Uansett hvor hardt jeg prøver, har jeg glemt hvordan det føles.
Jeg legger hånden på magen, prøver å huske, kjenne hvordan det føltes.

Å ha et voksende, spirende liv inni egen kropp.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg burde jo huske det, jeg som har gjort det syv ganger.

Den følelsen er redd for å glemme.

Jeg klemmer den lille kroppen så hardt jeg kan.
Holder han tett inntil, snuser litt på det hodet. Holder han litt fast, for om litt vil han ut å krabbe.

om jeg legger godviljen til, lukter han enda litt baby. Bare bittelita.

Den lukten er jeg redd for å glemme.

Syv ganger har jeg gjort det mest magiske, smertefulle, fantastiske, råe en kvinnekropp kan gjøre.
Fødsel er rått, heftig og naturlig.

Fødsel er en unik opplevelse som viser hva kroppen er bygd for, hvor mye den standhaftige kroppen kan tåle, hvor viktig trygghet, nærhet, og teamwork er. Hvordan man må stole på kroppen for å komme nærmere målet.

Hver fødsel er unik, og hvordan den oppleves likeså. Ingenting har gitt meg den selvfølelsen og boosten som en fødsel.

Den følelsen er jeg redd for å glemme.

Våkennettene, den trillende latteren, sovende barn på brystet, de små deilige valkene, fjonene i nakken, lubne tottelotter, de første kritthvite tennene, de altoppslukende øynene, de små gryntene, trilleturene.

Lykken, frustrasjonen, forelskelsen, utmattelsen, stoltheten, mestringsfølelsen.

Spenningen, magien, nysgjerrigheten, uvitenheten

Jeg er redd for å glemme den

I dag er han baby, i morgen er han ett år.

Jeg både gleder meg og gruer meg.
Ikke til i morgen, men til tiden fremover.

Jeg vil ikke glemme, årene bak meg har lært meg alt jeg vet om meg selv i dag.
Svangerskapene, fødslene, barseltidene, tårene, gledene, sorgene, kampene og mestringene.

Jeg føler, de svinner hen.

Jeg gleder meg til tiden som kommer, til alt vi har i vente. Hvordan vi skal vokse, sammen.
Oppleve, sammen. Kjempe, sammen. Fryde oss, sammen.

Krangle, le, lære, utvikle, oppleve.

Leve.

Det er klart, tiden som kommer  er viktig.
Men det som har vært vil jeg ta med meg.

Og jeg er redd for å glemme.

For det som har vært, har gjort oss til den vi er.