de lite en mandag tar de det igjen en tirsdag.
Sånn er det jo med oss voksne også. Det er ikke alle dager det smaker like godt med frokost eller middag.

Men så kommer det perioder hvor matlysten skranter over lengre tid.
Hvor dårlig inntak på mandag ikke blir tatt igjen på tirsdag, men fortsetter og fortsetter.
Årsakene kan være så mange. Alt ifra sykdom, forandring i hverdagen eller utviklingshopp.
Det er jo mye som skjer i både kropp og hode til disse små, og det er lett å glemme.
Det er jo heller ikke alltid like lett å vite hvor mye, ofte og hva barnet kan spise etterhvert som det vokser. Måltidsplanleggeren til Nestlé gir en god pekepinn synes jeg.
Men når matlysten skranter over lengre tid merkes det også godt på mine små.
Ikke bare sitter boksa løsere, men humøret blir dårligere, søvna blir kortere og trivselen deretter.
Det ER jo viktig å fylle på med næring til en voksende kropp, sånn er det bare.
Så hva gjør man da, når mini bare pirker i maten eller selektivt velger noen få biter fra tallerken før den blir snudd på hode? La meg først si at jeg ikke sitter på fagkunnskaper. Mine råd er basert på erfaringer, og tips og triks jeg har gjort meg gjennom 12 år som småbarnsmor.
Jeg har ofte søkt råd når jeg har vært helt rådvill og heldigvis har vi fri tilgang til det o store internett.
Og når matlysten er som dårligst, kan noe nytt og spennende på tallerken hjelpe.
Og legger man noe ekstra næringsrikt på også slår man to fluer i en smekk.
Jeg har noen triks i lomma. Noen enkle oppskrifter med hemmelige ingredienser som ofte kan gjøre susen og de tenkte jeg å dele med deg i dag.
Bananlapper med litt ekstra futt.
Disse lager jeg rett som det er, men når matlysten skorter over tid og de trenger det lille ekstra har jeg et triks i ermet, nemlig grøtpulver.
Disse kan lages både med og uten, men dersom behovet for ekstra futt er der, så hjelper det med noen skjeer i røra. Da barnegrøt er beriket med de vitaminene og mineralene som barn trenger, som f.eks jern og vitamin D.
Røren er enkel:
1 dl havregryn
1 egg
1 moden banan
2 toppet ss babygrøtpulver (vår favoritt er mango og banan 8 mnd)
1 ss nøytral olje
Stekes som vanlige lapper i stekepannen og nytes helst ferske.


Psst om ikke banan er favoritten, kan du fint lage helt vanlige pannekaker med litt grøtpulver i også.
En enkel men veldig god pannekakeoppskrift er:
1 ss smeltet smør
1 dl hvetemel (ta gjerne halvt grovt mel)
3 ss grøtpulver (jeg bruker fullkornsgrøten fra Nestlé)
3 dl melk( 1 dl kan byttes ut med NAN Pro 4 melkedrikk som er ekstra tilpasset våre søte små)
2 egg (helst romtemp)

Vi ELSKER smoothies og har våre favoritter. Men en perfekt blanding synes vi er banan og ananas.
En frisk men mild variant som Oda liker veldig godt.
Overmodne bananer skal ikke undervurderes, de kan brukes i bananlappene over her, men også fryses og brukes i smoothies.
Søte og gode og gir enhver smoothie en ekstra kremet konsistens. Om matlysten har vært laber eller behovet for litt ekstra er der bruker jeg ofte avokado i smoothien som er proppfull av energi.

Odas favorittsmoothie:
en halv fryst godt moden banan
en neve frisk ananas
to ss havregryn
1/4 avokado (kan sløyfes)
2 dl melk eller morsmelktillegg(NAN Pro 4 er f.eks. beriket med omega 3 & 6, vitaminer og mineraler, som jern i tilpasset mengde for de små, så sikrer man at de får i seg det de skal)

Hurtig-is.
Når alt annet ikke duger, duger alltid is er min erfaring.
og i ruskevær mnd vi går inn i er det typisk at vi går igjennom minst en runde med halsvondt.
Og hva lindrer vel bedre enn en kald is i armkroken?
Min hurtig-is er latterlig enkel. Jeg mener noen enkle løsninger må man bare tillate seg å lage.

Jeg kjøper noen ferdige Nestlé klemmeposer med 100% frukt og grønt, fyller de i isformer eller legger de i frysen slik de er.
etter 3 timer klemmer jeg på posen, klipper av bunn og vips har vi slush.
Om de er puttet i former må de ofte stå natten over.
(dette er også en favoritt hos de større)
Pssst ta gjerne med deg tipset under, muffinsform på pinnen og null søl 🙂

Sunn, enkelt og god is på 1-2-3
 
 
Hva gjør du når matlysten skranter?
 
 
 
 
 
 
 
 

Hvilke fordeler har vi som velger å få flere barn?

Jeg vet du hater når du får dette spørsmålet innleder hun med.
jeg mener ikke å være frekk…

Jeg er i gang med å innlede en av dagens “svare på snap” runder. Satt meg godt til rette og nå var det hennes snap.

Jeg vet du hater når du får dette spørsmålet, men jeg må bare spørre likevel.
Hvorfor har dere seks barn? Jeg mener ikke å være frekk
Årsaken til at jeg spør er ikke fordi jeg er skeptisk eller kritisk.
men fordi jeg sitter med et så inderlig ønske om å få et barn til.
Mannen Spør etter argumenter på hvorfor vi skal ha et barn til og jeg merker jeg kommer til kort.
Vi har tre barn i dag, og hvorfor i all verden ønsker jeg meg et til barn?
At hjerte har rom for et til er for lite konkret og for svevende for en mann som er skeptisk.
Hva er fordelen med mange barn?
Hvorfor tenker dere at deres valg er positivt når “alle andre” er så skeptiske?
Hilsen ei med rom for en til”

Hun har helt rett, “Hvorfor det” spørsmålet provoserer meg.
Et spørsmål som er fult av forhåndsdømming og meninger om at det vi gjør er galt fordi du selv ikke ville valgt det.
Men så måtte jeg smile litt.
Dette var en real utfordring.
Hvorfor i all verden skal man velge å ha seks barn?
Hvilke fordeler har jeg, som du som er gjennomsnittsmamma ikke har?
Vel, gjennomsnittet er 1,6 barn ca og det blir litt vanskelig å ta utgangspunkt i, men la oss ta to da?
Hvilke fordeler har vi med mange barn, versus gjennomsnittsfamilien?
Helt ærlig, så er det vanskelig å kaste ut bøttevis med argumenter.
Årsaken er ikke at jeg ikke tror det er noen, men fordi jeg selv knapt husker hvordan det er å ha to barn.
Man la meg begynne.
 
Skuldrene:
En ting jeg er helt sikker på, er skuldrene.
At de er vesentlig lavere når det gjelder det meste og det ER så deilig.
Til tross for mange små soldater som skal være med på det meste, at vi som regel er 7 mennesker (og en i magen) som skal ut av huset samtidig og mange samtaler og møter vi skal gjennom har forventningene senket seg vesentlig både til meg og til barna.
Noe som gjør at jeg stiller mer avslappet til det meste.
Det er faktisk sjeldent høye skuldre, og om de er det er det også et god grunn.

Mer fritid.
Ok, så må jeg innrømme at jeg lo litt når jeg skrev dette punktet.
For det kan kanskje høres merkelig ut, men jeg innbiller meg at jeg oftere får fem minutter her og der med fritid takket være antall barn.
Rett som det er, er det noen som finner hverandre og leker sammen eller hjelper hverandre.
De har det også mer naturlig å henvende seg til sine søsken om det skal være noe, ikke bare oss som foreldre.

Merker ikke om det er flere i hus.
Jeg husker godt når vi “bare” hadde to barn. At et barn på besøk nærmest kunne tappe meg for energi.
Og det måtte alltid litt ekstra organisering til for å tilpasse oss. Nå er det slik at vi nesten ikke merker om vi er 1 eller 2 flere i huset.
Vi lager uansett mye mat, har god plass rundt kjøkkenbordet, har stor sofa og god plass.
Ekstra takknemlig.
Det skal ikke mye til å gjøre en blivende seksbarnsmor litt ekstra takknemlig.
Ungeflokken har gitt meg en takknemlighet som også smitter over på barna (håper jeg)

Det er ingenting som heter urettferdig hos oss.
Barna er ikke like opptatt av at alt skal være helt likt og fordeles jevnt.
De lærer at selv om de ikke er likt akkurat nå vil det jevnes ut etterhvert.
I tillegg forventer de mindre, tror jeg. Fordi de er klar over at de er mange om benet.
De lærer seg at det lønner seg å dele, at man ikke bare gleder andre men også seg selv.

Er det så farlig:
Og siste punktet jeg vil touche innom denne gangen er rett og slett prioriteringer.
Dette tror jeg er vanskelig å forstå for noen som ikke har prøvd å være i mine sko, men jeg tror vi generelt kaster bort mye resurser på å tenke på ting som burde vært gjort, møtt opp på eller prioritert. og med snart seks små barn MÅ man bare prioritere for å komme gjennom hverdagen.
Og det er MYE jeg lot ta opp både mye tid og energi på før som jeg ikke tenker stort på lengre.
Det er mye enklere nå å velge å reise på stranden med hele gjengen fordi været er fantastisk, til tross for at kjøkkenet ikke ser ut i måneskinn.

Når jeg sant skal sies, så er ikke det å ha seks barn noe for alle og enhver.
Skal jeg være helt ærlig så trodde jeg ikke det var noe for meg heller.
Men man vokser inn i de fleste roller bare man vil (eller må)

Når man velger å få mange barn, tar man et valg om å leve en hverdag i et samfunn som ikke er tilpasset seg og sitt.
Så fort man velger å få det tredje barnet opplever man konsekvenser.
Større bil, mere avgifter, utgifter, faller utenfor typiske familiepriser osv.
Og alt dette i tillegg til å konstant leve litt med kritiske blikk, meninger og forventninger.
For hvorfor i huleste velger vi egentlig å få seks barn? 😉
 

Odas nye favorittbok -julegavetips med rabattkode

//annonse

 
Jeg må innrømme jeg blir ganske sjarmert når hun kommer krabbende med boka på slep.
Booook Boook.
Bare 16 mnd og allerede en liten lesehest.
Men det er EN bok som skiller seg ut som favoritt.
En hun kan titte i i det uendelige.
Og den boken har faktisk jeg laget selv.

Det er årets fotobok som jeg har fra fotoknudsen.
Hvert år, prøver jeg å lage en bok som oppsummerer året.
En bok med øyeblikk, små og store som hjelper oss å huske alt det fine vi har vært så heldige å oppleve året som har gått.
Og våre fotobøker er UTEN TVIL de bøkene som er mest lest.

Heldigvis er fotobøkene ifra fotoknudsen solide og tåler å bli bladd i av barnehender.
Derfor kan jeg med god samvittighet la henne sitte å ble i den alene.
Men aller helst liker hun selvsagt å ha selskap.

Å lage en fotobok hos fotoknudsen gjør jeg raskt og enkelt.
Jeg bruker appen på telefonen av den enkle grunn at det er den jeg også henter bilder ifra.
Jeg plukker meg ut noen bilder fra året som har gått og vips.
1-2-3 har jeg en bok.

Man kan fint variere om man ønsker flere bilder på en side, om man ønsker litt tekst eller feks et bilde som dekker hele siden.
Og om man tar seg ørlittegranne tid til å gi sidene litt variasjon blir boken ekstra moro å se i.
Klare bilder, og alle tatt med mobil.
Ca en time brukte jeg på årets bok, og jeg virkelig storkoste meg.

At dette er en fine julegave er det ingen tvil om.
Vi lager den til oss selv, men det skulle ikke forundre meg om dette hadde vært drømmegaven til ei ivrig besta feks 😉
For ikke snakke om venninegave, gave til forlovere i bryllup, faddere i dåp, gode venner man ferierte med osv osv.
Og akkurat nå, kan jeg gi  dere det hele 40% på Odas favorittbok og mye mer.
Bruk rabattkode NINAJUL i kassen og du får rabatt på hele handlekurven.
TRYKK HER og kom rett til tilbudet.
Min anbefaling er å laste ned appen, spesielt om du ønsker å bruke bilder på mobilen.
men du kan også lage produktene på pc.
Følg instruksene og på 1-2-3 har du også en julegave eller to i boks 🙂
 
Lykke til 🙂

uke 28 med sjette barn – gravidoppdaterting.

At tiden flyr, sier det fleste.
Og en ting er sikkert, det er jeg jammen meg enig i, men fy SØREN som tiden flyr når du har 5 små, en i magen, en butikk og drive og et hus som skriker.
Jeg var sikker på at jeg skrev en oppdatering forrige uke, og når jeg søker, ser jeg at forrige uke var i uke 24.
Altså for en måned siden, ikke forrige uke.
Jeg merker godt jeg er i uke 28, men til tross for at tempoet er høyt klarer jeg fortsatt å henge temmelig godt med.
Men at tiden er hektisk er det ingen tvil om.
Før slike gravid oppdateringer ser jeg alltid gjennom bildene min, og et godt bevis på at tiden er hektisk.
Dette er det eneste jeg har knipset av kula den siste mnd.


 
Mye har skjedd med kula på de fire siste ukene.
Jeg må le litt når jeg ser jeg skriver at jeg ikke kan forstå at jeg skal bli større.
For GJETT om denne kula har vokst.
Første symfysemål er unnagjort, og at vi allerede sprenger skjemaet tyder på at denne kula virkelig har tenkt til å synes denne gangen.
Alt er bra der inne til tross for store symfysemål, men vi har det under litt ekstra ettersyn.
De har jo ikke akkurat vært små disse babyene i magehula mi.

 
At jeg allerede er i uke 28 er helt ærlig uvirkelig for meg.
Og jeg vet godt at tiden fremover ikke heller kommer til å snegle seg frem.
Førjulstid og masse å gjøre både her og der.
Også ELSKER jeg jo denne tiden, og når man koser seg og har det gøy, går jo tiden ekstra fort 😉
Jeg er så ofte jeg orker og kan på jobb. Det er mulig å styre litt hverdagen min litt i forhold til tempo, men helt ærlig synes jeg det er vanskelig å posjonere.
Så rett som det er går jeg på en smell og blir fryktelig sliten.

Kula er stor, beina hovne og bekkenet begynner dessverre også å slarke litt, noe som gjør at det å gjøre de
dagligdagse små tingene er hakke mer slitsomt enn ellers.
På jobb er jeg omringet av småttiser.
Kulemager har blitt til babyer siden vi åpnet og jeg merker at jeg gleder meg virkelig til å hilse på karen i magen.
Det er fortsatt uvirkelig at vi skal oppleve enda en babytid og et nytt menneske i familien.
Men kroppen forteller meg med tydeligere og tydeligere signaler at jeg bærer barn.
At han turner og sparker der inne er mer tydelig nå.
han er fortsatt ikke den mest aktive babyen i magen, men jeg kjenner spark og bevegelser mye bedre.

Betryggende og godt, for jammen har jeg vært bekymret de dagene jeg ikke har kjent noe.
Jeg har bestemt meg for å jobbe litt med å overbevise meg selv om at det snart er en babytid.
Minstemann har enn så lenge to bodyer i skuffen, ingen seng, ingen vogn, ingen bilstol, ja.. egentlig svært lite.
Så fra nå av skal jeg begynne å handle inn sånn smått.
Begynn med litt redebygging rett og slett <3
 

Den forbanna fødselsangsten.

Jeg merker det merkelig nok mest om kvelden.
Kanskje det er fordi det er eneste tiden av døgnet hvor jeg har tid til å sette meg ned og tillate meg selv å gjøre minst mulig.
Jeg har alltid noe å gjøre.
Ikke at det er noe galt i det, jeg trives godt med å ha noe å fylle hverdagen med.
Noe hadde vært oppriktig galt ellers, jeg har tross alt fem små 😉
Men egentid på kvelden er også gull verdt.
Men i det siste har jeg fått selskap.
Et gjensyn jeg hadde håpet å slippe unna.
Den er heldigvis ikke veldig tilstede enda, men nok til å sette meg litt ut.
Pirker meg på skuldra når jeg aner fred og ingen farge.
Gjøre meg litt uvel og ukonsentrert.
Gi meg et lett snev av kvalme, klamme hender og hjertebank.
Urolig mage og en form for urolighet i hele kroppen.
Jeg snakker om fødselsangsten.

Jeg hadde så inderlig håpet å slippe denne gangen.
Med to relativt gode fødselsopplevelser bak meg burde det jo være et godt grunnlag for å slippe.
men den gang ei.
Jeg har klart meg fint til nå, trodde faktisk jeg hadde vunnet da den har vært følgesvenn hele veien de tidligere svangerskapene.
En periode gledet jeg meg til fødsel, på en måte.
Men nå har den altså fått overtaket.
Den setter meg ut, plukker meg fra hverandre på et vis.
Gjør meg ukonsentrert og ueffektiv.

Kanskje er det fordi ukene går raskere enn jeg klarer å holde tritt med.
uke 28 i morgen, under 100 dager igjen til termin.
Mest sannsynlig vil de vurdere igangsettelse pga tempo på tidligere fødsler.
Med andre ord er fødselen her om kanskje 12 uker.
Og jeg har ingen valg, jeg MÅ føde.
Sånn er det bare.
Jeg kjenner jeg får skjelven i hendene bare ved å skrive det.
Jeg må.
FØDE.

Det er ikke frykten for noe galt som spiser meg opp, men frykten for det ukjente.
Ikke smertene, selv om jeg selvfølgelig ikke gleder meg til å ha vondt, men det å ikke vite hvordan ting går eller blir.
Og sist men ikke minst, jeg er livredd for at det skal gå like hurtig som med Oda, (hennes historie kan du lese her)
En hurtig fødsel har mange fordeler, man er i god form etterpå men fy søren så heftig det er mens det står på.
Iløpet av de minuttene det står på var jeg på et punkt der helt sikker på at jeg kom til å dø.

Angst er ubehagelig. Rett og slett.
Altoppslukende og ekkelt.
For hver eneste gang den tar grep, mister man litt av seg selv.
Man blir usikker, bekymret og redd.
Trikset er å ikke la den få overtaket.
Hver eneste gang den kommer snikende prøver jeg å holde fokus på premien.
Eyes on the price.
Jeg vet jo, at fødselen er verdt det.
At følelsen etterpå er uerstattelig.
Men ukene før føles uutholdelig.
 
Jeg kan ikke la den vinne.
Den forbanna angsten..
 
 

Han er et regnbuebarn.

Regnbuen.
Vakker på en himmel over et landskap som har vært gjennom et uvær.
Et fenomen som oppstår selv om bakken fortsatt er våt, ja til og med mens regnet fortsatt faller.

Regnbuen oppstår etter en storm, et heftig regnskyll og er et magisk skue på den mørke himmelen.
Den gir håp om at regnskyllet snart er over.
Den vesle kroppen i magen er et regnbuebarn.
En av mange.
Et regnbuebarn er et barn som blir unnfanget etter man har mistet et annet.
Enten i fosterlivet eller utenom.

Og han, i likhet med mange andre regnbuebarn er unike på sitt vis.
De bringer håp etter en mørk tid, samtidig som de har noe så uendelig sårbart ved seg.
Man vet hvor skjørt livet er.
Det gjør fortsatt vondt, om jeg tillater meg å tenke ordentlig på det.
Til tross for at vi mistet det mange vil kalle tidlig i svangerskapet.
Det tar ikke mange sekundene før to blå streker på en test forandrer livet ditt, hvordan du tenker, ikke minst forandrer deg.
Enten den ene eller den andre veien.
Uansett om svangerskapet var ventet, overraskende eller uønsket gjør den positive testen noe med deg.
Gir deg tanker og følelser som må jobbes med.
Og litt etter litt forandrer de alt.
Så blir man vant med tanken, og begynner å løfte blikket.
Hvordan blir livet nå, som man har sett to blå.
Man forbereder seg, legger planer og drømmer.
Også, skjer det som bare ikke skulle skje.
Livet i magen ble aldri noe liv.
I stede ble det smerter, både fysiske og psykiske.
En sorg, et tap og en enorm skydfølelse.
Hva gjorde vi galt?
Hva skjedde?
Hvorfor ville ikke det bankende hjerte i magen, den lille kroppen mer?
Man kan trøste seg med at det er naturens måte å rydde opp, ikke levedyktig.
Men uansett gjør det vondt.
Det er ingen trøst, i sorgen.
Så kommer de, regnbuebabyene.
De som på nytt fyller en med håp og forventning.
Men også med en frykt og respekt.
Hva om det skjer en gang til?
Hva om ikke dette hjerte vil mer?
En regnbuebaby er et symbol på håp, men også på en kamp som er kjempet.
og han i magen er nettopp dette.
Vi gleder oss over livet som spreller i magen, men er også uendelig redde for sårbarheten.
Måtte tankene, drømmene og planene få bli denne gang.
Livet altså..

5 gode tips til matro.

//annonse

Felles måltider er noe vi velger å prioritere som familie.
En tid hvor vi alle er samlet, ser hverandre og gjør noe felles.
Det er jo ingen tvil om at det ER travelt i hverdagen.
Og vi driver gjerne med hver vårt. Noen her er, andre der.
Og alle har vi gjort vårt i løpet av dagen også.
Å samles rundt bordet for å fylle på er viktig for oss. I løpet av et måltid fyller vi ikke bare magen, men også hjertene og hjernene. Lærer å lytte, bry oss om hverandre og ikke minst engasjere oss i hverandres hverdag.
 
Et viktig sted for å knytte bånd med hverandre.
Men hvordan i huleste skaper man god stemning rundt matbordet?
Hvordan unngå totalt kaos og apekatter ved middagsbordet? Og hvordan finner man matgleden til de små?
Hvordan skaper man matro?
Det finnes mange metoder å oppnå matro tror jeg.
Og ikke minst finnes det ulike oppfatninger om hva matro er.
For meg er det matro så lenge det er god stemning og et levelig støynivå og det klarer vi (som regel) å oppnå hver eneste dag. Men hvordan gjør vi det?
Her er fem gode tips ifra oss, for å oppnå matro.
 

  1. Senk forventingene.
    Jeg velger å begynne med den som kanskje er vondest å svelge.
    Tenk deg godt om, sist det var dårlig stemning rundt matbordet, hva gjorde du for å finne tilbake til den. Om jeg skal tillate meg å være ordentlig reflektert ser jeg at jeg ofte står solid bak et kaos med unødvendig beskjeder og kommentarer. Repeterende kommandoer som jeg ønsker barna skal følge. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg innimellom kan glemme at barna er 3 og forvente en helt annen matro en de ofte er i stand til å tilby.
    Noen ganger er lunta kortere og dermed også forventningene høyere.
    Dersom man klarer å sette seg til bords med litt lavere forventninger er ofte også stemningen bedre. Litt lavere skuldre og mere rom for litt moro. Å skulle det være en vanskelig kneik å komme over kan Matro kortene fra Mills være en fin Ice-breaker.
    Det finnes både som kortversjon som vi har testet tidligere og nå også digitalt.

  2. Ha tydelige regler.
    Til tross for at man skal ha forståelse for at barn er barn betyr ikke det at de ikke trenger regler å forholde seg til. Det viktigste er å sette regler som er oppnåelige for barna.
    Våre regler er enkel, ved matbordet venter man på tur.
    Både når det gjelder å få mat, og ikke minst det å snakke. Så fort vi har fått forståelse for at man må vente på å få maten og ikke minst ta seg tid til å lytte etter når det er sin tur har stemningen rundt bordet vårt blitt en helt annen.
  3. Ingen er flinke til å spise.
    Å ha matglede er viktig. Men hva er egentlig matglede?
    Som småbarnsmor på 12. året har jeg erfart at man IKKE kan forvente at barna setter seg ved matbordet med iver og lyst til å tømme tallerkenen hver eneste dag. For i likhet med oss voksne har de også preferanser på hva de liker og ikke. For meg handler matglede om nysgjerrighet og hvordan vi pirrer den kommer i neste punkt. Men det aller viktigste punktet for å bevare matglede hos oss er det ingen som er flinke til å spise. De kan få skryt og ros om de smaker, men ikke om de spiser.
  4. På en skala fra 1 til 3
    Dette tipset skulle jeg ønske noen fortalte meg før, vi har brukt det nå i noen år og har god effekt på alle barna. Vår utfordring var når det dukket opp mat på bordet de ikke hadde sett før. Dette var typisk måltider jeg hadde brukt litt ekstra tid og kjærlighet rundt. Og skuffelsen ble stor hos meg når bordet var omringet av barn med rynker på nesa og pirkende gaffel. Og med en skuffet  mamma ved bordet har vi ikke akkurat det beste grunnlaget for god matro.
    Så begynte vi med 1-2-3. Og plutselig var det en smule enklere å motivere barna til å smake på ny og ukjent mat. For vi må jo finne ut om det er en 1-2 eller 3. Og for å finne ut det må vi smake.
    1 er ikke liker, 2 er akkurat passe og 3 er super godt.På den måten er det også lettere å skille å ikke like, og ikke synes det er så godt for barna. Dermed motivere til å smake enda litt til om det er en 2.
  5. Gå vekk!
    Dette kan kanskje høres iskaldt ut, men er noe vi har innført som kanskje har gitt oss størst effekt og best matro. Med så mange rundt bordet sier det seg selv at vi blir ferdige til ulikt tidspunkt. Hos oss må man ikke vente til alle er ferdige, det bidrar også til forstyrrelser. Men man kan ikke løpe fra bordet heller. En uskreven regel er at når praten roer seg er det også rom for å gå ifra. Men så kommer trylleformelen, når man går fra bordet må han også holde seg unna bordet. Å ha barn som sirkulerer rundt bordet forstyrrer de som sitter igjen og bråker
    Om man går ifra må man også gå vekk. Helt til flere går ifra.

Lykke til

Yttertøy, ulltøy, hverdagstøy og pentøy – 20% på ALT!

//annonse
Midt i oktober alt folkens.. hæ? tenk det.
Om 10 små uker snur sola!
Høsten er godt i gang, og jeg ELSKER fargene som er ute nå.
Vi har til og med kjent litt på minusgradene og vet godt at winter is coming.
Og det er nettopp det som var fokuset mitt nå som jeg fylte kurven hos knertenogkaroline.no .
Som de fleste av dere vet så deler jeg ut en månedlig rabattkode i denne herlige butikken.
Og akkurat nå er det jammen meg 20% på absolutt HELE nettbutikken.
Nyheter, yttertøy,ull, hverdags og pent.
Tøy til liten og tøy til de litt større.
Kurven min denne gangen ble fylt med litt ymse.
Oda får seg ny vinterdress, andre får påfyll i form av jakker, bukser og litt votter og luer.

 
Må tipse om vottene til nameit, som er KNALL gode og har en meget god pris, og med 20% blir den jo enda bedre 😉

Og litt deilig hverdagstøy og ull til skole og barnehage.

Rabattkoden du skriver inn i handlekurven er Ninaokt20 og da får du altså 20% rabatt på absolutt alt!
HER finner du nettbutikken og rabattkoden fungerer til fredag 19.