Jeg mister

Jeg mister

Det var alt jeg skrev.
Jeg var helt sikker i det jeg så blod på papiret.
Merket det egentlig fra jeg våknet, alt for tidlig. Jeg var urolig og merkelig i hele kroppen.
Rastløs og urolig, ulmende ubehag nederst i magen.

Rundt lunsjtider kom de første dråpene.
Det grusomme rød mot det lyse dopapiret.

Jeg kjente det gikk kaldt nedover hele kroppen.
Så stoppet tiden.

alt ble stille..

Jeg mistet pusten, måtte hige etter den.
Dro luft inn som om jeg akkurat hadde fått hodet over overflaten etter en dukkert.

Jeg mister.

Løpet av noen timer var det ikke noen dråper lengre, det rant.
Friskt, grusomt rødt.

Fylte papiret, doskålen.
Tappet hjerte mitt,

Tappet magen min.

Jeg mister.

Dagen før, fortalte jeg det. Endelig var jeg klar nok.
Et overraskende svangerskap hadde tatt oss litt på sengen.

Jeg ble ikke glad, når to streker lyste mot meg.
Jeg gikk i sjokk.

Vi måtte bare konkludere med at prevensjon ikke spilte på lag med kroppen min.

Baby nummer seks, hvordan i alle dager skulle vi klare det.
Vi holdt det hemmelig, fortalte det ikke til noen.
Orket ikke forholde oss til mer enn å fordøye det selv.

Hadde vi hjerterom til enda et barn?

Det tok ikke mange dagene, før vi så det tydelig.
Det er klart vi hadde det.

Klart vi hadde rom for en liten skatt til.

Dagene gikk, ukene gikk.
hjertene våre vokste i takt med magehulen.
Og etterhvert, ble vi klare for å fortelle resten av verden det glade budskap.

Jeg er gravid,

Det var alt jeg skrev.
Hun var den første som fikk vite.
Første jeg visste ville glede seg med meg. Ikke stille undrene spørsmål, være kritisk og negativ i en stund hvor jeg trengte heiarop og klapp på skuldra.

For en rikdom, du er ufattelig heldig.
Skrev hun.

Jeg smilte, sånn ordentlig, for første gang på lenge.
Hun hadde helt rett.

Jeg er ufattelig heldig.

Så snakket vi om formen, jeg viste bilde av den voksende kulen, og fortalte om ultralyd jeg utålmodig ventet på.

24 timer etterpå, stod jeg med en liten sjel i hånden.
En hel kropp, armer, ben, mage, rygg, hode, ørliten nese og øyne sorte som kull.
Små nydelige perfekte fingre. Syltynne ribbein som syntes godt på den spinkle kroppen.

Så perfekt, så liten og så livløs.

Utenfor spant verden slik den pleier. Små barneføtter løp frem og tilbake i gangen.
Lo, hylte og løp.

jeg gråt.

Jeg mistet
skrev jeg.

Uff, skrev hun.

Jeg har aldri følt meg så hul.
Så tom.
Så ensom.

Som blodet rant, forsvant også drømmene, planene, fremtiden.
Det vi hadde snakket om, planlagt og holdt hemmelig ukene som var.

Det lille hjerte gav opp, aldri hadde jeg trodd,
at en så liten kropp skulle ta så stor plass i hjerte

 

 

 

 

  • Spontanaborten skjedde sted for 3 år siden, men sorgen bærer jeg med meg evig.
33 kommentarer
    1. Stor (avstands)klem! Mistet en gang selv, og vet hvor vondt det kan være. Tror ikke det spiller noen rolle om det er første barnet eller tiende barnet. Sorgen er stor uansett så lenge barnet var ønsket. ❤️

    2. Kjenner meg igjen ❤️ Spontanaborterte i 2 måneder, det var vondt i kroppen og vondt i hjertet.

    3. Et barn er et barn uansett hvor langt på vei man er i graviditeten. Vondt å miste, i alle fall når man har begynt å glede seg. Godt å se at du har fått to ekstra skatter i etterkant 💜 Du har en finfin flokk🥰

    4. Dette traff meg så i hjertet! Takk som deler – jeg opplevde akkurat dette selv nå denne mnd. – men det er ikke lett å ordlegge hva en føler.. tomhet..
      Graviditeten som tok oss overraskende på senga, men som vi kjente ville gjøre familien komplett.. og nyheten ble endelig delt uken før til de nærmeste..
      «Men du kan jo glede deg over de du har..» og ja jeg gjør det
      Hverdagen går videre – men like fullt en sorg over det som kunne vært.. og som jeg kjenner jeg vil bære med meg..
      takk igjen som deler – ikke lett tema å prate om ❤️

    5. ❤️ mistet 3x. Glemmer aldri❤️ stå på snille gode deg, du er supert👍❤️

    6. Sender deg en god klem! ❤ Har selv opplevd å miste, og vet hvor vondt det gjør.

    7. ❤️ klemmer til deg. Det er så vondt, samme hvor mange «plastre» man skulle fått etterpå. Det er alltid en for lite ❤️

    8. Kjenner meg igjen i det. Fortalte det dagen før jeg mistet selv for litt over 2 år siden. Vondt ennå, selvom jeg i etterkant nå sitter med verdens skjønneste lillesøster så er fortsatt tankene på lille som aldri fikk et liv🥲

    9. Kjenner meg så godt igjen , har mistet 2 ganger. Like vondt ennå selv om den ene er over 30 år siden ❤ Stor klem ❤

    10. ❤❤❤ Jeg har mistet 3 og fått 3..vet så inderlig godt åssen du har det. Aldri opplevd spontanabort men missed abortion som har blitt oppdaget ved tidlig ultralyd.😭 seneste var i uke 11+6…. Savner mine 3 så utrolig mye og kjenner på sorgen du har❤ God klem til deg❤

    11. Dette traff meg. Jeg mistet et ønsket liv mellom de to fine barna vi har. Vi nærmer oss februar, og at det er 2år siden jeg mistet.. Det er tungt..

      ❤️❤️❤️

    12. Omsorg og hjerteklem kommer din vei❤️ Uten å vite hva tårene var da du smurte mat, kunne jeg nesten kjenne igjen følelsen. Fint av deg å dele❤️
      Mulig du kjenner til Georgs gave, men hvis ikke vil jeg tipse deg om de. Her er vi mange som deler et savn som ikke alle kan forstå.

    13. ❤️❤️❤️ Det er så vondt å miste, har ikke tall på alle gangene jeg har mistet lenger ❤️❤️❤️ Tilbake sitter vi igjen med våre herlige små som hjelper oss gjennom timene, dagene, ukene, månedene og årene ❤️❤️❤️
      Takk Nina for at du er så åpen og ærlig ❤️❤️❤️ Takk for at du deler av ditt og dines herlige vesen ❤️❤️❤️
      Takk for at du er du ❤️❤️❤️

    14. En god klem til deg 💕 vi mistet en liten mellom storesøster og lillesøster. Det er rart å tenke at vi kunne hatt en annen liten. Det er vondt å ikke vite hvem denne lille var og skulle bli. Men mest av alt gjør det vondt at så få vil snakke om det, at det var vanskelig å si til noen at vi hadde mistet. Vi følte oss så alene, som om ingen andre hadde vært gjennom det samme som oss.

      Takk for at du deler 💕

    15. Takk for at du deler❤️ Mistet selv nr. 6 for snart et år siden, og tårene sitter fortsatt lett. Han var så liten..en liten mini-utgave av brødrene😔❤️

    16. Sorgen som aldri slipper.
      Sitter å ser på min lille prinsesse som sover.
      Du skulle ikke eksistert, de ga deg ingen sjanser.
      Etter 5 aborter fikk jeg beskjeden. Du blir aldri mor, Iallefall ikke til ett barn du selv skal bære fram.
      Sorgen var stor når drømmen ble knust. Min drøm om å bli mor.
      Tiden gikk, det vokste en spire. Legene sa at det var for stor sjanse for meg å ta både fysisk og psykisk. Jeg følte- dette er min sjanse.
      Svangerskapet- min sorg og frykt- bar vi alene- ikke mange kjente vår hemmelighet.
      Etter 7,5 mnd møtte du verden. Liten, sårbar- men fryktelig sterk.
      Jeg ser på min prinsesse, lite aner hun at jeg er mamma til 6 små barn. 5 engler og en prinsesse.
      Om du får ta del i min hemmelighet, det ved ingen- ❤️

    17. ♥️ har selv mistet tre ganger på rad. Hadde ei datter, ny mann og var klar for flere. Tre ganger på rad gikk det galt, tidlig i svangerskapet. Litt frustrasjon var det nok underveis. Fikk hormoner neste gang jeg ble gravid, og fikk to flotte barn etterpå. Har aldri følt på sorg etter det. Så vi mennesker er skrudd forskjellig sammen. Klem♥️

    18. Fine, gode Nina ❤️ Om jeg skulle valgt meg en sånn ekstrafamilie i livet (😅) hadde jeg valgt deg og den fantastiske flokken din ❤️

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg