Fargeleggingsark påske

Det merkes på lufta, på pipling fra snø som smelter, på lysere dager, på spenninga i ungeflokken.

Påsken nærmer seg, som et deilig vårlig høydepunkt.

Vi er nok ikke de som gjør mest ut av påsken. Men noen små tradisjoner dukker det opp.
Og påskeverksted er så absolutt en av de.

Vi elsker å fargelegge og tegne. Lavterskel aktivitet som ikke krever stort med forberedelser.

 

Og påsketema ark har jeg på lur, og tenkte å dele med dere. Trykk HER så får du mulighet til å printe.

Hun valgte kvinnedagen.

“Jeg tror du bør komme nå”

Meldingen tikket inn 05.30 og selv om jeg var høygravid spratt jeg opp av sengen.
Et par runder inn og ut fra badet før jeg fikk ned pulsen som spratt opp.

Skal, skal ikke. Hvem gjør jeg dette for?
Er det verdt det? Fortjener hun det?

Jeg bør, jeg må. Mest for min egen del.

Jeg bestiller en taxi, dytter lett borti mannen og forteller at jeg må dra.
Han ser bare på meg. Gir meg en klem og hvisker elsker deg.

Jeg merker pulsen stiger i takt med heisen.
hendene skjelver i det jeg sjekker om telefonen er skrudd på lydløs.
Jeg passerer 3. etasje og føden. Opp en etasje til.

Det er der hun ligger.


Sykepleieren står å venter på meg ved heisen, følger meg til rommet.
Det er helt stille i gangene.
Jeg kjenner magen knyter seg og den lille kroppen inni der gjør noen bykst i det jeg åpner døren.

Det ligner ikke på Mamma lengre, Hun er tynn, veldig tynn. Hun som var så godt og rund, med bollekinn som pekte oppover når hun smilte. Alt hår var borte, all glød var borte. Kanskje ikke så rart. Hun skulle jo dø i dag.

Jeg så bort på min lillesøster, lillebror, stefar og mormor. Vi kunne ikke klemme, det stod på døren.
Vi ble fortalt vi var heldige som fikk sitte ved henne.

Jeg satt meg ned, prøvde å puste godt ned i magen, jeg kjente meg både svimmel og uvell.

Mamma gikk inn og ut av drømmeland, åpnet øynene men så tomt ut i rommet.
Så sovnet hun igjen. Hun kunne sove en stund før hun åpnet øynene og kanskje viste hun ville at noen skulle holde hånden.

En gang så hun på meg, jobbet lenge før hun klarte å si ja og rørte på tre fingre.
Jeg satte meg ved siden av henne. Så nære mamma hadde jeg ikke vært på flere år, og nå skulle hun dø.

Hun så på meg, prøvde å si noen ord men klarte ikke, alt jeg var forstod var ordet ja.
Det trillet to tårer ned kinnet hennes, før hun klemte litt i hånden min og lukket øynene igjen.

Jeg og mamma hadde ikke snakket sammen på lenge.
Årsakene var sammensatt og komplisert.

Akkurat slik vi mennesker her.

Men døden trumfer alt. Døden har en makt ingenting annet enn liv kan måle seg med.
Døden er endelig.

Og jeg bestemte meg for at døden ikke skulle råde over stillheten.
Det ble et håndtrykk og et ja.
Vi vant over stillheten, før døden kom.

Jeg satt i rommet å ventet på døden, mens jeg kjente på et voksende liv som sparket i magen.
En liten gutt som aldri skulle få møte sin mormor.
Om døden ikke hadde vunnet, vet jeg ikke hvordan det hadde blitt.

Men døden er endelig. Den er sikker.
Hun blir borte, for alltid.

Hun valgte kvinnedagen.
Jeg var der, for henne og meg selv mens hun tok sin siste pust.

Jeg fulgte henne inn i døden, selv om vi ikke hadde fulgt hverandre gjennom livet.

Jeg kan ikke si at jeg ikke savner henne, men det jeg vet er at det jeg savner aller mest,

er alt vi ikke hadde.

 

Ta vare på hverandre, livet er alt for kort til å ha noe usnakket.

Hallo…?

Det er nesten så jeg kan kjenne spindelvevet kile i ansiktet, høre edderkoppene kravle høre vingene fra ekle flaggermus blafre.
Her har inne har ikke noen vært på nesten et år.

Jeg sa aldri farvel, for innerst inne visste jeg så inderlig godt at skrivekløen ville komme tilbake. Men ante ikke når eller hvorfor.

Jeg har gått noen runder på om det er riktig av meg å fortsette her inne, eller om en ny start hadde vært bedre.
men jeg har falt på at siden det er her alt begynte, kan jeg liksågodt fortsette her.

Men hvor startet det egentlig? Smabarnsforeldre.no startet som en anonym side, eller blogg om du vil.
Med kreative tips ifra en mamma på vei ut av kraftig depresjon og angst.

Som et verktøy til å bli frisk, var hun (altså jeg) kreativ med sine barn.
GØY var pushet inn i kalenderen, for å fylle på egen kopp. Jeg gjorde ting som gjorde meg og ikke minst min familie godt.
For å få det bedre. Og den gode nyheten? Det hjalp!

Bloggen fulgte min reise, og etterhvert som jeg ble bedre, friskere og tenkte klarere ble også verden min større enn glitterlim og farget kartong. Plutselig våknet min grunderspire, meningene mine og ikke minst gleden av de små ting og mestringer i livet.
Og her inne, delte jeg nettopp det.

 

Her inne har vi tatt dere med på en reise, noe så klisje som livets reise. Mitt og min families reise.
Fra første blogginnlegg har jeg blitt mamma hele 4 ganger, og med 3 fra før, kan jeg telle meg frem til 7 (!)
Vi har utviklet produkter her inne, utforsket verden her inne, vist dere fantastiske bedrifter, produkter og ja jeg mener reklame 😉

Dette var i lengre tid mitt levebrød, før blogg ble noe man rynket på nesa og frøys av, nærmest over natten gikk bloggen fra å være noe alle måtte få med seg, til å bli noe alle rømte vekk i fra.

Da sier det seg kanskje selv, at jeg ikke gjør dette for et levebrød. Men mest for å tømme hode og hjerte som snart flommer over.
Det er ikke rom for alt jeg har å dele på instagram eller snapchat.

Og ikke minst, savner jeg å samle mine fotavtrykk et sted. Et sted hvor jeg selv kan se utviklingen i mitt eget liv og reise.

For tro det eller ei, jeg er fortsatt på en reise, og målet er å være det til jeg ligger under jorda.
Jeg har nemlig planer om å gjøre det meste ut av den lille tiden jeg er her.

Jeg startet å skrive her som 3 barns mor, har tatt dere med på 4 svangerskap, fødsler, barseltider og utfordringer rundt de.
Og nå sitter jeg her. Som 7 barns mor, og sakte men sikkert sniker jeg meg nå ut av baby bobla og skal finne ut hvordan jeg skal klare meg utenfor den.

Og det er kanskje denne reisen jeg nå vil ta dere med på.
Min tur ut i virkeligheten, min reise i å kjenne litt på hvem jeg er uten baby på armen.
Vår reise som familie for å finne ut vår greie, komplett og kaotisk som vi er.

 

Jeg vet ikke, hvor ofte skrivekrampen tar meg.
Hvor ofte jeg må lette hjerte.

Men jeg vet jeg vil ha muligheten til å krype inn her, når muligheten byr seg.

Så håper jeg du… kanskje vil være med?