Hvem hadde trodd.

Hvem hadde trodd, den dagen du kom kjørende inn på bensinstasjonen i din nyvaska sierra, at vi skulle ende opp her.
7 (!!!) småtroll, smågrå i håret begge to, på flyttefot til fjellet og temmelig godt gift.

I dag er du 39 år og du fortjener å bli bært på gullstol hele dagen slik som du har stått på for alle rundt deg det siste året.
Istede, gikk alt galt.

jeg løp fra soverom til soverom halve natten til små som gråt mens du lå i din dypeste søvn og var umulig å vekke (jepp en av dine “gode” egenskaper”) så min plan om å stå opp for å avlaste gikk rett i dunken.

Junior bestemte seg for at det var mat rett i det jeg skulle helle eggerøren i stekepannen, så du måtte dekke eget frokostbord stede for å komme til ferdig dekt.

Men frokosten gav oss en god samtale, ferske smil fra en liten kar og trillende latter og tøys og tull fra en nybakt storebror.

Så blir det kanskje ikke bursdag slik det ble før.
Med å sove lenge, kanskje til og med sove ut alkoholen etter en fest dagen før med gode venner, pakker jeg har forberedt flere uker i forveien og når du omsider våkner er det langsom start med kaffe på sengen og dandert frokost.

I stede, blir du overmannet av sju små soldater, og en sliten kone i bakgrunnen som er så ufattelig stolt av deg, av oss og av vårt.

Akkurat nå, står vi midt i våre tøffeste år, det kjenner vi nok begge.
Samtalene blir korte setninger som knapt blir fullført før de blir avbrutt av bleieskift, barnegråt, en liten som trenger en klem, har mistet ballen, er sulten eller bare trenger oppmerksomhet.

Vi rekker knapt å gi hverandre en klem før noe skjer.
Alenetid har vi ikke hatt på flere måneder.

Vi sjonglerer unger, danser oss gjennom dagen, snubler over togbaner og legoklosser.
Og smeller ned i sofaen etter endt leggetid, temmelig utmattet og mettet.

Men jeg håper du tar deg tid til å kjenne på det, innimellom.
Hva du har fått til og hva du har.

For selv om det er enormt, slitsomt, krevende og til tider overveldende.
Er det også ufattelig mye kjærlighet.

Huset ditt er proppfull med mennesker som elsker deg.
Beundrer deg og ser opp til deg.

Uten deg, ingen meg.

Det er kanskje litt voldsomt å si.
Men du vet godt hva jeg mener,

Over halve livet har jeg fått dele med deg.
Møtte deg som jente, giftet meg med deg som blivende mamma til tre og nå er vi godt gift med en skokk på sju.

 

Også er du ikke 40 engang.

For en mann!

Det er få som er som deg, og det er godt, for det er få som er som oss.
Det krever en god dose galskap, mot og tålmodighet for å få dette til å fungere.

Du er tydelig, standhaftig og rett frem.
Du er omsorgsfull, tålmodig og usannsynlig snill.

Du er unik som far, som bestevenn og kjæreste.

Og sammen, er vi dynamitt.

Gratulere med dagen.

Jeg – elsker – deg!

 

 

 

Det er som en dans.

Jeg har kjent på det skikkelig i dag, etter et par timer var jeg helt svimmel og susete i hodet uten kontroll.

Det er lenge siden jeg har følt på at flokken min gir meg kaos i hodet.
Men i dag, har alt vært kaos.

Hvor er Daniel? hvem ser etter Oda? kan du holde Tobias så jeg får skiftet bleie på Daniel? Hvor er Markus, er Jonatan inne?

Matilde da?

Jeg kan ikke huske sist jeg var så lenge konstant svett.

Om jeg var alene med alle sju barna?
Absolutt ikke,

Faktisk hadde jeg et sett ekstra med voksenhender i forhold til hva jeg er vant med.

Både bestefar og super tante var til stede, og tro du meg de gjorde så godt de kunne.
og enda litt til. Tømte energien såpass at i det jeg i ren desperasjon satte på film i to tiden sovnet de begge to.
Mens jeg satt å telte unger og benyttet muligheten til å puste litt ned i magen mens minstemann fikk litt påfyll.

Men dette, det vi driver med, det er som en godt innøvd dans.
Og når du skal bytte partner, ja da krever det tydelig innkjøring.

Og i dag, har jeg hatt to dansepartnere på opplæring i tillegg til å første gang være alene om føringen av ungeflokken på sju.

Det er i dag jeg har blitt minnet på hvor usannsynlig samstemte vi er.  Jeg og han jeg er så heldig å ha ved min side.
Hvordan vi danser oss gjennom en dag med det fine flokken vår.

Han ser meg, jeg ser han, og sammen ser vi alle.

Om vi alltid har stålkontroll?

Absolutt ikke,

Men jeg vet hvor jeg har han, og han vet hvor jeg er.

Vi ser hverandre, møter hverandres behov.
For innimellom all mating, trøsting, stelling, bæring, byssing, rugging.
Så er det også et behov for en liten pust i bakken for alle, eller i det minste en dotur.

Vi har hatt en fantastisk dag, barna storkoser seg med all oppmerksomhet og det er nok kun jeg som merker kaoset.

På mange måter må jeg innrømme at det er litt godt å kjenne på.
For jeg skal være helt ærlig å si at det er solid tilstede at jeg ikke tenker over det.

Samarbeidet er blitt en vane, noe vi knapt tenker over.

Men jammen fungerer det.

Sabla bra.

Håper ikke du blir sint nå mamma..

Jeg vet ikke om du blir sint nå mamma.

Hun står med beina i kors og tvinner fingre.
Lett solbrent i kinna etter en lang dag ute.

Kinnene er fulle av herlige sommerfregner.

Håret rufsete,
klærne møkkete.

Blir du sint?

Jeg smiler og småler, men vennen min, jeg vet jo ikke hva du skal fortelle meg.

Men jeg kan love, jeg skal ikke bli sint.

Okei..

 

Altså… jeg og Frida var ute sammen vettu, hun nøler..

 

Ja det vet jeg.

Mamma, sier hun og avbryter seg selv.
Vi måtte bare.

Blir du sint?

Sint? Vennen min, jeg vet fortsatt ikke hva det er.
Men jeg blir ikke sint, du kan bare fortelle.

OKei.
Hun nøler enda litt til.

Jeg og Frida,
Hun tvinner fingrene fortere og fortere.

Okei, jeg og Frida, vi måtte bare, fordi det var så lenge siden, og vi savnet det sånn.
Så vi spurte hverandre, og begge sa det var greit.

Så, klemte vi.

Jeg og Frida klemte mamma, vi glemte oss på en måte, men det var greit.
Vi spurte hverandre. Men så kom vi på at vi burde spurt dere også.

Hun stod der, midt på gulvet, fingrene hadde sluttet å tvinne.
Men nå rant tårene.

Jeg mente det egentlig ikke mamma, sier hun mens hun tørker tårene til ingen nytte.
men jeg savnet det sånn skikkelig.

Tårene mine renner også.
Dette er rett og slett uvirkelig.

Vondt og trist å se henne så knust og redd.

For det som en var helt vanlig og knapt noe vi tenkte over før.

En klem.

Vettu jenta mi, det går helt fint sier jeg og vinker henne bort til sofaen hos meg.

Også må du huske, at meg kan du klemme på, så mye du vil.
Hver dag, flere ganger om dagen.

Jeg holder henne, hardt, og hun enda hardere.

Vi sitter sånn en stund, jeg holder til jeg merker hun slipper taket.

Hun tørker de siste tårene og ser opp på meg og smiler.

Det er jo ikke rart vi savner da mamma, for en klem er jammen godt.

ja, sier jeg og smiler ned til henne.
Det er det jammen,.

Kjære barseltid, ikke stikk av.

Jeg må nesten myse for å se klart, litt usikker på om det er tirsdag eller torsdag i dag.
Helt ærlig litt usikker på om det er natt eller dag også.
Hode har en ulmende hodepine på lur konstant, ikke så rart når nakken er stiv og øm etter utallige timer med amming.
Jeg er trøtt, skikkelig trøtt. Så trøtt at jeg forstår inderlig godt at søvn eller mer riktig mangel på søvn kan brukes som torturredskap.
Oppå meg har jeg et nyfødt nurk, det føles ut som han kom i går samtidig som at han har vært her en evighet.
Klumpen på brystet er seks uker gammel og i dag er barseltiden offisielt over.
Men jeg nekter.
Jeg gir nemlig ikke slipp på deg så lett du vakre, slitsomme og voldsomme barseltid.
Jeg tviholder på deg litt til. Du får ikke stikke av denne gang.
Helt ærlig, så er det ikke fordi jeg koser meg så inderlig med deg, men fordi jeg absolutt ikke føler meg ferdig med deg.
Vi to, trenger litt mer tid sammen før jeg er klar til å slippe verden inn.
Eller selv tusle ut.

Du skjønner, kjære barseltid.
At jeg er sliten, skikkelig sliten, trøtt, sår og overveldet.
Jeg har gjort dette før sier du?
Ja så absolutt, flere ganger enn de fleste. Men aldri med han, som snorker meg inn i øret i skrivende stund.
Aldri har jeg vært nybakt mamma til han.
Mange vil kalle meg erfaren, sju barn burde gjort meg dreven.
For all del jeg har kanskje mine triks, men barsel er og blir barsel.

En påkjenning for kroppen, psyken og familien.
Alt blir annerledes når du, kjære barseltid kommer på besøk.
Ting går i et annet tempo, og det er godt men også utfordrende.
For selv om du er på besøk, kjære barsel. Så spinner verden rundt oss like fort.

Middagen skal fortsatt lages, matpakker smøres, klærne vaskes og jammen trenger jeg å dusje litt innimellom også.
Men, du gjør noe med meg, noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.
Men når du er på besøk, barsel, så tillater jeg meg å se annerledes på ting.
Jeg lar rot være rot, støv være støv og verden utenfor får bare suse avsted.
Det er derfor jeg trives med deg.

Du gir meg en unnskyldning til å bare være, være mamma, til et lite nurk som sover aller best tett inntil.
Samme hvor mye skittentøy som venter.
Så derfor, kjære barseltid.
Ber jeg deg bli.
Bare litt til.

 

Hilsen mamma til en liten kar på 6 uker.

Da var kontrakten signert!

Altså, dette føles vilt, crazy, spennende, fantastisk, skummelt og herlig.

I dag ble leiekontrakten signert, og vi vet at vi har et sted å bo.
Ferden går med andre ord til Røros om ikke mange ukene.
Og vi har noe helt vilt å gjennomføre før den tid.

Dersom du ikke har fått med deg dette, kan du lese mer om hva og hvorfor HER.

To do listen er lang før den tid, og mtp nyfødt baby, lillebror på 16 mnd hjemme, en bedrift under avvikling og alt papirarbeid som fører med der (det er seriøst en fulltidsstilling pluss) og resten av gjengen som også krever sitt, sier det seg selv at hullene for å pakke og rydde er små, meget små.
Her gjelder det å være effektive.

Vi får besøk to helger på rad nå fra Trøndelag. Små og store gleder seg, og jeg håper inderlig at det vil gi ørlitt rom for masse pakking og rydding.

Men nå puster jeg godt ned i magen iallfall, kontrakten er i boks, og det er et viktig steg på veien.
Nå er det “bare” 30 tomme pappesker som skal fylles, 7 soverom som skal tømmes, og en all mass med ting som skal selges.

Det renner inn spm fra dere om flytting, hvor vi skal bo, hvor stort, hvem hva og hvorfor holdt jeg på å si.
Derfor har jeg satt igang en spørrerunde på instagramstory  nå, så kjører vi en liten spørrerunde på video senere i kveld.

Folkens, dette er VILT!

 

 

 

Det hadde blitt totalt kaos.

Er du våken?

Mannen har sneket seg lydløst inn på soverommet føles det ut som.
Plutselig står han der bare. Over meg, ut av det blå.

jeg ligger i sengen med minstemann koblet på venstre pupp.
Han er i gang med måltid nummer 654839 denne natten føles det ut som.

Jeg skulle gjerne ha sovet litt til, mumler jeg trøtt.

Det er greit, sier han og spretter ut av sengen igjen.
Da spiser vi frokost nå, sier han i det han lukker døra og sender lukten av kaffe og rundstykker inn på soverommet.

Minstemann begynner å gnukke og gni, grynte og knurre.
Lage lyder som forteller at søvnen snart er over.

Vi kommer visst snart roper jeg etter han.

Ok hører jeg tilbake fra gangen.

Minstemann søker litt til, en liten attpåtår før vi står opp.
Jeg benytter muligheten til å scrolle litt.

Og DER husker jeg hvilken dag det er.
Sosiale medier er tapetsert med strigla barn med kjemmet hår og festdrakter, fargerike, instagramvennlige kaker og festbord.
Det ene bildet mer perfekt enn det andre.

Det er jo 17. mai.

Jeg prøver å gni søvnen ut av øynene til ingen nytte.

Pokker er vi der alt.

Minstemann slipper taket og har slumret inn i drømmeland igjen.
Jeg sniker meg ut og får 5 minutter på badet før døren rives opp.

Minstemor er fortsatt i pysjen, stikker innom for å gi en kos før hun løper videre.

Lukten av kaffe og rundstykker lokker meg ut.

Og i det jeg runder hjørnet til kjøkkenet ser jeg de sitte der hele gjengen.

Flokken min.

Ingen i festdrakt eller i striglet hår.
Her snakker vi sovesveis og pysj på høyt nivå.
Frokostbordet ser ut, akkurat slik det var i går.

En helt vanlig søndagsfrokost.

Jeg ser kaffekoppen står klar ved plassen min, fy søren som det skal smake nå.
I det jeg setter rompa ned i sofaen roper minstemann på meg.

Akkurat slik han pleier.

17. mai ble annerledes for de fleste i år.
jeg må innrømme at jeg gruet meg litt til det.

Men på mange måter kjenner jeg at timingen var helt perfekt.

Det er lenge siden jeg har sovet så ufattelig dårlig så mange netter på rad.
Det er lenge siden jeg har kjent på så lite overskudd,
det er lenge siden jeg hadde så lite kontroll på hva som er hvor.
Det er lenge siden jeg har hatt så lite tid for meg selv eller til overs.

En vanlig 17. mai.
Hadde blitt totalt kaos.

Totalt kaos.

Jeg aner ikke hvordan vi skulle ha pyntet 7 barn og oss selv, rekke et tog, tålmodighet nok til kø(er), utholdenhet til tørrprat og ikke minst lommebok tykk nok til all isen og ballongene.

Jeg henter lillemann, tar han med inn til resten av flokken.
Blir sittende å observere.
Nyter å ha han litt i armene, god og varm som han er.
Kaffen får vente.

Det er ekstra god stemning.
Jeg skjønner raskt hvorfor.

Pappa har gjort ekstra stas på dagen, for jammen står det sjokolademelk på bordet.
Firåringen danser nærmest på stolen i det han fyller glasset (litt for) fullt.

Sjokosjoko la-de, sjokosjoko la-de synger han mens smilet går nesten rundt.

Det er jammen ikke mye som skal til for denne gjengen, det skal de ha.
Et glass sjokolademelk og dagen blir bra.

Pålegg sendes på kryss og tvers, samtlige har sjokolademelkbart rundt smilet.
Jeg plasserer minstemann og blir med på kalaset, røsker til meg smøret før det blir sendt på andre enden av bordet.

Jeg løfter kaffekoppen.

Hipp Hipp sier jeg.

HURRAAAA roper de.

Gratulere med dagen fine folk.
Gratulere med dagen.

 

Tusen takk Korona

Vi er sakte men sikkert på vei mot det vi en gang husker som normalen.
Etter ni uker, langt ifra normalen, tar vi nå små musesteg steg tilbake igjen.

Jeg skal være ærlig, det er både skummelt og godt. Å se lys i enden av tunnelen.
Men samtidig er det rart å kjenne på at normalen er skummel.

Du kom inn i livene våre her til lands som en solid eksplosjon ingen så komme, til tross for at vi stod med hendene fulle av dynamitt og lunta var tent. På 0,3 sekunder hadde du inntatt landet, snudd oppmed på alt, og vi hadde tømt hyllene for havregryn, dopapir og tørrgjær.

For det vil jeg takke deg Korona.

Det høres kanskje rart ut, for på mange måter så er du det noe av det værste som har skjedd i mitt liv.
Iallfall skumleste. Men samtidig har du gitt meg mye. Aller mest kunnskap om meg selv.

Og jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er den eneste som kjenner litt på det.

Du skjønner det Korona, at her i nord, er vi ganske bortskjemte, iallfall de fleste av oss.
Selv om verden er et farlig sted, kjenner vi svært lite til konsekvensene av det som skjer.

Vi har det trygt og godt her i nord, og det har vi hatt lenge.
Veldig lenge.

Så lenge, at all luksus har blitt en selvfølge og vane for oss.
Og når vi kommer så langt, forsvinner takknemligheten.
og etterhvert blir vi både utakknemlige og kravstore.

Du vet, mye vil ha mer og f…. ja du skjønner poenget.

Så kom du Korona, og alt ble snudd på hodet.
Plutselig opplevde vi at en usynlig fiende, mikroskopisk liten, tar oss til fange.
Bokstavelig talt sperrer oss inne, både i hus og land.

På mange måter tror jeg at vi tenkte vi var trygge for deg, som for det meste annet.
Land for land erobret du, slo knockdown på store kjemper vi knapt kunne vært stortåa til.
Hva gjorde vi? Vi stod å så på.

Som vi ellers gjør. Vi er vant med det. Selv om det herjer og smeller i landet.
Er vi vant med å ha tribuneplass og se på det hele som fyrverkeri på nyttårsaften.

For hvorfor i alle dager skulle du ville ta oss?
Oss vikinger i nord?

Men du kom, plutselig var en smittet, så to, så fem, så 15, så 30 så 100.

Til tross for lite erfaring med krig, handlet vi raskt.
En helt vanlig torsdag morgen, ble en helt uvanlig torsdag formiddag.

En standhaftig men ørlitt skjelven statsminister talte til landet.
Korona er her, lukk dørene!

Beskjeden var enkelt og tydelig.

På få minutter var landet stengt.
Rutinene våre borte, arbeidsplasser begynte allerede å falle før talen var over,
og alle skjønte umiddelbart at hverdagen var borte.

Lite forberedt var vi, og til tross for klare instrukser, vokste hamsteren i oss alle.

Og etter ni uker, er jeg temmelig sikker på at flere av oss har nok tørrgjær og hermetikk for resten av 2020, og 2021.

Ni uker er gått siden den dagen, og ni uker, det gjør en forskjell for de fleste.

Ni svært innholdsrike uker for min del Korona,
Ikke bare kom du og preget livene til både oss voksne og våre barn,
vi i vårt hus har også opplevd dødsfall og fødsel i ditt selskap.

Og tro meg, du gjorde alt annerledes. Absolutt alt.

Men jeg skal og være såpass dumdristig å si at vi har hatt godt av det.

Selv om det det har gjort vondt.

De tre første ukene i ditt selskap vil jeg aldri ha tilbake. Såpass ærlig skal jeg være.
Jeg klarer ikke en gang forsøke å kjenne på følelsen jeg hadde i kroppen i de ukene som høygravid, grunder, mamma til seks, lærer til 3 trinn, og ansatt i en underbemannet barnehage. Et sted går grensen for de fleste, og du gjorde jeg måtte krysse flere enn jeg visste jeg hadde.

Jeg tøyde strikken til det maksimale og enda litt til

sliten og høygravid

og samtidig fikk jeg all oppfølging forbindelse med svangerskap revet vekk, en viktig sykehustime ble avlyst, oppfølging til vår kronisk syke gutt forsvant, min mor døde og all omgang med gode venner ble forbudt.

Det gjorde vondt, skikkelig vondt.

Men på andre siden, sitter jeg med kunnskap og erfaringer ingen andre enn du kunne gitt meg.
Og en takknemlighet for alt det jeg før tok som en selvfølge.

Jeg tror du har gjort mye med de fleste Korona,
Familier er blitt tvunget til å være sammen, mye sammen. I en hverdag som er opp ned.

Hjemmekontor, og barnehage i ett, fungerer svært dårlig.
Det kan de aller fleste bekrefte.

Du satte oss på prøve.
Men vi gjorde det, og gjennomførte.

Ikke bare måtte vi være mye sammen, vi måtte også samarbeide.
Være kreative, og ta hensyn.

Jeg tror jeg skal tørre å påstå at vi har snakket mer sammen i de fleste husstander nå i disse ukene enn på veldig lenge.
Sett hverandre på en ny måte. Kanskje til og med blitt bedre kjent?

Du har ikke bare gjort oss mer bevisste på oss selv og familien.
men også mennesker rundt.

Vi har skjønt at vi kan gjøre enn forskjell selv med små handlinger.
Plutselig har vi sett de som er ensomme, vi som hadde mer enn nok med oss selv, har løftet blikket og sett hele bygården de bor i, handlet til enken i nabohuset og tatt en telefon til mennesker vi ikke har snakket med på lenge.

Jeg kan kanskje strekke det så langt Korona, ved å si at du trolig har gjort oss iskalde nordmenn mer medmenneskelige.

Kjære Korona,
Å si at det har vært hyggelig å ha deg på besøk vet jeg ikke om jeg skal si.
For jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner det blir godt du drar nå.

Men en takk for alt du har lært meg, skal du få.

Tenk at noe så smått, skulle bli så stort.
På så mange måter
Det, hadde vi aldri trodd.

Nybakt – mamma – knekken

Det kom liksom litt kastet over meg, eller det føles iallfall slik.

Jeg har riktignok hatt noen dager denne uken med litt ekstra.
Litt telefonmøter, gjesting i podcast, viktige avgjørelser osv.

Små og litt større ting som setter smeltehjernen på prøve.

Så jeg burde kanskje sett den komme?

Jeg vet jo den kommer, det gjør den alltid, men har nok for liten tid til overs nå til å kjenne på at den bygger seg opp.
Til å forberede meg, kanskje prøve å ta noen rolige dager i det jeg kjenner at hode, kropp og sjel er i ferd med å tappes helt.

Men i dag kom den, nybaktmamma knekken.
Helt ut av det blå, med en sovende baby på brystet, ungeflokken rundt meg og frost2 på TV i bakgrunnen.
Tårene bare begynte å trille, og en overveldende følelse av utmattelse bare rullet elegant over meg.

En titt på klokken fortalte meg at jeg skulle være omringet med små soldater i noen gode timer til, og jeg må innrømme at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle komme meg gjennom de.

Flokken aner ofte lunta, når mamma eller pappa er ved randen.
Det hele kan ha to utfall.
1, de velger å trykke på knapper, gjøre situasjonen enda mer uutholdbar og tøff og tester grensene til den store gullmedalje.
2. de trår varsomt og tar hensyn. Utnytter sjansen og ber om spill, skjerm eller lesetid fordi de vet at mamma, orker ikke å “showwe” i dag.

Heldigvis ser det ut til at de velger alternativ 2 i dag.

Jeg må innrømme jeg er redd, denne knekken.
Den minner meg for mye om årene i mørke, 6 år med depresjon gav meg mye av samme følelsen.
Hvor alt jeg var glad i bare visnet, alt ble trist og trått. Jeg mistet lysten og motivasjonen til å gjennomføre noe som helst.

Kreativiteten ble borte, og værst av alt, kjærligheten også.

Selvfølgelig er jeg redd denne knekken skal vare like lenge som de årene, fange meg, binde meg og ødelegge meg.
Ta fra meg mammalykken, forventningene for alt som kommer og stoltheten.
Men heldigvis vet jeg og inderlig godt, at dette trolig bare er en knekk.

Den bare føles så voldsom, mektig og uovervinnelig akkurat nå.
Men jeg har fortsatt lykken, takknemligheten og stoltheten i behold. Det var det første depresjonen tok ifra meg.

Depresjonen kom litt ut av det blå, hormonene i svangerskapet var nok utløseren, langt ifra a4 oppvekst uten optimale forhold  var årsaken.

Nå, er jeg bare sliten, men selv om tårene renner er veien kort til latter.
Jeg ser de små øyeblikkene, kjenner hjerte smelte av smilene, barnelatteren, og kjærligheten blant flokken.

Jeg har skrivende stund har vært sju barns mamma i 5 uker og 3 dager, akkurat på klokka.
I løpet av de 38 dagene har min lengste pause, tid for meg selv vært de 10 minuttene jeg har på meg når jeg løper rundt dusjen for å skylle av hormonsvette og morsmelk.

I løpet av de 38 dagene har jeg opplevd magiske øyeblikk, stirret utallige timer på sovende baby (de er så søte når de endelig sover) , kjent på enorm takknemlighet og stolthet, og ikke minst sett hvor unektelig godt jeg og min fantastiske mann samarbeider. Hva i alle dager skulle jeg gjort uten han.

Men og en overveldende trøtthet etter alt for lite søvn, en utmattelse og frustrasjon og en forferdelig følelse av utilstrekkelighet.

nybaktmamma knekken skal man ta på alvor,
når noe drar i kroppen sin nødbrems bør man stoppe, hvis ikke kan det fort ende i en ulykke.

Helgen står på dørkarmen og vil inn, helgen er god på mange måter, ingen klokke å rekke, ingen matpakker og smøre, ingen henting eller levering å organisere.

Men helgen er og krevende. Mye lyd, mye som skjer, mye lyd, mye av det meste, lite av hvile.

måtte de holde seg på alternativ 2 hele helgen.
Så får jeg kanskje ristet av meg knekken.

Ha en fin helg.
Ta vare på dere selv.

Klem fra en meget sliten men lykkelig mamma.

Ingen forbereder deg på det.

I går var første kvelden, på 5 ukers dagen din.

Du fant ikke roen nær meg, oppå brystkassen, slik du har sovet hver eneste kveld siden jeg endelig fikk hilse på deg.
Det hadde blitt en vane, jeg må innrømme det.

En vane jeg trivdes godt med, blæra mi ikke like mye.
men jeg visste jo godt, at denne tiden går så alt for alt for fort.

Så satt jeg der, å vippet deg i stolen for å finne søvnen.
Og da slo det meg.

Dette har ingen forberedt meg på.

Ingen forbereder deg på, den siste gangen.

Alle forbereder deg på den første.
Det finnes bøker, tv serier, podcaster, blader og en hel haug med mødre, svigermødre og venninner som forbereder deg, på godt og vondt på den første gangen. Bombaderer deg med erfaringer du ikke har spurt om, råd du kanskje ikke trenger og historier som kan komme godt med.

Den første gangen har du all mulighet i verden til å stille forberedt, det er opp til deg.
Hvordan tiden blir, vet du ikke, men du kan forberede deg.

Men siste gangen.
Da du står der med en baby du følte ble født i går, men nå er fem uker stor.
Som nå plutselig trenger å være i fred for finne roen, og som allerede begynner å gjøre litt vondt å bære på i lengden.

Som begynner å bli nysgjerrig på omverden, og ikke lengre har tid til å bare ligge tett og nært, men vil se verden, mennesker og høre lyder.

Ingen forbereder deg på, at tiden vil føles som sand mellom fingerene.

Hvordan magefølelsen lurer deg nærmest hver eneste dag.
Hvordan den vrir og vender på seg. Fra å være temmelig tilfreds med tilværelsen til å nærmest vrenges i smerte fordi du vet at du holder din aller siste baby, du har opplevd din siste fødsel, ditt aller siste svangerskap.

Jeg fikk mitt første barn som 21 åring, i år fyller jeg 35 (gulp)
I 14 år har jeg nærmest konstant gått gravid eller bært en liten skatt.

Jeg er beriket med syv barn, all fornuft i meg sier at jeg har armene fulle og vell så det, likevel så er det en overveldende del av meg som så inderlig skulle ønske at denne reisen ikke er over.

Følelsen av å være komplett er tilstede, trygg og god, langt ned i magen.
Det føles godt, men likevel så inderlig trist.

Det er mye, ved denne tiden jeg ikke kommer til å savne, såre pupper, fødselsangst, hemoroider,renselsen, barseltårene.
Men ingenting, absolutt ingenting kan slå det å møte babyen for første gang, lukten av en nyfødt, nybakt søskenkjærlighet,
For ikke glemme på spenningen, nysgjerrigheten som er der, når man venter spent på å se hvem som gjemmer seg i magen.

Jeg leser de sist sidene i det som trolig vil bli det viktigste kapittelet i mitt liv.
Kapittelet hvor alt ble annerledes.
Hvor jeg gikk fra å bare være meg, til å bli mamma og kone.

Det kapitelet som er fylt med øyeblikk som får tårene til å flomme og stoltheten til å bruse.
De øyeblikkene jeg heftig har dokumentert for å prøve å ta vare på følelsen, begeistringen og magien.

Vi nærmeste oss sist avsnitt med roen av en sovende baby i hus, dagene som venter vil gi oss så mye fart og spenning at vi knapt klarer å henge oss på.

Og for all del, jeg gleder meg, fryder meg over hva som kommer.
Se flokken min vokse opp. Syv små skal bli store, etterhvert voksne, og selv forme sitt liv.
Og jeg er så heldige å få være støttende tilskuer.
Klar med en varm klem, en skulder å gråte på og et godt råd når de trenger det.

Jeg gleder meg til å se de vokse.
Fylle seg selv, og bli selvstendige mennesker.
Få enda sterkere bånd og at vi tilslutt vil bli en stor gjeng som kan oppleve mye sammen.

Så hva gjør jeg nå? Nå nyter jeg alle stunder jeg kan av en sovende baby på brystet, gurglende lyder på armen, de første milepælene og øyeblikkene. Og bruker det som motivasjon når niplene blør, hjernen skriker etter søvn og armen verker etter byssing.

Jeg er her og nå.

og prøver å gjøre meg klar, for det som kommer.

5 uker allerede – over den første kneika

//annonse

Altså, denne tiden den flyr, det er så klisje og si

 

men denne karen her.

 

Han ble jo født i går men vært her alltid.

Denne gangen merker jeg at jeg tviholder litt, blir ikke stressa av alt jeg skulle ha gjort mens han sover på brystet, nyter faktisk hver sekund, tviholder på den spesielle tiden dette er. Skrekkblandet fryd kjenner jeg på at dette er siste gangen.
For all del, jeg er veldig klar over at vi er ufattelig heldig som har opplevd dette syv ganger, men det er noe med det å skulle vite at det ikke vil være en nyfødt i dette hus igjen.

Men jeg ser frem mot tiden som kommer, vi er over den første kneika nå,  vi begynner å venne oss til livet med syv små, selv om vi enda har mye å lære og erfare.

Lillebror vokser og trives, ammingen begynner å gå seg til nå, litt startproblemer har det vært, slik det ofte har vært med mine små. Men her forventet jeg masse trøbbel skal jeg være ærlig. Siden han kunne tatt gullmedalje i stramt tungebånd.
Tilbakemeldingene fra legen var at de aldri hatt sett så stramt tungebånd før.

Men vi klarte det, jeg armerte meg opp og beskyttet meg så godt jeg kunne mot sårhet og sprekker.
Multi-mam kompressene som jeg har skrevet om tidligere var heldigvis med fra første stund i bagen, og i mellom ammingene smørte meg jeg multi-mam balm. Denne har jeg ikke testet tidligere, men ble anbefalt å prøve, og så også i kommentarene rundt forrige innlegg om kompressene at flere av dere hadde testet denne med gode erfaringer.

Balmen er pleiende og lindrende og kan bruks så ofte man vil, men aller helst minst 2 ganger i døgnet.
for min del var den ikke bare pleiende men praktisk også, fordi den hjalp så ikke ammeinnleggene festet seg til de såre brystvortene.

Altså, jeg haaaater når det skjer.
Folk klager over å rive av plaster, vel prøv å riv av et ammeinnlegg fra en sår og sliten nippel.
Det er pain det!

Balmen kommer i en praktisk og liten tube, er veldig drøy og varer lenge.
Kjekk å ha med seg i stellevesken når man er på farten og ikke har tid eller lyst til å lufttørke sårene.

Nå begynner veslegutt og jeg å finne ut av teknikken og jeg merker sårheten blir bedre og bedre for hver dag.
Jeg er takknemlig for hver dag vi klarer fullamming selv om det krever sitt.
For det er jammen ikke en selvfølge.

 

Dersom du sliter med sårhet, sår eller sprekker i forbindelse med amming er min første anbefaling å oppsøke hjelp.
Få noen til å se på om dietaket er optimalt, og dere jobber godt sammen. For det er det amming er, et samarbeid.
Og noen ganger er det ikke alltid lett å samarbeide, ei heller å vite om samarbeide er godt.

Noen ganger er det endring av ting og tang som må til, andre ganger er det tid som trengs.
Babyen blir større, mer dreven i (amme)faget og gapet høyere.

Og dersom siste er en viktig faktor er det jo helt supert at det finnes ting som denne balmen
som kan lindre litt i perioden man må stå i det. Den lindrer og pleier og det er det man trenger.

Lykke til.