Advarsel, barna tærer på forholdet

//annonse  parweb

Ingen av oss reagerer med det første,
Vi har akkurat satt stumpene ned i sofaen etter en lang dag og hektisk ettermiddag.
og nå står den der foran oss og lyser blått.

Babycallen

Og lyden den sender ut skjærer godt ned i ryggmargen.

Ingen av oss reagerer, bare ser på hverandre i sidesynet.

Survingen går over til lett desperat gråt.

Gidder du? Sier jeg og ser spørrende på han.

Mannen sukker, reiser seg opp og stamper litt ekstra demonstrativt i gulvet på vei til rommet.
For guds skyld, jeg satt i jo i 5 sekunder, hører jeg han mumler mens han går.

Det tar ikke mange minuttene før roen senker seg igjen og vi prøver på nytt.
Vi rekker ca 10 minutter, før nestemann begynner.
Han bare ser på meg.

??

Meg igjen? Mener du det?

Nei da, jeg skal gå jeg.

Det tar heldigvis ikke lange stunden før roen på nytt er på plass. Jeg ber en stille bønn mens jeg tusler opp trappen.
La det bare være litt stille iallefall for en episode.

Jeg deiser i sofaen igjen. Mens jeg har vært nede har godisskåla havnet mellom oss.
Vi satser på at ole lukkøyet har gjort jobben sin, jeg mener, hvem vil vel bli catchet av en på fem år med smågodtskåla på en søndag?

 

Fy søren jeg savner det å kunne se en episode i strekk, sier jeg i det jeg signaliserer at han kan trykke play.
Han nikker og sukker.

Vi får se resten av episoden i fred, han foreslår en til. Men det er jeg rett og slett for trøtt til.
Jeg må prøve å få sovet den lille tiden minstebror er i nattmodus.
Den lille kroppen begynner å åle og gnu seg, det er på tide med litt påfyll før natten tar oss.

Nok en dag er over, jeg har lagt meg og han sitter som alltid igjen oppe.
Fy søren som jeg savner å bare kunne sitte i den armkroken uten å støtt og stadig bli forstyrret.

Vi deler ikke en gang seng lengre, kan ikke huske sist vi gjorde det.

Det er best sånn, nei hvem er det jeg lurer. Det er mest praktisk sånn.

Jeg savner å være impulsiv og spontan, jeg savner å være nær uten å ha selskap av andre rundt.
Akkurat nå føler jeg dagene flyr, til mating, snørrtørking, rydding, klesvaskmaraton, skifting av bæsjebleier, trøstig og underholdning av små kropper på gulvet.

I tillegg til brannslukking av søskenkrangling, gulp på begge skuldrene og leverpostei overalt.

Jeg skal være helt ærlig savner å ha litt romantikk i en vanlig hverdag.
Mer rom til oss.
De siste årene har vært en prøvelse, rett og slett.

 

Fordi de er barn, og de er akkurat slik barn skal være.
Og på toppen av det hele har vi syv av de.

Å få barn, er uten tvil en påkjenning for forholdet. Såpass ærlig må jeg være med deg.

Som et uvær som kommer det hamrende inn over deg, der du ligger på en solfylt strand og nyter livet. Røsker opp litt grums på veien og gjør det klare vannet både grumsete og urolig. Store bølger som slår inn mot land, noen større enn andre.
Man er to, og blir tre. Plutselig endres prioriteringene og de fleste blir tatt på sengen av å ha en 50 cm gråtende sjef med skurrete kommunikasjon.

Dårlig nattesøvn, lite egentid, kos og spontanitet gjør også sitt for å sette stemningen.
Men så viser det seg, at normale forhold, takler denne utfordringen særdeles godt.
Faktisk så er det slik, at det til og med for mange kan styrke et forhold.

Ja for det er jo faktisk slik, at for å bli sterk, må man takle å gå noen dager støl.

Enig?

Det letter nå, nærmest for hver dag blir hverdagen ørlitt mer fylt med søvn og rom for å snakke hele setninger.
Vi ser at det både er rom og på tide å ta vare på det mest verdifulle vi to har.

Nemlig oss.

Vi er fundamentet, grunnmuren til vår familie.
Vi er vårt ansvar.

Det går fint med oss, vi har vært gode venner gjennom hele den tøffe tiden med små.
Men kjærester har det i perioder vært vanskelig å være.

Vi har bestemt oss for å ta tak, før det går for langt.
Parweb er en tjeneste som gir oss muligheten til parterapi etter vårt behov og tempo.

En online tjeneste vi selv styrer.

Man velger selv sti, utfordringer eller krise.

Vi har valgt utfordringer.
Og planen er, å unne dette noen minutter når kveldsroen har senket seg, stede for en serie på Netflix.

Barna har gitt forholdet en utfordring, men også gitt oss en samhold.
Vi står mye sterkere sammen nå, enn før barna kom inn i våre liv.

Nå, må vi finne ut hvem vi er etter barn. Og ikke minst bli gode på å se de små
romantiske øyeblikkene i hverdagen, som det kysset i gangen vi gav hverandre i det vi passerte med hver vår lille som trengte en ny bleie. Eller da vi rullet rundt på stuegulvet av latter fordi kompis så så inderlig morsom ut da han prøvde å hoppe og gjorde det igjen og igjen fordi han synes det var topp at alle lo. Det var klemmen på kjøkkenet mens jeg stod å rørte i gryteretten.
Det var armkroken de 30 minuttene vi fikk i strekk sammen med tv serien vår.

Det finnes ikke den ting jeg er stoltere av, enn familien min.
Og at jeg har formet den sammen med mannen min, er det fineste jeg har gjort.
I hele mitt liv. Det er ingen tvil om at en investering i vårt forhold er det viktigste jeg kan gjøre

 

Sjekk gjerne ut parweb dere også.
Et laverterskel tilbud for en god investering i deres forhold.

Dere styrer selv tempo, og tema.

Og jeg lover, det vil gi minst en tankevekker, eller to.

Dette er ikke bra.

//annonse Floradix

Nina, dette er ikke bra, Nina. Rett og slett ikke bra.

Hun tar en pause, en ubehagelig lang en. Før hun fortsetter.

Så dette må vi ta tak i, med en eneste gang.
Det er så ille Nina, at på mange måter er det et under at du står.

Jeg hadde jo vist det lenge, eller rettere sagt kjent på det.

Men jeg hadde laget meg mine egne årsaker og grunner.
Svimmel, nummen i hender og prikking i leppene, konstant trøtt/sliten.

Ikke rart egentlig, jeg hadde jo tross alt akkurat født, jeg nattammet, hadde flyttet med syv små,
åpnet butikk, altså jeg har mistet telling på ballene i lufta.

Klart kroppen sier ifra.

Jeg husker jeg snakket med mannen min om det, og det var han som fikk meg til å undersøke.
Det er klart du er sliten, sa han, men dette er noe mer.

Han hadde rett.

Det er ikke farlig men det er alvorlig fortsatte hun.
At du står oppreist hver dag er for meg et ørlite medisinsk under.
For du, kjære deg. Har ikke jern i kroppen.

Og jern, det er viktig. I det heletatt for å fungere.

Jern, er et mineral i kroppen som har som sin viktigste oppgave å sørge for at alle celler får oksygen.
og vi alle vet at uten mat og drikke og oksygen, duger helten ikke.

I tillegg er de viktige for bygging og opprettholding av muskler, konsentrasjonen og immunsystemet.

Altså, det sier seg selv at en syvbarnsmor, en hver mor bør og må ha et jernnivå innafor normalen.

La meg si, før du leser videre, for det bør du.
Er det lenge siden du sjekket verdiene i ditt eget blod, gjør det.

For din kropp, den fortjener å ha det bra. Og med for lite jern, vel da jobber den på høygir konstant.

For det er ikke uvanlig at vi kvinner og spesielt mødre har lave jernlagre, ikke så rart siden anbefalt mengde er 15 mg jern hver dag, og gjennomsnittet i norsk kosthold er 6 mg.
Men heldigvis har de færreste så lave som meg.
jeg hadde som sagt så lite at det knapt slo ut på blodprøven. De fant kun spor av jern.

Jeg endte opp med å få jern intravenøst. Kun som en boost, et løft, en god start.
Kall det hva du vil. Det var hverken behagelig eller noe jeg unner noen å gjøre.
Flere dager etterpå kranglet jeg med kroppen, men så begynte det å skje noe.
Nummenheten i fingrene ble bedre, prikkingen ble mindre i leppene og etterhvert følte jeg meg ikke
overkjørt av en buss i det morgenfuglene kvitret.

Verdiene er fortsatt lave, men nå jobber vi oss sakte men sikkert mot målet.

Og selv om jern er viktig for kroppen, er det neimen ikke lett å tilføye jern i kroppen.
Det er vanskelig for kroppen å ta opp, og det tærer ofte på mage og tarm.

Derfor begynte jeg å se etter alternativer, gode løsninger for magen og for en større sjans for gode resultateter.

Jeg anbefaler ingen å bruke google for heleproblematikk, det kan skremme unødvendig.
Men siden jeg hadde kartlagt min egen situasjon med lege, valgte jeg google for å finne gode erfaringer på jernpreparater.

Det var svært få.

men ett skilte seg ut.
Floradix.

Du har kanskje sett flasken i butikken? Jeg hadde, og trodde før det var gjødsel til planter. *flau*
Men det demret lett at jeg hadde drukket en slik flaske etter tidligere fødsler etter anbefaling av jordmødre på sykehuset.

Jeg tar Floradix ved frokost før morgensmoothie og før middag, 10 ml hver gang.
Smaken er frisk og god, og magen min, tåler denne.

 

Floradix er et flytende naturlig tilskudd. Tilskuddet har høy observeringsgrad, altså kroppen tar det lettere opp.
Resultatet er et tilskudd med mindre jern, mildere for magen, men likevel godt opptak.

Ved så høyt opptak som Floradix kan vise til (opptil 25%, til sammenligning  tar vi opp 10% av jern i kosten og de fleste jerntilskudd i pilleform tar vi opp ca 2-10%) Noe som også er forklaringen på magesmerter og forstoppelse ved inntak av tradisjonelle jernpreparater.

Vi er avhengig av jern for å holde oss i gang, faktisk er flere helseproblemer ofte relatert til jernmangel.
Dette er ikke for å skremme, men for å få deg til å ta vare på nettopp deg.

Ikke la det gå så langt som meg, sjekk verdiene dine.

Pssst Floradix får du kjøpt i dagligvare, apotek og helsekost.
Mer om produktet kan du lese her

 

Snart slipper du taket.

 

Skal jeg vise deg noe magisk?

Øynene lyser ekstra opp. De allerede sprudlende klare øynene, får en ekstra gnist.

Klart jeg vil, sier jeg og møter blikket hennes.

De små lubne hendene roter litt på siden av sengen, og gjemt mellom kose kaninen som er i ferd med å miste øret og den store reven med glitrende øyne plukker hun frem et lite pølsepenal.

Hun gløtter lurt mot meg mens hun åpner glidelåsen.
Jeg følger nøye med, og merker at innerst inne er jeg egentlig litt spent.

Pennalet er hun stolt av, og vokter med alt hun har.
Hun fikk det av storesøster.

Glidelåsen går opp og hun åpner lokket, i sakte film løfter hun det av mens hun gisper.
Selv om hun vet hva som er i, er spenningen nesten til å ta og føle på.

En hårsløyfe i rosa velur med diamant på som har mistet spennen.

En plastring fra tannlegen.

En liten skilpadde med glitter på skallet sitt som mangler et ben.

Noen små lapper med tegninger og kruseduller.

og en liten Elsafigur.
Ting hun har tatt vare på, bare fordi.

Selv om skilpadden mangler en ben, sløyfen mangler spenne og lappene kun inneholder kruseduller ingen forstår.
Er dette hennes skatter. Hennes magiske skatter.

Hun løfter en og en ting opp, øynene blir større for hver gang.
Sier ikke et ord, så legger hun de forsiktig tilbake, lukker lokket forsiktig før hun gjemmer de trygt i mellom bamsen med glitterøyne og kaninen som snart mister øret.

Med hodet trygt på puta veksler vi noen ord om dagen, hvem hun lekte med og hva som fikk henne til å le.
Hun deler alt med med meg, tanker, følelser, fantasier.

Jeg elsker hennes verden. En snart fire år gammel verden.
Og minuttene før leggetid, får jeg ta en del av den.

Bare oss to, helt alene.

Du kan få ligge er med meg, hvis du vil, sier hun etter sangen er sunget.
Hun ser nok at jeg er både trøtt og sliten.

Jeg pleier å tusle ut, men i kveld takker jeg ja.
Legger meg godt inntil den lille kroppen og snuser inn hennes gode tanker og fantasier.

Holder deg godt fast, for jeg vet så inderlig godt,
at snart slipper du taket.

Jeg er redd for å glemme

Uansett hvor hardt jeg prøver, har jeg glemt hvordan det føles.
Jeg legger hånden på magen, prøver å huske, kjenne hvordan det føltes.

Å ha et voksende, spirende liv inni egen kropp.

Jeg burde jo huske det, jeg som har gjort det syv ganger.

Den følelsen er redd for å glemme.

Jeg klemmer den lille kroppen så hardt jeg kan.
Holder han tett inntil, snuser litt på det hodet. Holder han litt fast, for om litt vil han ut å krabbe.

om jeg legger godviljen til, lukter han enda litt baby. Bare bittelita.

Den lukten er jeg redd for å glemme.


Syv ganger har jeg gjort det mest magiske, smertefulle, fantastiske, råe en kvinnekropp kan gjøre.
Fødsel er rått, heftig og naturlig.

Fødsel er en unik opplevelse som viser hva kroppen er bygd for, hvor mye den standhaftige kroppen kan tåle, hvor viktig trygghet, nærhet, og teamwork er. Hvordan man må stole på kroppen for å komme nærmere målet.

Hver fødsel er unik, og hvordan den oppleves likeså. Ingenting har gitt meg den selvfølelsen og boosten som en fødsel.

Den følelsen er jeg redd for å glemme.

Våkennettene, den trillende latteren, sovende barn på brystet, de små deilige valkene, fjonene i nakken, lubne tottelotter, de første kritthvite tennene, de altoppslukende øynene, de små gryntene, trilleturene.

Lykken, frustrasjonen, forelskelsen, utmattelsen, stoltheten, mestringsfølelsen.

Spenningen, magien, nysgjerrigheten, uvitenheten

Jeg er redd for å glemme den

I dag er han baby, i morgen er han ett år.

Jeg både gleder meg og gruer meg.
Ikke til i morgen, men til tiden fremover.

Jeg vil ikke glemme, årene bak meg har lært meg alt jeg vet om meg selv i dag.
Svangerskapene, fødslene, barseltidene, tårene, gledene, sorgene, kampene og mestringene.

Jeg føler, de svinner hen.

Jeg gleder meg til tiden som kommer, til alt vi har i vente. Hvordan vi skal vokse, sammen.
Oppleve, sammen. Kjempe, sammen. Fryde oss, sammen.

Krangle, le, lære, utvikle, oppleve.

Leve.

Det er klart, tiden som kommer  er viktig.
Men det som har vært vil jeg ta med meg.

Og jeg er redd for å glemme.

For det som har vært, har gjort oss til den vi er.