Det hadde kostet meg mye, mer enn de fleste andre som stod rundt meg.
Kanskje mer enn alle rundt meg også, men hva vet vel jeg.
Det er ved slike settinger jeg merker bieffekten av lite søvn og mye på to do lista.
Bomullshode, ikke ser jeg helt klart heller. Glemte brillene hjemme, det gjør det ikke akkurat bedre.
Jeg har minstemor over armen, gynger lett for å holde henne rolig. Jeg orker ikke gråt, ikke nå. Har mer enn nok med alt annet rundt meg.
Det er sommeravslutning.
Stor dag for elever, stor dag for foreldre, søsken ja rett og slett en stor dag for hele bygda.
Vi rakk den, kom faktisk 10 minutter før.
Alle i rene og faktisk pene tøy.
Jeg rakk til og med å putte håret til minstestoresøster i en strikk.
Ja og mens jeg skryter kan jeg jo nevne at jeg hadde rukket å tilføre fjeset mitt både litt lipgloss og en runde maskara innimellom amming og stell av smått.
Forvandlingen var jo såpass stor at 6 åringen bemerket det.
Har du pynta deg mamma?
Jeg hadde det,
for første gang siden fødsel.
Det føltes godt, både å ha mestret det og ikke minst å se seg i speilet.
Hello old me.
Bare jeg ikke svetter det hele vekk nå.
Jeg prøvde å slappe av mens jeg stod der å gynget, skuldrene hadde vært høye de siste timene.
Fem barn skulle fikses, to voksne innimellom alt sammen. Alle skulle bringe med et fat med “noe” og stemninga i huset var generelt litt, ja hva skal vi kalle det.. der oppe.
Den toppet seg i det vi svinger inn på skoleplassen, 2 av 5 unger gråt og ei var sur.
Strålende.

Jeg var både svett og svimmel når minstemor var puttet i vogna og gråten var stogget.
Jeg hadde mest lyst til å snu. Stappe alle inn i bilen igjen og si at festen var over.
Følte meg maktesløs og udugelig. Skulle vi ikke klare oss gjennom en helt vanlig skoleavslutning en gang?
Vi kommer oss ut av bilen, en vemmel følelse av at hele bygda bruker oss som underholdning i det vi organiserer oss kommer over meg. Jeg blir klam på ryggen.
Foran meg, hadde jeg to stolte skolebarn, en som hadde sin siste dag i første klasse, og ei som er uendelig klar for mellomtrinnet.
Jeg måtte jo bare, jeg måtte og ville.
Så der stod jeg, å gynget, for jeg orket ikke gråt. Ikke nå. J
De fleste hilser på hverandre, skravler, ler og koser seg. Jeg har mer enn nok med å samle meg og telle unger regelmessig. Hjernen var så proppet at jeg var usikker på om jeg hadde med meg fire eller fem.
Mye folk, mye lyd.  Herremin for en barselhjerne jeg har!
Jeg har fem unger, fem! Ikke fire. 1-2-3-4-5 og alle er her.
 -Har du sett, så vakker hun er Nina. Hun blir jo bare finere og finere.
Man kjenner de fleste her på bygda, og denne damen kjenner jeg også. Ikke godt, men nok til å vite hva hun heter og litt av hennes historie.
Hun er eldre enn meg, allikevel har vi mye til felles.
Virkelig Nina, hun er nydelig.
Jeg må jo si meg enig sier jeg og takker høflig mens jeg forsiktig lirker henne tilbake til vognen og ber en stille bønn om at de to små øyelokkene skal holde seg lukket. At hun nærmer seg seks kilo merkes på skuldrene, på ryggen. Armene er dovne. Sov lille venn, sov.
Vi blir stående å beundre litt begge to.
Med hode på skrå står vi å titter begge to.
Jeg rugger vogna, for å holde lokkene nede. Sooooov..

Nina, sier hun.
Legger hånda på skulderen min, stryker i sirkerbevegelser og ser godt på meg.
Du er dyktig…
Jeg smiler tilbake.
Det er du virkelig, dette klarer du kjempe fint.
Det er som om hun ser rett inn i meg.
Rett inn i tanker om å snu og pakke ungene i bilen. Det er akkurat som hun har hørt meg telle.
Du er dyktig, det må du for all del ikke glemme.
Veslemor i vogna knirker.
Jeg plukker henne opp, tar henne tett inntil akkurat slik jeg vet hun liker det best.
Takk, tusen takk sier jeg mens jeg fortsetter å gynge.
Kan jeg? Sier hun og strekker ut armene.
Selvfølgelig, sier jeg og lirker minstemor over i hennes armer.
Ta deg en kaffe du nå, så tar vi oss en tur.
Hun og minstemor går nedover gangen.
Jeg blir stående.
Stolt, rørt og takknemlig.
Tenk at tre ord kan snu dagen.

 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame