Den høres kanskje dramatisk ut, overskriften altså..
sannheten er at det kanskje var det også.
Ikke så veldig, men litt.
Iallfall om man løfter blikket og ser på de virkelige konsekvensene.
Akkurat nå sitter jeg på et tog, på vei flere 10 talls mil fra der jeg bor.
Destinasjonen er Røros.
Jeg føler meg litt tom, fordi jeg mangler noen av de fineste jeg vet om, samtidig føler jeg meg lettet.
Det har vært tøffe tak hjemme den siste tiden.
Ja faktisk helt siden mai har det vært hurra meg rundt og full sving.
Baby i magen, grunderbedrift i vekst, åpning av butikk, flytting privat, salg av hus, tilvenning i ny barnehage, nye klasser på tre skolebarn.
Puh, det er slitsomt bare å skrive det skal jeg være ærlig.
Jeg har nok vært drevet på adrenalin de siste månedene, men som vi alle vet, tar den slutt den også.
Og i de siste ukene har jeg virkelig kjent på at energien og motivasjonen og ikke minst humøret har beveget seg feil vei.
Mye tid på jobb, lite tid med barna og mye i hodet gjorde noe med meg som jeg ikke likte.
Jeg har prøvd å skru ned tempo på jobb, men det er ikke alltid like lett når man er sin egen sjef.
Det hele må taes i museskritt.
Så sa det på en måte litt stopp.
Ikke helt, men nok til at alt jeg fungerte til var jobb og å sove.

Jeg kjente at jeg måtte bort.
Tenke på noe annet og få litt luft rundt meg.
Vi bestemte oss for å bruke høstferien godt.
Siden det ikke ble noe sommerferie på oss, annet enn sjonglering av unger og pappesker.
Vi trengte å pakke sakene, komme oss litt vekk. Være litt sammen.
Sånn skikkelig sammen. Ikke bare noen intense timer hver kveld mellom litt forfallent arbeid både her og der.
Det trengte vi alle sammen.
Men så skjer det ting.
Både her og der.
Og på jobben ble plutselig situasjonen en helt annen.
Jeg som var i ferd med å trappe ned, var plutselig den eneste.
Lange dager i butikken var plutselig et faktum igjen.
Og ingen kunne løse meg av.
Jeg innså at høstferien kunne jeg bare glemme.
Motivasjonen var ikke til stede, men må man så må man.
Men så sier han.
Reis du.
HM?
Bare reis du.
Ta med deg noen av de store små også reiser du bare.
Kom deg litt unna, så styrer jeg butikk og holder fortet her hjemme.
Tar meg av de minste også får du slappet av litt.
Du og kula og hodet ditt.
Jeg visste ikke om jeg skulle smile eller gråte når han foreslo det.
Aller helst ville jeg jo at vi skulle reise alle mann, men det viktigste var for min del å komme meg litt unna jobb.
Jeg tror ikke hodet har vært koblet av i det heletatt siden mai.
Er du sikker? spurte jeg.
Vell viten om at han også ønsket et lite pusterom.
Helt sikker svarer han.
Bare reis.
Og nå, sitter vi på toget.
Jeg og de to eldste.

På vei til et av de vakreste stedene i verden om du spør meg.
Røros.

Der venter bestefar på oss.
Han gleder seg, det gjør vi også.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå