Hva i huleste er det vi tenkte på.

Det går ikke lenge imellom at jeg tenker, hva i huleste er det vi driver med.
Hva var det vi tenkte på da vi bestemte oss for å ta imot det lille livet som gav oss to blå streker en mai kveld.
Enda en liten en i dette kaoset her.
Enda en liten sjel vi skal passe på og som skal fylle huset vårt med sine lyder og bevegelser.
Enda en som skal bysses, bæres, stelles, ammes, rugges.

Enda en som trenger oss.
De blir seks, vi er to.
Hvordan i alle dager skal det gå?
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er sliten for tiden.
Mye jobb, mye barn, mange tanker og følelser krever sitt i tillegg til å bygge et menneske i magen.
Og da kan jeg kanskje også trøste meg med at det kan være vanskelig å tenke klart.
For jeg VET vi var temmelig sikker på vårt valg den dagen i mai, det er klart vi hadde plass til en til.

Men så kommer heldigvis slike dager som dette.
Dager med null planer og masse tid.
Med et hav av muligheter til å puste helt ned i magen, se hvert enkelt menneske i huset og bare være.
En hel dag full av liv og røre, med mennesker du selv har laget.
En dag proppet med søskenkrangling, mammaklengning, snørr og gørr, grisete leverpostei og
masse masse masse kos.
I dag har jeg sett øyeblikkene.
Øyeblikk skapt av mennesker jeg, vi har skapt av kjærlighet.
Det er latter, det er gledeshyl, det er små øyne som ser stort opp til noen større.
Det er samarbeid, omtanke og forbilder.
Og alle er de mine.
Det er da jeg husker, veldig godt, hvorfor vi var så inderlig sikre på at vi hadde plass til en til.


For meg, er de alt.
Uten de, har jeg svært lite.
Nesten bare meg selv.
I dag har jeg sett øyeblikk proppfull av familieidyll som jeg trodde jeg bare kunne drømme om.
Og her sitter jeg, sliten, litt lei men ufattelig rik.

Det er så inderlig inderlig verdt det.
Dagene med tvil og motløshet vil komme igjen, før jeg aner, kanskje allerede i morgen.
Dager hvor jeg gråter en skvett på badet, eller ikke helt aner hvordan jeg skal klare å i det heletatt stå opp.
Dager fylt med store og små tårer fra både liten og stor, med tøffe valg og uendelig lange timer.
Dager hvor jeg sliter med å huske, hvorfor vi i det heletatt tenkte at vi hadde plass til en til.
Men så vil dager som dette også komme igjen, før jeg aner, kanskje allerede i morgen.
Dager hvor hjerte står på skøyter og sommerfuglene tar piruetter.
Hvor jeg må felle tårer, ikke fordi jeg er trist eller lei men så uendelig stolt og ikke minst takknemlig.
Dager med fingermerker i nakken, møkkete bukse og en liten som hikker i magen.

Det blir kjøkken før jul.

Så skjer det jammen meg igjen, vi pusser opp kjøkken.
Det er helt ok å være ørlitt dreven i faget merker jeg. Vi vet hva som skal til. Likevel er dette et helt nytt kjøkken så det blir jo liksom ikke det samme allikevel.
Men prosessen er lik.
Vi skal rive vegg, ha nye flater på tak og vegg og vi må ha opp nye kurser for strøm her og der.
Og i likhet med sist, ender vi jammen meg opp med et Ikea kjøkken denne gangen også.
Det er flere årsaker til det.
Men den aller største er at vi var SÅ fornøyd med hvor glatt hele prosessen gikk med IKEA og ikke minst servicen vi fikk.
Vi velger å få kjøkkenet plukket fraktet og montert.
Og selv med de dyreste hvitevarer, all inventar i skuffer, belysning og automatisk åpner ved søppel, plukking, levering og montering matcher de prisen til feks Epoq som kun tilba oss selve kjøkkenet uten hvitevarer og inventar.
Og da blir ikke akkurat valget vanskelig å ta 😉

Vi ELSKET frontene på vårt tidligere kjøkken og var fem millimeter unna å velge akkurat samme kjøkken.
Men vi ble til slutt begge enige om at vi måtte driste oss til å gjøre litt forandringer.
Vi tar ikke det største steget derimot, vi velger samme fronter, Voxtorp, men stede for valnøtt lander vi på matt hvit.
Årsaken til at vi likte Voxtorp var flere men at de var superenkle å rengjøre var kanskje det trumfet høyest.
Det er kanskje litt andre ting å tenke på når en XXL familie skal planlegge kjøkken.
Vi trenger PLASS, praktiske løsninger og ikke minst gode løsninger til oss som er så mange.

 
Jeg vil ha et kjøkken alle kan bruke, med løsninger som også passer barna.
Mange skuffer som er lett tilgjengelig gjør at jeg enklere kan delegere arbeidsoppgaver og ikke minst at de kan klare å utføre enkle oppgaver selv.
Jeg ønsker masse oversiktlig benkeplater så vi kan være mange som jobber sammen.
Derfor har jeg valgt ekstra stor benkeplate på øya (du ser den stikker litt ut) og ingen overskap for full utnyttelse av benkeplaten langs veggen.

Det blir skuffer på utsiden av øya, som skal fylles med glass og tallerkener så det blir enkelt og raskt å dekke på bordet som vil stå rett ved.
Vi åpner opp og får en stue og kjøkken som blir ett rom.
Nok en gang velger jeg en platetopp hvor jeg står vend utover resten av rommet og det er virkelig gull verdt når man har en ungeflokk å holde øye med også.
Kjøkkenet er stort, hele 7 meter bredt.
så her blir det mer enn nok plass for flere til å drive samtidig.
Langs veggen ved vinduet er det fokus på store skuffer, stor vask og to herlige oppvaskmaskiner.
OH yes!!
vi har også valgt xl koketopp, to komfyrer (en med pyrolyse og damp og en med mikro funksjon) og to store kjøleskap med frysedel.
Dette MÅ jo bare bli bra?

 
Vi stod mellom valget å kjøre på nå eller vente til over nyttår og jeg kjenner med hele meg at det siste jeg vill ha er huset fult av fremmede menn midt i tjukkeste babytiden. Så da kjører vi på da.
kjøkkenet leveres 6. november og monteres 12.
HERREGUUUUD SOM JEG GLEDER MEG.

Slik blir barnas adventskalender i år.

Det er så mange som har spurt meg om hvilke planer vi har for barnas adventskalender at jeg velger å lage et eget innlegg om det.
Vi har i grunnen ingen fast tradisjon på kalender, og varierer litt fra år til år hva vi lander på.
Det vi derimot har som fast er en liten husnisse som flytter inn.
Han fungerer også som kalender noen år med en blanding av aktiviteter og gaver.

Uansett er han alltid til stede med noen sprell og noen julegleder.
I fjor hadde vi pakkekalender for første gang.
Alle barna fikk en gave hver eneste dag i desember.
jeg storkoste meg med å fikse gaver til disse små hver eneste dag.
Og var proppfull av julestemning den dagen første luke skulle åpnes.
Jeg må innrømme at jeg trodde det skulle være mer stas enn det ble.
De var takknemlige og klare for å åpne en ny pakke hver eneste dag, men ingen ekstase. Og det overrasket meg, for når man er fem små søsken blir man ikke akkurat overrøst med gaver 😉
Om vi skal sette feks en Playmo og lego kalender ved siden av en pakkekalender er jeg neimen ikke sikker på hva barna hadde valgt.
I år får derfor barna en slags hybrid.
Jeg må innrømme at jeg synes det er moro med små overraskelser, det er liksom mye av sjarmen med desember.
Telle ned, glede seg og fryde seg. En ny luke hver eneste dag.
Så jeg ble SÅ glad når jeg fant det som blir årets kalender på en messe.
Disse MÅTTE jeg bare ha.

 
En julekalender med luker, men med egne hull som vi kan fylle selv.
er ikke det GENIALT så vet ikke jeg 🙂

Den finnes i to varianter, og jeg tror kanskje vi velger den uten trykk, så kan jeg dekorere de og bruke kalendertall klistremerker på de.
Så de får hver sin unike.

 
Jeg gleder meg til å fylle de med masse spennende, planen er en god miks mellom spiselig, praktiske ting, aktiviteter og rett og slett litt stæsj.
Her er ideer jeg har til fyll i kalenderen og flere luker blir fylt med “det samme”.
Glitter
sprettball
hårstrikk
Små sjokolader/godis (typisk hver lørdag)
Pepperkakeformer (til bakedag eller juleverksted)
Foamclay (de små pakkene passer perfekt i ett hull)
Ornamenter de kan dekorere selv (dette dekker flere luker hos oss)
Lim.
Til og fra lapper (til pakke julegave dag)
kjærlighet
snurrebass
nøkkelring
klistremerker
ballonger
tyggis
sokker
truser
Julepynt de kan male på
Billett til hjemmekino med julefilm.
Smokk
Smoothies
Tannkost
Tegnesaker
fotballkort
Kalenderene finner du i vår nettbutikk og de ligger i en kategori hvor jeg har samlet litt kalendergaver også.
Pssst husk at en pakke av ting fort kan bli flere luker.
Og du, bruker du rabattkode kalendergave, får du 15% på HELE den kategorien (på ordinærpris da)

Tanker i natten…

Vi har grått i kor i natt.
Jeg og hun som enda er minst i familien.
Mine tårer var nok større enn hennes.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gråt.
Kanskje av sympati, kanskje av utmattelse eller mest sannsynlig av trøtthet.
I flere timer hold hun på.
Med alt annet enn å sove.
Hun gråt, klynket og ynket seg.
Siden hun knapt har ord måtte jeg leke detektiv.
Ikke feber, ikke bleie, ikke kald, ikke for varm.
Likevel hylte hun som om noen hadde stukket henne.
Hardt og lenge.
Jeg prøvde det meste.
Synge, stryke, bysse, rugge, drikke, melk, være nær, gå ut.
noe fungerte litt, ingenting helt.
Så fant vi det ut, etter å ha prøvd mye.
Nærhet, og ikke bare litt nære, men nesten inni igjen.
Med hele kroppen sin, tungt over min.
Med bamsen i den ene hånden, og et godt grep rundt nakken min med den andre.
Dynen over oss begge, godt plassert i en stol med lett gyng.
Pusten ble tyngre og tyngre, tilslutt en liten snork.
Der var den igjen, roen.
Tre timer letet vi, før vi fant den.
Årsaken fant jeg aldri ut.
Kanskje var det følelser, kanskje var det smerter, kanskje var det ensomhet?
Så blir vi sittende der en stund, tårene hennes har stoppet.
Ikke mine.
Nå vet jeg hvorfor jeg gråter.
Følelser.
Følelse av utmattelse, men mest av alt følelse av takknemlighet.
En takknemlighet for at det lille menneske jeg har liggende oppå meg har gjort meg til den jeg er i dag og beriket livet mitt med seg selv.
Hun gjør meg sliten, fy søren så sliten og for ikke snakke om trøtt, og lei og oppgitt og motløs.
Men i det hun ble født gav hun meg en styrke. I likhet med sine søsken.
En styrke som stadig overrasker meg. En styrke som gjør at jeg står i det, enda jeg føles ut som om jeg skal brekke både i to og tre.
Hun ligger tung oppå meg, jeg gruer meg til jeg skal prøve å legge henne i sengen.
Så vi sitter litt til og jeg lar tårene trille, bare fordi jeg har lyst.
Hun ligger i stjerneformasjon over den kulerunde magen min.
Hun sover godt nå og merker ikke de små signalene fra magehulen.
I magen min ligger enda en styrke.
En liten kropp som suger energi, som gjør meg sliten og motløs.
Som gjør at tårene triller og som mest sannsynlig gjør natten lengre enn dagen.
I magen ligger det en liten sjel, som er ferdig men som må ruge litt til.
Som har godt av noen uker i den trygge hulen før han skal møte den iskalde verden.
Han gir noen kraftige dylt, det er tungt med lille storesøster oppå seg.
Det er på tide å prøve å sove hver for seg.
Jeg lirker henne over, brer dyna godt på og et lett stryk over pannen.
Lister meg ut som en lydløs ninja og ber en stille bønn i det jeg lukker døra.
Stille..
Jeg gløtter på klokken i det jeg kryper under dyna, om en liten time våkner resten av huset.
Så da får vi se, om jeg klarer å finne styrken.

Jeg tror det har glemt at vi er barn.

Hun har gledet seg lenge til å begynne på skolen.
Ifra første dag i siste år i barnehagen har hun vært både klar og tydelig på at nå var hun klar for neste steg. Det store steget inn i skolegården med sekk, nykvesset blyant og alt for stort viskelær.
Sommerferien kunne nesten ikke gått fort nok, hvorfor i alle dager var den så lang?
Fantes det i heletatt noen som trengte så lang ferie?
Det føltes godt i mammahjerte, å se hun gledet seg slik over den store overgangen som ventet.
Storebror hadde ikke denne forventningen og nærmest gruet seg til det hele.
Det gikk fint med han også, men det er ingen tvil om at det er enklere å følge en førsteklassing inn i skolegården for første gang når det er sommerfugler som fyller magen og ikke småstein.
Det var en stor dag, hun klarte nesten ikke slutte å smile, og hadde det ikke vært for ørene hadde smilet gått rundt. Stolt som få satt hun på stolen og hilste pent på læreren.
ENDELIG var vi i gang.

Men så skjer det noe, hun som spratt opp den første skoledag kl 05 og stod klar i trusa med sekken på blir vanskeligere og vanskeligere å få opp. Sommerfuglene forsvinner og det samme gjør iveren etter å komme seg på skolebussen.
Mammahjerte blir bekymret, har hun ikke venner? Mangler hun noen å leke med?
Hvordan er læringsmiljøet? Er det noe galt?
Hun er seks år stor, like vell føler jeg ofte det er vanskelig å spørre de riktige spørsmålene.
De som ikke leder til et svar jeg kanskje ønsker, men et svar som kommer fra hennes hode og hjerte.
En annen ting er å finne tid, hvor hun tar seg tid og får tid til å svare ordentlig.
Ikke bare med stutte “vet ikke” eller “husker ikke”
Så fikk vi litt tid, hun og jeg.
Jeg fant tegneblokk og farger.
Målet var tid sammen, og prøve å nøste opp i skolesituasjonen?
Hvordan er det å være skolejente da?
Drister jeg meg til å spørre etter at Elsa har fått farge på både hår og armer.
Ikke så gøy som jeg trodde, sier hun uten å nøle og uten å se på meg.
Hun bytter farge og fortsetter på den overdrevne sexy kjolen (om du spør meg)
Ikke så gøy? Hva er annerledes da?
Jeg må jo plutselig klare alt, sier hun og ruller øynene mot meg.
Jeg må kjempe mot smilet, forstår godt hva hun mener.
Ikke rart hun kjenner på den, fra å ikke ha stort til forventninger har hun gått gjennom en sommer hvor vi gjentatte ganger har fortalt henne at dette må hun klare, hun er tross alt skolejente.
Alt i fra å åpne å lukke de vanskeligste jakker, tre strikken over skoene, tørke seg på do og pakke sekken selv. Det er klart det er overgang.
En stor overgang fra en bekymringsfri og nærmest ansvarsløs hverdag i barnehagen med lillebror.

Ja det forstår jeg godt sier jeg, mens vi begge fortsetter å fargelegge.
Men synes du har klart deg veldig fint, jeg stryker henne på ryggen.
Hun smiler og gir meg et raskt blikk.
Så stopper hun opp.
Holder begge hendene på den isblå fargeblyanten og tenker en stund før hun rynker pannen.
Ser på meg en stund… før hun legger blikket ned på arket igjen.
Også tror jeg de har glemt at vi er barn, sier hun mens fargene fyller kjolen.
Glemt at dere er barn?
Ja, sier hun bestemt og slutter å fargelegge.
Vi får jo ALDRI leke.
Og der, akkurat der faller alle brikker på plass.
Det er klart, jenta savner leken.
Hun er seks år, proppfull av fantasi og livlige historier.
Hun kan bruke timesvis på rommet, i sin egen verden.
Hun som lekte og lekte og lekte og lekte hele dagen i barnehagen.
Sitter nå på en stol, til en pult, med forventningene bokstavelig talt hengende over seg.
Målet er at alle skal knekke lesekoden første skoleår (aller helst første halvår)
Hun skal kunne telle både høyt og langt, og forstå at 1 og 1 er to.
Sette seg inn i et nytt klassemiljø, nye rutiner, nye voksenpersoner og systemer.
Gjøre lekser, holde orden og pakke sekken selv.
Hun er jo tross alt skolejente.
Det er ikke det at jeg ikke tror hun leker i skolen, hun har fått flere venner og friminuttene blir nok fylt med både fantasi og magi. Men sammelignet med tidligere hverdag er det langt ifra nok.
Uten lek, ingen fantasi og mindre glede.
De har kanskje ikke glemt at dere er barn lille venn sier jeg og tar håret bak ørene.
De har bare så veldig lyst til å lære dere masse masse.
Tenk hvor heldige dere er, fortsetter jeg. Som får lære nye ting, hver eneste dag.
Ja, sier hun og smiler.
Biter litt i blyanten som nå har blitt rosa (selvfølgelig)
før blikket igjen går ned på arket.
Men vi trenger ikke lære så mye hver eneste dag da.
Vi har det jo ikke travelt.
Vi snakker ikke stort mer om det, jeg og den store lille førsteklassingen min.
men hun fikk meg til å tenke.
Og kanskje med dette innlegget får hun flere til å tenke?
Det jeg vil, med dette innlegget er å sende en ekstra hyllest og klapp på skuldra til
de viktigste studentene vi har her i landet.
De som kanskje trår igjennom det tøffeste året i sitt liv uten å engang være klare over det.
Har du en førsteklassing i hus, gi han et rusk i håret og et kyss på kinnet.
Fortell at du er stolt av henne og at du beundrer den innsatsen hun gjør.
Lag en hverdagsfest ut av leksestunden, drikk eplejuice av stetteglass og ta en kjeks ekstra.

Også bør vi kanskje sette oss ned, tenke litt på, om vi har glemt at de er barn?
Det er ikke bare Matilde som synes det er for lite lek, 49% av lærerene er også enig.
Det er selvfølgelig fint å flotte å både lære bokstaver og tall, men det er også mye læring i lek og fantasi.
Og la meg sitere min kloke vakre seksåring.
Vi har det ikke SÅ travelt da.

Den store kjøkkenjakten…igjen.

Det føles strengt tatt ikke lenge siden forrige runde.
i februar 2017 pusset vi opp kjøkkenet.
3 mnd til termin, usannsynlig mye å gjøre på jobb, fire unger å sjonglere og et kjøkken uten gulv.
Jeg må innrømme at jeg ser ikke på den tiden med et smil om munnen.
Det var IKKE moro å pusse opp kjøkken.
Ikke komfyr, ikke koketopp, ikke strøm, ikke vann, ikke gulv.
Ja en periode var det på en måte ingenting.

Neste utfordring var å leve oppi det hele. En nysgjerrig liten pjokk blant skruer, spikre og skarpe kniver.

 
Jeg savner det ikke.
Likevell velger vi å begi oss ut på det igjen.
For slik det er nå går bare ikke.
Det var et forholdsvis stort kjøkken her i huset.
Men ingenting her er tilpasset en storfamilie som oss.
Når man er 8 stk i hustanden har man straks litt andre krav til et kjøkken enn en A4 familie.
Jeg har ikke ord på hvor mye jeg savner to vaskemaskiner, store skuffer og ikke minst et kjøkken som har kontakt med resten av huset.
Nå står jeg inne på et “kott” uten kontroll over hva som skjer ellers, bestikkskuffen flyter over fordi vi som er så mange krever mer enn 40 cm  bred skuff til bestikk, og jeg har møkkete glass og tallerkener på kjøkkenbenken HELE tiden.
Den stakkars oppvaskmaskinen får virkelig kjørt seg, men har ikke sjans til å holde tritt.
Kanskje ikke så rart når vi allerede har produsert minst 14 kuverter med oppvask innen lunsj.
Prossesen er jeg klekkelig klar over blir minst like tøff som sist.
Tre måneder til termin, midt i førjulsstri, fem unger å sjonglere, full jobb pluss pluss.
Det blir ikke fryd og gammen å være uten kjøkken.
Men jeg vet at in the end er det så inderlig verdt det.
Jeg bruker så mye tid på kjøkkenet, vi bruker mye tid der og jeg savner at rommet er hjerte av huset.
Og DET skal vi fikse.



Resultatet sist ble vi vanvittig fornøyde med.
Hele prosessen gikk temmelig glatt fra kjøkkenet kom til det var oppe.
Og selve utføringen ble vi veldig fornøyde med.
Vi endte på IKEA kjøkken den gangen.
Det er fryktelig fristende å bare kjøre dejavu og gjøre det likt.
Men vi har bestemt oss for å ta en runde.
Kjøkkenet er tegnet på IKEA og vi vet ca hva vi lander på i pris.
Vi har fått tegnet et epoq kjøkken og fått første tilbud, dersom prisen ikke er forhandlingsbar er de ikke i nærheten av å være konkurransedyktige på pris en gang.
Også har vi lyst til å både ta en titt på kvik, nybo og norema også.
Men, tiden er knapp så vi får se hva vi rekker.
Hva slags kjøkken har dere?
og er dere fornøyde?

Det er ikke alle som er som oss Erna..

Vi må å se på hvilke muligheter vi har til å stimulere oss nordmenn til å få flere barn.
Sa du, på torsdagens innlegg på trontaledebatten på Stortinget.
Et tydelig men utydelig ønske om at vi må lage flere barn.
Med en eldrebølge skyllende over oss og lite ressurser å ta av for å pleie disse forstår jeg problemet ditt godt. Vi blir eldre og eldre og trenger lengre og lengre tid med omsorg og pleie.
Det er klart det krever sitt av et så lite samfunn som Norge.

Den gode nyheten for meg, er at jeg selv sitter temmelig godt i det.
Sammen med min mann har vi dannet en god flokk som kan ta hånd om oss når vi blir gamle og grå.
En flokk fantastiske barn som kan avlaste hverandre for å ikke få for stor belastning over omsorgen de må gi oss.

Jeg anser meg selv som et ganske så enkelt menneske Erna, en kvinne med lite store ord og som liker det enkelt. Det er best sånn, for en sliten småbarnsmor som meg.
Men til tross for lite søvn og stive skuldre etter byssing og bæring i nesten 12 år konstant, har jeg ingen problemer med å forstå at det å øke fødselstallene her til lands ville løst mye.
Vi trenger jo tross alt en form for balanse.
Jeg har derimot heller ingen problem med å forstå hvorfor fødselstallene er synkende. Så absolutt ikke.
Du skjønner Erna, det er ikke alle som er som oss.
Og det forstår jeg godt.
Forstå meg rett, jeg har det temmelig godt, kanskje bedre enn noen sinne.

I januar venter vi vårt sjette barn. I snart 12 år har vi vært konstant småbarnsforeldre og etterhvert som årene har gått har vi fått flere baller å sjonglere. Barneflokken har vokst seg stor, større enn gjennomsnittet ja faktisk over 3 ganger så stor som snittet. Vi er med andre ord langt ifra en a4 familie.
Og vi, vi trives med det.
Men om det er lagt særlig tilrette for oss?
Vel, la oss si det slik at du har vanvittig mange måter å stimulere (eller motivere som jeg kanskje ville brukt) andre  familier til å få like mange barn (eller halvparten) som oss.
Det er ikke mange som er interessert i å ofre alt vi gjør for å leve storfamilie drømmen, og deet forstår vi godt.
Vi har det godt her i landet, med fri svangerskapsomsorg og gratis helsehjelp til barna våre.
Like vell har vi mye å gå på.
Jeg mener, om vi ønsker at nordmenn skal ønske å få flere barn, burde man forsikre seg om at prossessen med å få og føde barn blir en opplevelse man opplever som trygg og god.
Med øyeblikk man ønsker å gjenoppleve.
I det man går ifra å bare være seg selv, til å bli foreldre er stort. Det vet jeg du også vet Erna, som er så heldig å selv være mor. Og enda større blir det om menneskene som er med på øyeblikket også har tid til å gjøre det stort. Å kutte ned på svangerskapsomsorgen forså å kaste sårbare mødre ut ifra sykehuset nærmest før morkaken er født , kutte ned kommunale jordmødres stilling og gjøre hjemmebesøk nærmest umulig er kanskje ikke de riktige tiltakene?
Etter en fødsel er de nybakte mødrene som åpne sår. Med dagens samfunn kan man ikke tro og stole på at de nærmeste hverken har tid eller kunnskap nok til å ta all omsorg alene. Vi trenger fagfolk.

´
Det første året som mor og far skal vi nordmenn ikke klage på.
Et helt år betalt for å gi barnet en trygg start er mye mer enn mange kan be om.
Hvordan permisjonen bør fordeles er et ømt tema jeg ikke skal begi meg utpå, jeg mener at vi i bunn og grunn bare skal se det store bildet og hvor flott det er at vi kan få gi barnet vårt en slik trygg og god start.
Men så kommer livet snikende på, for mange.
Og med et barn er kanskje barnehagebudsjettet ikke så aller værst.
Med en makspris i barnehage som både tar hensyn til inntekt og situasjon i livet er mye tilrettelagt.
Men Erna, det er når ungeflokken øker, utfordringene kommer.
Nei nei, jeg har ikke glemt søskenmoderasjon.
Og den fungerer ok, når barn nr 2 kommer, men det er når barna vokser og kanskje blir flere enn to denne moderasjonen ikke er optimal.
Slik jeg har forstått er også SFO en kommunal barnepass tjeneste, vi betaler iallefall både barnehage og SFO inn til samme kommunale bank konto. Like vell gjelder ikke søskenmoderasjonen over til SFO.
Og vips så betaler man plutselig fult for et barn eller flere i barnehage og et eller flere på SFO.
Med ande ord man da kanskje endelig har kommet seg over den tøffeste småbarnskneika,  blir man overrøst med flere utgifter.
Og la oss si det sånn, at noe av det siste som gir meg iver og lyst
til å lage flere barn er høyere utgifter som hører barna til.

Å få barn krever mye, å få flere krever mer.
Ikke bare av mor eller far men også av forholdet.
Ikke bare blir den tøffe småbarnsperioden lengre, men utgiftene vokser i takt med flokken
Man blir mindre aktuell som lånetager i banken, man blir mindre aktuell som arbeidssøker pga høy risiko for sykefravær.
Vi som likevell velger å gå den veien, fortjener en klapp på skuldra kjære Erna.
Ja jeg vil kanskje til og med gå så langt å si at vi trenger en belønning også.

En gulrot som gjør det hele litt ekstra verdt det.
Kanskje en premie som gjør andre litt misunnelig?
For sannheten er jo, at jeg har gjort en innsats, eller jeg mener selvsagt vi (for du vet, man jo (som regel) være to) og resultatet er noe vi er uendelig takknemlig for, og noe du, og Norge trenger.
Og fortjener ikke en slik innsats en takk?
At vi har valgt å få mange barn er ikke et valg basert på fornuft, men på følelser.
Skulle vi latt fornuften vinne, hadde vi kanskje ikke fått barn i det heletatt?
Men slik ble livet for oss, og slik det er nå gjør vi vårt beste for at maskineriet skal gå rundt.
Proppfull av takknemlighet for at tilfeldigheten gav oss fem, snart seks friske barn.
Vi vet godt at det ikke er mange som får oppleve det.
Jeg håper du knekker koden Erna, at du finner en metode for å motivere oss godt.
En ting er sikkert, tro det eller ei. Vi er en meget takknemlig gruppe mennesker.
Det er ikke mye som skal til, for å gjøre en litt sliten småbarnsmor litt ekstra glad 😉
 
 

1 kg baby i magen

Kl 14 i dag spiste jeg gulrotkake mens jeg gråt en skvett.
Tårene var hverken vonde eller triste.
Hver eneste dråpe var fylt med takknemlighet og lykke og ikke minst lettelse, jeg må ikke glemme lettelse.
Kl 13.15 i dag lå jeg på en benk med en temmelig vond pute og et ekkelt papirunderlag.
I tussmørket lå jeg der, ganske ubehagelig og anstrengt.
Men det gjorde ingenting.

Foran meg, hadde jeg en liten skjerm med verdens vakreste bilde.
En sprell levende baby, en liten gutt som lekte med hendene sine i ansiktet.
Med ti fingre, ti tær. Oppstoppernese i følge profilen og en liten kulemage.
Han blir ekstra godt passet på, av ulike årsaker regnes svangerskapet som risikosvangerskap.
Men både han og jeg har det helt fint. Over snittet fint om vi skal tolke målingene.
1 kg har han rukket å bli løpet av sine 25 uker med bankende hjerte.
1 kg tung.
Tenk at min kropp ved hjelp av en liten celle fra en annens kropp har klart å lage han lille der.
Han skal vokse mye mer, faktisk skal han bli over tre ganger så tung som han er nå.
Om han får tilbringe den tiden han skal i magehulen.

Jeg synes det er skummelt, sa han i det vi gikk ut igjen.
Skummelt?
Ja eller ikke skummelt, mer uvirkelig kanskje.
sier han og ser meg i øynene, den fineste mannen jeg vet om.
Tenk så heldige vi er, sjette barn og denne er like frisk og rask som de andre.
Det er jammen meg ingen selvfølge sier han og rister litt i meg.
Han har helt rett.
Det er absolutt ingen selvfølge.
Derfor delte vi et stykke kake,
Jeg og han.

 
For å feire.
Oss, han og livet.
 
Både vårt og det lille i magen.

Denne vil jeg gi til dere.

Om jeg snur meg, og ser tilbake ca 5 år er det nesten uvirkelig å se seg selv og alt jeg gjør i dag.
for 5 år siden hadde jeg akkurat fått mitt tredje barn, alt føltes håpløst og jeg var ute av stand til å arbeide på 6. året.

Ikke en gang fylt 30 og jeg følte jeg hadde rotet meg inn i tidenes grøt.
Omgitt av kriser, nederlag og depresjon.
For ikke snakke om en all mass med overvekt.
Det er så stor kontrast med hva som er i dag at jeg knapt klarer å huske det.

Det er jo ikke meg lengre, heldigvis.
Og mange har spurt meg, hva jeg gjorde for å bli frisk.
Hva som er årsaken til at jeg ble bedre.
og sannheten er i bunn og grunn dere.

Jeg skal selvfølgelig ikke glemme min mann i det hele, uten han hadde jeg ikke vært her i dag.
Men uten dere, hadde jeg ikke vært der hvor jeg er nå.
For sammen med dere har jeg ikke bare funnet veien tilbake til gleden.
Dere har støttet meg og bekreftet hver eneste gang jeg har vært tøff og delt mine tanker og følelser at jeg så absolutt ikke er alene.
Dere har delt gleder og sorger med meg. Vist meg vakre øyeblikk, morsomme øyeblikk men viktigst av alt.
Ærlige øyeblikk. Øyeblikk som gir meg motivasjon og ønske om å gjøre det beste ut hverdagen som småbarnsmor.
Og takket være dere har jeg også kunne leve ut drømmen min.
Ikke bare det å komme tilbake igjen i jobb, men også skape arbeidsplasser for andre. Hjelpe andre tilbake igjen.
Sammen med den fineste mannen jeg vet om, og noen andre meget dyktig mennesker har vi kjempet frem
Kos med kidsa. En butikk som startet som et lite prosjekt, som ble til en nettbutikk og som nå er etablert som
fysisk butikk og arbeidsplass til 5 mennesker.
Hver eneste dag jobber vi med det vi brenner for.
Spre inspirasjon og ikke minst informasjon.
 
Kundeservice på alle plan og vi har det mye mye moro.
Jeg hadde ikke drevet med dette om det ikke hadde vært for dere og deres tillit til meg og oss.
At dere velger å handle i vår butikk, teste ut produkter vi anbefaler og selger.
At dere har troen på at vi gjør jobben vår, stoler på å legge igjen penger hos oss og har tiltro til at produktene vi selger.
At akkurat du, og dere har valgt å handle hos oss er med på å gjøre en enorm forskjell.
Ikke bare for meg men også flere andre mennesker. Og det er det vi brenner for, jeg og min mann.
Skape arbeidsplasser.
Vi ansetter ikke mennesker utifra imponerende cv er eller referanser, vi ansetter mennesker som fortjener det.
Som brenner for å arbeide, gjøre en innsats og en forskjell.
Og det er takket være dere vi kan ansette de.
Jeg kliper meg i armen rett som det er. Synes det er helt uvirkelig at vi er kommet dit vi er.
Og at vi er så heldige å få lov til å drive med det vi brenner for.
Det startet med ETT produkt vi selv hadde designet, ett produkt kunne du handle hos oss over lengre tid.
Så ble det to,så tre, så 30, så 100, så 150
og nå, nærmer vi oss 1000 herlige produkter in nettbutikken og enda flere i fysisk butikk.
Rett og slett en skikkelig butikk.
Tenk det.

Og det er, UTEN TVIL, takket være dere.
Det finnes mange måter å si takk på, kan begynne med den mest riktige.
TUSEN TAKK!

Også kan jeg komme med en gave.
En unik rabattkode som jeg kun gir til dere.
Dere som har heiet oss opp og frem.
Skriver du: trofast i rabattfeltet i kassen får
du 20% på ABSOLUTT ALT i nettbutikken til ordinærpris.
Vinterposer, ulltøy. kreativt stæsj bilstoler, vogner, triller, bæreseler osv osv.
Ta en titt. du finner nettbutikken HER.

Kanskje kan du gjøre unna en julegave eller to?
Kanskje trenger du noe til lillebror eller lillesøster kommer?
Eller kanskje du bare har lyst til å unne deg og mini noe? 🙂
Uansett hva, håper jeg koden kommer godt med.
Og nok en gang.
Tusen takk <3

På vei hjem

Tog.
Den absolutt beste måten å reise spør du meg.
Se bort ifra at dette tuter regelmessig vært femte minutt (hvorfor tuter toget egentlig?
Og akkurat nå, i skrivende stund sitter vi på toget på vei hjem etter noen veldig fine dager på vakre Røros med bestefar.
Jentene sitter å tegner, og jeg tar igjen litt tapt arbeid. Jeg kan rett og slett ikke ha for lenge fri merker jeg he he.

Det er ett eller annet med dette stedet, ja Røros altså som virkelig har sneket seg godt inn i hjerterota mi.
Mange har spurt om jeg har vokst opp her, og det har jeg ikke, men likevel ligger det mye tradisjon for meg rundt dette stedet.
Hver eneste sommerferie og påske og rett som det er ellers har jeg tilbrakt tid her som barn.
og det er stor stas for meg nå å føre Røros tradisjonen min videre til mine barn.

Det har vært meg og de to eldste jentene på tur.
Et litt annerledes tempo enn jeg er vant med har preget de siste dagene.
Rolige dager, lite løft, null husarbeid og mye god mat.
Akkurat det jeg trengte.
Det er godt med slike dager, men det aller beste er uten tvil å få det tilbake til det normale igjen.
Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men det tar ikke lang tid før jeg rett og slett ikke føler meg hel lengre.
Forstå meg rett, jeg setter virkelig pris på de dagene jeg har fått her i Røros, men det går en grense før lengselen tar over
og man kjenner et ønske, ja nærmest behov om å samle flokken rundt seg igjen. Det kommer et punkt hvor de små meldingene,
samtalene og videosnuttene nærmest gjør mere vondt enn godt. Det føles ikke riktig å vært borte fra de for lenge.

Så det å reise hjem i dag, var helt greit. Selv om det å reise fra bestefar også er trist.
Vi skulle gitt mye for å ha han nærmere, men slik er det altså ikke.
Og nå snakker vi timer til vi er alle sammen samlet i samme bil.
Kvelden kommer til å ende i totalt kaos, men jammen skal det blir godt og 🙂