Snappen som fikk meg til å gråte.

I dag har jeg gjort noe jeg ikke er spesielt begeistret for.
Jeg har vært alene med barna.
Ja det vil si, fire av fem barn. Mannen og eldstesønnen var på velfortjent fotball avslutning med pizza og bowling.
Og jeg skulle holde forte hjemme.

Jeg liker det ikke, ikke akkurat nå.
Grunnen? Jeg føler det både er vanskelig og utilstrekkelig å være ammemamma med en meget aktiv 1,5 åring på fri fot.
For all del, jeg vet mange gjør dette daglig. Men jeg er ikke komfortabel med det.
Sliten er jeg om dagen også, og det er jo ikke til å legge skjul på, at det krever sitt å holde tritt med ei frimerkefrøken på 8 uker, en apekatt på1,5 år,skravlemor på 5 og en preteen på 10 med en god venninne på besøk.
Jeg bestemte meg for å kvinne meg opp, du vet.. når andre klarer, klarer jeg og prinsippet.
Jeg gikk all in, brukte den energien jeg hadde, lyttet til hvert ord 5 åringen hadde på lager, kastet ball med 1,5 åringen på gulvet mens jeg ammet borrelåsbabyen. Jeg lagde middag og serverte den VARM, jeg hadde en  unge i alle kroker under barnetv, jeg sang og tullet meg gjennom tannpuss og bleieskift.
Og med perfekt timing gikk minstebror i seng uten at lillesøster hyla i bakgrunnen.
Jeg gikk all inn, og tømte meg helt.
PUH, i sofaen… det hadde gått i ett noen timer.
Jeg har en oppmerksom lillemor i fanget, som studerer meg godt og gurgler herlige lyder.
Jeg nyter lyden av stillhet og får pulsen ned til hvilepuls igjen.
Sveiper over telefonen for å koble av (eller på?)
Og der er den, snappen som setter på krana.
Tårene bare triller,puh den traff.
Det er kanskje det fineste noen kunne sagt til meg akkurat da.
Barna dine ser så lykkelige ut.
Finere ord til en utslitt mamma som har gjort alt hun kan og enda litt til skal du lete lenge etter.
Ordene traff meg midt i hjerte og magen.
De fikk meg til å tenke.
For er det noe jeg higer etter, så er det nettopp det.
Lykkelige barn.
Lykkelige barn er også trygge barn.
Trygge barn, er akkurat slik barn skal ha det.
Barn skal ha det trygt og godt.
Jeg strever etter det, hver eneste dag.
Det er mitt mål.
Mitt ønske og min oppgave.

Har du medlemskort?

//annonse

Har du medlemskort?
Som regel alltid blide, spør de bak kassen, om det forbaska medlemskortet.
For svaret er egentlig ja, jeg har jo medlemskort og jeg tok det jo av en grunn. Det er jo aldri dumt å spare penger.
Men jeg glemmer de ALLTID!
Det er ingen hemmelighet at de hoper seg opp, noen av de forsvinner til og med. Poff så er de sporløst forsvunnet. Folk snakker om vaskemaskiner som spiser sokker, vel jeg har en lommebok som spiser kort.
Jeg har medlemskort for to ulike matbutikker, jeg har et eget kort for bleier og bind, jeg har ulike kort til klesbutikker.
Jeg har medlemskort i sportsbutikker, møbel, kaffe og lekebutikker, ja you name it liksom.
Vi snakker fly, mat og bleiebonus her !
Er man dyktig, og benytter seg av medlemskapene sparer man penger, Ganske mye også faktisk.
De gangene vi har vært flinke til å bruke våre medlemskap har vi endt opp med engratis vaskemaskin iløpet av et år feks.
Men, etterhvert som det har hopet seg opp har det hele tatt en ond turn.
Alle kortene har blitt liggende hjemme og jeg må svare den blide damen bak kassen.
Medlemskort ja,
Ja du, det har jeg, men det ligger hjemme.
Det må da finnes en eklere løsning har jeg tenkt lenge, og forrige uke fikk jeg erfare at det gjør det jammen!
Hils på min nyeste app JOYN! (finnes både til android og iphone)

Denne altså <3
En app som har absolutt ALLE mine medlemskort.
For telefonen har jeg alltid med meg, uansett hvor jeg er. Og nå er også medlemskortene med.
JOYN er latterlig enkel i bruk, de aller fleste kortene kan enkelt scannes inn ved å scanne strekkoden på de.

Det ligger allerede et lite arkiv med forslag på kort du kunne scanne og om det ikke ligger inne kan du registrere manuelt.

Jeg tok en real opprydning, fant blant annet ut at jeg hadde intet mindre enn fire bleie og bind kort etter en rask sjekk.
Bleie/bind kortet ligger ikke der, men dette kunne jeg da registrere manuelt.
Kortene finner du lett. I en karusell i startbildet på appen ligger de.
Når du kommer til kassen bare trykker du på strekkoden og scanner i kassen.

En ekstra fordel er at du får samlet tilbud og meldinger i denne appen også.
Til hvert enkelt kort er det egne muligheter og oversikter som du kan trykke deg inn på.
På kinopluss kortet har jeg feks tilgang til Kinoprogram, medlemsfordeler og mulighet til å bruke poengene mine. Genialt!

Alle tilbudsmail osv kommer også i appen, og du kan enkelt kontrollere hvem du vil motta fra og ikke.
Lommeboken er slankere, kortene er alltid med meg og jeg kan smile bred tilbake til damen i kassen og svare
Medlemskort ja, JA det har jeg… MED meg.

 
Vil du også slanke lommeboken litt? JOYN laster du ned helt gratis HER

Ukeplan for sommeren?

To små har skoleferien og ei har straks barnehagefri.
Minstemann teller sine siste dager hjemme før barnehagestart og minstemor er bare med uansett hva som skjer.
Vi har ikke ferie helt enda, tre dager i uka er vi på kontoret å jobber i to uker til, men så..er det noen uker med ferie som venter oss. Det er klart det blir deilig. Ingen klokke, ingen stress. Men med null planer MÅ vi ha en plan. Her blir det lopper i blodet og maur i rompa etter en halv søndag uten noe på to do.

Vi skal ha ferie i hagen, noen dagsturer blir det, men ingen lange turer. Så her må vi skru på den kreative hjernen.
Vi har hatt brainstorming med barna og ideene har haglet på. Det er MYE vi kan gjøre.
Men vi ser at som en stor familie på syv er det lurt å gi det litt struktur.
Det var der ideen om en ukeplan for sommeren kom.
Et tema for hver dag.
Vi forholder oss til mandag-fredag, lar lørdag og søndag stå blanke.
Dermed har man mulighet til å flytte litt på om man ønsker også.
Vi har bestemt oss for at en hjemme sommer skal gi oss masse opplevelser.

Vi har erfart at veien til gode opplevelser innebærer planlegging så vi har begynt.
Vi bruker sommerplanen (som du kan printe ut her) som mal også planlegger vi i kalenderboken vår.
Den får du forøvrig til en LATTERLIG billig penge nå. Er jo enda igjen halve året, så mye bok for pengene her altså 🙂
Dette blir en spennende sommer, finne på aktiviteter som både skal passe en 10 åring og en 1,5 åring og to midt i mellom. Vi har en stor og god hage, et område rundt oss med mye skog og flere parker i nærheten.
I hagen har vi også basseng som vi antar det blir brukt noen timer rundt, bare været holder seg.

Det blir utfordrende med at vi ofte bare er en voksen tilgjengelig. Minstemor tar ofte opp to hender. Hun er straks 2 mnd, gir oss lengre og lengre rom med frie hender, men har fortsatt mye tid igjen hvor hun krever sitt på en annen måte.
Vi planlegger med iver og prøver å holde realismen innabords. Det lønner seg å planlegge realistisk her.
Blir spennende å se hva vi kan krysse av for når ferien er omme.
 

Lei av å være mamma…

Jeg skal ikke være sein med å innrømme, at akkurat nå er jeg skikkelig sliten.
Rett og slett tvers gjennom sliten.

Jeg er sliten (sa jeg det?) men med en higer etter å gjøre noe. En merkelig og må ikke glemme fryktelig slitsom kombinasjon.
Jeg vet jo hva jeg burde, hva som er det riktige å gjøre.
Men det er jo ikke det jeg har lyst til.
Akkurat nå har jeg lyst til alt annet enn det jeg er tvunget til å gjøre.
Det er igrunnen bare en ting jeg er tvungen til og d…og det er..

Å være mamma.

Så heldig er jeg, at jeg er mamma.
Men fy så lei jeg er av å være mamma akkurat nå.
Hun jeg er aller mest lei, er 7 uker og 1 dag.

Hun er nydelig som få, vakker rett og slett.
Men hun har igrunnen ikke gjort stort annet enn å klistre seg på meg i sånn ca 7 uker og 1 dag.
Akkurat slik en 7 uker og 1 dag gammel baby skal gjøre.
Og det er jeg inderlig takknemlig for, at den lille bylten fungerer som hun skal,
men det er da lov å bli pittelitt lei innimellom for det?
Okei, jeg juger.

Jeg er ikke pittelitt lei, jeg er i grunnen ganske så lei.
På kanten til drittlei til tider faktisk.

Og du må forstå
Det er ikke sommerfester, rødvin i kveldssol og slikt jeg lengter

Nei jeg lengter etter å kunne dusje når jeg selv vil og ha tid til å shave leggene. Jeg lengter etter  å gjøre ferdig det jeg begynte på, uten ammepauser så lange at jeg glemte hva jeg begynte på. Jeg savner minst 4 timer sammenhengende søvn og jeg lengter etter å gå meg en tur alene som er litt lengre unna enn 15 min radius fra huset sånn tilfelle matalarmen går.
Jeg har cravings på egentid

Hun krever meg, slik hun skal. Med andre ord konstant søken etter mat, nærhet og kos. Akkurat slik det skal være.
Hun får slik som hun vil ha. Mye nærhet, mye mat og mye kos. 24/7, hele tiden.
Sammen gjør vi det vi kan for å gi henne den beste starten hun kan få jeg og mannen.  Jeg er stolt over jobben vi gjør, sammen.
Men får hun velge, og det gjør hun som regel, velger hun meg.

Så tett som mulig, helst med en pupp i munn. Om magen er full er det halsgropen som gjelder.
Slik sitter vi, store deler av dagen og hele kvelden. Slik har vi sittet siden hun endelig kom ut.
Med fuktig halsgrop pga pusten til vesla. Klam på brystet pga kroppsvarmen hennes.
Og mettet på nærhet for de nærmeste månendene (les årene) har vi fullført kveldene.
Alt vi kan for å unngå kveldsuroen.
Jeg vet det er siste innspurt. Det er ikke lenge til hun plutselig finner kveldsroen og tar natta tidlig som sine søsken.
Hvor hun foretrekker sengen istede for et klamt bryst og helst vil puste ut ifra en fuktig halsgrop.
og det ironiske da, er jeg vet så inderlig godt…
At det er akkurat dette jeg kommer til å savne.
Så da er det bare å nyte da…

 
Følg gjerne vår hverdag på snap:Idebankmamma
Instagram for øyeblikk:@ Smabarnsforeldre

tre ord kan snu dagen…

Det hadde kostet meg mye, mer enn de fleste andre som stod rundt meg.
Kanskje mer enn alle rundt meg også, men hva vet vel jeg.
Det er ved slike settinger jeg merker bieffekten av lite søvn og mye på to do lista.
Bomullshode, ikke ser jeg helt klart heller. Glemte brillene hjemme, det gjør det ikke akkurat bedre.
Jeg har minstemor over armen, gynger lett for å holde henne rolig. Jeg orker ikke gråt, ikke nå. Har mer enn nok med alt annet rundt meg.
Det er sommeravslutning.
Stor dag for elever, stor dag for foreldre, søsken ja rett og slett en stor dag for hele bygda.
Vi rakk den, kom faktisk 10 minutter før.
Alle i rene og faktisk pene tøy.
Jeg rakk til og med å putte håret til minstestoresøster i en strikk.
Ja og mens jeg skryter kan jeg jo nevne at jeg hadde rukket å tilføre fjeset mitt både litt lipgloss og en runde maskara innimellom amming og stell av smått.
Forvandlingen var jo såpass stor at 6 åringen bemerket det.
Har du pynta deg mamma?
Jeg hadde det,
for første gang siden fødsel.
Det føltes godt, både å ha mestret det og ikke minst å se seg i speilet.
Hello old me.
Bare jeg ikke svetter det hele vekk nå.
Jeg prøvde å slappe av mens jeg stod der å gynget, skuldrene hadde vært høye de siste timene.
Fem barn skulle fikses, to voksne innimellom alt sammen. Alle skulle bringe med et fat med “noe” og stemninga i huset var generelt litt, ja hva skal vi kalle det.. der oppe.
Den toppet seg i det vi svinger inn på skoleplassen, 2 av 5 unger gråt og ei var sur.
Strålende.

Jeg var både svett og svimmel når minstemor var puttet i vogna og gråten var stogget.
Jeg hadde mest lyst til å snu. Stappe alle inn i bilen igjen og si at festen var over.
Følte meg maktesløs og udugelig. Skulle vi ikke klare oss gjennom en helt vanlig skoleavslutning en gang?
Vi kommer oss ut av bilen, en vemmel følelse av at hele bygda bruker oss som underholdning i det vi organiserer oss kommer over meg. Jeg blir klam på ryggen.
Foran meg, hadde jeg to stolte skolebarn, en som hadde sin siste dag i første klasse, og ei som er uendelig klar for mellomtrinnet.
Jeg måtte jo bare, jeg måtte og ville.
Så der stod jeg, å gynget, for jeg orket ikke gråt. Ikke nå. J
De fleste hilser på hverandre, skravler, ler og koser seg. Jeg har mer enn nok med å samle meg og telle unger regelmessig. Hjernen var så proppet at jeg var usikker på om jeg hadde med meg fire eller fem.
Mye folk, mye lyd.  Herremin for en barselhjerne jeg har!
Jeg har fem unger, fem! Ikke fire. 1-2-3-4-5 og alle er her.
 -Har du sett, så vakker hun er Nina. Hun blir jo bare finere og finere.
Man kjenner de fleste her på bygda, og denne damen kjenner jeg også. Ikke godt, men nok til å vite hva hun heter og litt av hennes historie.
Hun er eldre enn meg, allikevel har vi mye til felles.
Virkelig Nina, hun er nydelig.
Jeg må jo si meg enig sier jeg og takker høflig mens jeg forsiktig lirker henne tilbake til vognen og ber en stille bønn om at de to små øyelokkene skal holde seg lukket. At hun nærmer seg seks kilo merkes på skuldrene, på ryggen. Armene er dovne. Sov lille venn, sov.
Vi blir stående å beundre litt begge to.
Med hode på skrå står vi å titter begge to.
Jeg rugger vogna, for å holde lokkene nede. Sooooov..

Nina, sier hun.
Legger hånda på skulderen min, stryker i sirkerbevegelser og ser godt på meg.
Du er dyktig…
Jeg smiler tilbake.
Det er du virkelig, dette klarer du kjempe fint.
Det er som om hun ser rett inn i meg.
Rett inn i tanker om å snu og pakke ungene i bilen. Det er akkurat som hun har hørt meg telle.
Du er dyktig, det må du for all del ikke glemme.
Veslemor i vogna knirker.
Jeg plukker henne opp, tar henne tett inntil akkurat slik jeg vet hun liker det best.
Takk, tusen takk sier jeg mens jeg fortsetter å gynge.
Kan jeg? Sier hun og strekker ut armene.
Selvfølgelig, sier jeg og lirker minstemor over i hennes armer.
Ta deg en kaffe du nå, så tar vi oss en tur.
Hun og minstemor går nedover gangen.
Jeg blir stående.
Stolt, rørt og takknemlig.
Tenk at tre ord kan snu dagen.

 

Kjærestetid – Har dere tid til det?

Hun vokser akkurat som hun skal.
Helsesøster har tastet tallene etter seksukers kontrollen i datamaskinen.
Dommen er klar.
jeg gir minsta en high five.
1 kilo opp. 5,5 kilo og akkurat der hun skal være.

Minstemor imponerer på stellematten med noen salige glis og deilige gurglelyder mens bodyen går på.
Hvordan går det med dere da?
Det går bra med oss…? Ja ikke sant, det går bra med oss gjentar jeg mens jeg dikker med den deilige 6 uker gamle sjelen som ligger å spreller på stellematten.
Ja dere to ser ut til å ha det bra, men hva med deg og mannen?
Huh? Jeg blir litt satt ut av spørsmålet.
Kjærestetid? Har dere tid til det?
Det er som om en 10 liters bøtte med dårlig samvittighet blir tømt over hodet mitt.
Kjærestetid?
Ståa er vel der at jeg knapt husker definisjonen av det.
Kjærestetid.
Kjærestetid ja, hva legger du i det?
Sier jeg å prøver å spøke det hele bort.
Har dere tid til hverandre. Bare dere to?
Bare oss to? Jeg legger hånden på den vesle kroppen som ligger på bordet.
Hun er seks uker, hun er som en parasitt,sier jeg og ler.
Vi er aldri bare oss to. Hun er med meg hele tiden.
Men hun sover litt på dagen?
Hun har sluttet å taste på tastaturet, helsesøster. Hun har satt seg til rette for å prate.
Hun lytter, titter på meg med et undrende og interessert blikk.
Jo da, hun gjør jo det. Men vi har fire til også. Minstemann er også hjemme sammen med minstefrøken.
Vi har to firma, vi har et hus.
Jeg får en vond følelse i magen mens jeg forklarer meg.
Hva skjedde med kjærestetiden? Har vi glemt den? Er vi iferd med å kjøre rett inn i det største skjæret i sjøen?
Feil kurs? Mistet fotfeste?
Dere må være forsiktig nå Nina, viktig at dere er sammen om dette. Så dere ikke går i hver deres ende og surner.
Jeg må smile.
Den dårlige samvittigheten jeg fikk skylt over meg for litt siden tørker raskt opp.
For det er akkurat det vi er, sammen om dette.
Det er ingen av oss som surner.
Ingen av oss som står i et hjørne alene.
Vi er sammen.
Sammen om dette prosjektet.
Kjærestetid? Hva definerer det?
Min definisjon er at den endrer seg.
Endrer seg etter fasen man er i.
Men uansett hvilken fase man er i, er den viktigste ingrediensen kommunikasjon.
DEN må man aldri miste.
Man skal i stå i sin ende og forvente at den andre skal forstå hva man tenker, føler og forventer.
Man – må – snakke – sammen.
Kjærestetid, når hun først nevnte det, tenkte jeg på kos.
Kanskje fordi jeg savner nettopp kos, det vet jeg iallefall min mann gjør.
Intimitet er jo nettopp det som skiller en venn og en kjæreste?
Og kos, kommer, men akkurat nå, får jeg mer enn nok kos fra en seks uker gammel bylt som vil ligge på meg til en hver tid.
Jeg har kroppskontakt med et annet menneske 20 timer i døgnet.
Det er ikke mye kos, men det er mye annet.
Det er teamwork, det er samarbeid.
Det er gyldne øyeblikk vi alltid vil bære med oss.
Det er en fersk sjel som vi i fellesskap har skapt, og som vi felleskap skal bli kjent med.
Kjærestid nå er å lage rom, dekke hverandres behov.
Behov som slumring for meg og minstemor på morningen mens han sjonglerer 4 barn til barnehage og skole i andre etasje.
Det er en å la han få spille ball med gutta hver onsdag selv om jeg er så sliten at øynene går i kryss og det siste jeg vil er å ha kveldsuroen helt alene.
Kjærestid nå er å se en episode Orange is the new black med en sovende frøken på brystet.
Det er et kyss i gangen, mens vår lille hær av barn skaper kaos rundt oss.

Kjærestetid nå er teamwork og fellesskap.
Vi har et mål for øye, komme oss gjennom denne tiden.
Putte alle de fine øyeblikk i lomma og legge det tøffe bak oss.
Det går bra, med meg og mannen sier jeg og smiler.
Vi har det travelt men godt.
Vi jobber godt sammen. Vet jo ting vil bli annerledes om kort tid.
Vi nyter så godt vi kan det vi står i nå, og gleder oss til det som kommer
Helsesøster smiler tilbake.
Godt å høre Nina,
Godt å høre.

Kvart over urolig – Kveldsuro.

Hva er klokka egentlig?
Jeg nærmest roper gjennom en vegg med unger.
Det er høy stemning i heimen, slik det pleier å være ved disse tider.
Jeg sitter i sofaen med minstemor i armene, minstemann hyler av fryd mens han løper etter minstestoresøster.
Mannen står ved kjøkkenvasken. Hører meg ikke.
Hva er klokka egentlig? Roper jeg igjen mens jeg strekker hals for å komme litt nærmere.
Hm? Han stopper vaskekosten og snur seg.
Hva er klokka?
Den er kvart over fem sier han og snur seg igjen.
Kvart over fem ja, eller kvart over urolig som jeg kaller det.
Det er nå den begynner, kveldsuroen

Minstemor er seks uker. Eier ingen rytme, eneste rutinen hun har er den vi er i ferd med å gå inn i nå.
Ved disse tider bygger deg seg opp. Hun slumrer seg gjennom dagen, varierer mellom dyp og lett søvn. Små våkenstunder innimellom.
Så skjer det noe ved firetiden våkner hun til. Blir klar i blikket og ønsker kontakt. Hun pludrer, skravler og smiler.

Men så, ved denne tiden har hun fått nok.
Kveldsuroen tar over og hun skifter sinnstemning iløpet av få sekunder.

Kveldsuro er for en periode, heldigvis. Men til tider uutholdelig periode.
Med flere barn å sjonglere er det godt å vite at det nærmer seg sengetid.
Da krever det styrke og tålmodighet å vite at du legger de andre barna for å få rom til å takle kveldsuroen til veslemor.
Hun gråter mye, kaver mye, ammer mye, klenger mye.
Det er akkurat som dagens lyder, lukter og lys har overrumplet henne. Selv om hun slumrer får hun med seg mye. Alt er nytt, alt skal oppleves for første gang.
Det er klart det blir mye for en liten jente på 6 uker.
Jeg husker godt, min første erfaring med kveldsuro. Alle barna har hatt det, noen værre enn andre. Førstemann var kanskje ikke værst. Men jeg opplevde den som værst.
Min favoritt tid på dagen, den hvor jeg slang meg på sofaen, svitsjet mellom kanalene og spiste mat. Den var nå byssing, en tv som suste i bakgrunnen, jeg fikk ikke med meg noenting. Var for opptatt med å tilfredstille den lille frøkena.
Jeg hadde fått mange råd på veien som skremte meg vekk fra å gjøre det ene hun ønsket på denne tiden.
Hun ville amme, amme og amme. Jeg drøyde og drøyde og drøyde. Alle sa jo at jeg ikke måtte la henne bruke meg som smokk.
jeg begynte å tvile på om jeg hadde nok mat, puppene føltes slappe og hun ville jo ha mat hele tiden.
Jeg klamret meg til min ammehjelper, heldigvis gav hun meg ro.
Og hennes råd, har jeg spredd rundt meg til andre nybakte mødre, og nå også til deg.
La meg først fortelle deg. Kveldsuro helt normalt. Det er ikke noe feil du gjør.
Punktum.
Bare det, kan gjøre det hele enklere å takle. Det er normalt, og ikke din feil.
Og la oss også få på plass, dette vil gå over.
Noen opplever at det går i bølger, andre opplever at perioden er jevn.
Det som er felles for de fleste er at den avtar rundt 3-4 måneders alder.
Så hva gjør man da, de neste ukene eller månedene?
Jo man overlever. Man ruster seg opp og kommer seg gjennom det.
Man legger tilrette for seg og sine slik at denne perioden blir best mulig.
Ammer du? la barnet die så ofte som det ønsker. Slappe pupper betyr ikke at du ikke har melk, økt etterspørsel betyr ikke at du plutselig har mindre melk.
For mange forandrer sammensetningen i brystmelken seg også, Mindre av den tynne formelken og mer av den fete fløten. Noen barn spiser seg rett og slett litt opp for natten.
Barn som ammer bruker brystet til mer enn bare mat, det er også smertestillende, nærhet, trygghet, sovemedisin i tillegg til mat.
Om barnet er rolig og fornøyd på puppen, vel da er det kanskje akkurat det babyen trenger? La barnet ligge, sett dere godt til rette begge to.
Om barnet endrer på rytmen i flaskematingen så er det kanskje greit også? Her kan jeg ikke snakke av erfaring.
Vi har gjort det enkelt, vi erklærer unntakstilstand i heimen når de er så små
For å ikke gjøre ting verre enn det er, ja for det er faktisk ganske ille til tider.
Det krever sin mann og kvinne å gå gjennom kveld etter kveld med urolig baby.
Jeg planlegger sjeldent noe på ettermiddag/kveld, på den måten slipper jeg å stresse unødvendig rundt i situasjoner hvor jeg føler meg ukomfortabel.
Jeg er selektiv til hvem jeg inviterer også. De som tåler å se mitt rot og som gjerne tar i et tak er behagelig å ha på besøk nå,.
Jeg vet jo at det ikke er for evig og alltid, det er tider hvor jeg tar meg selv i å tenke I have no life.
Jeg sier ikke at det er lett, enkelt å takle eller flott. Men det hele gjør det litt mer holdbart ved å løfte nesen litt opp og se fremover.
Det er land i sikte, jeg lover.

Rigg dere til, ha alt du trenger klart.
Mat, drikke og fjernekontrollen eller en god bok.
Gyng, vugg, byss, rugg.
Bruk bæretøy, amm eller ha babyen så nær den bare ønsker.
Gjør det du vet barnet foretrekker og hold dere ved det så godt dere kan. Plutselig snur det.
For vår del har det hele gått over til at barnet blir mer og mer tydelig på at det ønsker fred og ro og ved 3-4 måneders alder har det begynt å foretrekke å få en lang kveldspupp på en mørkt og stille soverom før det går inn i nattmodus.
Jeg husker nummer fire, han gikk ifra å legge seg med meg rundt 22 til å legge seg selv kl 19 iløpet av 4 dager.
Tidligere og tidligere ble han utrøstelig på stua men roet seg så fort vi to gikk inn på soverommet.
Det er ikke enkelt å forstå, når alt av kommunikasjon som kommer fra den lille kroppen er gråt. det blir lett skurr på linja når man prøver å forstå.

Legger man til en sliten mamma og pappa er det heller ikke lett å tyde.
Tålmodig er man ikke når klokken begynner å bikke seg mot natt heller.
Kveldsuro er de fleste gjennom, i større eller mindre grad.
Det varierer både etter barn og foreldres reaksjoner.
Men vit der du står, klokken kvart over uro og bysser.
Du er ikke alene.
Jeg står der, å bysser jeg og.
Og du… det går over.. jeg lover.

 

Vårt nye gulv.

/Sponset produkt

Åååååå jeg hadde ingen anelse om at gulv kunne gjøre en så lykkelig.
Virkelig, selv nå etter å ha tråkket på det en stund på det, kan jeg fortsatt sende det noen lykkelige tanker.
Vi gikk mange runder rundt oss selv når vi skulle velge nytt gulv på stue og kjøkken.
Som mange av dere vet har vi pusset opp kjøkkenet (skal vise dere det også) Og i samme forbindelse slått ned en vegg og gjort kjøkken og stue til ett.
Vi begynte nederst og jobbet oss oppover, gulvet bruker vi ufattelig mye tid på.
Det vi hadde var slitent, gult og ubehagelig det vi hadde.

Det bar preg av mange år i bruk og slitasje.
Det gjorde en enorm forskjell å bytte.

Med barn som leker på gulvet er det et helt naturlig samlingspunkt flere ganger daglig.
I tillegg måtte det tåle en støyt, det mistes noe rett som det er, stoler draes inntil bordene, det kjøres bil på det, danses på det og brukes.

Pga våre kriterier falt valget på Klikkvinyl fra tarkett.no
Slitesterkt, stille, miljøvennlig, fri for giftstoffer,  enkelt å rengjøre og greit å legge.
Vi kjente ingen som hadde slikt gulv, og dermed vanskelig å sanke erfaringer, da jeg delte gulvvalget med min mormor holdt hun på å falle av stolen.
VINYL!?
Men en ting er sikkert, Vinyl er IKKE det det en gang var.
Nytt gulv forandrer mye, det forandrer rett og slett følelsen av rommet.
Når vi kom hjem til nylagt gulv (jepp vi satte bort jobben, vi innså at det å legge gulv på 70 kvm stue og kjøkken med høygravid mage og bekken og fire unger rundt oss ikke var optimalt.) Var det første 10 åringen sa.
Det er jo nesten mykt!
For det er faktisk det, nesten mykt.
Det gjør rommet stillere, lunere og luften føles renere.
Stuen føles ny, rett og slett.
Gulvet er enkelt å rengjøre, vakkert å se på, behagelig å gå på, sitte på og ligge på.
Sa jeg at jeg elsker gulvet mitt?

 
Du kan lese mer om gulvet vårt her, fåes kjøpt hos blant annet maxbo

Oda seks uker -Barseltiden er over.

POFF så var barseltiden over.
Å tenke tilbake til dagene på sykehuset føles ut som å tenke på gårsdagen allikevel har hun vært her en hel evighet og for alltid.

Hun er seks uker, og vi har altså lagt vår siste (?) barseltid bak oss.
En tid som er alt på en gang. Slitsomt, magisk, koselig, hyggelig, frustrerende.
Det er ingen tid i foreldrelivet som er så følelsesfult og intenst som denne tiden.
Man blir kastet inn i en ny hverdag, både barnet og foreldre.
Barnet ifra den mørke, lune, trygge magehulen med konstant temperatur, tilførsel av næring og nærhet og rett inn i den iskalde verden med lyder, lys, vind og vær.

Og foreldrene fra den rolige hverdagen, hvor de gjorde akkurat som de ville. De får servert en 50 cm krevende sjef. Nydelig er hun men akk så krevende.

Det har gått greit denne barseltiden. Faktisk har den vært litt på kanten til rosa spør du meg.
Lite gråt, lite våkennetter og lite frustrasjon. Men for all del, den har absolutt vært tilstede.
Men utfordringene vi fryktet har vist seg fra sine gode sider. Som fembarnsforeldre og grundere har man nok utfordringer og arbeidsoppgaver, om man skal legge til veldig lite søvn og mye gråt blir man ikke akkurat rustet 😉 Hun har vært med på kontoret fra dag 9, mamman “må” skrive, så da må hun bli med da.

Oda har vist seg å være lett å forstå. En tydelig baby som vi raskt skjønte kommunikasjonen til. For det er jo det det handler om, denne barseltiden. Å bli kjent med barnet. I tillegg skjer det mye med barnet denne tiden. Og de som har hatt problemer med å forstå i begynnelsen, vil kanskje kjenne på at de er i ferd med å knekke koden nå.
Oda har vært lett å forstå fra begynnelsen. I tillegg er hun temmelig tålmodig. At hun kom ut som en mester i amming gjorde jo også starten enklere. Ingen såre pupper på mor og masse god melk til en voksende liten klump.

Hun legger på seg fint, det har mamman gjort og forøvrig så her må det tiltak til.. etterhvert.
Hun sover, sporadisk. Og dermed gjør mamman det også.
Ingen våkennetter med hyl og skrik, men selvfølgelig har vi måltider gjennom natten.
Vi snakker alt fra 3-6 måltider natten gjennom, ingen rytme, ingen mønster. Med humpete netter blir man humpete selv også. Noen dager værre enn andre.
Jeg er trøtt, rett som det er. Men klarer meg. Har sovet på dagen en håndfull siden hun ble født. Det har jeg ikke tid til, men legger meg heller tidlig.
Hun er seks uker. Hun er mer tydlig, mer sosial og tilstede.
Hun smiler, gurgler, små-ler og spreller med hele seg av iver.

Vi vet at hun elsker å bade, bli kost i nakken og se på hyllene som henger på stuaveggen.

Hun smiler ekstra ivrig til sine søsken og har sin mest våkne tid på ettermiddagen/kveld til mammans store frustrasjon.Vi vet hvordan hun ikke liker å bli bært og at hun synes det er ekkelt å være naken.
Vi er alle enige i at hun er uendelig vakker.

Vi har kost oss, det er mye kos i denne tiden, kos når man vil og når man helst skulle gjort noe annet.
Hun sover best i selskap. Hjerteslag, varme og nærhet er det beste hun vet og vi tilbyr det gjerne.

Vi vet at denne tiden er unntaktstilstand, vi legger bort det vi kan. Støvet får bare være og skittentøyskurvene får være fulle. Akkurat nå, er ikke det det viktigste.
Vår siste barseltid er over, vemodig og trist og litt godt.
Vi er på vei mot en annen tid, sammen skal vi vokse til som en storfamilie.
Oda har så vidt begynt å vise oss hvem hun er, vi gleder oss til å bli kjent med resten.

 
Følg gjerne vår hverdag på snapchat: Idebankmamma
Trykk HER om du er på mobil for å legge oss til
 

5 gode smøretips for barna i sommer

//annonse

Solen har tittet frem og vist oss at den kan varme når den vil.
Det er altså så deilig å være småbarnsmor på denne tiden.
Det er bare å åpne dørene og slippe apekattene ut, ingen votter, luer og dresser som skal utenpå de lange vinterskoa.Barna løper inn og ut som de vil nærmest, ja til og med minstemann fikser biffen selv nå og krabber opp og ned trappen med full kontroll.
Minstemor er ikke like begeistret for utetid enda, men håper det kommer seg iløpet av sommeren. Det bør det, så glad som vi er i å være ute.
Det er enkelt, om sommeren. MEN en utfordring møter oss hver eneste solskinnsdag.
SOLKREM.
Det går i grunnen ikke an å diskutere. Å smøre seg er viktig. Både for å beskytte huden mot UV stråler og ikke minst unngå å bli solbrent. Jeg snakker av erfaring når jeg sier at det er vondt.
Vi er en familie med blandet hud. Jeg er nærmest pigmentfri (hurra… not) og mannen blir brun bare han hører ordet sol. Barna har fått en miks, noen huden min andre pappa sin. Men reglen er felles uansett.
ALLE skal smøre seg.
Men, det er slik med smøring, som med tannpuss. Noen barn synes dette er pyton. Og smøreseansen kan fort bli preget av hyl og skrik og en sprellende unge som du ikke aner hvor du har smurt.
4 små soldater skal smøres her før soldagen kan begynne (5. frøken unngår vi solen så godt det lar seg gjøre siden hun kun er en måned) Men, vi kan med trygghet si at vi har gjort oss en del smøretips.
Tilbakemeldingene er klare, flere sliter med å smøre barna ordentlig.
Derfor tenkte vi å dele

5 gode smøretips til barna i sommer.

1. Det første man gjør.
Smør som en del av morgenstellet om du vet at dagen som kommer blir tilbragt i solen. Som regel er barna en smule mer tålmodig på morgenkvisten og de har som regel på seg kun undertøy og dermed får du smurt hele kroppen.

2. Velg standhaftig solkrem.
Selv om det er viktig å “fylle på” med smørning jevnt utover dagen, er det mye å hente i å velge en solkrem som tåler vann. Ikke bare blir kremen utsatt for vann om det er bading, men også om barnet svetter i varmen. Solkremene fra Cosmica er vannresistense og kan også påføres fuktig hud.

3. Spray en indianer.
Solkrem finnes i mange varianter, vår favoritt på barna er uten tvil sprayen.
Ofte sprayer vi et mønster på barnas hud før vi smører den ut. Barna bestiller hva vi skal spraye de til. Iløpet av sommeren har jeg solkremsprayet alt fra tiger til indianer.

4. Nok er nok?
Det kan nesten aldri bli nok solkrem, og den typiske feilen vi gjør (sånn bortsett fra å ikke smøre) er å ikke påføre nok solkrem. Mye er mye bedre enn for lite. Spesielt på de travleste barna kan det være en utfordring å være sikker på at man har smurt over alt og godt nok. En av solkremene til Cosmica etterlater seg et synlig filter(den kan du lese mer om her), så man rett og slett ser hvor man har smurt. Dette er perfekt på utsatte områder som skuldre og rygg på barna og på de travle små som knapt har tid før de vil ut å leke mer.
Ekstra kjekt er det at de er utviklet for barn med følsom hud, parfymefri og inneholder ikke alkoholer eller fargestoffer.

5. Skremselspropaganda?
Nå trenger du kanskje ikke vise det værste av det værste. Men for de litt større barna, kan det faktisk gjøre hele smøreprossesen litt enklere med å forklare godt hvorfor man smører. Våre barn har heldigvis ikke erfart å bli skikkelig solbrent så de vet igrunnen ikke hva vi prøver å unngå, men 10, 6 og 5 åringen har fått se bilder av solbrent hud og er klare over konsekvensene om de ikke smører seg skikkelig.

Et siste råd er vær alltid beredt.
Ha med en solkrem til en hver tid. Man vet aldri om solen bestemmer seg for å titte frem. Og i dette landet må vi jo nyte solen når vi kan.

 
 
Pssst: solkremene nevnt i innlegget fåes kjøpt hos Apotek1 og Boots apotek