Mammas magiske superkraft!

Det har forundet meg i 15 år, hvilke superkrefter man får tilegnet i det man kan krone seg med tittelen mor.
Om du har laget barnet selv eller omfavnet et som så inderlig har trengt deg spiller ingen rolle.
Magiske krefter, eller superkrefter om du vil, har du fått.

Det som enda merkeligere er, er at de faller oss naturlig, vi tenker knapt på de når hverdagen suser forbi.
kanskje tar vi de også litt forgitt? Så la denne lille bloggpost være din lille tankevekker på at du har krefter du ikke tenker over at du har, du er sterkere enn du tror.

 

1. Magisk pust.
En dult, en kul, et skrubbsår, et fall, ingenting kan stå i mot en mammablås.
Smertene kan være så ekstreme at tårene spruter, men med et blås kan del hele være over. Er det ikke rart?

2. Superhørsel.
Gjennom støy fra det meste kan vi høre barnas gråt og kjenne den igjen.
Vi kan merke en host eller nys fra mini gjennom flere vegger og store avstander selv fra den dypeste søvn.

3.Øyne i nakken.
Uten å snu seg, kan en dreven mamma skjønne hva junior driver med  bak ryggen.
Det kan kanskje virke overdrevent og usansynlig, men tro meg, vi VET!.

4. Søppelbøtte kraften.
Om dette er en superkraft å være stolt av, vel det kan diskuteres. Men vi har iallefall evnene til en søppelbøtte og tar imot hva no enn slag søppel minsten skulle ha i henda (eller munnen?).

5. Synsk.
Dette er kanskje en av de kreftene jeg digger aller mest og er selv veldig bevist på, kan også kalles en intuisjon.
“Sett skoene dine i hylla” kan jeg rope ned når jeg hører mini trampe opp trappen… åååå hører jeg tilbake og hun stamper ned for å gjøre det. Hvordan jeg viste at hun ikke hadde gjort det? Aner ikke, men kult er det.
“Forsetter du med det der, ender det bare med at du faller å slår deg” Tre korte minutter etterpå…. DUNK. Den derimot..

6. Supernese.
Duer den eneste i familien som kan skille mellom fjert og bæsj. Gratulerer?

7. Kan stoppe tiden.
Hvordan ellers kan hun fange en kopp, skje, fat eller barn som er på vei til å falle på gulvet.

8. Telepati.
I over et år både skjønner vi og forstår hva et menneske føler uten at de sier et ord.
har du tenkt på det?

9. Blekksprut armer
En mamma har en evnen til å gjøre aktiviteter som krever minst åtte hender med kun to.
Min rekord? Jeg har rugget baby i vogn, laget middag, snakket i telefon, tegnet med 4 åringen og hatt 2 åringen på hofta. samtidig.

10. Vi har et lager med uante krefter
Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har kroket meg inn på badet, låst døren og falt sammen på gulvet mens tårene har trillet. Helt sikker på at jeg ikke har mer å hente. Hvor jeg likevel karrer meg opp på bena igjen, samler pust og tårer og kommer meg gjennom dagen. Helskinnet så absolutt, men helt klart med arr og blåmerker.

men jeg har klart det. selv når jeg trodde det var umulig.

 

Hvilken superkraft er din favoritt?

Hun valgte kvinnedagen.

“Jeg tror du bør komme nå”

Meldingen tikket inn 05.30 og selv om jeg var høygravid spratt jeg opp av sengen.
Et par runder inn og ut fra badet før jeg fikk ned pulsen som spratt opp.

Skal, skal ikke. Hvem gjør jeg dette for?
Er det verdt det? Fortjener hun det?

Jeg bør, jeg må. Mest for min egen del.

Jeg bestiller en taxi, dytter lett borti mannen og forteller at jeg må dra.
Han ser bare på meg. Gir meg en klem og hvisker elsker deg.

Jeg merker pulsen stiger i takt med heisen.
hendene skjelver i det jeg sjekker om telefonen er skrudd på lydløs.
Jeg passerer 3. etasje og føden. Opp en etasje til.

Det er der hun ligger.


Sykepleieren står å venter på meg ved heisen, følger meg til rommet.
Det er helt stille i gangene.
Jeg kjenner magen knyter seg og den lille kroppen inni der gjør noen bykst i det jeg åpner døren.

Det ligner ikke på Mamma lengre, Hun er tynn, veldig tynn. Hun som var så godt og rund, med bollekinn som pekte oppover når hun smilte. Alt hår var borte, all glød var borte. Kanskje ikke så rart. Hun skulle jo dø i dag.

Jeg så bort på min lillesøster, lillebror, stefar og mormor. Vi kunne ikke klemme, det stod på døren.
Vi ble fortalt vi var heldige som fikk sitte ved henne.

Jeg satt meg ned, prøvde å puste godt ned i magen, jeg kjente meg både svimmel og uvell.

Mamma gikk inn og ut av drømmeland, åpnet øynene men så tomt ut i rommet.
Så sovnet hun igjen. Hun kunne sove en stund før hun åpnet øynene og kanskje viste hun ville at noen skulle holde hånden.

En gang så hun på meg, jobbet lenge før hun klarte å si ja og rørte på tre fingre.
Jeg satte meg ved siden av henne. Så nære mamma hadde jeg ikke vært på flere år, og nå skulle hun dø.

Hun så på meg, prøvde å si noen ord men klarte ikke, alt jeg var forstod var ordet ja.
Det trillet to tårer ned kinnet hennes, før hun klemte litt i hånden min og lukket øynene igjen.

Jeg og mamma hadde ikke snakket sammen på lenge.
Årsakene var sammensatt og komplisert.

Akkurat slik vi mennesker her.

Men døden trumfer alt. Døden har en makt ingenting annet enn liv kan måle seg med.
Døden er endelig.

Og jeg bestemte meg for at døden ikke skulle råde over stillheten.
Det ble et håndtrykk og et ja.
Vi vant over stillheten, før døden kom.

Jeg satt i rommet å ventet på døden, mens jeg kjente på et voksende liv som sparket i magen.
En liten gutt som aldri skulle få møte sin mormor.
Om døden ikke hadde vunnet, vet jeg ikke hvordan det hadde blitt.

Men døden er endelig. Den er sikker.
Hun blir borte, for alltid.

Hun valgte kvinnedagen.
Jeg var der, for henne og meg selv mens hun tok sin siste pust.

Jeg fulgte henne inn i døden, selv om vi ikke hadde fulgt hverandre gjennom livet.

Jeg kan ikke si at jeg ikke savner henne, men det jeg vet er at det jeg savner aller mest,

er alt vi ikke hadde.

 

Ta vare på hverandre, livet er alt for kort til å ha noe usnakket.

Hallo…?

Det er nesten så jeg kan kjenne spindelvevet kile i ansiktet, høre edderkoppene kravle høre vingene fra ekle flaggermus blafre.
Her har inne har ikke noen vært på nesten et år.

Jeg sa aldri farvel, for innerst inne visste jeg så inderlig godt at skrivekløen ville komme tilbake. Men ante ikke når eller hvorfor.

Jeg har gått noen runder på om det er riktig av meg å fortsette her inne, eller om en ny start hadde vært bedre.
men jeg har falt på at siden det er her alt begynte, kan jeg liksågodt fortsette her.

Men hvor startet det egentlig? Smabarnsforeldre.no startet som en anonym side, eller blogg om du vil.
Med kreative tips ifra en mamma på vei ut av kraftig depresjon og angst.

Som et verktøy til å bli frisk, var hun (altså jeg) kreativ med sine barn.
GØY var pushet inn i kalenderen, for å fylle på egen kopp. Jeg gjorde ting som gjorde meg og ikke minst min familie godt.
For å få det bedre. Og den gode nyheten? Det hjalp!

Bloggen fulgte min reise, og etterhvert som jeg ble bedre, friskere og tenkte klarere ble også verden min større enn glitterlim og farget kartong. Plutselig våknet min grunderspire, meningene mine og ikke minst gleden av de små ting og mestringer i livet.
Og her inne, delte jeg nettopp det.

 

Her inne har vi tatt dere med på en reise, noe så klisje som livets reise. Mitt og min families reise.
Fra første blogginnlegg har jeg blitt mamma hele 4 ganger, og med 3 fra før, kan jeg telle meg frem til 7 (!)
Vi har utviklet produkter her inne, utforsket verden her inne, vist dere fantastiske bedrifter, produkter og ja jeg mener reklame 😉

Dette var i lengre tid mitt levebrød, før blogg ble noe man rynket på nesa og frøys av, nærmest over natten gikk bloggen fra å være noe alle måtte få med seg, til å bli noe alle rømte vekk i fra.

Da sier det seg kanskje selv, at jeg ikke gjør dette for et levebrød. Men mest for å tømme hode og hjerte som snart flommer over.
Det er ikke rom for alt jeg har å dele på instagram eller snapchat.

Og ikke minst, savner jeg å samle mine fotavtrykk et sted. Et sted hvor jeg selv kan se utviklingen i mitt eget liv og reise.

For tro det eller ei, jeg er fortsatt på en reise, og målet er å være det til jeg ligger under jorda.
Jeg har nemlig planer om å gjøre det meste ut av den lille tiden jeg er her.

Jeg startet å skrive her som 3 barns mor, har tatt dere med på 4 svangerskap, fødsler, barseltider og utfordringer rundt de.
Og nå sitter jeg her. Som 7 barns mor, og sakte men sikkert sniker jeg meg nå ut av baby bobla og skal finne ut hvordan jeg skal klare meg utenfor den.

Og det er kanskje denne reisen jeg nå vil ta dere med på.
Min tur ut i virkeligheten, min reise i å kjenne litt på hvem jeg er uten baby på armen.
Vår reise som familie for å finne ut vår greie, komplett og kaotisk som vi er.

 

Jeg vet ikke, hvor ofte skrivekrampen tar meg.
Hvor ofte jeg må lette hjerte.

Men jeg vet jeg vil ha muligheten til å krype inn her, når muligheten byr seg.

Så håper jeg du… kanskje vil være med?

Snart slipper du taket.

 

Skal jeg vise deg noe magisk?

Øynene lyser ekstra opp. De allerede sprudlende klare øynene, får en ekstra gnist.

Klart jeg vil, sier jeg og møter blikket hennes.

De små lubne hendene roter litt på siden av sengen, og gjemt mellom kose kaninen som er i ferd med å miste øret og den store reven med glitrende øyne plukker hun frem et lite pølsepenal.

Hun gløtter lurt mot meg mens hun åpner glidelåsen.
Jeg følger nøye med, og merker at innerst inne er jeg egentlig litt spent.

Pennalet er hun stolt av, og vokter med alt hun har.
Hun fikk det av storesøster.

Glidelåsen går opp og hun åpner lokket, i sakte film løfter hun det av mens hun gisper.
Selv om hun vet hva som er i, er spenningen nesten til å ta og føle på.

En hårsløyfe i rosa velur med diamant på som har mistet spennen.

En plastring fra tannlegen.

En liten skilpadde med glitter på skallet sitt som mangler et ben.

Noen små lapper med tegninger og kruseduller.

og en liten Elsafigur.
Ting hun har tatt vare på, bare fordi.

Selv om skilpadden mangler en ben, sløyfen mangler spenne og lappene kun inneholder kruseduller ingen forstår.
Er dette hennes skatter. Hennes magiske skatter.

Hun løfter en og en ting opp, øynene blir større for hver gang.
Sier ikke et ord, så legger hun de forsiktig tilbake, lukker lokket forsiktig før hun gjemmer de trygt i mellom bamsen med glitterøyne og kaninen som snart mister øret.

Med hodet trygt på puta veksler vi noen ord om dagen, hvem hun lekte med og hva som fikk henne til å le.
Hun deler alt med med meg, tanker, følelser, fantasier.

Jeg elsker hennes verden. En snart fire år gammel verden.
Og minuttene før leggetid, får jeg ta en del av den.

Bare oss to, helt alene.

Du kan få ligge er med meg, hvis du vil, sier hun etter sangen er sunget.
Hun ser nok at jeg er både trøtt og sliten.

Jeg pleier å tusle ut, men i kveld takker jeg ja.
Legger meg godt inntil den lille kroppen og snuser inn hennes gode tanker og fantasier.

Holder deg godt fast, for jeg vet så inderlig godt,
at snart slipper du taket.

Jeg er redd for å glemme

Uansett hvor hardt jeg prøver, har jeg glemt hvordan det føles.
Jeg legger hånden på magen, prøver å huske, kjenne hvordan det føltes.

Å ha et voksende, spirende liv inni egen kropp.

Jeg burde jo huske det, jeg som har gjort det syv ganger.

Den følelsen er redd for å glemme.

Jeg klemmer den lille kroppen så hardt jeg kan.
Holder han tett inntil, snuser litt på det hodet. Holder han litt fast, for om litt vil han ut å krabbe.

om jeg legger godviljen til, lukter han enda litt baby. Bare bittelita.

Den lukten er jeg redd for å glemme.


Syv ganger har jeg gjort det mest magiske, smertefulle, fantastiske, råe en kvinnekropp kan gjøre.
Fødsel er rått, heftig og naturlig.

Fødsel er en unik opplevelse som viser hva kroppen er bygd for, hvor mye den standhaftige kroppen kan tåle, hvor viktig trygghet, nærhet, og teamwork er. Hvordan man må stole på kroppen for å komme nærmere målet.

Hver fødsel er unik, og hvordan den oppleves likeså. Ingenting har gitt meg den selvfølelsen og boosten som en fødsel.

Den følelsen er jeg redd for å glemme.

Våkennettene, den trillende latteren, sovende barn på brystet, de små deilige valkene, fjonene i nakken, lubne tottelotter, de første kritthvite tennene, de altoppslukende øynene, de små gryntene, trilleturene.

Lykken, frustrasjonen, forelskelsen, utmattelsen, stoltheten, mestringsfølelsen.

Spenningen, magien, nysgjerrigheten, uvitenheten

Jeg er redd for å glemme den

I dag er han baby, i morgen er han ett år.

Jeg både gleder meg og gruer meg.
Ikke til i morgen, men til tiden fremover.

Jeg vil ikke glemme, årene bak meg har lært meg alt jeg vet om meg selv i dag.
Svangerskapene, fødslene, barseltidene, tårene, gledene, sorgene, kampene og mestringene.

Jeg føler, de svinner hen.

Jeg gleder meg til tiden som kommer, til alt vi har i vente. Hvordan vi skal vokse, sammen.
Oppleve, sammen. Kjempe, sammen. Fryde oss, sammen.

Krangle, le, lære, utvikle, oppleve.

Leve.

Det er klart, tiden som kommer  er viktig.
Men det som har vært vil jeg ta med meg.

Og jeg er redd for å glemme.

For det som har vært, har gjort oss til den vi er.

Det er klart du skal få vise kropp Sophie – Et åpent brev fra en tenåringsmamma

Vi bor i et fritt land, jeg kan ytre mine meninger, og det kan du også Sophie, og tro meg, jeg lytter med begge ørene og lukket munn. Derfor håper jeg, inderlig at disse ordene kommer deg i hende.

Jeg skal prøve å fatte meg kortfattet, selv om det er utfordrende.

Men vi er begge travle damer, du med ditt liv, og jeg med mitt, og mine syv barn sitt.
Så jo mer kort, presist og direkte, jo bedre, sant?

Jeg har ikke snakket med deg, kun lest intervjuene.
Det stormer litt rundt deg nå, det gjør det jo rett som det er. Og som utenforstående er det litt vanskelig å forstå om du nyter eller frykter slik oppmerksomhet.

Årets gullbarbie ble din, jeg vet ikke om man sier gratulerer til sånt?

Det er klart du skal få vise kropp Sophie, ingen kan stoppe deg fra å vise din idealkropp som du selv kaller den.
Finnes den egentlig? Ideal kroppen?
Er din kropp ideal for meg? Trolig ikke. Men la oss ikke diskutere det.

Men kroppen din er din, og ingen andres. Og du har makt over hva du ønsker å gjøre og bruke den til.

men det store spørsmålet her er,

Må du?

Jeg beundrer mye av deg, aller mest hva du har i hodet, du er råtøff. Åpen og ærlig. Bryter tabuer, våger å prøve, lar deg sjeldent skremme, du gjør akkurat det du ønsker. Ung, med en enormt driv.

Det er ikke mange som deg, på mange måter.

Du er 26, ung, og som du selv sier, ei jente som prøver å finne ut av livet, ikke et konsern.

Men ung, eller ei Sophie, som eier av Sophie Elise AS som i dette tilfellet er den som har vunnet pris.
Har du fortsatt et ansvar. Selskapet stiller på lik linje men hvilket som helst annet selskap. Uansett alder av eier.

Ditt selskap har makt, makten til å gjøre en forskjell, en enorm forskjell. Begge veier.
Ser du det?

Og dine handlinger, som daglig leder, eier, admin dir. eller hvilken tittel du har tildelt deg.
Kan ingen alder gjemme seg bak.

Du sier det er med selvinnsikt og humor, og det er flott det. Men det er også ditt ansvar at mottaker forstår nettopp det.

Det er klart vi er alle forskjellige, men tenker du noen gang hva et bilde i undertøy i snøen
kan ha av effekt. Tenker du at vi sitter hjemme i stuene våre og ler? Eller tenker du på de som selv er fulle av komplekser og som stadig blir eksponert for din idealkropp?

Du sier jo selv, du har kjempet mot komplekser, og det siste du ønsker er å påføre andre det samme.
Og da lurer jeg på, hva tror du konsekvensene er av å stadig vise kroppen slik du gjør?
Klart vi har et ansvar som konsumenter av ditt innhold, men har ikke du også et som deler budskapet?

Det høres kanskje rart ut når jeg skriver det, men jeg beundrer deg. Virkelig.
For alt du har gjennomført, stått i og holdt ut.

Det krever sin kvinne å fortsatt stå stødig på to ben etter de stormene av hatkommentarer du har vært gjennom.
Men det som fascinerer meg er at du velger å ikke lytte, til tross for gjentatte rop ifra de som også er ditt publikum.
Vis oss mindre kropp og mer av din hjerne. Som du selv har sagt i intervju, du tjener mest på dine bøker.

Nettopp, så gi mer av dine tanker i andre plattformer også.

Det er klart det blir litt kropp når du promoterer undertøy og selftan, men kroppen din, blir vi også eksponert for når du spiser middag, leser en bok, føler for å dokumentere at du er i dusjen eller skal vise en ny vase?

Kan ikke Sophie as finne andre virkemidler? Andre måter å kommunisere

Du kaller gullbarbie for en verstingpris, jeg vil kalle det en tankevekker.
Prisen har du fått basert på stemmer. Stemmer fra trolig det som er midt i din målgruppe.
Stemmer fra mennesker som ber deg instendig om å lytte.

Som ber ditt firma om å lytte.

Kommunikasjonen din er en belastning for mange, svært mange. Og det tror jeg du er klar over.
Og nå er det mange nok til at ditt AS har fått en pris, en bevisstgjøring på at deres handlinger trår over komfortsonen til svært mange.

Og det er klart, du og ditt firma kan gjøre akkurat hva dere vil.
Kommunisere på den måten dere ønsker.

Jeg spør deg for alle de som har stemt og
dagens tenåringer som skal finne ut av seg og sitt

 

Gjør meg en tjeneste. .

 

Lek litt med tanken.

 

Hva kan skje, om du faktisk lytter.

 

Takk for at du leste.

Ensom, sårbar og nybakt i et lite gult rom

Kjære du med voksende spire i magen.
Du som sørger for at landet går opp og frem selv om pandemien hamrer løs på verden.

Du som bringer nytt liv, nytt håp og glede inn i en tid hvor alt bare er snudd på hodet.

Det er ikke rart du er redd.
Det er ikke rart du er bekymret
Det er ikke rart du er stresset.

Forventningene vokser, i takt med barnet i magen.
En ny tid er i vente, en rolle blir en tildelt.
Plutselig, er du mamma. Plutselig er dere foreldre.

Øyeblikket som venter er stort, skrives inn i boken med alt du aldri kommer til å glemme.

Det er klart du ønsker å dele.
Det er klart du ønsker støtte
Det er klart du ønsker noen nær.

Det er klart du ønsker en hånd å holde i.

Denne dagen skal du ikke tvinges til å fullføre alene dersom du ønsker noe annet.
Denne dagen skal du ikke føle deg ensom og redd.

Denne dagen skal du føle deg trygg, elsket, og uovervinnelig.

Pandemi eller ikke.

Vi må kunne bedre enn som så.
Vi, er klokere enn et virus, vi ser lengre enn en pågående pandemi.

Ett år er snart gått siden pandemien gav Norge restriksjoner.
Nye kjøreregler i en krig og kamp mot et usynlig virus som slo knockout på verden.

12. mars. Erna leste opp kjøreregler jeg aldri hadde vært i nærheten av å engang skulle tro jeg måtte innfinne meg. Nå var det alvor. Noen fikk panikk, hamstret over en lav sko,  noen dro til hytter vi ikke fikk lov å være i fordi det var jo tross alt ferie. Jeg satt i en sykeseng med forkjølelsessymptomer med en 36 uker gammel baby rugende i magen.

Ingen kan besøke pasienter på sykehus.

Det gikk kaldt nedover ryggen.

Skulle vi være alene?

De neste ukene blir en berg og dalbane av følelser.
Ulike retningslinjer blir kastet mot oss. Alene, ikke alene, barsel ikke barsel.
Hjem så raskt som mulig, bli så lenge du må.

7. april kom, dagen jeg skulle føde.

Jeg hadde sagt klart ifra.

Jeg føder ikke alene.

Jeg gjorde ikke det heller.
Han fikk lov, til tross for herjende pandemi å stå ved min side.
Men retningslinjene var klare.

2 timer etter fødsel, skulle far hjem.

Jeg og den lille ble kjørt inn på et lite gult rom, der skulle vi være, til vi skulle hjem.
Alene.

Alene, ensom, utrygg, engstelig og full av savn.

Sårbar og nybakt i et gult rom med barnepleiere som gjorde så godt de kunne.

Men de, var ikke han.

Undersøkelser sier, bare basert på de to første månedene i pandemi hadde vi en økning på 20%.
Jeg snakker selvsagt om barseldepresjon.

Jeg tørr ikke tenke på de neste månedene. De mørke tallene som gjemmer seg godt men samtidig er synlig.
Det har krevd sin kvinne, å føde og ikke minst være barselkvinne under en pandemi.

Jeg var godt rustet, proppfull av erfaring på den grusomme psykiske sykdommen visste jeg hva jeg skulle følge med på, gjøre for å forebygge, ta vare på meg selv.

Jeg satt der med syvende barn på brystet, jeg viste i stor grad hva som ventet meg.
Lite var nytt, heldigvis. Alt bortsett fra ensomheten.

Det er ikke rart, at barn født det siste året har en sliten mamma som kjenner på alt annet enn lykke.
At barn født i det siste året har en mamma som synes barsel ble alt annet enn slik den skulle.
At barn født under pandemien har en mamma som er sliten av av frykt, ensomhet og isolasjon.

En barselkvinne skal ikke være ensom, men omringet.
En nybakt mamma skal ikke sitte alene i et gult rom.

En nybakt mamma, med en nybakt bylt på brystet bringer håp og glede.
La oss gi henne det tilbake.

La de slippe å føde alene og kanskje viktigst av alt,
være barselkvinne alene.

Slipper vi pappa eller medmor inn,
Kan vi liksågodt la de bli til de går ut som en familie.

 

Dersom du tenker kvinner skal slippe å føde alene,
kan du signere HER

Derfor planlegger jeg middager en måned om gangen

 

 

Siste dag i januar, og jeg er så klar for februar.
Det er noe med månedsslutt som gir meg en ny giv.
Og er det en ting som er viktig for å beholde motivasjonen. Så er det oversikt.

Det er mange i min familie as.
Litt av hvert å holde orden på.

Så, siste dag i januar, har gått med på å planlegge alle middagene for februar.

Hvorfor i alle dager?

Den viktigste grunnen:

Tid.

Jeg hater, legg trykk på hater å planlegge middag.
Det er noe av det kjedeligste jeg gjør.
Derfor gjør jeg det så sjeldent som mulig.

En gang i måneden passer meg ypperlig.

Ved å planlegge middager for en måned, gjør jeg det jeg liker minst kun en gang.
Og når jeg først er i siget, ja da går det også litt raskere.
Og det beste av alt, mye kan kopieres over til neste måned.

Og igjennom året bruker jeg kortere og kortere tid, fordi jeg kan bla meg tilbake i boken.
Og bare bytte ut ulike middager etter sesong.

 

Tomatsuppe hver torsdag?
Oh yes. Det er flere mål med å planlegge middager.
Og tomatsuppe er en heftig bidragsyter på alle plan.

Den er en rask middag
Den er rimelig
Den bidrar til at vi spiser rester
Den bidrar til at vi spiser mindre kjøtt

 

og viktigst av alt.

Den bidrar til at vi allefall har et veldig hyggelig måltid hvor alle spiser.

Ungene elsker tomatsuppe.
Lager den selv, verdens enkleste tomatsuppe finner du HER

 

Har vi kontroll?

Jeg planlegger middag for en måned for å prøve å holde oversikt.
Mens jeg planlegger ser jeg også over månedens planer frem til nå.
Kjappe middager setter der jeg vet det blir travelt.
Ukeplaner gåes gjennom, viktige møter skrives ned.

På den måten, får jeg iallfall følelsen av å ha kontroll for hva tiden som kommer.

Spiser vi alltid slik som planlagt?

Korte svaret er nei.

Vi prøver så godt vi kan å holde oss til planen, men i likhet med andre så skjer livet hos oss også.
Rett som det er dukker det opp noe uplanlagt. Da er det alltid en fordel at ingrediensene tilstede i kjøleskap og skuffer.

Og innimellom, er det ikke krise om det blir change of plans heller.
Innimellom bytter vi middager, eller rett og slett dropper den.

Det er ikke krise om planen ikke følges til punkt og prikke, det er en bonus om den blir det.

 

På tide å tenke på de som helst ikke vil være hjemme!

Denne fortjener du!
Spotligthen ubehagelig midt i fjeset mens jeg tok i mot en litt tyngre pokal enn jeg trodde.
Den var sleip og glatt etter svetten i hendene hans.
Ikke så rart, jeg visste jo at han egentlig ikke var så glad i oppmerksomhet.

Takk sa jeg, og myste litt over for å prøve å se hvem som var i salen.

Tusen takk, gjentar jeg.

Hver eneste klubbtirsdag, fortsetter han. Har du vært her.
Helt fantastisk.

Salen jobber opp en urytmisk applaus.
Jeg bukker et par ganger og kjenner at det holder nå.

Takk sier jeg igjen, og går av scenen.

Setter meg ned, der jeg satt og kjenner flere hender på skuldrene.
Så stas Nina, så stas.

Jeg tar et raskt glims helt bakerst i gymsalen.
Kan fortsatt ikke se henne, hadde vel ikke forventet noe annet heller.

Vil du sitte på hjem?
Han spør alltid, jeg sier alltid nei.
Den friske lufta gir meg liksom det siste påfyllet jeg trenger før jeg finner mot til å gå inn døra.

Jeg lukter det egentlig før jeg har fått slengt av meg skoa.
Det er rødvin.

Lukten er som regel et godt tegn, da har flaska vært oppe lenge nok til at hun kanskje sover.

Jeg titter inn i stua, hører ovnen tikker av varme mot den iskalde vinterkulden ute.
Jeg kjenner det dunker i kinna. Varmen gjør godt.

Tråkker stille inn, hører tv står på, men ingen som snakker. Ser bena hennes på kanten av sofaen, tykke raggsokker under et slitent ullpledd.

Mamma? Spør jeg forsiktig mens jeg varmer hendene mot vedovnen.

Hun svarer ikke.

Mamma?

Hrmf.

Hun bare grynter.

Jeg er hjemme og har med meg.

Slutt å mas!

Hun avbryter meg, mumler og snøvler.
jeg skjønner hun ikke er til å snakke til.

Jeg smører to skiver tørt brød.
Finner de nederste i skuffen, litt usikker på hvor lenge de har vært der.
Men magen rumler og må ha mat.

Må du bråke?
Jeg mister kniven som lager en skarp lyd mot flisene.

Nei da, sier jeg og tørker opp leverpostenirestene.
Orker ikke diskutere.

Mens jeg tygger skorpen på den siste skive hører jeg hun begynner å snorke.

God natt sier jeg, i det jeg setter ifra meg tallerken og melkeglass på benken.

Du svarer ikke.

Soverommet er kaldt.
Hun har hengt dyna til lufting og glemt den.
Den føles nesten som is i det jeg pakker den rundt meg i senga.
På nattbordet står den.

Jeg stryker fingrene over den blanke pokalen.

Støpt ned i en mørk marmoraktig stein hvor det står risset inn.
Takk for at du alltid stiller opp.

Lite visste de at det var de som alltid stilte opp for meg.

 

De stod der i kø, hutret og frøs, for å sikre seg det som forhåpentligvis kun var lørdagens rus de neste to ukene.
De som jublet og skrøt av pandemikrigens unge soldater.
Jublet over russ som klarte å holde fornuften, ungdommen som ofret sosial livet.

Snakket stolt om de unge som respekterte retningslinjer og var gode forbilder.

Stod nå å gjemte seg bak jakkekragen for å ikke komme med på film,
Desperasjonen etter alkohol kler på en måte ingen.

Mens barna fortsatt sitter ensom og alene, kjørte de voksne over frarådet grenser, stod frarådet tett for å sikre seg nødvendig rus.

Køene foran de små bulene med alkoholrus burde gitt oss en tankevekker.
Erna og Bent, den køen var ikke bare et på et kollektivt alvorlig alkoholproblem, men også
konsekvensene av det.

Jeg har selv vokst opp i et hjem, preget av alkohol.

Men jeg, hadde et sted å gå til, et fristed. Med andre tanker, omsorg og trygghet.
Et annet sted enn en stue med alkoholdunst og middags rester fra forrige uke.

Våre barn og unge, har ikke hatt det på lenge, noen i værste fall vært uten et helt år.

Det er helt ok, dørene måtte kanskje opp.
Alkoholavhengighet er alvorlig og abstinenser kan få alvorlige konsekvenser.

Men det kan også rus.

Men både du Erna og jeg vet innmari godt, at vi ikke kan slukke ulmende glør med en god flaske konjakk.

Nå har vi sjansen, problemet lyste mot oss. Klart og tydelig.
De unge har ofret nok.

Nå må vi finne noen som kan ta de i mot.

Vi gjemmer oss for et virus, det gir oss muligheten til å skjule mye.
Nå holder det.

Brett opp ermene Erna, og gjør deg klar for å ta imot.
For om du ikke gjør noe snart for ungdommens psykiske helse, faller de.

Vi trenger barna og ungdommen, ungdommen og barna trenger deg.

 

Han er den siste første.

Tenk at jeg skulle få syv barn, jeg må klype meg i armen. Det er uvirkelig. Virkelig.

Syv barn, med min beste venn, fineste mannen jeg vet om.
Sammen har vi laget en bataljon.
En flokk.

Så kom han, til syvende og sist.
født syvende i fjerde. Syvende barn og fjerde gutt.

Han som vi aldri trodde skulle komme,
vår siste første.

Han er den siste som laget to streker på en pinne i en skjelvende hånd.
Han er den siste som gav de første små dult på innsiden av magehulen, inn i en ventende hånd.

De første små pirkende som bekrefter at en mors kropp bygger en liten sjel.
Han er den siste første hjerteslag, et lite hjerte som hamrer i raskere enn et lokomotiv i en liten høytaler i jordmors hånd.
Den siste voksende magehulen.

Han er den siste vi ventet på, utålmodig tålmodig.
Den siste de klemte magehulen til mens prøvde å lokke han ut med vennlige ord.

sliten og høygravid

Han, er det siste første møte.
Hvor en sliten kropp, tar imot en fersk kropp og legger den for første gang utenpå.
Han er den siste som forvandler alt, ved å ta sine første åndedrag.

Han er den siste første hud mot hud.

Han er den siste første amming,
Hvor en unik nærhet, et bånd bygges. Som hverken ild eller vær kan rive i stykker.
Hvor både mor og barn må lære, kjenne seg frem. Liten kropp som søker næring og en nybaktmammas hånd som stryker over et lite hode med små fjon etter det første bad.

Han er den siste første våkenatt. Hvor huset er stille, og bare han og jeg møtes i mørket.
Mens månen trenger gjennom og lyser inn så vi finner hverandre.

Hvor han sover, hvis vi bysser, synger, teller stjerner.

Han er den siste første bad, siste første hjemtur og trilletur.

Det siste første øyekontakt, smil og latter.

Den siste første grøt med grimaser, gris og søl. Små lubne hender som klemmer grøt og kokt brokkoli til alt bare blir en mos.

Han er den siste første påske, jul og bursdag.
Siste første vår, sommer, høst og vinter.
Jeg prøver å nyte de  første så godt jeg kan.
Samtidig som jeg gleder meg uendelig til de neste.

 

 

Om du synes du kjenner igjen disse ordene, har du fulgt meg en stund. jeg skrev nemlig noen temmelig like i 2017.