Denne fortjener du!
Spotligthen ubehagelig midt i fjeset mens jeg tok i mot en litt tyngre pokal enn jeg trodde.
Den var sleip og glatt etter svetten i hendene hans.
Ikke så rart, jeg visste jo at han egentlig ikke var så glad i oppmerksomhet.

Takk sa jeg, og myste litt over for å prøve å se hvem som var i salen.

Tusen takk, gjentar jeg.

Hver eneste klubbtirsdag, fortsetter han. Har du vært her.
Helt fantastisk.

Salen jobber opp en urytmisk applaus.
Jeg bukker et par ganger og kjenner at det holder nå.

Takk sier jeg igjen, og går av scenen.

Setter meg ned, der jeg satt og kjenner flere hender på skuldrene.
Så stas Nina, så stas.

Jeg tar et raskt glims helt bakerst i gymsalen.
Kan fortsatt ikke se henne, hadde vel ikke forventet noe annet heller.

Vil du sitte på hjem?
Han spør alltid, jeg sier alltid nei.
Den friske lufta gir meg liksom det siste påfyllet jeg trenger før jeg finner mot til å gå inn døra.

Jeg lukter det egentlig før jeg har fått slengt av meg skoa.
Det er rødvin.

Lukten er som regel et godt tegn, da har flaska vært oppe lenge nok til at hun kanskje sover.

Jeg titter inn i stua, hører ovnen tikker av varme mot den iskalde vinterkulden ute.
Jeg kjenner det dunker i kinna. Varmen gjør godt.

Tråkker stille inn, hører tv står på, men ingen som snakker. Ser bena hennes på kanten av sofaen, tykke raggsokker under et slitent ullpledd.

Mamma? Spør jeg forsiktig mens jeg varmer hendene mot vedovnen.

Hun svarer ikke.

Mamma?

Hrmf.

Hun bare grynter.

Jeg er hjemme og har med meg.

Slutt å mas!

Hun avbryter meg, mumler og snøvler.
jeg skjønner hun ikke er til å snakke til.

Jeg smører to skiver tørt brød.
Finner de nederste i skuffen, litt usikker på hvor lenge de har vært der.
Men magen rumler og må ha mat.

Må du bråke?
Jeg mister kniven som lager en skarp lyd mot flisene.

Nei da, sier jeg og tørker opp leverpostenirestene.
Orker ikke diskutere.

Mens jeg tygger skorpen på den siste skive hører jeg hun begynner å snorke.

God natt sier jeg, i det jeg setter ifra meg tallerken og melkeglass på benken.

Du svarer ikke.

Soverommet er kaldt.
Hun har hengt dyna til lufting og glemt den.
Den føles nesten som is i det jeg pakker den rundt meg i senga.
På nattbordet står den.

Jeg stryker fingrene over den blanke pokalen.

Støpt ned i en mørk marmoraktig stein hvor det står risset inn.
Takk for at du alltid stiller opp.

Lite visste de at det var de som alltid stilte opp for meg.

 

De stod der i kø, hutret og frøs, for å sikre seg det som forhåpentligvis kun var lørdagens rus de neste to ukene.
De som jublet og skrøt av pandemikrigens unge soldater.
Jublet over russ som klarte å holde fornuften, ungdommen som ofret sosial livet.

Snakket stolt om de unge som respekterte retningslinjer og var gode forbilder.

Stod nå å gjemte seg bak jakkekragen for å ikke komme med på film,
Desperasjonen etter alkohol kler på en måte ingen.

Mens barna fortsatt sitter ensom og alene, kjørte de voksne over frarådet grenser, stod frarådet tett for å sikre seg nødvendig rus.

Køene foran de små bulene med alkoholrus burde gitt oss en tankevekker.
Erna og Bent, den køen var ikke bare et på et kollektivt alvorlig alkoholproblem, men også
konsekvensene av det.

Jeg har selv vokst opp i et hjem, preget av alkohol.

Men jeg, hadde et sted å gå til, et fristed. Med andre tanker, omsorg og trygghet.
Et annet sted enn en stue med alkoholdunst og middags rester fra forrige uke.

Våre barn og unge, har ikke hatt det på lenge, noen i værste fall vært uten et helt år.

Det er helt ok, dørene måtte kanskje opp.
Alkoholavhengighet er alvorlig og abstinenser kan få alvorlige konsekvenser.

Men det kan også rus.

Men både du Erna og jeg vet innmari godt, at vi ikke kan slukke ulmende glør med en god flaske konjakk.

Nå har vi sjansen, problemet lyste mot oss. Klart og tydelig.
De unge har ofret nok.

Nå må vi finne noen som kan ta de i mot.

Vi gjemmer oss for et virus, det gir oss muligheten til å skjule mye.
Nå holder det.

Brett opp ermene Erna, og gjør deg klar for å ta imot.
For om du ikke gjør noe snart for ungdommens psykiske helse, faller de.

Vi trenger barna og ungdommen, ungdommen og barna trenger deg.