Halloween.
Enten du vil eller ei så markerer vi den siste dagen i oktober mer og mer.
I en eller annen grad er dagen kommet for å bli.
Det er selvfølgelig opp til hver og en hvordan man feirer og markerer eller velger å ikke gjøre noe.
Vi velger å markere dagen på den måten at vi samles rundt bordet og lager noe kreativt vi kan dekorere med.
Lager litt moro mat og koser oss med å kle oss ut.
Alt må ikke være  skummelt og gyselig.
men litt moro må man da unne seg?
Er vi heldige får vi noen små monstere på døren, og gi de noe som kanskje ikke alle andre har synes vi er stas.
og et godt tips er knasende hender og spøkelsekjærligheter.
Rimelig og enkelt og veldig moro å gi.
Hvordan?
Jo.
Alt du trenger er :
kjærligheter
Litt tørkepapir
sort tusj
tråd
Popcorn
Blanke engangshansker.
Slik gjør du:
Spøkelseskjærligheter:
Riv av en passe mengde tørkepapir til hver kjærlighet

 
Så pakker du de inn og binder en tråd rundt.

Deretter tegner du ønsket fjes på. Vableøyne er også moro å lime på.

 
Knasende hender.
Fyll popcorn (husk å avkjøl det godt) i klare plasthansker.

knyt igjen, og vips du har knasende hender.

 
Og da er det bare å gjøre seg klar til små og store spøkelser som kommer på døren.

Den høres kanskje dramatisk ut, overskriften altså..
sannheten er at det kanskje var det også.
Ikke så veldig, men litt.
Iallfall om man løfter blikket og ser på de virkelige konsekvensene.
Akkurat nå sitter jeg på et tog, på vei flere 10 talls mil fra der jeg bor.
Destinasjonen er Røros.
Jeg føler meg litt tom, fordi jeg mangler noen av de fineste jeg vet om, samtidig føler jeg meg lettet.
Det har vært tøffe tak hjemme den siste tiden.
Ja faktisk helt siden mai har det vært hurra meg rundt og full sving.
Baby i magen, grunderbedrift i vekst, åpning av butikk, flytting privat, salg av hus, tilvenning i ny barnehage, nye klasser på tre skolebarn.
Puh, det er slitsomt bare å skrive det skal jeg være ærlig.
Jeg har nok vært drevet på adrenalin de siste månedene, men som vi alle vet, tar den slutt den også.
Og i de siste ukene har jeg virkelig kjent på at energien og motivasjonen og ikke minst humøret har beveget seg feil vei.
Mye tid på jobb, lite tid med barna og mye i hodet gjorde noe med meg som jeg ikke likte.
Jeg har prøvd å skru ned tempo på jobb, men det er ikke alltid like lett når man er sin egen sjef.
Det hele må taes i museskritt.
Så sa det på en måte litt stopp.
Ikke helt, men nok til at alt jeg fungerte til var jobb og å sove.

Jeg kjente at jeg måtte bort.
Tenke på noe annet og få litt luft rundt meg.
Vi bestemte oss for å bruke høstferien godt.
Siden det ikke ble noe sommerferie på oss, annet enn sjonglering av unger og pappesker.
Vi trengte å pakke sakene, komme oss litt vekk. Være litt sammen.
Sånn skikkelig sammen. Ikke bare noen intense timer hver kveld mellom litt forfallent arbeid både her og der.
Det trengte vi alle sammen.
Men så skjer det ting.
Både her og der.
Og på jobben ble plutselig situasjonen en helt annen.
Jeg som var i ferd med å trappe ned, var plutselig den eneste.
Lange dager i butikken var plutselig et faktum igjen.
Og ingen kunne løse meg av.
Jeg innså at høstferien kunne jeg bare glemme.
Motivasjonen var ikke til stede, men må man så må man.
Men så sier han.
Reis du.
HM?
Bare reis du.
Ta med deg noen av de store små også reiser du bare.
Kom deg litt unna, så styrer jeg butikk og holder fortet her hjemme.
Tar meg av de minste også får du slappet av litt.
Du og kula og hodet ditt.
Jeg visste ikke om jeg skulle smile eller gråte når han foreslo det.
Aller helst ville jeg jo at vi skulle reise alle mann, men det viktigste var for min del å komme meg litt unna jobb.
Jeg tror ikke hodet har vært koblet av i det heletatt siden mai.
Er du sikker? spurte jeg.
Vell viten om at han også ønsket et lite pusterom.
Helt sikker svarer han.
Bare reis.
Og nå, sitter vi på toget.
Jeg og de to eldste.

På vei til et av de vakreste stedene i verden om du spør meg.
Røros.

Der venter bestefar på oss.
Han gleder seg, det gjør vi også.

Det er kanskje merkelig å føle det slik, men det er først nå jeg føler at svangerskapet er “seriøst”.
Fra nå av ansees jeg, vi som levedyktig begge to.
En viktig milepæl.
Fra nå av kan jeg ringe direkte til føden om det skulle være noe jeg er usikker på eller trenger å snakke om.
Fra nå av er det ikke bare meg og min helse som er til å redde, men også hans.
Fra nå av er vi begge viktige.
Fra nå av er det ikke bare jeg som står til ansvar for hans liv, på en måte.
Uke 24 er uken hvor barnet ansees som levedyktig utenfor mors liv, altså.
De prøver med livreddende behandling dersom en prematur fødsel skulle oppstå.
Det er fra denne uken de gir han en sjans dersom noe skulle skje.

Og det er magisk å tenke på.
Kula har vokst seg stor nå, og det begynner å merkes at jeg bærer barn på resten av kroppen.
Helt ærlig kan jeg ikke faste at jeg skal bli større.

Hoven i bena og fingrene blir jeg utover dagen og sliter med et blodtrykk som er litt på bærtur innimellom.
For lavt, og dermed blir jeg litt susete og svimmel innimellom.
Jeg kjenner han mer og mer.
Og det er helt tydelig at han har fått fritt spillerom lenge, for sparkene kjenner jeg over alt.
Helt i fra nede ved bikinilinja, til godt oppe ved ribbena, og det allerede.
Men fortsatt en temmelig forsiktig kar der inne, så det er ikke stort jeg kjenner.
Jeg nyter hvert eneste lille karatespark.
Ekstra stas er det at pappa og søsken har kjent han også.
At magen har vokst seg stor er tydelig for de kommende storesøskene snakker mer og mer om magen.
Selv minstemor har lagt merke til magen og peker mens hun stotrer frem Bebi.
I følge snart tre åringen er det en traktor som skjuler seg der inne… gjett om HAN kommer til å bli skuffet da 😉
Jeg har prøvd å skru ned tempo.
Merker godt at kroppen sier ifra på en forsiktig måte.
Enten ved å bare kutte energilinja helt så piffen går helt ut av meg, eller drysse søvnstøv så jeg knapt klarer å holde øynene oppe.
Jeg jobber med å tilrettelegge på jobben så jeg kan tillate meg å roe ned litt.
Jeg vil jo ikke at ukene skal fly unna i racerfart.

Det er lite forberedelser som er gjort for denne karen enda, man skulle kanskje tro jeg hadde alt siden vi har fem små før han.
men sannheten er jo at jeg har vært overbevist om at jeg har vært ferdig minst tre ganger nå.
Så babyutstyret fyker ut så fort jeg kan kvitte meg med det 😉
Så både klær og det viktigste som bilstol osv må kjøpes inn.
Og det har jeg planer om å kose meg med denne høsten og tidlig vinter.
Det er fortsatt temmelig uvirkelig.
og tankene mine den siste tiden veksler mellom å være ufattelig takknemlig, halvveis i sjokk og ikke tro det hele er sant.
At vi skal bli beriket med et lite menneske til i familien er virkelig ufattelig.
Min egen, lille, store familie.

 
 

Noen ganger blir jeg virkelig tatt på sengen.
Merkelig uttrykk forøvrig. Tatt på sengen er jeg jo blitt, men er ikke helt det jeg skal snakke om nå 😉
Eller, på en måte er det jo det. eller..
La meg ta det fra begynnelsen.
Når man velger å ikke leve som alle andre møter man støtt og stadig på kommentarer og meninger om både det ene og det andre.
For meg er det for så vidt forståelig på et vis. Det er klart mennesker både blir nysgjerrige å skeptiske på andre som velger å ta andre valg.

Noen er oppriktig interessert, andre skeptiske. Setter ofte seg selv i mine sko og konkluderer med at det er uforståelig at jeg og vi klarer det vi gjør, fordi de selv ikke hadde klart det. Og det er klart det både blir kommentarer og spørsmål av det. De fleste har jeg hørt før og det er lite som overrasker meg, men her om dagen, ble jeg tatt på sengen, blåst av banen, eller jah rett og slett målløs om du vil, og tro du meg…det er ikke ofte 😉
En hyggelig dame kommer innom butikken og vi finner tonen raskt.
Prater løst og ledig om hennes lille som ligger å sover i bilstolen å sover mens hun plukker med seg litt fra hyllene.
Vi er begge enige om at den første tiden med baby kan være tøff og at vi snakker for lite om det.
Hun gløtter ned på magen min og spør meg om jeg er klar over hva som venter meg.

Åhh jo da jeg er jo på en måte det sier jeg mens jeg stryker meg over kula som er 24 uker gammel.
Dette er sjettemann så jeg vet godt hva som venter, sier jeg og prøver å le litt.
Jeg merker jo at jeg både gruer meg og gleder meg.
Sjette !!?

Hun blir stående å måpe og titter regelmessig ned på den sovende bylten i bilstolen.
Det hadde jeg aldri orket sier hun.
he he nei, det er jo ikke for alle spøker jeg tilbake.
Hun forteller litt om seg og sin situasjon som forklarer det hele.
To ulike fedre og annenhver helg her og der. Mye kjøring frem og tilbake.
En seksåring som sliter med å falle til ro og mye å ta hensyn til.
Jeg forstår henne godt.
Jeg slipper nok litt unna der sier jeg, siden det er med samme mann.
Samme mann??
Hun måper nå enda mer enn sist.
Samme mann på alle barna?
He he ja, det er det jammen, sier jeg og blir litt forundret over at hun nærmest reagerer mer på det enn antall barn.
Det blir en pinlig stillhet før hun lener seg over disken, rynker på nesen og sier..
Ekke det litt kjedelig a? 
 

Navn.
Har du noen gang tenkt over hvor viktig det navnet egentlig er?
Det vil følge barnet resten av sitt liv og igrunnen første som er med på å gi barnet en viss personlighet.
Navnet er det man presenterer seg med aller først, før interesser og resten av personligheten kommer frem.
Og som vordende mamma skal jeg/vi altså bestemme dette navnet for dette menneske.

Vi er heldige og har tatt valget 5 ganger før, gitt fem unike personer navn og alle har de på sitt vis vokst seg inn i det.
Vi har da klart det før, vi må da klare det nå også?
Navnet til de andre har vært temmelig klart innen kort tid av svangerskapet.. det har bare “kommet” til meg på et vis.
Og barnas navn har en historie. (det har jeg skrevet mer om her)
Godt over halvveis i svangerskapet nå, vi vet det er en lillebror.
Eneste problemet er at vi kun hadde navn klart til en lillesøster, jeg var så innmari sikker på at dette var ei lita jente.
Men den gang ei, vi blir beriket med en lillebror.
Men hva skal lillebror hete?
Vi har to utfordringer.
Vi vet ikke, og det er MANGE forslag.
Vi er plutselig minst 6 stk som har meninger om hva den lille karen i magen burde hete.
Barnas navn har en ting til felles, og det vil vi gjerne att lillebror også skal få ta del av.
Nemlig bokstaven a. Et symbol for oss, om å alltid komme først for oss.
Amalie, Markus, Matilde, Jonatan og Oda.
Men hvem i alle dager er lillebror?

 

Har du et godt forslag kanskje?

//annonse

Har du noen gang tatt en titt i speilet og sett det tannløse smilet og rufsete luggen i baksete og tenkt godt over at
hans trygghet er 100% avhengig av at du er en trygg og ansvarlig sjåfør.
At alle dine valg mens dere kjører fra A-B kan ha konsekvenser, ikke bare for deg men også han.
Har du noen gang tillatt deg å tenke hvor dyrebar last du kjører rundt med, hver eneste dag?

Jeg må innrømme jeg synes tanken er skremmende.
Siden jeg er midt i den mest intense fasen nå i min vei mot førerkort er jeg nok ekstra bevisst.
På ansvaret vi har som sjåfører, både for oss selv og andre som er i bilen men også andre på veien.
.

Som student gjør man jo seg ofte noen tanker om hvordan ting gjøres i praksis og er det noe jeg definitivt har fått med meg så er det hvordan man får et slappere og slappere forhold til enkelte trafikkregler etterhvert som årene går med førerkort i lommen.
Det er nesten skummelt hvor lett det er for mange, å doble hastigheten til bilen man selv kjører dersom skiltene langs veien viser noen langsomme 30.
Så krever det kanskje sitt, å holde den idiotisk lave sneglefarten, til tross for at vi vet den er der av en grunn. Det er jo klart, fartsgrenser er jo til for å følges.
Min mann er en trygg og god sjåfør. Jeg føler meg trygg når jeg sitter på med han.
Og viktigst av alt, jeg føler barna er trygge. Men til tross for hans temmelige prettfrie historie på veien har han også en tendens til å overskride 30 sona en smule. Ikke mye, men det er fortsatt for fort.
Og vi vet alle at 10 km i timen kan ha alvorlige konsekvenser når det først gjelder.
Vi ble sittende å prate en kveld om dette.
Jeg hadde vært verdens mest irriterende passasjer den dagen, er irriterende bedreviter som han kalte meg.

Han hadde jo i grunnen rett, jeg har jo ikke førerkortet en gang, men jeg så jo han kjørte for fort.
Jeg kunne kanskje sagt ifra på en annen måte, jeg valgte å kremte tørt og peke mot speedometeret.
Husker du at det er 30 her? Valgte jeg å spørre.
Han svarte ikke, han himlet irritert med øya og valgte senket farten.
Jeg er klekkelig klar over at jeg ikke vet bedre enn han på veien, men jeg er også veldig klar over at 30 på skiltet betyr maks 30 på speedometer også.
Det er vanskelig, å alltid huske det, sånn er det bare sier han for å forklare.
Jeg svarer ikke.
Han slår oppgitt ut med hendene og forventer at jeg skal forstå.
Og jeg gjør jo det også, men likevel ikke.
Vi må finne noe som motiverer deg, sier jeg.
Motiverer og belønner fortsatte han.
Og gjett om jeg fant.
Løsningen ble rett og slett å bytte bilforsikring.
I bilen sitter det nå en smartplug og på papiret har vi signert en bilforsikring som heter Smart bilforsikring.
En bilforsikring fra Sparebank1 som analyserer kjøringen, og belønner deg for god og trygg kjøring.

Og det beste av alt, den motiverer deg til å jobbe imot de typiske slurvefeilene erfarne sjåfører ofte opparbeider seg.
Den registrerer kjøreadferd, om du gasser og bremser behagelig, tar svingene uten å kutte og holder en behagelig kjørestil.
Oppsummert kort, den merker om du kjører med god flyt .
Og gjør du det, blir du belønnet.
I appen  får man poeng for kjørestilen sin, og man kan følge med på appen hvordan man ligger an.
Kjører du med god flyt, får du lavere pris på forsikringen.. Til tross for sin poengberegning er Smart Bilforsikring et økonomisk valg også.
Du blir ikke straffet dersom kjørestilen er røff, kun belønnet.
Smart bilforsikring er den første bilforsikringen som belønner deg som bruker interesse og energi på å være en god sjåfør.
Jo bedre flyt du har jo lavere sjans for ulykke og dermed lavere pris på forsikringen. Ved å være en god og bevisst sjåfør får du også den beste prisen.
Og siden kommunikasjonen er der kan den også jevnt og trutt minne deg på de små viktige tingene gjennom året som kanskje er lett å glemme.

I tillegg måler den hvor langt du kjører, slik at du slipper å ha kontroll til enhver tid om du er innafor antatt kjørelengde.
Du kan med andre ord legge kjørelengdeangsten på hylla.

Smart bilforsikring blir ikke bare en rimeligere bilforsikring for oss, men også en, ja rett og slett smartere.
Fordi den også bidrar til en sikrere kjøring.
Du kan lese mer om Smart Bilforsikring her.
og du…
Kjør forsiktig a

 
 

Noen mager er små, andre er store.
Noen er spisse, andre er runde.
Noen er brede, noen er smale.
Noen er høye, noen er lave.
Gravidmagene er like forskjellige som vi mammaene som bærer de og babyene som er inni.
Jeg ser annerledes ut en mammaen borti gata her, det er det ingen som kommenterer, men at magen min er annerledes,
DET er det mange som har sitt å mene om.
At man blir en magnet som gravid er kanskje ikke så rart. Det er noe fascinerende, spennende, usannsynlig koselig og høytidelig med de som bærer frem barn, synes jeg. Jeg tar meg selv i å se litt ekstra både på menneske og magen. Ja jeg er ganske sikker på at jeg også viser ekstra omsorg med å passe på at hun har det godt. Likevel sier jeg ikke alt jeg tenker og mener om hvordan magen ser ut.
Det er faktisk slik, at til tross for at magen vokser fordi den gror en baby, så sitter den fortsatt på kroppen til et helt vanlig menneske med følelser og meninger.
Når du velger å kommentere magen eller kroppen til en som bærer barn, kommenterer du kroppen til et helt vanlig menneske.
Og la meg så spørre, når gjorde du det sist?
Filteret til de rundt har en tendens til å bli borte etterhvert som magen vokser til den gravide.
En ting er den fysiske berøringen som mange får et behov for, noe helt annet er kommentarene de tydeligvis føler de har en plikt til å dele.
Du er da ikke så stor du?
Det var da en veldig lav mage?
Var du så stor sist?
Oj nå har du blitt svær.
og klassikeren,
Er du sikker på at det bare er en der inne?

Alle disse er unødvendige kommentarer som er rettet mot en allerede sårbar kvinne.
Alle har de noe tilfelles, de er
totalt unødvendige.
Kommentarene over og alle andre har en tendens til å skape en tankeprosess.
En prossess det svært sjeldent bringes noe positivt ut av.
En bekymret vordende mamma som allerede har nok å tenke på, får enda litt til å tenke på.
Er jeg for liten? Er magen for stor?
Har jeg lagt på meg for mye? For lite?
Er det flere der inne??
Er babyen i magen for stor?

Å kommentere en gravid mage basert på hva DU synes om størrelsen bringer ingenting godt.
Du kan gjerne slenge på at du var like stor fullgått, eller at du selv var mye større.
Det jevner fortsatt ikke ut følelsene til mottager av budskapet.
Det er faktisk ikke alt du behøver å si høyt, selv om du tenker det.
Noen tanker gjør seg best på innsiden.
Jeg bærer frem barn for 6. gang.
23 uker på vei for 6 gang.
Gravid med magnetmage for 6. gang.
og 6 gang jeg får høre alle som mener mye om min mage.
Det er jo klart, at når man har en topptrent livmor som har gjort dette 6 ganger før, lar ikke magen vente på seg.
Heldigvis er jeg en av de som bærer kulen med stolthet.
Og heldigvis har jeg hørt de fleste kommentarer før og er klar over hva som kan vente meg.
Kommentarene har vært mange også denne gangen, de fleste basert på størrelse på magen, men også resten av meg.
Ofte sammenligner de med seg selv og bruker seg som fasit.
Jeg ble aldri så stor,
jeg var like stor ved termin,
jeg var akkurat like stor som deg.
Du kan da ikke ha lagt på deg mye ellers?
Du må passe på så du ikke blir for tung…
Og her om dagen var det ei som bastant mente at termin var feil, for denne kula måtte være fullgått..

For hvordan i alle dager skulle jeg se ut til termin om jeg bare var halvveis nå.
Ja det kan vi jammen lure på…
Det er slik at det ikke er sånn at man kan si noe om magen til den gravide, det er ikke det, det handler om.
For all del, snakk mye om henne og jobben hun gjør. Men sørg for å si noe fint.
Fortell henne at hun gjør en fantastisk jobb.
At hun stråler.
At hun er nydelig
Fortell at hun gløder,
at det er flott å se at magen vokser
og at du beundrer henne.
Gi henne ros, støtte og varme tanker.
Klarer du ikke det?
Ja, da holder du heller munn…
 

Innlegget jeg delte i går satt langt inne.
Både å skrive men aller mest å dele.
Å innrømme det hele for seg selv var en prossess, det å si det høyt en helt annen.
Det er ikke noe gøy, å innse at det man trodde og tenkte var det viktigste og riktigste var helt feil.
Og det er klart, jeg som de fleste andre mennesker liker ikke å innrømme at jeg har tenkt og gjort noe feil.
Mine handlinger den siste tiden har ikke bare hatt konsekvenser for meg men også de rundt meg.
Og det er selvfølgelig vondt både å føle på og innrømme.
Jeg grudde meg for å dele posten med dere i går, samtidig var det noe som sa meg at det var riktig.
Jeg brenner for å sette et ærlig fokus på mammarollen. Ikke fordi jeg mener at den måten jeg ser på rollen som mamma som riktig, men at vi trenger å se hele spekteret. Både godt og vondt.
Hvorfor lurer du kanskje på?
For spør du meg, er den værste følelsen du kan ha, når man sitter i noe tungt å føle ensomhet.

Å tro og føle på at man er alene med tankene man sitter med, gjør at man lar seg slukes av egne følelser.
Og det kommer det sjeldent noe godt ut av.
Men ofte er det skummelt å dele, og det krever mot.
Og det motet fant jeg i går.
Mot og motivasjon.
Og som alltid, fikk jeg bekreftet.
Man er ikke alene.
Og FY SØREN som det hjelper å dele.
Som alltid, kommer det pekefingre og bedrevitere.
Jeg har fått generell god trening på å lukke ørene for di, men selvfølgelig noen presser seg igjennom og når lengre inn enn de burde. Men heldigvis preller de fleste av.
De gjør det fordi mellom de få negative, blomstrer ros, støttende ord og viktigst av alt, ærlige ord som forteller meg at jeg ikke er alene. Mammaer der ute som har vist meg tårer og ekte følelser.
Som modig står i det og deler hva de selv føler på, og hvilke feil de føler de har gjort når det kommer til prioriteringer.
Mødre som heier på meg og valgene jeg har bestemt meg for å ta.
Endringene jeg ønsker å gjøre.
Jeg starter nuh skrev jeg i går.
Og dagen i dag, ble.. tja hvordan sier vi det.
Katastrofal.
Sliten mamma, sur mamma, rett og slett en monstermamma.
Og resultate?
Sure barn, rett og slett monsterbarn 😉
Men, da kan det vel bare bli bedre i morgen…
Eller?

Det var i grunnen en helt vanlig mandag.
Eller iallfall slik mandagene har blitt nå.
Fullt fres på både liten og stor.
Slumring en 3-4 ganger, 5 matpakker som må smøres. 3 frokoster on the go og levering hit og dit.
Vel plassert på jobb, en pust i bakken før vi skulle sette i gang.
Jeg så jeg hadde noen snap å gå gjennom så tenkte å benytte stillesittingen til det.
Vi ler og fjaser litt bak kassen på jobb, god mandagstemning i grunn.
Så stopper det opp.
Tårene mine begynner egentlig å renne før jeg er klar over det selv.
For all del, jeg kan tillate meg å skylde på hormonene.
Men når noen du ikke kjenner, klarer å sette ord på følelsene du selv ikke har klart å beskrive.
Ja da er det kanskje ikke så rart man reagerer..
“Jeg elsker å følge deg og dine øyeblikk, men må få lov å si at jeg synes det er så sjelden for tiden.
Mer av dine magiske øyeblikk, du setter så fint lys på mammalivet med dine sjarmtroll”

Lenge har jeg kjent på en merkelig følelse, eller lenge og lenge, iallfall de siste ukene.
Men på en merkelig måte ikke helt klart å sette fingeren på hva det egentlig er.
Sliten? Gravidhormoner? Lei? Deprimert?

Følelsene har ikke vært konstante, for det skal dere vite, at til tross for hektiske dager har jeg hatt det fantastisk gøy.
Det er jo tross alt drømmen min som går i oppfyllelse her. Jeg skaper arbeidsplasser og det sammen med den fineste mannen jeg vet.
Men grunnet all innsatsen vi har lagt inn de siste månedene, har det gått på bekostning av andre ting.
Og der, blant annet øyeblikkene med barna. Færre, kortere og når de er der klarer jeg ikke alltid å se de.
Alltid litt på jobb, enten i hode eller i sjela. Fokusert på å lande prosjektene som måtte på plass.
Og nå er vi igang, på en måte landet litt..og jeg begynner å kjenne på konsekvensene.
Jeg måtte gå unna, bare la tårene renne en liten stund.
Plutselig var alle uklare følelser klokkeklare.
Det var prioriteringene mine jeg kjente på.
Til tross for at jeg har det vanvittig gøy, føles det bare ikke riktig.
Ja å skape arbeidsplasser er drømmen, men det er ikke det jeg lever for.
Så sliten jeg har vært de siste ettermiddagene har jeg aldri følt meg før.
Jeg glemmer for all del ikke at jeg er gravid nå, men slitenheten brakte også med seg en tomhet.
Og den tomheten var den følelsen jeg ikke klarte å sette fingeren på. Den var tung og brøt meg opp, bit for bit.
Nå skal jeg ikke gå for dypt.
Men det hele ble så klart når jeg leste den snappen ifra den ukjente damen.
Det var påfyll jeg manglet. Påfyll av øyeblikk.
Det hele har fått konsekvenser jeg har vært klar over, men slitt med å finne en årsak til.
Fullstendig skrivetørke feks. Det er seks dager siden forrige innlegg, det har aldri skjedd løpet av mine 4 år som blogger, aldri.
Men det er jo ikke rart man har tørke, når man heller ikke opplever noe å skrive om?
Ukene jeg har lagt bak meg har lært meg ufattelig mye, det tok bare litt tid å skjønne det.
Jeg må si det føles uendelig godt å savne barna sine på denne måten. Savne det å være tilstede i flokken og ikke minst savne å bare være meg og oss.
Det er en følelse jeg aldri har kjent på før.

Jeg er menneske som liker å ta tak i ting med en gang. Slukke glørne før de blir flammer om man kan.
Opprydningen blir ofte enklere da.
Løsningen her er enkel. Jeg kan ikke fortsette slik.
Jeg må prioritere slik det er rett for meg.
Fylle på de riktige koppene, på den måten får jeg også mer å gi.
Jeg får det bedre med meg selv, og det er viktig, også for de rundt meg.
Jeg ønsker å roe ned hverdagen med kortere dager på jobb, mere tid med barna.
Flere ord på papiret som blir til lesestoff og inspirasjon til andre.
Mer tid med de og det som er viktig.
Jeg må fylle på med øyeblikk.
Jeg må fylle på med inspirasjon.
Jeg må fylle på med tid med mennesker som gjør meg godt.
Og det skal jeg begynne med…
NÅ

Jeg ser du er veldig slapp sier hun mens hun noterer ned i boka si.
Skribler ned noe raskt med en helt ny kulepenn.
Har du vondt i magen også?
tja, innimellom sier jeg, men ikke så veldig.
Ikke-så-veldig gjentar hun mens pennen går flittig.
Gap opp sier hun spontant.
Okei sier jeg.
I munnen går en lysende glinsende sak.
Hmmm sier hun.
Akkurat hva jeg trodde, dette er alvorlig.
Alvorlig sier jeg og setter meg opp.
Nei nei, ligg ned,
jeg må hente assistenten min.
Jeg legger meg lovlydig ned igjen og ser hun forsvinner ut.
Og iløpet av kort tid kommer hun tilbake, bak seg kommer en lyslugget yngre assistent.
Han mumler høyt bak smukken mens han gløtter opp på den prektige legen.

Hun gløtter over plastikkbrillene mens hun sier med klar og tydelig stemme.
VI HAR EN DIAGNOSE sier hun med tydelig utestemme.
Tydelig inspirert av Doktor Mcstuffin noterer hun litt ekstra før hun legger en hånd på skulderen min.
Jeg tror du bør ligge her til det går over sier hun .
Hun ber assistenten blåse litt på meg, og han føler velvillig instruksene.
Mens hun samler sammen doktorsakene sine setter jeg meg forsiktig opp og spør med klump i halsen.
Vil det ta lang tid?
Nei det vet jeg ikke sier hun å rister oppgitt.
Hun er tydelig mer opptatt av å samle alle sakene sine før assistenten putter alt i egen munn.
Men hva er det som feiler meg da? Spør jeg, uvisst om jeg vil vite svaret.
Hun ser på meg en stund før hun slår ut med armene.
Du skjønner, mamma..
Du er babysyk du..