Snart slipper du taket.

 

Skal jeg vise deg noe magisk?

Øynene lyser ekstra opp. De allerede sprudlende klare øynene, får en ekstra gnist.

Klart jeg vil, sier jeg og møter blikket hennes.

De små lubne hendene roter litt på siden av sengen, og gjemt mellom kose kaninen som er i ferd med å miste øret og den store reven med glitrende øyne plukker hun frem et lite pølsepenal.

Hun gløtter lurt mot meg mens hun åpner glidelåsen.
Jeg følger nøye med, og merker at innerst inne er jeg egentlig litt spent.

Pennalet er hun stolt av, og vokter med alt hun har.
Hun fikk det av storesøster.

Glidelåsen går opp og hun åpner lokket, i sakte film løfter hun det av mens hun gisper.
Selv om hun vet hva som er i, er spenningen nesten til å ta og føle på.

En hårsløyfe i rosa velur med diamant på som har mistet spennen.

En plastring fra tannlegen.

En liten skilpadde med glitter på skallet sitt som mangler et ben.

Noen små lapper med tegninger og kruseduller.

og en liten Elsafigur.
Ting hun har tatt vare på, bare fordi.

Selv om skilpadden mangler en ben, sløyfen mangler spenne og lappene kun inneholder kruseduller ingen forstår.
Er dette hennes skatter. Hennes magiske skatter.

Hun løfter en og en ting opp, øynene blir større for hver gang.
Sier ikke et ord, så legger hun de forsiktig tilbake, lukker lokket forsiktig før hun gjemmer de trygt i mellom bamsen med glitterøyne og kaninen som snart mister øret.

Med hodet trygt på puta veksler vi noen ord om dagen, hvem hun lekte med og hva som fikk henne til å le.
Hun deler alt med med meg, tanker, følelser, fantasier.

Jeg elsker hennes verden. En snart fire år gammel verden.
Og minuttene før leggetid, får jeg ta en del av den.

Bare oss to, helt alene.

Du kan få ligge er med meg, hvis du vil, sier hun etter sangen er sunget.
Hun ser nok at jeg er både trøtt og sliten.

Jeg pleier å tusle ut, men i kveld takker jeg ja.
Legger meg godt inntil den lille kroppen og snuser inn hennes gode tanker og fantasier.

Holder deg godt fast, for jeg vet så inderlig godt,
at snart slipper du taket.

Dødskul nyhet fra lego!

//annonse

Hun er langt inn i en ny verden.

Hun flytter på noen brikker, ordner og fikser og tar opp nettbrettet.

Musikken flyter ut av brettet og hun lyser opp bak skjermen.
Ha ha mamma, jeg danser med en enhjørning!

Og se, nå blir de høner!

Vi har hentet pakke fra lekekassen.no dette har hun gledet seg veldig til.

For litt siden, satt vi å bygde lego.
Målet var, å sette sammen en figur som skulle bli levende.
Levende på skjerm, i en annen verden.

Og nå, var enhjørningen levende på skjermen.

Vidiyo er en nyhet fra lego. Et skikkelig kinderegg.
Her får du mye moro for pengene.

Man må bygge lego
Selvsagt må figurene settes sammen, og i de største pakkene må også selve boksen settes sammen.

Man kan samle figurene
og i kjent stil er det små hemmelige poser med mystery figur inni.
Dette elsker iallfall Matilde.

Veldig fine priser er det også, under 200 kr for de store settene, og 60 kr for mystery posene.

Også, kommer kanskje det som fenget aller aller mest.
Vidiyo appen.


Her kan figurene hun samler på scannes inn, og på null komma niks, blir de levende.
Her kan de brukes til å lage musikkvideoer til kjente sanger.

Med de små bitsene som følger med figurene kan hun legge til effekter og bevegelse på figurene.
Hun kan sette de sammen som band, eller ha solo performance.
Og det som er aller mest moro, hun kan dele de med andre inne på Vidiyo.

Appen er helt trygg, jeg måtte verifisere henne og godkjenne konto og selv vise legitimasjon for at jeg var akkurat meg.
Inne er det lov å kommentere på filmene, men kun med emojier og god stemning.
Alle vidiyoer blir moderert og godkjent av moderatorer før de postes så andre kan se.

Lego er nostalgi for meg, og jeg ELSKER at de henger med i svingenen.
Deres app er det mange andre sosialemedier til barn som kan lære av.

Vidiyo fikk vi tak i hos lekekassen.no, som dere vet er vår absolutt favoritt lekebutikk.

Med prismatch er vi helt sikre på at vi gjør et god kjøp, og med rask levering blir ikke utålmodigheten for stor.

Jeg er redd for å glemme

Uansett hvor hardt jeg prøver, har jeg glemt hvordan det føles.
Jeg legger hånden på magen, prøver å huske, kjenne hvordan det føltes.

Å ha et voksende, spirende liv inni egen kropp.

Jeg burde jo huske det, jeg som har gjort det syv ganger.

Den følelsen er redd for å glemme.

Jeg klemmer den lille kroppen så hardt jeg kan.
Holder han tett inntil, snuser litt på det hodet. Holder han litt fast, for om litt vil han ut å krabbe.

om jeg legger godviljen til, lukter han enda litt baby. Bare bittelita.

Den lukten er jeg redd for å glemme.


Syv ganger har jeg gjort det mest magiske, smertefulle, fantastiske, råe en kvinnekropp kan gjøre.
Fødsel er rått, heftig og naturlig.

Fødsel er en unik opplevelse som viser hva kroppen er bygd for, hvor mye den standhaftige kroppen kan tåle, hvor viktig trygghet, nærhet, og teamwork er. Hvordan man må stole på kroppen for å komme nærmere målet.

Hver fødsel er unik, og hvordan den oppleves likeså. Ingenting har gitt meg den selvfølelsen og boosten som en fødsel.

Den følelsen er jeg redd for å glemme.

Våkennettene, den trillende latteren, sovende barn på brystet, de små deilige valkene, fjonene i nakken, lubne tottelotter, de første kritthvite tennene, de altoppslukende øynene, de små gryntene, trilleturene.

Lykken, frustrasjonen, forelskelsen, utmattelsen, stoltheten, mestringsfølelsen.

Spenningen, magien, nysgjerrigheten, uvitenheten

Jeg er redd for å glemme den

I dag er han baby, i morgen er han ett år.

Jeg både gleder meg og gruer meg.
Ikke til i morgen, men til tiden fremover.

Jeg vil ikke glemme, årene bak meg har lært meg alt jeg vet om meg selv i dag.
Svangerskapene, fødslene, barseltidene, tårene, gledene, sorgene, kampene og mestringene.

Jeg føler, de svinner hen.

Jeg gleder meg til tiden som kommer, til alt vi har i vente. Hvordan vi skal vokse, sammen.
Oppleve, sammen. Kjempe, sammen. Fryde oss, sammen.

Krangle, le, lære, utvikle, oppleve.

Leve.

Det er klart, tiden som kommer  er viktig.
Men det som har vært vil jeg ta med meg.

Og jeg er redd for å glemme.

For det som har vært, har gjort oss til den vi er.