10 ting jeg ikke hadde klart meg uten i babytiden

//inneholder  egenreklame

Jeg vil innlede dette innlegget med å si at det er i utgangspunktet ingenting av det jeg skriver om her du MÅ ha.
Ingenting man ikke hadde klart seg uten, men en ting disse tingene har til felles, er at de har gjort babytiden enklere på et eller annet vis. Tror vi alle skal være enige om at babytiden er krevende på sitt vis, man legger utallige dager bak seg hvor man føler at man ikke har gjort noenting og likevel sitte med en følelse av å ha aldri hatt hendene fri et sekund det siste døgnet.
Disse duppedingsene jeg nevner i innlegget er 10 ting jeg ser at har gått igjen ved alle mine seks små i ulik grad og ettersom ungeflokken har vokst har jeg vært mer og mer klar på at enkelte ting bare MÅ jeg ha i hus for å komme meg gjennom babytiden.

Det samme gjelder minstemann.

  1. Bæresele
    Det kommer dager hvor barnet henger på deg som om navlesnoren var kommet tilbake. Og ofte er det de dagene hvor du aller helst skulle unnagjort minst en ting på to do listen. Å ha en bæresele i hus vil gjøre at du kan stroppe på deg barnet men likevel kunne gjøre noe. To hender fri.

    Og jeg skal være ærlig, det er veldig veldig koselig også, å bære disse små.
    Jeg har prøvd mye forskjellig når det kommer til bæring, lenge har caboo Close vært min favoritt til de minste, enkel å ta på seg, myk og god og veldig god komfort. Men nå har embrace fra Ergobaby tatt over, myk, enkel i bruk og uten disse ringene som har irritert meg litt på caboo. Jeg har ikke testet den til nyfødt men bært Daniel da han var på vektgrensa som er rett under 12 kilo og synes den var knallgod, så denne blir med meg på sykehuset denne gangen.

  2. Brystpumpe.
    Om jeg skal gi et godt råd til en blivende mor ang utstyr pleier jeg å si det er to ting du bør ha i hus før babyen kommer. Bilstol så alt er klart til hjemreise og en manuell brystpumpe. Sistnevnte selvfølgelig kun om du har planer om å amme. Årsaken til brystpumpe er enkel. Om behovet for brystpumpe skulle oppstå er det siste du vil å farte ut for å finne en. Ofte har man enorm spreng og vondt og alt man vil er å lette trykket.
    Og man vet heller aldri om det skulle oppstå en situasjon hvor du må la partner og baby være sammen uten deg.
    Jeg bruker medela sin pumpe, den kan du kjøpe til andre traktstørrelser på, den er rimelig og ikke minst veldig enkel å sette sammen.
  3. Elastisk ammebh
    Og mens vi er inne på pupp. Jeg fant fort ut at jeg ikke kunne bruke samme type bh som jeg var vant med eller likte å bruke. I begynnelsen etter fødsel forandrer brystene seg veldig utifra hvor ofte man ammer osv. Så en ammebh med god elastitet er virkelig nødvendig for meg. For å unngå brystbetennelse og ubehag. Igjen seiler medela opp som favoritt hos meg, behagelig på, meget elastisk men likevel med god støtte og en god pris. Disse har også vært veldig gode å ha i svangerskapet.
  4. Fortsetter med pupp.
    Mye av barseltiden dreier seg om pupp dersom man ønsker å amme. Og Mulig-mom kompresser har vært en LIVREDDER for meg.
    De gjør underverker for ømme og såre brystvorter og jeg merker raskt bedring med de. Fåes kjøpt hos apotek.
  5. Støttepute
    Mitt inntrykk er at ammeputer er elsket eller hatet. Ingenting midt i mellom. Og ofte vet man jo ikke om man vil ha det før man faktisk prøver å amme.
    Derfor har babynestet fra easygrow blitt en favoritt hos meg. Den kan man bruke på flere måter, gjennom svangerskapet er den fantastisk god å ha i sengen som støtte, og når babyen kommer har du babynest med madrass og tisselaken og ikke minst ammepute også. Og når barnet vokser ut av nestet kan pølsen brukes som sengekant om sprinkelsengen blir stor.
  6. En hjelpende ruggehånd.
    Til tross for å ha gjort dette seks ganger nå har jeg og mannen til gode å klare å lage en sove baby. Alle våre har trengt rugging og byssing for å finne søvnen.
    Heldigvis er vi ikke de eneste der ute og noen har vært så desperate at de til og med har utviklet duppedingser som skal rugge vogn, vugge osv.
    Det finnes mange men min favoritt er RockIt, mest pga prisen..for alle gjør jo det samme.. de rugger.
    Denne er enkel i bruk, rugger til du skrur den av og bruker vanlige batterier som fåes kjøpt i butikk. Superpraktisk.
  7. Netflix
    Så er kanskje ikke dette en duppedings, men et abonnement på Netflix, Viaplay, strim eller kanskje aller best alle sammen er å anbefale. Litt lettere å godta at man bare blir sittende en stund om man også har noe å fylle tiden med.
    For det er uten tvil mye sitte stille tid med baby.
  8. Kolonial.
    Jeg skrøt nylig av dette konseptet på snap, som seksbarnsforeldre er dette nærmest en gudegave.
    Slippe å dra med seg slitne barnehagebarn i butikken, slippe kø og kaos og ikke minst fristelser.
    Her kan man planlegge med babyen på puppen, handle med babyen på puppen og få varene levert mens man har baby på puppen. Prismessig lander vi ikke så langt ifra vanlig butikk heller, så det er gull. OM du har lyst til å teste kolonial får du 300 kr i rabatt på første handlekurv om du følger denne linken. (ikke sponset kun et godt tips)
  9. God bleiebøtte.
    Det finnes mange alternativer der ute, men Ubbi altså. Ikke bare er den vakker (altså..den er en søppelbøtte, men fin er den) den ER også lufttett, den holder det den lover. I tillegg kan den brukes uten dyre refiller og rommer mer enn del fleste andre bøtter.
  10. En venn i mørket.
    Det er bare å innse at det blir litt våkentid når man ellers pleie å sove.
    En liten voksende kropp trenger regelmessig påfyll og på et merkeligvis synes jeg nattammingen har sin sjarm den og (bare den ikke blir for ofte)
    Men, det er ikke noe særlig å kave rundt i mørket, da er det fort gjort at ammetaket blir feil og man kan risikere å bli sår gjennom natten. Samtidig er det ikke noe særlig å sette på for mye lys da den lille trenger tydelig skille mellom dag og natt. Derfor er en god nattlampe gull verdt.Min favoritt er nattlampene Zazu da de kan lades opp og flere av lampene har flere funksjoner som gråtesensor, hvitlyd osv som også er kjekt å ha av og til.
    Min favoritt er LOU som kan lades, dimmes og har gråtesensor (skrur seg på når barnet gråter) Samme serien har også kosedyr som lager hjertelyd, hvit lyd er gull verdt for disse små.

Alt blir bra

Det er nok noe med denne tiden, som setter meg helt ut. Jeg er ikke den som tar til tårene ofte, men nå er
det andre gangen på kort tid jeg sitter å gråter mens jeg hører på viktige ord fra en sliten statsminister som gjør så godt hun kan i en forvirrende, skummel og slitsom tid.

Unntakstilstanden vi er i, skal fortsette, til uviss tid.
Alt vi hadde som var helt normalt og som vi tok for gitt ble brått og brutalt revet ut av hendene våre, en helt uvanlig torsdag.

Det føles ut som en evighet siden, og tiden etterpå har allerede kostet mye.

Vi er på mange måter i en krig, en rar krig mot et mektig og usynlig monster. Forskjellen er at
I krig kan vi iallfall være hverandre nær, klemme, holde, trøste.
Jeg vet på mange måter ikke hva som er værst, mat på rasjon eller at en klem er forbudt.

Jeg ser hun er sliten, selv om hun står standhaftig.
Gjør en formidabel jobb med å prate om dette rolig og betryggende.
Forklare så godt hun kan, være så tydelig som overhode mulig.

Vi MÅ stå sammen, vi er avhengig av at alle ser at en felles dugnad er det vi trenger.
Det er ikke mange idioter som skal til for å gjøre alle andres innsats forgjeves.

Jeg vet, mens jeg sitter med hendene på en rund og stram mage, at vi vil huske denne tiden, for alltid.
Det føles helt uvirkelig, å skulle sette et liv til verden som er oppned. Hva er det for en start i en verden som allerede er temmelig iskald?

Men så gjør hun det temmelig forståelig, og tydelig.
Der hun står. Dersom alle går inn for dette, fortsetter slik vi de fleste av oss har gjort, så vil vi trolig vinne.
Vinne mot den værste fiende vi menneskene kan ha bortsett fra oss selv.
Et usynlig virus som setter oss ut av spill.

Etter mange ord, og gjentagelser, er det hele klart, dette vil pågå en god stund til.
Det treffer til og med en høytid.

Så slipper folket til, spørsmålene er klare på slitne blokker.

Hva med oss som hadde tenkt oss på hytten?
Hva med oss som skulle på påskeferie?

Hva med oss?

Til tross for mange ord og lange avhandlinger klarer vi Iløpet av få sekunder og bevise at flere av oss ikke skjønner alvoret.

Etter gode forklaringer rundt sykehuskapasitet, hvorfor vi gjør hva vi gjør og hva vi ønsker å oppnå.
Sitter vi igjen og sutrer for en påske uten hytta.

Vi prøve å redde liv her for POKKER!

Vi er mange mange som gjør så godt vi kan og enda mer, som betaler vår pris for at dette landet ikke skal knele under viruset slik vi har sett andre land som Italia har gjort.

Men det skal ikke mer enn en idiot innimellom til før alle andres innsats er for gjeves.

Hytta, den kommer til å stå, til tross for at de er tom i påsken.
Og om du dropper den, kommer dette kanskje også til å bli bra?

Om du ikke er redd, er mange andre det.

Om du ikke frykter viruset, gjør mange andre det.

OM ikke du tror du kan dø av det, kan mange andre det.

Dette handler ikke om deg.
Det handler om oss.

Oss alle.

La hytta stå, respekter situasjonen og ta dine forhåndsregler.

Vær så snill.

Jeg vil nemlig være i stand til å stole på selv, når jeg sier til mine barn og legger en hånd på han i magen.

At det blir bra igjen.

Jeg lover

Alt blir bra.

 

PS: en kreativ utfordring til i morgen. La barna i huset tegne en regnbue, og legg på teksten alt blir bra.
Ta bilde, del i sosiale medier bruk gjerne #altblirbra og tagg oss gjerne @smabarnsforeldre.no så vi får se.

Og som en ekstra oppfordring, heng den i vinduet, slik at alle de som går forbi får se, at det er håp, at dere gjør en innsats og at alt blir bra, tilslutt.

10 ting vi gjør for å ha vettet i behold i disse tider.

At det krever en ekstra dose av tålmodighet å komme seg gjennom dagene nå er det ingen tvil om.

På null komma niks ble vi kastet inn i en hverdag som under alle omstendigheter ville beskrives som langt ifra optimal.
I praksis har vi fått servert null egentid, null arbeidstid, null pedagogisk støtte og et tonn med ansvar vi ikke hadde før.

Dette er en situasjon jeg på ingen måte hadde takket ja til, uansett hvor godt jeg hadde fått betalt, men en situasjon jeg gledelig gjennomfører om det kan bidra til det vi håper.

Men jeg skal så absolutt ikke legge skjul på at det er tøft, usannsynlig tøft.
Høygravid, barn i alderen 1-13 og stadig ny info å forholde seg til ifra den ene eller den andre kanalen.

Denne tiden skulle bli den tiden hvor jeg fikk pustet litt, roet ned før vi skulle taimot sistemann i familien.
Istede har vi mer enn nok og enda litt til å gjøre.

Så hva gjør man da? For å overleve og ikke minst beholde vettet?

Vell, vi har lagt vår strategi og enn så lenge ser den ut til å fungere temmelig greit.
Fortsatt er vi overveldet og det er kaos, men vi føler iallfall et snev av å ha vettet i behold, enn så lenge.

10 tips til hverdagen slik den er nå.

Behold dagsrytmen:

Dette tror jeg er alfa omega av flere årsaker. Og spesielt viktig om du har barnehage eller skolebarn.
Barn liker forutsigbarhet og rutiner. Og det er viktig å huske på, at dette er ingen ferie.
Det er et samfunn på pause, men skuta seiler fortsatt, og når vi får klarsignal må vi hoppe på i fart.

Vi aner ikke hvor lenge dette varer, og tenk om det varer lenge, flere uker enn vi tror, da kan rutinene bli fryktelig vanskelig å finne. Behold leggetid og forskjell på hverdag og helg. Behold litt rytme i forhold til soving på dag osv.
Ikke sov til langt utpå dag selv om man kan, men kom dere opp, start dagen i vettu tid.

Finn en rutine.
I en barnehage/skole og arbeidsdag forøvrig, har vi en viss rytme hver eneste dag.
Faste tider vi gjør ulike ting. Det er fornuftig å finne en rytme for ting hjemme også nå er vår tanke.
Faste tider for frokost, og lunsj. En fast tid som settes av til skolearbeid eller andre gjentagende oppgaver.

Lag en plan.
Å legge en plan for dagen er lurt for både små og store.
Det trenger ikke være for detaljert, men en viss pekepinn på hva som venter rundt neste sving.
På den måten eliminerer du også unger som ikke vet hva som skal skje.

Vår ser slik ut:

08.00 Frokost
08.30 – 11.30 skolearbeid/lek med småttiser
11.30 lunsj
12.00-13.00 Rolig stund /avkobling (mamma pappa jobber)
13.00-15.00 Utetid
15.00 påfyll med frukt/knekkebrød
15.30-17.30 hva man enn måtte ønske.
17.30 middag

Der stopper vår plan, akkurat slik en “vanlig hverdag” ville gjort.
Hva vi gjør etter middag varierer, mye etter hvordan dagsform er, eller været eller bare lysten 🙂

Snakk!
Kommunikasjon er alfa omega i de aller fleste situasjoner, og denne situasjonen er ikke noe unntak. Spesielt viktig er det at det er rom for og eksisterer en dialog mellom oss og barna. Å snakke med barna om situasjonen vi står i burde nesten stått på planen, de får med seg nyheter, snakk mellom oss voksne og rykter, men hvordan forstår de?
De merker unntaktstilstanden, de merker bekymringer, de er usannsynlig oppmerksomme.
Så snakk sammen. Noen gode råd på hvordan snakke med barna finner du feks fra Unicef HER.

Erklær unntakstilstand.
For det er nettopp det det er. Dette er en situasjon INGEN. er vant til.
Å tenke at man skal opprettholde huset i samme stand som før, eller være ajour med klesvasken er en smule optimistisk.
Men det finnes selvsagt en grense, og den er individuel for en hver. Senk kravene men kjenn din grense, man må ha det godt og levelig oppi det hele også. Kanskje nå er tiden for å unne seg litt utenom.. bake boller en helt vanlig tirsdag feks?

Du er trolig hverken lærer eller pedagogisk leder.

Det har jeg måtte minne meg på utallige ganger forrige uke og må det nok denne uken også.
I denne situasjonen har vi ufrivillig rekt opp hånda og påtatt oss oppgaver vi absolutt ikke vare klare for.
Og når du sitter der å strever, føler du ikke strekker til eller gjør ting nøye nok er det viktig å huske at du trolig ikke er lærer, ei heller pedagogisk leder og at du prøver er mer enn godt nok.

 

Sannheten er ikke på instagram

For meg har denne endringen vært en psykisk påkjenning. En skikkelig berg og dalbane som jeg rett som det er gir meg oftere nedturer enn oppturer. Jeg må passe på å ta inn ting som inspirer meg, som løfter meg opp og som gjør at jeg holder motet oppe. En scroll på Instagram er ofte alt som skal til for at jeg begynner på nedturen. blide unger rundt et bord hvor det bedrives hjemmeskole på avansert nivå, komplette familier som tar lunsjen ute bare fordi de endelig har tid, ryddige hjem, perfekte middager osv osv osv. Jeg minner meg støtt og stadig på at sannheten er ikke å finne på Instagram. Og selv om jeg vet så inderlig godt, må jeg stadig minnes på det.

 

Ut hver eneste dag.

Om det så er bare for en liten time så går vi ut, aller helst alle sammen. Det er ikke alltid det er gjennomførbart med en mor som er høygravid og en liten en med lungeutfordringer men vi prøver.
De resterende er iallfall ute, minst en gang om dagen. Og det gjør godt både for kroppen og hode.
Små urolige kropper får beveget seg, kinnene får røde roser og lungene og hodet frisk luft.

 

Søvn er viktig

Det vet vi jo, at søvn er viktig, både for liten og stor. Vi oppretter behover for de små ved å holde på faste rutiner, men det er lik så viktig med oss voksne. Kanskje er behovet for søvn desto større i disse tider med.

 

Deleger.

De aller fleste familier har minst 2 mennesker å spille på, og her er det viktig å jobbe i team. At vi alle er klare og tydelig på hva vi trenger for at vi skal ha det bra og ikke minst at alle ser at egen innsats bidrar til at felleskapet får det godt.
Så mange mennesker vi er, så er det viktig at alle bidrar med sitt. Vi har små ryddeøkter hvor alle plukker opp litt fra gulv og andre flater, spesielt stua er fokus..resten av huset må jeg nok bare godta flyter litt.

men alle har sine arbeidsoppgaver og de aller fleste er innstilt på det, fordi de vet at de bidrar til et fellesskap.

Vi kommer ikke til å strekke til…

Jeg tror kanskje det er en fordel jeg har i disse dager, som mor til seks snart sju.

Og det er velplasserte lave skuldre.

Forventningene til meg selv som mor, omsorgsperson, husmor, kone, venn osv har sunket hakk for hakk etterhvert som ungene har kommet. Det sier seg selv, at jeg om jeg skulle hatt samme forventningene til meg selv nå som da jeg “bare” hadde to, hadde jeg knapt stått på bena i dag, og sove.. ja det hadde jeg vel måtte gjort annenhver onsdag for det hadde jeg ikke hatt tid til.

Jeg har vært gjennom unntaktstilstad i en eller annen grad regelmessig de siste 4 årene.
Enten i form av sykdom, graviditet, fødsel, nyfødttid eller andre ting som har oppstått.

Jeg har god trening i å godta at ting ikke alltid går som planlagt, og vet at ting løser seg, bare ikke alltid slik man hadde tenkt.
Det til tross har jeg fortsatt følelser og jeg kan bli tynnslitt, gråte en skvett og skjelve i buksa rett som det er.

Men følelsen av å ikke strekke til, den skal jeg faktisk innrømme at jeg ikke kjenner så ofte på.
Hvorfor, fordi jeg vet jeg gjør så godt kan, og mer får jeg ikke gjort.

Men så kommer slike dager som dette, Corona-dager, Karantene-dager, Virus-dager, kall de hva du vil.
Hvor absolutt alt blir snudd på hodet, og hverdagen vi som regel kan se i det fjerne blir diffus og uklar.

Vi aner ikke når den kommer.
Ikke vi, ikke regjeringen, ikke arbeidsgiveren din, ikke lærerene, ikke de som jobber i barnehagen, ikke legen din, INGEN.

Og da blir det kaos vi aldri har kjent på.
Ingen har erfart dette før, ingen har en løsning eller en fasit.
Men alle har et ønske, et temmelig felles ett også, og komme oss helskinnet gjennom med vettet i behold.

Jepp, for det er dette med vettet, eller psyken om du vil.
Som er usannsynlig viktig å ha på plass for at resten av kroppen skal fungere.

Og vi skal ikke mye ut av rutinene før vi merker det skranter litt i toppen.
Iallfall ikke når vi ikke vet hvor lenge vi må holde pusten.

Som mamma til seks har jeg god trening i dette, men jeg kjenner uten tvil på at dette får psyken til å skrante.

Iløpet av få timer en på det vi trodde var en helt vanlig torsdag fikk vi temmelig mange roller kastet på oss, som ingen av oss hverken trodde vi skulle få eller var klare for.

På null komma niks ble jeg delegert oppgaver jeg så absolutt ikke hadde kalkulert inn i min kvote.
En kvote som allerede var fylt opp med mamma til seks, arbeidsgiver, arbeidstager, selvstendig næringsdrivende, kone, venn, søster, datter.

Og før jeg rakk å blunke var jeg også plutselig blitt
lærer for 2 4 og 7 klasse, pedagogisk leder for to barnehagebarn og måtte satt meg inn i helt nytt stoff som arbeidsgiver.
I tillegg til å styre en bedrift gjennom en storm jeg er usikker på om skuta tåler.

Jeg skjønte at dette kom til å bli tøft, men at jeg skulle bli så svimmel av alt, det må jeg innrømme at jeg ikke hadde anelse om.

Jeg har ikke telling på hvor mange meldinger vi har fått i fra skolen i dag, den ene oppfordrer til det ene, den andre til noe annet.
Den tredje, til noe helt annet.

Noen må møte til gitt tidspunkt, andre vil se at det er et opplegg gjennom dagen.
Og noen mener det er godt nok å fullføre ukeplanen.

Noen sender melding på visma, andre på sms, noen direkte med elevene andre på epost.
Og når det i dag tilslutt ramlet inn en velment epost fra barnehagen om hvor viktig det var med rutiner, dagsplan, inkludering og gjøre noe hyggelig og meningsfylt  med barna kjente jeg tårene presse på.

For oppi alt dette, skal vi håndtere også unntakstilstanden vi er i, trøste redde barn som lurer på hva som skjer med verden, som ikke kan leke med vennene sine, som ikke har skole og barnehage slik de pleier, og ikke minst stå støtt på egne ben, prøve alt vi kan å beholde jobber og ikke minst vettet.

Det er klart, det finnes ikke noe annet vi ønsker å gjøre enn å fylle tiden med noe hyggelig og meningsfylt med våre verdifulle små.

Men det store spørsmålet er, når i alle dager skal vi ha tid til det?

For selv om verden står på hodet, mistet jeg ikke alle mine opprinnelig oppgaver.
I stede har alt blitt en stor tykk ball uten ende.

Jeg skulle så inderlig ønske, at lærerene tok seg noen timer på kammerset og samkjørte hvordan de skulle gjøre dette.
Ikke velge å løse det trinnvis, jeg skulle så inderlig ønske at informasjonen som ble sendt ut også inneholdt et “men det går fint”, Dere gjør så godt dere kan og det er bra nok.

Ingen har fortalt oss det, og mest sannsynlig ikke til deg heller.

Så derfor gjør jeg det.

Du kommer ikke til å føle på at du strekker til de neste dagene, kanskje til og med ukene.
Og det er HELT GREIT.

Du gjør alt du kan, og mest sannsynligvis mer enn det.

og det er er MER enn godt nok.

Vit at vi alle sammen står like opp ned som deg, alle er vi kastet inn i en rolle og hverdag vi ikke er vant med.
Alle har vi fått roller vi ikke er skapt til.

Vi er sammen om dette, hver for oss.

En dag vil vi snu oss tilbake og le av dette og…

En dag vil vi vel le av dette og, sier hun og ler nervøst.

Tja sier jeg og prøver å le med.
Jeg merker jeg ikke orker å uttale med stort.

Jeg står på lekeplassen, så vidt fått kneppet igjen jakken over den høygravide magen.
Hun fit og fresh på veien.

Jeg tror vi aldri har snakket sammen før, selv om vi nesten er naboer.
Men nå, takket være (?) Viruset som herjer kloden vår, har vi noe å snakke om.
Ingen is å bryte, ingen sondering av terrenget.

Vi er begge helt sikre på at dette viruset angår oss begge, for det angår jo tross alt alle.
Litt i samme grad som været.

Har dere noen som hjelpe  dere litt eller?

Hva tenker du på, sier jeg.

Nei med tanke på deg og magen, butikken og alt?

Nei, det er jo ikke det, sier jeg og tar et lite magadrag i den grad det er plass til det.
Det er jo litt vanskelig i disse tider, med tanke på smitte og alt.
I det jeg sier det kjenner jeg at jeg så inderlig skulle hatt med meg litt hjelp. Bare det å få alle ut har kostet meg det jeg har å gi i dag.

Ja…jaaa…det er jo sant sier hun og jeg ser tankene hennes farer.

Vi blir stille en stund, flokken rundt oss holder på med sitt.
Det er godt stemning nå, Minstemann sitter i vogna og ler så latteren triller fordi storesøster på 8 tuller, hun på 2 serverer han på 4 litt sølekake og eldstemann og far sparker ball. Eldstefrøken ligger inne og er syk.

Jeg ser jo de har glede av hverandre iallfall.
Ja det har de, så absolutt, men de er søsken. Så her det kort vei mellom lykke og krig sier jeg og ler.

Høres kjent ut, sier hun på veien.

Vi prater litt til, mest om virus, og
så løper hun videre, lett på foten, hjem til sitt.
Mens jeg snur meg og observerer flokken min litt.

Klumpen i halsen sniker seg opp, helt ærlig aner jeg ikke hvordan vi skal ta fatt på den tiden som venter.
Og helt ærlig, så vet jeg neimen ikke om vi kommer til å snu oss og se tilbake på dette og le heller.

For jeg klarer virkelig ikke å se hvilken del av dette vi skal le av.

Akkurat nå, slik situasjonen er, for å beskrive det enkelt, er vi en underbemannet barnehage, med kun to ansatte, hvor den ene er 80% sykemeldt, og vi mangler vikar. Begge er også 100% ansatt i et annet firma.
Begge ansatte har i tillegg dobbeltbooket seg, og må utføre begge arbeidsoppgavene samtidig, i tillegg til at de har sagt ja til å undervise en 2. klassing, 4. klassing og 7. klassing.

De har ansvar for personal, innkjøp, økonomi, markedsføring og ikke minst, så er de foreldre i tillegg med tilhørende oppgaver som omsorg og stell.

Det sier seg vel egentlig selv, dette er mission impossible, for dette er ikke snakk om 2-3 dager, men 14, en halv måned og som en bonus, eller topp på kransekaka om du vil, er det uvisst om hverdagen venter rundt svingen langt der fremme.

Så kan du kanskje si, at vi selv har satt oss i denne situasjonen.
Jeg kan på mange måter være enig med deg.

Men hvem i huleste hadde kalkulert at det skulle komme en internasjonal pandemi 3 uker før termin med sistemann og slå ut hele verden, Norge og nabolaget ditt i det de driver med i dag?

Vi takler vår normale situasjon godt, veldig godt, og trives med den.
Helt ærlig føltes vi oss nærmest uovervinnelig, vet det høres klisje ut, men sammen er vi sterke.
Og når vi er så mange, så er vi pinadø sterke og.

Men vi er ikke uovervinnelig, det vet vi nå.
Alt som skulle til var å få noen uker med sykdom på rappen, et dødsfall i nær familie, en høygravid forelder med angst og en pandemi.

Jeg er redd, skal jeg være ærlig.
For mye om dagen.

Mest av alt hvordan vi skal komme oss ut og gjennom dette, hvordan siste innspurt på mitt svangerskap blir, om jeg må føde alene, om vi klarer å holde oss friske, om vi klarer å strekke til ovenfor barna våre i denne perioden og ikke minst hvordan arbeidsplassen vår er når dette er over.

Jeg må innrømme at den dagen dette ble vedtatt, at landet skulle stå på vent, så jeg kanskje litt lett på det hele.
Mulig det var optimisten i meg som ropte høyest. Men min første tanke var, skal jeg være helt ærlig.
Dette må vi ta som en bonus ferie, pust i bakken. Litt kvalitetstid sammen før babyen kommer og okkuperer det meste av tiden min.

Jeg glemte i et øyeblikk der at jeg er høygravid, ufattelig sliten, skolebarna skal ha undervisning, barnehagebarna skal opprettholde rutinene, og at vi så langt ifra har ferie fra butikken som trenger oss mer enn noen sinne.

Og at vi oppi alt dette, skal sørge for å holde oss oppdatert, for å holde regler og anbefalinger.

Det tok ikke lang tid før jeg innså alvoret.
Det gikk nok ekstra opp for meg når formen min skrantet og jeg ikke fikk hjelpen jeg trenger på sykehuset, fordi alt står på hodet.
Absolutt alt.

 

Jeg er redd, nevnte jeg det?
For konsekvensene for dette i etterkant.
Alle arbeidsplassene som må jobbes tilbake igjen, for alle barna som har vært hjemme i minst 14 dager og som kanskje ikke burde vært hjemme så lenge pga tilstanden i huset de bor i, for hvor mange som blir syke, i værste fall dør og helsen til de som må kjempe seg gjennom viruset.

Jeg vet jeg startet dagen med en lykke innlegg, og jeg prøver, virkelig å holde hode hevet og motet oppe…men…

Jeg er redd, skikkelig redd.

 

10 ting, som gjør meg lykkelig.

Jeg føler meg omringet av gruff og gørr om dagen.
Virus oppdateringer rundt hvert et hjørne, dødsfall i nær familie og alt som følger med der,
og jeg vil og velge å dra frem en kropp som skranter mot slutten av et langt svangerskap, og sykdom som har gått fra den ene til den andre og det ene viruset etter det andre i huset her.

Lista er lengre, men jeg stopper der.

Selv om jeg har aller mest lyst til å stappe hodet ned i sanden og vente til alt er over, vet jeg jo at innimellom alt har jeg så inderlig mye å være takknemlig og lykkelig for.

Jeg tror det er viktig, oppi alt å holde fokus.
Det riktige fokuset.

Og med så mye frykt og skummel info som omringer oss er det lett å glemme alt det gode vi også har. For det er der, mye av det, enda

Så derfor, tenkte jeg å lage et skikkelig kontrastinnlegg oppi det hele,

ramse opp, med rak rygg og hevet hode,
Om jeg skriver de for meg selv eller dere er jeg ikke sikker på, men her kommer de:

 

10 ting som gjør meg lykkelig.

 

Barnelatter
Det er den vakreste lyden. Babylatter, herlig trillende toddlerlatter, eller knisete, hemmelig tenåringslatter.
Og jeg, er så heldige å ha 6 slike latterprodusernde krabater i hus, er det noe vi gjør ofte, er det å le.

Musikk
Musikk kan gjøre en enorm forskjell, og her i huset hører vi MYE på musikk.
Musikk kan få meg til å føle mye, også glede. Så her er det fokus på happy musikk om dagen.
Musikk som gjør at det kribler litt i kroppen, rocker i foten og varmer i hjerte.

Sol.
Selv om jeg kanskje ikke er så mye ute om dagen, så gjør sola noe med meg uansett.
Lyset, varmen, og ikke minst hva den gjør med utemiljøet vårt.
Smelter snø, får ting til å spire og gro og gjør luften varmere.

Søskenkjærlighet.
Jeg skal være ærlig og si at jeg må lete litt etter øyeblikkene, eller iallfall være årvåken.
For krangling og bråk overskygger fort en magisk stund hvor to finner hverandre i alt kaos.

Sjokolade.
Mmmmmmmmmmmmmmmm

 

Leggetid
Oh yes, leggetid gjør meg lykkelig.
Hver eneste dag, uansett hvordan dagen har vært. OM den har vært bra er det deilig å legge lykkelige barn i seng, om den har vært tøff er det usannsynlig godt å få ørlitt leggetid før man må legge seg selv.

En god klem.
Vell det er vel kanskje litt dumt å fokusere på i disse tider, men så er jeg så endelig heldig å ha 7 mennesker å klemme på i dette huset, så Coronatider til tross, her klemmer vi masse.

Truls Svendsen.
Det er bare noe så ekte, og godt med den mannen, og selvfølgelig kommer min ektemann foran i rekken….. men det er ganske obvius, Truls gjør meg glad, rett og slett.

Duften av gjærbakst.
Og smaken selvfølgelig. Men har vi en seig dag her i huset, ender jeg ofte opp med å bake.
Både fordi vi da får noe å gjøre sammen og ikke minst noe hyggelig å kose oss med etterpå.

 

snapchat.
Tenk at et sosial medie er på lykkelig listen min.. men faktisk, snapchat er der uten tvil.
Ikke bare får jeg magiske øyeblikk fra dere, jeg får også gode samtaler, tips og råd og erfaringer.
I tillegg minner alle minnene som popper opp meg på at tiden går fort og den må verdsettes.

Hva gjør deg lykkelig? Del med meg under så spammer vi hverandre med litt lykke !

 

Disney – vi ber deg, gi oss frost 2 nå!

Feberen har vart i mange år her i huset, sammenhengde og eviglang feber.

Som har smittet, fra den ene til den andre, og når du først har fått den, så sitter den… hardt.
Faktisk tror jeg den er umulig å bli kvitt.

Jeg snakker ikke om influensa, eller omgangssyke.

jeg snakker om

Frostfeberen.

Den har vart  her i huset siden 2013, og gått i arv og på omgang.

Jeg har mistet telling på hvor mange ganger let it go har gått her i huset,
Vi har variert, for egen psykisk helse, i språk og sanger.

Blir du med å lage snømann.
Love is an open dor

I sooooommmmmmeeer.

Filmen har reddet mang en tidlig morgen, sykdomsrunde og lang søndag.

Helt ærlig, vet jeg ofte ikke hva jeg skulle gjort, uten Elsa og Anna, og fantastiske, herlige, omsorgsfulle  Olaf.

Også, akkurat i grevens tid, når filmen begynte å bli tynnslitt (til tross for at den er digital), og sangene begynte å gi meg små symptomer på halsbrann og migrene og Elsa kostymet knapt hang sammen.

Ja da reddet du oss igjen Disney.

Frost 2 kom,
endelig, velkomment og veldig veldig etterlengtet.

Jeg må innrømme, jeg satt der i salen og felte noen tårer før filmen hadde begynt.
Du aner ikke, hvor godt det var med et gjensyn av de kjente karakterene, men i ny drakt og med ny historie.

Vi fylte kinosalen med våre soldater, hadde nedtelling til premieren.
Sommerfugler i magen og store øyne på alle mann.

endelig!

Det føles ut som en evighet siden vi satt der, i kinosalen, samlet sammen med den fineste illustrerte familien vi vet om.

Og nå er savnet stort.
Veldig.

Faktisk enormt.. iallafall nå.

I går skjedde det, i over 14 dager skal vi være sammen.
Alle sammen, innestengt så mye som mulig, for å hindre et grusomt virus å spre seg.

Og vi skal gjøre så godt vi kan med å holde oss for oss selv, samtidig som vi skal holde oss samlet, rent psykisk.

Derfor, kjære disney, ber vi deg.
Så inderlig, dypt og ekte.

SLIPP frost2 NÅ.

Redd oss, med noen timer eller fem(ten) med underholdning på de lengste dagene.
Samle oss for en hyggestund, gi oss et lysglimt.

Gi oss frost2.

Jeg vet jeg vet, mai 25 er datoen,
Men gjør et unntak, for oss slitne småbarnsforeldre som gjør en innsats for samfunnet.

Vi trenger

Anna, Elsa, Olaf, Kristoffer og Svein.

Enig?
Skriv under i kommentarfeltet under her og deeeeel innlegget så kanskje Disney ser vår bønn.

Hva skal du med 13 bokser tunfisk??

Jeg hadde på mange måter håpet at dette skulle skje, jeg oppfordret jo Erna til dette i går
Ikke at det er noen drømme situasjon for oss, som selvstendig næringsdrivende, foreldre til seks og en temmelig ferdigklekket i magen.

Legg på at jeg i tillegg har blitt syk og far i huset temmelig sliten så har du oss og vårt utgangspunkt.
i ganske mange dager fremover, faktisk nesten helt frem til termin.

Ikke vet vi hvordan vi skal komme oss gjennom, men jeg vet vi gjør det.
Ikke vet vi hvordan det går med butikken vår heller oppi alt.

Det sier seg selv, at dette vil få mange konsekvenser, men det er INGEN tvil om at å ikke gjøre disse tiltakene mest sannsynlig ville gitt oss enda større konsekvenser.

Det er tydelig, at vi har det godt her i landet.
For slike unntakstilstander takler vi nordmenn svært dårlig.

Ikke mange øyeblikkene etter at selveste Erna hadde erklært unntakstilstand og beordret blant annet alle skoler og barnehager til å stenge begynte butikkhyllene å tømmes.

På null komma niks var flere hyller tomme,
Toalettpapir, mel, hermetikk, pasta, hygiene generelt, kjøtt, brød.
TOMT TOMT OG ATTER TOMT.

Iløpet av et lite døgn har vi gått ifra å være selvsikre vikinger som tror vi kan tåle alt.
Til å bli stakkarslige egoister som kun tenker på oss selv og vårt eget beste.

Plutselig tuslet vi alle med stappfulle handlekurver i butikken, med nok dopapir for 6 mnd, pasta til en hel armada og13 bokser tunfisk som vi ellers aldri spiser.

Med desperasjon og skam i blikket fyller vi på umenneskelige mengder mens vi knapt sier et ord til hverandre.
Unngår å møte blikk, og later som ingenting.

Man skulle tro at varelevering var en del av problemet.
Akkurat nå er det ikke et snev av situasjon en gang.

Lagrene til grossistene er mer enn fulle nok (heldigvis), men når vi gjør slike idiotiske handlinger (bokstavelig talt) skaper vi en situasjon som absolutt ikke er nødvendig.

Bare se her hva Margret delte for få timer siden: (trykk på bildet for å komme til innlegget)

 

Men NÅ kan vi snakke om hysteri.
Og det skummleste er at vi påvirker hverandre.

Jeg har mistet tellingen på hvor mange bilder jeg har sett og blitt delt til med fulle bagasjerom, kjøkkenbenker osv etter en vellykket hamstre tokt. Hvor vi nærmest bader i årsforbruk av sjampo og balsam, knekkebrød, middagsretter og hermetiske varer. Og det å gå i butikken nå, gir en real klump i magen.
Hadde du planer om å stikke innom for å handle litt dopapir og kjøttboller i dag etter jobb er jeg temmelig sikker på at du ble skuffa.

Dette er IKKE en del av dugnaden og hva samfunnet trenger.

Nå trenger vi respekt for karantene, hosting i albuer, godt vasket hender og Antibac lett tilgjengelig.
Nå trenger vi at vi tar vare på hverandre, stiller opp for hverandre og holder klokelig avstand der vi kan.

Ikke en handlekurv full av mel, pasta, hermetikk og klor nok til å holde rent til 2023.

Skjerpings folkens, skjerpings.

 

Forresten, noen som har bleier i størrelse 5 og en boks med nan?
Hilsen Daniel 1 år.

 

Livet går videre…

Det er helt merkelig hvordan resten av verden bare tuter avgårde selv om du føler alt stopper opp.

Hvordan folk bare lever sitt helt vanlige liv, når ditt er snudd oppned og alt står på tvers.
Jobb, skole, barnehage, middagslaging, alt blir annerledes, selv om det er helt vanlig.

Ting føles som et ork, selv om man alltid har gjort det.

Årsaken er klar, den bare er så brutal.
Sorg.

Tillat deg å kjenne på sorgen, sier de.
Men hvordan vet jeg hvordan den føles?

Tom?
Mektig?
Uoverkommelig?
eller bare litt, annerledes?

Det var rart å komme hjem, men også godt.
Her gikk livet sin vante gang,

videre.

Ungene herjet, kranglet, lo, gråt.

De var både trøtte, sultne og trengte stell som alltid.

De tullet, fjaset og og lekte.

Selv om jeg, akkurat hadde sett noen dø.

Det var rart, men også uendelig godt.

En prat rundt et middagsbord, pølser i brød og saft i glasset.
Enkelt, men veldig godt.

Barna får vite, takler det på sitt vis.
Noen knapt berørt, andre med tårer.

Det er lov, å reagere,

akkurat slik man føler for.

“Takk for maten”

Så går livet videre igjen.

Lek i lesekroken, barne-tv på skjermen, spillelyder fra loftet.

Bleie som må skiftes, tann som må pusses.

Livet går videre, selv med sorg.

Og jammen er det godt.

 

Ta vare på deg selv og de du er glad i.

Om få uker er han her, om få timer er hun borte.

Sokkene på de små nyfødte bena blir både krøllete og klumsete tatt på.
Pappan står klar i bakgrunnen med bilstolen.

Hun løfter den lille kroppen opp, lar den hvile litt på skuldra før hun gir den videre til pappan som plassere den lille trygt og godt i stolen. De står begge to ved siden av hverandre, ser utover rommet, han røsker mor inn i armkroken og kysser henne på panna.

Så tar hun jakken på, de slukker lyset og går ut.

 

Det regner, ikke sånn stille romatisk regn, men ruskete, hardt og piskete.
Slår mot ruta jeg sitter bak.

Regner mer og mer, tilslutt ser jeg ikke inn i det mørke rommet lengre, og blir dratt tilbake i virkeligheten.
For et lite øyeblikk glemte jeg både tid og sted.

Jeg sitter ikke alene, vi er i grunnen for mange inne på det lille rommet, luften er tung, og det er stemningen også.
Vi har våket i hele natt, to generasjoner over den tredje.

Den eldste og de yngste sitter her. Den midt i mellom ligger i en seng.
Hun sover, og puster.

Det vi vet er at av hennes siste åndedrag.

Hun har ikke åpnet øynene på lenge nå.
Bare ynker og lager litt lyder når smertene kommer tilbake slik at vi må trykke på den rød knappen for å få mere medisiner.

Jeg hadde ikke kjent henne igjen, om jeg ikke hadde vist hvem som lå der.
En tynn kropp bestående av ben og skinn.
knokler som stikker ut, armer full av blåmerker og tydelig preg av sykdom.
En kropp og en kvinne som har kjempet hardt.

Jeg vet godt hvem hun er.

Det er mamma.

Det snufses med jevne mellomrom, akkurat som om følelsene går i berg og dalbane.
Plutselig er det en som gråter, så ler vi litt, så blir det stille, så snakker vi litt,  så gråter noen igjen, så ler vi litt..
Slik har vi holdt på flere timer.

Og alt vi gjør og har gjort det siste døgnet , er å vente på at noen skal dø.
At hun skal dø.

At mamma skal dø.

Det føltes umenneskelig, forferdelig og grusomt.

Ingenting du får gjort, bortsett fra å lindre, låne en hånd og være der.
For henne, og for hverandre.

Kreften valgte å ta henne fra oss på kvinnedagen.

Helt plutselig, selv om det kanskje var ventet.

Kreften tok henne, hardt og brutalt.
Bakholdsangrep uten noen mulighet til å forsvare seg.

Hun prøvde det meste, har jeg hørt.
Cellegiftkurer hardere enn man kan forestille, operasjoner farligere enn man kan tro.

Kroppen stod i det, helt til den var knappe 34 kilo tung og full av kreft til tross alle tiltak.
Og selv om den ikke klarte å stå på ben som hadde bært henne i 54 år, selv om stemmen ikke klarer å si et ord, hadde hjerte fortsatt kraft og lungene fortsatt vilje.

Jeg kjenner spark i magen, for en kontrast, å bære frem et nytt samtidig som man sitter i et lite rom og
venter på at et annet tar slutt.
Om få uker er han her, om få timer er hun borte.

For alltid.

På mange måter har jeg følelsene litt utenpå.
Vet ikke helt hva jeg skal føle, det er kanskje vanlig?
For å mye å forstå og føle?

Jeg hadde det da, og har det fortsatt.

Det ble aldri slik det skulle vært, mellom meg og hun som ligger der i sengen.
Hun prøvde kanskje, iallfall innimellom.

Men psykisk sykdom og avhengighet stakk stadig kjepper i forholdet vårt.
Og etter gjentatte ganger med slitasje, blir alt slitt, uansett hvor tykt det er i utgangspunktet.

Uansett vil hun alltid være mamman min.
Hun som har gitt meg livet.

Uten henne ingen meg, og det har jeg å takke henne for.

Hun gav meg liv, jeg fulgte henne inn i døden.

Hun er dø.

En rar og tom setning, alt er så endelig.

Døden.

Det er over, helt over.

Minnene er der, sårene også.
De blir forhåpentligvis til arr som blekner i solen.
og minnene godt lagret der hvor de passer best.

Kroppen er nesten nummen, det gjør noe med en å se en kropp ta sine siste åndedrag.
Se en kropp kjempe til siste slutt.

Det gir en helt egen respekt, til kroppen og til livet ikke minst.

Dagene som kommer skal jeg bruke med mine nærmeste.
Kose, klemme, si hva jeg har på hjerte.

La ingenting bli usagt.

Leve.