8 sølefrie tips.

//reklame for egen butikk

Skal jeg fortelle deg noe som nesten er litt morsomt?
Jeg, er allergisk mot søling og grising.
Og jeg, er mamma til seks.
Festlig kombinasjon?
Oh yes!

Altså, nå er det ikke slik at mitt hjem er søl og grisefritt. Jeg har tross alt seks barn, og alle barn må og skal gjennom en fase hvor mat skal grises med, de skal spise med hele fjeset og utforske og kose seg de gjør ting som griser og etterlater seg spor. Og slik skal det være.
Men det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre mitt for å minske søle på mine vis.
Jeg har mine triks, noen av de kjipe, som feks, vi spiser EKSTREMT sjeldent is på farten, for mine unger og is = gris.
Heldigvis er det ikke bare meg som ikke er særlig begeistret for alt søl, klin og gris som følger med disse små.
Derfor er det flere som har utviklet produkter som kan hjelpe oss søleallergikere ørlitegrann.
Og jeg, har lyst til å tipse deg om 8 av disse.
 

  1. wowcup.
    Jeg skal være helt ærlig, jeg har enda tilgode å finne en sølefri kopp som er 100% sølefri. Og, min erfaring er også at de som knapt slipper ut noen dråper er noe HERK å vaske. Jeg har lett, testet og prøvd utallige kopper. og vår favoritt, er og blir wowcup.
    Så og si sølefri (dvs kastet den hardt i gulvet kommer det noen dråper, men den kan snues, og vendes, og veltes på uten å søle) fin å drikke av og ikke minst SUPERENKEL å vaske. Og det aller best, selv de største barna godtar å drikke av den, perfekt på tur.
  2. Food pouch adaptere
    Jeg har ikke ord på hvor irriterende det er at det tok meg så lang tid å komme over disse. Dette er rett og slett en liten smokk du kan skru på smoothieposer som porsjonerer ut smoothien (eller annet innhold) gjennom små hull. Dette gjør det både mer behagelig å tygge og spise på og ikke minst, ikke mulig å klemme ut alt innhold på et skvis.
  3. Gulvbeskytter.
    Jeg tenkte at vårens gjørme og søl først kom inn i hus når de begynte å tusle og krabbe rundt.
    Men vogna blir jammen meg våt og grisete den også. Vi triller vogna rett inn i huset, og parkerer det på en gulvbeskytter fra Tinkafu som er vanntett.
    Helt genial! Vogna kan stå der å tørke, og når vi skal ut å trille neste gang rister jeg underlaget fritt før smuss og søle og legger det klart til vi kommer inn igjen.
  4. Kreativt søl.
    Vi er kreative rett som det er, og her er det virkelig potensiale for søl.
    og et av min hemmelig våpen er  penselbøtta. Om den velter, søler den ikke (om man ikke fyller den for full da) Og hver gang barna dypper penselen skrapes også overflødig vann av. GENIALOS!
  5. Et godt grep.
    Det er ikke enkelt å være liten og skulle lære seg å spise.
    Denne skjeen er utviklet av en svensk småbarnsfar som så gjerne ville motivere minstemann i huset til å mestre det å spise selv.
    En gjennomtenkt skje, som gjør det enklere for barnet å føre skjeen til munnen uten å snu den før den går inn.
  6. Snack på farten.
    Vår minste frøken eeelsker å ha snacks on the go. selv om hun knapt har ro i rompen til å sitte stille er matlysten på plass. Og måltider rundt bordet er kanskje da hun spiser minst, men om hun får noe med seg mens hun traver rundt storkoser hun seg.
    Munchi mug er vår redning da. Denne brukes til hun som traver rundt, vi bruker den til lørdagsgodtet, vi bruker den i bilen når det er på tide med påfyll.
    Den holder tett, selv små ting som rosiner holdes inne, og samtidig er den god og enkel å forsyne seg av for de minste hendene. Perfekt.
  7. Smootieposene med potensiale.
    De refillbare smoothieposene brukes rett som det er av oss. Men ikke bare til hjemmelaget smoothie, men også til grøt, most middag og feks banan.
    De er enkle å spise av selv, passer perfekt med pouch adapteren nevnt tidligere og kan brukes igjen og igjen.
    Men de er også geniale til feks dusjsåpe i gymposen, hyginesaker når man skal reise, dressing til salaten osv. osv.
  8. Den geniale smekke.
    Disse altså, jeg vet ikke hvor mange smekker vi har brukt i dette huset. Men utfordringer her har vært at de nr 1 er for korte, 2 barna ikke ønsker å ha på, og om man får de på så 3. flekkene går igjennom smekken.
    Dissen geniale smekkene er lange, kule og vanntette likevell supermyke. SÅ lange at de ligger i fanget, behagelige å ha på og veldig enkle å vaske.

Spørsmål og svar i februar.

Det er så mange ulike spørsmål som tikker inn her og der for tiden, at jeg tenkte at jeg kunne ta dette som en månedlig spalte.
jeg må innrømme jeg føler meg litt som en av de store bloggerene når jeg kliner til med en slik runde
Har liksom ikke tenkt at det er nok spennende og interessant som skjer rundt meg og mine, men jammen er det en del spørsmål dere spør.
Så, jeg håper dette blir like gøy for dere som for meg.
Hvordan får dere økonomien til å går undt med 6 små og 2 store.
Jeg skal være helt ærlig nå. Vi har vært vanvittig bortskjemte frem til sommeren.
Vi var veldig klar over det også, men det er en del av fordelene med å bo på landet. Rimelig å bo, lite butikker og dermed ekstremt lite sløsing og ikke minst ikke noe spontankjøp når nærmeste shoppingsenter er nesten en time unna og alle lokale tilbud stenger kl 18.
Vi var veldig klar over at valget vårt med å flytte ville koste, ikke bare psykisk men også fysisk på lommeboken.Huslånet er nærmest ganget med 2,5, to barn på sto (hadde ingen før) og et nytt familiemedlem. Og alt dette pluss litt til koster.
Men det går rundt, men vi oppdaget uten tvil nå på nyåret at vi må skjerpe oss, stramme inn og ikke gå bananas selv om butikkene er tilgjengelig 😉
Så økonomi er nærmest litt sport hos meg, hvor mye får vi til å spare dersom vi kutter litt her, der og der feks 🙂
Men kort oppsummert, det koster. Og derfor må vi jobbe litt ekstra for å få inn nok. Vi svømmer ikke i penger, men har det vi trenger.

Hvor mye bruker dere på mat i mnd?
Vi hadde full kontroll for et halvt år siden, men etter flytting og kaoset som fulgte med har det vært litt fri flyt.
Og vi har uten tvil merket at fri flyt kan vi IKKE ha. Så derfor jobber jeg med å få kontrollen igjen.
Og for å få det er det jeg som må begynne å handle igjen, (ble for mye småhandling når mannen hadde styringa)
Jeg orker ikke ut av huset med hele (eller halve forsåvidt) bølingen så da har Kolonial blitt løsningen.
Målet er å bruke maks 3000 i uka, og det er inkludert hygiene produkter.
Har ikke lappen selv, så jeg lurer på hvordan dere løser det siden du ikke har lappen?
Dette er et salig puslespill. PÅ mange måter er vi jo vant med det siden det altid har vært slik, men det er klart det har blitt mer og mer utfordrende etterhvert som ungeflokken er vokst. For den største konsekvensen er jo at hvis mamma skal noe, ja da må ALLE være med.
De siste årene har jeg konstant vært gravid eller ammet, og egentlig vært komfortabel med å være den som er hjemme. Men vi merker nå at behovet for to sjåfører virkelig er på sin plass, så våren/sommeren er planen å ta førerkort. (bare vi får spart nok)

Hvilken bil har dere med plass til 8.
Og mens vi er inne på bil. Vi har en Mercedes vito med plass til åtte, men den brukes svært sjeldent.
Faktisk har vi ikke vært ute alle mann etter Daniel ble født.
Og vi vurderer å heller kjøre kolonne når jeg får lappen og bytte den store vito med en annen bil.
Da vi ser det er svært sjelden vi som XXL familie farter rundt sammen hele gjengen.
Og om vi gjør det er det ofte vi har behov for å dele oss, slik at noen reiser før eller senere.
Tenker du gjenbruk når du handler klær?
Om du tenker på hverdagsklær er svaret nei, men vi er derimot ikke så sære på hva som blir brukt av hvem.
Så Oda arver av Jonatan og Daniel arver av Oda feks.
Prøver å være litt bevist på regntøy og støvler siden det ofte kan bli litt kluss om det er motiver på dressen som
absolutt ikke faller i smak for den som skal ha den på.
Jeg lurer på hvordan dere har og får krefter til seks barn
Det har jeg selv også lurt på, utallige ganger. Men svaret, tror jeg er at barna rett og slett gir oss den energien.
Man blir tvunget til å bli mer effektiv, man har mere moro, ler mer og ikke minst rører mye på seg.
Og alt dette gir jo mye energi 🙂

Logistikk, vor mange ekstra hender får dere bruke gjennom uka.
Vi har (dessverre) ikke enkel tilgang til ekstra sett med hender, som gjør at vi automatisk er vant med å klare oss selv.
Vi setter derimot umåtelig stor pris på de gangene vi er så heldige å få hjelp enten fra venner eller familie.
Men vi vet godt at det er bare oss, og dermed kjører vi løpet også etter det. DVS ingen overdrivelse av fritidsaktiviteter, er tiden booket, booker vi ikke noe annet da. Også prioriterer vi rolige ettermiddager i ukene bare fordi det er travelt nok som det er å være 6 små og to store.
Må legge til, at størstesøster på 12 er et godt sett med ekstrahender av og til. Vi merker godt når hun trår til å feks leker med minstemor eller rugger minstemann så jeg får laget middag.
 
Hvilke rutiner hjelper i hverdagen med så mange.
NÅ fikk jeg dårlig samvittighet nå. For er det noe som har sklidd helt ut de siste månedene så er det rutiner.
jeg må innrømme det er litt godt også. Ikke ha stort på to do lista før det hoper seg opp.. men rutiner er deilig å ha når man er mange.
Eneste vi tviholder på av rutiner er leggerutinene.
Og apropos leggerutiner:
Hvordan klarer dere å legge alle for natta, vi har to og sliter?
Svaret er enkelt, rutiner.
Her gjør vi AKKURAT det samme hver eneste dag, og i helger og ferier sklir vi svært lite ut.
Så hver kveld er slik:
Daniel og jeg tusler på vårt soverom i 18 tiden, han ammer så lenge han vil og sover som regel innen kl 19
Oda legges innen 19 av mannen, får en nattasang og nuss på panna før hun sovner. Jeg tusler litt inn og ut til en urolig kar mens mannen steller Jonatan som er den aller enkleste å legge. Nattaklem til alle som er våkne og han tusler gledelig i seng.
Matilde, Markus og Amalie spiser felles kveldsmat kl 19.30
20 går Matilde og Markus å steller seg.
Kontroll av tannpuss og de er i seng innen 20.15
Amalie finner senga 21 og jeg tusler inn til en sovende kar en liten time senere.
Mannen aner jeg ikke når legger seg men han klarer det heldigvis selv.

 
Hvor lenge etter fødsel har dere sex
Herlig med variasjon i spørsmålene og det er klart vi må ta med et sexspørsmål i en slik runde.
Vettu, jeg har ikke noe fasitsvar på denne. At vi har hatt sex etter fødsel er jo klart, siden ungeflokken har vokst.
Men når har variert veldig. Her er det viktig å føle seg klar tenker jeg. Og det er individuelt.
Hvor mange timer bruker du på å svare på snap hver dag
Jeg EEELSKER snap, og hovedgrunnen er at en gir meg en enkel måte å kommunisere med dere på.
Hver eneste dag har jeg spennende samtaler med dere, blir bedre kjent med dere, lærer mye av dere og deler gleder og sorger med dere.
Derfor bruker jeg også enormt mye tid på snap, meget bevist prøver jeg å svare hver enkelt av dere.
Så, svaret er at jeg bruker mye tid, men om du vil ha eksakt tror jeg at telefonen min forteller meg at jeg bruker i snitt 3 timer på snap hver dag.
Oh yes.

Det var faktisk mange flere spørsmål fra dere, men jeg tror vi setter en strek for denne gang.
Spørsmålene jeg har svart på er, kommer fra story på Instagram, så følg meg gjerne der.
Og har du ikke insta ja så send spørsmål til meg på snap, på bloggen eller Facebook.
 
 

I går ble det litt for mye…

De begynte helt plutselig.
Tårene.
Jeg hadde akkurat lagt hodet på puta og dratt dyna godt over meg.
For første gang hadde jeg listet meg inn til den lille karen som frem til nå hadde tilbragt kveldene i stua sammen med meg.
Sovende på brystet mitt.
Men ettersom kveldene ble mer og mer urolig, kjente jeg igjen tegnene.
Det var en av følgerne mine på snap som gav meg en liten wakeup call.
Denne karen var klar for å få natt i fred og ro.
Stillhet, mørke og kjølig natteluft.
Så i går valgte jeg å følge magefølelsen, selv om mammahjerte ville noe annet.
Vi tuslet inn på soverommet da uroligheten begynte i 18 tiden.
La han tett inntil og lot han die så lenge du hadde lyst.
en liten time og han sov, tungt.

Leggetiden til de andre var slik den pleide, men ikke til vår yngste storebror.
I over tre år har han tålmodig sovet i sprinkelsengen, men i går skjedde det store saker inne på gutterommet.
For far og sønn skrudde opp ny seng til den voksende karen. Sprinkelsenga var historie.

Den stolteste, varmeste, snilleste lille storebroren vi vet om.
Som var usannsynlig stolt over sin nye seng som han tenkte var stor nok til at minst to medlemmer av familien kunne sove i den sammen med han.
Med skrekkblandet fryd ble han plassert i sengen til vanlig tid.
Vi forventet oss en lang kveld, men repeterende følginger av en stolt tre år gammel kropp tilbake til sengen.
Men jammen, sovnet han ikke akkurat slik han pleier, ikke en tur ut.
Og for første gang på snart 7 uker hadde jeg og mannen stua for oss selv.
Det føltes godt, men mest av alt rart og veldig tungt.
Et par serier og noen ruter sjokolade ble unnagjort før jeg kjente så mye på tomhetsfølelsen at jeg ville tusle inn å holde den lille kroppen med selskap.
Så listet jeg meg stille inn da, hørte små grynt ifra den minste kroppen i familien som lå å sov på min side i senga.
Så skjer det plutselig.
I stillheten slår det meg.
At tiden flyr.

På naborommet ligger det en stolt gutt som ikke lenger ligger i baby sengen.
Som lærer seg nye ord hver dag, som viser nye sider ved seg selv hele tiden.
Og som strekker seg minst en cm i uka.
Og ved siden av meg, ligger det en liten kar som ikke lengre er nyfødt.
Som begynner å bli klar for rutiner i hverdagen.
Som ikke lengre bare vil sove inntil men som vil ha fred og ro.
Med seks små å passe på, har man sjelden en rolig stund.
Og alle vet at tiden går raskere jo mer moro man har.
og tro du meg, vi har mye moro.
Han sover så tungt han ved siden av at det er umulig å gi en påtår før jeg sovner selv.
og det er da de begynner.
Tårene.
Tårene er gode og vonde på en gang.
Det hele føles så riktig. Vi er komplett nå.
men nå vite at vi i disse dager legger bak oss våre siste babydager er nærmest smertefult.
I 12 år ha jeg vært småbarnsmor, nærmest konstant hatt en liten kropp å ta vare på.

Ja da, jeg vet. Han som er minst er bare syv uker, fortsatt liten en god stund.
Men denne tiden, den flyr.
At disse ukene har vært tøffe er det ingen tvil om.
Men jeg vet med trygghet at jeg har prioritert det viktigste. Latt han sove på meg så ofte som han vil.
Latt hus være hus. Prioritert den lille kroppen, min kropp og resten av flokken min.
Året 2019, blir det siste året med barn under ett år i hus.
Siste året med meg hjemme i permisjon. (på min måte)
Siste året for meg som babymamma.

Og der begynner tårene igjen, mens jeg sitter her å skrive mens jeg vipper en liten kropp i vippestolen ved siden av meg.
Jeg er enormt takknemlig, tenk å få bære frem seks friske små og omgi meg med dems kjærliget og øyeblikk hver eneste dag.
Men jeg må innrømme jeg ser på fremtiden med skrekkblandet fryd.
Småbarnsmor i 12 år.. hva skal jeg finne på nå?
 

Hvordan er det egentlig å være med oss en hel dag?

Jeg har fulgt dere lenge, og har siden jeg fant dere på snap alltid lurt på en ting.
Hvordan er det egentlig å være med dere en hel dag?
Det var slik det startet.
En helt enkel snap på morgenkvisten fra en av dere fantastiske følgere jeg er så heldig å ha med meg, eller vi ha med oss.
Seks barn, to voksne, tre av de fra tre år og nedover.
uhei, her står iallfall ikke tiden stille.
Hvordan er det egentlig å være med oss, en hel dag?
Jeg ligger på senga å gir minstemann frokost. Ifra stua hører jeg minstemor HYLER.
Neeeei roper hun sint og stamper ut i gangen hvor storebror sparker ball og mot soverommet.
Hun er 1,5 år og mer temperament enn en gjennomsnittlig 60 åring.
Så blir det stille før jeg hører fire små bank på døra.
Mammaaaa, bebbiii, mammaaaaa, bebiii

Døra går opp og små ivrige skritt tasser mot oss.
Plutselig står hun der, med nesa så vidt over madrasskanten.
Så kommer pappa etter.
De hopper opp i senga med oss.
Minstebror som er ferdig med å spise, serverer oss noen herlige morgensmil  vi nyter litt før vi hører det er på tide å tusle ut i stua og dempe stemningen der.


Du, sier jeg til mannen i det vi tusler ut.
En av våre følgere lurer på hvordan det er å henge med oss en hel dag.
Hva svarer jeg da?
Han ler litt, før han snur seg å sier, det er temmelig enkelt.
Det er litt som å være konstant på barnebursdag.
Vi ler litt mens vi skiller vei, jeg med minstemann på armen inn på badet for å skifte bleie, og han for å slukke branner som har oppstått rundt spisebordet.
Han har i grunnen rett.
Hver dag er en fest tenker du kanskje?

Tja, jo da. Men det er jo ikke alle fester det er like gøy å være med på.
I allfall ikke om du er den eneste som er edru og alle andre oppfører seg som apekatter.
Og heldigvis er også noen fester slik at du håper natten aldri ender.
Hvor du nesten ønsker å stoppe tiden, suge til deg alle øyeblikk, få med deg alle samtaler og le av alle vitsene.
Jeg tenker og tror at det mest sannsynlig ikke er så mye annerledes å være med oss enn å være med en annen familie med små barn.
Dagene er preget av latter, gråt, gris, rot, snørr, lite søvn, rutiner og lyd, mye lyd.
For det er det som er , vi i forhold til en annen familie er mye.
Vi er mye og mange.
Vi er en “vanlig” familie *2.
Vi er som en ørlitt underbemannet barnehage om man ikke regner den eldste ungen som vikar. 😉
Det er vanskelig å si, hvordan det er å henge med oss. For meg, så er vårt kaos og hverdag det som er normalt for meg.
Men i de siste dagene har vi sluppet inn en del mennesker som vi ikke kjenner i huset vårt.
Flere journalister har tilbragt tid med oss for å snakke om nettopp det å være storfamilie.
Og alle, uten unntak har sagt minst en av følgende setninger i det de forlater huset;
Det var overraskende stille her da.
Så hyggelig å være med dere, mye roligere enn jeg hadde forventet
Og det er nettopp det, forventningene, mye ligger i forventningene
Jeg er temmelig sikker på at det å være med oss, henge med oss vil oppleves forskjellig fra person til person.
Noen vil være totalt utslitt, andre vil (forhåpentligvis) elske det.
Men at det er som å være i en konstant barnebursdag er kanskje å overdrive, men også mye sant.
Det er barn overalt, det er mye lek og moro, men også rett som det er glør som blusser opp til små branner som må slukkes.
Det er mye søl og gris og det er full fart rundt matbordet til hvert eneste måltid hvor barna griser mer enn de spiser og vi voksne er heldige om vi får to munnfuller innen første barn forlater bordet og er forsynt.
Hvordan det er å være med oss har jeg med andre ikke et svar på.
For det kommer ann på hvem som spør.
Men for å prøve, tenkte jeg at dere skulle få følge mine fotspor i morgen.
Jeg er aktiv på min snapchat kanal, men da mest preget av øyeblikk jeg ønsker å ta vare på og dele.yeblikk
Men i morgen, skal jeg snappe en gang i timen. Fra første snapp skal jeg snappe en gang i timen uansett hva jeg driver med.
Bleieskift, lek og moro, håndterer trass, sniker meg på toalettet eller lager mat… vi får se hva døgnet gir meg.
Så kanskje, kaaaanskje vil det gi deg et inntrykk på hvordan det er å henge med oss, eller å være meg…for en dag.
Så om du har lyst til å henge med meg, med oss, for en dag.
Så finn meg på snap (kan trykke på linken om du leser på mobil) Der heter jeg Idebankmamma.
SÅ får vi se da, hvordan det er å henge med oss.

Kjære barseltid, ikke stikk av.

Jeg må nesten myse for å se klart, litt usikker på om det er tirsdag eller torsdag i dag.
Helt ærlig litt usikker på om det er natt eller dag også.
Hode har en ulmende hodepine på lur konstant, ikke så rart når nakken er stiv og øm etter utallige timer med amming.
Jeg er trøtt, skikkelig trøtt. Så trøtt at jeg forstår inderlig godt at søvn eller mer riktig mangel på søvn kan brukes som torturredskap.
Oppå meg har jeg et nyfødt nurk, det føles ut som han kom i går samtidig som at han har vært her en evighet.
Klumpen på brystet er seks uker gammel og i dag er barseltiden offisielt over.
Men jeg nekter.
Jeg gir nemlig ikke slipp på deg så lett du vakre, slitsomme og voldsomme barseltid.
Jeg tviholder på deg litt til. Du får ikke stikke av denne gang.
Helt ærlig, så er det ikke fordi jeg koser meg så inderlig med deg, men fordi jeg absolutt ikke føler meg ferdig med deg.
Vi to, trenger litt mer tid sammen før jeg er klar til å slippe verden inn.
Eller selv tusle ut.

Du skjønner, kjære barseltid.
At jeg er sliten, skikkelig sliten, trøtt, sår og overveldet.
Jeg har gjort dette før sier du?
Ja så absolutt, flere ganger enn de fleste. Men aldri med han, som snorker meg inn i øret i skrivende stund.
Aldri har jeg vært nybakt mamma til han.
Mange vil kalle meg erfaren, seks barn burde gjort meg dreven.
For all del jeg har kanskje mine triks, men barsel er og blir barsel.

En påkjenning for kroppen, psyken og familien.
Alt blir annerledes når du, kjære barseltid kommer på besøk.
Ting går i et annet tempo, og det er godt men også utfordrende.
For selv om du er på besøk, kjære barsel. Så spinner verden rundt oss like fort.
Middagen skal fortsatt lages, matpakker smøres, klærne vaskes og jammen trenger jeg å dusje litt innimellom også.
Men, du gjør noe med meg, noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.
Men når du er på besøk, barsel, så tillater jeg meg å se annerledes på ting.
Jeg lar rot være rot, støv være støv og verden utenfor får bare suse avsted.
Det er derfor jeg trives med deg, barsel.
Du gir meg en unnskyldning til å bare være, være mamma, til et lite nurk som sover aller best tett inntil.
Samme hvor mye skittentøy som venter.
Så derfor, kjære barseltid.
Ber jeg deg bli.
Bare litt til.

Kjære politiker, kjenner du meg?

Jeg har lenge vurdert om jeg skulle orke å blande meg.
Til tider føler jeg helt ærlig at det er bortkastet tid. Og tid har jeg i grunnen ikke mye til overs av.
Men så, kommer jeg over noen fantastiske ord, skrevet av en 7 barnsmor.
Og innlegget hennes på Facebookgruppen permisjonen burde foreldre fordele sier akkurat det jeg tenker og enda mer.
Karolin Angelsens ord kan gi ettertanke til mange, derfor velger jeg å dele de her:
Jeg har lenge tenkt at jeg ikke skulle si noe om saken, men nå har jeg ikke samvittighet til å sitte stille på sidelinjen mer. Som sykepleier (jobbet på nyfødt intensiv), familieterapeut, og sist men ikke minst, som 7-barns mamma, tror jeg at jeg kan si at jeg har erfaring nok i mammarollen og permisjonsordningen til at jeg kan tillate meg å si noen ord. Ber deg sette deg ned og bruke noen minutter på dette innlegget!
Da vi fikk vårt første barn i 2002, hadde far 4 uker som var forbeholdt han, men: man kunne søke om at mor skulle overta disse ukene. Far startet på videreutdanning, ble student og jeg fikk de siste 4 ukene også. Denne ordningen er noe vi virkelig burde gå tilbake til, og jeg skal forklare hvorfor.

Som de fleste vet (men dessverre, noen tilsynelatende har glemt), så har det alltid vært og vil alltid være en kvinne som går gravid, føder og ammer barna sine. Graviditet er ingen sykdom i seg selv, men har gjerne mange sykdomstilstander med seg. Jeg har selv hatt svangerskapskvalme og oppkast i samtlige svangerskap. Til tider har jeg vært så dårlig at jeg knapt nok har klart å stå på beina. Når den verste kvalmen har gitt seg, har det blitt avløst av bekkenløsning og hodepine. Etter 9 lange måneder som gravid, avsluttes det hele med noen timer med grusomme smerter. Ja, det er grusomt. Og etter fødselen: Det er her lykken begynner! Joda, for vår del har det vært en lykkerus fra ende til annen, vi har vært heldige her. Men, vi må ikke glemme alle de mødrene som får svangerskaps/fødselsdepresjon, ikke får til ammingen, og den store babylykken som alle snakker om – som aldri kommer, – som igjen fører til at mange føler seg mislykkede som foreldre – mislykket som mor: «Det ble jo ikke slik det står i blader og bøker og som alle snakker om.» Så kan vi nevne såre brystvorter (blødende kjøttsår), brystbetennelser, et understell som kanskje har fått seg en hardangersøm eller to, enten pga en komplisert fødsel som ender med tang eller vakuum, eller man bare er veldig uheldig. Da går det ikke an å sitte de nærmeste 2-3 ukene. For ikke å snakke om dobesøkene. Skrekk og gru. Det tar 9 lange måneder og bygge opp et nytt lite menneske, så tar det faktisk minst 9 måneder å komme seg etter strabasene. Ja, faktisk 2 år tar det før kroppen og alt er på plass igjen. Bortsett fra de som sliter med senskader etter svangerskap og fødsel. De bruker gjerne enda lenger tid på rekonvalesenstiden. Ja da kjære politiker og 3-del-forkjemper, bare du og pisk oss mødre ut i jobb etter 6 måneder!
Likestilling handlinger ikke om en 3-deling av permisjonen. Det handler om LIKEVERD og LIKELØNN!
For ikke mange årene siden, så het det ikke foreldrepermisjon, men fødselspermisjon. Det er et navn vi virkelig bør tenke på å ta inn i vokabularet vårt igjen. For det er nemlig det det handler om. Mor skal få hentet seg inn igjen etter svangerskap og fødsel, samtidig som mor-barn-rollen og ammingen skal få etableres.
Likestilling handler ikke om en 3-deling av fødselspermisjonen, men om at kvinner og menn skal være like mye verdt og at man skal få lik lønn for likt arbeid. Når det gjelder LIKEVERD, så vil nok mange 3-del-forkjempere henge seg opp i dette å si at: jo, det er jo det vi sier: mor og far skal være like mye verdt, så da skal far ha 1/3-del av permisjonen. Kjære medmenneske, det er ikke det LIKEVERD handler om. Det handler om at vi alle er like verdifulle som menneske. Hvis man skal ta en kamp om likestilling, bør vi foreldre (som er voksne, oppegående, frie mennesker, i et fritt land, og at på til hører jeg det blir sagt at vi er en del av verdens beste land) få lov å bestemme selv hvordan vi ønsker å styre hverdagen vår med småbarn. Er det ikke da vi får oppleve å være et verdifullt menneske, med medbestemmelsesrett i eget liv? Ikke la vårt kjære Norge bevege seg enda mer mot kommunismen, hvor styresmaktene griper inn i privatlivet til medborgerne. For det er kommunisme dette handler om. Sakte men sikkert sniker det seg inn, litt etter litt, hvor staten skal styre mer og mer av enkeltmenneskene

Likestilling handler absolutt ikke om en 3-deling av FØDSELSPERMISJONEN (hvorfor skal far være hjemme i en fødselspermisjon? Så vidt jeg vet har han hverken vært gravid, født eller ammet, og hvis du ikke vet det, så innebærer amming både våkenetter, og hormonene som utskilles under amming gjør at man blir TRØTT. Så har vi noe som heter ammetåke og konstant underskudd på søvn, gråtende babyer som kun roer seg hos mor, og mange barn sover ikke sin første natt før de nærmer seg 2 år, som igjen innebærer at heller ikke foreldrene, og da først og fremst mor, heller ikke sover ei hel natt før barnet nærmer seg 2 år). Hvis man skal diskutere likestilling, må dere politikere og forkjempere for likestilling se på alle ordningene RUNDT permisjonen, og ikke permisjonen i seg selv. Her kan vi nevne fars opptjeningstid, foreldrenes opptjeningstid som selvstendig næringsdrivende, for å nevne noe. Det er ikke lenge siden jeg hørte om en far som mistet alle sine uker med pappeperm fordi mor var selvstendig næringsdrivende og hadde ikke grunnlag for opptjeningstid. Denne pappaen mistet sin pappaperm, som til gjengjeld førte til at mor hadde ulønnet permisjon for å være sammen med babyen. Dette skjedde pga av et rigid regelverk som langt fra handler om LIKESTILLING.
KJÆRE POLITIKER, KJENNER DU MEG?
Jeg har et lite spørsmål til alle dere 3-del-forkjempere: Kjenner du meg? Kjenner du mannen min? Kjenner du mine barn? Hvordan i all verden kan du sitte der å mene at du vet hva som er til det beste for meg, min mann og våre barn? Hvordan i all verden kan du mene at du vet hva som er til det beste for de mange tusen familier og de mange tusen hjem der ute i landet vårt? Som familieterapeut kan jeg ha mange tanker og meninger om hvordan par bør løse sine problemer, men vi må alltid huske på at det er kun den andre som er ekspert på sitt liv, og ikke alle som står rundt som tror at de vet.
Jeg har en fantastisk mann, som alltid har stilt opp for meg og barna i ALT. Han er en fantastisk pappa som vier all tid til familien. MEN: han har ikke blitt det på grunn av pappapermen. Han har faktisk ALDRI vært hjemme ei eneste sammenhengende uke. Og det er vi stolt over. Hvorfor i all verden skal han bli tvunget av staten til å være hjemme, hvis han ønsker å være på jobb, når JEG ØNSKER Å VÆRE HJEMME? Til gjengjeld har han dratt ut permisjonen sin over mange, mange måneder, som har gjort at han har hatt litt kortere arbeidsdager i den mest hektiske småbarnsfasen. For oss har det vært helt FANTASTISK  Det er det beste han kunne gjøre både for barna, for kona si og for seg selv. Det har vært en drøm og alltid være to TILSTEDEVÆRENDE foreldre på morgenen, og alltid to TILSTEDEVÆRENDE foreldre på ettermiddagen. Hente søsken tidlig i barnehagen, slippe SFO, tidlig middag, ha en lang rolig ettermiddag, to foreldre som er opplagt og har overskudd til leksehjelp, lek og aktiviteter. Fornøyde barn og fornøyde foreldre. Hva mer kan man ønske seg?
 
Som familieterapeut har jeg snakket med mange par, hvor pappapermen absolutt IKKE har hjulpet på likestilling i heimen. Mor jobber 100%, og det er fortsatt hun som også etter permisjonstiden tar største delen av klesvask, husvask, oppfølging av barna i barnehage og skole, som lager middag, som er der når barna har behov for å snakke. Mor er utslitt! Dette er IKKE likestilling!
GI MEG EN GOD FORKLARING!
Spørsmål 1:
Til deg kjære 3-del-forkjemper. Jeg har full forståelse for at en 3-deling av permisjonen passer for deg. Men hva skal til for at du skal kunne få den samme forståelsen andre veien, at en 3-deling av permisjonen absolutt ikke passer alle familier, og heller ikke ønskes av alle familier? Hvorfor er det bare vi som ikke ønsker en 3-deling som skal forstå deg 3-del-forkjemper? Likestilling handler jo om at det skal være likestilt, så da bør du kanskje ta av deg de 3-del-brillene, bytte de ut til 3D-briller, så kanskje du får et litt bedre dybdesyn i hvor ulike vi mennesker, familier, mødre, fedre og barn faktisk er.
Spørsmål 2:
Det jeg nå stiller spørsmål med må du hjelpe meg til å forstå. Av et helt yrkesaktivt liv, hvordan i all verden kan du 3-del-forkjemper og politiker mene (og forsvare), at de 3 månedene som vi mødre kommer raskere ut i jobb (fordi far blir tvunget til å være hjemme, ellers mister man FØDSELSPERMISJONSPENGENE), at dette skal bidra til likestilling? 3, 6 eller 9 måneder fra eller til tilbake i arbeidslivet har ingen verdens ting å si. Hvorfor i all verden skal dere være så opptatt av at vi mødre på død og liv skal klatre på karrierestigen i den mest intensive og mest verdifulle småbarnstida? Karrierestigen går ikke fra oss, men det gjør småbarnstida. Jeg har ennå ikke fått et eneste godt argument og svar på dette. Dessverre tror jeg ingen noen gang kan gi meg det heller.
7-BARNS MAMMA MED ERFARING
Ja da, du leser riktig. 7 barn med samme mann. Imponerende, hører jeg ofte folk si. Ja kanskje det er det. Men hvordan kan man klare å få 7 barn? NETTOPP FORDI VI IKKE HAR EN 3-DELING AV FØDSELSPERMISJONEN – MOR JOBBER REDUSERT – FAR STILLER OPP DE RESTERENDE TIMENE AV DØGNET (altså de resterende 16-17 timene han ikke er på jobb) – VI DISPONERER PERMISJONSTIDEN SLIK DEN PASSER OSS BEST (som i vårt tilfelle, kortere arbeidsdager for far over en lengre periode, mor er hjemme i fødselspermisjonen). Og hele familien, både store og små er fornøyde med ordningen? Hva er så problemet for deg politiker? Du bruker våre skattepenger for å få lønn til å bruke på din arbeidsdag, som du igjen bruker på å diskutere og bestemme noe som du ikke har peiling på: du kjenner ikke hver enkelt familie, hver enkelt mor, far og barn. Og allikevel mener du at du vet best? Da må jeg skuffe deg. Den eneste du vet best for, ER DEG SELV! Og jeg vet at slik vi har løst permisjonstiden har vært best for oss, og vi angrer ikke et sekund!

Hvordan vi forebygger søskensjalusi?

Etter innlegget mitt om Daniels første måned har jeg fått veldig mange spørsmål om samme tema.
I et lite avsnitt skrev jeg at vi har våre grep for å bekjempe søskensjalusi og svært mange av dere var interessert i å høre hvilke grep dette var.
 
I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å dele, men ettersom spørsmålene har hopet seg opp ser jeg at det helt tydelig er et ønske 🙂
Årsaken til at jeg ikke ønsker å dele er todelt.
1: jeg er ingen ekspert. Jeg kjenner kun mine egne barn. Har ingen pedagogisk utdannelse, er eller ikke mer enn en hobby psykolog på papiret.
2: Barn er så innmari forskjellig. De aller fleste har en eller annen reaksjon når det kommer et nytt medlem inn i hus. Det er like stor omveltning for de som det er for oss. Så det å forvente at det hele skal gå reaksjonsfritt er å være vell optimistisk.

Men, man kan hjelpe barna på veien mot det å bli storesøsken. Forberede på den måten man tenker passer for barnet. Både i forhold til personlighet men også alder. Det finnes mange gode råd der ute, og her er de tiltakene vi gjør for å forebygge søskensjalusi:
 
Ta med barna hele veien.
Barn har ekstremt sterke radarer. Så raskt jeg kjenner at svangeskapet preger meg på et vis som gjør at jeg oppfører meg annerledes informerer vi barna hvorfor mamma er som hun er. Jeg blir raskt preget av trøtthet, hodepine og kvalme og det er mye enklere for barna å forstå hvorfor om de får vite årsak.
Vi venter med andre ord ikke til uke 12, men forteller det når vi føler tiden er inne.

Lesehest?
Dersom du leser høyt til barna finnes det mange fine bøker man kan lese som har baby i magen tema.
Mamma har baby i magen, I magen bor en baby, Uno i mammas mage, Hei lille frø er noen eksempler.
Å lese slike bøker åpner også opp for spørsmål og gode samtaler med den vordende storesøsken.
Mimre:
Å se tilbake i tid, og se seg selv som baby på bilder og film vil være med på å vise hvordan en baby er og hva den krever.
En gylden mulighet til å minne barnet på at babyen vil kreve armene til mamma og eller pappa til en hver tid.

Pappa på banen:
Dette punktet har falt naturlig hos oss.
Jeg blir dårlig til bens og sliten i innspurten i svangerskapet, noe som gjør at det blir naturlig for barna å spørre etter pappa.
Dermed blir det ikke kjempe stor overgang når babyen kommer og mamma sitter ammestuck rett som det er.
 
Så tilgjengelig som mulig.
Den aller største utfordringen synes jeg er at jeg rett som det er sitter stuck fordi babyen er sulten… igjen..
Ammingen er krevende de første ukene og rett som det er skal det skje noe annet samtidig som man ammer.
Min strategi er å sitte så tilgjengelig som mulig. Vi trekker oss selvsagt tilbake innimellom. Men de få timene barna er hjemme etter skole og barnehage før de skal legge seg prøver vi så godt vi kan å være tilstede med de. Jeg sitter sjeldent å ammer alene. Og får rett som det er selskap.
Enda en nuss… erre mulig.
Inkluder:
La den nybakte storesøsken bidra der den selv ønsker. Dersom det vises litt interesse, kast deg over den og vis begeistring over at han eller hun vil delta. Enten det er å trille, rugge, bære,kose, skifte bleie eller bare prate litt.

Ikke si ikke:
Dette er kanskje det punktet som krever mest konsentrasjon. Spesielt med mindre søsken som har en litt annerledes og litt mer brå tilnærming enn oss er det vanskelig å holde tilbake nei og ikke når de utforsker den lille nye. Med de minste prøver vi å la de få se og røre litt på sitt vis, men selvfølgelig med grenser. Og når vi da skal veilede, prøver vi så godt vi kan å ikke bruk nei eller ikke.
Så hva sier man da? Vi prøver så godt vi kan å veilede med å fortelle hva som er greit å gjøre.
I stede for å si ikke ta i øynene på babyen sier vi kos på panna.
I stede for å si ike så hardt, sier vi kose forsiktig.
Var det forståelig?

La det bli en fest.
Gjør det å bli storesøsken til noe stas. Feir slik du tenker den nybakte storesøsken vil feires! Han eller hun har jo tross alt steget i gradene!
Ha is og partyhatter og lag en “fest” og feir den nye rollen. Skryt masse for hver interesse og handling ovenfor lillesøsken og vis forståelse hvis de ikke ønsker noe med den lille å gjøre i begynnelsen. For tro meg søskenkjærligheten er der.. og den dukker opp, når du minst aner det.

 

Daniel 1 måned – Barselkoma.

Fire runder med oppkast, 3 runder feber, 2 kraftige forkjølelser, en infeksjon, 1 antibiotikakur, 1 fødsel og 643 timer med amming.
FOR en måned vi har lagt bak oss.
En ting er sikkert, jeg vil ikke glemme den første måneden med lillebror i hus.
Fødselen er en evighet siden, samtidig som det føltes ut som i går jeg satt på barsel og bare ville hjem.
Det er akkurat som om tiden har stått stille rundt oss mens resten av  verden har rast forbi utenfor.
Daniel er i dag en måned liten.
Og det er utrolig hvor mye som skjer på 30 små dager.
Dette sier babyverden om babyer 1 mnd:

Du kommer til å bli forbauset over hvor mange endringer som skjer i løpet av noen få måneder. I denne perioden begynner babyens spise- og søvnmønstre å komme på plass, og for hver dag som går, får babyen bedre kontroll over motorikken og blir mer sosialt oppmerksom.
Babyen din er født med en rekke reflekser. Disse er et middel til overlevelse og beskyttelse. De fleste av disse refleksene vil forsvinne i løpet av de neste tre til seks månedene etter hvert som babyens sentralnervesystem blir bedre utviklet og bevisste bevegelser tar over.

Daniel 1 mnd.


Vekt og lengde fødsel: 3930 gr og 51 cm lang.
Vakreste lillebror, som kom i racerfart 2 uker før termin er altså rundet første måned.
De 30 første dagene av de 100 tøffe (som jeg kaller det) er unnagjort og vi er midt i tjukkeste babybobla.
Daniel fikk en ørliten tøff start, med vektnedgang og sakte vektøkning ble hovedfokuset de første ukene på å sørge for at den vesle kroppen fikk i seg nok mat.
Så jeg synes han fortsatt er usedvanlig liten, da vi er vant med småttiser som FYKER opp i vekt og størrelse før vi rekker å blunde.
Denne karen bruker faktisk fortsatt 56 i størrelse, noe jeg knapt har vært innom tidligere.

Han er en våken kar, som liker å følge med på det som skjer og har flere perioder på dagen hvor han er veldig våken og tilstede.
Smile har han også vist oss at han kan, men veldig sparsommelig på de sjarmerende smilene med smilehull på ene siden.
Sove kan du gjøre når du blir gammel?
Han er som de andre små en våken baby i forhold til alder, og sover så absolutt ikke de 20 timene i døgnet som de fleste bøkene skriver.
Det er mye slumring gjennom dagen hvor han sover noen powernapper på skuldra, noen minutter på puppen osv.
Men natten er han heldigvis i et annet modus og våkner bare for mat (alt mellom 2 og 348 ganger iløpet av natten)
En av mange..
Jeg må innrømme at jeg er like spent hver gang vi tilføyer et nytt medlem i familien. man vet aldri hvordan disse nybakte søskene reagerer (i likhet med nybakte foreldre) Vi har alltids noen grep vi gjør, men at de fungerer det er ikke garantert.
Men det viser seg at vi nok en gang er veldig heldige. Alle i flokken har tatt imot han med åpne armer og de fleste småkrangler litt om å få holde han.
Det er vel kanskje den største utfordringen siden mamman også tviholder på det hun er temmelig sikker på er den siste babykosen før det blir barnebarn.. eller tantebarn 😉

Selv vår minste frøken på 1,5 har blitt mo i knærne og mild i stemmen av det nye familiemedlemmet.
Han er den første hun spør etter om morningen, når hun kommer hjem fra barnehagen og den viktigste å gi nattakos til.
Det er så fascinerende å se, hvordan hun endrer fremtoning og er forsiktig og lys i stemmen så fort hun ser han.
Og hvordan går det med mamman da?
WOW, jeg er seksbarnsmor.
Det var først når jeg fikk se bilde av hele flokken det gikk opp for meg.. fy søren vi er mange 🤣

(fotograf Ringerikes blad , artikkel: https://www.ringblad.no/nyheter/nina-maao-ruden/barn/legen-sa-det-kunne-bli-vanskelig-for-nina-33-og-jan-anders-37-a-fa-barn-na-har-de-fatt-sitt-sjette/f/5-45-736786

Det beste med å være seksbarnsmor er at barseltiden ikke slår deg like hardt i tryne.
Jeg er fullstendig klar over at den krever sitt, at jeg sitter litt overrasket over at ammingen tar like lang tid denne gangen også er ingen hemmelighet.
men jeg VET at den krever mye. Det er kanskje ikke barseltiden som er enklere, men det er enklere å la alt annet ligge.
La det flyte litt, både her og der. Godta enkle middager, eller kanskje ikke middag i det heletatt og juble litt over de stundene som glir smooth.
Min største utfordring er nok å tørre å takle de tre minste alene. For helt ærlig synes jeg det blir for mye å håndtere på egenhånd da jeg sitter mye stuck med han minste og amming. Og en på 1 mnd, ei på 1,5 og en på 3 blir i overkant mye for meg.
Så de gangene vi deler oss opp, må vi fordele så det blir håndterbart for oss begge. Ikke for mange små på en voksen 😉
(fotograf  Ringerikes blad, artikkel: https://www.ringblad.no/nyheter/nina-maao-ruden/barn/legen-sa-det-kunne-bli-vanskelig-for-nina-33-og-jan-anders-37-a-fa-barn-na-har-de-fatt-sitt-sjette/f/5-45-736786

Jeg er sliten, ingen tvil. Etter starten vi hadde følte jeg at jeg kom ut av en vakumboble. Så jeg ligger på en måte en uke bak meg selv.
At vi slumrer oss gjennom enkelte netter setter også sine spor. Derfor er det godt å bare tusle rundt i hula vår og la verden gå videre utenfor.
Nå har jeg vært seksbarnsmor i en måned, og er i ferd med å lande.


De siste dagene nå har dratt meg litt tilbake igjen da minstemann har blitt syk med feber og tett pust.
Nå krysser vi fingrene for at han blir raskt frisk og at våren kommer raskt.

Dette skal jeg aldri si til en barselkvinne igjen.

Hun sitter der, i sengen.
Med en liten nyfødt bylt i armene.
Eller, han ligger på brystet hennes, noe han gjør hyppig, overraskende hyppig.

Hun er usikker på omnhun er mest sliten, lykkelig eller overveldet.
For ikke mange timene siden delte hun nyheten om at hun var blitt mamma, for sjette gang.
På det knall gule sykehusrommet, i den elendig vonde sykehussengen sitter hun for sjette gang som nybakt mamma.
Hun er meg.

Og jeg, føler på alt og ingenting på en gang der jeg sitter.
Helt alene, første kveld som sjettegangs mamma.
Kroppen føles sår, en enorm påkjenning har den lagt bak seg, ikke bare fødselen.
men ni lange måneder med baby på innsiden har gjort sitt både med tyngdepunkt og strekkmerker.
Det føles godt å endelig ha han på utsiden, men også fryktelig fryktelig skummelt.
Jeg visste godt at vi har en utfordrende tid foran oss.
Jeg har rett.
Ikke mange timene etter gratulasjonsmeldingene tikker inn dukker det første såret på høyre brystvorte opp.
Babyen har definitivt sugeinnstiktet på plass, utfordringen er at puppen er tørr.
Kort tid senere melder det seg sårhet på venstrepupp også, og neste dag må jeg bite tenna hardt sammen mens tårene spruter i det babyen tar tak.
Og dette må vi gjenta og gjenta over 12 ganger i døgnet.
Vi blir noen ekstra dager på barsel, melk må på plass i meieriet og babyen må gå opp i vekt.
Innen hjemreise har jeg en forholdsvis normal gange men vondt både her og der.
Vondt i sting, slapp i mage, vondt i rygg, nakke og skuldre, spreng og sår på brystene, hodepine og proppfull av hormoner.
Det er en temmelig stor nedtur, å lengte etter egen kropp på slutten av svangerskapet og ender opp med en meget sliten og preget kropp.

 
Men det er godt å være hjemme, godt, skummelt og overveldende.
Gratulasjonsmeldingene fortsetter å trykke på.
Alle har de felles budskap.
Gratulere så mye med den nye verdensborgeren og
Husk å nyt.
Nyt tiden.
Nyt lillegutt
Nyt nyt nyyyyyt.
 
NYT!
Jeg vet jeg har sagt det selv, opptil flere ganger.
Gratulere så mye, nyt tiden, er typisk frase fra meg, når noen jeg kjenner (eller ikke kjenner) er så heldige å ha blitt beriket med en ny skatt.
Jo mer jeg tenker på det, jo vondere smaker det.
La meg forklare.
Vi alle vet, godt, innerst inne.
At det er svært få faser i livet som vil være tøffere å gjennomføre enn nettopp barseltiden.
Den er absolut alt på en gang.
Ikke bare tøff i negativt forstand, for all del.
Men det er vanvittig mye en sliten sjel skal ta innover seg.
Enten det er gode eller vonde følelser man kjenner på.
Og når sant skal sies,føler man på så uendelig mye på en og samme tid.
Kanskje er man litt skuffet også, oppi alt dette.
Og hva gjør det da egentlig med en, når alle rundt deg ber deg nyte?
Når du sitter der, sliten, sjokkert, bittelitt forelsket, sår i kroppen og veldig veldig trøtt?
Ikke bare øker vi forventningene til at barseltiden skal være bare idyll og kos når vi ber den nybakte mamman nyte,
men vi vanner også den dårlige samvittighetene hun mest sannsynligvis allerede kjenner på.
Du vet, mammasamvittigheten vi alle har gnagende i baklommen uansett hvilken bukse vi har på.
Vi kan fortelle og si at tiden går fort. Både for å berolige og bevisstgjøre.
Berolige den slitne om at dette også vil gå over, og bevisstgjøre om å sette pris på øyeblikkene for med et blunk er de over.
Men,
Ta godt vare på deg selv, er hva vi burde sagt. Med store bokstaver og mange hjerter bak.
Gi rom og bekreftelse til den nybakte mamman om at det er usedvanlig viktig at hun tar vare på seg selv oppi det hele.
Et budskap og ønske som forteller henne at vi vet at det er krevende, at man blir sliten og at det er lov å føle et behov for egenpleie også.
Og ikke minst at man SKAL pleie seg selv, for det er såre enkelt, jo bedre mamma har det jo enklere er det å VÆRE mamma også.
Skal jeg komme å trille så du får tatt en dusj burde vært oppfølgingen
Eller best av alt, ikke spørre, bare si at vi kommer, kanskje spørre når det passer best.
Også burde vi avsluttet med, ikke tenk på middag, den tar jeg med.
Jeg skal aldri be en barselkvinne nyte tiden igjen.
Aldri.
Skal du?