Skulle du kanskje tenkt på før du fikk så mange unger??

I dag bikket jeg inn i uke 37, med andre ord inn i tiden hvor babyen kan bestemme seg for å komme ut når som helst.
Han er i utgangspunktet ferdig, alt som skal til nå der inne er å ruge på seg noen ekstra gram for å takle den kalde verden utenfor enda litt bedre.

Jeg kommer ikke til å gå til termin, det vet jeg.
OM han ikke er kommet selv før den tid, har jeg fått en dato hvor vi blir satt i gang.

Og det jeg vet, er at siste mann ut, han kommer ut midt i dette kaoset av en verden vi lever i nå.

Istede for å erklære unntakstilstand etter babyen er født, er vi midt i en voldsom enn i det han entrer verden.
Og helt ærlig, er jeg pissredd for hvordan det blir.

Helt ærlig, fatter jeg ikke hvordan vi skal få det til.

Hjemmeskole for tre elever i tre ulike trinn, 2 barnehagebarn som trenger at ting skjer, 1 liten kar med utfordringer motorisk som gjør alt annet vanskelig, en arbeidsplass å opprettholde, klær etter ni mennesker å vaske, middag å lage, og et hus som iallfall må holdes hygenisk rent.

Og en nyfødt baby, barselmamma med følelsene utenpå og usedvanlig lite søvn.

Jeg kjenner jeg sliter med å puste når jeg tenker på det.

Den tikket inn, temmelig raskt etter jeg delte bekymringene mine på min snapkanal.
Jeg tror det tok ca 3 sekunder fra jeg postet til jeg leste.

Jeg hadde helt ærlig ventet den, er vant til fordommer, merkelige spørsmål og enda rarere påstander.
Og som regel lar jeg de prelle av, og skli videre i vår travle hverdag.

Men i dag, traff den.
Skikkelig.

For jeg er så inderlig klar over at det er en del som tenker slik, og det gjør meg så inderlig trist og lei over at det finnes mennesker som er så usannsynlig korttenkt som dette eksemplet over.

First thing first, man blir ikke synsk av å føde mange barn. Tro det eller ei.
Skulle gjerne sett det var en evne man fikk, iallefall som en bonus rundt femte barn, men slik er det altså ikke.

Og for det andre, det er ikke pga antall barn jeg er sliten, redd, frustrert, oppgitt, utmattet og usannsynlig tom.
Det er pga situasjonen, situasjonen av et virus INGEN av oss kunne forutse

Kom ikke her å fortell meg at alle de med “normalt” antall barn ikke kjenner på denne situasjonen.
For jeg VET at de aller aller fleste kjenner på dette i en eller annen grad.
Jeg har en inboks full av slitne mødre som føler de hverken strekker til eller er gode nok akkurat nå.
Og vettu hva ? Det er helt greit.

Dette er som å bli med på en karusellrunde du egentlig ikke hadde så lyst til, men som alle andre gjerne ville du skulle være med på. Og som en bonus, aner du ikke når turen er over, og du må sitte hele turen ut.

Ingen tar hensyn til at du både føler deg kvalm, svimmel og redd.

Turen bare fortsetter og fortsetter, og akkurat nå virker den ikke til å ha noen ende.

Jeg kunne ikke forutse at livet skulle være helt på tverra når denne karen her skulle komme.

Å ta imot en nyfødt krever sitt, uavhengig om  det er første, tredje eller sjuende.
Og de aller fleste, legger så godt til rette som de kan, for å gjøre situasjonen og opplevelsen så god som mulig.

Og vi hadde det, lagt til rettet så godt vi kunne, også denne gang. Forberedt små og store, lagt en plan.
Gitt meg rom for å sove og hvile, rom for oss for å roe ned tempoet for en stund.

Tid alene, for meg og mannen med babyen.
Søkt minstemann inn i barnehage, roet ned tempo på jobb.

Men så skjer dette.

Det ingen kunne forutse, selv ikke jeg med syvende barn i magen.

Det er viktig å huske at å ha seks barn er noe vi er vant med, det var vår situasjon før viruset snudde alt på hodet,
I likehet med at de borti gata har to små, og de enda litt lengre bort har ett barn.

Vi har kanskje ikke stort til felles, men en ting har vi nå og det er at vi står midt i en situasjon vi ikke ønsker skal være slik og alt vi kan gjøre er å vente tålmodig til det går over, samtidig som vi holder ut. For det må vi.

Alt går, 
Jeg vet jo det, og dette går også.

Alt går, men mye får også konsekvenser. Og om dette fortsetter slik lenge, er jeg fryktelig redd for konsekvensene for oss.
Akkkurat nå er jeg skrekkelig klar over at eneste årsak til at jeg fortsatt står, er fordi det ikke er rom for meg til å knekke sammen.

Jeg er oppriktig lei meg, trist fordi jeg vet at all den jobben vi har gjort i forkant for å få denne siste spebarnstiden til å bli så god som mulig, den er forgjeves.

Slik situasjonen er nå, vil det ikke være mye tid til å nyte.
Ikke engang tid til å leve, men fokus på å overleve.

Jeg gruer meg, skikkelig.

Men det må jo bare gå… det må jo det..

Sorg på en meters avstand.

Skilte foran døren gir en real advarsel om at ting ikke er helt slik de pleier.
Jeg har (heldigvis) ikke vært på mange begravelser i mitt liv, men jeg håper og tror at ingen andre vil bli som denne.

I det jeg får opp den tunge kirkedøren ser jeg det står et menneske i gangen.
Jeg lukker døren bak meg, ser knapt noen ting, sollyset er en sterk kontrast til alt som foregår her inne.

I den ene hånden har hun et lite hefte, i den andre en pumpeflaske med håndsprit.

Kondolerer sier hun, i det hun strekker frem flasken og symboliserer tydelig at jeg må strekke frem begge hender.

Tre pump med håndsprit må gnies tørt før jeg kan ta i hefte.

Jeg tar det i hånden og trer inn.

Det er nesten ingen her, og aldri før har jeg sett en slik forsamling, med nesten mere avstand enn mennesker.

Hele kroppen værker etter å klemme, ta på og omfavne.

 

Helt foran sitter hun jeg har lyst til å klemme, hun er 18 år, og i dag sier hun et siste farvel til sin mor.
Helt på andre siden sitter hennes bror, så lang unna, men så nærme det går an.

Midt på gulvet foran oss står kisten, med mamma.

Vår mamma.

Men uansett hvor vondt det er, en klem er ikke lov, ikke en gang et håndtrykk.

Klare beskjeder om at vi skal sitte på hver vår rad, annenhver, og om vi må sitte på samme rad skal det minst være en stol i mellom. Maks 15 mennesker er tillat i en stor kirke. Maks 15 mennesker.

Og ingen av de får være nær hverandre,

Ingen håndtrykk, klemmer eller annen nærkontakt.

Jeg ser og hører hun gråter, lillesøster, musikken begynner å spille og jeg føler på hele meg at jeg sitter på feil sted.
jeg vil så inderlig sitte ved siden av henne, ved siden av alle og bare holde rundt, støtte opp og bekrefte at de ikke er alene.
Og ikke minst, kjenne noen trygge armer rundt meg.

I stede, sitter jeg her, seks rader bak, på avstand. Slik vi har levd nå en ukes tid.

Presten kommer ut, ingen håndtrykk.
Men en runde rundt til hver enkelt hvor hun stopper en meter ifra og legger hånden på hjerte og bukker dypt.

Hele situasjonen føles knapt ekte.
Det er jo ikke slik man skal oppføre seg i sorg.

Hva er et bukk i forhold til en klem?

Men viruset som herjer i verden tar ikke hensyn.
Ikke til noe.

ikke til glede, lykke, latter eller sorg.
Ikke til tårer, ensomhet eller smerte.

Jeg skulle så inderlig gitt dere en klem, alle sammen.
Hun står der foran oss.Presten
Men verden står på hode nå, og en klem er ikke lenger lov, selv ikke når den er sårt nødvendig.

En stor del av meg, har bare lyst til å trosse alle anbefaler, klemme alle sammen,
Jeg vet jo så godt at det hjelper, iallfall litt.

Men det ikke verdt risikoen.

Det vet vi alle, derfor holder vi avstand.

Sammen alene, er følelsen jeg sitter med..

Blikk og ord er lov, en berøring på skuldra drister vi oss til.

Vi er sammen, men langt ifra samlet.
Vi er sammen, men langt ifra nære

 

Slik er det å være i sorg når et virus har makten.

 

Plutselig satt jeg på isolat.

Du er ikke frisk?

Nei jeg er ikke det, sier jeg og skjønner nesten umiddelbart at dette blir vanskelig.

Jeg er forkjøla, sier jeg og rensker stemmen.

Sikker på det? Sier hun bak disken.

ja sier jeg, helt sikker.

Har du testet deg?

Nei det har jeg ikke, men har hatt tett dialog med legen, og vi har konkludert med at dette er en helt vanlig forkjølelse.

Men hva gjør du her når du ikke er frisk?

Vell, timen jeg skal på er akutt, og nødvendig.

Jeg merker jeg begynner å bli nervøs, jeg har grudd meg til timen, samtidig som jeg gledet meg til å få den unnagjort.
Få noen svar og kanskje noen som kunne hjulpet meg litt med plagene.

Jeg må nesten ringe kirurgen først jeg, sier hun og peker på en stol som står helt alene i en gang utenfor venterommet.

Jeg går dit og setter meg, ser det diskuteres der inne.

Det går noen minutter før hun kommer ut.
Jeg må be deg gå ut å vente, kirurgen vil ringe deg når vi vet om vi kan ta deg inn.

Jeg tusler ut, og kjenner klumpen i halsen.
jeg som har gått å vært redd lenge nok nå, ser at undersøkelse bare sklir lengre og lengre unna.

Jeg venter en god stund, så ringer telefonen.

Jeg kan dessverre ikke slippe deg inn på avdelingen med de symptomene du har, jeg kan heller ikke sende deg hjem.
Så om litt vil det komme en lege ut til deg, med smitteutstyr. Henne skal du følge etter, også undersøker de deg, ikke for det du skulle, men for å utelukke corona.
Så får vi ta alt derifra.

Ikke lenge etter vi legger på kommer hun, med munnbind og fult utstyr.
Jeg merker jeg vil at vi snur og går inn raskt, redd for å skremme mennesker som sitter å venter rett innenfor.

Ta på deg dette, sier hun og gir meg et munnbind.
Følg etter meg, og ikke ta på noe.

Jeg smetter på meg munnbindet og følger etter.

 

jeg blir ført inn på et isolat og hun ber meg vente i sengen.
Rett etterpå fylles rommet med fire mennesker, 2 leger, 2 sykepleiere.
Alle i gule dresser, vernebriller, munnbind og hansker opp til albuen.

Jeg får forklart prosedyren, en test blir tatt og en blodprøve unnagjort.

Så må jeg sitte å vente, svar på blodprøvene først.

De var ok, dermed kan min akutte undersøkelse vente litt til, iallfall til corona resultatet er avgjort.

Det måtte jeg vente et døgn på.

Jeg fikk meg en knekk, såpass ærlig skal jeg være. Og gråt mine modige tårer til sykepleieren som kom inn og sa hun skulle følge meg ut.

Kanskje ikke så rart, etter å ha vært gjennom en tøff prosedyre for undersøkelsen jeg skulle gjennom. Grudd meg, vært redd og bekymret og ikke minst gledet meg med skrekkblandet fryd til å få et svar.

Så går alt ad dundas pga litt groggy stemme.
Samtidig er jeg takknemlig for at de tar dette på alvor. Men når bedømmer vi hva som er mest alvorlig?
En akutt undersøkelse for å utelukke alvorlig sykdom, eller en coronatest fordi man har litt sår hals?

I dag fikk jeg dommen.

Ikke smittet av corona, bare en forkjølelse.
Slik som vi trodde. Og med andre ord, alt oppstyret unødvendig og jeg gikk glipp av undersøkelsen.

Men, igjen, tenk om, enn hvis, hva om testen hadde vært positiv?

Forhåpentligvis får jeg ny time raskt og får tusle gjennom og inn til avdelingen da.

Hva er det du venter på Erna?

Jeg går rett på sak Erna, har ingen planer om å informere deg om antall smittede, økningen siste døgn eller risiko.

For dette antar jeg du vet, inderlig godt.

For jeg regner med, at du i likhet med meg, blir eksponert, uansett hvor vi ser om viruset som for noen timer siden ble kategorisert som en pandemi.

Altså et internasjonalt utbrutt, ute av kontroll.

La oss tygge litt på det.

ute av kontroll.

lånt fra vg.no

Hva er det som gjør, at vi her i iskalde nord har så klokkeklar tro på at vi fortsatt har kontroll?

Tallene eskalerer, nye smittede for hver gang jeg trykker oppdater.
Viruset har kommet nærmere og nærmere og i dag, til kommunen hvor jeg bor.

Og for noen knappe minutter siden, åpnet jeg en mail fra barnehagen om at en familie
i vår barnehage er satt i karantene.

Likevel, var alle velkomne i barnehagen.
Iallfall alle som var friske.

Hva er det som gjør at vi tenker at dette går fint,
Når INGEN andre land med så stor spredning vi allerede har oppnådd,  har fått kontroll?

Jeg vet, jeg vet, dette viruset er ikke farlig for oss halvfeite friske nordmenn som tåler en sjau eller to.
Men hva med de som ikke tåler det.

Slik som han som jeg har i hus, som er minst og mest sårbar?
Eller han som er ufødt i min mage, som jeg ikke vet helsen til før han kommer ut?

Hva er årsaken til at vi ikke velger å lære av de som har ble rammet før oss, som har “gått under” og har flere døde på listen.
Hva er årsaken til at vi tror at det skal være så annerledes her.

Viruset er kanskje ikke farlig, for alle, men gir det oss noen rett til å gamble?

Jeg, forstår ikke hvorfor myndighetene ikke iverksetter strengere tiltak med en gang.
Vi kan alle være enige om at viruset har ankommet landet, hvorfor ikke gjøre de tiltakene vi kan for å prøve å gjøre vår skjebne til en annen enn de tidligere rammede?

Kan vi ikke i hvertfall prøve?

Danmark prøver, de stenger skoler.
De har færre smittede enn oss, de gjør drastiske tiltak, stede for å sitte å vente på at det blir værre.

Jeg vet at vi kanskje ikke er den fødte dugnadsnasjonen.

Men her synes jeg jammen meg vi kan ta i et tak alle sammen.
En nasjonal dugnad hvor vi alle tar kampen mot viruset.
Skjermer de sårbare og ikke minst kanskje få stoppet denne dritten?

Se hva større bedrifter gjør? Se hva som skjer med idrettsarrangement, konserter og andre happenings?

Det vil koste samfunnet vesentlig mindre, å gjøre drastiske tiltak nå, stede for å satse på at vi tåler støyten.

Jeg snakker selvsagt om å gå i Danmarks fotspor.
Steng skoler og barnehager.

Eller i det minste oppfordre de som kan og har mulighet til å holde barna hjemme, særlig de selv har fått hjemmekontor.
På den måten kan vi iallfall kanskje minske smitten.

Så kan vi kanskje sammen stoppe dette.

Erna, våkn opp!

Ja vi er tydeligvis idioter!

Man leser om det over alt, og jeg skal nok innrømme at det kan bli i overkant slitsomt.

Antall smittede telles regelmessig, tallet øker sakte men sikkert. Både i verden og i Norge.
Media tipser om hva vi bør gjøre, ikke gjøre og serverer oss statistikker om dødelighet og antall land viruset er i for øyeblikket.

Livekart hvor vi kan følge smitten, som sakte men sikkert brer seg utover jordas overflate.

Det kan bli for mye, selvsagt kan det det.
Men likevel vil jeg tørre påstå at vi trenger det.

Jeg tror ikke media bare er ute etter klikk og likes, jeg tror de er ute etter å gjøre oss bevisste.
Et tappert forsøk på å gjøre oss mer opplyste over situasjon og ikke minst konsekvenser.

Og til en viss grad fungerer det jo,

Det er av en grunn at det er utsolgt for Antibac, engangshansker og munnbind.
Og at elevene har kurs i hvordan holde for munnen riktig og ikke minst fokuserer ekstra på håndhygiene.

Men selv om vi er bombadert, daglig over alt, ser det ut til at vi ikke tar det innover oss.

Konatil oppsummerer det hele greit, Norge er fult av idioter skrev hun i går, og refererte til mennesker som er satt i karantene, som ikke får være på jobb pga smittefare, men som likevel synes det er helt innafor å både ferdes til butikken og på treningsstudio. Og hun har så inderlig rett.

Vi er tydeligvis idioter, som driter en lang mars (på godt norsk) i anbefalingene, for de føler jo seg tross alt helt ok?
Iallfall ok nok til å både handle og trene.

Så er kanskje ikke koronavirus farlig for de fleste av oss, og det skal vi være temmelig glad for, for dette er tydeligvis smittsomt. Men hva med alle de som mest sannsynlig vil få store konsekvenser ved å bli syk, eller som i værste fall mister livet om de er så uheldige å bli smittet.

Er den turen på tredemøllen virkelig verdt den risken?

Er ikke dette det vi kan kalle idioti?

La meg gi deg et eksempel, sånn for å gjøre det hele konkret.

Ser du han karen her?

 

Livsglad, sjarmør som stadig får hele  familien til å le og smile.
Godhjertet, nysgjerrig og en hel verden å utforske.

Han elsker å rive tårn, poppeloppane, at mamma synger og ullteppet strikket av hans bonusbestemor.

Han er 13 mnd, så vidt begynt på sitt eventyr.

Han, vil trolig takle korona viruset svært dårlig, trolig bli alvorlig syk, i værste fall….

Jeg orker ikke skrive det.

Du skjønner tegninga.

Spørsmålet her er vel egentlig, hvem er det som skal ta hensyn her?

Vi halvfeite robuste nordmenn som tåler en sjau eller to, eller han?

Er det du som har fått beskjed om å holde karantene som skal holde deg inne, eller er det han?

Skoler stenges, flyruter kanselleres, idrettsarrangementer arrangeres uten tilskuere, konserter avlyses.
Alt sier at dette viruset kødder vi ikke med. Så enkelt er det.

Selv om dødeligheten er så lav at den trolig ikke vil påvirke akkurat deg, er den høy nok til å ta hensyn til:
Slik vi holder på nå, vil viruset vinne. Om ikke vi tar hensyn, viser viruset og andre respekt vil det fortsette å spre seg, mutere seg og bli sterkere og sterkere.

Vi er lei hysteriet, det sier vi alle, men vi trenger det tydeligvis.
For selv om vi er omringet av fakta om situasjonen, fnyser vi av den og leker superhelter som kjemper mot det grusomme viruset.

Enn så lenge har vi ingen superkrefter, men viruset har lomma fullt av kryptonitt.
Det er det på tide å innse.

Bare en liten dupp..

Så skal vi så absolutt ikke legge skjul på at det tærer på å være foreldre til seks små soldater og en vellagret i magen.
Men så gir det såpass mye at det hele er verdt det.

Men så star man der, midt i perioder som tar mer enn de gir.
Og både jeg og mannen synger på siste versjet.

Hvor man kjenner på at man ikke strekker til, får ikke trøstet nok, pleiet nok, bysset nok, kost nok,
og kanskje vikigst av alt, sovet nok.

Akkurat nå, er vi i ferd med å legge en slik periode bak oss.
Den gyselige grusomheten omgangssyken har vært så hyggelig å stukket innom,
og våre barnehagebarn har vært nede for telling.

Noe som har innebært usannsynlig mye klesvask, oppkast på de utroligste plasser, og en nattesøvn med ett øye oppe og makspuls til det minste hark.

Det krever to, hele natten, når to er slik syk, og man i tillegg har en med feber og influensa symptomer.
Det er det igrunnen ikke rart vi ligger som slakt, på hver vår sofa når klokka nærmer seg leggetid dagen derpå.

Så skjedde det da, jeg slumret, og mannen sluknet totalt.
Alle små lå helt rolig, Daniel pludret i lekegrinden, og de andre så på tv og vi nøt stillheten.
Så plutselig ut av det blå, står spruten som en prosjektil ut av Jonatan som vi trodde var ferdig med å kaste opp.
Utover hele sofaen, og seg selv.

Jeg skjønte at her måtte det skje noe raskt om sofaen vi er så glade i skulle overleve.

Med dårlig bekken, alt for stor mage, ser jeg at den kjappeste løsningen er å dytte til mannen som er så dypt inn i drømmeland at han snorker. Du må opp, du må opp.
Jan-Anders (som han heter) du MÅ opp, Jonatan kaster opp.

Mannen (som jeg kaller han til dere) skyter opp øya, men om han er våken eller ikke er jeg usikker på.
Han spretter ut av sofaen og er i tydelig krigsmodus.
Helt vill i blikket skyter han fart mot lekegrinden.

Neeei ikke Daniel sier jeg, Jonatan.

Han som ikke var så frisk som vi trodde sitter å gråter i sofaen, de som satt rundt han har skygget banen for lengst.

Hva!? Hva!? Si sier mannen mens han fortsetter i retning lekegrinda og plukker opp Daniel som skjønner svært lite.

Han holder den lille pjokken på ett år som om han skulle vært en AG3 og han selv omringet av fiender bak en hver busk.
Han svinger den lille gutten fra side til side mens han forskrekket ser seg rundt.

Ikke Daniel sier jeg, JONATAN!!

Jeg ser far selv tydelig var såpass langt inn i drømmeland at han først NÅ er i ferd med å entre den virkelige verden.
Jeg spretter opp raskere enn jeg burde og griper tak i Daniel før han slipper han rett i gulvet.

Jeg får tak i den lille forskrekka karen som har blitt svingt rundt og gjentar.

Ikke DANIEL, men J-O-N-A-T-A-N!!!

Jah, nettopp sier far og endelig setter han snuta i riktig retning.

Det er neimen ikke lett.

Å bare ta en liten dupp på sofaen..

Gravid uke 34 med syvende barn – en etterlengtet oppdatering.

Jeg husker helt ærlig ikke siste oppdatering rundt svangerskapet.
Og jeg som skulle bombadert dere med kula denne gangen.

Virkelig skvise ut alt jeg kunne ut av siste kule på magen.

Men jammen skjer det mye annet verdt å skrive om, som elegant har dyttet kula litt til side her på bloggen.
Men nå, nå er det jammen meg på tide med en liten oppdatering.

Både for meg og for dere.
for nå FLYR tiden.

Alt for fort kjenner jeg, det er slik at det bygger seg opp en ulmende klump i mellomgulvet (magen er opptatt) i det jeg skriver uke 34. Altså da er vi straks høygravide folkens. HJELP!

Så la oss ta 8 punkter om svangerskapet i uke 34.

 

Kroppen/formen min:

Jeg har allerede et par uker nå følt meg høygravid pluss skal jeg innrømme. Har vært innom sykehuset en natt pga regelmessige kynnere og lite nattesøvn, en natt med noe å sove på gjorde seg og roet kynnerne iallfall for en liten stund.
Magen er veldig stor denne gangen, bekkene har begynt å slarke litt, og ben og hender hovner opp så fort jeg sitter ørlitt rolig.
Og det gjør jeg ofte for tiden, sitte rolig altså. Jeg sliter med å løfte tungt, og det inkluderer minstemann som veier 13 tunge kilo.
Jeg er stolt over kula, men slik kroppen og jeg føler meg nå, er ikke min favoritt. Jeg liker å ikke være hindret til å gjøre ting jeg er vant til, som jeg gjerne vil og egentlig må gjøre. Men så prøver jeg virkelig, å finne fine kroker å henge denne tiden på, for det er siste gang, aller siste gang. Selv om jeg har fått oppleve dette vesentlig flere ganger enn gjennomsnittet tar ikke det vekk magien i reisen. Men ja, innrømmer så absolutt at det er heftig nå.

 

Inne i magehulen.

Størrelsen av kula tatt i betrakning har lillebror laget seg en ørliten villa. I dag skal vi på vekstestimering og får vite om størrelsen på kula sier noe om at jeg har gått gravid sju ganger før eller om han er stor og god.
Han har helt tydelig etablert en form for rytme, som jeg muligens legger inn en bestilling på forandrer seg når han kommer ut.
I det 3 av 6 er i seng begynner han å romstere, etter en meget stille dag. Og da holder han på nesten uten stopp til rundt midnatt. Det er også regelmessig aktivitet gjennom hele natta, fram til et siste støt rundt 07 tiden, da roer han seg og det er små dult her og der til leggetid for de andre igjen.

Søvn.

Søvn er så viktig at det får være et eget punkt.
Som nevnt tidligere har jeg vært innlagt for å få noe å sove på, og det sier vel egentlig sitt i forhold til ståa på søvn.
Jeg sliter med en del regelmessige kynnere når jeg legger meg ned, de er ikke vonde men anstrengende og holder meg våken, vi har hatt like sykdom her og der som holder meg våken, det er press på blæra som holder meg våken og det er denne forbaska angsten som skraper der ute som gir meg en indre uro som gjør at det å finne søvnen kan være en utfordring.

Meeeen jeg sover, litt, men ikke nok, men usikker på om jeg kommer til å gjøre det på en stund ha ha.

 

Psyken.
Er det noe jeg ikke har lagt skjul på, så er det at psyken min alltid får seg en knekk i en eller annen grad i svangerskapet.

Dette svangerskapet har ikke vært det beste, men ikke det værste når det kommer til psyken. Jeg har vært langt nede i mange år og det jeg føler på nå er langt ifra i de skalaene. Akkurat nå er det den hersens fødselsangsten som er i ferd med å sette ørlitt preg på hverdagen. Helt inn har den ikke kommet, men den står å skraper på døra og om jeg lener meg ned for å se gjennom dørsprekken ser jeg han tydelig der. Jeg VET jo at han kommer, jeg får ikke til å holde han helt unna. Jeg bare håper døra holder ørlitt til, for det er så slitsomt når jeg havner inni den hula.

Innkjøp

Ok, her kjenner jeg ørlitt på stress.
Om 40 dager er han her, og hva er klart?

Noen bodyer har vi kjøpt (rakk å gi bort alle babyklærne til uff før testen lyste positiv), ingen strømpebukser, bukser, eller annet.
Vogn har jeg bestemt meg for å gleeeder meg til å vise dere den for den er såååå fin, sååå smart og genial 😉
Men den kommer i siste liten, men jeg vet jo, at å ikke ha vogn i hus den første tiden ikke er krise.

Men, klær og annet daglig utstyr må jeg få ut fingeren på. Man vet jo aldri, plutselig er han er om tre uker.

Craving:
Har ikke hatt noen særpreget gjennom svangerskapet, men får noen innfall med ting jeg bare MÅ ha.
Kanelboller, boksbrus, gule epler, gulrøtter, vann, isbiter er ting som regelmessig dukker opp og gir meg et akutt behov som MÅ dekkes.

Familien.
Nå er det full nedtelling, sånn på ordentlig. Minstemor har også skjønt greia og lurer på når lillebror besøker oss som hun sier. Jonatan på fire synes det er på tide at lillebror kommer ut så det blir plass på fanget til mamma igjen og de andre ser frem til påske som aldri før. Oppi alt hjelper dette så inderlig. Å være omringet med masse små herlige ærlige mennesker som knapt kan vente til han kommer gir meg på mange måter en ekstra motivasjon til siste innspurt.

jeg gleder meg til.
Jeg gleder meg til å hilse på familiens punktum. Se hvem han er og hvilken plass han vil finne.
Jeg gleder meg til en kropp som fungerer litt bedre og ikke minst til å ha plass til barna på fanget.
Jeg gleder meg til å kunne hjelpe til litt mer hjemme her, og bli ørlitt mer kone.
Jeg gleder meg til å se han, hvordan han ser ut, og om han er så lik minstestorebror som ultralydbildene sier.

Psssst, hvordan det går på vekstestimeringen kommer jeg til å snakke litt om på instastory i dag, så heng gjerne med der.

Noe alle foreldre trenger – Helt gratis.

Jeg har kjent på følelsen, flere ganger Iløpet av mine 13 år som forelder.

Svett i panna, klam i hendene, en nærmest brennende følelse i magen, en munn som ikke klarer å komme
med et klart ord og ører som bare ikke orker å høre mer lyd, ord, babling, krangling, mas, gråt.

Kanskje er det pga lite søvn, kanskje er det pga et konstant behov ifra en annen part og
man gir og gir og gir og det dekker aldri nok.

Man har kjent på å aldri være god nok, over lengre tid.
Aldri strekke til, uansett hvor langt man strekker seg.

Så skjer det, man blir så desperat at man ikke vet hva man skal gjøre, man vet ikke hva man skal si,
nærmest ikke hva man skal føle. Utmattet, sliten, lei og frustrert.
Jeg har låst meg inne på badet, utallige ganger.
Bare for å samle meg, prøve å tenke klart og ikke minst IKKE gjøre eller si noe dumt.

Og der og da, på badet, med tårer, bustet hår, samme Tskjorte på 3. dag og noen hamrende barnehender på utsiden skulle jeg så inderlig hatt mulighet, til å snakke med noen.

Noen som bare lyttet, som forstod, som kanskje til og med hadde noen gode råd.

Det er vanskelig, fryktelig vanskelig å rope ut at man innimellom synes at foreldrerollen er tøff.
Så tøff at du føler for å gi opp. Så vanskelig er det, at vi gjør det for lite. For midt oppi all håpløsheten føler vi oss fryktelig fryktelig alene. Men sannheten er jo, at det er vi så langt ifra. Jeg vil faktisk tørre å påstå, at alle har vi, i en eller annen grad, en eller annen gang har følt på denne følelsen. Og det siste vi trenger, midt oppi det hele, er å føle oss alene.

Men alle har ikke en venn, en mor, en far eller annen støttespiller de kan eller er fortrolig nok til å ringe i en slik situasjon.
Hvor stoltheten vinner, og vi velger å takle dette i ensomhet, selv om litt selskap og støtte er alt vi trenger.

Men nå, nå har vi endelig alle noen å ringe.

I går lanserte Stine Sofie stiftelsen Foreldresupport.
En hjelpetelefon til oss foreldre når vi trenger noen å snakke med, enten det er for å få råd, veiledning, eller bare trenger noen som har et uthvilt øre. En anonym og ikke minst gratis tjeneste, tilgjengelig, 24/7
Med lavterskel, full av forståelse og ikke minst informasjon.

 

Noen av mine hjertesaker, har hele veien med denne bloggen, og andre kanaler vært å vise alle nyanser av foreldrerollen. Stoltheten, søskenkranglingen, søvnløsheten, forelskelsen, utmattelsen, utfordringene, mestringene.

Og stadig overrasker det meg at det til tross for at vi alle kjører samme bane, er så mye vi ikke snakker om.

Jeg mener, jeg opplever å nærmest bli hyllet for å vise hverdagen slik som den er.
jeg er svært takknemlig for å kunne være den, som viser en helt vanlig hverdag og at det blir satt pris på, men likevel er det trist å vite at vi alle er så redd for å vise alle sider av den viktigste rollen vi får tildelt i livet.

Derfor, er det uten tvil på sin plass, at denne telefonen blir opprettet.
Og ved å besøke foreldresupport.no (siden er oppe å gå Iløpet av dagen i dag) har du også mulighet til å chatte, dersom en telefon er for skummelt eller vanskelig. Her finner du også mye god og relevant informasjon.

Og du, mens vi er i gang.
Har du sett appen 10 smarte tips til alle småbarnsforeldre?

Den er gratis, og et kjempe fint verktøy til blivende og nybakte foreldre.
Og den også, helt gratis.

Men folkens, la oss bli enige om at dette krever felles innsats.

Et steg på veien kan og være at vi som er i gang med småbarnslivet må slutte å late som,
vi må vise at det er lov å føle på alt i denne rollen, for det er jo akkurat det vi gjør.
Som i alt annet, parforholdet, arbeidsforholdet og vennskap.
Vi må være ærlige, både om det tøffe og det gode.
Det gir støtte, og åpenhet, og det trenger man, alltid.

 

 

 

De tror det er pollenallergi

Reklame | LUX Norge

Jeg må innrømme at jeg ikke ofret det så mye som en tanke før egentlig, inneklima altså.

Jeg mener, jeg merket det jo, om et av barnas rom var innestengt, soverommet vårt trengte luft eller stua skrek etter en liten runde gjennomtrekk. Og lufte gjør vi rett som det er. Og holder det så rent det er mulig med en runde støvsuger, mopp og klut med jevne mellomrom.

Det var det jeg gjorde, og tenkte det var optimalt.

Så fikk jeg meg en real tankevekker.

En telefon fra barnehagen tidlig vår i fjor.

Jeg tror dere må hente Jonatan, vi kjenner han nesten ikke igjen, og det skjedde helt plutselig.

Jeg hørte han gråt i bakgrunnen. Med temmelig fersk lillebror på brystet fikk jeg pappan til å hente.
Merket jeg nærmest gruet meg til å høre hva som hadde skjedd.

Han gråt opp trappa, og når han rundet hjørnet fra gangen så jeg barnehagen hadde helt rett.
Han var nesten ikke til å kjenne igjen. Hele ansiktet var hovent, øynene røde, samme med nesa.

De tror det er allergi sier mannen som ser jeg ser bekymret ut.
Vi ringer lege med en gang og får komme samme dag.

Barnehagen hadde rett, nok en gang.
Gutten hadde kraftig pollenallergi.

Jeg må innrømme jeg ble litt overrasket, ingen av oss andre hadde et snev av allergier engang.

Den våren ble en stor og bratt  læringskurve.
Og plutselig dukket det opp et nytt problem.

Vanen jeg hadde med å sprenglufte for inneklima var plutselig mot sin hensikt.
Ikke kunne jeg lufte på soverom, ikke kunne vi lufte på stua.

Han måtte jo få noen fristed for pollen i den grad det var mulig, den vesle allergikeren vår.

 

Jeg har siden den våren fått en til vi må ta ekstra hensyn til, en liten kar på 13 mnd som avlaster den ene luftveisinfeksjonen etter den andre. Som knapt kan se ut inngangsdøren før han får en ny forkjølelse eller infeksjon i luftveiene.

Som har hostet så og si hele livet.

Den vesle kroppen har vært gjennom mye, det er klart vi vil gjøre det så godt vi kan for han også.

Inneklima spiller en stor rolle for begge to, det er klart jeg er blitt mer og mer bevisst på dette, hvordan kan vi gjøre dette bedre for disse små og for oss andre.

Og hva påvirker egentlig inneklima?
Jeg har googlet, blitt en hel del klokere.
Og konklusjonen er enkel, det er en hel del som påvirker inneklima og det er ikke minst MYE som påvirker det.

Støv fra dyner, tepper, puter og pledd. Avgasser fra maling på vegger, materialer i gulv og tak, fukt, temperatur, belysning, støy.
Noe påvirker oss mer enn andre ting. Noenting er enkelt å gjøre noe med. Andre ting krever mer omfattende tiltak.

Har du tenkt på dette?

Det er spesielt de små partiklene i lufta som det er enkelt å gjøre noe med.
De som vrimler rundt, fester seg i puter, dyner, tepper, gardiner, og alt annet. Som ikke forsvinner helt uansett hvor mye du støvsuger eller vasker. Disse påvirker spesielt våre to karers kvalitet på inneluften og er faktisk mulig å gjøre noe med.

 

En skikkelig luftrenser vil løse mye av utfordringen fant jeg ut, og når LUX kom på banen og ønsket et samarbeid med meg tidlig på året var det perfekt timing. Ikke bare kommer de hjem til meg og måler inneklima, de har også utstyr som kan hjelpe meg bedre den og kanskje gjøre våren enklere for vår allergiker og luften generelt bedre på soverommet til minstemann.

 

DETTE gleder jeg meg til.

Pst les mer om LUX sine produkter HER.
Følg de på facebook for gode råd HER

 

 

 

Han hjelper meg faktisk ikke med barna!

I går delte min mann sitt første innlegg her på bloggen.
Iløpet av 25 spørsmål fra dere, ble dere bedre kjent han og hans blikk på familien kaos og vårt liv sammen.

Dere tok han godt imot, sendte mange fine ord og kommentarer på at det var hyggelig å høre hans tanker.
Men så dukket de opp, hyppigere og hyppigere, kommentaren eller komplimentet om du vil,
jeg både blir trist, irritert, oppgitt og frustrert over.

 

Så heldig du er, som har en mann som hjelper deg med barna.

 

Jeg har tenkt en liten stund, på hvordan jeg skal vinkle det hele.
Hvordan jeg skal forklare og svare alle de som tenker det samme.

For sannheten er at jeg blir trist, ja oppriktig lei meg blir jeg, for at dette er holdningen i 2020.

 

Han, altså min mann og far til barna, som dere skryter slik av, han hjelper meg ikke med barna.

Det er Helt sant, han hjelper meg ikke.

Nei da, han hjelper meg ikke.
Han er pappa, på lik linje som jeg er mamma.
Han hjelper meg ikke, han er forelder.

Han hjelper ikke meg.
Barna er ikke mine.
Sist jeg sjekket er han like mye forelder for barna som jeg er.

Han er like verdifull, like nødvendig og like viktig for barna som jeg er.

Han er en forelder på akkurat samme nivå som meg.

Barna er våre.
Laget av oss, sammen, og forsørget av oss, sammen.

Han hjelper ikke meg, vi samarbeider.
Fordi vi er foreldre, sammen, til våre barn.

Det som frustrerer meg i det hele, er at komplimentet aldri kommer andre veien.
Altså, det er ingen som spør min mann, om jeg hjelper han med barna hjemme.

Min mann er i omtale av andre snill fordi han hjelper meg med våre barn.
Han sitter barnevakt for våre barn når jeg en sjelden gang gjør noe alene.
Og ikke minst, han er FLINK om han gjør dette.

Om det blir et samtale tema at han er på trening hver mandag, er det aldri et tema at jeg sitter barnevakt, men at han har fått egentid.

Man skulle kanskje tro at jeg synes skryt og godord blir skeivt fordelt her, at jeg nesten er misunnelig på komplimentene som kommer min manns vei, men sannheten er at problemet mitt med disse  kommentarene er at jeg synes vi putter vi fedre i en bås,
En urettferdig bås som automatisk setter vi fedre på andre rad. Hardarbeidene, omsorgsfulle tilstedeværende fedre, på lik linje som oss. Vi gjør de mindre viktig, til en god nummer to, eller til en erstatning når mor ikke kan være tilstede.

Med disse utsagnene skulle man nesten tro at pappa ikke var til å stole på når det kom til  mating, trøst, byssing, bæring, læring bleieskift,og veiledning. Ved å si slike ting, sier vi også at pappa ikke er god nok? Gjør vi ikke.
Og ikke minst undervurderer han?

Det er sjeldent andre fedre som reagerer, nesten så jeg kan si at det aldri er fedre, alltid mødre.
Med hakeslepp og skrått blikk lurer de nærmest på om jeg har tenkt meg om før jeg forlot barnet alene med far.

Iløpet av en kveld ute får jeg flere ganger spørsmålet om jeg tenker på hvordan barnet har det. Sannheten er at det gjør jeg knapt, jeg sender oftere tanker til min mann og lurer på hvordan han har det.

Vi må SLUTTE å snakke om fedre på det viset.
Vi må SLUTTE å gi deg kred for å gjøre ting som er helt opplagt at de skal gjøre som fedre.

Vi må heller lære oss å stole på, slippe til ikke minst og også se hvilken fantastisk ressurs de er i
et fellesskap som foreldreskapet skal være.

Vi må ikke glemme fedre, sette de til side og bli imponert når de, i likhet med oss tar plass i rollen som foreldre.

Jeg sier ikke vi skal slutte å rose hverandre for en god jobb,  For all del, vi må gi hverandre en klapp på skuldra og heiarop, men ikke for at de faktisk gjør, men måten de eventuelt gjør ting på. For det å være foreldre ER mye jobb.

Men en far hjelper aldri mor, han bidrar i et fellesskap og gjør hva som er forventet.
En far sitter aldri barnevakt, men sørger for at mor får være noe annet en mamma til en hver tid.

Og OM han er flink, så er det fordi han er en god, trygg, varm, forståelsesfull far som står støtt i stormen.

 

 

Pssst her har jeg også skrevet om da jeg ble lei av å høre at mannen var flink

Se også videoen til Kristina Kuzmic om samme tema – Den er verdt en titt!