Det irriterer meg, kjenner det på hele kroppen.
Litt kvalm og uvel, rastløs på en måte.
Det irriterer meg, at hun fortsatt tar så stor plass.
På en måte større en før,
før hun døde.
Sorg? Nei jeg tror ikke jeg kan kalle det det.
Men i mangel på ord er det nok det nærmeste.
Men hva jeg sørger over, er jeg på mange måter ikke helt sikker på.
Det er ett år siden, akkurat i dag, at jeg satt ved mamma, og fulgte henne inn i døden.
Det er ett år siden i dag jeg kjente en liten fot sparke på innsiden, mens jeg holdt en døende hånd i min.
En hånd jeg ikke hadde holdt i på en stund.
Vårt forhold var liksom ikke slik det burde, slik det var forventet.
men jeg har lært, mor og datter kan være så mangt.
Vi var fortsatt mor og datter, selv om vi ikke hadde kontakt.
Faktisk, så hadde vi bestemt oss for å prøve, igjen.
Å være mor og datter, sånn på ordentlig.
Bare måneder før.
Men hele meg kjente at det ikke stemte den gangen.
Det føltes ikke riktig, bare krevende.
Så jeg holdt henne på avstand.
Så gikk det noen måneder, også døde hun.
Jeg tenkte nesten ikke på henne da, iallfall ikke så mye som nå
Selv om hun har vært død i ett år, har hun vært krevende.
Hun har tatt plass, på mange måter mer enn jeg ønsker.
Dagen hun døde ble alt annerledes.
For selv om vi ikke snakket sammen, visste jeg at hun var der.
Alltid.
Jeg ante ikke hva hun drev med, hvordan hun hadde det,
men det var en trygghet i å vite at hun var der.
Men så ble hun borte.
Jeg gikk ifra å være ensom, til å bli alene.
Helt alene i mitt kaos.
Og når det står på som værst.
Kommer jeg på henne.
Og at hun er borte.
Helt borte.
Enkelte dager, orker jeg ikke tenke tanken en gang, bare det gjør for vondt.
Ikke bare at hun er borte, men at vi aldri fikk det til.
Jeg trodde den biten skulle gjøre døden enklere.
Om jeg savner henne? Egentlig ikke, om jeg skal være ærlig.
Men jeg savner å vite at hun er der.
Det irriterer meg at hun tar så plass, det irriterer meg at hun døde.
Det irriterer meg at hun døde akkurat i dag, for ett år siden.
Kvinnedagen, av alle, måtte hun ta den.
Dagen hvor jeg skal rette ryggen, kjenne på stolthet av den kvinnen jeg er.
Med ben i nesa og pågangsmot.
I stede, føler jeg meg svak.
Ensom og forlatt?
Det vil bli bedre, det sier de alle.
Jeg håper de har rett.
Det blir bedre…folk sier tiden leger alle sår…det stemmer ikke…man lærer med tiden å leve med sårene. Det vil være rart…det var jo mor…uansett om forholdet var bra eller dårlig…kanskje er det mest irritasjon om hvordan mor et var…mer negativt enn posivt..men er jo uansett hu som har født en…bært deg i 9 mnd.. uansett mor.. på godt og vondt…
Men med tiden vil man lære seg å leve med sårene…
Kjenner meg igjen i mye du skriver.. mor døde for snart 2 år siden.. Hun var heller ikke den mor jeg skulle ønske meg. Etter mange år med sykdom var det en lettelse når hun døde, men fremdeles «tar» hun stor plass og mye energi. Fremdeles sørger jeg over det hun ikke var. Jeg misunner dem som sørger oppriktig over tapet av en elsket mor, jeg misunner dem sorgen for da har man hatt ekte kjærlighet…. Det hjelper faktisk å lese at vi er flere som kjenner på en annen sorg.❤️
❤️🦋
Å miste et mennesker selv om man ikke står så når er tøft . Kanskje det som har ligget innerst i beinmargen nå begynner å komme ut når du lar det komme og du slapper av . Å kjenne på en romhet kak føles sårt. ❤
Det er noe med de valgene vi tar gjennom livet. Vi tar jo de valgene som er rett der og da, gitt situasjonen en er i. Så kan tiden etterpå, med nye erfaringer gjøre oss usikre og få oss til å lure på hvorfor det ble slik det ble.
Ofte kan det være at valgmulighetene er få, eller ingen alternativer fins.
Noen ganger velger vi med fornuften, andre ganger med følelser, oftest en blanding.
At det skjedde på kvinnedagen i fjor var ingens valg. Livet skjedde.
Men du kan velge hvor mye kvinnedagen 2020 skal bety for deg, hvor stor plass akkurat den dagen skal ha framover.
Det vil bli bedre💝
Det er noe med de valgene vi tar gjennom livet. Vi tar jo de valgene som er rett der og da, gitt situasjonen en er i. Så kan tiden etterpå, med nye erfaringer gjøre oss usikre og få oss til å lure på hvorfor det ble slik det ble.
Ofte kan det være at valgmulighetene er få, eller ingen alternativer fins.
Noen ganger velger vi med fornuften, andre ganger med følelser, oftest en blanding.
At det skjedde på kvinnedagen i fjor var ingens valg. Livet skjedde.
Men du kan velge hvor mye kvinnedagen 2020 skal bety for deg, hvor stor plass akkurat den dagen skal ha framover.
Det vil bli bedre💝
Jeg sørget over tapet av en mor mange år før hun døde. Døden tenkte jeg skulle komme som en befrielse. Nå kan hun vel ikke forårsake mer? Men slik ble det ikke. Sorgen ble tøffere enn jeg hadde planlagt. Det var et helt vanvittig kaos av følelser. Men så litt etter litt ble det bedre, og jeg har forsonet meg med både hennes liv, hennes død og mine kompliserte følelser. Alt godt❤
Jeg vet veldig godt hvordan du har det. Jeg mistet min mamma for 6 år siden. Der var heller ikke alt « som det skulle være «. Hun var alkoholiker, og valgte alkoholen foran oss barna. Jeg hadde helt til det siste et håp om at hun skulle klare det. Hun skulle bli frisk og vi skulle få en vanlig mamma, en bestemor som var der for barna våre. Det ble aldri sånn. De sier og sa til meg at den type sorg jeg gikk og fortsatt går igjennom er en såkalt dobbel sorg. Jeg sørger over at mamma er borte, men den tøffeste sorgen er faktisk sorgen over at det aldri ble som jeg ønsket. Jeg mistet mamma, og drømmen jeg har hatt fra jeg var liten om at hun en gang skal bli frisk, leve et godt liv og at vi skulle få en fantastisk relasjon. Sånn ble det ikke. Allikevel har jeg forsonet meg med at det er slik det ble. Mest sannsynlig hadde det aldri skjedd heller. Men ja, det blir faktisk regnet som dobbel sorg. Du står i noe ganske lignende tror jeg. Det blir bedre! ❤️
Hei!
Titter innom bloggen din innimellom. Og jeg vil si at du ikke er alene.
Jeg mistet også min mor, 08.03.20, 8 dager før jeg fødte min førstefødte.